“Det tar bare noen uker, så går det over!” 

Lillemor elsker puppen, men lillemor kan ikke få den når hun vil. Mamma er syk å må ha medisin hun ikke skal ha. Så inntaket av mammamelk må begrenses. Og det er krise, hun tilsynelatende dør hver eneste gang hun får nei. Hun slenger seg ned å hyler det hun klarer. Hun ser seg rundt på alle som er tilstede å slår ut med armene, å sukker frustrert. “Ser dere hva hun gjør, ser dere at hun nekter meg?!”. Og så yler hun videre, så høyt at vi sikkert forstyrre hele nabolaget! Å det til tross for vegger av snø rundt husene som demper lyden litt…

Og jeg tenkte at to uker med det her skal gå bra, det må vi bare takle! For alle sa jo at det går seg til da!

Men ingen regel uten unntak. Datteren i huset er ikke som alle andre, og ukene går. Hun dør fortsatt like mye, hver eneste gang hun får nei, og det er ikke antydning til bedring. Hun hyler og hyler og hyler og hyler! Og mammahjerte slites i tusen biter! Kunne hun ikke vært bare litt som andre i dette tilfellet, og godtatt at mamma har styringsrett. Greit nok at det er fint at barna har egen vilje, men akkurat her kunne den vært litt mindre sterk.

Vel, om jeg hadde holdt meg frisk hadde vi ikke begrenset ammingen, for det hadde jeg ikke orket. For det er mer arbeid å avvenne, enn å faktisk fortsette. Og det er ikke uten grunn at det anbefales amming til barnet er 2år. Å gå gjennom denne terroren hadde vi klart oss uten. For vi går for de lette løsningene, som også betyr mer nattesøvn…

Teorien om at barna sover bedre når puppen blir borte får meg til å frese, for den stemmer ikke her i huset. Pupp = søvn, nei = høylytt nattevåk!

Og den desperate jakten etter en bamse, et teppe, en koseklut eller sen sutt fortsetter. For vi har prøvd bamser i alle fasonger, gulpekluter, en liten hard plasthund, hundre forskjellige sutter og et par sko. Ett eller annet som kan bytte plass med “titten”. Men ingen ting duger, og den bestemte lille tulla fortsetter å skule på oss der i står å holder oss for ørene mens vi griner av frustrasjon når hun kjefter på oss for dårlig foreldre oppførsel.

Det blir spennende å se hvem som gir seg først…100kroner på at så fort jeg kan legge bort pillene ender vi opp med fri bar.

Du finner meg her på facebook og følg oss gjerne på snap som Yvonne Jensen (steinihavet) ! 

Han knytter ikke bånd til barnet sitt!

Her ser dere bildet av pappaen som ikke knytter bånd til barnet sitt, fordi han ikke kunne ta sin del av foreldrepermisjon.

Han som bare var hjemme 133 av 168timer i løpet av en uke.

Han som passet på at mamma fikk både frokost, lunsj, middag, kvelds og mellommåltider der hun var lenket til sofaen med puppen fremme det første året, både dag og natt. Fordi amming som hovednæring anbefales hele det første leveåret. Han gjorde det så mamma skulle takle den krevnde jobben det er, fordi amming er et fellesprosjekt. Nettop fordi babyen er et fellesprosjekt, et sterkt ønske vi begge hadde. En glede vi deler, et felles mål i livet. En jobb som krever mye av oss, på ulike måter. Vi er biologisk forskjellige, men er likestilt i familielivet.

Mamma bytter dekk på bilen, pappa tar oppvasken. Mamma vasker klær, pappa bruker snøfresen. Mamma henger opp den nye hylla, pappa lager middag. Mamma leser lekser, pappa drar på fotballtrening. Vi fordeler likt, ut fra hver våre forutsetninger. En rettferdig fordeling hvor begge slipper til og tar sin del av kaka.

Men når det kommer til våre barns første år skal vi ikke kunne bestemme fordelingen selv. Da er plutselig mor redusert til en hylende, krevende og nevrotisk kvinne som nekter far å slippe til hele døgnet. Far reduseres til en evneveik tøffel uten hjernekapasitet til å ha egene meninger. En tøffel som bare er tilstede 7timer om dagen, å vaser rundt som han ønsker resterende timer, langt unna familien sin. Så staten skal pålegge oss hva som er rett for vår familie, selv om det ikke passe oss.

Og den det går ut over er barnet, den nyfødte som er helt avhengig av mors og fars fornuftige valg for å få den beste starten i livet. Men nå skal mor og far miste muligheten til dette, og den værste konsekvensen er en baby i barnehage ved 7mnd. Eller en baby på 7mnd som sendes fra armer til armen uten faste rutiner, fordi mor og far blir tvunget inn i en ording som ikke fungerer. For mange er redusert inntekt og permisjon uten lønn en umulighet. Vi har et klasseskille i Norge som bare blir større og større.

La foreldre velge selv, vi er alle ulike og har ulike behov. Hos noen fungerer det utmerket at far er hjemme med barnet, hos andre igjen er det mor som er hovedomsorgsperson. Noen mødre er klare for jobb etter 6uker, andre igjen etter 9mnd. Det er ingen fasit, og derfor trenger vi en ordning som omfatter alle, ikke bare en liten brøkdel. Dette bør være en kamp for barnets beste, ikke for likestilling. To likestilte moderne foreldre vet hva som er best for deres barn og trenger ikke dikteres av staten.

#permisjonsopprøret2019