Mamma med nesen i en dataskjerm!

Jeg er en av de mødrene som ser ungene vokse opp gjennom kameralinsen, og jeg har ingen planer om å slutte med det. Jeg har jo etter hvert innsett at jeg ikke er så fryktelig ille som en del artikler på nett om samspill og oppdragelse skal ha det til, og jeg tror heller ikke barna mine vil huske at hode mitt er en passe svær linse. Men at jeg tar mye bilder er det ingen tvil om. 

Den siste tiden har to av tre nektet å la seg fotografere, og for alle utad ser det ut til at bare lillemor er ved å vise frem. Men sånn er det altså ikke. Det er heller det at guttene har sakt at nå klarer de seg uten bilder en stund, og det har jeg bare med å respektere. Så når en av dem ber meg om å ta bilder er jeg snar å slippe alt jeg har i hendene og finne frem den svarte klumpen av plastikk og metall jeg har et forhold til. 

Jeg er av den paranoide typen, så jeg har utsatt i det lengste å lagre bildene mine i nettsky, men for noen dager siden innså jeg at det var på tide å slippe litt av hysteriet og la meg føre med av strømmen mot fremtiden. Så nå skal samtlige bilder lastes opp, bort eller ned, fuglene må nå vite hvor de havner. Heldigvis er ikke våre bilder særlig morsomme å spre videre, så jeg er ikke så veldig redd for å bli hacket. Hvem i alle dager finner glede i å se hundre nesten like biler av ungene som presterer noe magisk, eller de to bildene av meg i bikini. Og det vil uten tvil bli lettere å finne dem frem å se på dem oftere. 

Dessverre viser det seg at ikke alle bildene har overlevd ferden fra en krasjet hardisk til en annen, og en leteaksjon uten sidestykke har tatt form i hjemmet. Hver en minste cd-plate er endevend, og den eldste dinosauren av en hardisk har hostet seg til liv og spyr ut bilder i seglefart. Å det ser ut til at en del av bildene har overlevd, men jeg er usikker på om det er snakk om alle. Det tar vel noen dager før alle bildene er møysommelig overført fra pcen til macen. 

Men jeg gleder meg til alle bildene er på plass, og gruer meg til den enorme jobben det blir å rydde i dem. For jeg elsker å ta bilder, og hater å slette. Så 50prosent kan sikkert gjøres ende på uten å gråte en tåre. Så der vil jeg gjøre meg skyldig i enda en foreldretabbe, nemlig fordypning i en skjerm mens barna er tilstede. Stakkars, tenk at de må finne på ting selv, det er jo fryktelig! 

Facebooksiden min finner du her. 

“Møte klokken 18:00?!! HÆ?”

“Tell sakte til ti og pust, jeg gjentar! TELL SAKTE TIL TI OG PUST!” 

Kvelden har vært krevende, og var av den typen som får meg til å stille spørsmålstegn med hvorfor jeg ikke ble avholden nonne for snart 13år siden. Jeg har fordømt mine ivrige eggstokker og ja mannen. Etter en natt med ca 3-4timer søvn var det siste jeg trengte et møte klokken 18, som jeg ikke kan dra på fordi denne forelderen er utrustet med pupper, og frøken sta på 7måneder ikke liker flaske. Så mannen fikk den fantastiske muligheten å forlate hjemmet, igjen. Han som allerede har et sosialt liv som inkluderer voksene individer. Tipper at det er en som har det likt hjemme som bestemte tidspunktet foresten, for det hadde jo vært svært godt om det var jeg som skulle ut av huse, midt i leggetiden. 

Vel, frøkna er ikke i form og har brukt dagen til å surke høylytt, med svære grønne buser hun snuser ut på duker og buksebein og sofaen. Hun har tilsynelatende sovet for lite, og bikket overtrøtt nøyaktig klokken 18. Håpløst, for det betydde at halve grøtfatet ble klistrert i håret mens hun frøset ut alt innen 2meter med seig gugge som sitter overraskende godt fast. Og som om ikke matingen var oppgave nok, skulle jeg prøve å gjøre lekser samtidig med 8åringen. Leselekser, som var umulige å høre gjennom brølene på den illsinte babyen. Jeg tror leksene gikk bra, han så i alle fall flink ut! Og jeg fikk skviset inn to,tre ord om forsiden mellom hylene. Og det hadde i grunnen holdt med alt dette, men selvfølgelig fant 12åringen ut at han ville dra på kjøpesenter. Han hadde vist noen kroner som svir i lommen. Så mellom hyll og høytlesing prøvde jeg og instruere om smart og vettig pengebruk med streng stemme. OG ikke minst en streng beskjed om at han ikke fikk bruke pengene på godteri, uansett slag. Det ble ikke tatt helt positivt opp, men jeg tror vi ble enige til slutt. Vi gikk i alle fall over til å diskutere når han skulle være hjemme igjen. Smartingen prøvde seg på at bussturen måtte trekkes fra tiden…

Så var det tid for å rydde opp alle lekene som så ut til å være flyttet av en tornado, putten en klisset baby i badekaret, gi medisiner til mellomste og mekle litt mellom brødrene som diskuterte et eller annet. Tror ikke de selv vet hva det var heller. Det positivet med badestunden var at den trøtte lille melklumpen ble strålende fornøyd, men det varte dessverre bare den tiden hun satt i karret. Oh lord…jeg var på sammenbruddets rand når vi var ferdige på badet. 

Jeg hadde regnet med at leggetiden ville ta all evighet, men merkelig nok la den overtrøtte prinsessen seg uten noe særlig protester, og etter bare ett vampyrbitt i puppen min. (Jeg vrælte faktisk, så vondt var det.) Så nå håper jeg hun vil sove godt til i morgen, men det er vel litt mye å håpe på. 

Det fine med at hun var tidlig i seng var at jeg og mellomste fikk litt alenetid uten pappa og storebror, for det har ikke blitt så ofte i det siste siden lillesøster naturligvis har krevd en del fra meg. Ikke hjelper det på at pappaen må begrense alle løft av henne. Men i dag fikk vi litt alenetid, og enda så trøtt og sliten jeg var føltes det veldig godt. 

Men jeg håper uansett at det er en stund til neste gang et møte legges midt i den mest kritiske tiden av døgnet, for det er ekstremt irriterende å måtte be seg selv tenke på blodtrykket når man i grunnen kunne hatt en medhjelper tilgjengelig. Det går alene, men det er best å være to. 

Facebooksiden min finner du her. 

Egentlig er jeg romantisk som sender mannen til å sove på sofaen!

“Du får flytte på sofaen! Nå skal mor ha søvn, før hun blir gal…Heretter er du nedprioritert, og får klare deg selv.” 

Mannen er kastet ut av sengen og soverommet, han er henvist til sofaen. Vi får leve separert på natten en stund, for det holder i massevis at jeg har en baby på knappe 8kilo sammen med meg som atter en gang våkner hver time. Ikke for å stå opp altså, men for å gulpe meg i håret, på sengklærne eller mellom vegg og seng. Hun tar større plass en resten av familien til sammen, og det er ikke sjeldent jeg klamrer meg fast i en liten teppebit så jeg ikke skal fall på gulvet. Så da gidder jeg ikke i tillegg ha en mann der, som snorker og fiser og sover som nettop en mann gjennom gråt og fomling etter lys midt på natten. Han kan sikkert sove gjennom jordskjelv og bombing. Og han påstår han ikke får sove med en baby i sengen.

Du tenker kanskje at jeg er kjip som har tatt denne avgjørelsen, men det kjipe er at det bare er jeg som kan ta nattevåkingen og da skulle det bare mangle om at jeg får så lite forstyrrelser som mulig den stakkars lille tiden jeg sover. For om jeg hadde hatt et valg, ja da skulle jeg gledelig lagt meg på sofaen med verdens største smil om munnen, øreplugger og et håp om å sove mer en et par timer sammenhengende. For jeg kan faktisk ikke huske sist jeg gjorde det…Det var muligens en gang for noen år siden. Jeg er kommet til det stadiet at det beste i verden er å få sove alene om natten, og slik var det ikke i mine yngre dager. Da var selskap å foretrekke, men det er vel ikke rart den tanken endrer seg som trebarnsmor. 

Mange vil si vi skjemmer bort lillemor og lager henne uvaner som lar henne sove med meg. Og da ler jeg rått og himler med øynene. Kom og vis meg den 16åringen som fortsatt vil sove sammen med moren sin… Det er nå en gang slik at hun ikke ba om å bli født, og hun ba i alle fall ikke om de litt dårlige genene som gjør at hun gulper i overkant mye. Å nå som vi skal prøve noen uker uten medisin, får vi bare innse at det er babyen som bestemmer. Hun trenger oss., nærheten og trøsten. Så for å unngå et totalt sammenbrudd over skittentøykurven er det en fordel at jeg bare kan sove med henne i sengen, istedenfor å røyse meg opp å flytte henne mellom to senger, tusenvis av ganger på natten. For jeg balanserer på en tynn line med ekstremt lite søvn. Og en god del av dagene ser jeg en seng både under og over spisebordet, i fryseren på butikken og i grøftekanten. Jeg har flere ganger kjempet med meg selv så jeg ikke skulle falle for fristelsen det er å legge seg ned, midt i den værste handlekøen fredags ettermiddag. 

Og egentlig, er jeg fryktelig romantisk. For mannen får tross alt sove gjennom HELE natten, det vil si mange, mange timer i vannrett stilling. En gave enhver forelder bare må elske. Jeg er så sjalu at det knyter seg i magen innimellom! Så får han heller bare klage over at han ikke får nok kjærlighet, for det ville han ikke fått uansett. Nå beholder i det minste hans bedre halvdel vettet og han unngår at jeg skuler på alt og alle døgnet rundt. 

Om det viser seg ved neste kontroll hos legen at frøkna skal ha medisin igjen, er det jo et håp om at det etter hvert blir ledig plass ved siden av meg.

Småbarnsperioden varer ikke evig, og heldigvis er vi enige om hvordan vi prioriterer med barn i hus. For en periode må mannen fint innfinne seg som nr2 på listen over de som trenger meg mest. Hadde han krevd mer oppmerksomhet ville jeg mest sannsynlig slått han med en steikepanne og brølt eder og galle. Mammahjernen er skjør for tiden, og det siste den vil takle er en voksen som sutrer eller klager over for lite oppmerksomhet. 

Men for å ikke miste hverandre helt, sitter jeg godt tilbakelent i armkroken til mannen en halvtime hver dag. Det er undervurdert hvor mye det har å si med den typen nærhet når forholdet går gjennom den krevende perioden småbarnstiden er.

Facebooksiden min finner du her. 

“Du e så noob mamma!!”

“Nå føler jeg meg litt triggered i mammarollen, så kan du være så vennlig å oppføre deg så jeg gjør mammajobben min bedre. Du vet sånn når du spiller å blir triggered av de andre og advarer dem om at det fører til dårligere spill for din del?!” 

Mine forsøk på å nå inn til min kjære sønn som om ikke alt for lenge blir tenåring krever at jeg utvikler mine språkkunnskaper, og det betyr å ta i bruk nye ord så han blir så flau at han hører etter neste gang. For ikke sier jeg ordene rett og ikke bruker jeg dem i riktig sammenheng, selv om jeg tror jeg har skjønt det selv. Det blir litt som da vi holdt tommel vannrett og pekefinger loddrett i pannen og sa looooser til de vi gjorde narr av, og våre foreldre prøvde på det samme. ordentlig flaut skal jeg si deg.

Så nå passer jeg på å stappe inn ord som triggered, owned, noob og den slags i samtaler der jeg snakker og han ikke lytter, i et håp om å nå inn med noen visdomsord som kan være grei å raske med seg på veien inn i den lange, skumle og slitsomme puberteten. Han vil nok himle med øynene over den setningen, men det er jo sant. I alle fall for meg som forelder. Vi går inn i en fryktelig skummel tid, og jeg må virkelig jobbe med meg selv å ikke glemme at jeg var kalv selv en gang.  Det er jo ikke lov å sperre dem inne, så jeg må jo bare tilpasse meg de nye tidene.  

Jeg føler meg som en noob i denne nye rollen, altså en slags nybegynner om jeg skal tolke ordet rett. Han er jo den første som tasser inn i tenårene under min beskyttelse. Stakkars, for dette er ikke noe moren owner i særlig stor grad, dessverre. 

Men vi skal vel klare oss, selv om bekymringene flyttes over til andre problemstillinger enn tidligere, og jeg vil savne alle diskusjonene om hva som første til at han glemte votter over alt, eller hvordan det kunne ha seg at alle papirene i sekken hans var krøllet sammen som snøballer. 

Facebooksiden min finner du her, om du vil følge oss inn i de neste årene hvor livet min vil handle om å sjonglere tre unger fra baby til tenåring.

Og hverdagsøyeblikkene finner du på insta og snap som steinihavet.

Ordforklaring, tror jeg: Noob, nybegynner, dårlig spiller. Owne, eie, være god. Triggered- irritert.