Jeg driter i hvordan du oppdrar ditt barn, så lenge du gjør det!

For å være helt ærlig driter jeg i hvordan og hva du kler på dine barn, så lenge de er gode og varme.

Jeg driter i hvor du tar barna dine med på ferie, så lenge de får en lykkelig barndom med gode minner.

Jeg driter i hvordan du legger dine barn, så lenge du gir dem grunnlag for at de kan sove trygt og godt.

Jeg driter i hvordan mat du serverer, så lenge dine barn vokser opp til å bli sunne og streke mennesker.

Jeg driter i hvordan leker du kjøper, så lenge dine barn får oppleve gleden av fri lek.

Jeg driter i hvordan du bader ditt barn, så lenge du steller det med omsorg og forsiktighet.

Jeg driter i hvordan du snakker til ditt barn, så lenge du snakker til det som en kjærlig og omsorgsfull mor eller far.

Jeg driter i hvordan du irettesetter ditt barn, så lenge du gjør det på en rettferdig og trygg måte.

Jeg driter i hva du velger av barnehage eller hjem, så lenge du gjør det som er best for ditt barn.

Jeg driter i hvorfor du er i forhold eller ei, så lenge dine barn kommer i første rekke.

Jeg driter rett og slett i hvordan du oppdrar ditt barn, så lenge du gjør det av kjærlighet og omtanke.

Men når alt kommer til alt, så bryr jeg meg mye. For alle barn fortjener en trygg hverdag og barndom, og det er ditt ansvar som forelder!

Del gjerne innlegget med andre pappaer og mammaer.

Facebook siden min finner du her!

“Se den store gutten sitter i vogn! Det må være en dårlig mamma!”

Fantastisk, da vil vi få enda mer peking og stygge blikk når vi er på handletur med minstemann, som om ikke det vi ble utsatt for fra før holdt i massevis. 

Det har seg slik at han ser tilsynelatende frisk ut, noe som gjør at de fleste ganske normalt antar at han er det. Ikke kan du se at han har smerter og ikke kan du se hvor vanskelig det er for han å gå når han har det som verst. Men de kan se at den store fireåringen sitter i en vogn og sutter, og da tenker de fleste. «Hjelpe meg, hva feiler liksom de foreldrene som har en så stor unge i vogn? Som får sutre og klage som den vil? De kan umulig være skikket som foreldre!» Etterfulgt av himlende øyene og meget synlig peking. 

Jeg er overhode ikke dum, og jeg har utmerket hørsel, så det er ikke vanskelig å få meg kommentaren om at jeg er uskikket som mor fordi barnet mitt sitter i vogn når de passerer oss. 

Jeg er for så vidt vant til dette, og har for lengst innsett at folk kanskje bruker sine små grå litt lite når det kommer til å sette spørsmålstegn med egen oppsummeringer av situasjoner de ser.

Men at en barne-fysioterapeut fyrer opp under på dette gjør meg regelrett forbannet. Jeg nesten dirrer av sinne der jeg ser den enorme pekefingeren over meg! For jeg har faktisk ikke valgt selv å få et sykt barn, og det er vanskelig nok fra før, enn at vilt fremmede mennesker skal få offentlig støtte i hetsingen de driver med! Det er regelrett latterlig! 

Greit at det sikkert er mange barn som sitter for lenge i vogn uten at det er behov for det, men jeg er ganske sikker på at det ikke er slik over hele linjen. For da ville vi ikke bli utsatt for en stille mobbing hver gang vi beveger oss offentlig med guttungen i barnevogn. Og når jeg ser meg om i min ganske store omgangskrets, ja da kan jeg fortelle deg at de aller, aller fleste har byttet ut vognen med sko lenge før ungen runder tre år. 

Så vær så snill å husk på oss som daglig blir forhåndsdømt, hetset og behandlet som idioter. For det har seg slik at vi faktisk tar hensyn til barna våre, og ikke alle med gangproblemer sitter i rullestol.



(Er det ikke ganske ille at vi gleder oss til å få en rullestol?! For å slippe hva alle andre tenker om oss som foreldre!) 
 

Takk og pris for at vi er på vei å søke om en rullestol, så vi kanskje slikker denne problemstillingen hver gang vi er så uheldig å bevege oss lenger enn noen meter i slengen. Og da spesielt for min gutts skyld, for han forstår utmerket godt hvem alle peker på!

 

Facebook siden min finner du HER!

 

 

#mammavogn #rullestol #barnevogn #samfunn #fysioterapi #mammablogg #barn #smerter #foreldre #hverdag #mobbing

 

Høydepunkt fra arkivet.

Som lovet har jeg laget en liste med høydepunkter fra arkivet etter et helt år som blogger. Og etter mange timer med gjennomlesning ble jeg endelig ferdig, og det hadde vel ikke vært mulig om barna var hjemme denne helgen. Jeg må virkelig beundre dere som følger bloggen min, for jeg kan ikke holde meg til et tema, jeg klager mye og jeg veksler konstant mellom humor og alvor. Skrivefeil har jeg mange av og jeg er åpenbart ikke så flink til å ta spennende bilder som kan pryde mine innlegg. Så takk for at du holder ut og leser alt jeg skriver. 

Det første innlegget jeg skrev på bloggen inneholdt noen tanker for hva denne skulle gi meg, og som lovet har jeg laget en blogg med et ganske realistisk bilde av hverdagen til en småbarnsmamma. 

Velkommen til en mammablogg litt utenom det vanlige.

 

Jeg har skrevet om de idiotiske penklærne jeg av og til prøver å tvinge på ungene, som ikke er laget for barn i bevegelse. 

Nå vet jeg hvorfor det er umulig å pynte barnet!

Så har jeg gjengitt noen vanlige hverdagssituasjoner, som av og til blir litt mer kompliserte enn hva som er nødvendig.

Kveldsmat, øl og en treåring. 

Første gangen jeg virkelig klatret oppover blogglistene var da jeg skrev om uflidde småbarnsmødre, og du kan trygt si at det var delte meninger om saken. Men jeg som fersk blogger jublet når jeg så statistikken skyte til topps. Babyverden likete også dette innlegget, og jeg gjesteblogget hos dem. 

Kjennetegn på en uflidd småbarnsmor.

Den skremmende stillheten kan få enhver mamma og pappa til å tisse i buksen, så det fortjente virkelig litt plass. For når ungene blir stille vet jeg at det er fare på ferde. 

Den skremmende stillheten. 

Veskedamer er skrekken å møte på venterommet! (Om du leste vaskedamer, les igjen!) Vi tilbringer mye tid på ulike venterom, og jeg har virkelig studert disse plass tyvene. 

Dagens ungdom!

Så var tiden inne å vise noen bilder av mitt ryddige og nøye gjennomtenkte hjem, ekstra pyntet for anledningen. (Okei, greit, mulig jeg lyver, det er bare bilder av det vanlige rotet.) 

Bilder av mitt hjem.

Tiden var igjen inne å ryste bloggverden å sette sinnet i kok. Jeg protesterte mot et bilde som var direkte sårende for tynne jenter, som deltes konstant på facebook. Det var selvfølgelig delte meninger om saken, og svært mange anså det som helt greit å si at tynne jenter er ben som menn ikke liker!

Snakk om å være ondskapsfull!

Det er ikke alltid like lett å være mamma til en liten gutt med smerter, så av og til skriver jeg om hvor vanskelig dette er. Det er sårt som mamma å se at den lille skatten din ikke har det godt.

Takk mamma!

Jeg blir stadig tatt for å være mindreårig, selv om jeg nærmer meg 30 med stormskritt. Denne gangen var det gynekologen som bommet på alderen. Flaut for han, morsomt for meg! 

15 år og 2 barnsmor.

Under et hyttebesøk leste jeg i fugleboken til foreldrene mine, og midt mellom småspurv og ørn, oppdaget jeg at det finnes en type fjærkre som heter sædgås! 

Sædgås!?

Vi har lenge ønsket å komme i kontakt med andre som har barn med samme problemer som minstemann, og etter mange tanker frem og tilbake valgte vi å prøve gjennom bloggen. Dette oppdaget lokalavisene og nettavisen, så saken fikk mye oppmerksomhet. Svært mange kom med tips, og jeg er rørt over omtanken. 

Hva feiler sønnen vår?

Det er ikke uvanlig at kjøleskapet blir fylt av andre ting en mat, så når noe mangler sjekker jeg der først, for så å gå gjennom skuffer og skap. 

Leker i kjøleskapet.

Etter en lang periode med sykemelding var tiden inne for jobb igjen. Denne gangen kun på dagtid, så jeg kunne starte med det samme. Så da måtte jeg finne ut hvordan man avbryter en sykemelding, noe som åpenbart ikke er en vanlig problemstilling. 

Hei, jeg vil ha en friskmelding! 

En periode var det veldig populært med 30dagers utfordring i bloggverden, og jeg vil selvfølgelig regnes som en ekte blogger. Spørs om ikke jeg misforsto litt, men fant ut at det beste var å ta alle utfordringene på en gang. 

Jukseutgaven av 30dagersutfordringen. 

Det hender jeg føler meg som en mislykket mamma, noe jeg også velger å sette ord på. Det resulterte i mange som ble glad for lesingen, og andre som ble sure siden jeg stakk hull på den romantiske boblen de åpenbart lever i. 

Ingen vellykket mamma, overhode ikke! 

Som en stolt campingvogneier er det klart at campinglivets gleder skal deles. Og med alle de morsomme menneskene du møter på campingplasser må jeg jo gi det litt plass. 

Noen grupper campingmennesker.

Sommerferien kom, og vi kjørte og kjørte og kjørte, og det er jeg litt glad for. For ingen kjente meg når jeg plutselig sto med buksen på anklene, midt inne på et enormt kjøpesenter. 

Helvette og rumpeblotting!

Dessverre fikk vi avslag på søknaden vår til NAV rett før vi skulle dra på ferie, og det er ikke så lett å glemme dette. Så i ferien måtte jeg ta meg tid til å skrive en klage på avslaget vi fikk, som var begrunnet med loven der det står at vi har rett på den. Ganske ironisk. Jeg la ut mine tanker på bloggen, og jeg er overveldet av responsen på dette. Noen uker etter at vi kom hjem kom kontrabeskjeden, søknaden var behandlet feil, og vi fikk skriftlig beklagelse fra nav. Endelig kunne vi senke skulderen litt. 

Tusen jævla takk NAV! 

Jeg liker å ta bilder, og hver gang jeg har muligheten drasser jeg med meg kamera. Denne strålende sommerdagen tok vi med svigermor på tur, og jeg fikk ta massevis av bilder. 

Da har vi luftet svigermor!

Sex er vanligvis et tema som er ganske tabu, så det sier seg selv at jeg bare må skrive om det. Jeg er jo tross alt en mammablogger, og har litt erfaring rundt temaet. Hva gjør du om barnet kommer overrasker under litt sengehygge etter leggetid? 

“Mamma, hva gjør du med tissen til pappa?”

Facebook mammaer har vel de fleste møtt på, så jeg tok meg litt tid å skrive om de ulike personlighetene. 

Facebookmammaer. 

Etter hvert kom trangen til å bli en toppblogger, og jeg hadde observert at undertøysbilder drar lesere inn på bloggen. Så jeg rotet frem kamera og tok bilder av undertøyet mitt. 

Undertøysbilder.

Siden jeg ikke ble fornøyd med antall lesere når jeg la ut bilder av undertøy, gikk jeg over til plan B, silikon. Alle vet at silikon selger, og jeg ga etter for presset og skaffet meg dette. Innlegget ble en stor hitt, og teorien min om at silikon selger ble forsterket, uansett om det er i brystene eller skoene. 

Silikon, før og etterbilder. 

Barne-tv er ikke like gjennomtenkt bestandig, så jeg priser meg lykkelig for at vi ikke har fisk eller dyr! 

Budskapet i barne-TV

Så fikk jeg et ønske om jeg kunne skrive om en helt vanlig dag i mitt liv, noe jeg selvfølgelig gjorde med den største glede! 

En vanlig dag i mitt liv! 

At man må lære noen nye ting som foreldre er helt klart, så jeg skrev like greit litt om hva du må lære. 

Noe av det du må lære for å være forelder.

Jeg har fortsatt traumer etter at jeg måtte bruke gymsko på skolen, så når jeg skulle handle dette til guttungen, vred jeg meg i smerter. Det er neste like ille som badehetten! 

De fryktelige gymskoene! 

Gjennom årene har jeg møtt på mange nattevakter, både gjennom jobb, som pasient og som pårørende, og jeg ønsket å gi dem litt oppmerksomhet for den viktige jobben de gjør når alle andre sover.  Oppmerksomheten jeg fikk etter dette gjør meg ydmyk og rørt! 

Til nattevakten!

Interiør på barnerommet er alltid en hitt, å med et så spesielt rom som mine gutter deler måtte jeg bare legge ut noen bilder. Jeg kan garantere at ingen andre har det helt likt! 

Ferske bilder av barnerommet. 

Etter at minstemann kom til verden fikk jeg bekkenløsning, og har vært veldig plaget siden den gang. Mange tror at dette er noe som går over etter fødsel, så jeg følte det var på sin plass å fortelle at det kan vare livet ut. Ikke alle er så heldige at de blir bra igjen. 

Bekkenløsning, ikke bare for gravide.

Trening er et populært tema, og jeg fikk folk til å tenne på alle pluggene når jeg skrev at alle småbarnsforeldre har tid til å trene. Men etter å ha lest det jeg skrev, var de fleste veldig enige. 

At småbarnsforeldre ikke har tid til å trene er tull.

 Så var tiden inne for å leke kjendis igjen, og denne gangen i en landsdekkende avis. VG ønsket å høre om da eldstemann fikk mobiltelefon, og vi ble trykket ut på to hele sider. 

Leker kjendis i dag!

Minstemann sine julegaveønsker var ikke helt etter plan, han vil nemlig ha en jentebaby! Siden jeg synes det holder med de to ungene jeg har, håper jeg julenissen ikke innfrir dette og at minstemann ønsker seg noe mer realistisk neste år. Som en lekebil eller en film. 

En jentebaby i julegave!

Enhver god blogg må ha spørsmålsrunder, så jeg laget meg like greit noen spørsmål og svar selv. Ingen skal komme å fortelle meg at jeg ikke er ekte blogger i alle fall. 

Svar på spørsmålsrunden til meg selv.

Jeg får en del klager på at jeg er ærlig når det kommer til hvordan livet er, så isteden for å være så negativ gjorde jeg et forsøk på å skrive om en slitsom dag i en positiv tone. Mulig jeg ikke så flink til akkurat det?

En jævla bra dag!

Så skapte jeg storm i vannglass med å si at jeg ikke var enige i at man slutter å leve når man får barn. Jeg har aldri følt meg mer levende enn etter at guttene kom til verden. Dette var skrevet på en ganske humoristisk måte trodde jeg, men noen av tilbakemeldingen tok skrivingen bokstavelig. 

Kan ikke få barn, skal leve livet!

Eldstemann er en løsningsorientert gutt, så når lillebroren okkuperte doen litt for lenge var det ingen problem. 

“Må man, så må man.”

Debatten om luksusklær raste en stund, og når jeg blir beskyldt for å være en dårlig mor fordi jeg tenker økonomisk og kler ungene mine i behagelige klær måtte jeg jo si min mening om saken. Det oppdaget nettavisen så i samme slengen som de skrev om bloggeren som mente luksusklær var best, linket de til meg som motvekt. 

Luksusklær til barn, helt nødvendig. 

Vi har lenge jaktet på et hus på landet som kan gi oss et pusterom i hverdagen, så når vi ikke fant det på finn.no prøvde vi oss gjennom bloggen. Fikk massevis av tips, men dessverre var de fleste husene alt for dyre, eller lå for mange timer unna oss. Men vi gir ikke opp og leter fortsatt etter huset som venter på oss. 

Familie søker eldre ensomt hus. 

I julen fikk jeg en overraskelse som fikk frem tårene, tenk at noen har brukt tid på å strikke meg noen nydelige lester! Dette er virkelig den beste gaven jeg kunne få, og lestene er en av favorittene mine. Og at noen som ikke kjenner meg kan vise slik omsorg er virkelig rørende. 

Til nissemor og julenissen! 

For første gang siden minstemann kom til verden skulle jeg og min bedre halvdel ta turen på kino, men det gikk ikke helt etter planen. 

Et forsøk på kinobesøk.

Av og til blir jeg rasende på foreldre som krangler om sine barn, uten å se at den eneste som lider er barnet. Når du går fra den andre forelderen krever det at du samarbeider om barnet og biter i deg litt ubehageligheter. Barnet er uskyldig og skal ikke lide for foreldrenes valg. 

Selvfølgelig eier du ditt barn!

Nakenhet er et tema som ofte kommer på banen, og det skremmer meg å se at vi går i feil retning. Så mine barn vokser opp i et hjem der mamma dusjer naken og ikke kler på seg for å gå på do om natten. Ja til nakenhet i naturlige situasjoner. 

Nudistmamma.

Sykdom er ikke noe nytt i denne familien, så da jeg var uheldig å bli sittende med en eske stikkpiller måtte det jo formidles til omverden. (Advarsel, du kan risikere å le så du griner av dette, om jeg skal tro de som har lest det!) 

En liten stikkpille duliksom. 

Amming på offentlig plass fortjener oppmerksomhet, og det er veldig delte meninger om saken. Jeg står for at amming er naturlig, og der andre kan spise kan også babyer det. 

Du skal ikke amme offentlig!

Etter noen runder i tenkeboksen bestemte jeg meg for å skrive om da jeg møtte veggen, og responsen har vært enorm. Det gleder meg at mine ord kan støtte andre, og jeg er glad for at jeg valgte å dele dette som er så veldig personlig, men også normalt. 

Da jeg møtte veggen. 

 


Han en strålende kveld og trøst deg med at det er minst et år til jeg lager en slik liste igjen, om den ikke var noe for deg! 

#arkiv #høydepukter #media #mammablogg

Da jeg møtte veggen.

Når jeg traff den berømte veggen var det så hardt at muren slo sprekker og bærekonstruksjonen ble svekket. Jeg ramlet sammen, som et korttårn ved et vindpust. Jeg var utbrent, og fanget i en slitsom boble skapt av depresjon. 

Den første uken sov jeg, jeg sov mer en noen gang. En lang og hvileløs søvn langt inne i et urolig mørke. Jeg sov og sov. Mitt liv ble redusert fra å leve til å eksistere. 

Den andre uken kastet tungsinnet seg over meg, som et sort filter som ikke ville la meg se det som var lyst og fint. Jeg gikk, jeg spiste, jeg sov, jeg fungerte, men jeg smilte ikke. Øynene var tomme for liv, og jeg bare handlet. Og jeg gjorde det letteste valget jeg noen gang har tatt, jeg ba om hjelp! 

Den tredje uken ga jeg faen, jeg ga fra meg ansvar. Jeg droppet husarbeide, jeg sov når jeg trengte og jeg løftet ikke en finger for noen andre. Jeg tenkte kun på meg selv, for første gang i livet. Ingen flink pike, ingen flink mamma og ingen flink kjærest. Nå var det min tur å la noen andre ta vare på meg. 

Den fjerde uken kom gråten, og jeg gråt for alt. For dopapirrullen som ikke var byttet, for melken som var gått ut på dato, for juletreet som var feil, for gavene jeg ikke orket lage og for hvor håpløs jeg følte meg. For barna som måtte se sin mor gråte, for kjæresten som måtte ta ansvaret, for verden som var urettferdig og for hverdagen som ikke gikk rundt. Jeg følte meg mislykket, egoistisk, mindreverdig og stygg. 

Den femte uken klarte jeg å se noen små lysglimt gjennom det sorte filteret av negative tanker som styrte følelsene, og jeg innså at jeg hadde alt for strenge krav til meg selv som mor, som venn, som kjærest og som kollega. Og jeg så at det var på tide å ta et oppgjør med alt i livet. 

Jeg lærte litt etter litt at jeg ikke var mislykket når jeg ikke vaske leiligheten hver uke, og at det var greit å støvsuge bare når jeg så det var behov for det. Jeg lærte at det var lov å hoppe over middagen en dag, og heller spise noe lett som brødskiver eller frokostblanding, jeg lærte at det er helt normalt å føle seg lei når du er mamma, jeg lærte at jobben ikke er alt i livet og jeg lærte at venner skal du beholde om de har tid å vente på deg. Jeg lærte at jeg er fin uansett hvor tynn jeg er og at jeg er vakker på min måte uansett hva andre måtte tenke om dem saken. Jeg lærte at ungene ville elske meg like mye selv om jeg ikke var tilstede på hver eneste foreldremøte og jeg lærte at kjæresten skal ta like stor del av familielivet som meg. Jeg lærte at jeg ikke må gi av meg selv hele tiden, og jeg lærte å finne gleden i håndarbeid igjen. 

Tiden gikk, og for hver dag ble litt og litt av det mørke filteret borte, helt til den dagen jeg oppdaget at jeg levde igjen. Like plutselig som jeg traff veggen, var den borte. Men det krevde blod, svette å tårer å komme seg på bena igjen. For veggen måtte bygges opp, bærekonstruksjon måtte forsterkes og sår måtte leges. Det tok tid og det tok krefter, og selv om jeg fikk hjelp var det til syvende og sist min egen kamp. 

Depresjon kan ramme selv den sterkeste, og det er en sykdom på lik linje med en knekt fot, en svulst eller et sår. Du kan bli helt frisk, du kan få ettervirkninger og du kan bøte med livet. Det er en lumsk sykdom, som ligger under sengen og lurer, og sniker seg frem i mørket. En sykdom som ikke sees utenpå, men som spiser deg opp fra innsiden. En sykdom som kan ramme alle, og som får deg til å tro at du ikke er verdifull, at du ikke kan bli elsket og som lurer deg til å tenke tanker som ikke er dine. Depresjon har på mange måter sine egne tanker, negative tanker som gjør alt for å dra deg ned i støvet og lenke deg fast der. 

Men jeg ble frisk, helt frisk etter å ha kjempet en vondt kamp mot mine egne holdninger og oppfattninger av livet. Og jeg er i dag den småvimsete jeg, bare litt mer gjennomtenkt. 

Jeg lærte at jeg ikke må være perfekt for å fylle rollene mine, jeg lærte at det er lov å si nei og jeg lærte å velge hvem og hva som er verd min tid. Og jeg ble mer voksen en noen gang, og fikk utdelt en selvinnsikt som gjør at jeg i dag vet når jeg skal bremse for å ikke treffe veggen på nytt. Jeg lærte meg å stole på meg selv.

Jeg håper at mine ord kan være med å motvirke den store feiloppfatningen i samfunnet som sier at det er svakt å bli psykisk syk! For jeg opplever enda at jeg tar meg selv i å tenke at det er flaut at jeg har vært så dårlig som jeg var, at det er et tegn på svakhet. Men egentlig så er det et tegn på sunnhet, et tegn på at du er et ekte menneske med tanker, følelser og sanser. Og jeg håper at en dag vil depresjon være like naturlig å snakke om som en skadet fot. 

 

Facebooksiden min finner du HER!


#mammablogg #depresjon #psykiskhelse #psykisksyk #psyk #følelser #samfunn #sykdom #hverdag #livet #bakfasaden #roller #helse #helseproblem 

En liten stikkpille duliksom!

 

Om du aldri har prøvd stikkpiller skal du prise deg lykkelig og juble høylytt. (Så fremst du ikke sitter på et bibliotek, da må du gjøre det inni deg.) Egentlig bør du ta en seiersdans, banke så hardt i bordet at det knekker og lage et stort kryss i taket! For stikkpiller er langt fra noe ukomplisert greie. 

Se for deg at du skal stappe en liten porøs klump i stjerten, som smelter om du er uheldig i holde den litt for lenge, etter legens anbefaling. 

I panikk åpnet jeg den komplett umulige lille pakningen med en liten hvit tubelignende masse. En masse med en spiss på den ene siden og en butt ende på den andre, som egentlig ikke er så liten når du ser nøye på den. Og den første tanken som slo meg var at jeg en gang hørte noe om hvordan vei den skulle inn, som jeg tydeligvis fortrengte i det sekundet ordene kom inn i ørene mine. Jeg kjente at den ganske slappe stjerten min strammet seg til, og at blodtrykket økte i takt med smertene som var den utløsende årsaken til at klumpen. Jeg forbannet damen på apoteket som puttet pakken i posen på en meget diskré måte, uten så mye som å nevne hvordan jeg skulle stappe den inn i rumpen. Som om jeg bryr meg om at noen gamlinger rundt meg fikk høre at jeg skulle innta deres verden en stund. (Jeg innbiller meg at gamle folk blir plaget med disse ganske ofte, siden en stor del av dem har samme problem som meg. Kan ikke svelge piller!) Men jeg måtte altså innse at det var litt sent å spørre når jeg sto hjemme på badegulvet med buksen på knærne og en liten pille i hånden. 

Og hva om jeg ikke traff riktig, jeg er jo ikke akkurat den som har best kontakt med rumpehullet mitt! Vanligvis skal ting ut av det, ikke inn. Jeg kommer frem til at om jeg i det hele tatt skal klare å få slappet av i setemuskulaturen er det en fordel at jeg sitter, så jeg dumper ned på toalettsete og kjenner at pulsen stiger. 

Tanken faller på at jeg kan be om hjelp, men hvem skal jeg liksom spørre? Jeg tipper at min mor har gjort slikt før siden hun har satt fire barn til verden, som alle har vært rikelig forkjølet med feber i barneårene. Men på en annen side tror jeg ikke hun har det helt store ønske om å hjelpe sin 27 år gamle datter med å putte medisin i rumpen. Så tenker jeg på mannen min, som helt sikkert ville komme med et sleskt smil å si selvfølgelig. Men jeg mistenker at hans tanker vil være på noe helt annet en den litt pinlige tilstanden som jeg hadde for øyeblikket, og jeg ser også for meg at det ville bli en traumatisk situasjon når ungene stikker hode inn toalettdøren og ser at far i huset står med en finger i rumpen på mamma. Kan bli vanskelig å forklare. 

Tydeligvis vurderte jeg situasjon for lenge, for plutselig står jeg med en hvit masse som holder på å smelte mellom fingrene mine, og det gjør ikke oppgaven enklere. Jeg tar sats, stikker den dit jeg tror er rett, for det er jo helt umulig å se seg selv i ræva når man skal utføre dette inngrepet på seg selv. (Unnskyld språket, men har du lagt merke til hva jeg skriver om?! Tipper at temaet er mer flaut enn ordene!) 

Flaksen er åpenbart på min side, og noen sekunder jubler jeg over god innsats. Men i det samme tanken var tenkt og jeg skal puste lettet ut kjenner jeg en infernalsk kløe spre seg på innsiden av endetarmen, en følelse som kun kan beskrives som tusen paniske maur! Øynene utvider seg og jeg ser rundt etter en redning. Og kun flaksen gjør at jeg ikke oppdager dokosten! Trangen på å klø på innsiden er nesten på grensen til hva jeg kan takle, og jeg er sikker på at dette er straffen for alt galt jeg har gjort gjennom hele livet!

Så kommer virkningen kastet over meg, som en symfoni av lykke i det samme smertene avtar. 

Og hadde bare dette vært den lykkelige slutten skulle jeg jublet, men nei så heldig er du altså ikke. 

For etter en liten stund i lykkeland kjenner jeg trangen til å lette litt på lufttrykket. Og her kan du helt klart se bort ifra små smygere, for klumpen du nettopp har puttet inn i rumpen blir til olje! Og oljen vil ut, fort og bråkete, så høyt faktisk at selv naboen kan høre deg. Og jeg håper for guds skyld at du enda sitter på toalettet når du slipper ut luften, for med den frøser det ut masse, masse olje. Mer en du faktisk kan tro finnes i en liten hvit stikkpille. 

En ting er i alle fall sikkert, jeg vil ikke bli noe stikkpillemisbruker, for noe jævligere torturmetode skal du lete lenge etter. Det er nesten så jeg heller skal ligge å vri meg ubrukelig på badegulvet! 

Ps. Jeg overdriver ikke, helt sant!

Facebooksiden min finner du HER!

 #sykdom #smerter #humor #medisin #samfunn #bakfasaden #mammablogg #stikkpiller #rumpe #uflaks #smertestillende #behandling 

Hvorfor inviterer ingen meg?

Det var en gang en liten jente, som gikk i en passe stor klasse. Hun virket alltid glad, og det var ingen som bet seg merke i at hun ikke hadde noen gode venner. Hun var alltid sammen med noen på skolen, og det var ingen som sa noe på at hun alltid gikk hjem alene. Årene gikk, og hun var alltid den som manglet invitasjon når noen skulle feire noe i klassen. Det var ikke slik at alle utenom henne ble invitert, for det var alltid noen flere som ble utelatt. Men hun fikk aldri en innbydelse, for det var jo ingen som var bestevenn med henne. Så selv om hun hadde mange venner, var det ingen som husket på henne. 

Tiden gikk, og jenten ble mer og mer innesluttet, for selv om det ikke var noen som stengte henne ute i leken på skolen, følte hun seg alltid ensom. Hvorfor ble aldri hun invitert? 

Det er lett å ikke se disse barna, helt normale barn som kanskje er litt sjenerte, som tilsynelatende har det bra. Og på grunn av dette velger jeg at mine barn får be alle, eller guttene/jentene. Jeg skal ikke være med på at disse barna går rundt alene og føler seg mindre verd. For i mine øyne er det et samfunnsansvar å ta vare på barna, uansett om de er mine eller noen andres. Om vi skal lære våre barn gode verdier, må vi lære dem å se også dem som står utenfor. Ikke alle er født med en personlighet som gjør at de utmerker seg og blir spennende, og som gjør at de blir regnet som en god gjest når det skal feires noe. 

Jeg har ikke verdens beste råd, men jeg velger heller å ofre litt på pynten for at alle skal være med, eller faktisk feire bursdager sammen med andre barn som har det i samme tidsrom. For uansett hvor lite penger jeg vil ha, så skal ikke det være en unnskyldning for at noen blir utelatt fra det gode selskap. 

Tenk litt over dette neste gang det skal feires, for ønsker vi virkelig at noen skal få lov til å stå på sidelinjen å se på de andre? 

Og til deg som måtte være uenig med meg i dette, hva om det er ditt barn som plutselig havner i denne situasjon? Skal du da bruke argumentet om at barn like greit kan lære med det samme hvor hard og brutal verden kan være? Skal du fortsette å si at barnet har seg selv å takke når det ikke har venner? Skal du gjemme deg bak et påskudd om dårlig råd eller dårlig plass? Skal du insistere på at det fortsatt er tull å gå rund å være redd for at barn skal bli ?lei seg?? 

 

Til nattevakten.

Kjære nattevakt, du snille og omsorgsfulle menneske som jobber når andre sover, som kommer med gode ord og passer på, i dag skal jeg hedre deg gjennom mine ord.

Alle de ganger jeg har vært syk og sårbar, har natten vært den mest skremmende tiden. Det er da jeg er ensom og føler meg alene, når resten av verden sover og mine er dratt hjem. Det er da tårene kommer og kroppen har får tid å kjenne etter. Hele verden raser sammen for meg i et eneste kaos av tanker og følelser, smerter og redsel for morgendagen. 

Men så kommer disse nattens engler inn, de ser deg og gir deg trøstende ord, de gir deg omsorg og styrke til å komme gjennom mørket. De passer på deg og tar seg tid, setter seg ned ved siden av deg, og gir av seg selv.  De gir trøst og trygghet i den vanskelige tiden, og selv når de har det travelt tar de seg tid. 

Deres jobb blir ofte tatt for å være enkel, men det er så feil som det kan bli. De jobber i stillhet og mørke, og utfører sine oppgaver når andre hviler rundt dem. Vaktene er lange, og timene går sakte. Når andre står opp, drar de hjem. De lever om natten og er på mange måter en annen del av samfunnet, en del vi ofte glemmer. Men så kommer den dagen vi blir syke, og vi trenger dette menneske som skal passe på oss. Det er da vi ser hvor mye de faktisk gir av seg selv. 

Men den viktigste jobben de gjør er å se den syke, og losse dem trygt gjennom den lange natten. Og det er de små tingene de gjør som får meg til å huske dem best. Glasset med vann, en klapp på skulderen og noen varme ord. Gode ord om at dette klarer jeg. 

Gjennom alle de årene jeg har vært innom helsesektoren både som pasient og som pårørende har jeg møtt på disse menneskene, og lagt merke til hvor mye de gjør for andre. Jeg har sett den enorme innsatsen de gjør for at andre skal få det bedre, den omsorgen de gir lagt over det som forventes. Deres jobb fortjener mer ære, for uten dem ville natten vært lang, mørk og skremmende ensom for alle de som trenger trygghet og trøst. 

Så tusen takk til alle dere som velger å jobbe om natten for å hjelpe andre mennesker, jeg beundrer virkelig den jobben dere gjør. Jeg ser dere daglig gjennom jobben min og jeg møter ofte på dere som pårørende. Og jeg tar meg alltid i å tenke at om alle hadde vært like flink å gi omsorg hele døgnet ville mange fått et annet syn på det å være syk. For jeg har aldri møtt en nattevakt som har avist meg, selv ikke når dere hadde det travelt. Dere ser mennesket dere har foran dere, både barn og voksen, og dere fortjener den dypeste respekt for dette! 

Del gjerne om du er enig, og synes at nattevaktene skal få litt ekstra oppmerksomhet. Deres jobb er så utrolig viktig, og blir ofte glemt. 

Facebooksiden min finner du HER!

Du finner meg som @steinhavet på snap og instagram. 

#nattevakt #samfunn #mammablogg #sykdom #helse #yrke #hverdag #følelser #omsorg #ros #engler #pårørende #helsefagarbeider #sykepleier #assistent

Silikon, før og etterbilder!

Så måtte den dagen komme at jeg ga etter for presset! Selv ikke en hardbarket småbarnsmor kan stå imot alle bildene som kommer mot meg hver eneste gang jeg tar frem datamaskin. Og det sier seg selv at jeg måtte gjøre noe med saken, selv om det kostet meg noen kroner. Men må si at selvtiliten ikke ble så bra som jeg hadde håpet, merket faktisk ingen annen forskjell enn mindre smerter i bekkenet. 

 

Etter en kjap runde innom div toppblogger konstanterer jeg at de fleste har silikon, og for å være helt ærlig vil jeg jo ikke være dårligere! Så nå har jeg ordent det også, det kostet litt. Men herregud, noe kan jeg vel ofre for å få opp populæriteten på bloggen min! 

 


( Før eller etter? )

Siden det er veldig uaktuelt å putte det inn i kroppen, kjøpte jeg heller noen såler jeg kan ha i skoene. De har ikke verdens beste demping, og for å unngå vonde føtter er silikoninnlegg perfekt. De kan flyttes fra sko til sko, og om de blir skittene er det bare å vaske av dem. (Ifølge hun som solgte meg dem, jeg har ikke prøvd…)

 

Det beste av alt er jo at jeg kan ta dem ut, så jeg må altså ikke ha dem hele tiden. Ikke er det noen bivirkninger heller, såfremst jeg bruker sko som ikke er så trange at det blir gnagsår. 

 

Jeg liker egentlig best skoene når de er naturlige, men den praktiske biten er viktigere. Og når jeg har skoene på meg sees de uansett ikke. 

 


Førbilde.

 


Etterbilde.

 

Hurra for silikon! 

(Og så noen tagger så alle kan finne innlegget: #silikoninnlegg #silikonpupper #sko #førbilde #etterbilde #humor , også orker jeg ikke skrive flere!)

Snakk om å være ondskapsfull!

Dette bilde kom opp på facebook, og jeg kjenner at det er sjeldent jeg blir så provosert og sint som jeg er nå. Hvorfor i faen skal det være lov å kritisere og rakke ned på en gruppe, for å trøste en annen? Hva er det som foregår i hode på folk når de kan synes et slikt bilde er greit? Det er diskriminerende og ondskapsfullt! 

Skal det være så vanskelig å forstå at alle må få lov til å ha den kroppen og størrelsen de har, uten at det skal være galt? Det er ikke feil å være stor og det er heller ikke feil å være liten, men desverre er det noen der ute som ikke forstår at jo mer du kritiserer noen andre, jo mindre bra får du det med deg selv. 

Om du skal bygge opp ditt selvbilde på grunnlag av kritikk av andre, kan du bare glemme å få det bra med deg selv. 

Jeg håper at den personen som har laget dette bilde får hjelp, for det er tydelig at det er en bitter person som ikke har det godt med seg selv. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Og til alle dere som blir såret og kvalm av bilde, dere skal vite at dere er like vakre som alle andre! 

Den skremmende stillheten.

Er det en ting småbarnsforeldre frykter, så er det stillhet. Den betyr som regel at noe er galt, veldig galt.

 

Har du noen ganger opplevd at du står der i dine egene tanker, for så å oppdaget at det er musestille rundt deg? Og stillheten er skremmende, for nøyaktig fem sekunder siden hadde du en eller flere unger som laget et lydnivå som er langt over anbefalt grense. Du kjenner pulsen øker og bekymringrynken kommer godt til syne i pannen. 

 

Som regel er det ikke hendt noe alvorlig galt og i de fleste tilfeller er det snak om tusj på veggen eller en biblioteksbok som har havnet i do, men det kan du aldri være sikker på når stillheten slår inn. Og som regel tenker vi automatisk at noe veldig galt har hendt, og vi glemmer helt å være sinte. Og med det samme lettelsen slår inn, mumler vi noen linjer om at dette må du aldri gjøre igjen, fyfy. For hva om lilletassen hadde skadet seg? 

 

En annen grunn for stillheten kan være at din lille håpefulle har funnet ut at han skal sove, dette hender som regel ekstremt sjeldent så det er forståelig at du blir automatisk bekymret. Og som regel passer det heller dårlig at de skal bestemme sovetiden selv, for da kan du være hundre prosent sikker på at de ikke vil sove når du sier det er på tide. Og alle vi med barn i huset, vet jo hvor «koselig» det kan være å vekke en liten tass på lading. For egentlig sover de ikke, se samler bare krefter.

 

Den siste grunnen er ulykke, og det er faktisk så ubehagelig å tenke på at jeg kjenner jeg får en liten klump i magen. Og siden jeg ikke vil forsterke de ubehagelig og bekymrede tankene småbarnsforeldre har, velger jeg å ikke utdype dette punktet. 

 

Bilde under illustrerer min minste sønn når han fant ut at do-rullen skulle utforskes for et par år siden. Og jeg kan bekrefte at det er MYE papir på en rull….(I alle fall så mye at det holder fra bade til stuen, og tilbake igjen!)