Kjære mamma, nå er morsdagen her igjen!

Kjære mamma, takk for at jeg aldri kom hjem å fant deg dekket med lær og med pisken i hånden og pappa i grise kostyme, det ville gitt meg evige traumer. Men også takk for at pappa fikk klapse deg på stjerten på butikken, uten at han fikk et klaps i tryne. Du lærte meg hvor fint et forhold kan være. 

Takk for at jeg fikk gå i verdens styggeste tightser i alle himmelens farger, gjerne med hull på knærne. Selv om du ville at jeg skulle kle meg pent og se ut som et barn som kom fra et møblert hjem. Uten denne valgfriheten ville jeg ikke hatt det så bra. Det var nok ikke så lett å se andre velkledde piker gå rundt med mødrene, mens du hadde en jente med skit på knærne og klær i vill uorden. 


“Neeeeeei, ikke rosa klææææær!”

Takk for at du lærte meg evnen til å smugspise godteri uten å bli oppdaget, etter mange års studier oppdaget jeg teknikken og har nå videreført dette til min egen mammarolle. Det er noe helt spesielt med å fylle munnen med karameller og påstå at det ikke er noen ting der til unger som har ørene og nesen på stilk! 


Det er vel ingen tvil om at jeg bestemte påkledningen selv, i det minste passet fargene sammen denne gangen! 

Takk for alle de gangene du ignorerte mine ikke fullt så gode unnskyldninger til hvorfor jeg var kommet for seint hjem, men også takk for at du ga meg en lærepenge når jeg virkelig gikk over streken. Jeg tok ikke skade av husarrest og lærte at ærlighet varer lengst selv om man av og til kan slippe billig unna. Jeg trekker tilbake slamring med dørene, alle forbannelser og innser at det må være ganske slitsomt å ha en unge i hus som spiller Hard-Rock på full guffe bak en låst dør. 


Antar det var bestikkelser på gang, den kjolen der var ikke hverdagsantrekk på meg!

Enda en gang takk for at du holdt ut med det morgensure trynet mitt, om det hadde funnes en gren for sånne som meg i olympiske leker ville jeg garantert ha vunnet. Hadde du ikke tørket bort Nugatti etter min mellomste søster ville jeg eksplodert i et fyrverkeri så fargerikt at selv det vi ser på tv fra nyttårsaften ville blitt småleker i sammenligning. Jeg hatet å stå opp, og gjør det fortsatt. Men til tross for mitt eksplosive vesen taklet du morgenene utmerket, og har nesten klart å lære meg det. (Jeg blir aldri noen morgenfugl.) 


Det kom tidlig frem at jeg ikke var noen søt liten dukke! 


Æ håpe du får en fantastisk morsdag kjære mammaen min 🙂 

Facebooksiden min finner du her! 

Men i hælvette, kor e sola?!

Er det for mye å be om en smule solskinn, omså bare noen ørsmå lysstråler som kan varme opp iskalde nordnorske kropper som hutrer av kulde og gir etter en etter en, for vedfyring og ullvotter. Hva har vi liksom gjort som gjør at vi fortjener en slik vegg av kulde som er kastet over oss? Vi er da ikke så ille som rykte vårt sier, og vi vil jo nødig forårsake en fødselskrise om en ni måneders tid. Det sier seg selv at kroppsvarme er svaret når fingre og tær er på god vei til å gå fra hvit til blå. 

Og om vi nå ikke kan få noen timer sol, så kan vi i det miste få temperaturer over 10grader? Vi har da tross alt ni måneders vinter, så vi trenger absolutt ikke en forlengelse juni, juli og august! Butikkene selger ikke vinterklær i sommersesongen, og slik det er når vil vi om en ukes tid går rundt i slitte vinterklær som faller av fille for fille. For ikke snakke om de gjennomhullete og vasstrukkene vinterskoene som har motstått sin siste dråpe(les=innsjø) vann. 

Brenselforsyningen som skulle samles til vinteren brennes opp før vi får den ut av skogen, og om det fortsetter slik vi hele nord være uten bord og stolbein om en tre ukers tid. Da må vi gå over til å brenne nips og aviser, og vi vil jo ikke være noen miljøsvin. Men nøden finner ingen grenser. Og alternativet er hypotermi også omtalt som nedkjøling av de som ikke er så kjent med tilstanden av naturlige årsaker. 

Og tenk på den stakkars isbilen, som må kjøre rundt uten at noen handler hos den! Tenk så synd det er i den der den spiller den muntre sangen sin så alle glade barn skal komme springende, dessverre kan den ikke vente så lenge at barna får pakket på seg flere lag med klær så de kan vagge seg ut av døren uten å få frostskader. 

Jeg har til og med jobbet meg frem til en aldeles strålende bikinikropp, og etter ti kilos slit opp i vekt så må jeg for guds skyld få skryte litt av en passe slapp mage som stråler under noen ørsmå plagg. Det er liksom ikke samme stasen når jeg trør på meg ullundertøy først, votter og ullsokker. Skal liksom det harde arbeide være helt uten mening?! Hallo, se nå litt i nåde til en av dem som omtales som beinrangel! Her hadde jeg muligheten til å stråle litt i solskinnet fra de som finner på å skryter av hvor bra jeg ser ut. Gudene skal nemlig vite at det hørte jeg aldri når jeg lå under det som anses som normalvekt, selv om jeg var født slik. 


“Hælvetse mannskit, nu rant den svartens solkremen ut av nævan på mæ igjen….”
 

Så vær så vennlig, gi oss litt sol nå. (Lest helst på nordnorsk: Se til hælvete å gje oss sol nu, før vi daue alle som en!) 

(Og hvis vi ikke får sol kan regjeringen bare sende en bråte psykologer opp til nord, eller gi oss muligheten til sydenreise på blå-resept. )

Facebooksiden min finner du her, og om du ikke får svar fra meg er jeg frosset til is. 

Vent nå litt, hvor ble det av våren?

Sommeren kom noe før jeg hadde planlagt, og etter strømbruddet vi hadde i går kveld innså jeg at den ikke vil vare. Vi vil ikke kunne sitte i solveggen halvnaken med strikking i fanget på lange, lange tider når dette sveipet av varmluft forlater oss rundt onsdag og stikker sørover, der det opprinnelig hører hjemme på denne tiden. Jeg vet ikke hva dette forfriskende besøket skulle bety, men det kan ha vært her for å kortslutte en trafostasjon så vi ble strømløse. 

Men det som vil komme er våren, og ikke en sånn søt en med blomster på trærne og rosa skyer, men regn, slafs og sørpe i endeløse dager. Noe som ville vært null problem om jeg ikke hadde barn, men med barn betyr det umåtelig mange maskiner med klær, en overfylt yttergang og en gruset stue. Det vil faktisk bli sandstrand på badet og et aldri så lite grusuttak i sengen. Og jeg snakker av erfaring, så jeg vet godt hva som venter oss. Dager med vær like varierende som en menstruerende kvinne i rett alder, og temperaturer som får deg til å grine av både lykke og sorg. 

Så jeg har hoppet i det, og funnet frem sommerklærne. Det er for såvidt bare et par tre plagg, men sammen med dem lå antrekkene som angivelig skal passe på våren. Og de passer for årstiden, dog ikke på mine søte små. Og tro meg, jeg har prøvd hvert eneste plagg og fått høre at jeg er håpløs, ei kjærring, teit og grusom i forsøkene på få jakker og bukser til å passe dem.

Men kvoten for flaks var oppbrukt sammen med sommervarmen vi har mesket oss med de siste dagene, og jeg må pent på shopping og fornye garderoben, til arvingene. Og ikke til meg selv?


“Kappløpet er startet, rekk frem til sandkassen, rull deg rundt og stapp litt sand ned i kjeldressen før mamma når frem og plukker deg opp!” 

Livet som mor byr heldigvis ikke bare på slike hårete opplevelser som jeg har fortalt om, for jeg fikk sannelig noen pjuske små hestehov i hånden og de lyste opp rommet og humøret. Jeg skal nok overleve shoppingen, og jeg tipper at guttene vil være like glade i moren sin i morgen, selv om hun tvinger på dem for små klær bare for å være helt sikker på at synet ikke har sviktet og at de faktisk er tre nummer for små. Det eneste jeg ikke klarte å tvinge på dem var skoene som var for små, der stoppet føttene automatisk av seg selv før de i det hele tatt kom ned i skoen. Nesten som enkelte damers pensko som er så små at hun må ta bort huden for å bruke dem. Men nå skal ikke guttene stå på pynt, de skal springe rundt så det uteblir også denne sesongen.

Facebooksiden min finner du her. 

Omsider senket juleferden seg, og jeg kan publisere et perfekt bilde av årets juletre!

 

Alt så ut til å være i orden, og det eneste som sto på planen før vi kunne starte julefeiringen var å handle inn matvarer for de neste fem dagene. Jeg hadde jublet høylytt over at jeg ikke skulle i nærheten av et kjøpesenter før neste år, og vi skulle få en koselig ettermiddag sammen. Vi skulle bare ta inn juletreet, det som vi kjøpte inn for en uke siden som stråler om kapp med solen og er så koselig at det like greit kunne stå der uten pynt. Ja det er nesten så jeg får tårer i øynene når jeg ser på det. Treet ble skrudd fast, og vi lente oss bakover for å nyte synet. 

Og her sier det seg selv at noe er feil, for jeg har ikke en perfekt blogg, og for at ting skal være uperfekt må noe gå rett til helvete. Og det gjorde det, for treet var like skjevt som et historisk tårn på en plass som heter noe som ligner på pizza. (Har snakket i koder noen dager, prøver fortvilet å skjule at det er jeg som er julenissen, så beklager den siste setningen.) Vi bestemte oss for å prøve på nytt, og jeg løsnet alle de seige, ufine drittskruene i juletrefoten som oppførte seg helt fint i fjor. Etter litt hepsing og bannskap ble på nytt treet festet, og vi gjorde andre forsøk på å senke skulderen, lene oss tilbake og nyte utsikten. Ja den ble faktisk så rettet at jeg hørte det knase fra nakken og helt ned i ræva. (Unnskyld språket, det heter “ned i halebenet”.) Men neida, buskjævelen sto fortsatt på skakke, og jeg mistenkte at skiten var sur fordi den var hugget ned og drasset helt til Nord-Norge. Jeg fyrte ut noen nye gloser og tok en ny titt under treet! Og hva var det jeg oppdaget? Joda, det var ikke den hærlige busken min som var problemet, men den sure juletrefoten som var lei av å bli tråkket på. Den hadde bøyd seg i trass. 

Så hva må vi gjøre? Jada, vi må atter en gang nærme oss det totale kaos som råder i byens butikker fordi alle andre er ekstremt treige med julegavehandlingen. (Med andre ord oss så langt tilbake i tid vi kan huske.) Men juletre skal jeg ha, om så jeg må ofre samtlige gaver og all maten utenom fenalåret. Så vi kjørte avgårde, og innså at det var en skrekkfilm vi nærmet oss, for hver eneste meter kjente jeg panikken stige og jeg ba en instendig bøn til samtlige guder jeg kan navnet på, og noen avguder om at vi skulle finne ledig parkering og en juletrefot før tålmdigheten min var over. Noe som ikke var så lenge, tatt i betrakning av at ungene har vært fryktelig spente hele dagen. Også oversatt til så umulige at jeg har truet med å avlyse julen gjentate ganger og lugget av meg halvparten av håret. 

Selvfølgelig var det ikke lett å få parkering og selvfølgelig møtte vi på (og her vil jeg skrive sauer, men lar være siden jeg er av samme rase som dem som vandret rundt…) en flokk med mennesker som så mer eller mindre ville ut i blikket. Du vet, sånn du ser ut når ulven kommer etter deg å du står som sild i tønne og ikke kan springe noen vei. Vi banet oss vei fremover og stupte inn på første og beste butikk. Vi stormet gjennom den for å komme fortset mulig til juletingene og kastet oss ut i en vil leteaksjon. Og der så jeg den, den eneste juletrefoten som var igjen av alle de som var der for bare noen dager siden! Jeg kastet meg gjennom luften og nappet tak i den så ingen andre skulle få den før meg. (Og nå ser jeg at det er her karmaen biter meg i ræva, men mer om det snart.) Den så noe pjusken ut, men vi var desperate på å slippe flere butikker og bestemte oss for å kjøpe den. 75kroner skal jeg klare å leve uten. 

Vi kom oss ut med å hoppe over, under og og springe slalåm mellom folk, og satte kursen hjemover. Nå skulle det ble andre boller! 

Men selvfølgelig ble det ikke det, for den spinkle juletrefoten klarte bare å holde treet rett. Men om du så mye som så på det, risikerte du at det tippet overende, og med tanke på de tre kulene i glass jeg har igjen så kommer det ikke på tale. Ungene skulle tross alt pynte hærligheten av et tre, og det går ikke om foten prøver å kaste det i gulvet. På dette tidspunktet hylte jeg, muligens bare i eget hode, men jeg er faktisk usikker. Jeg la meg ned på gulvet og skulle til å grine, før jeg kom på at vi kunne prøve å legge noe tungt på skiten. Men det er fantastisk hvor lite ting vi har som bare er noen cm og veier flere kilo. Og her slo den karmaen inn, ikke prøv å ta noe for å være sikker på at ingen andre får det før deg…

Vi valgte å ringe en venn, eller nærmere bestemt mine foreldre. De hadde en juletrefot som veide mer en meg, barna og bilen til sammen så den burde holde. Men selvfølgelig var det et stort MEN her. Vi hadde prøvd oss på den før, men hvorfor bestemte vi oss for å droppe det?! 

Jaja, vi ga faen i grublingen og mannen fikk hentet ned julenissen fra loftet til min foreldre. (En julenisse som ligger faktisk.) Med det samme han kom inn luktet jeg problemer, og det er ikke usannsynlig at synet mitt spilte litt inn også. Den var for smal til stammen, og jeg la meg igjen ned i fosterstilling klar for å tute. Men jeg var liksom ikke helt klar for det enda, for busken sto jo der å gråt siden den manglet sko. Helt hjerteløs kan jeg jo ikke være mot noe så vakkert som det fine treet som skal pynte stuen vår en ukes tid. Jeg bestemte meg for å operere, noe som kan funke bra, eller ikke i det hele tatt. Med tanke på tålmodigheten min på dette stadiet ville jeg veddet penger på at det ikke gikk. 

Men omsider snudde lykken, og mine små justeringer endte med at treet  sitter bom fast. Og med hjelp av juletrefoten som veier mer enn et par hjullastere så rikker det seg ikke av flekken. Men for sikkerhets skyld ba jeg mine to tornadoer springe en tur forbi det, og når det ikke engang veltet av dragsuget etter dem var det tommelen opp. Jeg tørket blod, snørr og svette, og annonserte at endelig kunne vi starte på pyntingen.

Det gikk som det måtte gå. Men av hensyn til kommentaren under bilde velger jeg å ikke fortelle det. 

Om du liker pyntingen av juletreet er det jeg som har pyntet, men hvis ikke er det ungene som har gjort det! 

God jul og lykke til i morgen. Måtte du i det minste få noen øyeblikk av lykke og kanskje en hel pose smågodt for deg selv! (Og det uansett om du feirer jul eller ikke!)

Facebooksiden min finner du her! 

Alle burde egentlig ha en nordlending!

Å le så jeg griner før klokken syv om morgenen hører sjeldenhetene til, men her om dagen brølte jeg altså av latter på et tidspunkt jeg bare grynter uforstående lyder. Oppmerksomheten min ble fanget av en reklamevideo, og kommentaren “Det er paringstid Nord-Norge” gjorde at dette måtte sees. Etter at jeg var ferdig å le fikk jeg øye på at videoen var blitt sensurert på barne og ungdomsfilmer, og da måtte jeg le enda mer! 

Selv om innholdet i videoen er særdeles fornøyelig måtte jeg i utgangspunktet le enda mer når jeg så hvorfor den fikk så mye publisitet! Den er nemlig blitt sensurert, og jeg lurer virkelig på hvorfor. 

1. Er det fordi den mangler innslag av vold i form av drap og masseslagsmål? Ikke engang en blødende nese var til stede! 

2. Er det fordi den hadde for liten andel av naken hud? Er det kanskje en prosent dette måles etter? 

3. Er det fordi vi er dyremishandlerer som bruker tørrfisk til både mat og redskap? 

4. Er det fordi videoen lærer barn å leke med maten? 

5. Eller er det fordi den viser et oppriktig og ærlig bilde av det rare folkeslaget som bor i de ugjestmilde omgivelsene som Nord-Norge kan skape? 

Ikke vet jeg, for jeg finner den bare underholdende.

Facebooksiden min finner du her!

PS. Jeg er fullstendig klar over at dette er en gammel sak, så hvorfor i alle dager jeg ikke har fått det med meg før er usikkert. Mulig jeg har vært inne i en “sover alt for lite og glemmer alt jeg ser” periode. 

Dagens outfit er til ære for kong vinter. (Og sofakroken!)

Nå er det i overkant lenge siden jeg har inspirert hundrevis med mine perfekte sammensatte antrekk, så når vinteren omsider banket på døren var det på tide å vise frem et antrekk til ære for kong vinter. Det siste døgnet har det lavet ned småtroll fra himmelen, også omtalt som snø. Ifølge ungene som var ute å målte hadde det kommet minst 20cm, og jeg tviler ikke. (Nå har jeg selvfølgelig trukket fra skrytemargin, jeg kjenner dem jo godt!) 

Men over til dagens antrekk, perfekt valgt ut til en innelørdag med fyr i peisen, klesvask og hekling i sofakroken etter at kranglete barn var sendt ut med min bedre halvdel som oppasser. 


Håret var nøye planlagt og for å få det til måtte jeg droppe hårvasken i 2-3dager og kaste alt sammen i et strikk. Det er så og si umulig med min hårtype, som helst ikke vil gjøre noe av det samme som jeg ønsker. 

Skjerfet lå i skuffen i gangen, og for å fremheve mitt bleike utseende hadde jeg tryllet på litt maskara. Men det hjalp altså ikke, og den urene huden så like ille ut etterpå. (Jada, jeg vet det må hardere skyts til for å gjemme kratre i huden, men jeg prøvde å være en optimist!) At vi skal i selskap om 20minutter har muligens en finger med i spillet for den maskaraen, men ikke si det til noen. 

Som du ser har jeg valgt bestefar på 150kilos natt bukser for å trekke til meg oppmerksomhet, leggvarmere som jeg har strikket i ull for å varme bena som alltid er iskalde, en teddybjørnjakke som er med på de fleste outfitsbilder siden jeg digger den, skjerf fra h&m eller Cubus og de beste vinterskoene i verden. Fantastisk varme er de, med god støtdemping når jeg vandrer rundt på julegaveshopping og egentlig vil hjem. 

Humøret var på topp, men bare fordi jeg var på vei inn igjen og kunne synke sammen i sofaen uten å høre på ungene som kranglet. Eller, det var feil, jeg hørte dem gjennom veggene og klarte ikke overdøve dem med tven. 

Jeg må si meg svært fornøyd med dagens antrekk, og ble riktig skuffet da jeg fikk beskjed om å ta på noe annet om jeg skulle være med å feire bursdag. Og det ville jo være litt kjipt å utebli, når vi faktisk har barnevakt til begge guttene. Det er ikke ofte det hender, og som regel planlegger vi det sosiale livet etter når vi har avlastning og når eldstemann er hos faren. Med andre ord hver 6.uke, maks, om ikke minstemann er syk eller noe annet kommer foran. Så når vi kan dra begge i lag på noe, kan vi ikke kaste bort sjansen. 

Ps. Takk til min kjære mamma og pappa som skal passe de to ikke fult så gode vennen i natt, vi lover å stå opp tidlig i morgen å hente dem. Eller i alle fall min bedre halvdel, han bruker jo å være våken før småfuglene. 

Nå går oppholdstillatelsen min ut!

I disse tidene med terrorister i alle skap og skuffer tør jeg nesten ikke tulle med UDI, men jeg må innrømme at jeg synes de er litt vel ivrige i tjenesten. Det er ikke første gangen de har prøvd å kaste meg ut av landet, og det selv om mine foreldre insisterer på at de ikke har plukket meg opp i en veigrøft på det jeg angivelig tror er min bursdag. At jeg ikke ser spesielt utenlandsk ut, betyr jo ikke at jeg er norsk. Men mamma mumlet et eller annet om liderlige smerter når jeg omsider bestemte meg for å komme ut av hybelen, en god stund etter termindato. Så jeg antar at hun vet hva hun snakker om. Og jeg blir litt mistenksom, for det snakkes mye om å sende ut de som ikke har lovlig opphold snarest i media og jeg vil ikke risikere å bli hentet midt på natte, satt på et fly og sendt til et land. Hvordan kan jeg jo ikke svare på, men jeg håper UDI vet det. 

Denne gangen har jeg byttet navn, og for at du skal forstå mer av hva jeg snakker om anbefaler jeg deg å skumlese gjennom dette innlegget: Mitt hemmelige dobbeltliv! ,før du leser resten, eller bare la det stå til. Et par setninger gir sikkert mening uansett. 

I alle fall, her om dagen tikket det inn en sms fra UDI, og denne gangen løper oppholdstillatelsen min ut. (Okei, for en god stund siden, jeg klarte å glemme det inntil jeg fikk en ny sms her om dagen.) Det var helt uforventet, ettersom jeg trodde vi avklarte sist gang at jeg er født til denne verden som norsk statsborger. Jeg har ikke utvandret de siste månedene og jeg har heller ikke byttet navn til et jeg ikke kan uttale, tror jeg. For det kan jo være, at jeg faktisk har et hemmelig dobbeltliv som er så hemmelig at jeg ikke vet om det selv, men at jeg klarte å skjule det sist runde, byttet identitet og denne gangen er avslørt på nytt. Navnet kan forklare at jeg har handlet i søvne, for bokstavene ser rimelig usammenhengende ut, og ganske likt det jeg har skrevet i tekstmeldinger før. Jeg har for vane å skrive meldinger og snakke i søvne, så telefon ligger aldri i nærheten av senga. Men om ikke annet ser det mer lovende ut nå, om jeg søker innen fristen om videre opphold. 

Det andre alternativet er at noen tuller med meg, og sender disse meldingene så jeg skal få noe å bryne meg på. Det er liksom ikke så jeg har nok å holde styr på i hverdagen. Men da lurer jeg på hvordan de har klart å fikse det at jeg får opp UDI som avsender, det kunne vært litt kult å sendt meldinger til andre med navnet mitt, og ikke det umulige telefonnummeret jeg ikke klarer å lære meg. 

Det siste og minst sannsynlige alternativet er at jeg har fått melding feil, på nytt og som vedgår en annen person.

Men uansett må jeg vel gi et hit til UDI enda en gang, om at person de forsøker å nå ikke befinner seg inne i min telefon. 

Og her har du svaret mitt til dem: 

Hei, jeg har atter en gang mottatt sms fra dere, med informasjon som muligens ikke vedgår meg.

Denne gangen opplyses det om at oppholdstillatelsen min går ut, og jeg må innrømme jeg finner det litt merkelig. Mine foreldre insisterer fortsatt på at de har skapt meg, og ut i fra det jeg kan se av deres papirer er de norske statsborgere og har vært det siden de ankom denne verden fra sine mødres mager.

Sist sms ble vi enige om at jeg ikke hadde noe hemmelig dobbeltliv i form av at jeg snakker, går og lever i søvne, men nå lurer jeg kanskje har vært så smart at jeg har klart å skjule det også. Bare at denne gangen har jeg innsett at det beste var å få opphold, for siden forlenge det.

Og igjen ber jeg om at dere gir meg opplysninger om det andre livet mitt, for som sist er lurer jeg veldig på om jeg har en feit bankkonto eller noen barn jeg ikke vet om! Hvis ikke dette alternativet stemmer, må dere nesten prøve å få tak i rett person slik at informasjon kommer før søknadsfristen er ute.

Ha en strålende dag.
Med vennlig hilsen Yvonne Jensen, tror jeg.

Så er det bare å vente i spenning, om jeg er en veldig smart søvngjenger, eller om jeg har fått feil sms to ganger. 

Facebooksiden min finner du her. 

 

Nydelig vær i nord, så bikinien er på og solkremen funnet frem. (Advarer om nakenhet.)

Kalenderen sier sommer, reklamen sier grilling og sol og alle rundt meg sier at ekte nordlendinger ikke lar seg stoppe av litt regn. (Og med litt regn mener jeg ustoppelige mengder vann som renner ned fra himmelen og drukner alle spirer som prøver å bryte gjennom sølens overflate til tross for 5grader i luften. 

Så jeg fant frem godstolen, solbriller, cola og solkrem, for det heter seg jo at du skal bli brun selv om det er overskyet. Og siden jeg jobber hardt med å få sommerkroppen 2015 på plass er litt farge på den kritthvite huden høyst nødvendig. Heldigvis er det ikke meldt om varmere vær, så det er kun hode og hendene som ikke er fullstendig tildekket. Ikke minst er jeg livredd for å bli omtalt som en pyse…

Det første man må gjøre utenfor døren er å strekke på ryggen og nyte synet som møter deg med måser som driter og makk som svømmer rundt på plenen.

Alt er klart for en avslappet time ute i den frie natur?! eller noe sånt. Antrekket er nøye utvalgt med bikini innerst, ullundertøy som neste lag, varm og god treningsbukse, læsta, sandaler (som er obligatorisk på fine sommerdager), teddybjørnjakke, ullvotter og skjerf tilpasset anledningen for å unngå halsbetennelse. 

Jeg kan ikke risikere å bli solbrent nå som jeg regnes som voksen og ansvarlig, og jeg tenker at solfaktor 15 fungerer siden himmelen er dekket av et tykt lag med søkkvåte bommulsdotter dyppet i aske. 

Litt vanskelig å få kremen ut av tuben, og jeg tror nesten den holdt på å fryse til is men jeg passet på å riste den godt å trykke litt hardt. 

Jeg innså at jeg ikke trengte å bekymre meg for at solkremen ble for tykk i konsistensen, ettersom regnvannet straks fylte hånden. Sånn flaks. 

Viktig at solkremen dekker hele hudoverflaten og at solbrillene beskytter øynene for de skumle solstrålene. 

Og vi må for all del ikke glemme hendene, det skulle tatt seg ut med hender røde som nisser. 

Jepp, alt er smurt og det er nøyaktig 2minutter og tre sekunder til solkremen er regnet bort og jeg må gjenta prosedyren. Men pyttsann, det kan vel regnes som trening?

Ahh, få ting er så nydelig som noen timer i fred og ro på platten med himmelen som tak. Buksen min er vanligvis i bare en nyanse blå, men regnet prøver å hjelpe meg til å skjule at den er utvasket. Tenk så snilt gjort.

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Jeg har selvfølgelig retusjert bildene i frykt av å skremme meg selv en sen nattetime når jeg vurderer å sende et lugubert bilde til min bedre halvdel som ligger på sofaen i stuen siden han klager over at jeg snakker, utøver karate og terroriserer andre i søvne. Disse bildene må jo regnes som litt på kanten siden jeg ikke har topplua på meg, og bikinien er tross alt på under alle lagene med klær. Tipper han blir veldig fornøyd med å få dem tilsendt, romantisk som han er. (Okei, jeg har bare retusjert bort en kvise, men den dekket HELE pannen min og du kunne se dem om du studerte bildet med lupe. ) 

Du vet det er vår i nord når…

Det heter seg at våren er kommet, men her i nord er det lite som minner om en lys og varm årstid utenom kalenderen. Derfor har jeg nå listet opp noen sikre tegn på at våren er i anmarsj, mellom alle rundene jeg svinger vaskestaven. 

1. Du vet det er vår når du kan gruse en oppkjørsel med småstein du finner inne på alle gulv.

2. Du vet det er vår når butikkene fyller stativene med badetøy, shorts og sykler selv om det er snøstorm ute. 

3. Du vet der er vår når klesvasken blir doblet til tross for ingen nye verdensborgere i familien. 


4. Du vet der er vår når alle dine venner i sør snakker om utepils i solveggen og du sitter i en snøskavl og hakker tenner. 

5. Du vet det er vår når du får leieboere med åtte ben som er på størrelse med en ert. 

6. Du vet det er vår når et merkelig lysfenomen dukker opp på himmelen og skinner inn vinduene og avslører at rutene ikke har blitt vasket på lange, lange tider. 


7. Du vet der er vår når du gå inn på jobb i full snøstorm og kommer ut til et vakkert solskinn. 

8. Du vet det er vår når bilen ser ut til å være alvorlig syk med et ekstremt smittsomt utslett og du bruker 4liter spylevæske på om dagen. 

9. Du vet det er vår når småfuglene kvitrer og måsene skriker uten at du blir irritert av lyden. 

10. Du vet det er vår når du bombarderes med pollenvarsel selv om landskapet rundt deg er dekket av snø og is. 

Heldigvis nærmer sommeren seg, og da kan vi kose oss med 10 grader, stiv kuling og regn! 

Facebooksiden min finner du her! 

“Hva skal du i den bilen?!”

Du vet den følelsen, når du oppdager at du holder på å sette deg inn i feil bil! Den følelsen hadde jeg i dag, og jeg har nesten ikke klart å slutte å le etterpå, og jeg kommer med stor sannsynlighet å få høre det i lange, lange tider…

Jeg og mannen var en tur innom butikken og på vei ut av Rema1000 på Kvaløysletta gikk jeg som vanlig i min egen lille verden. Vi hadde jo ikke med ungene, så falkeblikket var slått av og jeg ruslet rundt å funderte på livets store dilemmaer. (Ikke sjokoladeegg, de ble jeg ferdige med i går…) Jeg tasset bortover parkeringsplassen med nesen i sky, og tar etter dørhåndtaket der jeg tror at min bil skal står. En BMW x3, som er rimelig forskjellig fra en gammel 5-serie i de flestes øyne. Jeg kjenner irritasjon stige når ikke min bedre halvdel låser opp bilen fort nok, og skal akkurat til å klage høylytt når jeg hører ” Hva skal du i den bilen?!”. 

Det var som om himmelen ramlet i hode mitt, og jeg innså at jeg faktisk hadde peilet ut feil bil, som ikke engang ligner på den jeg burde sette kursen mot. 

Min bedre halvdels utrykk skulle vært filmet, for selv om han vet at jeg er distre og til tider desorientert så hadde han ikke regnet med at jeg skulle klare dette kunststykket. Han mumlet noe med at han var glad det ikke var noen kjentfolk tilstede, og sa at han heretter skal merke både meg og bilen med sender så han kan spore oss opp. 


Jeg er ikke alene! 

Så til eieren av en lys 5-serie av litt eldre modell, beklager for at jeg røvde å rive opp døren og sette meg i bilen din. Jeg hadde ikke tenkt å stjele den, og skal fra og med i dag gjøre mitt beste med å holde meg til min egen bil! 

Facebooksiden min finner du her. 

Ps. Det skal sies at bilen vi hadde før var en 5-serie og at jeg er arvelig belastet siden min kjære pappa har gjort det samme! Han får forsatt høre det, selv etter alle de årene som er gått siden vi så han vandre til en fremmed bil, og jeg ler enda så jeg griner når jeg tenker på det!