Glem “lille larve som aldri blir mett.”

Sponset innlegg.

Noen dager, skulle vi bare hoppet over! Og på en måte hadde jeg en slik dag i dag, bare at første halvdelen var helt ok. Men når ettermiddagen kom og jeg virkelig merket at det hadde vært en lang og hektisk uke ramlet humøret mitt ned i kjelleren og jeg la bort strikkingen av sikkerhetshensyn! 

Flaks for meg viste minstemann råd, og klarte å overtale oss til å se på tv. Han bare måtte vise oss hva som var kommet på netflix, og så elsket han jo oss sååå masse. Siden jeg håpet på mer smiger sa jeg ja. 

Først satt jeg der i mine egne furtetanker og spekulerte i årsaken til at vi aldri vinner den store gevinsten i lotto, kommer oss unna store utgifter og får være frisk mer en 7dager i strekk før en av oss ramler i staver. Men så la jeg merke til at både minstemann og mannen i huset lo så sofaen ristet. (Eller nesten i alle fall.) Og øynene mine falt på skjermen! 

Der så jeg to snodige små larver, som var særdeles uheldige. Og plutselig lo jeg også, og glemte helt av at jeg skulle furte over kjedlige voksentanker som stadig holder oss nede på jorden og til tider nede i kjelleren. 

Så om du vil ha god underholdning er serien Larva fantastisk morsom. (I alle fall om du har min form for humor, eller mannen, eller guttungen!) 

Advarsel: Dette er en voldelig serie på lik linje med “planeten vår” og andre naturserier der du ser dyr i sitt rette element. Forskjellen er en god porsjon humor og tydeligvis evig liv på de uheldige små krapylene. 

 

PS. Vi har fortsatt lille Johs på kjøkkenbenken, og det ser ut som at den holder på med den magiske forvandlingen! Avsender har ikke meldt seg, og jeg innser at jeg snart skal bli fluemamma! (Ohh, for en lykke!) Du kan lese mer om den saken HER!

Og facebooksiden min finner du her!

 

Mitt hemmelige dobbeltliv.

Jeg må med dette innrømme at jeg lever et dobbeltliv, som ble avslørt med en sms i går! 

Med det samme jeg leste tekstmeldingen ramlet munnen min ned på knærne, litt sånn som tegneseriefigurer ser ut når de er overasket! For dette har vært så hemmelig at selv ikke jeg vet om det, og uten beskjed fra UDI så hadde jeg vel fortsatt levd lykkelig uvitende. 


 

Jeg ble selvfølgelig sittende som et stort spørsmålstegn, og innså at jeg måtte henvende meg til UDI for de saftige detaljene! 



Det var ikke helt enkelt å finne ut hvor jeg skal skrive når jeg mangler alternativet “Henvendelser med videresendte klager som tyder på dobbeltliv til utlendingsnemnda»! 



 

Nettsiden var ikke den letteste å finne frem på, og siden jeg med stor sannsynlighet har brukt den tidligere er jo det litt rart. 


 

 

Jeg stakk fingeren i luften og bestemte meg for hvor jeg skulle sende meldingen min, siden det ikke er mulig å svare på sms fra UDI. Teksten lød som følgende: 

Hei. 
I dag fikk jeg en sms som forteller meg at klagen min på permanent opphold er sendt til Utlendingsnemnda. Det er jo forsåvidt ganske greit, om du ser bort ifra at jeg ikke har skrevet noen klage. Jeg trodde i tillegg at jeg hadde oppholdstillatelse siden jeg er norsk statsborger og har vært det siden min mor satte meg til verden. Hun har bekreftet dette og informert meg om at jeg var en ganske krevende baby å få ut. Hun sa også at jeg kom til verden i 1986 og ikke i 1975. Og når jeg ser i speilet tror jeg hun har rett. Så da er det to mulige forklaringer på meldingen jeg fikk! 1. Jeg lever et hemmelig dobbeltliv jeg ikke vet om, som foregår når jeg sover. Jeg får høre at jeg prater i søvne, så det er ikke usannsynlig at jeg også kan gå/skrive. Om dere har noen opplysninger om hva jeg holder på med når jeg liksom skal ligge rolig i sengen min å sove hadde det vært greit om dere sendte meg en kort oppsummering.  Bare sånn i tilfelle jeg skal ha noen flere barn eller en feit bankkonto! B. Meldingen skulle være sendt til noen andre, og dere må rote litt rundt i papirene for å finne ut hvem som faktisk trenger beskjeden. Forklaring nummer 1 høres jo veldig realistisk ut, men det er med stor sannsynlighet at nummer 2. er det rette svaret.  
Nå er det jo fult mulig at jeg sender denne henvendelsen til feil plass, men jeg fant ingen steder der det sto “Henvendelser med videresendte klager som tyder på dobbeltliv til utlendingsnemnda»! 
Mvh en ganske forvirret dobbeltgjenger! 


Yes, da er det bare å telle dager til jeg får svaret om jeg har en feit bankkonto noen plass, eller flere unger som jeg ikke vet om! Jeg er ganske spent på det siste punktet, for ungene ønsker seg jo søsken! 

Jeg som årets mammablogger??!

Steinihavetbloggen min er nominert til å bli årets mammablogger av mammanett.no, og jeg synes jo i grunnen det er litt morsomt.  Det er en rekke blogger som er med i kampen om topp plasseringen, så jeg har i grunnen et ganske realistisk syn på saken. Men inntil finalistene publiseres skal jeg forsette å drømme om reisegavekortet vinneren stikker av med. (Vinter er jo en dårlig kombinasjon for smertene til minstemann, så med 10.000kroner ekstra ville vi satt kursen mot varmere strøk så fort som mulig!) Tittelen ville jo vært fin å kunne skryte av når noen bestemmer seg for å kritisere meg for å være ærlig om mammarollen, eller bare skryte av når mannen klager på at jeg roter eller er litt fraværende. I grunnen er det ganske stor sannsynlighet for at den tittelen kan gå til hode på meg, men det er en bekymring jeg får ta om jeg skulle få den. 

For at jeg skal kunne bli en av finalistene må det stemmes på meg via sms, men dessverre så koster det 3 kroner. Noe jeg i utgangspunktet ikke synes noe særlig om, selv om jeg forstår begrunnelsen med at de vil unngå juks som lett forekommer på vanlig avstemming på nett. Så jeg vil med andre ord ikke komme med masse mas om at alle skal stemme på meg, kun til de i nærmeste familie. (De kan godt ofre litt slik at jeg kan få noe nytt å skryte av, og ikke bare BMWen og guttene!) Om du ønsker å gi meg en stemme så blir jeg selvfølgelig veldig glad og takknemlig, og jeg lover at jeg skal bære rollen som årets mammablogger helt frem til neste blåmandag der ingen ting fungerer og jeg på nytt må klage over vanskelige unger, søvnløshet og andre familieproblemer!  

Kjære mammaen min, for å stemme skriver du: mblogg47 til 2012. (Og det må også du skrive om du vil stemme på meg.) 

De som velger å stemme vil være med i trekningen av noen fine premier som er samlet inn, så mamma om du vinner gavekortet på 2500kroner ønsker vi oss en sånn god ulldress som vi bruker om natten til minstemann. (Og noen nye votter til eldstemann!) 


Da er det bare å ønske meg lykke til, så får vi se om det blir vunnet sydentur eller om vi må fortsette med sparingen av småpenger. 

Facebooksiden min finner du HER! 

Kjære Hjort!

Kjære ordfører Jens Johan Hjort. 

Nå skal jeg gå bort fra mine prinsipper om å ikke skrive om politikk og arbeid, for så å publisere det offentlig. Og det selv om jeg ikker er sikker på at du i det hele tatt googler deg selv og får opp mine ord! 

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er en av dem som kan Norges politikk ut og inn, og jeg kunne helt sikkert med fordel lest meg litt opp på både verdier og menneskesyn til alle de ulike partiene. Jeg er også en av dem som bare følger litt med når vi nærmer oss valg, og tar min avgjørelse på stemmeseddelen utifra nyhets artikler og partiprogram jeg enten får i hendene under en stressende shoppingtur eller finner på venterommet før legetimen. Dette leses når jeg tillater meg en lengre pause på toalettet. Jeg er nemlig småbarnsmor, så toalettpausene er det nærmeste jeg kommer kvalitetstid med lesestoff. Jeg har selvfølgelig mange tanker og meninger om hvordan vi bør ha det i Norge, noe som også partiene har. Så det er ikke alltid like enkelt å bestemme seg for hvem som treffer mitt verdisyn best. 

Når du inntok rollen som leder av Tromsø skal jeg innrømme at jeg var litt skeptisk, for du snakker jo som en søring. Ikke at det er noe galt med søringer, men for å lede en by som Tromsø er det en fordel at du kjenner kulturen godt og vet at når vi sier “slå deg ned” så betyr det bare at vi tilbyr deg å sitte ned. Heldigvis skulle det vise seg at til tross for ditt søring-fine språk forsto du at vi ikke var forbannet selv om vi kan høres litt krasse ut.

Vi fra nord er kjent for å ta utfordringer på strak arm, og sist vinter var en stor del av oss på badetur i minusgrader og stiv kuling. De fleste av oss kunne kjøpt oss ut av knipen med å gi noen øl til utfordrere, men det går jo ikke når det er stoltheten vår som står på spill. Og du har vist at du tar utfordringer på alvor selv om været er dårlig og badetemperaturen er lav. Det er en god egenskap for en som skal være vakre Tromsø sin stemme utad. 

Du har humor og glimt i øyet, og står for det du sier. Det er jo vanligvis ikke en politikergreie, om vi skal tro media. Men om deg har jeg enda til gode å lese en sak der du stikker nesen i sky og ignorerer vanlige masete borgere eller journalister. Jeg leser stadig nyhetssaker der du svarer med gode fraser til journalistene som er flinke til å lure ut setninger som kan bli brukt mot folk som sitter litt høyt på strå. (Ikke noe negativt mot journalister heller, jeg finner det svært underholdende å lese om mennesker som oppfører seg dårlig og forsterker det inntrykket via mindre gjennomtenkte kommentarer. Og det selv om jeg vet at den egenskapen er en av mine dårligste, og gjør meg til et litt mindre bedre menneske.) 

Nå tenker sikkert flere at jeg er en stor tilhenger av høyre, men jeg må ærlig innrømme at jeg mer eller mindre aldri tenker på hvor ordførere hører til i politikken. Jeg er mer opptatt av hvordan personligheter som skal avgjøre byens fremtid, borgernes hverdag og ikke minst tryggheten på arbeidsplassen min. For som en del av helsesektoren i Tromsø berøres jeg til stadighet av avgjørelser som tas lengre opp i styre og stell. Selv om et parti har et fint valgløfte, betyr det ikke at personene som er grunnlaget for partiet vil fungere i de rollene de stemmes inn i. Men du har vist deg å være en av disse personene som fungerer utmerket i rollen du stemmes frem til. Og det er helt sikkert ingen tilfeldighet at vi ikke har fått beskjed om å spare på kopipapiret de siste tre årene når vi nærmet oss november/desember. Så om det er fordi kommunens økonomi er på rett vei, eller fordi dere på rådhuset har innsett at det ikke er så veldig enkelt å lese et dokument som er printet over tre andre er jeg usikker på. 

Du gir Tromsø en fint ansikt utad, og for meg ser det ut som at du har båret byvåpenet med stolthet. Og mitt grunnlag for vurdering er jo kun det som spres i media, samt jobbrelaterte saker og avgjørelser jeg legger merke til. Men jeg har møtt på deg en gang, noe som var litt små-flaut for min del. For ikke bare gikk jeg deg nesten ned, jeg så heller ikke hvem du var før noen guttunger kom springende å spurte om du var “han der ordføreren”. Men når en småbarnsmor er på søndags handling etter potetgull og sjokolade er hun som regel i en helt annen verden en alle andre, så jeg unnskylder meg selv for dårlig oppførsel. Om det skulle være noen trøst er du ikke den første personen jeg ikke har sett rett foran meg, og du blir heller ikke den siste. Og jeg antar at siden du smilte når jeg kom med mitt “Oisan, beklager”, så er du ikke en person som blir snarsint over irriterende folk som ikke ser hvor de går. 


Det er ikke alle som ser så fresh ut med en rein om halsen! 

Så jeg må innrømme at jeg furter litt over ditt valg av å ikke stille til gjenvalg. Hva i himmelens navn skal det være vits med?! Om du hadde stilt til gjenvalg hadde vi i det minste vist hvordan en av kandidatene ville fungere i praksis, noe som ofte er mer viktig en hva de politiske partiene lirer av seg før valgrundene. Jeg liker å holde meg til det som fungerer, og det gjør du! Og se for deg hvordan det blir om en ukjent person fra sør skal fylle dine sko, for hva vil hende når politiet ringes ned av en ny ordfører som får høre at han skal slåes ned! Det blir slitsomt, for de har jo ikke så alt for mange resurser fra før. Det kan selvfølgelig være en innfødt som får rollen, men er vel langt fra sikkert.

Hvordan dette vil gå får tiden vise, men det er jævlig dumt at du ikke blir med på veien videre! Men du skal ha takk for jobben du har gjort, og ikke minst takk for den positive stemmen du har vist til omverdenen. 

Lykke til videre, og husk fjellvettregelen om at det aldri er for sent å snu! 

Facebooksiden min finner du her! 

Jeg er angrepet av udyr som klusser med varmen!

Denne mammabloggeren ligger for tiden som en strek på sofaen, helt ubrukelig med tett nese, temperaturfeil og et bankende hode. Det gjør jo sitt til at skrivekløen ikke merkes, og at jeg kun klarer å skrive noen få setninger som hele tiden ender i hvor synd det er i meg. Jeg skulle sikkert vært mann, for jeg er overbevist om at det er manneinfluensa som angriper meg hver gang det passer dårligst. 

All energi er forduftet og søvnen jeg skulle ta igjen nå i helgen har forlatt området. Jeg har sikkert våknet hver time søkk svett av feber eller mareritt, og jeg har opp til flere ganger vurdert om livet mitt sto til å redde. 

Så er det bare å håpe på at det bare er mor som blir urven denne gangen, slik at guttene slipper å gå gjennom det samme. 

Jeg kommer forhåpentligvis sterkere tilbake når den/de som tetter igjen nesen min og leker med termostaten stikker videre til nestemann. Og tror ikke verden tar skade av å ikke få daglige oppdateringer om alt vaset jeg finner på å skrive! 


Ca slik ligger jeg i dag, men strikkingen er lilla og det er en mac i fanget mitt. 

Facebooksiden min finner du her!  

Ordinær pris 8925kr, salgspris 3325kr.

Siden jeg er klar over at januarsalget ikke fortsetter resten av året har jeg planlagt inn litt innkjøp nå, og på grunn av uforutsette utgifter til en umulig bil var det ikke så alt for vanskelig å holde seg til planen om å handle “ting og klær” på tilbud. Så i dag benyttet jeg og min bedre halvdel muligheten til litt shopping. Egentlig hadde jeg mest lyst å bli hjemme på sofaen siden en heller kjedelig forkjølelse har angrepet meg, men det går jo ikke når jeg vet at ved neste mulighet for shopping så er salget over. 

Men med tanke på at jeg tror vi har oppfylt listen som jeg hadde planlagt innkjøp for, så kan jeg se mellom fingrene på en snufsen nese og et litt sløvt blikk. 

Planen i dag var å finne en bukse og nye vintersko til eldstemann, han har en stygg uvane med å hoppe opp noen klesnummer over natten, så når han først trenger klær bør vi ha noen klare. Og både sko og bukse fant vi på tilbud til en veldig ok pris. Jeg skulle også fornye innholdet i klesskapet mitt etter en fantastisk vektoppgang på fem kilo. Det hører ikke mye ut, men gudene skal vite at det har vært mye arbeid med å få vektnålen til å krype oppover. Egentlig skulle jeg kjøpe meg noen nye bukser, siden de jeg har er litt for trange, men det var dårlig fangst der. (Noe det vil være frem til jeg legger på meg minst fem kilo til.) Men jeg fant mange gensere/cardigans og en ny vinterkåpe.


Vel hjemme var det bare å regne ut hva innsparingen var, og da ble det litt lettere å svelge summen bilen har kostet oss den siste tiden. Typisk at store utgifter bare må komme når man helst skulle klart seg uten dem. 

Siden jeg har en plan om å regne sammen alt vi bruker på klær og småting i år fører jeg opp hvor mye som er brukt, hva prisen ville vært uten rabatt og hvor mye som er “spart” underveis. Og bare det er motiverende til å faktisk følge opp prosjektet vi har startet. 


Selv om innsparing er fascinerende er jeg mer fokusert på selve forbruket, for med bevisstgjøring ønsker jeg at vi faktisk ser hva vi bruker og begrenser innkjøp til det som er nødvendig. Jeg sier ikke at vi skal bli helt hysteriske, men litt oppmerksomhet rundt vårt eget forbruk er sunt. 

Facebooksiden min finner du her!

Helt normalt å rote i andres lommer!?

I dag brukte jeg lunsjpausen min til å stikke en tur på butikken for å kjøpe en fantastisk, nydelig  og høyst nødvendig sjokolade. Jeg tenkte at det ville være redningen mot den innpåslitne hodepinen som sakte med sikkert prøvde å felle meg over ende, og gjorde humøret mitt like ustabilt som solen om sommeren i Tromsø. Og siden jeg ikke jobber alene og med krav om konsentrasjon, er godt humør og en våken hjerne en stor fordel. 

På butikken var det langt fra vanskelig å finne den sjokoladen jeg hadde i takene, samtidig som jeg registrerte en baby i nærheten. For tiden slår de inn på radaren og forteller meg at nå er det på tide med en baby til. Jeg er selvfølgelig veldig uenig med kroppen på det punktet, for jeg har aldeles ikke glemt hvor slitsomt det var med leieboer. For ikke å snakke om at vi fortsatt ikke er ferdig med nattevåkingen etter at minstemann kom til verden, for fem år siden. 

Når jeg kom til kassa studerte jeg først forsiden på avisene for å se om en av dem skulle bli veskefyll, men så ble jeg obs på situasjon foran meg. Der var den skyldige i gråten, mammaen og det jeg antar er søknene. Den lille tassen var aldeles ikke fornøyd med å ligge i en bilstol på en handlevogn, og moren plukk den opp. (Jeg understreker her at “den” blir brukt kun fordi jeg ikke la merke til om det var gutt eller jente. Jeg ser også på babyer som små personer og tiltaler dem gjerne etter foreldrenes informasjon om kjønn.) Hendelsen foran meg sendte ut et eller annet signal til mitt små irriterte hode, og jeg fikk tidenes største medfølelse for moren! For jeg har selv stått i kassen med en handlevogn full av varer, en gråtende baby og i tilleg en utålmodig herremann som ville ha alt han ikke kunne få. Den ganger var det ingen hjelp å få, og bare noen hevede øyenbryn som så på meg med sintøyne. Jeg tipper minstemanns ganske høylytte klage holdt på å sprenge trommehinnene deres, så det var vel ikke uten grunn. 


Mødre skulle hatt flere armer, spesielt i situasjoner som inneholder mange handleposer og barn!

Men i alle fall, jeg så at denne moren sikkert kunne tenke seg litt hjelp å tilbydde meg å legge opp varene for henne. Det skulle nå bare mangle at man hjelper dem som trenger det, og da ville det jo også gå kortere tid før jeg fikk rive papiret av sjokoladen og stappe den i meg på meget ukvinnelig vis. 

Da varene var ferdigstablet, skulle det jo betales, og siden mammaen hadde en liten tass på armen var det ikke så lett å finne bankkortet i lommen. Hun spurte pent om hjelp, og igjen var det en selvfølge at jeg fisket ut korte, smilte pent og fortsatte misjonen min om å få sjokoladen i eie. 

Det var ikke før etterpå at jeg innså at jeg faktisk hadde vært å rotet i lommen til et vilt fremmed menneske, og at jeg oppfattet det som en helt normal hverdagslig situasjon. Men jeg har jo ikke egentlig noen vane med å stikke hendene i andres lommer, så konklusjonen ble at jeg i min tid som turnusarbeider var blitt miljøskadet. Jeg er utdannet omsorgsarbeider og har jobbet i pleien i mange år før jeg gikk over til kontorjobb. Og på den tiden var det ikke unormalt å rote rundt i andres ting og lommer. 

Jeg håper at mammaen på handletur fikk en fin dag videre, for det gjorde i alle fall jeg. En god gjerning og sjokolade kan nesten eliminere hodepine. 

Facebooksiden min finner du her!

Den lille rømlingen er funnet, og har fått navnet Johs.

Mandagen min startet i samme sjangeren som helgen, men det hele endret seg på magisk vis rundt middagstider. Det var langt fra forventet, men absolutt et kjærkommet avbrudd fra krangel og diskusjon. Og det var faktisk ikke på grunn av sjokoladen mannen min ble beordret inn på butikken for å kjøpe på vei hjem, som jeg rev av papiret og stappet i meg. (Vi går en slitsom uke i møte, ettersom jeg bare må ha sjokolade på sekundet. Og mannen forsto tydeligvis tegningen siden han sprang inn å kjøpte den før jeg fikk et raseriutbrudd og slengte meg ned på parkeringsplassen. Minuspoeng til meg og plusspoeng til mannen.) 

Mannen i huset sto som vanlig for middags lagingen, og halvveis i skjæring av grønnsaker fikk familien et nytt kjæledyr. Han fikk navnet Johs hos den yngste, og merkelig nok var eldstemann helt enig. Jeg mistenker at den lille tassen fikk navnet sitt etter bestefar i overetasjen, selv om de ikke finnes det spor av likhetstrekk mellom de to. Min pappa er verken liten eller brun/grå og han har jo både armer og føtter.

Jeg er faktisk litt usikker på hvordan skapning det er som har sneket seg inn i paprikaen for å komme seg hjem til oss, men han ligner litt på sånne små larver vi bruker til isfiske. Men det var altså helt uaktuelt at han skulle brukes til det, og minstemann måtte gråte litt bare sånn i tilfelle vi skulle tenke tanken om å knerte han. Etter noen tårer fikk han frem at vi aldri, aldri, aldri, aldri måtte drepe han, og at de var bestevenner. 


Tror ikke Johs vil stjele så alt for mye av matbudsjettet om jeg holder han borte fra resten av grønnforet i kjøleskapet. 

Nå var det jo litt synd at denne larven hadde flyttet inn i paprikaen som skulle være til middagen vår, for den var mer svart på innsiden en rød. Og vi prøver jo så godt vi kan å få ungene til å spise frukt og grønt, selv om vi ganske ofte sliter litt på det punktet. Eldstemann på sin side var strålende fornøyd med larven, for han ble jo tross alt reddet fra å spise paprika i dag. Og minstemann var veldig fornøyd med å endelig ha en kamerat som er like liten som han, som kan se på når han kjører bil-spill på nettbrettet. Jeg bare venter på at kravet om ekstra spilletid vil komme siden de fra nå av skal være to som deler på nettbrettet. 

Jeg lurer veldig på hvor den paprikaen er dyrket, og hvordan småkryp som finnes der. Jeg regner med at den lille saken ikke har overlevd kulden i kjøleskapet, men det er også en ørliten sjanse for at det har overlevd. Noe som betyr at jeg risikere at den utvikler seg til et monster av ukjent karakter. Det vil jeg ikke, så nå må jeg finne på en smart plan for å få den ut av huset, uten å knuse hjertene til mine barn som “elsker” den og insisterte på at den kan sove ved siden av sengen deres. Så den kan ikke bare kastes, og da er vel det eneste alternativet å sende den tilbake. 


Johs sin midlertidige seng, han bor inne i en pose som jeg har dobbeltsjekket er helt lukket! 

Men først skal vi se om vi finner ut hvordan rase de lille saken er, og så tror jeg at vi må sende den tilbake til familien sin! Må bare finne ut hvor den kommer fra, pakke den inn i en eske og sende den avgårde! Mulig jeg også bør ta en telefon til der den hører hjemme og si at den er funnet, og at rømlingen snart kommer tilbake. De er sikkert redde for den og blir helt sikkert glad for å få vennen sin tilbake. 

Facebooksiden min finner du HER. 

 

Her finner du IKKE en koselig tekst om den magiske familiehelgen.

Jada, da har jeg brukt den siste timen til å lese om hvordan andre folk har hatt det i helgen, og det er helt klart nedslående lesning for meg. Her har det vært det totale kaos med sure barn og enda surere foreldre, for det meste. Jeg kan ikke skryte på meg idyll med morsomme familieaktiviteter og koselige dager mens vi venter på solen. Så om du føler for moralsk støtte etter en kaotisk og umulig familiehelg skal du bare lese videre. Budskapet er udelt negativt, og du skal slippe å høre ord som fantastisk, strålende, nydelig og perfekt. Prøv heller trøtt, irriterende, håpløs og umulig. 

Fredagskvelden gikk greit, da var hele gjengen sliten etter en lang uke, så timene gikk fort og ungene kom i seng til et relativt greit tidspunkt. (Trodde vi, helt til lørdags morgen klokken 05:24.) 

Men da klokken bikket 00:00 viste jeg at det ville bli en usannsynlig dårlig dag. Minstemann hadde fryktelig vondt, noe som jo også fører til at en av oss er våkene. Når han endelig fikk sove litt ut på morgenkvisten bestemte eldstemann seg for at det var morgen, han som vanligvis må rives ut av sengen om morgenen fordi alle våre forsøk på mild vekking er forgjeves. Og han hadde ingen planer om å være stille, så lillebroren ble vekket før mor og far i huset klarte å avverge hendelsen. Det igjen førte til at den minste var potte sur, og eldstemann var heller ikke noe bedre. Så hele formiddagen brukte de til å krangle, og et par ganger var både nyttnevene og tennene inkludert i kampen. 


Det har vært noen slike runder i helgen, og det betyr vel at søskenkjærligheten er på topp! 

Selv om vi alle var i overkant trøtte var vi nødt til å dra på butikken og apoteket, men bare vi nevnte at vi skulle ut døren slo minstemann seg vrang. Noe som jo er ganske normalt når han har en dårlig dag, å selv om vi lokket med lekebutikk var svare blankt nei. Så vi hadde to valg, bli fri for mat/medisin eller ringe å spørre mamma og lillesøster om de kunne passe den lille rampen. Det kunne de heldigvis, for å ta han med på handling når han er urven i kroppen vil bare føre til at vi aldri mer kommer oss ut døren. Eldstemann var sur for at han måtte være med, men på grunn av bursdagen som var planlagt inn på søndag skulle gaver kjøpes. Og jeg er ikke så alt for oppdatert på hva niåringer liker, i alle fall ikke ifølge min egen. Så beklager til alle vi møtte på som så en irritabel mor og en trassig guttunge, vi hadde bare en særdeles dårlig dag. Jeg prøvde å skjerme dere, men jeg kunne liksom ikke la være å be min kjære sønn om å holde opp med maset. Han hadde bare glemt av avtalen om at masing på butikken resulterer i “ingen ting”. 

Under handleturen fikk jeg min bedre halvdel å kjøre meg innom garnbutikken som hadde sin siste dag med salg, slik at jeg kunne forebygge med noen søte små nøster som ikke lager lyd og langt mindre krangler for småting. At jeg fikk dem med rabatt gjøre jo også at jeg kunne forsvare det hele i forhold til prosjekt onkel skrue! Guttene ventet i bilen, de fikk ikke være med inn. Og jeg mistenker at de heller ikke ville det. En haug gale damer som er ville i blikket på et lite område kan være direkte skadelig for men, det er i alle fall forklaringen jeg har fått tidligere. Dette var muligens høydepunktet med helgen, sånn utenom cola til frokost på lørdag og en stor pose smågodt på lørdagskvelden.


Tror likheten er slående mellom meg og frosken i dag, så sto over selvfotografering. 

Resten av dagen gikk med til enda mer krangling mellom guttene, og når jeg endelig kunne få dem i seng jublet jeg. Men jeg var også så trøtt og sliten at jeg bare ble liggende rett ut på sofaen med telefon i hendene. Der kunne jeg lese om alle som hadde det fryktelig morsomt med kino, middag, vennekvelder og nattlig bytur. Jeg fordømte dem alle og og vurderte å lage et surt ansikt på samtlige positive statuser på facebook. Men jeg lot være, for vanligvis med normal søvn er jeg en av de ekle og slemme lykkelige som bare har det så bra! Så jeg satt heller å furtet for meg selv, og så på dårlige såpeserier på tv som gjorde at selv ikke mannen ville ha selskap av meg. Han tasset i seng, så jeg fikk sitte i fred å surmule. 

Natten tilbragte jeg på sofaen, siden min yngste sønn hadde okkupert min plass i storsengen. Jeg husket sist natt godt, og tenkte litt frydefylt at i dag var det mannen sin tur å være våken. Og sofaen er virkelig ikke så verst, for der kan jeg ligge helt i fred uten å våkne skviset inn i vegen med tapetmerke i pannen og blåøye etter at en fot traff meg i nattemørke. 


Tenkte at litt fyr i ovnen ville gjøre livet litt mer koselig, men det varte ikke så lenge. 30 grader inne er ikke så koselig som det høres ut som. 

Så nå skal bare mandag komme, for arbeidsdagen vil bli den rene feriedag så slitsom som helgen har vært! Ingen som roper mamma, ingen som ber meg lage dem mat, ingen som roper når jeg er på do, ingen som kommer inn til meg når jeg er på do, og ingen megling mellom slåsskjemper. 

Og for guds skyld, jeg er ikke mindre glad i guttene selv om de av og til hopper meg på tynnslitte nerver! De har det aldeles utmerket, og lider ingen nød selv om moren til tider er både lei og irritabel. Jeg tar heller ikke skade av at ungene er mer en sure noen dager, men det må da være like lovlig å skrive at det ikke er fult så bra, som å legge ut lange tekster og magiske bilder om et romantisk familieliv. 

Nå skal jeg gå å legge meg, etter at jeg har funnet frem klær til i morgen, pakket sekker og vesker, ryddet opp det verste rotet etter helgen og plages enda litt mer med strikkeprosjektet som nekter å samarbeide. Takk og pris for at det er mandag i morgen! 

Facebooksiden min finner du HER! 

“Jeg var alene ute i barnehagen mamma!”

-Du mamma, i dag var jeg helt alene ute i barnehagen! (Se for deg en femåring som gjør seg stor i øynene og forteller med dramatisk stemme.)

– Hæ? Var det ingen der sammen med deg? (Og nå kan du se foran deg en mamma rett før hun skal tippe over til bekymret og en smule hysterisk.)

– Nei, jeg var helt alene og jeg spiste snø! (Femåringen sperrer fortsatt opp øynene og nesten piper ut ordene.)

– Javel, enn de voksene da? (Nå kan du høre en mamma som er litt irritert, og vurderer å ringe barnehagen for å spørre hva det er snakk om.)

– Ja det var en voksen der, og hun spiste snø! å Hun gravde jeg ned i snøen og da trodde en ørn at hun var en makk, og kom og spiste henne! (Guttungen forteller med dramatisk stemme og veiver med armene.)

– Hva er det du sier? Forteller du eventyr nå? (Se for deg en mamma som skjuler et smil bak hånden, og sier seg selv at hun virkelig må slutte med tendensene til hysteri.)

– Nei, det er helt sant! Og jeg er sikker på at snø er sunt for meg, så det kan jeg spise masse av! Er ikke det bra mamma? (Nå er stemmen til femåringen blitt triumferende, fordi han har fått frem poenget om at barn kan spise snø, selv om ikke voksene kan!)


“Mmmm, godt og sunt!”

Han har stadig noe nytt å fortelle fra barnehagen, men noen ganger har jeg en ganske stor mistanke om at han finner stor glede i å lurer meg! 

Og det får meg jo på tanken på hva han igjen forteller i barnehagen. Han har jo insistert på at jeg kan flyge på sopelime for å møte vennene mine, så det er ikke helt usannsynlig at han dikter opp en historie om at mamma skal koke padder i en stor svart gryte på bålet i skogen, og at han må spise paddesuppen. Det er heller ikke usannsynlig at jeg har hale og enorme føtter heller, for det har jo alle troll, også trollmødre. Og som du vet så knyter trollmødre ungene sine sammen om kvelden, før hun synger til dem…

Facebooksiden min finner du her!