Enda en helt vanlig søndag hos oss!

Vinter i nord betyr at vi måker snø, mens det snør. Om vi er så teite å vente kan vi bli overrasket av enorme mengder som krever adskillig mer tid enn det vi bruker ved hyppige treningsturer ut på trappen. Og i dag var det min tur, siden jeg overhode ikke ville støvsuge. Det siste året har vi vært mer en heldige siden min kjære pappa er blitt pensjonist, og det betyr at vi sjeldent vinner kappløpet om å komme ut til skufle eller snøfreser før han. Og det ser ikke ut til å plage han nevneverdig, for alle vår forsøk på å si at vi skal gjøre det blir “hmfet” bort. Og for all del, jeg klager virkelig ikke. Jeg har friskt i minne ettermiddager etter jobb der jeg måker til det verker i hver eneste lille muskel bare for å  få en ørliten sti til ytterdøren. Snømåking er ikke min største hobby, og selv om det er gratis trening kan jeg klare meg uten. 

Siden det er så fryktelig kjedelig å prøve å skyve bort isklepper som en svær hjullaster har tråkket sammen i oppkjørselen bestemte jeg meg for å joine ungene. De hadde et mye triveligere prosjekt på gang, nemlig snømann. For snøen var perfekt, sørpe våt, tung som faen og ikke minst perfekt til forming. Ungene tok styringen og jeg hjalp til. Vi fant frem småstein som ble øyne, en kongle som nese, noen vedpinner til armer og en bøtte til hatt. Den nye skapningen fikk hedersplassen til stuevinduet, og kan observere den lille og kaotiske familien vår fra første rad. De siste timene har den til og med strukket litt på seg for å få med seg alt som hender bak de tunge gardinene mine. Han er vist en av dem som ikke vil unngå moroa som kan oppstå. 

Minstemann fikk ansvaret for tannpussen selv i dag, vi er i en slag selvstendighetsfase hvor vi foreldre er fryktelig kjipe. (Hans ord…) Og midt i pussen kommer han løpende, MAAAMMMAAA! Tanna er løs, og det er skummelt. Jeg mistenker at min ikke fullt så vellykkede tanntrekking har gått innpå han, men etter litt godsnakk ble vi enige om at jeg skulle ta den ut. (Vi snakker så løs at den bøyer seg alle veier, og henger fast i en ørliten bit av tannkjøttet.) Han satte seg på fanget og tenkte på badeland mens mammaen lekte tannlege. Tanna kom ut før han rakk å ble superredd, og han jublet så høyt at bestemor i overetasjen hørte han. 

Vi har også vært på en kjøretur i dag tidlig, for å se på det snøfylte landskapet. Vi kunne jo se ut av tvbildene av NM at det var vinter ute, og siden eldstemann omentrent gikk rundt seg selv fordi han ventet på å dra i bursdag ble en biltur redningen. Guttene trives i bil, og jeg kan speide etter fine motiver jeg kan fange med kamera. Vinn vinn for oss alle, selv om de to yngste ikke var helt enige i forslaget. Det er ikke alltid så lett å kjøre turn når det sør så tett at vi flere ganger må ut å børste av frontlykter og vindusviskere, men fordelene veier opp for ulempene. Underveis møtte vi på et par svaner, og jeg måtte jo prøve meg selv om bildene ikke vil gi meg noen premier. Det var i alle fall et vakkert syn. 

Kjøreturen var også et kamuflert forsøk på å få minstemann til å sove litt, for den siste tiden har han sovet dårlig. Han er mye våken og klager mye over vondt i knærne. Og selv om vi masserer og holde han varm vekkes han av smertene til stadighet. Det er vondt både for han og oss, så helgen har vi brukt på å slappe av og sove på skift.

Ellers har helgen gått med til koselig shopping med lillesøstra mi på fredagkvelden og lørdagen var guttene på Storelva og så på NM et par timer. Jeg har unngått alle former for husarbeid og har brukt mest mulig tid på sofaen. Formen er enda ikke helt på topp, selv om jeg er mye bedre enn sist uke. 

Facebooksiden min finner du her. 

Romantisk aften som pleier parforholdet.

Sponset innhold på skjermen.

Da var tiden inne for en romantisk “date” med kjæresten, noe som er ekstremt viktig i hverdagen med barn, kjedelige gjøremål og bekymringer som hører voksenlivet til. Vi trenger å bruke litt av tiden på oss selv, men har innsett at vi må fire litt på kravene til de vi anser som en romantisk aften sammen.

Jeg forbereder meg nøye, finner frem den mykeste nattbuksen med bare 2-3hull og rydder alt som er synlig av rot fra sofaen. Jeg tørker støv av stuebordet og drar på butikken og kjøper inn popcorn, smågodt og cola. Så beordrer jeg min bedre halvdel til å legge fra seg telefon, for nå er det tid for film.

 (Okei, muligens jeg lyver litt, det er kanskje han som beordrer meg til å legge bort telefon og mac…) 

For en romantisk kveld er like så greit å se en film på Netflix der vi ligger i hver vår ende av sofaen og krangler om bollen med smågodt. 

Og jeg må innrømme at jeg synes vi er svært flinke til å prioritere parforholdet, selv om vi ikke må ut av døren for å gjøre det. 

Dagens anbefaling er Black Sails som vi fant på Netflix, en ganske ganske voldelig serie laget av et menneske med god fantasi og forkjærlighet til pirater. 

Ha en strålende kveld, det skal jeg ha!

Facebooksiden min finner du her. 

Drømmen om husmorferie.

Det jeg ønsker meg mest for øyeblikket er en husmorferie, enn sånn en som gjør at jeg kan sitte med bena høyt hevet i solen og bare nyte varmen som stråler mot meg. Gjerne med et glass med paraply i hånden og en god bok hvor ordene formes til romantiske bilder, langt unna alle former for støy foruten om bølgeskvulp og noen enslige måkeskrik i det fjerne. 

Tenk hvor godt det kunne vært å vandret rundt på en sandstrand i en flagrende sommerkjole og kjent den varme sanden mellom tærne, senkede skuldre og vakkert hår som flagrer i fønvinden. Jeg skulle pustet dyp og kjent at jeg levde i hele i kroppen. Ja jeg skulle til og med danset i rundt og vasset i det svale vannet mens jeg speidet ut over det åpne havet.

Jeg skulle stått opp til utsikten av det vakre havet, og spist en eksotisk frokost som ga ro i sjelen ute på en solfylt terrasse i mitt eget selskap. En frokost jeg ikke laget selv og en frokost som noen andre ryddet opp. 

Så skulle jeg fått en massasje fra topp til tå, med herlige aromaer i et rom med duse farger, levende lys og magisk musikk i bakgrunnen. Jeg skulle kjent spenningen og stresset slippe taket fra kroppen litt etter litt, og vandret ut fra rommet som et nytt og bedre menneske. 

Jeg skulle sovet hver gang jeg følte meg søvnig, mellom myke lakener i et svalt rom mens solstrålene danset utenfor og stått opp når jeg var uthvilt. 

Men bare i drømmene altså, for om jeg hadde reist bort alene uten mann og barn ville jeg hatt tidenes dårlige samvittighet og antakeligvis brukt store deler av dagen på å savne dem og lure på hva de gjorde. Det hadde nesten vært bedre å sende dem avgårde, så husmorferien ble tatt hjemme istedenfor. Jeg hadde ikke klart meg langt, langt borte alene og ville mest sannsynlig kjedet meg aldeles fryktelig etter en dag eller to. Jeg ville stresset med den dårlige samvittigheten og konstant tekt på hvor fint det ville vært å ha de andre med seg. Jeg ville plaget meg selv med tanker om at jeg var en dårlig og egoistisk mor. Og sikkert googlet opp skremselspropaganda om hvor alvorlig slemt og skadelig det er at foreldre prioriterer seg selv en gang innimellom, skrevet av disse superforeldrene som lever i en verden med rosa skyer av søtt sukkerspinn med barn snillere en utstillingsdukker. De som aldri har problemer eller negative tanker og tror at kun deres måte er rett, og at alt annet er avvik som er graverende og burde straffes på det hardeste. 

Det er kanskje på tide jeg får meg en sydentur, som aldri har vært i varmere strøk, men da må nesten mann og barn være med. Og i alle fall mannen så han kunne informert om at den dårlige samvittigheten var unødvendig bruk av tid. For den er jo det, ungene trenger ikke henge i skjørtekanten min til enhver tid og ingen av oss tar skade av å være borte fra hverandre en stund. Og jeg har garantert godt av en virkelighetsflukt innimellom hvor jeg bare er “meg”, og ikke “mammameg”. En flukt som ville gi meg ny energi til å stå i hverdagen og faktisk være den gode moren jeg er. For selv om jeg drømmer om tid for meg selv lider ikke barna mine noen nød, men av og til glemmer jeg det. Og da er det godt at noen andre minner meg på det. 

Men det blir bare med drømmen også denne gangen, og det nærmeste jeg kommer en husmorferie er når jeg er syk og hjemme fra jobb. Ikke akkurat noe jeg foretrekker, men om ikke annet har jeg null dårlig samvittighet på de dagene. For det er det ikke plass til mellom feber, snørr og vondt kropp eller utallige turer innom toalettet. Og spesielt ikke når man trekker tenner som fører til manglende evne til å spise, ekstreme smerter og ubehag som ikke kan beskrives.  

Facebooksiden min finner du her! 

âme pureface roller og collagen therapy gel (Før og etter.)

Sponset innhold!

Jeg er en av dem som gikk gjennom tenårene med 2-3kviser og helt fin hud til tross for dårlig kosthold og stress. Jeg var en av de heldige, men  dessverre skulle det vise seg at det ikke varte evig. Så godt opp i 20årene fikk jeg et kviseproblem uten sidestykke, selvbilde dalte mildt sagt når de små tytene klatret frem fra porene i huden. Jeg følte meg ikke bra, og huden så ikke bra ut. Jeg ble satt på medisiner som tok vekk det værste, men dessverre var huden blitt stygg og hullete, og det poppet stadig opp små troll som forsuret hverdagen min. 

Så når jeg fikk tilbud om å prøve noen nye produkter før jul kunne jeg jo ikke si nei, selv ikke når det viste seg at jeg skulle rulle over huden med små nåler. Om det kunne hjelpe meg til å få en finere hud kunne jeg sikkert gått gjennom ilden for det. Jeg hater når huden er uren og innrømmer glatt at jeg har redigert bort de værste partiene på noen av bildene jeg bruker. Ikke alle, men noen. 

Når pakken kom i posten med âme pureface roller og collagen therapy gel hoppet jeg av spenning, for ut i fra før og etterbildene jeg hadde sett var disse produktene geniale. (Jepp, jeg sjekket på forhånd opp hva dette var og leste andres erfaringer. Både positive og negative.) Jeg rev opp pakken og så gjennom innholdet. Det ga meg en følelse av luksus, noe jeg synes er ganske deilig i en hverdag der vi må tenke gjennom hva pengene brukes på. Rullen hadde et flott design og var god å holde i.

Siden jeg har sensitiv hud var jeg bekymret for at jeg ikke ville tåle produktene og fikk nesten angst når jeg kjente sitrus lukten av desinfeksjonssprayen som skulle brukes. Bare jeg ser på appelsiner blir huden min full av eksem. Men heldigvis var bekymringen bortkastet og ikke en eneste eksemflekk har dukket opp. 

Serumet som skal brukes etter behandling hadde en deilig konsistens som var god å smøre inn ansiktet med, og det har mye å si for hele opplevelsen. 

Oppstarten var spennende, og til å begynne med prøvde jeg meg på et lite parti i ansiktet. Jeg rullet huden og skal innrømme at det ikke var det mest behagelige jeg har prøvd. Rullen er jo tross alt full av små nåler, så det sier seg selv at det stikker. Det fine er at etter en stund vil du bli vant til stikkingen, og til slutt bryr du deg ikke om det. 

Jeg hadde lest at jeg kunne bli rød i huden, ikke ulikt slik du ser ut etter en dag i sterk sol uten solkrem. Og det stemte bra for meg, men etter 4-5 behandlinger ble det mindre ubehagelig. Rødfargen går heldigvis fort over, så etter noen timer var jeg presentabel for resten av verden igjen. 

Siden det ikke er noe fasit for hvordan huden oppfører seg kom jeg frem til at jeg kunne rulle hver tredje dag, og etter noen uker kunne jeg se forskjell på huden. Mange av de små arrene etter kviser bleknet bort, og til en forandring var huden myk når jeg strøk over den.

De 10minuttene jeg bruker hver tredje dag faller inn i kategorien “god bruk av tid”, for jeg føler meg absolutt bedre når huden ser bra ut. Litt forfengelig må jeg jo være.


Før og etterbilder, tror ikke det er nødvendig å merke bildene med hva som er hva. 
Etter behandling har jeg oppdaget at huden min takler sminke bedre, og det er helt slutt på eksemet jeg alltid fikk når jeg hadde brukt sminkefjerner. Det er blitt mindre kviser og de 2-3 som dukker opp en og annen gang kan jeg fint leve med. Mange av de stygge arrene er nesten helt borte og noen “sint-rynker” i pannen er nesten helt borte. Og det vil jeg påstå er et strålende resultat.

Behandlinger passer for alle med aknearr, rynker, store porer, hudormer og uren hud. Og âme pure sin behandling er en av de veldig får som har rollere og kosmetiske formuleringer med dokumentert effekt. Uten Collagen Therapy Gel vil man ikke kunne oppnå gode resultater og hunden vil være vondt og rød i lang tid etter rulling av huden. Så snarveier blir fort lange omveier med andre ord. 

CIT Face Roller Basic finner du her.  

Sjekk gjerne ut facebooksiden til âme pure her! 

“Anorexia, skikkelig ille på det kjøret.”

 

Vinneren av årets til nå minst gjennomtenkte kommentar er kåret: 

“Anorexia, skikkelig ille på det kjøret. Skaff profesjonell hjelp snarast! Her er det snakk om å velja livet eller dauden!”

Kan jeg være så snill å få være tynn i fred? Uten at noen skal tilegne meg sykdommer jeg ikke har, og aldri har hatt i ymse forum som overhode ikke er egnet til denslags diagnostisering? 

Dessverre eller heldigvis alt ettersom hvordan jeg ser det så skulle jeg ramle innom kommentarfeltet under blogginnlegget mitt som ble delt i går, og for det meste var det en fornøyelse å lese det som ble delt der. Men når det kommer til en kommentar føler jeg faktisk for å ta meg selv i forsvar, av den enkle grunn at jeg er dritt lei av at kroppsformen min skal diskuteres i det vide og brede, helt lovlig uten at noen så mye som leer på et øyelokk. 

Ja jeg er tynn, ja jeg har vært det hele livet, ja jeg spiser mer en nok og ja jeg har et sunt og variert kosthold uten at det har noe å si for kroppsvekten min. Jeg er og blir den jeg er, selv etter to barnefødsler og ganske mange år på baken. Det er ingen sykdom, men gener jeg dessverre var så uheldig å få utdelt uten at jeg fikk komme med noe ønske for kroppsform. 

Det nærmeste jeg har vært en spiseforstyrrelse er presset fra andre rundt meg som har diagnotisert meg og prøver å snik-mate meg uten at jeg skal forstå det. Jeg har faktisk vært så langt nede at jeg begynte å lure på om det var sant, at jeg bare ikke ville innse det selv. Men det skulle vise seg å være et helt annet problem som lå i grunnen, og det var holdningene andre har til meg om min kropp. For gudene skal vite at jeg til stadighet får høre hvor feil det er å være så tynn. Det var så ille at jeg var redd for å vise frem armene og bena mine, jeg var grusomt ukomfortabel i alle situasjoner der andre kunne finne på å kommentere dem og jeg var helt sikker på at jeg bare var stygg og ekkel. Det hjalp lite at mine nærmeste sa noe annet når det alltid var en eller annen vennlig sjel som bare skulle bekymre seg litt for meg. Ja det er fint at andre bryr seg, men om du ikke står meg nær kan du spare deg ordene. De gjør det bare vondt verre. For ordne svir ekstra mye når kroppen min er helt frisk, og at uansett hvor mye jeg spiser så legger jeg på meg minimalt, kilo som forsvinner like fort jeg går over til et normalt og sunt kosthold igjen. 

Jeg har egentlig vært usedvanlig flink å stenge ute kommentarer om vekten min, men da jeg smalt i veggen etter en ufattelig tøff periode i livet mitt for noen år siden gikk alt gjennom huden på meg. Synet på meg selv ble endret og mitt normalt så gode selvbilde ble knust. Og jeg har mange ganger lurt på om ting hadde vært lettere, om jeg ikke i tillegg skulle holde ut med det faktum at verden syntes jeg var ekkel. Som om ikke det holdt at jeg følte meg som verdens dårligste mamma, nå skulle jeg også være verdens dårligste forbilde i tillegg.

Og når jeg i dag leser slike kommentarer blir jeg ikke såret mer, men forbannet fordi noen andre som er i samme situasjon som meg kan lese dem, og miste troen på seg selv. Troen på at de er gode nok slik de er født. Og sist jeg sjekket er det jo en sterk oppfordring fra folk flest at vi skal være fornøyde med den vi er, uansett hvordan form og farge vi har. Ja spiseforstyrrelser er et viktig tema, men det må da gå an å snakke om det uten å beskylde absolutt alle under en en vis kilo for å ha det? For sist jeg sjekket var det ingen fasit på vekt i forhold til hvor syk du er av spiseforstyrrelser.

Så du som skrev dette til meg, tenkte du noen gang over at jeg faktisk kan være født slik, og at dette er kroppen min helt uretusjert og uforandret etter andres ønske? Det er fint at du er bekymret for min helse, men jeg tviler sterkt på at jeg tar døden av å gå rundt som mine foreldre skapte meg. Og til syvende og sist er ikke kommentarfeltet på nettavisen plassen å ytre slike bekymringer. 

Facebooksiden min finner du her. 

“Hey, voksene har ikke lov å krangle!”

Minstemann kommer inn i stuen med strenge øyne og utbryter “Hey, hey, hei, voksene skal ikke krangle!” Han står med armene i sidene og skuler på oss, ikke ulikt det vi gjør når ungene krangler så bustene fyker alle veier.

Jeg om min bedre halvdel diskuterte neste ukers middager og var begge sure og grinete. Han mest selvfølgelig, selv om han sier noe annet. Vi “diskuterte” hvem som alltid måtte tenke ut middager, og hadde begge veldig forskjellige meninger om saken. Det var selvfølgelig lite fokus på at vi bare kunne komme med forslag og skrive dem ned på et ark.

Jeg svarer minstemann at vi bare diskuterer, og han ser oppgitt på oss og klasker seg i pannen. “Mamma, det der er ikke å diskutere, dere krangler og det er ikke lov!”.

Vi innser at vi like greit kan legge oss langflate, for den lille tassen har helt rett. Vi krangler, og når vi gjør det handler det stort sett om middager av en eller annen merkelig grunn. Egentlig er det helt greit, for det betyr at vi har det ganske så bra i lag. Middagen er en bagatell, og når vi ikke har noe bedre å krangle om må jo parforholdet ligge langt oppe på pluss siden. 

Jeg innser at minstemann speiler vår oppførsel, og utbryter “unnskyld, jeg lover å slutte med det!” i et håp om at han og broren vil gjøre det samme neste gang jeg prøver å megle mellom dem 5:48 om morgenen. 


Slik jeg ser ut når vi krangler! Jeg var uenig om hvordan bildet skulle være, klaget og han klaget tilbake. Jeg var uenig og han ble i alle fall uenig. Jeg regner med du skjønner tegningen og det hele endte i en aldeles umoden kranglen som fikk oss begge til å le til slutt. Dessverre var minstemann opptatt av noen steiner den gangen og fikk ikke stoppet oss.

(Vi klarte til slutt å finne middager for hele neste uke, selv om vi skulte litt på hverandre underveis.)

Facebooksiden min finner du her! 

Sjelden komplikasjon sa du? Jeg tar den…

2016 startet ikke så bra som jeg ønsket, og selvfølgelig måtte jeg klare å havne på sykehuset på grunn av en trukket tann. Den ufine slasken ville ikke ut frivillig, og hevnet seg. Og selvfølgelig hendte det den helgen vi hadde avlastning og egentlig skulle bruke tiden på å sove og hente oss inn. Er det virkelig mulig å ha så mye uflaks som oss? Planen var ikke å bruke de innbetalte skattepengene fra 2015 selv.

Natt til fredag merket jeg at det som bare var hovent gikk over til å være rødt og varmt, og jeg hovnet opp det dobbelte av sist bilde jeg la ut. Gjennom natten gikk også hevelsen nedover halsen, og det gir jo god grunn til å bli bekymret. Det verket både i øret og tinningen på den angrepene siden og det ble vanskelig å puste. Så turen gikk til tannlegen, så til sykehuset og der ble jeg. 

Jeg ble undersøkt, fotografert på innsiden og til slutt måtte en liten operasjon til for å tømme pusset fra såret. Og jeg tuller ikke når jeg sier at smertene jeg gikk gjennom da og natten etter kan sammenlignes med fødselssmerter. Dessverre fikk jeg ikke noe så fint som en baby ut av hullet, men usannsynlig mye gugge som smakte helt forjævlig. Beklager utrykket, men det har vært flittig brukt i det siste. Jeg gråt av smerter, og det har jeg vel ikke gjort på lange, lange tider. For selv om jeg fikk bedøvelse hjalp den ikke så godt som den burde. Men damene som sto for inngrepet skal ha ros, jeg følte meg godt ivaretatt selv om jeg overhode ikke var komfortabel med situasjon. Min bedre halvdel syntes et var på sin plass med noen bilder når de skjærte opp inne i munnen min og tømte kinnet for puss. 

Neste steg var antibiotika og Pencilin intravenøst, samt dunger av piller for å døyve kvalme og smerten. Sistenevnte hjalp ikke, og der og da syntes jeg sykehuset var fryktelig kjipe som ikke ga meg mer. Jeg fikk en gang noe som slo meg helt ut, og etter en uke med smerter var det virkelig godt å bli litt likegyldig. 


Sympatibilde, jeg hater veneflon.

Til slutt sa blodprøvene at jeg kunne dra hjem, og jeg var ikke sen med å sjangle ut av sykehuset. For en lykke, ingen annen plass er bedre enn hjemme på badegulvet når jeg er dårlig. Men Øre, nese hals på UNN i Tromsø skal ha skryt, jeg er veldig fornøyd med oppfølgingen fra dem. (Ikke like mye for behandlingen, men det er vel kanskje naturlig når den førte til syke smerter…)

Fortsatt er munnen ute av drift og fast føde kan jeg se langt etter. Men kulen i ansiktet er bitt bitteliten og hevelsen er byttet ut med et blåmerke som går fra kinnet og ned til kragebeinet. Det er heldigvis blekt nå, og gulfargen er egentlig ganske fin. Det gjør ondt som faen hver gang jeg rører kjeven, og det største jeg får inn mellom tennene er en stor Paracet. 


Eneste form for næring jeg klarte å spise. Takk og pris for at det finnes sugerør…

Lørdagen skulle vi feire det berømte voksen-selskapet for minstemann, men siden jeg var helt ute av drift måtte mamma steppe inn. Og uten henne hadde det ikke blitt mye feiring, så jeg er henne evig takknemlig. Da slipper jeg i det miste å ha dårlig samvittighet for at han ikke fikk feire dagen sin. Han var strålende fornøyd med både gjester og kakker, så selv om det ikke ble Spiderman kake var dagen. Så takk til verdens beste mamma og pappa som hjalp oss <3 


Minstemanns egenproduserte bursdagsmuffins. 

Nå må jeg bare ta det med ro noen dager, og så blir neste kontroll på mandag. 

Facebooksiden min finner du her. 

Meg med bollekinn og tann(etter)verk!

Greit, nå som jeg vet hvordan jeg vil se ut på en liten prosent av kroppen min om jeg legger på meg 100kilo kan hevelsen bare gå ned. Det gjør vondt, jeg er sulten og jeg håper inderlig at de to resterende visdomstennene oppfører seg som tenner skal og ikke legger seg langflate i et forsøk på å få meg torturert i flere dager. For selv om selve trekkingen ikke tok så alt for mange timer, så stopper ikke mishandlingen der altså. Og det hjelper ikke at tannlegen var snill, omsorgsfull og alt annet en et troll der han så skånsomt som mulig fikk ut den umulige tanna mi så jeg ikke kunne beskylde han for å være slem! 

Men ut kom den, og der den ligger i glasset til tannfeen kan den ikke gjøre så mye galt. Dessverre valgte den å legge igjen litt gift så hele tryne mitt hovnet opp, å nå kan jeg hverken spise, snakke eller røre ansiktet mitt. Maten jeg får i meg kommer gjennom sugerør, og det er begrenset hvor lyst jeg har å spise suppe til hvert eneste måltid. Men etter forsøket på å spise nudler tidligere i dag har jeg funnet ut at jeg like greit får sulte resten av dagen, for jeg har ikke tenkt å kvele meg selv når jeg alt er i gang. Kanskje slå meg i svime så jeg ikke kjenner verkingen i munnen, men der går grensen. 

Selvfølgelig er det en hvis underholdningsverdi i å ta selfies når en svært kul har plassert seg i nedkant av kinnet mitt, men selv vindpustene som treffer huden i området får tårene til å trille. Det har blitt noen bilder, og etter reaksjon på min yngste søster ser jeg noe skrøpelig, men latterlig ut. Og for all del, jeg skulle også flirt høyt, men det er teknisk umulig for øyeblikket. Eldstemann måtte også vise frem moren til kompisen når han kom innom etter skolen…

Fra tidligere i dag, da jeg trodde kulen ikke kunne bli større. Jeg tok feil…

Nå sitter jeg bare å krysser fingrene for at kulen skal forsvinne fortest mulig, for også denne gangen har tanntrekkingen vært dårlig planlagt med tidsskjemaet mitt. Sist gang var samme uken som jeg skulle på julebord, og denne gangen er det bursdagsfeiringen til minstemann. Dessverre forsvinner ikke slike kuler så fort som ønsket, og jeg må smøre meg med tålmodighet. Og det er ikke lett når jeg er sur, sulten og lider under kjipe smerter hver gang jeg glemmer å ta smertestillende fort nok. 

For piller det putter jeg i meg, tro meg! Jeg har ingen plan om å spille helt, og stapper dem gladelig gjennom den lille glippen jeg klarer å lage med munnen. Ikke at de bedøver helt dessverre, men de gjør det i alle fall litt mer levelig de to første timene jeg har god virkning av dem. Jeg holder også på å bli gal av å ikke kunne bite tennene het sammen, for det er rett og slett umulig. Jeg glemte meg av et par ganger i natt og lå formelig i fosterstilling og hikstet etterpå. 

Denne gangen viste jeg i alle fall hva jeg gikk til, ikke at jeg egentlig ser på det som noe veldig positivt. Prøv å motiver deg selv til å gå inn hos tannlegen når du vet at du blir ubrukelig i flere dager og må betale en formue for det. Selv om jeg gikk så sakte jeg klarte nådde jeg døren alt for fort. 

Så hele dagen har jeg brukt på ligge helt i ro og ikke røre den minste muskel i nærheten av hode mitt, så jeg skulle klare å bygge lego-gaven sammen med minstemann når han kom hjem fra barnehagen. Og det funket dårlig, så jeg lå å så på at han bygde, og jeg må innrømme at han er svært dyktig. 

Jeg hadde tatt tanna med meg hjem i går for å motivere minstemann som hadde en løs tann han overhode ikke ville ta ut, men det viste seg at de dyktige damene i barnehagen. (Løs tann med skarpe kanter+ uhell ute =snørr og tårer.) Så selv der var jeg ubrukelig. Det endte med at jeg måtte lage to glass med vann til tannfeen, og bruke enda mer penger. Jeg prøvde å få mamma til å fylle glasset mitt, men ettersom hun nektet tror jeg at hun synes det er på tide jeg blir voksen. Nå skal de sies at den ene halvparten  går tilbake i lommeboken min og at den andre halvparten gir jeg bort med glede. Spesielt ettersom min søte sønn var mer opptatt om tannfeen hadde vært hos oss i dag tidlig enn å kreve bursdagsgaver, da han kom hoppende med verdens største smil om munnen inn i stuen og vekket meg der jeg lå på strikkepinner og fjernkontroller og sov. 

For tenk det, at den lille gutten min er ikke så liten lenger og jeg kan vel ikke omtale meg selv som småbarnsmor lenger.

Facebooksiden til bloggen min finner du her!

PS. Mens jeg har sittet her å tastet i vei har hevelsen økt, så alle tips som kan hjelpe taes imot med et stort takk! Og ja om jeg blir bekymret for at det kan gå mot betennelse skal jeg dra til legen og mamma jeg lover å høre etter deg og pappa og ikke gå ut i sprengkulden som er kastet over oss. (Okei, bare 10-12minus, men det er kaldt nok når du bor ved havet og det er vind i luften.) 

Ja og en til PS. Om jeg skriver feil og formulerer meg dårlig i dag er det pillene sin feil, og alle andre dager er det meg selv…

Hjelp, nå kommer bursdagen å tar oss!

Jeg kjenner panikken tar meg, og kaldsvetten pipler i pannen. Ikke fordi jeg skal til tannlegen i morgen for å få ut en umulig tann som vokser feil vei, men fordi vi har en barnebursdag nært forestående. Den skal nemlig feires til helgen, og det fører jo med seg litt ekstra arbeid for oss foreldre. 

De to siste bursdagene vi har vært i stilte med fantastiske kaker, så tusen takk til de to skyldige som disket opp med prinsessekaker som vil få min kake til å se helt håpløs ut. For jeg må jo bake, selv om jeg sikkert vil ha tannpine resten av uka. Og min kjære sønn har ønsket seg Spiderman kake, som jeg i alle fall ikke kan lage. Selv om noen tenker at jeg bare kunne si nei, så er ikke det et alternativ. Skal jeg virkelig skuffe den forventningsfulle gutten som ser på meg med verdens søteste øyne og spør veldig pent om han kan få en sånn kake? Det går bare ikke, for det har jeg ikke samvittighet til. Og hadde jeg kunne, skulle jeg betalt meg ut av den knipen. Jeg får i alle fall god tid til å lete på nett etter inspirasjon når jeg er ferdig hos tannlegen i morgen. 

Jada, det blir så lett å gå fra å lage dette til å trylle frem en kake som forestiller Spiderman…

Han har også bestilt muffins og jordbær/blåbærkake, og min mor meldte seg frivillig når vi fant ut at det var ei sånn Pavlova eller hva det nå heter han ville ha. Jeg er usikker på om hun er redd for at ingen kaker skal være spiselig eller om det er fordi hun ville bake den at hun meldte seg. Muffinsene skal vi klare å få til selv med en sånn 1-2-3pakke fra butikken du bare rører sammen og slenger i ovnen. 

Så skal det jo handles inn både vått og tørt. Ønsket er pappfat og kopper med “Dusty” på, og jeg priser meg lykkelig over at kaken ikke skulle formes som et småfly, for da ville jeg lagt meg ned på gulvet og hylt mens jeg slo armer og ben i gulvet. Han ville også har bordpynt, men det var vist ikke så viktig hva det var. Så jeg tenker at jeg bare kan bruke noen leker til pynt, om jeg skal være litt ekstra snill den dagen og innfri det ønsket. Og jeg må jo ikke glemme ballonger som jeg virkelig hater. (Ser på dem som livsfarlige leker som aldri skulle vært innen barns rekkevidde eller synsfelt så de kan mase om dem.) Lys til kaka må vi også ha, for det som står 2år på holder vel ikke mål når minstemann blir 6år…

Ja og så må jeg jo huske å invitere gjester, for jeg har ingen planer om at minstemann skal bli såret fordi moren glemmer å invitere familien i selskap. Ser for meg noen rystende avisoverskrifter om barnet som satt alene i bursdagsselskapet på grunn av morens glemsomhet. Det skulle virkelig tatt seg ut. 

Vi må også bestemme oss for når begivenheten skal være, og både lørdag og søndager er aktuelle dager. Og for vår del er det en fordel å ha det tidlig så vi ikke risikerer at formen hans er dårlig og han ikke vil feire sin egen bursdag. Det har hendt, og det var sårt for både mor og barn. Men det må heller ikke være for tidlig, for vi skal jo gjøre alt klart først og helst få slappet litt av før det braker løs. Selskaper er jo ikke kjent for å være så veldig rolige, og lyden som følger med er jo ofte høyere enn hva det burde. 

Og så skal vi finne frem penklær, for vi bør jo pynte oss litt. I alle fall har jeg fått beskjed om at jeg ikke får gå i nattbukse, og om jeg må pynte meg så skal ungene det også. Men da må vi sjekke at klærne passer, er uten hull og ikke inneholder flekker etter ketsjup og krem fra sist feiring. Nye klær blir det i alle fall ikke, så lenge dem ikke er alt for små eller full av hull.

Sukk, jeg får bare hoppe i det og håpe at vi kommer i mål også denne gangen. For vi er jo alltid sent ute, og mangler evne til å ta lærdom av det. 

Facebooksiden min finner du her. 

Endelig skolestart!

Hipp hurra, i morgen er det skole og barnehage igjen, og før jeg sier noe mer skal jeg bare informere om at jeg ikke hater ungene mine og ikke kan fordra å tilbringe tid sammen med dem, at vi ikke lever i et omsorgs og kjærlighetsløst hjem og at jeg selv som fikk høre dette som barn ikke har tatt skade av det. 

Sånn i tilfelle noen skulle tolke kommentaren “Hæregud det skal bli deilig å sende ungan på skolen” til det jeg nevnte over. Jeg ville aldri vært dem foruten, selv om de virkelig har evnen til å terge opp sin mor. 

Ferier for vår del er ofte mye mas, krangling og en god dose manglende hørsel, og denne har ikke vært utenom det vanlige. Og i perioder har de søte små trollungene mine vært i overkant “selvstendige” om jeg skal si det på en pen måte. (Eller umulig om jeg skal si det rett frem.) Jeg har flere ganger dratt meg i håret og hatt nedtelling til skolestart. For det er jo da begge guttene skal tilbake til hverdagen, også den minste siden vi ville unngå ekstra krangling. Det har også hendt at jeg har informert dem om at det skal bli deilig med skolestart, uten at jeg tror de har tatt det minste skade av det. 

Nyttårsaften var jeg og søstrene mine hos mamma og pappa, og to tredjedeler av oss hadde med familien. Det blir jo gjerne litt bråk, og etter en søskenkrangel mellom mine gutter sa mamma at det var som å se oss søstre som små. (Men det var de to søstrene mine som var verst!) Og hun husket veldig godt at hun brukte å se frem til skolestart, så hun regnet med at jeg tenkte at mine tanker ikke var så veldig ulike der jeg etter forsøk 10 endret taktikk og ropte at ungene mine skulle slutte. (Jepp, noen ganger hver jeg stemmen, men som regel er det for å overdøve dem jeg roper til..) Og minnene om en bisk mamma som var lei av krangling om barbiedukker dukket opp med beskjeden om at hun gledet seg til vi skulle på skolen. Jeg måtte le, og beskyldte henne for at jeg hadde store traumer. Jeg ser utfordringen hun hadde da vi var barn.  

Merkelig nok var det ingen negative følelser fra min side, så jeg regner med at jeg var like klar som hun når jeg skulle få være sammen med venner og komme inn i de normale rammene hverdagen hadde. Der og da var jeg sikkert dritsur, men så hadde jeg jo aldri lyst å gå frivillig på skolen. 

Så jeg tror nok mine gutter tenker det samme, selv om jeg fikk beskjed om at de gledet seg til å sende meg på jobb i retur.

Tipper jeg og mannen har sett slik ut opp til flere ganger de siste to ukene…

Selv om jeg gleder meg til å sende guttene på skolen og i barnehagen i morgen, så har vi hatt mange fine øyeblikk innimellom de ikke så veldig koselige som som har toppet seg de siste to dagene. Og selv om jeg blir lei, så betyr det ikke at ungene mine betyr noe mindre en dem som velger å tie om disse tingene. Mine barn vet hvor de har meg, og de vet også at jeg er uendelig gla i dem. Og jeg tror at litt tid fra hverandre bare er sunt, både for barn og voksene. 

Facebooksiden min finner du her. 

Ps. Jada, jeg kunne stått midt i sentrum å ropt dette ut uten bekymringer om at guttene skulle få høre det. Men det er lettere å gjøre det på bloggen siden jeg egentlig er en ganske ansvarsfull mor som ikke forlater hjemmet selv om hun vil klage litt over foreldrerollen.