Kurs er noe de fleste i arbeidslivet er innom, og som regel er de lærerike og gir faglig påfyll i form av et eller annet mer eller mindre viktig tema. Det blir ofte arrangert i ulike lokaler med stoler som kommer rett fra helvete, eller en verre plass for alt jeg vet. De gir deg en besk tresmak i rumpen og uansett hvor mange ulike sittemåter du prøver blir de ikke behagelige. Hver pause reiser du deg i lynets hastighet med påskudd om kaffepåfyll eller toalettpause. Og er det for ille simulerer du en viktig telefonsamtale du bare må gå ut for å ta, å istedenfor å snakke står du å maserer stjerten for å få følelsen tilbake i rumpeballene som åpenbart ikke gir god nok polstring. Det er stolen som gjør at du må opp å røre deg, og den kan være en ganske irriterende sabotør når det kommer til konsentrasjon på slutten av en lang sitteøkt. Men dette er helt klart ikke det kjipeste du kan oppleve på kurs, for det er en ting som virkelig kan ta mote fra selv den mest drevene kursgjenger.
«Er det noen spørsmål?»
Det er nå to mulige utfall av sitasjon, enten kan du snart forlate lokalet, eller så blir du sittende på den vonde stolen som gir deg tresmak i stjerten i mange, lange, pinefulle minutter, fordi en eller annen smarting finner ut at de har spørsmål, til tross for oppfordringer gjennom mange timer med lærdom i form av et menneske som står å snakker til mange. Og dette må selvfølgelig komme etter at det blir annonsert at nå er dagen over. Men nei, her skal det spørres i det siste sekundet, når alle andre har mest lyst å ta på jakken og forsvinne ut av rommet som ofte er fylt av dårlig inneluft, rare kroppslukter og overparfymere personer som åpenbart har en svikt i luktesansen. Og hadde bare spørsmålet vært av en slik karakter at det kunne fenge resten av forsamlingen skulle jeg virkelig ikke sakt noe, men i nøyaktig 98,7 prosent av tiden så er det et spørsmål som for det første er vanskelig for foreleser å forstå, for det andre er svart på flere ganger i løpet av dagen og for det tredje helst bør diskuteres opp, ned og i mente.
Og jeg lurere virkelig på om ikke disse menneskene oppfatter den ekstreme utålmodigheten som suser gjennom rommet i form av sukk og stønn, rasling i vesker og svært mange forsøk på å ta på jakker, stille. Og hvorfor i alle dager kan de ikke spørre når det aktuelle temaet er oppe til gjennomgang, når foreleser legger til rette for faglig diskusjon? Nei de bare må pine en mengde mennesker som mest av alt har lyst å rope, HOLD MUNN, vi vil ut! Og om du har virkelig uflaks møter du på to slike mennesker, i samme rom. Som gjerne bestemmer seg for å være uenig med hverandre. Så det som skulle være et enkelt spørsmål blir en diskusjon om noe du overhode ikke får med deg der du ser på klokken og oppdager at den avtalte kurstiden er over, samtidig som du kjenner irritasjon vokse.
Når det endelig blir stille og kursholder takker for i dag spretter folk opp og springer mot dører i et forsøk på å nå friheten først. Som om det skulle dreie seg om liv og død, og at ikke alle vil slippe ut. Nesten som å rømme fra et fengsel og frykte at du blir fanget for alltid i et nett av spørsmål som irriterer vette av deg og tvinger deg til å sitte på en grusom stol som er laget mer for tortur enn behag.
(Nesten slik satt jeg i dag, men på en grusom klappstol, i et annet bygg, en annen plass med andre klær på!)
PS. Jeg snakker selvfølgelig ikke om kurset jeg var på i dag, av fare for å fornærme noen. Og om jeg skulle treffe noen med mine ord, kan det muligens være en ide for denne person å tenke over egen kursoppførsel! For kursspørrere er noe av det mest slitsomme og irriterende du kan støte på, og det kommer faktisk før bæsjbleier, oppkast, sinkekjørere og folk med ekstremt dårlig personlig hygiene!
Vi får ofte spørsmål om hvordan det går med minstemann, og jeg tenkte jeg skulle skrive noen ord om dette i kveld.
Han har det ikke så godt nå om dagen, har mye smerter og vi merker at på ettermiddagene har han brukt opp energien og tålmodigheten, og ikke minst øker ubehaget han har. Natten er heller ikke helt optimal, og det blir mange oppvåkninger i løpet av de timene man helst skulle sove. På en natt kan han være nede i 4-5 timer med usammenhengende søvn, noe som er alt for lite for en 4åring.
I dag hadde han ekstra vondt når han sto opp, og vi så tydelig at han slet med å gå. Han haltet og ville være hjemme. Det tar litt tid for medisin virker når vi står opp, og den første halvtimen ligger han for det meste i ro, eller sitter på fanget. Han blir ekstra sliten når han har vært hele dagen i barnehagen, så vi prøver å hente han tidlig for at han ikke skal bli så alt for sliten på ettermiddagen. Heldigvis har han det best på dagen, så han får godt utbytte av tiden i barnehagen.
Den siste tiden har han også hatt mye vondt i hode, og ikke ville ha høye lyder rundt seg. Men med tanke på hvor sliten en kropp kan bli av å ikke sove, er det ikke rart. Jeg vet bare selv hvor urven jeg blir jo mindre jeg sover.
Vi ser tydelig at når det bytter mellom varmt og kaldt ute så sover han mindre, og vi kjenner virkelig savnet etter sommer. Og vi drømmer om en tur til varmere strøk som kanskje kan gi han noen gode dager. Vi prøver så godt vi kan å ha det varmt inne, og kle han i ull. Også om natten sover han med det, siden han får mer smerter av å fryse. Heldigvis godtar han å sove i en hel ull-dress og de varme lestene er gode å ha. Men vi ser at ullundertøyet slites mye fortere enn vanlige klær, og det er langt fra billig å kjøpe inn.
Og selv om vi søkte om ekstra stønad for dette fikk vi det ikke innvilget.
Han er også inne i en periode der han ikke vil bruke kuledynen, og vi lar han få slippe så han ikke skal få noen negative følelser til denne. Han er så urolig når han har så mye smerter, og da snurrer han hele tiden rundt i sengen. Det blir vanskelig med et teppe på 6kilo som er i veien. Så får vi heller prøve på nytt når vi kommer i en mer normal rytme, for vi velger å tro at det blir bedre snart.
I en periode har vi hatt litt ekstra avlastning, en natt ekstra i uken så vi har kunne sove oss opp litt, men det er ikke så lett å gi slipp når man er vant til å våkne opp mange, mange ganger i løpet av en natt. Men nå er det tilbake til vanlig avlastning, så vi får håpe at vi får litt roligere netter snart.
Vi kjenner godt på det at vi har et barn som krever mer enn andre på samme alder, men vi ser også for en fantastisk omsorgsfull liten gutt han er. Det er bestandig noen gode ord fra han og en god klem. Og uansett hvor trøtte vi er om natten er det vanskelig å ikke bli sjarmert av en liten tass som sier «mamma, du e verdens beste!» eller «mamma, æ elske dæ!».
Kjenner at det skal bli godt å ramle i seng, for føttene verker etter høye hæler og hode verker enda mer fordi dte har sovet for lite. Men det har vært en nydelig dag, der vi feiret dåpen til den minste tantejenten min.
Og siden jeg er ganske trøtt deler jeg bare noen bilder med dere i kveld.
Målselv kirke, som er ganske ny. For den gamle tok fyr og ifølge persten var det eier av kirken som hadde gjort dette. Altså “herren” der oppe.
Et kors laget av stein, faktisk 48stk.
Jeg hadde så høye sko at jeg måtte sitte for at lillesøster skulle få bilde av meg.
Om jeg skal ha slike lysestaker her hjemme, skal dem helt klart være like stor som denne!
Lys som er tent på den store dagen til to småtasser.
“Mamma, i morgen skal vi døppe lillemor! Oppi en boks brus faktisk!” Minstemann hadde sine egene tanker om hva vi skulle i kirken.
Nydelig glasspynt, og ifølge minstemann var det en magisk hånd. Litt usikker på hvorfor, men regner med vi får svaret etter hvert.
Steinkorset var der for at vi alle skulle få tenne et lys for de to små dåpsbarna.
Bordpynten som minnet meg om da jeg selv var liten, og hadde en minisutt som denne som var knall gul. Var vel 6-7år vil jeg tro, men husker ikke hvor jeg fikk den fra.
Måtte bare si som lillesøster “awww…”
Ja å enda mer pynt, den er morsom å ta bilder av!
Kakepynten som på merkelig vis hadde blitt presset ned i kaken. (Mistenker at en av mine sønner eller tanteunger kan være den skyldige!)
Ja en “selfie” måtte jo til. Må si jeg har talent for den slags greier.
Hjemturen fant sted i et nydelig vinterlandskap, helt motsatt av de siste dagene med regn og nesten ingen snø. Tipper de stakkars utenlandske soldatene som er på vinterøvelse blir litt forundret. Det så i alle fall slik ut når de sto å tok bilder etter veiene.
Et ganske vanlig syn på turen hjem, bare at denne hadde stoppet midt på veien. Ganske upraktisk siden den sto midt i en sving. Og det er egentlig flaks at det ikke var på vei til dåpen, for da havnet vi bak en sinkekjører som åpenbart likte best å ligge i feil kjørebane, spesielt på strekninger med dårlig sikt fremover. Men selvfølgelig, du har jo litt tid å svinge tilbake når du ligger i 40 km i en 80 sone. Jeg var bare litt sur, helt sant!!
Det har vært en strålende dag, for guttene oppførte seg som så eksemplarisk som det er teknisk mulig å bli, og de klarte faktisk å holde seg rene og pene i mange timer! Nyskoene jeg skaffet meg i går var strålende å gå i, eller så strålende som stylter kan bli. Ingen gnagsår eller noe. Maten var god, og kakene bedre, og vi var en fornøyd gjeng som kjørte hjem utpå dagen.
Jeg burde virkelig vite bedre enn å gå inn på blogger som åpenbart er ute etter å dynke meg i dårlig samvittighet for et eller annet. Men i dag ramlet jeg innom en blogger som tydeligvis tar trening og sunt kosthold meget seriøst, nesten på grensen til fanatisk ut ifra det ene innlegget jeg leste og kommentarene under. Jeg vet jo at jeg ikke skal la meg provosere av drittkjæringer, men jeg klarte liksom ikke la være. (Alle som jeg er litt uenig med blir jævla drittkjæringer, jeg er fra nordnorge så det er ikke så negativt som det høres ut, som regel.)
Det sto helt sikkert et eller annet fornuftig i innlegget, men jeg hang meg altså opp i det at gravide damer som ikke trener og ikke spiser hysterisk sunt ikke bryr seg om ungene sine. (Det sto ikke ordrett slik, men det var ordene som dukket opp i mitt hode når jeg leste dette!) Kjæringen hadde også klart å skrive at dette var grunnen til overvektige barn, dødfødsler og syke barn og jeg tror muligens det ga utslaget på mitt lille utbrudd i kveld. At noen i det hele tatt kan hentyde til at folk selv ønsker sine barn syke og døde er for meg en gåte, og faktisk ganske ufint! Og kanskje en smule lite gjennomtenkt.
Jeg er åpenbart en av de der grufulle damene som overhode ikke bryr seg om den lille skapningen som var i magen min, fordi jeg var avhengi av å sniffe på madrassen, drikke en kopp enkel kaffelatte med karamellsmak 5-6dager i uken. Jeg trente ikke mer en før, altså ingenting og jeg spiste nøyaktig likt som jeg alltid gjør. En god blanding av sunt og usunt! Hadde jeg lyst på en kebab, ja så stappet jeg den i meg og ville jeg ha en sjokolade kan du ta deg faen på at den fant veien i hus ganske fort.
Greit at man skal tenke på helsen, og hva som er det beste for barnet. Men det må da finnes en grei middelvei?
OG hva med alle dem som faktisk ikke får lov å trene når de er gravide, av ulike årsaker. (Ja, de finnes faktisk, i motsetning til hva enkelte går rundt å tror!) Skal de bare legge seg ned å dø av dårlig samvittighet fordi en eller annen kjerring har funnet ut at de er dårlige mødre fordi de ikke har et så vakkert og fantastisk svangerskap som henne? Nei stikk fingeren i jorden og sjekk etter, så skal du se at svangerskap kan være en pest og plage for en ganske stor del av den kvinnelige befolkningen, og ikke så lett som det høres ut. Teorien kan ofte høres veldig bra ut, men så går det galt når den skal ut i praksis.
Så når jeg tenker meg om har jeg ikke det minste snev at dårlig samvittighet for at jeg ikke presset kroppen min til mer når jeg gikk gravid med mine gutter. Ikke fikk jeg overvektige barn, og ikke hadde jeg noen kjipe fødsler som resultat av null trening under de 9mnd jeg fungerte som hotell. (For all del, begge fødslene er kjipe men det er da ikke til å unngå når du skal presse ut en baby!) Begge ungene kom ut uten komplikasjoner av spesielt komplisert art, og ingen av dem var fordi jeg ikke hadde gjort noe mer en hva jeg normalt gjør!
Jeg har skrevet om graviditet før, og du kan trygt si at det ikke var den beste tiden i mitt liv. Så om jeg i tilegg til alle de andre plagene skulle vært hysterisk opptatt av maten jeg spiste og treningen jeg ikke kunne utføre ville jeg helt sikkert havnet på lukket avdeling med en boks piller i umiddelbar nærhet. (Kan lese HER!)
(Beklager babyen, du går tydeligvis ikke en lys framtid i møte, for jeg spiste fire kinderegg på en halv time i dag!)
Ja og til slutt vil jeg bare nevne at om du er uenig med meg så skal du selvfølgelig få lov til det. Men du er advart om hva jeg vil omtale deg som!
Om du tenker at NÅ har det virkelig rablet for henne, har du nesten helt rett. Nesten fordi jeg handlet i går, og rett fordi jeg faktisk skal fortelle om innkjøp fra shoppingrunden i går.
Som en god blogger må jeg vel starte med litt historie om dagen, eller gårsdagen i mitt tilfelle.
Jeg og kjæresten, og den eldste rampen min tok turen på shopping etter middag, og det skulle ikke mer en noen timer med motivasjon før jeg fikk dem på gli. Mulig at trussel om at jeg ikke rydder og vasker klær før jeg får noen nye er grunnen, men det snakker vi selvfølgelig ikke om.
Du kan jo se for deg en dame vandrende rundt i ring, hit og dit og to hannkjønn som dilter etter i en slags zombiegange, da har du oss.
Vanligvis ender shoppingturer i katastrofe, jeg blir dritsur og ikke snakkende til i flere dager fordi jeg ikke finner et eneste lite plagg. (Bokstavelig talt, det er ikke så lett å være under normalen når det kommer til klesstørrelser!)
MEN i går hadde jeg flaks, og jeg fant hele to bukser som passet min spinkle kropp! Og for å gjøre det hele enda litt bedre fant jeg også noen plagg til overkroppen, en pentopp og en kåpe! Å med på et av kjøpene fikk jeg noe ekte juggel som jeg kan pynte meg med!
(Sorbet på nerstranda i tromsø skal ha skryt for å ta inn bukser i xxs, som jeg ikke passet! Jeg måtte opp i xs å hylte nesten av glede der jeg prøvde å hoppe rundt av glede i prøverommet!)
Handleposene, ganske mange når jeg tenker meg om. Vanligvis bruker de å inneholde matvarer når de ankommer i den mengden. Eller til nøds klær til ungene som vokser som ugress.
(Ikke dårlig fangst på to timer, og kåpen må jo være storfisken!)
Alt sammen nøye plukket ut av posene og stappet i sofaen.
(Mulig jeg skulle lagt ned en innsats i bildene, men to timer med shopping var faktisk ganske utmatende for en utrent kropp!)
Kåpen, til den nette sum av 149 kroner! (Jada, du leste helt rett! Her snakker vi om en shoppingtur av sjeldenhetene!) Den var rett og slett jævlig bra! (Prøvde å huske noen slike søte ord som andre bloggere bruker, men så flink er jeg altså ikke!)
(Oppdaget at jeg kanskje må vaske speilet i yttergangen, ser ut til at mine søte små har brukt det som papir!)
(Den ene av mine to nye bukser! Og mine meget behagelige sokker!)
«Selfie» av meg selv med toppen jeg skal bruke på søndag. Flaks at den dukket opp, for jeg vil nødig gjøre min mor forlegen med å stille opp i en utringet sak som er ekstremt gjennomsiktig og fremhever mine litt småslappe bryster.
(Ikke helt min type pynt, men gratis er gratis!)
Ja og blingblinget jeg fikk med på en av butikkene fordi jeg brukte alt for mye penger. Takk for påminnelsen liksom?
Vi hadde en strålende ettermiddag på shopping, og vel hjemme satt jeg klistret med et stort smil om munnen. Merkelig nok smilte ikke mannen og guttungen like mye…
Ja og til slutt må jeg vel legge til noe kliss som dette:
Snakkes søtinger, jeg bare elsker dere. Xoxoxo <3<3<3
(Og trøst deg med at dette ikke vil bli et veldig vanlig innlegg på min blogg, for da må jeg be om lønnsforhøyelse. Det merkes garantert at jeg har brukt litt mye penger på meg selv, og jeg må nesten grine av lykke med tanken!)
I dag har jeg slåss med en potteplante, vi hadde egentlig et ganske greit forhold. Den fikk henge i fred å gjøre sitt og jeg fikk sitte å jobbe med mitt. I delte kontor i et stille felleskap.
Så hva som egentlig har hendt vet jeg ikke, det kan være at den misliker meg som person, eller at den rett og slett ble lei av all snakkingen min. Men i dag bestemte den altså for å gå til angrep!
Jeg prøvde å kle på meg jakken samtidig som jeg tullet et skjerf rundt halsen og lirket må meg skoene i en slags merkelig dans, og plutselig traff den armen min.
Første tegn til katastrofe var da jeg kjente det klø i nesen, men jeg koblet det ikke mot potteplanten. Jeg tenkte som så at det kanskje var en busemann som ville ut. Jeg sprang ut av kontoret og låste døren.
Når jeg kom tilbake og satt meg ned merket jeg at kløen i nesen hadde spredd seg til øynene mine og at halsen virket litt småtrøblete. Ikke noe unormalt egentlig, med tanke på at jeg er ganske allergisk og kan reagere slik på alt fra støv til katter og ikke minst de grusomme sviblene som fyller alle butikker rett før jul.
Etter en liten stund kjente jeg en klump i halsen, som resulterte i en hostekule som garantert vil merkes på magemusklene i morgen. Og midt inne i hostingen oppdaget jeg blomsten på veggen som stirret på meg, og jeg er helt sikker på at den viste meg bladet! (Faktisk bombesikker når jeg tenker meg om!)
Som på film dukket det opp en lyspære over hode mitt, og jeg hoppet opp av stolen og slet løs planten som tviholdt i veggen! Slepte den ut på pauserommet og tenkte at ?nå skal alt bli bra?!
Planten var ikke helt fornøyd med utviklingen, så som et slags siste pek kastet den over meg trolldom! Jeg ramlet sammen i en slags halvliggende stilling på stolen, og tenkte at nå er verdens ende kommet. For i takt med at jeg slepte ut potteplanten økte kløen i øynene og nesen ble en slags rennende foss. Egentlig kan jeg leve ganske greit med disse to tingene, men da lungene også ble rammet måtte jeg kapitulere. Jeg rømte bygningen og håper at dagen i morgen blir bedre enn i dag!
Så du kan vel si at Yvonne vs potteplanten ble 1:1
Men en ting er sikkert, jeg tipper planten vil få det bedre der den står nå, og jeg håper virkelig at jeg også vil få det litt bedre uten snufsing. Så får vi bare håpe at ingen av mine kollegaer reagerer like sterkt på den som meg. Og så lite grønne fingre jeg har, tror jeg muligens den har større sjanse for å overleve utenfor min rekkevidde!
(Dette bilde er fra den gangen en av potteplantene hjemme ble lei meg, en ufin jævel med andre ord!)
Ps. Ingen kom til alvorlig skade under denne flyttingen, selv om potteplanten muligens føler seg litt utkastet!
Som lovet har jeg laget en liste med høydepunkter fra arkivet etter et helt år som blogger. Og etter mange timer med gjennomlesning ble jeg endelig ferdig, og det hadde vel ikke vært mulig om barna var hjemme denne helgen. Jeg må virkelig beundre dere som følger bloggen min, for jeg kan ikke holde meg til et tema, jeg klager mye og jeg veksler konstant mellom humor og alvor. Skrivefeil har jeg mange av og jeg er åpenbart ikke så flink til å ta spennende bilder som kan pryde mine innlegg. Så takk for at du holder ut og leser alt jeg skriver.
Det første innlegget jeg skrev på bloggen inneholdt noen tanker for hva denne skulle gi meg, og som lovet har jeg laget en blogg med et ganske realistisk bilde av hverdagen til en småbarnsmamma.
Første gangen jeg virkelig klatret oppover blogglistene var da jeg skrev om uflidde småbarnsmødre, og du kan trygt si at det var delte meninger om saken. Men jeg som fersk blogger jublet når jeg så statistikken skyte til topps. Babyverden likete også dette innlegget, og jeg gjesteblogget hos dem.
Den skremmende stillheten kan få enhver mamma og pappa til å tisse i buksen, så det fortjente virkelig litt plass. For når ungene blir stille vet jeg at det er fare på ferde.
Veskedamer er skrekken å møte på venterommet! (Om du leste vaskedamer, les igjen!) Vi tilbringer mye tid på ulike venterom, og jeg har virkelig studert disse plass tyvene.
Så var tiden inne å vise noen bilder av mitt ryddige og nøye gjennomtenkte hjem, ekstra pyntet for anledningen. (Okei, greit, mulig jeg lyver, det er bare bilder av det vanlige rotet.)
Tiden var igjen inne å ryste bloggverden å sette sinnet i kok. Jeg protesterte mot et bilde som var direkte sårende for tynne jenter, som deltes konstant på facebook. Det var selvfølgelig delte meninger om saken, og svært mange anså det som helt greit å si at tynne jenter er ben som menn ikke liker!
Det er ikke alltid like lett å være mamma til en liten gutt med smerter, så av og til skriver jeg om hvor vanskelig dette er. Det er sårt som mamma å se at den lille skatten din ikke har det godt.
Jeg blir stadig tatt for å være mindreårig, selv om jeg nærmer meg 30 med stormskritt. Denne gangen var det gynekologen som bommet på alderen. Flaut for han, morsomt for meg!
Under et hyttebesøk leste jeg i fugleboken til foreldrene mine, og midt mellom småspurv og ørn, oppdaget jeg at det finnes en type fjærkre som heter sædgås!
Vi har lenge ønsket å komme i kontakt med andre som har barn med samme problemer som minstemann, og etter mange tanker frem og tilbake valgte vi å prøve gjennom bloggen. Dette oppdaget lokalavisene og nettavisen, så saken fikk mye oppmerksomhet. Svært mange kom med tips, og jeg er rørt over omtanken.
Etter en lang periode med sykemelding var tiden inne for jobb igjen. Denne gangen kun på dagtid, så jeg kunne starte med det samme. Så da måtte jeg finne ut hvordan man avbryter en sykemelding, noe som åpenbart ikke er en vanlig problemstilling.
En periode var det veldig populært med 30dagers utfordring i bloggverden, og jeg vil selvfølgelig regnes som en ekte blogger. Spørs om ikke jeg misforsto litt, men fant ut at det beste var å ta alle utfordringene på en gang.
Det hender jeg føler meg som en mislykket mamma, noe jeg også velger å sette ord på. Det resulterte i mange som ble glad for lesingen, og andre som ble sure siden jeg stakk hull på den romantiske boblen de åpenbart lever i.
Som en stolt campingvogneier er det klart at campinglivets gleder skal deles. Og med alle de morsomme menneskene du møter på campingplasser må jeg jo gi det litt plass.
Sommerferien kom, og vi kjørte og kjørte og kjørte, og det er jeg litt glad for. For ingen kjente meg når jeg plutselig sto med buksen på anklene, midt inne på et enormt kjøpesenter.
Dessverre fikk vi avslag på søknaden vår til NAV rett før vi skulle dra på ferie, og det er ikke så lett å glemme dette. Så i ferien måtte jeg ta meg tid til å skrive en klage på avslaget vi fikk, som var begrunnet med loven der det står at vi har rett på den. Ganske ironisk. Jeg la ut mine tanker på bloggen, og jeg er overveldet av responsen på dette. Noen uker etter at vi kom hjem kom kontrabeskjeden, søknaden var behandlet feil, og vi fikk skriftlig beklagelse fra nav. Endelig kunne vi senke skulderen litt.
Jeg liker å ta bilder, og hver gang jeg har muligheten drasser jeg med meg kamera. Denne strålende sommerdagen tok vi med svigermor på tur, og jeg fikk ta massevis av bilder.
Sex er vanligvis et tema som er ganske tabu, så det sier seg selv at jeg bare må skrive om det. Jeg er jo tross alt en mammablogger, og har litt erfaring rundt temaet. Hva gjør du om barnet kommer overrasker under litt sengehygge etter leggetid?
Etter hvert kom trangen til å bli en toppblogger, og jeg hadde observert at undertøysbilder drar lesere inn på bloggen. Så jeg rotet frem kamera og tok bilder av undertøyet mitt.
Siden jeg ikke ble fornøyd med antall lesere når jeg la ut bilder av undertøy, gikk jeg over til plan B, silikon. Alle vet at silikon selger, og jeg ga etter for presset og skaffet meg dette. Innlegget ble en stor hitt, og teorien min om at silikon selger ble forsterket, uansett om det er i brystene eller skoene.
Jeg har fortsatt traumer etter at jeg måtte bruke gymsko på skolen, så når jeg skulle handle dette til guttungen, vred jeg meg i smerter. Det er neste like ille som badehetten!
Gjennom årene har jeg møtt på mange nattevakter, både gjennom jobb, som pasient og som pårørende, og jeg ønsket å gi dem litt oppmerksomhet for den viktige jobben de gjør når alle andre sover. Oppmerksomheten jeg fikk etter dette gjør meg ydmyk og rørt!
Interiør på barnerommet er alltid en hitt, å med et så spesielt rom som mine gutter deler måtte jeg bare legge ut noen bilder. Jeg kan garantere at ingen andre har det helt likt!
Etter at minstemann kom til verden fikk jeg bekkenløsning, og har vært veldig plaget siden den gang. Mange tror at dette er noe som går over etter fødsel, så jeg følte det var på sin plass å fortelle at det kan vare livet ut. Ikke alle er så heldige at de blir bra igjen.
Trening er et populært tema, og jeg fikk folk til å tenne på alle pluggene når jeg skrev at alle småbarnsforeldre har tid til å trene. Men etter å ha lest det jeg skrev, var de fleste veldig enige.
Så var tiden inne for å leke kjendis igjen, og denne gangen i en landsdekkende avis. VG ønsket å høre om da eldstemann fikk mobiltelefon, og vi ble trykket ut på to hele sider.
Minstemann sine julegaveønsker var ikke helt etter plan, han vil nemlig ha en jentebaby! Siden jeg synes det holder med de to ungene jeg har, håper jeg julenissen ikke innfrir dette og at minstemann ønsker seg noe mer realistisk neste år. Som en lekebil eller en film.
Enhver god blogg må ha spørsmålsrunder, så jeg laget meg like greit noen spørsmål og svar selv. Ingen skal komme å fortelle meg at jeg ikke er ekte blogger i alle fall.
Jeg får en del klager på at jeg er ærlig når det kommer til hvordan livet er, så isteden for å være så negativ gjorde jeg et forsøk på å skrive om en slitsom dag i en positiv tone. Mulig jeg ikke så flink til akkurat det?
Så skapte jeg storm i vannglass med å si at jeg ikke var enige i at man slutter å leve når man får barn. Jeg har aldri følt meg mer levende enn etter at guttene kom til verden. Dette var skrevet på en ganske humoristisk måte trodde jeg, men noen av tilbakemeldingen tok skrivingen bokstavelig.
Debatten om luksusklær raste en stund, og når jeg blir beskyldt for å være en dårlig mor fordi jeg tenker økonomisk og kler ungene mine i behagelige klær måtte jeg jo si min mening om saken. Det oppdaget nettavisen så i samme slengen som de skrev om bloggeren som mente luksusklær var best, linket de til meg som motvekt.
Vi har lenge jaktet på et hus på landet som kan gi oss et pusterom i hverdagen, så når vi ikke fant det på finn.no prøvde vi oss gjennom bloggen. Fikk massevis av tips, men dessverre var de fleste husene alt for dyre, eller lå for mange timer unna oss. Men vi gir ikke opp og leter fortsatt etter huset som venter på oss.
I julen fikk jeg en overraskelse som fikk frem tårene, tenk at noen har brukt tid på å strikke meg noen nydelige lester! Dette er virkelig den beste gaven jeg kunne få, og lestene er en av favorittene mine. Og at noen som ikke kjenner meg kan vise slik omsorg er virkelig rørende.
Av og til blir jeg rasende på foreldre som krangler om sine barn, uten å se at den eneste som lider er barnet. Når du går fra den andre forelderen krever det at du samarbeider om barnet og biter i deg litt ubehageligheter. Barnet er uskyldig og skal ikke lide for foreldrenes valg.
Nakenhet er et tema som ofte kommer på banen, og det skremmer meg å se at vi går i feil retning. Så mine barn vokser opp i et hjem der mamma dusjer naken og ikke kler på seg for å gå på do om natten. Ja til nakenhet i naturlige situasjoner.
Sykdom er ikke noe nytt i denne familien, så da jeg var uheldig å bli sittende med en eske stikkpiller måtte det jo formidles til omverden. (Advarsel, du kan risikere å le så du griner av dette, om jeg skal tro de som har lest det!)
Amming på offentlig plass fortjener oppmerksomhet, og det er veldig delte meninger om saken. Jeg står for at amming er naturlig, og der andre kan spise kan også babyer det.
Etter noen runder i tenkeboksen bestemte jeg meg for å skrive om da jeg møtte veggen, og responsen har vært enorm. Det gleder meg at mine ord kan støtte andre, og jeg er glad for at jeg valgte å dele dette som er så veldig personlig, men også normalt.
Ikke si gratulere med dagen i dag, vær så snill! Hvorfor skal du gratulere meg med at kvinner må kjempe for å få en hverdag som egentlig bør være den naturligste ting i verden.
Jeg ser spørsmålet om hva denne dagen betyr for meg, og den betyr at vi fortsatt har noe å jobbe mot, noe vi må kjempe for. Den er et symbol på at verden er en urettferdig plass, som trenger sterke mennesker som kan kjempe for rettighetene til kvinner.
Ja vi skal markere dagen, vi skal kjempe, men vi skal ikke gratulere.
Tror du at jeg føler at en gratulasjon er på sin plass når min mann får ros for å stå opp med barna, når det er en selvfølge at jeg gjør det? Tror du at jeg smiler når du sier gratulere å jeg vet at min jobb i hjemmet ikke blir like mye verdsatt som når en mann gjør det?
Tenk på den kvinner som sitter i et hjem der hun opplever psykisk og fysisk vold, en kvinne som ikke får bestemme over sin egen hverdag. En kvinne som lever i frykt. Hva tror du et “gratulerer” vil gjør for henne?
Se for deg den lille jenten som må vaske gulv, tørke støv og lage mat, mens brødrene springer rundt i full lek. Tror du at hun vil få det bedre med et gratulerer?
Tenk deg kvinner som sitter innesperret i hjem, som slaver uten mulighet å si ifra. Kvinner som ikke får bestemme over sitt eget liv, som brukes som brikker i et spill, som flyttes rundt ettersom det passer fedre, onkler, brødre, menn. Tror du at de ønsker en gratulasjon?
Jeg føler at å si gratulerer blir et hån, et hån mot alle de kvinnene som fortsatt lever i en hverdag der de ikke kan styre sitt eget liv. Kvinner som blir dyttet rundt på, alt ettersom hva det passer for de rundt, kvinner som må kjempe seg til samme rettigheter som mannen. Kvinner som ikke får et takk for det de gjør, for det er en selvfølge!
(Selv om en ting er ulovlig, betyr det ikke at den ikke eksisterer!)
Jeg ønsker ikke blomster, jeg ønsker rettferdighet! Jeg ønsker menneskeverd, et samfunn som ser på kvinner og menn som likestilte, som like verdifulle. Jeg ønsker at alle skal åpne øynene og se den virkelige verden, en verden som forsatt holder kvinner fanget i et nett av piggtråd i form av ord, trusler og handlinger!
Den dagen verden oppnår at kvinner kan bestemme over seg selv, helt og holdent, den dagen skal du få lov å si gratulerer. Men før den tid ber jeg deg om å kjempe, om å sette ord på ulikhetene og jobbe for alle de kvinnene som ikke kan stå opp for deg selv.
Noen dager er jeg litt ekstra trøtt, og i dag var en av dem. Jeg sto opp nøyaktig ti minutter før jeg måtte springe ut ytterdøren for å komme meg til jobb, noe som gjør at jeg tar det første og beste å slenger på meg, stapper håret i et strikk og røsker med meg et eple til frokost. Ute i bilen våknet jeg litt mer, og min første tanke var at nå har jeg glemt ungene! Heldigvis har vi avlastningshelg, så det var altså ikke tilfelle.
Etter jobb ramlet jeg ned på sofaen å ventet på at middagen skulle bli servert hos min mor, og jeg sovnet selvfølgelig. Det ble 20 fantastiske minutter i drømmeland, før jeg måtte tvinge opp øynene og få meg mat.
Middagen ble inntatt i en rasende fart, og etter litt snakk med minstemann evakuerte jeg hjem. Der fant jeg igjen fram til sofaen, og sovnet før jeg i det hele tatt fikk satt meg ned. (Det føltes i alle fall slik når jeg våknet med armer og ben alle veier etter fire timer.) Så du kan trygt si at det er stor fare for at nattesøvnen blir litt komplisert, men så trøtt jeg er enda er det en liten sjanse for at det skal gå bra.
(Ikke i nærheten av de varene jeg handlet i dag, men orket liksom ikke forlate sofaen, finne frem kamera, ta bilde, legge det inn på maskin for så å legge det ut på nett! Latskapen lenge leve!)
Når jeg våknet var jeg selvfølgelig sulten, og siden ingen av ungene er hjemme hadde vi muligheten å dra på butikken. Som de fleste vet, er det ikke så lurt å handle på tom mage rett etter at du har våknet. Så nå er kjøleskapet fylt av masse god mat, som jeg virkelig skal kose meg med de neste dagene.
Helgen skal brukes til å sove masse, spise og bare ta det med ro! Rett og slett hverdagslykke for en litt småsliten mamma som av og til trenger en liten pause.
Avlastning er virkelig en nødvendighet når man skal leve med så lite søvn som vi gjør, og så lenge jeg vet at guttene har det god selv om de ikke er sammen med meg, sover jeg med den beste samvittighet.
Overskriften er kanskje litt misvisende, ettersom jeg ikke er en stein som ligger i havet. Dessverre tenkte jeg ikke over at jeg en dag skulle skrive en slik overskrift!
Beklager at jeg ikke kommer med innlegget som jeg har lovet, men jeg er åpenbart ikke så flink å beregne tiden min. Så når jeg endelig fikk ramlet ned i sofaen oppdaget jeg at klokken var mye mer en jeg hadde forventet, og med tanke på at jeg må se gjennom over 400 blogginnlegg for å finne høydepunktene må jeg bergene litt mer tid enn jeg har før sengen skal besøkes.
Men siden jeg tross alt har vært ?blogger? i et helt år i dag, må jeg jo komme med noen vel utvalgte ord. (Okei, mulig jeg lyver en smule nå, for egentlig skriver jeg bare det første som faller meg inn!)
For et år startet jeg bloggen fordi jeg ønsket å vise at hverdagen ikke nødvendigvis kan være som den ofte fremstilles i sosiale medier, uten rosa skyer og andre elementer som pynter på sannheten. Jeg valgte rett å slett å vise frem det som er bak fasaden, og jeg føler egentlig at det har jeg klart. Når jeg var helt fersk kunne jeg ikke forstå hvordan toppbloggerne klarte å få så mange lesere, og det kan jeg for så vidt ikke skjønne nå heller.
Men litt faste lesere har jeg, og det gleder meg å se at statistikken går oppover, for det betyr at jeg må klare å få til noe bra. Så det neste året er målet å doble mitt antall lesere og følgere på facebook. Jeg kom frem til at det ikke var realistisk å sikte seg inn som toppblogger, for det har tydeligvis ikke bloggen potensialet til å bli så lenge jeg ikke er mann, jålete, huslig eller ekstremt provoserende. Og jeg er dessverre bare litt av delene. (Du leste rett, ifølge min bedre halvdel er jeg litt mann, spesielt når det kommer til den romantiske biten!)
Bloggen gir meg mye, og alle som følger den gir meg motivasjon til å forsette! Så tusen takk for at akkurat du velger å bruke av din tid til å lese om en ganske håpløs småbarnsmor som ikke klarer bestemme seg for om hun skal være humoristisk eller alvorlig, som skriver om alt mulig og som ikke klarer holde seg til et bestemt tema. Uten deg ville det ikke vært noe vits med alle skriveriene mine!
(Til ære for min mor, som motiverer meg når jeg har lyst å gi opp! )
