Det er tid for kveldsmat, ungene har omsider funnet plassen sin ved bordet etter 4-5 runder med “skal bare”, “må bare” og “vil ikke”. (Og etter en trussel om at om de ikke setter seg til bordet må de legge seg uten mat!) De har spist det meste av maten og det er på tide med ny runde drikke. Vanligvis ber minstemann om eplejuice eller jordbærsaft(også kaldt solbærsirup av oss andre…) men ikke i dag. Han har tydeligvis utvidet ordforådet sitt. (Noe som er helt fantastisk tatt i betraktning at han ikke snakker så mye enda!) 

Siden det er pappaen som er skipper i dag, ligger jeg i ro på sofaen og “smuglytter” til praten rundt bordet. (Smuglytter er vel kanskje ikke det rette ordet, i og med at de har et lydnivå som er veldig langt over innestemme…) Og det meste går inn det ene øre og ut det andre. 

“Æ vil ha øl!” 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg setter vannet jeg drikker i vranghalsen, hva var det minstemann sa? Hvor i alle dager har han lært det, ingen av oss drikker øl. Og når bestefaren gjør det ber han aldri noen om å gi han ei øl. Og hvorfor i alle dager vil han ha det til kveldsmaten? 

Og hva hender når vi sier “Nei, du kan ikke få øl”. Han blir sint, for han VIL ha øl og han vil ha det nå. Og som alle som har/hatt treåringer i hus vet, kan de være små bomber som går av med den minste motgang. Så gode råd er dyre, og jeg oppdager at pappen finner frem eplejucen, skjenker i glasset og sier ” Her får du ei øl!”. (Jeg orker ikke skrive noe om hva som er etisk og pedagogisk riktig, for alle slike ting går litt i glemmeboken når vi står midt i trassalderen.) 

Jeg gruer meg til det som etter hvert vil komme fra barnehagen ” Vi(barnehagen) lurer på hvorfor minstemann sier han vil ha øl til maten, og når vi sier nei sier han at pappa gav han det!?” 

Mulig jeg må nevne dette i morgen når vi leverer han, for jeg ser helst at vi slipper noen misforståelser.