Elendige barnehagebilder!

Sukk, at det er mulig å bli så skuffet over noen bilder som ikke var som ønsket? Som om ikke jeg har andre utfordringer som bør stjele mer av følelsesregisteret mitt, enn barnehagebildene? Mulig jeg hadde litt for høye forventninger om at sist års klage hadde noe for seg, og et enormt håp om at denne gangen skulle bildene bli av slaget som kan henge på veggen til alles fornøyelse. Men nei, det var vist bare å glemme. Den herlige optimismen falt rett ned i kjelleren med det samme jeg logget meg inn på nettsiden til fotografen for å se resultatet, og jeg skal innrømme at jeg hadde mest lyst til å grine. 

Også i år har fotografen helt glemt å se i kamera å legge merke til at minstemanns brilleinnfatning gikk over øynene, eller for å være helt korrekt det ene øyet. Jeg vet ikke om det er samme fyren, men jeg forventer jo at når jeg skal bruke mye penger på bilder så skal firmaet som jeg kjøper dem hos være såpas profesjonelle at de kan ta bilder av barn med briller. Og ikke bare barn uten briller. Mulig jeg overreagerer, men det er ganske surt å oppleve dette gang på gang, og jeg skal gjerne innrømme at jeg i utgangspunktet synes det er stor stas med disse bildene, selv om de koster mer en de smaker. I alle fall når jeg ser resultatet for andre året på rad. Gi meg noen bilder som ikke får meg til å grine så betaler jeg gladelig. 

På et hverdagsbilde med barn i lek gjør det ingen ting at brillene kommer litt over øynene, men når bildet skal opp på veggen blir det helt feil! Feil, feil, feil, feil og det gjør at jeg blir å sitte å surke resten av kvelden. Og når jeg er mindre sur skal jeg skriven en ordentlig klage og ta de jævla bildene selv. (Beklager, men jævla er obligatorisk når jeg er sur, sliten og en aldri så liten smule forbannet på omverdenen.) Så kjære mammaen min, beklager ventetiden på bilde av barnebarnet ditt, det blir ikke noe barnehagebilde i år heller..

Facebooksiden min finner du her. 

Kan jeg få, vær så snill!

Siden det har vært litt vind her i dag satt vi alle samlet foran nord-nytt i kveld, det er jo alltid like spennende å se hvordan vinden bærer fatt. Og når til og med VG har nevnt at det blåser i nord, og bedt oss om å være inne så kunne vi jo regne med litt hverdagsunderholdning. Nå var det ikke så veldig ille, for jeg og minstesøsteren min var å gikk tur noen timer tidligere. Det rev og slet i klærne og regnet både oppover og bortover, men vi kom oss fint fremover og vil ikke rope ekstremvær med det første. (Det i seg selv kan man jo rope litt opp om, for det er virkelig ikke ofte jeg har energien som trengs til å ta en spasertur i rask gange etter jobb og manglende nattesøvn, men det var ingen journalister etter veien jeg kunne skryte til!) 

Men tilbake til tema, det var den nyhetssendingen hele storfamilien var samlet for å se. Og her kan du gjerne se for deg bestemor, bestefar, tre voksene søstre, en samboer og et par barnebarn stuet sammen med beskjed om å være stille. For hver lyd barnebarna laget kom det minst tre hysj, som kanskje bråket mer en den opprinnelige lyden. Et av innslagene var om en oter, som var adoptert av en familie. Og det hele var ganske så sjarmerende, noe min yngste sønn fikk med seg. Han fulgte nøye med, før han kom krypende opp i fanget mitt, og hvisket meg inn i øret. Eller hvisking blir litt feil å si, han snakket rimelig høyt og passet på å frøse litt inn i øret med det samme. 

“Mamma, æ vil ha en oter! Vææær så snill!” Han så på meg med verdens søteste øyne og smilte sitt mest sjarmerende smil.

Som den gledesdreperen jeg er måtte jeg jo si at nei kjære vennen min, det går nok ikke. Hvor skal vi ha plass til den? 

“Men den er jo så søt, og så fin og den er alt jeg ønsker meg!” Minstemann gir ikke tapt med det første, og forsatte å se på meg med verdens søteste øyne. 

“Kan dåkker ikke få ei katt!?” En av de andre i familie fikk med seg maktkampen i sofaen, og tenkte de like greit kunne plage meg litt ekstra…

“Nei, det går ikke, før ho mamma ho tåle ikke katt, å derfor MÅ vi ha en oter!” Minstemann gliser, og er tydeligvis veldig fornøyd med eget svar.

Så siden jeg ikke tåler katt, må vi ha en oter. 

Alternativt husdyr fra sist katt sto høyest på ønskelisten… 

Noen ganger er det kjipt å være av det snørrete slaget, sånn at husdyr er en dårlig ide. Jeg tåler jo ikke engang hybelkaninene under sofaen. Mens andre ganger er det helt greit, når jeg tenker på det arbeidet og den forpliktelsen det faktisk er å ha dyr. 

Facebooksiden min finner du her. 

Ingen frie tøyler rundt spilletid.

Inneholder spor av reklame!

Begge guttene har nøye oppdelt spilletid i løpet av uken, og selv om mange sikkert synes vi er fryktelig strenge er det helt nødvendig hos oss å ha det slik. Spilletiden er all bruk av pc og nettbrett, så kan de selv velge hva de ønsker å bruke tiden på. De er begge opptatt av at den nøye oppdelte tiden skal benyttes på best mulig måte, så de ligger gjerne slengt på gulvet med puter og tepper, eller i sengene. De skal jo ha det komfortabelt informerte eldstemann meg om da jeg en dag spurte hva de holdt på med. (Jada, teit spørsmål…Som om ikke jeg liker å gjøre det samme når jeg har nesen klistret i maskin!) 

Når guttene spiller stikker vi stadig nesen oppi hva de gjør, for å ha en smule kontroll på hva som foregår i deres verden. Vi spør og maser, og prøver å kamuflere det best mulig. Minstemann vant nettbrett når vi var på en event med Netflix sist høst, så der har vi lagt inn sperre for det meste. Men hos eldstemann er det ikke like lett å få til, han bruker data og ville med stor sannsynlighet klare å fjerne det om vi prøvde. Så vi henger heller over skuldra, og lærer nye ord og begreper når han spiller. 

Her om dagen ble det veldig stille på rommet da minstemann brukte sin tildelte halvtime, og en titt inn på rommet viste en storfornøyd gutt som hadde bygget seg lavvo, i sengen. Han hadde laget seg en alternativ kino informerte han om, og denne gangen var det Netflix som sto for filmen. Dinotrux er fortsatt i vinden, og det må jo være ganske bra siden han ser samme episodene om igjen. Det er en del år siden han var i den alderen der vi så samme filmen 150 ganger før han gikk lei, og jeg kan sikkert sitere samtlige filmer vi har om “lille rød traktor”. Synd det ikke kan brukes på CVen, for det må jo vitne om ganske mye tålmodighet og utholdenhet!


Og jeg tror at litt av gleden med tiden de bruker på nettbrett og pc er at de ikke er tilgjengelige hele tiden. Så for dem handler ikke tiden om å bare slå ihjel tid, men også om å gjøre noe de synes er morsomt. 

Facebooksiden min finner du her. 

 

#streamteam #netflix

 

Fredagsvasken, med uventet hjelp!

En gang iblant må det vaskes og ryddes i hjemmet, og ettersom min form har vært skrall den siste uken kunne jeg vel ikke unngå en real runde med vaskekosten i ettermiddag. Planen var å vaske ut bakerier og virus og andre kryp som ikke er velkommene. (Det er jo lov å håpe at det funker i alle fall!) Så etter middag fikk resten av familien 30 minutters pause før de ble satt i arbeid. Karvet til de to minste guttene var at de skulle rydde rommet sitt, slik at ting ble liggende på plassene sine. Det i seg selv er jo stadig en utfordring, men siden lørdagsgodte er innen rekkevidde gikk det rimelig greit, og litt småkrangling velger jeg å overse. Når de var ferdige forsvant eldstemann ut døra, med sykkelen som mål. Det er ikke så fryktelig morsomt å sitte hjemme sammen med sine gamle foreldre, og spesielt ikke når moren lett kan komme på krigsstien om ikke alle gjør som dem får beskjed om. Jeg fant frem klut og instruerte den eldste gutten, også omtalt som min bedre halvdel om at han fikk ta seg av den latterlig irriterende støvsugeren vår, og holde seg i nærheten når gardinene skulle på plass. Så kommer minstemann stormende inn i stuen, slår ut med armene og ser oppgitt på meg. 

“Men ka ska æ gjøre? Skal æ bare sitte her!” Jeg ble noe overrasket, for jeg regnet med at han sikkert ville kose seg seg med leketeltet i senga han hadde bygget noen timer tidligere, og foreslo selvfølgelig det. 

Minstemann så håpløst på meg, kastet litt på hode og stirret på meg med et blikk som sa at jeg var et ganske håpløst tilfelle av mammarasen. 

“Æ skal vel ikke sitte å late mæ mens du jobber mamma?!” Hjerte mitt smeltet, og jeg vurderte et øyeblikk å springe ut å rope at jeg har verdens mest veloppdragne og snille unge. Men kom frem til at jeg like greit kunne springe inn på badet å ta frem en til støvklut, så ikke menn i hvite frakker ble tilkalt av naboene. 

Jeg ga kluten til den fine sønnen min, og sa han bare skulle tørke hvor han ville! (Med en mistanke om at jeg måtte ta en runde der etterpå, usett så jeg ikke såret han.) 

“Jamen da går æ i gangen og vasker!” Han tasset fornøyd i gangen, og jeg fortsatte med mitt. Det varte og rakk, og jeg regnet nesten med at leketeltet hadde fristet mer en støvkluten, så jeg gikk for å se etter han. Og synet som møtte meg fikk det allerede overbelastede mammahjertet mitt til å hoppe over noen slag. For der sto han å plukket alle tingene ute av hyllene, før han tørket dem og satte alt på plass. 

Jeg er mektig imponert, og skal innrømme at øynene svømte over med noen dråper. Det vanket god klem, massevis av ros og en lovnad om ukelønn. Vanligvis skal de hjelpe til hjemme uten å få betalt for det, men ærlig talt. Noe måtte jeg jo gjøre der jeg sto å snufset i lykke. Jeg tror han vil klare seg bra den dagen han skal flytte hjemmefra om mange, mange år! 

Facebooksiden min finner du her! 

 

Til deg som jogger!

 

Til deg som er på joggetur etter mørkets frambrudd, uten refleks, som leker katt og mus med trafikken der det ikke dingler svære falske lyskilder over oss, vær så vennlig å ta på deg refleks. Jeg har liten lyst til å leke katt, å særlig ikke om jeg treffer deg i det du kaster deg til høyre ut i veien i lynets hastighet, mer ukontrollert enn en tre år gammel rømling med en pose godter i hånden! 

Det er for såvidt vel og bra at du mest sannsynlig sparer oss massevis av penger siden du ikke har klippekort på legekontoret, men et saftig møte i mørke vil mest sannsynlig forandre den saken for resten av livet ditt, og muligens mitt også. Skal jeg bli stemplet som morder blir jeg å trenge massevis av psykologtimer. Og da er det jo gjerne noen andre som må vike som kanskje bare har en “mild depresjon” eller er på felgen etter å han fått et sykt barn, eller andre “mindre viktige” årsaker som nedprioriteres i dagens nydelige helsenorge. Men jeg skal spare deg mine tanker om den saken, du får sikkert de samme når du sitter der låst i en rullestol lam fra halsen og ned uten noen som i det hele tatt tenker over at du er deprimert og trenger hjelp for tankene dine.

Selv om du har på deg klær som har navn som “knærs” eller “selvlysende”, så ser man dem altså ikke i mørke. De er verken selvlysende eller reflekser. Du skal ganske nært før du ser noen, og spesielt om du etter veien står med ryggen til eller har vært litt for mange timer ute i sola i løpet av sommeren. (Heldigvis ikke et problem her i nord, her er det aller fleste likbleike…) Og selv om buksen har noen grå partier, så betyr det ikke at dem synes i mørket. (Refleksen kan til og med bli utvasket, og nesten usynlig når lys treffer.)

Nå skal jeg ikke ha det på meg at jeg kjøre som et svin, og til tross for en ganske stor mengde joggere etter veien har jeg klart å bremse i tide. Men den dagen det er is etter veien, mørkt som kjelleren og jeg trør inn bremsen alt jeg makter, men bilen sklir, da klarer jeg ikke stoppe fordi du akkurat bestemte deg for å krysse veien uten noen forvarsel, uten refleks og uten å se deg for, med musikken dundrende i ørene. Den dagen vil jeg måtte lære meg å leve med skyldfølelse resten av livet, kanskje som morder. Å det vil jeg helst unngå, og om du har livet ditt kjært jogger du innom rema på dagtid, røsker med deg noen reflekser, betale noen usle krone i forhold til hva et par joggesko koster, og tar dem på deg når du jogge hjem i mørke.

Og når dagens alvorsord er over kan jeg komme med noen ord til deg som faktisk bruke den refleksen jeg gnåler om! Takk for at du lar meg se deg, takk for at du er et forbilde for barna mine, takk for at du minimerer sjansen for ulykke etter veien som skal deles mellom både dem til fots og dem på hjul.

Facebooksiden min finner du her! 

 

En av de virkelig dårlige dagene.

Egentlig burde jeg vel tasse rett i seng nå, men det skal vel gå bra om jeg sitter med bena i kryss og stirrer litt inn i skjermen. Minstemann har hatt vondt i kveld, og da vet vi at natten blir lang. Han har hatt en fin periode nå, og det er veldig lenge siden vi måtte gi han smertestillende. Men så kom altså en av de dårlige dagene, en av dem jeg alltid gruer meg til. Det er så fryktelig sårt å se hvordan barnet mitt har det, uten å kunne gjøre noe med det. Følelsen av maktesløshet, frustrasjon og en slags sorg veller opp i meg, for hvorfor skal den fine lille gutten min være så plaget? Og når det har vært enkelt en stund, blir alt så mye vanskeligere når de vonde dagene kommer. Slike dager bringer også med seg så mange spørsmål, som nesten forsvinner i hverdagen. Spørsmål om hvorfor og hvordan. Spørsmål om det alltid vil være slik, spørsmål om vi i det hele tatt får vite hvorfor det er sånn. Gjør vi det vi kan, er det noe vi overser? Hvorfor gjør det vondt i bena, og er det noen andre som har det på samme måten? Er vi de eneste i denne situasjon, eller finnes det andre familier som opplever det samme. Innerst inne håper jeg ikke det, men på en annen side hadde det vært godt å snakke med noen andre foreldre som virkelig forstår. Noen som har kjent på de samme følelsene og den evigvarende mangelfulle nattesøvnen. 

Heldigvis går det over, eller i alle fall tilbake til normalen. Og inntil da kan vi bare trøste, klemme og være tilstede. 

Facebooksiden min finner du her.

 

Purring, bokbussen og mine gener!

Jada, jeg bør vel ikke klage som har en unge som liker å lese. Men når jeg har vært så smart å dele mine distre gener videre må jeg jo få lov å være en smule frustrert. 

Den ene arvingen min, har som moren lett for å glemme “ubetydelige” ting og heller bruke tiden på det som er spennende eller som regnes som svært viktig. Det er en ganske vanskelig balansegang å vurdere hva som er viktig, og hva som kan glemmes, og det tar jo noen år før du er på et nivå som godtas av omverdenen. 

På skolen har barna tilbud om bokbussen som kommer innom og låner ut bøker, en ordning som i og for seg er svært bra. Jeg minnes bokbussen som noe positivt den gangen jeg selv gikk på skolen, men om jeg ikke husker helt feil hendte det flere ganger at jeg leverte inn bøkene lovlig seint. Og det er vel min mor som skal ha skryt for at de ble levert inn før det kom purring i posten.

Det prøver også jeg på, problemet er jo at min kjære sønn glemmer å fortelle hjemme om lånet og glemmer også bøkene. Og det andre problemet er at jeg ikke kan stille opp mot min mammas stålkontroll, det er ikke hun jeg har fått mine distre gener fra. Nå er det heller ikke slik at vi bevist går inn for å sjekke om det er dukket opp noen ekstra bøker mellom de hundre vi har fra før, og om de ligger gjemt under noe vil vi ikke få det med oss. Det er jo ikke første runden vi har møtt på bøker som ikke har vært innlevert, men denne gangen har vi fått en svær og veldig, veldig kjip regning. En purring som kjennes, dessverre. Siden jeg sist runde hadde mistanke om at dette kunne hende, inndro jeg lånekortet og ga beskjed om at min kjære sønn ikke får låne bøker om ikke jeg, faren, stefaren eller noen andre av de voksene i familien er med. Men her kommer tydeligvis det der med å huske viktige/uviktige ting inn igjen, og mors formaning er glemt.

Så kommer mitt store spørsmål, hvorfor i alle dager får ungene låne bøker uten lånekort? Den sjarmerende arvingen hadde bare trengt å oppgi navn og fødselsnummer, og vips var sekken fylt av nye bøker som kan gi oss hjemme litt ekstra hodebry. Hvordan skal vi da kunne reservere oss mot at han låner når ikke vi er tilstede uten å fjerne medlemskapet?! 

Vi får ta turen innom biblioteket med halen mellom bena, og spørre pent om det kan ordnes uten å betale regningen siden vi levde i den troen om at barna ikke fikk låne bøker uten lånekort. Så får vi passe på mer i fremtiden, for jeg er redd for at også denne formaningstale kan glemmes til fordel for andre “viktigere” ting som skal huskes. 

Og til syvende og sist kan vi jo glede oss over at han er veldig flink å lese og har pløyd gjennom det meste av lesestoff som finnes her i huset! Og det er jo ingen liten trøst heller. 

Facebooksiden min finner du her! 

 

 

 

Fem minutter med ro og fred!

Da har jeg sendt mannen og minstemann ut av huset, slik at jeg kan nyte noen øyeblikk med total stillhet. Og gudene ska vite at jeg trenger det, for bankingen i hode er rimelig ufint for øyeblikket. Egentlig skulle jeg sendt meg selv ut døren også, men siden jeg er blitt angrepet av basiller holder jeg meg i ro. Det er dagen for åpen brannstasjon, og selv om jeg liker å se kjekke menn i uniform, må nesten helsen gå først. Det kan jo være skummelt å få enda høyere puls en hva feberen allerede gir meg. 

De første fem minuttene satt jeg helt i ro, så bestemte jeg meg for å ta en lang dusj. Men å dusje med tett neste var ikke et sjakktrekk, og etter noen får minutter var jeg lei av vannet som gjorde det særdeles vanskelig å puste. Så jeg trampet ut av dusjen, tørket meg og så det svære haugen av klær som trengte vask. Så jeg bestemte meg for å ta runden gjennom leiligheten å se om det var mer som var gjemt under sofaputer, stoler og bord som skulle bli med på vaskerunden. På dette stadiet hadde jeg det ganske varmt,  og syntes det hørtes ut som en god ide å kjøle seg ned med litt klesjakt. Dessverre varte ikke varmen så alt for lenge, og klesjakten ble fort en kamp for å ikke fryse stiv. Jeg fant det første og beste som passet meg, og kastet det på. Men anstrengelsene hadde gjort meg alt for varm igjen, og jeg kastet like greit klærne inn i vaskemaskin. 

Så skulle jeg synke ned i sofaen med nettbrettet i fanget og gjøre et nytt forsøk på å nyte alenetiden. Men selvfølgelig var nettbrettet fri for strøm, og jeg måtte på jakt etter laderen. Og den laderen har en egen evne til å gjemme seg på de merkeligste plasser. Så jeg sjekket kjøleskap, klesskap, vaskeskap og under sengen. Men den var ikke å oppdrive. Etter mye flytting av rot dukket den opp, men siden ledningen er for kort til å brukes når jeg sitter i sofaen ga jeg opp ideen om å se noen beroligende videoer fra Afrikas villmark på netflix. Men nå hadde min tette neste bestemt seg for å åpne alle sluser, så det var bare å sprinte mot nærmeste papirholder. Nesesprayen holdt tydeligvis det den lovet. 

Siden bankingen i hode hadde gitt opp kampen mot ibux tenkte jeg at det ikke skadet å finne frem noe å ha på meg. Men når formen er dårlig er alle klær helt ubruklige, og etter flerre klesbytter hadde jeg mest lyst å hyle. Så jeg trampet inn på soverommet og slengte meg på sengen. En liten halvtime på øyet kunne være godt, og ide jeg lukket øynene ørte jeg klikket fra vakskemaskin. Klærne var ferdigvasket, og jeg kunne konstantere at jeg hadde rotet bort en hel time av dagen til ingen ting. 


Ca slik vil jeg ligge resten av dagen, bare på min egen sofa og uten å være knytt fast i bordet…

Mens jeg hengte opp klærne, kom jeg på at jeg tross alt gjør et halvhjertet forsøk på å være en slags mammablogger. Og for å være det må bloggen oppdateres, helst jevnlig. Noe jeg ikke har vært så flink til i det siste. Så resten av alenetiden min i dag skal jeg vie foran skjermen.

Ha en strålende lørdag! 

Facebooksiden min finner du her. 

Hva gir man guttungen som fyller 10år?!

At det skal være så fryktelig vanskelig å finne en bursdagsgave til guttungen?! For noen år siden var det aldri et problem å finne noe jeg viste sto på ønskelisten, men det blir jo litt vanskeligere når arvingen sier: “Nei, vet ikke helt hva jeg ønsker meg…” At han i tillegg er kommet i aldersgruppen som ligger midt mellom barn og ungdom gjør ikke saken bedre. Om han bare hadde vært jente, da hadde det vært mye å velge i. For under dagens shoppingtur innså jeg at det finnes hyller opp og hyller ned med ting til jenter som liker rosa og glitter i alle kriker og kroker av butikkene, men fint lite til gutter og jenter som ikke liker rosa og glitter. Det er jo begrenset hvor mange solbriller, luer og capser han trenger når det kommer til å finne småting som ikke koster en formue. At jeg i tillegg har en visjon om at vi ikke skal kjøpe en masse skit som blir liggende å flyte har jo skapt noen hinder i veien for meg mot målet, en innpakket gave som skal glede det fine gutten min på dagen hans. 

Han har vel egentlig aldri blitt misfornøyd med en gave, om du ser bort i fra ullundertøy eller ullsokker. (Det skal han få lov å mislike, så lenge han bruker dem når været tilsier “så kaldt at du ikke kan tisse ute”.) Og da er det jo ekstra stas og faktisk finne noe som han virkelig vil glede seg over! Jeg husker jo selv hvor magisk det er å våkne til bursdagsgaver og finne masse spennende under det fargerike papiret, og det kan jo være at det er blitt litt ekstra viktig nå som jeg får to-tre gaver når jeg har bursdag. Så de skal virkelig få gaver de gleder seg over når de er små, for det endrer seg betraktelig når du kommer i kategorien voksen. (Jepp, en smule bitter på dette punktet.) 

Så i dag har jeg travet rundt i byens største kjøpesenter, på jakt etter en liten gave som sier wow, ollallaaa og yes! (Ikke bokstavelig talt, han er vist ferdig med leker som lager lyder!) Mulig jeg og minstesøsteren min kunne droppet skobutikkene på vår vei, men det er viktig å gå nøye til verks. Vi så blant annet på utallige bøker, men problemet er jo at jeg ikke husker alle dem han har lest, det har jo blitt noen de siste årene. Og det endte opp med at jeg kjøpte en parfyme, en deodorant og en hårvoks… Kjempegave, tror jeg, eller kanskje ikke. Jeg har ærlig talt ikke peiling på hva han vil synes om den, men i det siste har han jo kastet et blikk i speilet før han har forsvunnet ut døren om morgenen, så det kan jo være at den faller i smak. Men på en annen side kan jeg få dette spørsmålet: “Mamma, syns du æ lukte fælt, å det e din feil at du e treg å ta mæ med til frisørn!” Jeg får leve i spenning frem til den store dagen, og får håpe at gaven jeg, min bedre halvdel og faren hans gir kan veie opp mot morens dårlige dømmekraft, om hun har det.

Hva har hendt, han var jo nettop så liten at vi kunne le når han stjal kaken min som var gjemt unna i kjøleskapet! 

Og jada, han blir helt klart bortskjemt av å få to gaver på bursdagen, eller tre om du teller med den fra lillebroren, men ta det helt med ro, det varer bare til han blir voksen…

Facebooksiden min finner du her. 

Rødmende med halen mellom bena.

Auda, da har jeg klart det igjen. Jeg har enten glemt eller fortrengt at minstemann skulle ha med seg et ark med bilder av nære og kjære på til barnehagen. Hva har liksom hendt? Jeg som alltid var så flink å følge opp slike ting med den største iver, og med evne til å levere inn lenge før fristen. (Eller, jeg liker å tro det i alle fall.) 

Denne gangen har vi ikke fått noen frist, og det kan muligens være problemet. Jeg var alltid i siste liten med lekser på skolen, og dette kan jo nesten regnes som en innlevering. Siden jeg ikke har bilder liggende i papirformat, og heller ikke har skriver hjemme eller er så løsningsorientert at jeg kan skrive ut bilder på jobb, måtte jeg bestille dem på nett. Det tok selvfølgelig ganske lang tid, ikke fordi leveringstiden var lang, men fordi jeg led av hukommelsessvikt hver kveld etter at ungene var i seng og jeg kunne sette meg ned å velge ut bilder. 

Etter mange, mange uker (rødmer litt) kom endelig bildene i hus, og du skulle tro at det bare var å lime dem på arket å få dem avgårde. Men selvfølgelig slo hukommelsestapet inn igjen, og hver kveld når ungene var i seng ble jeg litt for opptatt med serien jeg ser på Netflix og strikkingen til at jeg husket hva jeg burde gjøre. (Rødmer enda mer, dette burde jeg klare bedre.) 

Men i dag, har jeg altså klart å få bildene fast i arket, og selv om jeg ikke burde er jeg rimelig fornøyd med egen innsats. Jeg kåres helt klart ikke til årets mor, men jeg gleder meg stort til at minstemann får se bildet i morgen tidlig. For der henger alle oss som han har ekstra nær og kjær, og venter på å bli utstilt i barnehagen. 

Så får jeg heller love bedring til neste gang, eller vurdere om jeg skal lage meg en liste der jeg skriver ned ting som skal gjøres, og når de skal være ferdige. Så slipper jeg å være flau der jeg kommer tassende inn i barnehagen med halen mellom bena og husker hva jeg atter en gang har glemt. 

“Hva har jeg glemt nå da?!”

Det store spørsmålet nå er om vi husker arket når vi forsvinner i dragsuget ut døren i morgen tidlig. 

Facebooksiden min finner du her.