Så var tiden inne igjen!

Så var tiden inne for den jævla klokkestillingen igjen, og som vanlig skaper det uorden i hverdagen vår. 

For det første er det veldig irriterende å lokalisere alle klokkene i leiligheten, for det er faktisk flere en jeg skulle tro. Og jeg kan garantere at jeg alltid glemmer en av dem, noe som kan resultere i kaos. Noe jeg så langt som mulig prøver å unngå. Jeg har enda friskt i minne de helgene med jobb der jeg har enten kommet en time før eller en time etter tidspunktet vakten min startet, like koselig begge deler. 

For det andre er det helt umulig og huske hvordan vei klokken skal stilles, og selv om jeg har en huskeregle som liksom skal hjelpe, glemmer jeg den like fort hver gang jeg tar frem klokkene. En annen egenskap jeg mangler er å huske hvordan jeg stiller de ulike klokkene, for ettersom det går 6mnd mellom hver gang glemmer jeg det så fort det er gjort. Det er rett og slett en prioritering av hva jeg må huske, og hva som kan glemmes. 

For det tredje så er det helt umulig å stille inn ungene, de er ikke født med snurrehjul eller knapper som gjør at jeg kan stille dem en time tilbake eller frem i tid. (Det er også grunnen til at jeg med vilje ikke stiller klokken på natten, for når du ser på klokken å den viser 05:30 blir du automatisk oppgitt og grinete, det er faktisk bedre at det står 06:30. Heldigvis hender dette bare en gang i året. Men så kommer vi til leggetiden, og det er her utfordringen ligger. Enten skal de legges en time tidligere eller en time seiner, og begge delene gjør at ungene kommer ut av sine faste rutiner. Noe som igjen fører til at de står opp usannsynlig tidlig hver dag i minst en uke etterpå, og jeg kan med hånden på hjerte si at ingen av dem klarer å sovne før de har ligget og ropt mamma i minst et par timer. Jeg har flere ganger vurdert om vi skal følge den gamle tiden, men desverre passer det ikke inn med hverdagen og alt vi må gjøre. 

I dag var det som vanlig en utfordring å få dem til å sove, og siden det plutselig er høylys dag når de skal sove har de et godt argument for å være våkene. “Men mamma, det e jo dag enda, i går va det kveld når vi sku sove!!” Og til ei forandring er det en fordel at vi bor i nord-norge, så svaret var “Ja, men vi har det lyst ute hele sommern og dåkker kan ikke være våken i mange mnd.” Sikkert ikke det mest fornuftige og pedagogiske svaret, men da hadde jeg alerede prøvd å få dem til å sove i en time. Nå er klokken 21:39 tror jeg, om jeg ikke har bommet igjen, og de ligger enda våkene…

Kanskje på tide at vi slutter med klokkestilletullet? Det ensete det gjør er å rote med hodet til alle sammen, barn, dyr og personer som er avhendig av rutiner. 

Snø og enda litt mer snø!

Hurra, våren er ikke langt unna, om vi skal tro kalenderen. Men når jeg ser ut vinduet har jeg vanskelig for å tro at det skal være rimelig snøfritt om 8uker, for mengden snø som daler den er ubeskrivelig. Etter to dager med snørydding hyler kroppen min stopp, det gjør vondt i muskler jeg ikke viste jeg  hadde. Og enda laver det ned, store hvite flak som legger seg som et teppe. Det høres ganske idylisk ut, men jeg kan love deg at etter noen dager på denne måten er jeg lei. For om vi skal ha muligheten til å komme oss inn/ut av huset må vi gjevnlig ut å måkke, og det som en gang var en stor gårdsplass er nå et fjell av snø. Og jeg er rimelig sikker på at rasfaren med inngangspartiet er gradert til grad4. Noe som betyr at skred kan utløses av seg selv, så vi burde vel egentlig stenge inngangsdøren for trafikk. 

Det er faktisk så mye snø ute nå, at vi har et plassproblem, og siden vi har stablet i høyden har vi ikke mye plass igjen. Og den plassen som er der må vi nesten ha for å komme oss ut, for rømningsveiene må holdes åpene. Heldigvis har vi ikke fare for gressbrann som enkelte plasser i sør, så vi kan fortsatt grille pølser på lovelig vis ute. (Men det er stor fare for at bålet er borte innen vi får åpnet pølsepakken, såfremst vi ikke lager oss en lavo eller lignende. ) 

For hver gang vi er inne å sjekker nettavisene oppdager vi et nytt ras som har tatt biler og mennesker, og det er helt forferdelig hvor mange menneskeliv som er gått tapt de siste ukene. Og selv om jeg kaster stein i glasshus må jeg si at enkelte av dødsfallene kunne vært unngått om folk fulgte rådet om å holde seg borte fra fjellet. Mens andre ulykker er kommet på strekninger det vanligvis ikke går ras, hverken sommer eller vinter. Veier stenges og svært mange plasser er isolert. Jeg håper at folk har mat og medisiner så de klarer seg, for selv om vi er vant til mye snø og vinter, er dette ekstremt. 

Men jeg får se positivt på situasjon, bikiniformen blir perfekt til de 2-3dagene med sol vi har i sommerhalvåret. Og vi må i det minste ikke betale for treningen vi får, og best av alt så sparer vi tid på å kjøre til et senter og stå i kø for å løfte vekter. Så jeg tror bare at jeg utsetter planen om å melde meg inn på et treningsenter, og heller sparer pengene til en ny bikini eller spade. 

Om du ikke hørere fra meg de neste dagene er det fordi armene mine tar kveld og nekter sammarbeid. Eller fordi jeg går i dvale frem til sommeren. 

“Påskeferie”, ender som vanlig i kategorien ødelagt ferie.

Påskekatastorefen er et faktum, vi har vært innom en rekke utfordringer de siste dagene og jeg får igjen bekreftet at vi ikke kan ha ferie uten noe form for komplikasjoner. 

Det hele staret med bilen og det idiotiske batteriet som ikke ville virke. Tiden som var beregnet ble for kort, og bilen vi fikk til utlån var ikke egnet for en allergiker. Satte jeg mine bein inn i bilen gikk det nøyaktig tre sekunder før jeg så ut som et monster. (Fikk det bekreftet av guttungen når han så meg og sa “mamma monster”. ) Flott, ingen mulighet for at jeg kunne kjøre noen plass med andre ord. Bilen har tydeligvis vært boplass for et eller annet dyr, som hverken jeg eller den ene av guttene mine tåler. (Litt usikker på hvordan dyr det var, for vanligvis blir jeg ikke spesielt dårlig av dem…) Vi ble lovet at bilen skulle være ferdig dagen etter, noe som viste seg å ikke stemme. De hadde fått opp en ny feilmelding og var nødt til å sjekke det ut. Supert tenkte jeg, hvordan skulle jeg nå få handlet og gjort alt klart til ferieturen? Og hva om vi ikke fikk bilen hjem? (Jeg ignorerte det siste spørsmålet og pakket det meste vi skulle ha med. ) 

I 13tiden, tre timer før vi burde være på vei ut av byen fikk kjæresten mulighet å kjøre meg på butikken så vi fikk handlet inn til påsken. Noe som sjeldent er lurt å gjøre på sparket, ettersom jeg ville gråte når jeg så summen på handleturen. Tenk at det skal være så dyrt å spise godt i norge. Jeg konkluderte med at jeg har godt av 10kilo ekstra, så da må jeg betale for det også. På vei hjem kom jeg på at nå er det dagesvis før et apotek åpner igjen, og jeg har selvfølgelig ikke hentet noen av de viktige medisinene til minstemann. Det var bare å ta en usving, og krysse fingrene for at det ikke var for lang kø på apoteket. Men selvfølgelig var det kø, og nå gikk egentlig tiden ifra oss. Klokken nærmet seg 1500 og det var virkelig på tide å få hentet guttene. 

På vei til barnehagen kom vi på at det kanskje var på tide å høre om bilen var klar, så vi ringte til verkstedet. Men nei, den var ikke klar og vi måtte vente til i morgen. Heldigvis er de VELDIG gode på service der, og de hadde fått inn en annen bil vi kunne bytte til. Samme typen som vi har fra før, bare stasjonsvogn, automatgir og litt eldre. Men alt er bedre en dyret vi kjørte rundt på nå. Vi sprang inn i barnehagen, reiv med oss klærne og guttungen og ropte God påske til alle. 

Vel fremme på verkstede får vi beskjed om at bilen vi skal låne stinker juletre, da snakker jeg ikke om de vi drasser inn i julen, men wonderbaum. Jeg roper NEEEEI, inne i hode mitt. Men hvordan valg har vi, heldigvis reagerer ingen av oss på å puste inn parfymert lukt, så vi får overleve dette. VI skal på påskeferie, uansett bil. Vi avtaler at vi kan hente vår egen bil etter påsken, så får de gjort den ferdig uten stress og vi kommer oss til campingvogna. 

Nå er klokken fem, og vi må få alt i bilen. (Og når vi skal bort med 2unger i en uke er det mye bagasje…) Skisko, uteklær, mat og medsiner pakkes så praktisk som mulig med tanke på at vi mest sannsynlig må gå opp tidenes lengste og kjipeste bakke i mørket.  Klokken 18 er vi endelig klare, og vi tenker at vi stopper å kjøper pølse med brød så vi har litt mat i magen. Og siden vi regner med at minstemann vil sovne på veien er det like greit han får kveldsmat med det samme. Pølsene blir kjøpt og vi kjørere videre. 

Så hører vi et hyl i baksete, og det viser seg at minstemann mistet pølsen sin på det våte, skittene og veldig udelikate gulvet. For å få slutt på hylene stoppet vi på nytt, for å kjøpe han en ny pølse. (Joda, vi kunne sikkert løst det på andre måter, men av og til er det helt greit å gjøre det enkelt.) 

Endelig er vi på vei, og et par timer etter start er vi fremme. Det er mørkt og minstemann sover, vi vurderer føret i bakken til å være såpas bra at vi kan prøve å kjøre opp. (Det viser seg i ettertid å være en dårlig avgjørelse!) Vi kommer halveis, og vi bestemmer oss for at jeg tar med ungene og springer opp mens kjæresten rygger ned igjen. Vanligvis burde gå veldig bra. (Siden det kan være svært uheldig å ha uteklær på ungene under kjøreturen sitter de bare i ullklærne sine, og siden bilen står midt i en bakke tar vi ikke sjangsen på å finne frem uteklærne å ta dem på.) Så jeg ofrer jakken min til minstemann, som enda sover. Jeg ber storegullet om å springe opp så han holder varmen, og prøver på den samme mens jeg bærer en liten slapp gutt. Han er nå våknet og virker ikke helt i form. 

Når vi endelig kommer opp kaster jeg etter pusten og priser meg lykkelig over at mamma og pappa er på hytta og kan hjelpe til med guttene. Pappa går ned for å hjelpe til å bære. Men så oppdager jeg en prikk på minstemann, og lurer opp genseren. Der er det hundrevis av andre prikker, og vannkoppene er et faktum. Flott, bare det vi trengte når vi skal bo i campingvogn på vinterstid. Han har mye feber, og det er medisintid, men de ligger i bilen. Så jeg kaster på meg jakken, sko og votter og går for å hjelpe å bære. Men så slår det meg, hvorfor er de ikke kommet opp med noe? 

Jeg stopper i campingvognen og slår på varmen, for så å springe ned til bilen. 

Men den står ikke der den burde, hjulene låste seg når den skulle rygges bak og den står fast i “grøften”. (Egentlig skal det være en grøft der, men nå er det bare snø, heldivis…) Det er ikke sjangs at vi får den løs selv, så vi tar ut bagasjen og kommer oss opp igjen. Vi får ringe etter forsterkninger i morgen. (Og igjen hyler jeg inne i hode mitt, jævla idiotbil og alt annet som ikke går etter plan….) 

Vi får bagasjen på plass og varmen opp i vogna. Ungene sovner til slutt og vi tenker at vi får komme oss til byen så fort bilen er løs. Vi har ikke lyst å være så langt unna lege når minstemann er syk, siden han kan bli veldig dårlig og trenge legehjelp. 

Dagen etter oppdager vi at det er kommet enorme mengder med snø, og det blåser mye. Med andre ord øker skredfaren og sjangsen for at veien stenges er stor. Ut på dagen får søskenbarnet mitt muligheten å komme med traktoren å få oss løs, og vi oppdager at veien er stengt. 

Supert tenker jeg, det var liksom bare det som manglet. Heldigvis har jeg såpas mye erfaring at jeg har pakket ekstra medisiner, mat og klær så vi skal klare oss lenge. De skal vurdere skredfaren dagen etter, og vi krysser fingeren for at vi kommer oss hjem da. 

Dagen går, og det er forstatt like stor rasfare. Men formen til minstemann er stabil, så vi klarer oss godt. Men som vanlig blir det ekstremt lite søvn, og vi går rundt i svime. Men eldstemann trenger også oppmerksomhet og vi er ute så mye som mulig med han. Og det blir en liten skitur i nysnøen, noe som resulterte i en dritsur unge og en frustret mamma. 

Fredagen kom, og ut i fra det vi kunne se av værtegn ville de åpne den stengte strekningen. Jeg pakket alt og var klar når de vurderte åpning klokken 9. Beskjeden kom at veien forventes åpnet klokken 1030, og vi kasta oss rundt for å få alt klart. Nå skulle vi hjem, for det er langt fra gøy å være fanget i en campingvogn med sykt barn, som ikke sover og ikke vil spise. Samt gråter hver gang storebroren ser på han. 

Ungene blir puttet i bilen og vi starter på hjemturen med hjerte i halsen. Selv om veien er åpen så er det forsatt en vis risiko for snøras, og det er ikke lenge siden det gikk et enormt snøskred der. Men vi kommer oss trygt igjennom og humøret stiger. 

På vei mot byen oppdager vi enorme mengder snø, mye mer en vi hadde ute på lande. Dette lover ikke godt, for vi skal tross alt komme oss inn hjemme. Vi nærmer oss hjemmet og ser store fjell av snø som ikke var der for et par dager siden, og vel fremme konstanterer vi at her må fres og spade finnes frem. (Bokstavelig talt.) Det er så mye snø at det ikke er sjangs for minstemann å gå for egen maskin fra bilen til ytterdøra, for selv jeg som er lang i bena har problemer. Jeg runder hushjørnet og oppdager at vinden har gjort sitt, ytterdøra og inngangspartiet er sperret av en vegg av snø. Skulle egentlig tro at vi hadde vært bort i ukesvis, ikke bare et par dager. 

Vanligvis ville jeg aldri la en syk unge får leke ute, men i dag hadde jeg ikke noe valg. Jeg fant fra spade og gikk løs på veggen, og vi kom til slutt frem til døren.

Etter dette måtte bodtaket og verandaen til gamlingene ryddes, og det ble desverre min oppgave. Og ut i fra knirkingen i treværket konstanterte jeg at det ikke var et sekund for tidlig. Så i morgen må vi opp på hustaket, for vi vil ikke risikere å få det i hode. 

Nord-Norsk vinter kan være veldig sjarmerende, men nå føler jeg egentlig for at våren skal komme. Resten av påsken skal vi bruke innendørs såfremst vi ikke må ut å rydde snø, med gardinene igjen. (For det eneste vi ser er et hav av snø som dekker for utsikten vi vanligvis har. Hurra for kjellerleilighet!) 

 

 

Snø,stengt vei og vannkopper!

Pga av ekstremt med snø, rasfare, stengt vei og vannkopper har jeg glimtet med mitt fravær de siste dagene. Men så fort følelsen i armene kommer tilbake skal du få full oppdatering om kaospåsken så langt. Ingen ting er så sjarmerende som nord norsk vinter!

Jeg ble den heldige vinneren av snøkasting fra verandaen, men om ikke annet så var det et glimt av sol ute. Håper jeg kan bevege armene mine i morgen, for da må hustaket ryddes…

Hårklipp på treåringen = katastrofe?

Da var den tiden inne igjen, hårklipp på 3åringen i huset. Vi har utsatt det så lenge som mulig, for vi har enda friskt i minne sist gang håret skulle klippes. Han hylte og skreik og ville aldeles ikke klippe seg, og han insisterte på at det gjorde vondt i håret. Så etter flere dagers intensiv motivasjon og skryt kom vi oss endelig til frisøren. Siden vi vet av erfaring at det kan være greit å se noen andre klippe seg først, og gjerne et barn minstemann ser opp til var det storebror som var først ute. Han var eksemplarisk i sin oppførsel, for vi hadde på forhånd bestukket han med premie om alt gikk bra. Det er jo lov å håpe at lillebror ville være like flink. (Jeg tør ikke tenke på hva de andre rundt oss tenkte da vi roset og skrøt av storebror som den ivrigste sportskomentator i beste sendetid…) 

Så var det lillebror sin tur, og han satt til dels i ro. Og vi passet på å kun kommentere det som var positivt, med adressert ros av de prestasjonene han gjorde. Takk og pris for at frisøren er en erfaren mann som tydeligvis har klippet en hær av sinte og trassige treåringer, så hårklippen ble veldig bra. 

Men denne gangen har vi ikke hatt tid til å forberede han, vi har heller ikke muligheten å ta med storebror som et godt forbilde og som vanlig fikk vi ekstremt dårlig tid. Så vi sprang inn i barnehagen, røsket med oss klær og utstyr og plukket opp ungen i farta, mens vi ønsket alle god påske. (Jada, jeg kom på det etter at vi var pasert ytterdøren at han skal dit i morgen også…) Sprang opp i den elendige lånebilen og kjørte avgårde. Og som jeg har skrevet om før måtte vi jo få ikke bare en men tre sinkekjørere foran oss. 

Vi ankommer sentrum og finner med en nødskrik parkeringsplass, for så å oppdage at 3åringen har sovnet! Katastrofe, vi vet godt hvor sur han blir når han endelig får seg litt søvn. Jeg lurer han ut av bilen og snakker med med en stemme som skal oppfordre til at nå skal vi gjøre noe veldig morsomt. Han glimter med øynene og sier “hmf…” Et dårlig tegn med andre ord. 

Når vi kommer inn hos frisøren er han helt våken, takket være en lastebil som skulle fylle opp øltanken i nabobygget. (Jeg priser meg lykkelig, sån flaks.) 

Men så oppdager vi at det ikke er den vanlige frisøren vår, ikke bra i det hele tatt. 

Jeg setter guttungen i stolen og snakker med en så glad og fornøyd stemme jeg kan at nå skal han endelig få klippet bort håret så han ikke får det i øynene igjen. (Som jeg sa, var det virkelig på tide med en klipp.) Jeg tar av uteklærne og formidler til frisøren hvordan frisyre jeg ønsker. Jeg håpet vrikelig at mannen hadde mye erfaring og var usedvanlig dyktig å klippe.

Men til min store overaskelse sitter gutten i ro, helt i ro og ser rett frem i speilet. Ikke protesterer han når kappen kommer på, og ikke sier han noe når klippemaskin kommer frem. Han sitter til og med i ro med hode når klippen starte, og jeg roser og roser. Så kommer vi til den delen der de skal våte håret, her har det vært store problemer før. Han liker ikke å bli våt i håret, såfremst det ikke er i kombinasjon med et badekar eller baseng. Men han sier forsatt ingen ting, og sitter musestille. Jeg er tror nesten jeg drømmer, eller at jeg har tatt med meg feil unge fra barnehagen. Håret blir klippet og det ser helt fantastisk ut. 

Frisøren spør om han vil ha voks i håret, og mistemann sier “ja takk”. Nå er jeg stum, har det virkelig gått helt knirkefritt? 

Så nå er jeg verdens stoltetset mamma, med verdens flinkeste lille 3åring.

(Og når jeg tenker meg om hadde jeg vel egentlig vært det uansett utfall av frisørtimen, for ungene mine er verdens mest dyrebare skatter.) 

Ser jeg ut som en 15åring??

Kollektivtransport, en prøvelse for de fleste, men jeg velger å tro at det er en litt større for oss som bor i nord! 

Jeg kan ikke skryte på meg å være typen som setter meg på en buss ofte, for her i nord er det det vi legger i begrepet kollektivtransport. Vi har verken tog eller trikk, og det går heller ikke buss hele døgnet. Så er du så uheldig at du skal noen plass når ikke bussene går, må du bergene å bruke usannsynlig mye penger på taxi. For her er det lange avstander, og en liten tur på butikken kan regnes som en ferietur…Og jeg skal ikke snakke om alle ulempene med to barn som skal leveres ulike plasser før klokken 0715 om morgenen, samt komme seg på jobb innen tidsfristen. OG for å gjøre alt mer komplisert går aldri bussene når de skal, oppførere seg som rattkjelker på veien og er generelt en arena for irritasjon og frustrasjon. 

Takk og pris for at jeg har lappen og bil, og at bilen starter når jeg har behov for det. 

Men så kommer det en dag innimellom, når jeg finner ut at jeg skal en plass og kjæresten bruker bilen. 

Jeg roter sammen småpenger, sjekker bussruten og springer det jag kan til bussholdeplassen. (Om jeg ikke rekker bussen må jeg vente alt for lenge på neste…)  

Etter en litt småglatt tur oppdager jeg at det var blitt veldig mye kaldere uten en det var på dagen, og jeg kjenner kulden krype gjennom vinterjakke/votter og tykke vintersko. 

Nå skulle bussen vært her, minuttene går og jeg fryser stadig mer. Hvorfor tok jeg ikke på meg kjeldress? (Kanskje fordi jeg tar buss så sjeldent at jeg ikke husker alle forsinkelsene!) Vi hørere noe nede i bakken, og konstanterer at bussen står fast. Selv om bakken ikke er spesielt bratt, klarer ikke de nye bybussene komme seg opp. 1cm snø og det er katastrofe for dem! 

15min etter at bussen skulle vært her kommer den endelig, og vi går inn på bussen. 

“Det skal være barnebillett ja?” 

Haken min faller ned på knærne, er bussmannen seriøs? Har han ikke sjekket synet sitt eller ser jeg ut som en 15åring, til tross for at jeg nærmer meg 30 med stormskritt? Jeg stortrer nei, selv om jeg i ettertid bare skulle sakt ja. For nå koster er bussbillett 40 kroner! Jeg bestemmer at jeg tar det postivt, kanskje jeg vil se ut som en 18åring når jeg er 40, og ifølge min mor vil alle det. 

Som beregnet ble ikke bussenturen spesielt behagelig, bussen oppførere seg som en rattkjelke og den har null veigrep. Jeg priser meg lykkelig når vi endelig går av bussen, vel fremme med målet. 

Heldigvis kunne vi bli kjørt hjem når vi var ferdig, jeg og venninna mi som ser ut som småpier, til tross for at det er lenge siden vi har vært små og uskyldig. 

 

Verdens beste land?!

Vi bor i verdens beste land sies det, men betyr det at vi ikke skal jobbe mot å bli bedre? Jeg leser stadig at folk skriver kommentarer som “Mye vil ha mer…” “Kravstore egoistiske nordmenn” osv. Men selv om vi har det godt i norge, betyr det at vi skal sette oss ned, slenge bena på bordet og ikke gjøre noe for å forbedre oss? For selv om gjennomsnittet er veldig bra, vil det alltid være en topp og en bunn. 

Når vi fikk et barn som var sykt, ble vi automatisk kjent med helsenorge på godt og vondt, for mye av de vi har opplevd er bra, men alt tar fryktelig lang tid. Og du må møte på riktig lege, sykepleier, omsorgsarbeider, saksbehandler osv for at du skal komme et videre i søken etter svar og behandling. 

Jeg merket fort at det var noe som var galt med babyen min, og at gråten ikke var normal “klaging” over sult eller våt bleie. Han gråt og var utrøstelig, og sov svært lite. Stikk i strid med det som er normalt, for selv om en baby er våken mange ganger, så sover den innimellom. Vi tok kontakt med lege og ble henvist til sykehus, men fikk beskjed om at det ville gå over. Det var ingen som ville høre, og jeg følte ofte at de så på meg som en overhysterisk mamma. Men vi sto på vårt, noe var galt og vi ville ha svar.

Gang på gang var vi innom sykehuset, og for hver gang fikk beskjed om en “ny” ting som feilet han, og at når den ble behandlet ville ha få det bedre. Hver gang vi dro hjem hadde vi et håp om at NÅ skulle han få fred fra ubehaget, og få sove som et barn har behov for. Og like mange ganger ble vi skuffet. 

Hvor mange ganger fikk vi beskjed om at det ikke var noe fysisk i veien med gutten, for så å oppleve at dette er helt feil? 

Det skremmer meg at legene ikke hørere mer på foreldrene, for hvor mange blir ikke sendt hjem med barn som egentlig har behov for behandling? Som vokser opp med ubehag og smerter de kunne vært foruten. Der foreldrene ikke er så resusjsterke som oss, som godtar at det legen sier er sant. 

Da gutten var rundt 2år fikk vi endelig en fast barnelege på sykehuset, en lege som var helt fantastisk og tok oss seriøst. Hun fulgte oss opp og vi kunne ikke vært mer fornøyd. For vi kan fostå at det de leter etter er nesten umulig å finne, og da er det spesielt viktig at vi blir møtt med medfølelse og informasjon om veien videre. 

Nå etter 3år står vi fortsatt med like lite svar, men en liten spire av et håp om at spesialistene nå er på vei å finne en årsak. Desverre slutter legen vår, og vi har en følelse av at vi blir kastet ut i systemet igjen. 

Så som du skjønner fungerer ikke helsenorge på den måten det burde, og selv om du til slutt får hjelp, kan vi godt forbedre oss og fange opp tilstander tidligere. 

En annen ting som forundrer meg i verdens beste land, er at det skal være så utrolig vanskelig å få støtte. Det sies at vi lever i et veldferdsland, som skal ta vare på de som ikke kan det selv. Men for å få denne hjelpen må du ha mye kunnskaper, hjelp og flaks. For skal du få hjelp til noe, må du først finne ut hva denne hjelpen kan være, så må du søke om den og gjerne vite hva loverket sier om det du skal prøve å oppnå. 

Jeg skal nå sende inn en søknad på grunn og hjelpestønad, en avhandling som dokumenterer livet vårt i deltalj. Der det oppfordres fra både lege og sosionom at vi har et barn som har serdeles stort omsorgsbehov, og at ut i fra kriteriene skal vi ha rett på dette. 

Så nå er spørsmålet hvor lang tid det vil ta å bahandle stønaden, om vi i det hele tatt får gjennomslag og hvor mange ganger de vil rote bort papirene våre. For etter tidligere møter med det som omhandler stønader innen nav, har jeg dårlig erfaring. 

Og forstå meg rett, det er systemet jeg klager over, ikke enkeltmenneskene som jobber på de ulike kontorene.

(Selv om det der som alle andre plasser er annsatt folk som ikke burde satt foten i nærheten av andre, og som tror at pengene som betales ut går fra deres egen lomme. ) 

Jeg håper det en dag blir lov å klage, selv om vi har det bra. For om vi ikke sier ifra, vil vi heller ikke forbedre oss. Og det er alltid forbedringspotensiale. 

 

Sorgen er en mørk kappe, som trykker deg ned.

Det har vært en tøff dag, med mange følelser og inntrykk. 

Det svir alltid å føle på sorgen til andre, for sorg føles som en tykk, tung og nedtrykkende følelse. Og det værste er å føle på den, når du ser dine nærmeste sørge, når du ser tårene til de som er tøffe og sterke, og når du sanser tankene til de ved siden av deg. Du føler deg så utolig liten, så hjelpesløs og naken. Du vet at ingen ord kan dempe sorgen, for uansett hvor fornuftige ordene er, vil ikke hjerte ta dem inn i seg. 

For å lindre din egen smerte er det godt å kunne gjøre noe for å hjelpe, bære en blomster, gi fra deg lommetørkler, hold rundt den som gråter og vise at du er der med ditt nærvær. 

Og oppe i alt dette føler du deg oppslukt av følelsene til alle rundt deg, smerten deres omslutter deg som en mørk kappe og trykker deg ned. 

Men så kommer en liten lys tanke gjennom alle de mørke, du minnes det som har vært, du kjenner at den du klemmer, holder rundt deg tilbake, du får et blikk av takknemelighet. Da vet du at du er viktig, og at den omsorgen du prøver å gi er verdifull, selv om den føles så meningsløs og trykket. 

Den lille lyse tanken er den som gjør at du holder ut, at du ikke kveles av sorgen og knekker sammen. Den som gjør at du klarer å gi omsorg til de rundt deg, den som holder mote opp når alt er mørkt. 

Det gjør alltid vondt å ta farvell for bestandig, og selv om det er livets gang, så svir det og smerter hver gang noen forlater oss. 

Til minne.

Det lønner seg å følge reglene.

Det lønner seg ikke å lure seg til et lite glass brus bak ryggen til ungene, for om ikke de oppdager det kan du være sikker på et eller annet gjør at du ikke får nyte brusen. 

I dag har vært en lang dag, med mye mas og en febersyk meg. Så jeg tenkte som så at jeg skulle lure meg til et glass brus etter middagen, men siden regelen her i huset sier at vi ikke har lov å drikke dette i ukedagene, må det hende i det skjulte. Så jeg passet på å skru opp lyden på tven, stå med ryggen mot stua, snike ut brusflasken av kjøleskapet og finne frem en kopp (du kan ikke se hva som er oppi koppen, smart tenkte jeg…) .

Jeg sjenket brusen i glasset og lyttet, ingen tegn til at jeg var oppdaget. 

Og så ringte telefon, og i samme farten som jeg skulle snu meg etter telefon klarte jeg å tippe glasset. Å selvfølgelig måtte det renne ned bak stekovnen, for det er helt klart at når man gjør noe ulovlig så straffer det seg. 

Og for å gjøre det hele litt mer bittert, så var det tydeligvis telefonselgere som ringte, og la på med det samme jeg tok telefon. Dumme firmaer som ringer fra mobilnr. 

Siden jeg ikke kan skryte av at vi drar frem steikovnen å vasker bak den en gang i uken, vet jeg at det er MYE støv og mest sannsynlig andre ubestemelige ting bak den.  Så jeg finner frem bøtte og klut, og biter tennene sammen. Hvorfor kunne jeg ikke høre etter regelen jeg hadde laget meg selv, da kunne jeg spart meg vaskearbeidet i dag. (For i løpet av de neste ukene kan jeg nesten garantere at en av ungene klarer å tømme saft eller melk bak der…) 

Når jeg endelig hadde klart å dra frem steikovnen fant jeg noe som jeg tolker er solbærsirup, som hadde laget et pent mønster nedover steikovn og på gulvet. OG det var ikke lett å få bort, så det endte med at jeg lå på gulvet å skrapet bort størknet sirup.

Når jeg endelig var ferdig med vaskejobben slo tanken meg, at siden ungene får lov til å drikke brus når de er syke, så burde faktisk jeg også få lov…

Påskeegg.

Siden eldstemann har vært hjemme i dag har vi gjort litt hobbyting på dagen. Siden påsken nærmer seg ble det påskeegg som sto på plan. Egentlig skulle de være gule, men malingen var tørket og jeg måtte improvisere. Fant noe tøy maling og den funket like bra.

Eggene pyntet vi med silkebånd og knappenåler. Siden jeg manglet knappenåler måtte innom mamma en snartur, selv om ingen er hjemme der. Rart å komme inn i tomt hus, for det er først i fjor at mamma fikk jobb utenfor hjemmet. Så jeg er vant til at hun alltid var hjemme.

Siden jeg laget dem med eldstemann fikk han være med på fargevalg. Og jeg må si at de ble veldig fine, og jeg gleder meg til vi får pyntet med dem.

Fargene er ikke så skarpe som på bildet, men desverre er ikke kvaliteten på mobilkameraet noe å skryte av.

De lilla eggene ble min favoritt. Nå må jeg bare få hentet resten av pynten vår på lofte, så starter vi påskefeiringen tidlig i år. For jeg feirer at våren er på vei, til tross for enorme mengder snø ute.