Gullkorn fra familiemunn.

Ahh, hva er vel sommeren uten unger som brøler «Fy faen, æ daue!» så alle på campingplassen hører det i det han drefser opp døra på morgenen for å sjekke været, og varmen slår mot han. Han har glemt at vi bor i ei lita campingvogn, og at vi ikke trenger å rope til hverandre. 

Selvfølgelig følger han opp senere med å brøle «Hutt dæ vækk, før hælvette!» til faren, som står å snakker med noen søte eldre svensker. Beskjeden han fikk fra meg var å si pent til faren at nå var han klar å gå i dusjen. Jeg døde litt der, før jeg falt sammen i latter å håpet inderlig at ingen forsto hva pjokken sa. Men ettersom jeg hørte latterbrøl fra alle kanter tror jeg de fleste oppfattet betydningen av ordene. 

Nåja, språket retter seg etter hvert vil jeg tro, så lenge vi kan la være å kjefte eller le av han. I alle fall har eldstemann skjerpet seg, og bannes kun når han spenner i stolben. (Nesten?)


“Se der ligg du å han pappa!”

Ellers kom vi i dag til det punktet i ferien at vi voksene har fått nok av sure og utakknemlige unger som maser fra de slår opp øynene til de slokner, og muligens litt i søvne også. Så etter at mor trampende hadde tatt en timeout i dusjen, samlet vi sammen til familieråd i forteltet på campingvogna. Vel som de fleste vet er veggene tynne som tråder og samtlige i nærheten fikk høre mors småhissige beskjeder om hva som er akseptabel oppførsel og hvordan det føles for oss foreldrene å ha unger som glemmer at også vi skal nyte ferie. Vel, det endte med hyll som kunne tyde på at noen hold på å «daue», og det var merkelig mange som gikk forbi vogna et par ekstra runder i perioden vi hold råd. Vi ble venner etterpå, og nå er vi enige om at alle skal ha det fint. (Det gjenstår å se om det faktisk fungerer i praksis?)

Privatlivet er ikke så lett å holder for seg selv når man bor i en blikkboks med papirtynne vegger, og selv det minste nys merkes for alle på utsiden. Nå er jeg ikke den mest sjenerte, så det bryr meg ikke så alt for mye. Men jeg prøver i det minste å tilpasse meg omgivelsene.

Men i dag gikk det galt, og hele campingen fikk høre. Jeg var på do, og innså at her hadde noe gått galt. Mensen er kommet en uke for tidlig, og tampongene lå ikke innen umiddelbar rekkevidde. Jeg ropte et par ganger før jeg fikk kontakt på utsiden av pappen som forestiller toalettdøren, og prøvde å formidle med innestemme at jeg trengte tampongene som lå nederst i klesskapet. Jeg fikk «hæ?!» til svar to ganger, og da ble den røde rullegardinen sluppet. Og jeg brølte, kan du hente de svartens tampongene til meg! (Jepp, det er meg minstemann har lært å brøle av?) Dette kunne jo vært enden på historien, men tror du ikke at dem smarte personen på utsiden spurte om hvorfor?!! Han fikk svar på tiltale, og dessverre ble alle i en omkrets av hundre meter også informert. Selvfølgelig er det usannsynlig morsomt å terge meg i disse dager og enhver mulighet benyttes med det største glede. 

Takk og pris for at det var sol i dag, og at jeg kunne gjemme meg bak et par svære solbriller mens jeg snek meg rund vogna og latet som st det ikke var jeg som ropte å skrek hele dagen og er tidenes PMS-troll. 

Jeg prøver å ikke tenke på hva de andre rundt oss sier om den brautende, brølende nord-norske familien som ferier i nabolaget. 

Men utenom dette har vi det i grunnen ganske bra. 

Facebooksiden min finner du her! 

Dagens ros…

«Mamma, du e så fin og grå i håret!!» Min yngste sønn gliser mot meg, og min bedre halvdel knekker sammen i latter på trappen. Han som faktisk har noen grå hår…

Vel, det var ikke helt det jeg forventet å høre når vi kom i ytterdøren i ettermiddag, og jeg skal innrømme at jeg ble stående å se på den ungen som angivelig skal være en av arvingene mine. Hvor i himmelens navn har han sett de grå hårene?! Selv om jeg var trøtt når jeg sto opp i dag etter en natt med minimalt med søvn, så var jeg ikke så fjern at jeg glemte å se om noe hadde hendt med hårmanken på hode i løpet av natten. Jeg går jo stadig rundt og håper på at det skal være like fint som når jeg legger meg. Men som vanlig så det rimelig uryddig ut, og det skal mer en hårbørste til for å temme det. Jeg har tykt og umulig hår, og det slår seg virkelig løst i løpet av natten. Det jeg ikke så var grå hår i alle fall, og selv om det det har vært en hektisk dag på jobb så tviler jeg på at det er teknisk mulig å forandre farge uten å blande inn fiffige frisørprodukter. 

Selvfølgelig kunne jeg gjerne fått grå hår på leggene, det ville jo vært svært praktisk ettersom de er dekket med en svart urskog som vokser ut rimelig kjapt etter et forsøk på å kappe den ned. Men jeg synes det er litt tidlig å bli helt gråhåret før jeg er fylt 30. (De hårete leggene kan du lese om her.)

Så der sto altså min kjære trollunge og fornærmet moren, vel vitende om at moren ville sette opp en snurt mine og springe inn på bade for å sjekke bare for sikkerhets skyld. Han vet veldig godt at jeg er lyshåret, og at hårfargen min ikke heter grå. Men han har gått i skole hos de to andre av samme kjønn han deler hjem med, og det betyr at mor skal tynes der det lar seg gjøre. 


Ingen grå hår, bare går røyk fra bålet!

Og jeg som trodde han ville fortsette å skryte av moren resten av livet, og komme med nydelige komplimenter som varmer et mammahjerte. Men det ser ut til at også han er blitt eldre, og da blir det jo plutselig veldig festlig å heller terge den stakkars moren. (Okei, stakkars er vel ikke rett beskrivelse av meg, men det passet bedre en tøffeste eller søteste.)

Facebooksiden min finner du her.

Rent og ryddig, eller vent nå litt!?

Det er så typisk at når hele leiligheten er tømt for hybelkaniner, smuler og ymse organismer som virker skremmende så tar det nøyaktig ti minutter før alt er som før. Nesten som en magnet som drar ut innmaten av sofa og puter og strør det utover gulvet, samtidig som brødboksen kastes rundt så smulene spres til alle kriker og kroker i vårt lille hjem. 

Og her om dagen var ikke så ulikt de andre gangene, men vi var smarte nok å vente hel til slutten av dagen før vi vasket. Slik at virvelvindene kunne legge seg og vi kanskje fikk nyte noen timer med en ren og ryddig leilighet, noe vi ellers aldri får. Som regel kan jeg rydde noe og de to sekundene jeg snur meg bort har leker og andre ting på mystisk vis krøpet tilbake der de ikke skal ligge. Og det er ikke sånn at vi ikke har faste plasser til ting, for det er helt nødvendig når vi bor fire stykker i ei lita leilighet. Problemet er at det stort sett bare er jeg som husker at bøkene skal stå i bokhylla og at klærne skal i skittentøyskurven eller i klesskapet. Ja for ikke å glemme at jeg er den eneste som husker at legoklossene som ikke brukes skal i de svære eskene fulle av lego under sengen til ungene. 

Men i alle fall, kvelden kom og jeg tenkte at den skulle nytes med knekkebrød med et tonn av pålegg, riktig sløsing for at ikke tapet av kalorier etter dagens vasking skulle gå ut over vekten min. Sokkene var av så jeg kunne nyte å trø på gulvet uten å risikere at føttene ble fulle av smuler, eller at jeg tråkket på en av de grusomme torturinstrumentene lego egentlig er. Jeg var strålende fornøyd i grunnen, for ikke bare hadde jeg det rent og ryddig rundt meg, det vi trodde var omgangssyke var ikke det. (Usikker på hva det var, men ingen flere tegn til sykdom etter det fatale besøket på lekebutikken.) Jeg labbet i et bedagelig tempo og tenkte at livet er virkelig ikke verst. Jeg tråkket ned, og kjente noe mykt under foten. Noe som var klissete og hadde en ganske uformelig konsistens. Jeg grøsset og var helt sikker på at jeg hadde tråkket på en rotte. Jeg har jo lest at det bare blir mer og mer av dem i kloakken, kanskje dem omsider hadde funnet veien opp gjennom de hårete rørene våre. (Jeg røyter, så jeg har krysset fingrene for at håret fungerer som et nett som holder dem ute. Veldig realistisk, jeg vet.) Jeg moter meg opp, løfter foten og kaster et blikk den akkurat var plantet. Og hva ser jeg der, joda, en brødskive som tydeligvis har hoppet ut av matavfallsdunken og bestemt seg for å treffe gulvet med pålegget opp. Hva er oddsen for det? Det må jo være nøye planlagt  så jeg skulle få foten innsmurt i ketsjup. Jeg var tydeligvis litt for fornøyd med livet, så jeg måtte bare bli minnet på at jeg ikke vil få et rent og ryddig hjem med det første. Og den tanken om at vi ikke hadde fått spysjuke i hus kunne jeg glemme, for brødskiven tilhørte minstemann og han må være syk for at han ikke spiser opp ostesmørbrødet sitt. 


Facebooksiden min finner du her. 

PS. Ser ut som vi gikk fri for sykdom denne runden, minstemann er i grei form og ingen andre springer ned toalettet heller. Hurra, endelig litt flaks! (Bank i bordet og alt det der?)

Barn, spørsmål og mensen.

Ja, du kan trygt si at vi snakker om det meste her hjemme, og takket være Newton har min kjære sønn blitt informert om puberteten. Og han er svært fascinert av det hele, for tenk at kroppen gjør så mye rart. Og i dag var det mensen som var tema for ettermiddagen, og som enste kvinne i huset er det vel ikke så rart at jeg får spørsmålene. Før du leser videre bør du tenke over om du vil høre om det temaet, for jeg har stor forståelse for at ikke alle vil høre om de samme tingene som ungene gjerne spør om?

Første spørsmål i forhøret, for det føltes som det så fort spørsmålene haglet over meg, var om jeg hadde mensen. Når han fikk ja til svar konstaterte han at jeg kan med andre ord kan bli gravid. Og det er jo bra, han kunne godt tenke seg søsken. (Jeg kan ikke tenke meg å være gravid, bare så det er sakt.) Han har fått med seg all informasjon, og han har vist tenkt en del på dette før han bestemte seg for å sjekke ut sin nylig lærte kunnskap på området. Jeg tipper han vil ha en stor fordel når de skal lære om det på skolen. Neste spørsmål var om det kom blod ut av «tisshønsa» mi, han hadde vist glemt hva det het. Jeg svarte som sant er, at ja det kommer blod ut. Så fikk jeg til spørsmål om det kom klumper ut også?! Ehh, trenger de være så detaljerte på tv liksom, men ja det kan komme klumper også. Han nikket fornøyd, for det er tydelig at mine svar samsvarer med det han har sett?! på tv. 

Videre kunne han informere om at det kommer et egg ut, og det var ikke et sånt vi hadde i kjøleskapet. Litt av en kombinasjon av emner, mat og mensen i samme slengen. Men han har forstått poenget, og det er jo bra. Like greit at han ikke går rundt å tror at det er jeg som lager egga i kjøleskapet. 

Så ville han vite om jeg hadde mensensmerter, for det var det noen som hadde. Og jeg svarte at det stemmer, for det er da jeg gjerne ligger på badegulvet en gang innimellom. Og da var jo selvfølgelig neste spørsmål om det var en gang i måneden, og jeg svarte at ja det tror jeg. Han himlet med øynene og synes vist ikke moren har helt kontroll på det området. At jeg ikke kan huske sånne ting liksom, det må jo alle ha kontroll på. 

Neste spørsmål var om jeg brukte bleier, og da fniste han litt over. Han synes det er svært festlig, og roper gjerne «Hadepåbade, du bruke bleia!» etter meg. Han lurte også på om jeg brukte tamponger og hvordan det føles. Nå måtte jeg også le litt, for det var da måte på spørsmål. Og hvordan i alle dager skal jeg liksom forklare hvordan en tampong føles? Det er ikke akkurat som om jeg har viet det spesielt mye oppmerksomhet. Jeg tror faktisk ikke jeg har tenkt mer over det enn at jeg ikke synes det er så gøy å putte dem inn og dra ut. De er nødvendige for min egen komfort, og da får jeg leve med dem. Jeg valgte å svare at jeg vet ikke hvordan det føles, med et håp om at han godtok det. Han var ikke fornøyd med svaret, men lot det passere. Men han informerte om at jeg ikke måtte kaste tamponger og bind i do, de hører hjemme i søpla. 

Videre ville han vite om jeg viste når jeg fikk mensen, og der måtte jeg svare nei. Jeg er og blir distre, og mensen er ikke noe jeg vier mye oppmerksomhet. Så når jeg kjenner det verker i magen og humøret daler så vet jeg hva jeg har i vente. Det syntes han var ganske teit av meg, for hvordan skulle jeg vite når jeg måtte bruke bleien?! Men det var altså helt greit at jeg hadde uhell i trusa av og til sa han, for sånt hender innimellom.  Snakk om å være pedagogisk riktig?

Utspørringen var ferdig og han rundet av det hele med «å du mamma, du er veldig PMS for det vet jeg!». Jeg hevet øyenbrynene og vurderte å be om en forklaring. Men når jeg tenkte meg om var det kanskje best å avrunde det hele. For uansett hva jeg måtte si, ville min bedre halvdel stille seg på lag med sin sønn, for det er han som har lært ungene å terge moren med dette. Spesielt den ene uka i måneden når jeg kan finne på å glefse til svar. Riktig sjarmerende. 

Samtaleemnene er mange, og jeg regner nesten med at det er flere som kjenner seg igjen. For ungene bryr seg fint lite om hva vi regner som ok å snakke om, eller ikke. Og i grunnen er det ganske fint, for hvorfor skal vi ikke kunne snakke om de mest naturlige tingene i livet. Mulig jeg er miljøskadet etter mange år i helsevesenet, men kropp er liksom like naturlig å snakke om som snøen som ligger utenfor. 

Facebooksiden min finner du her. 

Ung kjærlighet.

“Om du skal ha morsdagskort må du lage valentinsgaven for meg!” Eldstemann ser på meg med et lurt blikk, vel vitende om at jeg er fryktelig gla i gaver. (Og at jeg ikke sier nei til å lage ting til han.)

Min sønn er tydeligvis av det romantiske slaget, noe som gjør at jeg blir fryktelig stolt. Da må vi jo ha gjort noe som er bra med tanke på oppdragelsen vi gir. Han skal nemlig ordne gave til sin utkårede til selveste Valentines, og jeg velger å ignorere det faktum at han kjøpslår med meg for å få meg til å ordne gaven.

(Han har jo sine meninger om shopping, så jeg er vel det beste alternativet.)

Han har jo funnet seg “dame”, noe som ikke er så unormalt når dem kommer i 10årsalderen. Jeg liker å tro at det hele begrenser seg til å holde i hånden, men jeg synes å minnes at mitt første kyss var i den alderen. (Eller 6år senere, om du leser dette mamma!) Det får det til å knyte seg i magen, for jeg husker hvor nervøs jeg var. Hvor spennende det opplevdes og hvor kry jeg var etterpå. Ikke at jeg gikk rundt å skrøyt av det altså, for det var vår lille hemmelighet. Så for alt jeg vet kan det hende eldstemann og kjæresten gjøre det samme. Men jeg velger å ikke tro det, for det er alt for skummelt for en nybakt storebarnsmamma å fordøye.

Så i går kveld satt jeg å heklet så jeg fikk blemmer på fingrene og tryllet frem hjerte han ville ha. Det skulle være rosa og måtte ha fyll. Han ville det skulle ha øyne og munn og det måtte være ferdig til søndagen så han kunne gi det til frøkna si. Og helst burde den ha et skilt hvor det står “be my valentine” på. 

Hjerte ble godkjent av rampen min som plutselig er blitt veldig stor, og jeg håper det faller i smak når han gir det videre  For tenk det, dette er hans første kjærestegave av det jeg håper blir mange opp gjennom årene. 

Facebooksiden min finner du her.

Eldstemann på shopping.

“Roy, æ forstår mæ ikke på jente!!” 10åringen slår ut med armene og ser helt oppgitt ut, man skulle nesten tro at verden var på vei å gå under. Han var akkurat kommet hjem fra handletur sammen med venninna si. 

“Oi, ka har hendt? Har du fått oppsigelsen fra dama?” Min bedre halvdel svarer, og selv min oppmerksomhet rettes fra innsiden av øyelokkene mot den oppgitte gutten i sofaen. Han har kjæreste, og selv om det er langt til et seriøst forhold kan det jo være trøbbel på tråden.

“Hæregud, dæm blir jo aldri lei av å gå i butikka!” Han ser på stefaren med et oppgitt blikk, og er tydeligvis ute etter en god dose sympati. Dagens shoppingrunde har vært hard, og han har kommet til den samme konklusjon som veldig, veldig mange andre mannfolk. Shopping er kjedelig, spesielt når du tasser etter en dame i endeløse butikker med markedsføring rettet mot kvinner. 

På dette tidspunktet lå jeg på sofaen med tårer som trillet av latteren, for dette hadde jeg ikke forventet, enda. Og jeg ser dem for meg der hun går først i godt humør, og han slepende etter med det litt forvirrede blikket menn ofte har i den situasjon. 

Og det er vel ingen overraskelse at det ble sendt noen sure blikk i min retning. For jeg er åpenbart en av de jentene som aldri blir lei av å gå i butikker ifølge han. (Vet ikke om jeg er helt enig altså.)

“Ikke være med på shopping nei, tenkte mæ det…”

Eldstemann er på god vei mot tenårene, og lærer seg stadig mer om livet som som venter. Og heldigvis er noen av problemstillingene enklere og mer humoristiske enn andre. 

Facebooksiden min finner du her. 

(Og eldstemann selv har godkjent at jeg skriver dette og publiserer i offentligheten, sånn hvis du lurer.)

“Hey, voksene har ikke lov å krangle!”

Minstemann kommer inn i stuen med strenge øyne og utbryter “Hey, hey, hei, voksene skal ikke krangle!” Han står med armene i sidene og skuler på oss, ikke ulikt det vi gjør når ungene krangler så bustene fyker alle veier.

Jeg om min bedre halvdel diskuterte neste ukers middager og var begge sure og grinete. Han mest selvfølgelig, selv om han sier noe annet. Vi “diskuterte” hvem som alltid måtte tenke ut middager, og hadde begge veldig forskjellige meninger om saken. Det var selvfølgelig lite fokus på at vi bare kunne komme med forslag og skrive dem ned på et ark.

Jeg svarer minstemann at vi bare diskuterer, og han ser oppgitt på oss og klasker seg i pannen. “Mamma, det der er ikke å diskutere, dere krangler og det er ikke lov!”.

Vi innser at vi like greit kan legge oss langflate, for den lille tassen har helt rett. Vi krangler, og når vi gjør det handler det stort sett om middager av en eller annen merkelig grunn. Egentlig er det helt greit, for det betyr at vi har det ganske så bra i lag. Middagen er en bagatell, og når vi ikke har noe bedre å krangle om må jo parforholdet ligge langt oppe på pluss siden. 

Jeg innser at minstemann speiler vår oppførsel, og utbryter “unnskyld, jeg lover å slutte med det!” i et håp om at han og broren vil gjøre det samme neste gang jeg prøver å megle mellom dem 5:48 om morgenen. 


Slik jeg ser ut når vi krangler! Jeg var uenig om hvordan bildet skulle være, klaget og han klaget tilbake. Jeg var uenig og han ble i alle fall uenig. Jeg regner med du skjønner tegningen og det hele endte i en aldeles umoden kranglen som fikk oss begge til å le til slutt. Dessverre var minstemann opptatt av noen steiner den gangen og fikk ikke stoppet oss.

(Vi klarte til slutt å finne middager for hele neste uke, selv om vi skulte litt på hverandre underveis.)

Facebooksiden min finner du her! 

Brutte løfter!

Jeg må bite i meg mine ord og bryte et løfte! 

Vi bestemmer det meste for barna, hva de skal spise til middag, når dem skal legge seg, hvordan vinterklær de skal bruke, om de skal ha ullundertøy eller om de får pille seg i nesen. 

Så når det kom til hårfrisyre sa jeg at de skulle få bestemme selv, uten innblanding fra sine foreldre. Hvor galt kan det liksom bli, rosa hanekam eller barbert skalle? Men det er bare hår og det vokser ut igjen, og kjenner jeg mine søte små så vil de ikke ha det uansett. 

Sist runde med hårklipp gikk eldstemann inn for en kul, ungdommelig klipp, uten at jeg har evner til å forklare den. Kort under å lang oppå er ordene som faller meg inn, og det er vel ikke spesielt beskrivende. (Det er nesten litt vemodig at den lille rampen min er blitt så stor, for det betyr at jeg er blitt veldig gammel!) 

Og når storebror har klipt seg, ja da skal lillebror også gjøre det. Så under middagen spurte tanta hvordan han skulle være på håret, og vi hadde vel regnet med at han ville ha noe i samme retningen som storebror. Det var jo en sånn sjelden dag der de er perlevenner, å da er broren den største helten i verden. 

“Hmm…æ skal klippe det sånn her!” Han viser ivrig med hendene som går i alle retninger rundt hode. 

“Å så skal æ barbere litt bort!” Han fortsatte bevegelsene, og et øyeblikk innbilte jeg meg at han viste midt oppe på hode. Vi så for oss at han skulle ha det helt kort på sidene , og jeg konkluderte med at det i grunnen er ganske stilig. Og i værste fall ville jo håret vokser ut relativt fort. De har begge arvet morens hårmanke og til tider føles det som at den vokser som ugress! 

“Altså, det skal være sånn som bestefar sitt, skallet på toppen og kort resten!” 

Men der går grensen, han får ikke klippe seg slik at han får samme hårsveisen som bestefar! Og jeg biter i meg mitt løfte, og innser at jeg skal slutte å love ting, selv om jeg tror jeg kan takle kosekvensene. For en liten mini-mann tror jeg i grunnen blir litt for ekstremt, heller hanekam og glattbarbert hode! 

Et øyeblikk av harmoni! 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Vi lo godt, og det er vel ikke et sjokk at bestefaren var helt enig med barnebarnet sitt! 

Egenkomponert kveldsmat.

Vi har noen merkelige vaner i familien når det kommer til mat, og det ser sannelig ut til at min yngste sønn bærer arven på strak arm. 

Det har ofte hendt at det blir satt spørsmålstegn ved kombinasjon av det jeg spiser, men jeg sliter litt med å huske hva det var. Om det var knekkebrød med yoghurt på, nudler med potetgull og røykelaks som tilbehør eller bacon på stort sett alt som er spiselig er uvisst, men det er mange som har informert om at det der skal dem aldri spise. Jeg for min del har alltid sett på maten min som den mest naturlige ting i verden, og spiser det jeg tenker er godt. 


“Mamma, det hær va nydelig!” 

Jeg har gått i god skole, og det er min far jeg slektes på. Hos han har jeg observert både nugatti og kaviar på samme skiven, og pepper passer til alt. (Og da mener jeg alt, som med bacon! Grøt er ingen hindring, selv om jeg mistenker at han en gang tok feil av pepper og kanel. Men bacon derimot passer fint til grøt i min øyne, og jeg kan faktisk ikke komme på en eneste ting som det ikke kan spises sammen med!) Mamma er ikke av den typen, og hun spiser det vi regner som normal mat. Så det er vist fra farssiden jeg har fått denne arven. 


Den egenkomponerte kveldsmaten! 

Men nå har altså min yngste sønn funnet sin egen vei, og han har oppdaget at salat, paprika  mais, agurk og tomat med jordbæryoghurt er snadder. Vi var litt skeptiske da han forlangte dette til kveldsmat, men siden han spiste dårlig hadde vi ingen intensjon om å krangle om matvalget så lenge han spiste. Men han jafset det i seg og var såre fornøyd med sin ny kombinerte matrett. Broren på andre siden av bordet himlet med øynene og kunne ikke forstå at noen takket nei til nugatti når dem fikk det. Han er mer kresen i matvanene og kan vel regnes som ganske normal på hva han liker å spise. Med unntak av at han spiser rå sjampinjong da. 

Og jeg er ganske stolt, det skal jeg innrømme 😉 

Facebooksiden min finner du her. 

Nytt kjæledyr, igjen!

I dag har vi atter en gang tatt en ny skapning inn i hus, og denne gangen er det en lang, feit og slimete sak som har fått flytte inn i varmen. Ikke favoritten min, men den springer i alle fall ikke avgårde og gjemmer seg under sofaen. Den er heller ikke fra varmere strøk, og jeg trenger ikke være redd for en flueinvasjon av ukjente flyvende udyr. (Les mer om det her…)

Denne gangen var det eldstemann som drasset med seg sin nye venn hjem og inn på kjøkkenbordet. Og som de fleste vet, så er gjerne lange, feite og slimete smådyr også ganske skittene. Så jeg fant jord flekker fra ytterdøren og frem til kjøkkenbordet. Heldigvis hadde jeg fått tilsend bilde noen timer tidligere, så jeg var forberedt på nykomlingen. Så jorden som lå strødd klarte jeg fint å overse. 


For å unngå mer søl sendte jeg han til vasken, og på dette stadiet hadde lillebroren fått med seg sensasjon. Han var overlykkelig, og skravlet uavbrutt om hva vi nå måtte gjøre. Og når han fikk nei på spørsmålet om vi hadde noen syltetøyglass sprang han ut ytterdøren og opp til besteforeldrene. Makken måtte jo få et egnet hjem! 

Eldstemann ble igjen og passet krypet, som jeg må innrømme har en imponerende størrelse! Han hadde funnet han på skolen, og tatt han med hjem i melkekartongen som var full av små hull. Sånn at han fikk friskluft. (Det lukter ikke spesielt godt av melkekartonger!) 

Siden det ikke var tid for å bytte nykomlingen over i glasset før middag ble han puttet tilbake i sin midlertidige hybel. Guttene fikk beskjed om å sette han utenfor døren så jeg kunne vaske av bordet. 
Det var de tydeligvis ikke helt enige i, for når jeg sto med ryggen til og vridde opp kopptua havnet han tilbake på kjøkkenbordet. Jeg sukket oppgitt, og trakk på skuldrene. Det kunne vært et fuglereir eller noe annet med lopper.

PS. Makken ble med opp til bestemor og bestefar på middag, og der sto han på stuebordet sammen med min mors fine stearinlys! Han er en heldig fyr, det skal han ha for nå bor han i et svært syltetøyglass med førsteklasses jord. Så får vi bare håpe han liker å bli pilket på og løftet litt rundt. 

Facebooksiden min finner du her!