Sorry, men jeg liker ikke noen som er tykkere enn meg?!

Legger merke til at media igjen kjører på med kroppsfokuskampanjen sin som setter to grupper opp mot hverandre, istedenfor å heller fremme det faktum av at alle kropper er normale, uansett hvordan du vrir og vender på saken.

Jeg velger bevist å holde meg unna slike idiotiske artikler, av den typen som påstår at man må velge enten for eller imot. Tekster som gjør at alle på en eller annen måte føler seg mindre verd, enten i form av at dem er det motsatte av det som skrives om eller at de er av den typen det skrives om og som blir kritisert i div kommentarfelt av småhusene ?voksne? som ikke har lært seg normal folkeskikk, eller som rett og slett ikke forstår at den også bør være på nett. 

Selvfølgelig kan du jo bare la være å lese, men når overskriften hyler ut at tynne jenter er æsj, eller at tykke jenter er blæ, ja da føler du deg ikke mye verd. Som for eksempel overskriften min, tipper den skaper en del negative følelser hos mange, fordi den dømmer, kritiserer og er utrolig urettferdig. 

Så over til medias rolle i saken, er det ikke på tide at de heller legger fokus på litt andre ting en for eksempel en bamse som er overvektig, men som gjør at tynne folk føler seg stemplet som æsj, eller saken om barbiedukken som gjør at tykke jenter føler seg blæ. 

Jeg for min del skulle ønske jeg så litt flere bilder av alle gruppene kroppsformer, for i mitt hode er det normalt så lenge det er sånn du er skapt. Hva så om noen er tynn eller tykk, bør det ikke holde at de ser seg selv i speilet hver dag og mest sannsynlig har lite flatterende tanker om seg selv, må virkelig andre forsterke dette med latterlige artikler på nett? 

For all del, det er sikkert mange som synes dette er toppen underholdning og som sitter å storkoser seg i sofaen når de leser kommentarfeltene som ofte er fylt av kvalme i form av ulike typer mennesker som krangler om hva som er best. 

For i debatten om kroppstørrelse er det bestandig enten den ene eller den andre. De som er tykke kritiserer de tynne, og de tynne kritiserer de tykke. 

Men hva om vi kunne vært enig i at alle er ulike, at det er vanskelig å både gå opp og ned i vekt, at det er like sårende å få høre kommentarer om vekten og at følelsene om hvordan man har det er like vonde uansett hvordan ende av vekten du dreier mot. 

Jeg tror at om vi hadde lært oss å tenke litt andelenes, ville vi sett at mindre unge mennesker ville havne i sykdommens klør og utvikle spiseforstyrrelser. Jeg sier ikke at alle ville gå fri, men den delen av disse personene som er så uheldige å få et negativt forhold til kropp og mat ville oppleve at de var helt normale, og vakre uansett hvordan de så ut. 

Skal jeg krangle med min bedre halvdel fordi han er større enn meg? Skal jeg velge mine venner etter størrelse? For er det ikke det alle disse tekstene forteller oss? At du må velge side?

Så håper jeg at media etter hvert lager noen saker der det er bilder av alle typer mennesker, store, små, grønne, blå! For jeg savner virkelig å se bilder av det normale, av det hverdagslige.  

Et forsøk på kinobesøk.

Så skulle vi endelig få til et kinobesøk, en romantisk stund bare jeg og min bedre halvdel. (Eller, romantisk er det vel ikke når jeg er inkludert, men vi skulle altså gjøre en par aktivitet, sammen.) Vi ankom kinoen en god stund før filmen skulle starte, faktisk en hel time før. Her skulle altså ingen ting av opplevelsen gå til spille for det var jo tross alt over fire år siden sist vi var på disse traktene, lenge før minstemann meldte sin tilstedeværelse. Vanligvis bruker vi jo å ligge i hver vår ende av sofaen når vi har avlastning, men denne gangen skulle vi faktisk bruke tiden til sosiale aktiviteter.  Siden vi var så heldige å få kinobilletter sist jul, fant vi ut at det var på høy tid å bruke disse, så da fant jeg ut at jeg like godt kunne slå på stortrommen å kjøpe en enorm pakke popkorn, en pakke baconsnaks og cola. Jeg tok ingen sjanser, for her skulle jeg spise meg kvalm. (Minnes at det var ganske obligatorisk når jeg var yngre, og gikk på kino hver gang det kom en film jeg ønsket å se.)

Vi var selvfølgelig de første inn i kinosalen, og jeg kunne konstantere at vi nå er blitt de litt teite voksne. Kjempegreier, ble nesten litt stolt av tanken. Bare vent til guttene blir så store at de blir flau av oss! Jeg la også merke til at alle som skulle sitte ytterst kom først, slik at de som skulle lenger inn på raden måtte gå forbi oss. Det er egentlig ganske fascinerende, for det er jo vi som sitter ytterst som kjøper billetter sist, såfremt folk ikke har angst for å sitte midt inne i en folkemengde og heller vil sitte ytterst. Heldigvis har nykinoen (som egentlig er blitt litt gammel, bare at jeg ikke har vært der så ofte) seter som er plassert slik at folk kan gå forbi, uten at alle må røyse seg slik det var før i tiden. De er også plassert slik at vi som sitter ytterst ser skjermen like bra som de i midten. 

Jeg var strålende fornøyd, stappet i meg popkorn og hadde god underholdning i reklamene før filmen skulle starte. Jeg nøyt hvert sekund, og ikke engang div ymse kroppslukter til folk som gikk forbi fikk meg i dårligere humør. (Tipper at den del av dem var i rimelig festlig lag dagen før, og hadde glemt å dusje etterpå!) 

Så startet filmen, og jeg kjente telefon ringe?.(Lyden var heldigvis av, så det var ikke så alt for flaut!) Etter litt panikkskriving under jakken fikk jeg sendt melding om at vi var på kino, og spørsmål om hva som var galt. (Noe er som regel det når hun ringer sent på kvelden.) Minstemann var blitt syk? 

Jeg måtte le litt, for det skulle da ikke være teknisk mulig at vi har slik uflaks. Å gråte ville tatt seg veldig dårlig ut når vi satt å så på en komedie. 

Vi fikk hentet minstemann, som var kjempetett og hadde kastet opp flere ganger før vi kom oss hjem. Stakkars lille gutten som har vært syk hele julen, som ikke har fått prøve skiene eller den radiostyrte bilen sin ute. Får så vondt av han, for selv om han er tapper og sier at det går bra, vet jeg at det er vanskelig å ikke få være ute å gjøre det samme som alle andre barn. 

Resten av natten ble lang, og jeg satt våken med den lille skatten vår, for hver gang han sovnet, våknet han like fort. 

Så om fire år får vi vel muligheten til å prøve oss på et kinobesøk igjen, og med litt flaks kan vi kanskje se filmen uten at noen blir syke. 


(Om du vil lese en morsom bok som får humøret opp, er denne et perfekt valg med mange spennede sider!) 

Til slutt vil jeg bare anbefale filmen som handler om hundreåringen som rømmer ut av vinduet, en utrolig morsom film. Og for dem som ikke liker å se film er boken like bra, om ikke hundre ganger bedre. Men nå hadde jeg tankene en helt annen plass enn på filmen når jeg så den i går, så det kan jo være at jeg synes den er enda mer gøy når jeg får sett den på nytt. (Når den kommer på dvd og jeg kan se den hjemme i egen stue!) 

Selv om formen ikke er på topp i dag fikk minstemann lov å dra å se på rakettene med pappaen sin, så det var en fornøyd og sliten liten gutt som kom hjem igjen. Heldigvis var almenntilstanden bra, han hadde fått i seg mat og feberen var lav, ellers måtte vi nektet han dette også. Mange ganger er det ekstra vanskelig å være mamma å måtte si nei, når jeg vet hvor mye det skuffer barna. For det er ikke lett for en liten gutt å forstå hvorfor, selv om han er i dårlig form. 

Nå håper jeg bare at natten blir bedre for hans del, og at vi får litt søvn. 

 

 

Julaften i bilder.

 

For å få med oss så mye som mulig av julaften, tok vi morgen klokken fire. (For de fleste er det vel strengt tatt natt på det tidspunktet, men tydeligvis ikke hos oss!) Morgenen gikk unna til nekting av gaveåpning, vakt rundt julegavene og herjing som resulterte i neseblod og utgriset sengklær. (Det var altså ungene, ikke jeg og min bedre halvdel, selv om jeg kan bli ekstremt sur når jeg ikke får skjønnhetssøvnen min.)  

 

(Julenissen var innom her en plass mellom to og fire, og tenk at han hadde kommet med noe guttene ønsket seg!) 

Så var det tid for de obligatoriske tvfilmene som skal vises, og jeg må innrømme at det kanskje er like greit at jeg har sett dem hvert år siden jeg forsto meningen med tv. (Mistenker at jeg var i en slags transe med strikking i fanget og øynene delvis igjen under det meste av tiden.)

 

Etterpå laget jeg en strålende julelunsj, som jeg synes var meget smakfull. Den besto av kjøpte rundstykker, ferdigdelt pålegg og kakao med krem. (Kremen var pisket hjemme, så der kan jeg hente husmorpoeng.) 

 

Tiden gikk, og etter hvert ga vi etter for maset om å åpne julepakkene. Men det skal sies at det er vanskelig å si nei til seg selv. Guttene var i himmelen, og det var fantastisk godt å se hvor takknemelige de var for gavene. (Selv om minstemann gråt sine modige tårer fordi storebroren fikk flere enn han, og ikke engang vistheten om at han fikk den største kunne trøste den overtrøtte lille tassen.)

 

Jeg ble også veldig fornøyd, og du kan tro jeg var spent da jeg åpnet den mystiske pakken som kom i posten dagen før. Det var et par helt nye ullsokker, og det var nydlige! Ellers fikk vi mye fint, og gaven fra minstemann varmet ekstra mye i hjerte. (Selv om den så ut som en gullfarget bæsj. Og om jeg ikke tar helt feil så er det ganske sannsynlig at den også skal forestille akurat det!) Julemiddagen smakte strålende, og til og med storegullet som var full av feber og ondt i halsen fikk i seg mat. Julebrusen smakte godt, noe den nesten bare gjør på denne ene dagen i året, og desserten hadde jeg ikke plass til. 

 


 

Det ble også tid til familiefotografering, og som vanlig fikk vi et fantastisk bilde av familien der ingen ser i kamera og det er armer og ben overalt. Men en kort tid i min karriere som mamma forsto jeg at det er dette som er familiebilder, så jeg må bare gi oss en sekser for. Meget godt jobbet med andre ord! 

 


(Jeg, med spakkel og alt som hører til. Smykke fikk jeg hos julenissen. For en sjarmerende fyr!)

 

Så var det plustelig leggetid, og vi fikk etter mye om og men ungene i seng. Begge påsto at de ikke var trøtte, men ca 15sekunder etter at hodene traff punten sov de. Tipper de var en smule slitene. Under kveldsstellet var jeg litt uheldig, og klarte å bestikke minstemann med at jeg skulle bygge opp de nye legotingene hans så fort han var sovnet. Og jeg må si at det angret jeg på ganske fort. Men har man lovet noe, så må man holde det. (I alle fall når det er snakk om barn som liksom skal lære at man må holde det man lover…) Så en times tid satt jeg på gulvet fordypet i barndommen. 

 

Etterpå kunne jeg flate ut på sofaen, meget fornøyd med dagen til tross for svie på øynene og en følelse av å være konstant full. (Søvnmangel kan gi dette resultatet, selv om jeg overhode ikke rører alkohol når barna er hjemme.) Masse fine gaver fikk vi også, og jeg må bare takke alle som ønsket og gi oss en oppmerksomhet i dag 🙂 Jeg bare elsker gaver, og gleden er stor når jeg ser alle de fine tingene jeg får. 

 


(Litt av juletrepynten, som jeg har laget selv. I år er nesten 50prosent av pynten hjemmelaget, og målet er at til slutt skal alt være laget av oss selv!) 

Etter å ha presset inn litt ekstra julegodt kunne jeg endelig finne sengen, og skal si det var godt å kunne falle inn i søvnen. 

 

Heldigvis er det et helt år til neste gang, og jeg gleder meg! 😀 

 

Til “nissemor og julenissen”!

 

Det er ikke ofte jeg får tårer i øyekroken, men nå sitter jeg her med en klump i halsen og ser på pakken som kom i postkassen i går. En helt egen julepakke, bare til meg! 


Tenk at noen har tatt seg tid i juleforberedelsene, og lage en liten pakke til meg. Det er så rørende at jeg nesten ikke har ord, og jeg er så utrolig takknemelig for denne gode omtanken som noen har tildelt meg. 

 

Når jeg gir gaver er det fordi jeg ønsker det, ikke fordi jeg føler plikt eller fordi jeg krever noe tilbake. En gave skal være en oppmerksomhet til noen som fortjener det, eller en oppmuntring til noen som trenger litt omtanke. Så når noen gir meg en gave betyr det så utrolig mye for meg, for det er en god og vakker ting å gjøre for andre. 

 

Så tusen, tusen takk «til julenissen og nissemor» som har gjort dette for meg. Det betyr så veldig mye mer enn jeg kan sette ord på, og jeg gleder meg virkelig til jeg kan åpne gaven og se hva som er inne i den. Stor, stor juleklem fra meg <3 

 

 

Så med dette sier jeg god jul til alle sammen, og ønsker alle noen fine juledager. 

 

Takk til deg som jobber i julen.

I dag sitter jeg hjemme og nyter julen sammen med den lille familien min, og tenker på alle dem som jobber i julen. Alle disse menneskene som ikke er sammen med sine egene familier, men som jobber for at vi andre skal få fri. 

 

Jeg er så enormt takknemelig for alle dem som gjør denne innsatsen, og selv om de får lønn for jobben fortjener de en stor takk. 

 

Tusen takk til alle som jobber i helseyrket, som jobber dag og natt for at andre mennesker skal få omsorg og føle seg verdifulle. Takk for at dere skaper julekos for andre som trenger det, mens deres egen familie må feire uten deg.

 

Tusen takk til alle som jobber innen redingstjenesten, uten dere ville jeg ikke følt meg trygg. Uten deres innsats ville mange fått en vanskelig jul. Uten dere ville liv gått tapt. 

 

Takk til alle som jobber i yrker som gjør at vi har strøm, vann og varme, det ville blitt en kald og vanskelig jul om ikke dere var der. For om noe går galt, vet jeg at dere gjør hva dere kan, for å ordnet dette så alle vi andre kan glede oss i varme, lune og julefylte hjem. 

 

Takk til alle dem som jobber med industri og ikke kan stoppe opp jobben i julen. Alle dem som må jobbe langt borte, og alle dem som sitter på vakt. 

 

Takk til forsvaret som passer på landet vårt, som vokter på grenser og som følger med. Takk for innsatsen til både dere hjemme i eget land og dere som jobber i utlandet. 

 

Takk til media, som forteller oss om nyheter og været. Takk for at dere bruker ekstra tid på fine nyhetssaker i julen, og takk for at dere forteller om det som også gjør vondt. Dere gjør en viktig jobb med å minne oss på at ikke alle har det like bra. 

 

Takk til alle dem som er i transportnæringen, som gjør at vi kan komme oss hjem til jul. Uten dere ville mange av oss blitt sittende alene hjemme, uten en mulighet å komme noen plass. Og uten dere ville mange hatt vansker med å kommet seg på sin egen jobb. 

 

Takk til alle dem som passer på dyr og mennesker, utstyr og maskiner. Takk til alle yrker, også dem som ikke er nevnt. Uansett hvordan jobb du gjør er den viktig, og helt nødvendig. Alle er en brikke i et stort puslespill, som gjør at vi andre kan ta en pause fra hverdagen. Og husk at uten den ene vil de andre stoppe opp. 

 

Og ikke minst takk til alle dem som jobber frivillig, alle dem som stiller opp i julen for å gi andre mennesker en verdig julefering. Alle mennensker har rett på en fin feiring, og dere gjør ikke forskjell på noen. Takk for at dere bruker av deres egen tid, for å gi glede til andre. Det er så vakkert å høre om mennesker som inviterer andre til seg, for at de skal slippe å være alene. Takk for at dere hjelper dem som trenger litt hjelp. Takk til alle dem som gir gaver til barn som ikke får noen og takk til alle dem som åpner øynene og ser rundt seg. 

 


 

Så tusen takk for at dere ofrer litt av livet deres slik at andre skal være trygge og ha det bra. Dere fortjener en stor klem. Uten dere ville landet stoppet opp, og uten dere ville jeg ikke kunne feire jul på samme måten som jeg gjør. Uten dere ville jeg kanskje ikke vært hjemme sammen med guttene mine. 

God jul, særlig…

Det skulle faktisk ikke være mulig, men nå er vi rammet av oppkast igjen. Heldigvis er det bare en av fire som er smittet, men uheldigvis er inkubasjonstiden(altså tiden fra du blir smittet til du blir syk) perfekt tilpasset til julaften. Tenk at vi kunne være så heldige, vi som bare er syke annen hver uke resten av året, og som de siste fire årene har vært rammet av en eller annen lumsk tilstand hver eneste jul. 

 

Det var tydeligvis for mye å be om at vi skulle holde oss friske, så jeg må bare legge meg langflat å beklage. Neste år skal jeg heller ønske hundre millioner eller noe annet som er mer realistisk. 

 

Men om ikke annet unngår jeg det julestresset alle snakker om, jeg holder meg heller til den vanlige hverdagen som ofte kan gi meg ganske høy puls. Alle gavene er ferdigpakket og julematen vi mest sannynlig ikke vil nyte er handlet inn. Vi har vært gjennom den obligatoriske julepyntlagingen og julebaksten har svigermor fikset for oss. Jeg har pyntet til jul, og handlet et svindyrt juletre som jeg egentlig ikke har råd til. (Men jeg vil ikke risikere en hyserisk mamma, altså meg, som ikke får juletre!) Jeg har til og med handlet meg juleblomster, og guttene setter tydeligvis penger på hvor lenge jeg klarer å holde den levende.  Minstemann har troen på sin mor, og tror den holder til sommeren, eldstemann påstår at den kommer til å dø i morgen, og min bedre halvdel påstår at om den holder til julaften har jeg jukset og kjøpt en veldig realistisk plastblomster. Nå skal de sies at veldig mange av blomstene jeg drar i døren er død før jeg får de i potten, så de har muligens rett. 

 

Heldigvis er det bare jobb i morgen, og så tar jeg en velfortjent juleferie som sykesøster, hushjelp, kokk, mamma og sexy kjærest. (Jeg sa ferie, ikke husmorferie!) 

 

«Å jul med din glede, tralllalalalaaaa….»

Hvordan lage jule-lenker!

I dag har vi laget julepynt, hele familien, i nøyaktig 27 minutter og 18sekunder, tror jeg. Mulig det var 26 minutter, men jeg tok ikke tiden. 

 


 

Siden vi er av den typen som prøver å lage noen tradisjoner rundt julen fant vi ut at jule-lenker måtte være en strålende ide, de pynter jo opp og kan kastes når julen skal feies ut døren. (Eller, jeg håper de kan kastes, men har en mistanke om at familiens yngste medlem ikke vil være helt enig!) Det høres kanskje ut som en koselig avslappende familieaktivitet, men du kan vel si at jeg bommet litt der. For jeg tok grundig feil i at ungene syntes det var like morsomt som foreldrene å lime sammen papirstrimler. 

 

Vi kom godt i gang, og mamma tok ledelsen som strimleklipper, siden hun var litt bekymret for hvordan pynten ville se ut når den var ferdigprodusert, og ungene ventet ikke tålmodig i mellomtiden. Limstiftene ble underholdning i ventetiden, og det måtte bare litt håndvask til før vi kunne starte. Eldstemann fant fort ut hvordan det skulle gjøres, men han var ikke særlig fornøyd med egene ferdigheter og kommentaren «det hær e sååå teit!» dukket opp til stadighet, minstemann igjen var mer opptatt av lengden på lenken, så for hver strimle som ble limt sammen måtte han opp på stolen og måle hvor lang den var. Siden jeg var saksvokter fikk far i huset hjelpe minstemann, og jeg kunne fornøyd lage min egen lenke. Etter å ha limt sammen 17 strimler kunne eldstemann fortelle at dette var en kjedelig ting å gjøre, og han prøvde flere ganger å stikke av. Men har mamma bestemt at vi skal ha en koselig familiestund, så skal det jammen være også. Minstemann så også etter en utvei, og når telefon ringte var de snare å ta den. 

 

Det var bestemor som informerte om at posten var kommet, og plutselig var de ute av døren begge to. For i dag skulle de være flinke å hente den, merkelig sammentreff må jeg si. 

 

Så der satt altså mamman og pappan og limte sammen papirstrimler, for å pynte opp stuen.

 

Nå henger leken i stuen, og forteller meg at vi muligens ikke blir en rolig og koselig familie, men om ikke annet har vi jo tross alt gjort noe sammen, selv om det bare var i 27minutter! 

 

 

Om du etter min beretning skulle finne på å prøve på dette, men ikke husker hvordan du lærte dette i barneskolealder, skal jeg lage deg en liten huskeliste. 

 

  1. Saks til klipping av papir. 
  2. Tape til å henge opp lenken, evt til å tape sammen ringene som løsner når du prøver å henge den opp. 
  3. En limstift for hvert barn, om du ikke skulle ønske å lære dem om å vente med det samme. Og det kan være en fordel at limet kan vaskes bort med vann! 
  4. Papir i mange farger, og ettersom jeg kan huske fra barneskolen så skulle det være så mange som mulig. Mulig at papiret heter et eller annet fancy, men om du skulle mangle dette kan du farge vanlige tegneark, og bruke det. Eller feks male dem først i de fargene du ønsker. 

 

Klipp opp strimlene i passende størrelse, slik at de kan danne en ring. (Se bilde for ca mål.) Strimlene kan med fordel være i samme størrelse, om du da ikke ønsker et unikt og litt rotete utseende da. Lim sammen stimlene til en lenke, og pust rolig for hver gang limet går i gulvet, hver gang du får lim på armer, i håret og andre plasser. Pust litt mer rolig når du innser at limet ikke holder, og pris deg lykkelig for at det vil være et helt år til neste gang, minst. Heng resultatet opp på en synlig plass, helst i taket. Lykke til! 

 

Et ekte #diy innlegg om nytt #interiør på denne fantastiske #mammablogg du har snublet inn på. (Hææ, var det ikke lov å skryte av seg selv sa du?!) 

Bare en ting å si, endelig fredag!

Tusen, tusen takk til alle dåkker som har delt innlegget mitt på facebook. Det har resultert i masse mail med tips om ulike hus, og vi skal iløpet av helga sette oss ned å se på dem alle, og svare så fort vi får tid til det. 

 

Egentlig skulle det gjøres på torsdag, men selvfølgelig ble det satt en stopper for det når vi måtte forskyve alt som skulle gjøres etter en aldri så liten brillekatastrofe i barnehagen. (Hurra, da blir det nye briller igjen…å nu e æ ironisk!) Heldigvis fikk dem ordnet de, men æ stoler ikke på at de holder så veldig lenge, dette var tredje gangen glasset falt ut. 

 

Hadde også et håp om å gjøre det i dag, men ser på klokka at dagen er borte. Kan ha noe med den timen vi brukte for å vaske under doen. (Oppdaget tidenes jævligste lukt, skyldte på gubben og ungan og fant ut at det egentlig va silikon som skulle holde det tett som va årsaken… Og alle som har tatt en titt under en do, forstår ka æ vil frem til! Fysj å æsj!) Men nu e altså julevasken tatt under dassen også, så da tenke æ at det holder for i år. Vi fikk jo også vaska bak kjøleskap og steikovn for ei lita stund sia, så vi overgår jo oss sjøl i effektivitet. Og har det liksom noe å si at vi ikke hadde noe valg i utgangspunktet. 

 

Men æ love at vi skal se på mailan så fort vi får mulighet, og æ håper bare at helga blir litt mer rolig enn uka som gikk. 

 

Så må æ bare si sorry før at æ skriv på dialekt, men når æ e så trøtt at øyan går i kryss e det enklest sån. Så får du heller bare slenge ut et spørsmål om du ikke forstår ka enkelte ord betyr! Og jada, har store planer om å legge mæ når æ e så trøtt, men vente på vaskemaskin som tydeligvis har all verdens med tid, så klean blir hengt til tørk. Trur bare æ skal endre ønskelista mi til julenissen, å heller ønske en tørketrommel! Det hadde bare vært så jævlig bra å ha, så kunne æ vaska mer på en gang, uten å tenke på at stua blir fylt av overfylte klesstativ flere gang i uka. 

 


(Julebaksten e på plass, og faktisk helt den samme som sist jul!)
 

 Og igjen, tusen hjertlig takk 😀 

 

God helg! 

Familie søker eldre ensomt hus.

Liten familie på fire søker eldre hus på landet, som står der ensomt og forlatt og savner noen som tar vare på det. 

 

Vi bor i Tromsø, i en pitteliten leilighet som vi leier, men drømmer om å kunne gi våre barn en fritid utenfor den lille byen vår. Vi drømmer om et hus vi kan ta vare på, og som kan være vårt lille friminutt i en vanskelig hverdag. Vi drømmer om et hus som vi kan gi omsorg til. 

 

Men nå har det seg slik at det ikke er så lett å finne et slikt hus, for selv om vi ser mange,mange stå der alene finner vi dem aldri for salg. Så nå vil vi prøve om huset finner oss. 

 

Det er noen ting som er viktig, huset må ikke ligge mer enn to timer fra Tromsø, for vi må ha muligheten å kjøre dit hver helg. Taket må være tett og det må være mulig å pusse det opp litt etter litt. Det må være kjørbar vei til huset, siden vi har en liten gutt som plages mye, og ikke klarer gå langt når han har vondt. Huset må helst ligge i nærheten av vann og skog, men om det rette huset skulle være en annen plass betyr det ikke så mye. Det må ikke være bo og drive plikt.

 

Siden det sikkert er mange som ikke vil at huset sitt skal forsvinne til fremmede, skal jeg skrive litt om oss. 

 

Vi er en familie på fire, som de siste årene har vært gjennom ganske mye. Vi er mamma, pappa, storebror og minstemann. Mamma og pappa jobber begge på dagtid, og vi ønsker å komme oss bort i helgene/feriene. I dag har vi campingvogn, noe som kan være krevende med to gutter, der den minste ikke sover. Vi bor i en liten leilighet, og på grunn av boligprisene i Tromsø kommer vi oss ikke inn på boligmarkede, så da tenker vi at et hus på landet kan gi oss litt mer rom. Eldstemann går på skolen, og er en sjarmerende gutt som elsker å være ute, som koser seg med bøker og som alltid kommer med gullkorn som får andre til å lyse opp rundt seg. Minstemann er en bestemt liten tass, som plages av store smerter. Vi vet dessverre ikke hva som plager han, så hverdagen vår legges alltid opp rundt dagsformen hans. Han er også en liten sangfuggel, omsorgsfull som få og elsker også å være ute. Vi er en helt vanlig familie, med litt mer utfordringer enn de fleste. 

 

Så om du vet om et hus som trenger noen som kan ta vare på det, ta kontakt på [email protected]

 

Jeg håper at så mange som mulig kan dele dette innlegget, så vi kanskje når frem til huset som står der alene og venter på en familie som kan fylle det med liv og latter. 

 


(Det er en ganske stor fordel om huset er i litt bedre stand enn dette!)

 

Ps. Om vi skulle være så heldig å finne et hus, skal jeg dele det med alle som ønsker å lese. For det vil bli en ny reise i livet vårt, en spennende utfordring som vi tar imot med åpene armer. 


Litt medfølelse takk!

Om noen skulle lure før de leser teksten kan jeg bekrefte at jeg helt klart er ute etter medfølelse. Jeg skriver den kun fordi jeg synes synd i meg selv, og er alene så ingen andre kan høre på meg!

 

Jeg ligger nede for telling igjen, og denne gangen er det tydeligvis lungene som skulle få inn det beste slaget. Jeg har hanglet ganske lenge, og en pillekur for en stund siden hadde ikke ønsket effekt. 

 

Så nå sitter jeg her i sofaen, rimelig misfornøyd ettersom jeg måtte forlate jobb før jeg fikk gjort det jeg skulle, jeg fryser på bena, er fri for potetgull og er på den siste slumpen med cola.

 

At det føles som at jeg skal hoste ut lungene og at en elefant sitter på brystkassen min gjør ikke saken spesielt mye bedre. Får bare håpe medisin jeg stapper i meg fungerer fort, ellers vil alle rundt meg bli svett i ørene. Jeg er ikke spesielt flink å være syk, og jeg har ofte fått høre at jeg klager som en mann. Når jeg tenker meg om gjør det også litt vondt i lilletå, som fikk et hardt møte med bordkanten før jeg landet på sofaen. 

 

Nå er det vel ikke så rart at kroppen min av og til streiker, men kan den ikke i det minste finne en annen uke en rett før jul? Som om jeg har tid å ligge her å se på tre fulle klesstativ, en haug med rot som mangler hjem og vite at jeg har en liste over ting som må/bør/skal gjøres helst i går? 

 

Så ja, jeg synes virkelig at jeg trenger litt medfølelse nå, i alle fall frem til min bedre halvdel kommer hjem og kan overta sutringen min igjen. 

 

Forøvrig kommer svigermor på besøk i dag, så jeg håper ikke hun har problemer med litt ekstremt rot og en leilighet som står på hode, siden mor i huset har blitt totalt ubrukelig de siste dagene. Hun skal heldigvis hjelpe oss med julebaksten, siden jeg ikke faller inn i gruppen husmor. (Og heller aldri vil gjøre det, mangler alt for mange poeng til det!) Guttene vil også bli strålende fornøyde med besøket, og mest sannsynlig glemme den selskapssyke og grinete moren som ligger i sengen, godt innpakket i flere pledd med et nettbrett som underholdning.

 


(Slik jeg ligger når jeg er syk! Gammelt bilde, men har ny seng, ellers alt som før!)

 

Om du nå tenker å legge igjen en teit kommentar om at livet kunne vært kjipere ber jeg deg om å la være! For jeg synes faktisk at livet har gitt oss litt for mange spark i ræva, og da må jeg da ha lov å klage når ikke fult så alvorlige ting hender. Til alle dere andre søte, snille og omsorgsfulle personer som kanskje skriver god bedring, tusen, tusen takk! Det var nøyaktig det jeg var ute etter!