“Fersk middag” hver dag fra frysedisken på butikken.

At det skal være så uforståelig vanskelig å handle en gang i uken og planlegge middager for 7dager i slengen! Ja det er faktisk en uoverkommelig oppgave på lik linje med en snartur til Mount Everest. Alle forsøk på å gjennomføre en effektiv matplanleggingsrunde faller i staver og du kan ta deg faen på at vi ender opp på butikken minst fem av syv dager. 

Når jeg tenker meg om innser jeg at det er flere årsaker til at vi ikke evner til denne typen effektiv familieplanlegging, og selv om det er grusomt irriterende tar jeg det med knusende ro. Middag blir det, selv om den handles samme dagen. Men på en annen side hadde det vært fint å fjerne irritasjonsmomentet og ikke minst spare oss selv for litt ekstra stress. Og det siste vi vil ha er stress. 

Vel, motivasjon er kanskje ikke det største problemet for vi snakker stadig vekk om hvor effektive vi skal bli, problemet er handlingen. (Ja faktisk i dobbel betydning, både det fysiske vi skal gjøre og selve shoppingrunden.) Mulig at vi kunne tjene på å planlegge når vi skal snakke om middager bedre, for som regel blir det i bilen etter jobb hvor begge er slitene og overhode ikke har noen ideer om hva det skal bli til middag. Og ettersom jeg har pålagt mannen å lage middag her i heimen ifølge han, så har jeg ikke så mye jeg skulle ha sakt. (Og jeg kan ha mye å si om saker og ting, så det hender jeg blir litt sur om jeg ikke kan gjøre det.) Et annet problem er at vi aldri finner gode forslag på enkle, effektive, rimelige og ikke minst gjennomførbare middager når vi trenger det. De husker vi når vi har lagt oss om kvelden eller når vi er på vei på ferie og i andre situasjoner hvor middagsretter ikke kan forstyrre det vi holder på med og det ikke er tid eller sted for å skrive ned alternativene. 

Av og til klarer vi å komme så langt at vi får krotet ned 7middager på en liste og planlagt innkjøp deretter, og da er det nesten kryss i taket og vil jubel. Det er langt fra lett å finne matretter som passer inn i hverdagens tempo og mas og dagsform og andre variabler jeg ikke har regnet med. Men som regel tar vi gleden på forskudd og innser rimelig fort at det ikke går å handle på søndager eller helligdager. Og vi vet godt at når vi utsetter handlingen, ja da blir den gjerne forskjøvet i mange, mange uker, helt til handlelappen er forsvunnet. 

De få gangene vi både klarer å planlegge og handle inn middagene kan du være helt sikker på at et eller annet kommer i veien så hele middagsplan må legges om, vi får middag hos min mamma(som vi ikke sier nei takk til), eller vi har glemt x-antall ting på handlelisten så vi uansett må ut å kjøre. 

Når jeg tenker meg om kan vi like greit forsette som før, for det er like mye stress å planlegge middagen og handle en gang i uken, i alle fall om du er en smule uorganisert og utsatt for uforutsette ting. Og det hjelper heller ikke på at vi har så liten lagringsplass at vi ikke kan storhandle mye i slengen. 


Takk og pris for at vi ikke må skaffe råvarene selv, men kan betale for dem på dagligvarebutikken. Ellers ville vel ungene ha sultet! 

Så får det bare være at vi kanskje bruker litt mer penger enn nødvendig, for vi kaster mye mindre mat en de gangene vi har handlet inn mye i slengen. Så det er ikke bare negativt at middagen blir handlet en-to timer før den skal spises. Og med litt øvelse kan jeg sikkert lære meg å google middags forslag når vi skal bestemme hva vi lage.

En dag skal vi bli flinkere, men ikke i dag! 

Facebooksiden min finner du her. 

Snart klar til julemesse!

Siden mor og far er regnet som dårlig selskap her i huset, forsvinner ungene ut så fort klokken slår 10 på søndagene. (De får ikke gå ut før, for de er morgenfugler begge to og ville nokk irritert vette av andre foreldre om de kom løpende på døren for tidlig.) Og jeg skal innrømme at det er ganske godt å kunne synke ned i sofaen med strikketøyet og et eller annet som fungerer som bakgrunnsstøy på tv. Som regel varer ikke stillheten så lenge for minstemann holder seg i området og stikker stadig hode inn døra for å rope ” MAAAMMMAAA!” uten å egentlig ville noe. Eldstemann springer rundt med telefon foran seg og menger seg med andre spilleglade unger som leter etter virtuelle dyr. Men om han skulle bruke opp mengden nett før måneden er over ligger han som regel på sofaen med et Donald pocket eller en bok, og så passer han på å klage over hvor kjedelig han har det er med jevne mellomrom. Og alle forsøk på å motivere han til å gjøre andre ting enn å klage avskjæres med at jeg ikke forstår noen ting. Foreldre altså, de er og blir ubrukelige. 

Denne søndags formiddagen har jeg brukt på å planlegge å gjøre klart til første julemessen neste helg. Så nå har jeg laget eg oversikt over alt jeg skal selge og planlagt hva som må til for at det skal bli bra. Og i år skal jeg prøve å selge glass og flasker jeg har pyntet, så jeg er spent på om noen kjøper det. Vanligvis er det sokker og votter som går mest av, men det har jeg lite av. Jeg har også laget masse småplagg av restegarn som votter og hals til dukker, så får vi se om noen ser nytten i det. I grunnen gleder jeg meg, for det bruker å være koselige dager. Og i år betyr den ekstra fortjenesten mye, for det skal sponse turen vår sørover med minstemann. 


Som vanlig når jeg holder på med dette fylles stuen og det blir uframkommelig for alle andre en meg, men mannen tar det heldigvis med fatning. 

Noen juletrær måtte til for å understreke at det er en julemesse vi skal på. 


Ha en strålende søndag. 

Facebooksiden min finner du her! 

6år og ingen svar.

Igjen står vi ved et veikryss og undrer hva vi skal gjøre. Skal vi høre på sykehuset som mener at det ikke er noe biologisk feil, eller skal vi følge den lille vonde følelsen i magen som sier at dette ikke kan stemme. Og uansett om det er biologisk eller ikke, hvorfor eksisterer det ikke noe behandlingstilbud for barnet vårt? Tilbudet vi fikk om adferds skole er bare å glemme, for det første er det urelevant for vår del og for det andre har vi faktisk vært gjennom den undervisningen tidligere. 

Vel situasjon er i alle fall den at på sist besøk på sykehuset var konklusjon at smertene er et skapt problem av årevis med utredninger av sykehuset og “smertefokus” i hjemmet, at det var mulig at det var noe som feilet guttungen til å begynne med, men at nervesystemet har låst seg og fortsetter å sende ut “faresignaler” som betyr smerter etter at skaden var leget. Han er vist nok et av de bedre utreda barna som er under behandling på sykehuset. Mye mulig at dette er helt korrekt, men bør vi ikke hjelpe barnet nå da?Uansett årsak er smertene like reelle for han og like krevende, skal vi bare vente å se til han er voksen å må ta ansvar for seg selv?  Skal hele hans barndom kastes bort, selv om noe kan gjøres? 

Vi mangler svar på en god del av de spørsmålene vi sitter med, selv om de ble fremmet under den kjappe konsultasjon på lokalsykehuset fikk vi ingen klare svar.  Som vanlig er alle “symptomene” plassert i egne rom uten vindu, og det er ingen tanke om at det kan være en sammenheng mellom søvnproblemene å smertene. Vi har lenge sett at søvnproblemene er en dirkete følge av smertene, men vi skal prøve nok en runde med kroppens eget søvnhormon bare for å se om det kan hjelpe. Klart vi gir det en sjanse, selv om vi har dårlig erfaring fra sist runde. Virker det er det helt fantastisk, virker det ikke vil jeg sitte med en bitter følelse av at vi igjen har gitt han unødvendige medisiner som kunne vært unngått med å lytte til oss. 

Jeg er frustrert og lei, jeg har lyst å grine og gi opp. Følelsen av å være en elendig mamma henger over meg, og selv om jeg vet at vi har minimalt med fokus på problemene til minstemann hjemme, mistet jeg sikkerheten min i møte med legen på sykehuset. 

Men selvfølgelig kan jeg ikke gi opp, for den eneste som taper på det er en ulykkelig liten gutt som synes det er fryktelig urettferdig at han ikke klarer like mye som de andre barna. Så neste mål blir å spare nok slik at vi kan reise sørover til en privat barnelege, en ekstra mening kan umulig skade uansett om resultatet blir det samme. Og i beste fall kan vi få et behandlingsopplegg uansett årsak. Det er lenge siden vi innså at dette er et vedvarende problem som ikke forsvinner om vi bare “venter litt”. Helst skulle vi hoppet på et fly i morgen, men det koster for både fly, opphold og privatklinikk. Vi har jo bare ventet seks år allerede, så litt til får vi tåle. Jeg håper jeg vil få inn noen kroner ekstra på årets julemesser. 

Har du noen råd om gode private barneleger legg gjerne igjen en kommentar!

Facebooksiden min finner du her.