Vi kunne stilt med egen tv-serie, en med mye heftig drama. Vi hadde faktisk klart å fylle en sesong uten problem, og jeg tror faktisk det ville vært så mange dramatiske situasjoner at noe måtte klippes bort, i fare for rykter om at vi fulgte et oppdiktet manus.
Jeg skulle ramse opp alt som hadde gått galt i år, sånn av litt større ting. Men innså rimelig kjapt at jeg har glemt halvparten. Ikke for at hukommelsen min er så dårlig selv om jeg drar på årene, men fordi den ene tingen har blitt avløst av den andre.
2018 er vel året vi har brukt mest penger, ufrivillig. Det året vi virkelig har revet oss i håret, og lurt på hvordan vi skulle takle morgendagen uten å skule på naboene og de som går lykkelige forbi med hjerter i øynene og svære glis klistret på seg. Takk og pris for de 2-3 Flaksloddene vi har vunnet den enorme sum av 25kroner på.
Det er også året hvor min bedre halvdel nok en gang ble forsøkt svindlet, hvor et krav på en idiotisk høy sum dumpet ned i postkassen. Hvor jeg fikk vondt i magen, og hadde mest lyst å grine. Et krav datert tilbake i tid, uten rot i virkeligheten. Heldigvis. Men stresset blir ikke noe mindre av den grunn. En stor og viktig konvolutt fra namsmannen som dumper i postkassen en fredag ettermiddag er ikke noe gøy. For det betyr mange, lange dager før man får sjekket ut hva dette er, fordi det jævla kontoret bare har åpent et par timer i uke. Fuck staten og alle innsparingene liksom… Det er bare en ting å si, jævla mannskit!
Så har ting rundt oss ramlet sammen bare vi pustet på dem, campingvogna, bilen og stort og smått inne. Ja og det var ikke slik at forsikringsselskapet skulle gi oss en lett hverdag, så der sender vi brev frem og tilbake enda. Det hadde vært fint å bare måtte betale 4000kr, og ikke 16000. Det er nemlig ikke en ytre påkjenning når kroken knekker når vi drar campingvogn. (Må altså lære meg hva en ytre påkjenning er, for min definisjon er tydeligvis på villspor!) Nå håper vi bare på medhold fra finans klagenemnden! Det hadde vært kjekt om den summen kunne dekt den jævla lykta på bilen som gjør at vi ikke består eu-kontrollen…for ikke snakk om de nye vinterdekkene vi må kjøpe. Vi snakker om små margin før vi er på ulovlig mønsterdybde. Ja og sannelig gikk noen flere småting til faens på vogna, som må byttes før en eventuell ferietur til sommeren.
Vel, vel sommerferien i år ble avlyst, for så å reddet igjen. Vi fikk tre magiske uker sammen i storbyen, men sol og varme. Vi fikk hjelp, fra uventet hold! For det sier seg selv at vi ikke kunne prioritere ferie når pengene flagret ut av fingrene våre fortere enn de kom inn. Følelsen når du betaler den ene etter den andre regningen med hardt oppsparte midler er grusom. Jeg blir sur bare jeg tenker på det, penger som skulle gå til hus en gang i fremtiden.
I tillegg har minstemor vært i dårlig form, runde på runde med ørebetennelse, manglende matlyst, tette lunger og dårlig form er hverdagskost. Hun snorker som et uvær, og vi venter på time på sykehuset for ny sjekk. Hun var vist ikke plaget med bare gulping. (For det var akkurat det vi drømte om ja…) Vi kan ikke lage friske barn nei, det blir for enkelt. La oss plage de stakkars barna til de to raringene som sitter i hver sin ende av sofaen, ler sammen og ser på hver sin film. Vi var vist litt for lykkelige sammen kanskje…
TAKK OG PRIS for at lillemor ikke har de samme plagene som broren, hun har ikke smerter som han og hun sover relativt godt til tross for mange plager på natten med både tett nese, hoste og tetthet. Det holder at storebror er dårlig, og dessverre har han hatt en tøff periode i vinter. Det river i hjerte når vi ser han plages, og ord kan ikke beskrive hvor vondt det var når jeg ble syk, og han fikk en ekstra bekymring. Fine, gode gutten vår. Han som har hatt det tøft hele livet, han som også har fått oppleve hvor vonde andre barn kan være mot han. Han har heldigvis mange gode venner og han er heldigvis en tøff gutt. Men det siste året har jeg virkelig fundert på hva som er galt med dagens skolesituasjon for småtassene våre.
Storebror på sin side klarer seg fint uten noe større sykdom, og med unntak av et betent sår på leggen har han klart seg bra. Takk og pris for at vi kan kose oss med en tenåring i hus, med humørsvingninger og beskyldninger om hvor fryktelige vi kan være. Og det skal jeg nok skrive mer om, i det nye året jeg ikke har tenkt å legge i glemmeboken! Livet som tenåringsmor snakkes for lite om, det er en fin tid, men det er når jeg blir å få grå hår!
Så var det meg da, jeg som heller ikke klarer å oppføre meg. Drar på meg en veldig sjelden form for salmonella i Norge, blir dødsyk og sjekker inn på sykehuset. Ikke noe jentetur med hotell, fyll og shopping nei. Jeg gikk for utallige liter intravenøs veske, 5-6-7typer antibiotika, en grusom seng, isolasjon og magesmerter fra helvete. Kroppen min har forfalt, og alle kiloen jeg hadde limt fast etter svangerskapet er borte. Bittert, for jeg vet hvor mye som skal til før jeg legger på meg. Det er faktisk så ille at jeg regnes som kritisk undervektig, så det var heldigvis ikke noe problem å få resept på ernæringsdrikker dekket av staten. Der går nok siste rest av skattepenger ja, for det ser ut til at vi skal bruke opp alt vi betaler inn selv!) Det tok faktisk under en uke å få vedtaket fra HELFO på de små søte begrene med gift jeg tryller i meg! (Som om noen vil misbruke den ordningen, de smaker en blanding av maling, gammel fløte og parfyme. Så det skulle da ikke være nødvendig med ekstra godkjenning liksom. ) Vel, formen min kommer seg sakte men sikkert, men du kan trygt si at det har vært et tøft år. Og det går nok enda en stund ut i det nye året før jeg er helt på føttene igjen.
Men 2018 har gitt oss mange små fine øyeblikk sammen med tre fantastiske barn, vi har blitt enda mer sikre på at vi takler hva det enn måtte være og vi har funnet ut at vi klarer alt vi vil. Jeg har til og med lært meg og overse sokkene mannen legger midt på stuegulvet. Og jeg setter inn i oppvaskmaskin ca hver 14dag. Ikke dårlig bare det!
Nå står 2019 for døren, og dette blir et år med mange valg. Mannen har siste innspurt på studiet sitt, og når han er ferdig er det på tide å bestemme hvordan retning vi tar. Spennende og skummelt på samme tid.
Og som om ikke jeg hadde nok fra før av på hjemmebane, kjører jeg på med kveldsskole så jeg skal få meg en relevant tittel når det kommer til kontorarbeid. For jeg er omsorgsarbeider, og så lenge hjemmesituasjon vår er som den er, kan jeg aldri jobbe turnus. Så om vi må flytte fra byen, må jeg ha noe annet å gjøre. Selv om jeg helst vil ha den jobben jeg har i dag. Men det får fremtiden bestemme. Men nå trenger vi at både jeg og mannen jobber, så får han ikke jobb her stikker vi en annen plass. Helst en plass der det er lang sommer, kort vei til Sverige og nært en stor flyplass!
Vi tar den på strak arm, uansett hva som kommer! (Eller, Salmonella nekter jeg å få en gang til! Jeg unner ikke min værste fiende den der faenskapen…)
Facebooksiden min finner du her.
Og om du virkelig vil snoke liker jeg å spamme snapstoryen min. Du finner meg der som Yvonne Jensen.
https://steinihavet.blogg.no/2018-aret-jeg-sletter-fra-harddisken.html