Kjære Dressmann!

Kjære Dressmann, som kan få enhver mann til å skinne med flunkende ny dress og penskjorte på, jeg har en bønn til dere. 

Kan dere være så snill å merke hvor mange nåler dere stikker inn i hver skjorte? Det har seg slik at her i huset er det jeg som må fjerne nålene, og jeg vil nødig utsette min bedre halvdel for en klem med et piggsvin, særlig siden jeg tar på meg den nokså kronglete oppgaven det er å dra ut nåler fra en stramt brettet skjorte. Mine fingre er nemlig mye mindre en min bedre halvdels, og det sier seg selv at jeg som er vant til å håndtere nåler er den mest skadefrie løsningen på skjortebefrielsen.

Siden jeg har en del varme følelser for han som jeg deler seng med, så ønsker jeg ikke at han skal trø en nål inn i fingeren og gjennom en blodåre samtidig som vi stresser for å rekke en penere anledning, og siden jeg kjenner han vil han garantert nekte legebesøk av en slik grunn. Og dra ut nålen som stikker gjennom fingeren selv. Det vil resultere i en heftig diskusjon med den hysteriske meg som mener at dette er en legesak og en irritabel herremann som mener at dette får han fikse selv. Og det vil vi jo ikke oppleve, rett før vi skal ut i det offentlige og fremstå som det perfekte par med matchende klær og veloppdragne barn. For om vi har en opphetet diskusjon før vi trår over dørterskelen vil vi gå rundt stive i masken og frese til hverandre, og slå hull på den perfekte fasaden vår.

Mannen i huset er i grunnen lett å lure inn i finklær slik situasjon er i dag, og det ville være svært synd om han endret mening etter et stikk. For det holder i massevis å krangle penklær på de to minste i huset, som ikke helt ser hvorfor de skal bli oppdresset når det finnes herlige joggebukser og t-skjorter med fargerike monstre og barne-tv figurer i alle former og fasonger. 

Siden jeg har god erfaring med å dra flis ut av små barneføtter etter lange dager ute i solen, teller jeg alltid antallet som kommer ut og triumferer med det. Og det skal jeg gjøre også denne gangen.

For i de to skjortene vi handlet under sist besøk hadde den ene 8 stikkvåpen og den andre 10. Det var to ulike skjorter, så jeg regner med at dere har et vist antall på hver type, og det kan umulig være så vanskelig å klærsje et tall på innpakningen. 

Så igjen, vær så snill å merk hvor mange nåler jeg skal forvente å finne, slik at vi kan beholde balansen i hverdagslivet på et normalt kaotisk nivå. 

PS. Takk for nålene, de kommer godt med til diverse håndarbeidsprosjekter, flistrekking ut av barneføtter og billige løsninger for å holde julepynten sammen enda et år.  

Facebooksiden min finner du her. 

Bloggen har vært sykemeldt!

Puh, endelig er formen på bedringens vei, og både halsen og ørene er stort sett tilbake i sin vanlige form. Dessverre kan jeg ikke si det samme om den ufine bihulebetennelsen som fortsatt gir meg tidenes hodepine og noen ekstremt vrange nakkemuskler. (Jeg skal la være å snakke om det som kommer ut av nesen, da det med stor sannsynlighet kan bli litt for sterk kost for enkelte. Men det grønne slimet du finner i lekebutikken kan ta seg en bolle, for det taper konkurransen over å være eklest.) 

Jeg har stort sett holdt sengen den siste uken, og kan faktisk ikke huske sist jeg var så dårlig. Det er mulig at jeg kan ha fortrengt sitt gang, men om jeg ikke tar helt feil kan jeg telle ganske mange år tilbake i tid. Vanligvis ligger jeg å sutrer i et par dager før jeg delvis kommer meg til bake til standar formen, men denne gangen har det bare vart og vart. Og jeg kan med hånden på hjerte si at jeg er drit lei av min egen sutring. 

Heldigvis er hodepinen stort sett borte, og jeg kan se på dataskjermen i mer en noen minutter av gangen, og det er jo et stort framskritt.

Minstemann ble friskmeldt på mandag etter to uker hjemme fra barnehagen og det var en strålende fornøyd gutt som fikk være sammen med vennen sine igjen. Selv om han sa at han kunne vært frisk et par dager til så han fikk ekstra spilletid når han var i god form. Også mannen i huset har tatt runden med basillene, men han kom seg fort i form igjen. Eldstemann på sin side må være laget av noe ekstremt bakterie-sikkert stoff, for han har holdt seg frisk. (Bank i bordet og alt det der, han kan bare holde seg frisk!) 

Basillene er med andre ord årsaken fra min aldri så lille sykemelding fra skrivingen, og det er kanskje like greit siden mine ord stort sett ville handlet om hvor fryktelig synd det var i meg selv! 

Men nå går det fremover, og jeg har et stort håp om at jeg ikke vil våkne med neseblod og det som føles som dagen derpå etter en ukes tid på grøftefylla i morgen tidlig. 

Facebooksiden min finner du her. 

Ps. I dag fikk jeg mine første hestehov denne sesongen, og mammahjerte frydet seg over eldstemann som banket på døren for å overraske meg. Minstemann ville også glede sin mamma og hadde med seg noen gråstein som vi kan pynte stuen med etter fjæraturen med barnehagen. 


Første vårblomsten jeg fikk i 2014 🙂 

Restgarnprosjektet.

For tiden har jeg konstant tannpine i bena, og bare jeg kjenner antydning til kulde går verkingen over i biting og stikking. Ikke spesielt morsomt med andre ord, og det eneste som hjelper sånn passe er ullsokker. Iløpet av vinteren har jeg strikket mange par tøfler som jeg har tovet og gitt bort, og derfor hadde jeg en anseelig mengde restgarn. Så jeg pønsket like greit ut en plan om å strikke tøfler til meg selv som skulle varme mer en bare foten. 


Garnet og pinnene ble funnet frem, og alle de små buntene ble delt i to. Så var det bare å legge opp masker til det jeg trodde ville bli en passe mengde. 


Garnet fløy mellom fingrene og jeg innså at etterjobben med å feste tråder ville bli en kjedelig affære. Men skulle jeg ha tøfler, fikk jeg også bare godta jobben som fulgte med. 


Jeg tok utgangspunkt i oppskriften som Sandnes garn har lagt ut på nett, og og la til litt av egne erfaringer for å få dem helt etter mitt ønske. 


Når alle trådene var festet og pyntekanten heklet var var det bare å slenge de enorme sokkene i vaskemaskin på 60grader. Jeg satt nesten og stirret inn i vaskemaskin siden ventingen ble litt i overkant kjedelig, men innså at tv kunne fungere som bedre underholdning i ventetiden. Når maskin var ferdig stormet jeg inn på badet og rev ut tøflene, dessverre trengte de en runde til på 40grader og jeg gikk fornærmet inn i stuen igjen. 


Etter runde to i vaskemaskin var de perfekt tovet, og jeg satte i gang med å forme dem etter foten. Det ble litt riving og sliting før jeg var fornøyd, og jeg tenker at den økten kunne regnes som dagens trening. Når det var gjort hengte jeg dem opp, og krysset fingrene for at de ville tørke på null komma niks. Men det gjorde dem ikke, og jeg måtte vente til dagen etter før de kunne pyntes og syes sammen. Så når klokken ble 0630 og minstemann vekte meg var det bare å hoppe opp å springe inn på badet. Der han to tørre tøfler. Jeg rev dem med meg å tasset inn i stuen, fant fram resten av restgarnet og sydde i samme hastighet som en symaskin. (I alle fall om det er jeg som skulle bruke den, for det går langt fra fort.)


Det ferdige resultatet ble som forventet, og jeg kommer til å ha store problemer med å ta dem av. De er myke, varme og svært behagelige på foten. Og ikke minst er det veldig morsomt å ha litt fart så jeg suser bortover det glatte gulvet, og de skal være så godt tovet at de vil tåle mange, mange runder før det slites hull i dem. 


Siden jeg ikke er slangemenneske måtte min yngste sønn stille opp som modell. Han syntes det var veldig fint å stå på stuebordet, så han stilte villig opp. 


Facebooksiden min finner du HER! 

Ps. Du kan sikkert lage noen uten restgarn, men litt av gleden med dem er jo å bruke opp restgarnet som tar plass som egentlig burde være til nye nøster. 

#Strikking #hekling #restgarn #ull #ullgarn #hobby #håndarbeid #skalikkefrysemerpåbena

Da har jeg kranglet med symaskin og laget hyttevegger!

Det hender jeg er litt uheldig å sier ja til prosjekter jeg ikke har evner til å gjennomføre, men når en fantastisk søt liten gutt sier at jeg er verdens beste mamma og spør om jeg kan lage gardiner til hytten hans klarer jeg ikke under noen omstendigheter å si nei. (Hytten=Sengen) Men som jeg har skrevet tidligere er jeg og symaskinen svært dårlige venner, vi er faktisk bitre uvenner og alt samvær er en brysom affære! Men jeg hadde ikke noe valg, om jeg ikke skulle sy gardinen for hånd med nål og trå, som ville ende med en sykemelding fordi jeg mangler en finger etter x-antall stikk av den morderiske nålen. 


Lilleskatten lurer bare gjennom gardinene og sender en stor takk til henne som donerte dem til oss! 

Første del av prosjektet var å finne ut om jeg hadde noe stoff som kunne brukes, og siden jeg går langt i å unngå sy-maskinbruk var det dårlig stelt med det slaget. Og jeg er heller ikke av den huslige typen med alt for mange gardiner, så jeg hadde ingen som kunne ofres. Det endte med at jeg ringte om assistanse, som inkluderte et koselig besøk ute på landet. (Og en perfekt utsettelse av den grusomme oppgaven som lå foran meg!) 


Prøvelsen ligger å venter…

Men i går etter jobb og middag hadde jeg ingen flere grunner til å utsette gardin-lagingen, og jeg hentet den forhatte symaskin hos min mor. Jeg har altså ikke en selv og er avhengig av å låne hennes om jeg ikke klarer å overtale noen andre til å sy for meg. Maskinen ble pakket frem, og etter mye om og men fikk jeg trådene der de skulle være. Så startet oppmåling av seng, klipping av gardiner i ca perfekt lengde, bretting av ujevne klippekanter og mishandling med stoppenåler. Til slutt var alt klart til kamp, og jeg angrep symaskin. De første rundene gikk dårlig for min del, men etter at taktikken ble endret tok gardinene form. Bokstavelig talt, for de strekene jeg sydde var langt fra rette. 


Sukk, jeg brukte sikkert mest tid på å unngå å stikke meg på de teite nålene!

Når jeg svett og forbannet var ferdig ble de kastet i vaskemaskin, for jeg hadde et håp om at det holdt å henge dem opp så jeg ikke måtte frem med strykejern. For på andreplass av husholdningsprodukter jeg ikke liker er strykejernet.

Teltveggene til minstemann fikk tørke over natten og jeg kom frem til at de var slette nok til sitt bruk. De ville sikkert bli krøllet etter noen minutter i bruk, så jeg fant ut at strykjernet bare kunne ligge langt inne i  skapet som jeg åpner så sjeldent som mulig. Etter jobb i dag var det bare å hive seg til med organisering og rydding av barnerom. Det er lurt å faktisk klare å gå rundt sengen når noe skal fikses på den, så guttene ble satt i arbeid. Det endte med at jeg sendte kranglefantene inn i stuen og ryddet selv så jeg skulle bli ferdig før middag. Mannen hadde tryllet frem fiskeboller og får karakteren meget godt bestått for både smak og dandering.


Perfekt middag, spesielt siden jeg slipper å lage den selv! Mannen skal ha all æren for det vi spiser her i huset! 

Litt fakta om det jeg har gjort er vel på sin plass og jeg kan fortelle at til oppheng brukte jeg en gammel gardinstang, som er en midlertidig løsning. Vi skal kjøpe inn sånne smarte snorer som fantes før i tiden, om jeg finner det vel og merke. På kortsiden av sengen heklet jeg en snor som ble festet med noen saftige blåknuter slik at gardinene holder seg på plass. Det var to stykk gardiner som fikk unngjelde og jeg har til og med stoff som kan brukes til å sy noen puter til hytta. (Men det blir ikke med det første!) 


Det meste gikk greit, om du ser bort ifra at jeg klarte å bryte i stykker ventilen. Litt usikker på hvordan det gikk seg til, og det kan være at den prøvde å angripe meg. 

Når jeg var ferdig klappet jeg meg selv på skulderen og roste meg selv for anstrengelsen og kampen jeg hadde vært gjennom. Jeg kom frem til at jeg sto igjen som vinner, og har tenkt å tildele meg selv en stor plate sjokolade i premie. 


Minstemann var veldig misfornøyd med at han ikke fikk være ute sammen med broren, men det gikk over når sengen var klar til bruk! Heldigvis, for en sint og febersyk femåring er langt fra noen lett oppgave. Det kunne endt i at jeg sa ja til et nytt sy-prosjekt! 

Minstemann var strålende fornøyd, og har sjekket klokken hele ettermiddagen slik at han kunne gå å legge seg. Nå sover han søtt i hytten sin, og vi krysser fingrene for at han får sove litt bedre denne natten. Han er fortsatt pjusk i formen og natt til i dag var det vel bare noen få timer sammenhengende søvn etter klokken 00:30. Noe som gjør at øynene går i kryss og at stort sett alt jeg tenker på omhandler søvn. (Jeg legger også all skyld for eventuelle skrivefeil på manglende søvn i dag og ikke på latskap fordi jeg ikke gidder å lese teksten selv!) 

Facebooksiden min finner du her. 

Orange is the new black

 Jeg elsker tv-serier og jeg hater å vente på dem! 

Sponset innlegg.

Når jeg finner en serie som faller i smak blir jeg limt fast i sofaen og tar så få pauser som overhode mulig. Det er nesten så jeg begrenser væskeinntaket slik at jeg ikke må springe på do mer en høyst nødvendig. Og de gangene jeg virkelig er hekta klarer jeg på mystisk vis å få ungene i seng til det tidspunktet vi helst ser at de skal legge seg, og jeg blir ekspert på å utsette husarbeid som bare kan vente litt til. Jeg roter frem noe garn og strikker et eller annet som ikke trenger min oppmerksomhet slik at garne bare flyr gjennom fingrene mens øynene er låst på skjermen. Alle sesongene som er tilgjengelig blir sett med stor entusiasmen, episode etter episode. 


Alt klart, nesten…

Og så kommer den siste episoden i den siste sesongen, og jeg blir nesten like skuffet som et barn som ikke får gaver på julaften. Surmunnen klistrer seg i ansiktet, og jeg kaster meg over datamaskin for å finne ut om det kommer en ny sesong.  Det gjør det som regel, men ikke før om lenge! Og jeg hater å vente…

Men så går det noen dager, og den store skuffelsen slutter å plage meg helt til media kommer med slike overskrifter: “Nå kommer den nye sesongen av Orange is the new black!” Pulsen stiger og jeg kan ikke trykke meg fort nok inn på linken med et stort glis om munnen. 

Og hva leser jeg? Den nedslående nyheten om sesongen kommer ikke før 12 juni, og det er veldig, veldig lenge til! 

Men om ikke annet vet jeg hva som skal gjøres den 12.juni etter at guttene er i seng. Og det gleder jeg meg til, selv om ventingen ikke er min sterkeste side. 

Facebooksiden min finner du her. 

#netflix #streamteam

Møkk lei mamma!

Kjipt forkjølelse som nekter å slippe taket gis bort! Den kan hentes omgående og vi ser den gjerne forsvinne ut døren fortere en svint. 

Minstemann ser ut til å være den uheldige igjen, og det var ikke mange dagene han fikk før han ble slått ut på ny. Det kjennes nesten som at vi har vært syk hele året, for om ikke den ene har vært dårlig så har det vært den andre. 


Han fikk forbud mot å være ute, men klarte å smiske seg til å leke med isbiter inne.

Jeg har selvfølgelig iverksatt smitteprosedyre, men det er likesom ikke like lett å gjennomføre i en knøttliten leilighet med fire personer, som i tillegg blir disponert for andres bakterier hver gang vi jogger utenfor døren. 

Det er vel kanskje ikke en overraskelse at jeg er dritt lei av hele opplegget og helst ønsker meg en ferie på en øde plass uten noen som helst menneskelig omgang. Eventuelt en mulighet til å ligge i solen uten å måtte røre en muskel på flere dager. Flaks at jeg viste det kunne bli slik når man fikk barn, ellers ville jeg garantert ha flatet ut og vært sikker på at livet var over. 


Minstemann er i alle fall fornøyd med tyven han så her om dagen, og har egentlig et bra humør tatt formen i betraktning. Han lurte meg nesten til å ringe politistasjon for å si ifra om tyven, men vi ble enige i at de sikkert også så på nyhetene og oppdaget han! 

Men egentlig er jeg mest frustrert, og synes det er fryktelig urettferdig at minstemann gang på gang skal bli syk, han av alle fortjener å slippe og jeg skulle så gjerne overtatt så han fikk være i tipp topp form. Jeg kjenner mammahjerte gråte når han gråter, og jeg kjenner at mammaevnen ikke strekker til når han har det vondt. Jeg kan bare holde han på fanget, trøste med gode ord og stryke han over håret til det går over. Men jeg kan ikke ta bort smerten og ubehaget. 

Denne gangen har snørret angrepet på ny, og lymfeknutene blitt store som tennisballer. (Okei, det er en overdrivelse, de er på størrelse med en ert!) Feberen kommer og går, og energinivået er lavt. Han sov faktisk hele natten til i dag, og det betyr jo ofte at noe trøbbel er på vei. Samt at han sovnet på dagen, noe som i alle fall ikke er normalt. Og siden han har hanglet så lenge får vi gleden av å besøke legen i morgen. Han er heldigvis en trivelig fyr, så skal ikke klage på det. Men jeg kunne gjerne tenkt meg å se litt mindre til han. Mannen blir hjemme med lillemann, og jeg skal på jobb. Så fremst ikke natten blir av det ekstreme slaget, for da vil jeg være uten evne til å kommunisere med andre. 

Det kjennes godt at denne vinteren har vært lang, og jeg er virkelig glad for at vi har fått en ekstra dag med avlastning i uken. Uten den ville jeg sikkert vært på stadie der jeg sitter i skittentøyhaugen og griner. Men jeg klarer altså forsatt å holde hode over vann og fungere sånn helt greit på jobb. Men jeg håper virkelig på litt varmere tider og en lang sykdomsfri periode, for humøret er langt fra der det skal være. Og jeg er helt sikker på at jeg har fått fem nye bekymringrynker og snart får jeg vel grått hår også. For ikke snakke om de store mørke og usexy posene under øynene som kan skremme bort både de med og uten syn. 


Brevet fra Tildelingskontoret som innvilget avlastningen til oss, siden jeg er så glad i å legge ut bilder av div brev. Som de fra statsministerens kontor for eksempel. 

Men bare vent, når ungene er voksene skal jeg påkoste meg en hel dag på spa, uten å ofre noen andre en eneste tanke. Jeg skal bli pleiet og dullet med etter alle kunstens regler, og etterpå skal jeg sette meg ned med en god bok, en boks cola og muligens en skål med karameller. 

Facebooksiden min finner du her. 

 

En helt ekte tyv!!?

Takk til mannen med hvit og svartstripet skjorte på Tromsø Politistasjon som angivelig rømte! Du gjorde dagen min, og jeg kan nesten ikke stoppe å le. Ikke fordi du hadde stripet skjorte altså, for den var det ingen ting galt med. Du gikk ut en dør i bakgrunnen av kamerafolkene som skulle bringe dagens nyheter til nord.

Det har seg nemlig slik at min kjære sønn på fem år så på tv sammen med oss, for han har alltid et håp om å se 1.Brannmenn, 2. Politi eller 3.Sykebilfolk når vi foreldre gjør et forsøk å få med oss dagens hendelser. Men det er jo ikke like lett, for han snakker som en foss om han bare får et ørlite glimt av heltene sine, og det gjør han jo relativt ofte siden nyhetene for det meste handler om hendelser som involverer både ordensmakten, ild og helsenorge. 

Så når innslaget fra politihuset kom jublet han høylytt, før han satte i et rop! “Hærregud, se der! Mamma, pappa se han tyven, han rømme! Å det når politiet står å skravle. Hærrgeud, tenk at dem lar han ekte tyven stikke av! Seriøst!” Han hoppet opp og ned på gulvet, og gikk nesten noen runde rundt seg selv. For tyver, det har han aldri sett på tv før, og i alle fall ikke når de rømmer fra politistasjon. 


Vi kunne ikke annet enn å le, og vår forklaring om at de innsatte antakeligvis har sine egne klær på, og ikke stripet fangedrakt ble totalt ignorert. Han var hellig overbevist, og resten av kvelden gikk han rundt strålende fornøyd over at han så tyven, men ikke politiet. 

Så takk til deg i stripete skjorte som mest sannsynlig helt tilfeldig gikk i bakgrunnen av et kamerateam, du har gitt oss dagens og kanskje månedens beste underholdning! (Og vi håper du kan le med oss, selv om guttungen tror du er en tyv!) 

Facebooksiden min finner du her. 

HÆ? Genseren på feil vei sa du?!

Man skulle tro at jeg i en alder av 28 år hadde lært meg hvordan klærne kommer på kroppen, og ikke minst hvordan vei de skal være. Og man skulle i alle fall tro at jeg ville oppdage en eventuell feil før jeg når ytterdøren om morgenen. Men der tok jeg veldig feil, for i dag har genseren min vært på vranga hele dagen, tror jeg. 

Når jeg kom hjem fra jobb gikk turen innom badet for å gå på do, vaske hender og hive på meg noen tykke ullsokker. Jeg var tydeligvis ikke så bevist på egene handlinger og mer opptatt av å rope gjennom baddøren istendefor å åpne den å føre en normal samtale med min bedre halvdel. Han hadde funnet et minidrivhus til 200kroner, og dette har jeg gått rundt å snakket om i enorme tider. Men i alle fall, jeg er litt usikker på om genseren kan ha vært av i dette tidsrommet, for så at jeg ombestemte meg å ville ha den på igjen. Men sannsynligheten er stor for at den forble på kroppen. 

Når jeg kom i stuen oppfattet jeg noe merkelig i side-synet, og i det jeg dreide på hodet oppdaget jeg at genseren var på vrangen. 


Min første tanke var hvordan i alle dager det hadde gått seg til, og min andre tanke var hvordan har jeg klart å unngå å se dette hele dagen på jobb. (Jeg ser åpenbart ikke så ofte på meg selv i speilet…) En annen merkelig ting er at ikke mine barn har lagt merke til dette, for de er eksperter på å oppdage morens små flauser lenge før alle andre, og på den måten er de jo et sikkerhetsnett før jeg skal ferdes ut i det offentlige. 

Så til alle dem som kan ha lagt merke til at jeg gikk med genseren på vrangen i dag, dette er et ganske sjeldent tilfelle av mammabevisstløshet i våken tilstand. Det er sånt som oppstår etter noen år som mor eller far der hode blir alt for opptatt av alle rundt deg selv i kombinasjon med elendig og uregelmessig nattesøvn. For ungene var begge anstendige kledd, og om jeg ikke husker helt feil ga jeg dem beskjed om å sjekke at merkelappen er på rett side når ullundertøy skulle på før småfuglene sto opp i dag tidlig.

Resten av uken skal jeg dobbeltsjekke meg selv i speilet før jeg går ut døren, og ikke når jeg kommer hjem igjen. 

Facebooksiden min finner du her! 

“Se der! Mamma SE DER!”

Under barne-tv i dag lå jeg på sofaen å tastet på telefon, og oppdaterte meg på dagens nyheter. Som blant annet besto av en femåring som hadde sendt brev til statsministeren og fått svar. Gutten den saken handlet om lå på siden av meg i sofaen og bare dultet litt borti meg med jevne mellomrom. En usynlig navlestreng hekter seg fast hver gang han blir syk, og da kreves det en vis mengde mammakontakt iløpet av hvert eneste minutt. Det er forsåvidt ganske fint, så fremst det ikke er noe du må gjøre uten en unge hengende rundt bena. Han var dypt oppslukt av barnetv og jeg hadde ikke det minste dårlig samvittighet for å bruke oppmerksomheten min på telefon samtidig som jeg masserte noen vonde små føtter. 

Plutselig hoppet guttungen opp og rev tak i meg og ropte “Se der, mamma se der! MAMMA SE!!!”, og jeg var nesten sikker på at det regnet frosker utefor vinduet eller mitt mareritt om at de hvite vandrerne fra Games of Trones hadde dukket opp utenfor stuevinduet. Jeg spratt opp av sofaen og prøve å finne ut hva det var som skapte en slik entusiasme hos guttungen. Til og med mannen som laget middag snudde seg og lurte på om noe var galt. Minstemann satte armene i siden og så på oss med et blikk som sa at vi var håpløse og muligens blinde. Han pekte på tv og sa “Se, marsvinet har fått babyer og det har jeg aldri sett før!” Så dumpet han ned i sofaen som om ingen ting hadde hendt. 

Mor satt igjen som et spørsmålstegn med litt forhøyet puls, før hun også falt til bake på telefontastingen i vente av middag. 

Facebooksiden min finner du her 🙂 


Ps. Avisinnlegget kan leses i avisen nordlys, men om du ikke abonnerer på avisen må du betale for å se saken. Minstemann var strålende fornøyd og har tatt vare på avisen. Han håpet at statsministerens kontor får kjeft for at han ikke får noen lekeplass, men ellers er han fornøyd med dem. 

Så uendelig sliten.

Jeg merker godt at det har vært en lang vinter, og noen dager er kroppen så sliten at den verker av søvnmangel og mine egne smerter som alltid ulmer i bakgrunnen. Selv om dagene blir lysere er det vanskelig å finne motivasjon til å se framover mot sommeren, fordi hverdagen er så altoppslukende. Dagene går så fort og nettene er så lange. 

Minstemann har hatt en lang og dårlig periode med mer smerter og mindre søvn en normalt. I vinter hadde vi noen ok måneder hvor det var helt greit med søvn, ikke akkurat noe særlig å juble over med tanke på hva normalen er, men for oss var det mye bedre enn hva vi forventet av tidligere erfaringer. Men den siste tiden har det ikke vært lett å være liten gutt eller mamma. 

Jeg kjenner så uendelig godt på de vonde følelsene av å ikke strekke til, av å ikke kunne gjøre noe for at den lille skatten vår skal ha det bedre. Det gjør vondt å ikke kunne si at alt vi bli bra, at alt vil gå over. For fremtiden vet vi ingenting om. Det eneste jeg kan gjøre er å være der og trøste når ingen ting annet hjelper. 

For en stund siden startet minstemann med terapisvømming, og det er veldig positivt for han. Det er alt for kald å være i de offentlige svømmehalene, og han har alltid vært lei seg over at broren fikk dra å bade. Men nå er han i et godt oppvarmet basseng hvor en fysioterapeut styrer treningen, og vi håper dette kan ha en positiv effekt. Han er som regel veldig sliten etterpå, men gleden av å få bade veier heldigvis opp mer en ubehaget i ettertid.

Han har vært mye syk i vinter, og jeg skulle virkelig ønske at vi snart fikk en pause fra de utallige forkjølelsene og ulike virusinfeksjonene som angriper. Til nå bør vi ha brukt opp kvoten vår på sykdom for en lang stund. 

Jeg kjenner at en tur til varmere strøk hadde vært godt, men økonomien er ikke der at vi kan kan reise bort. Minstemann har det bedre i varmen, så vi krysser fingrene for en super sommer i nord med mange varme og gode dager. Vi skal være hjemme i ferien, så det er en fordel om vi kommer oss ut litt. Det blir vel en gang min tur til å reise til “syden”.

Men tankene om sommeren får vente, for nå holder det i massevis å fungere i hverdagen med alt for lite søvn og mange vonde følelser. Og frem til jeg kan la meg selv drømme om større ting skal jeg glede meg over alle de små hendelsene som gjør hvert eneste minutt verd tiden som jeg er mamma. Som den lille hånden som stryker deg over håret på natten, eller de vakre små skattene som dukker opp på hjemveien etter skolen. Eller de fine små ordene som kan få et mammahjerte til å banke litt ekstra. 

Så vil vi forhåpentligvis få det litt lettere etter hvert som været blir mer stabilt og temperaturen går oppover. Men inntil det hender har vi fått en ekstra dag med avlastning i uken, så vi kan halte oss videre gjennom hverdagen.

Facebooksiden min finner du her.