“Jeg vil leve livet!”
Dette er standard kommentaren når noen skal argumentere for hvorfor de ikke skal ha barn med det første. Og jeg må bare si som sant er, at det ikke er før jeg fikk barn at jeg merker at jeg levde. Før den tid var alt en selvfølge…
Første gang jeg virkelig kjente jeg var i live vandret jeg rundt som en skadeskutt elefant med en mage på størrelse med Mount Everest, full av aggressive hormoner, kvalme ut av en annen verden, kløe på plasser jeg ikke viste fantes, hårete understell som lugget, hemoroider som bestemor ville vært stolt av, føtter som ikke engang passet inn i pappas slagstøvler, ribben som var på grensen til å bli pulverisert etter uker som slagbenk, blære på størrelse med en ert, halsbrann som kunne sette fyr på huset og en mindre pen hud som var full av byller, også navngitt som kviser. Og tro meg, jeg kjente virkelig at jeg levde!
Så kom dagen da kroppen min skulle presse ut et barn av min aller helligste, på samme måte som det ville være å presse et eple ut gjennom øyet på nålen. Jeg pustet og peste som en rasende flodhest som oppdaget at noen stjelte vannhullet fra den, vel vitende om at de stakkars oppgulpene av noen pinglesmerter skulle ganges med hundre, og ikke engang bønn eller trussel kunne få det til å stoppe. Så mellom press og bekymring for at kroppsvesker skulle trylles ut av feil hull ropte jeg på elgen og følte meg som en ungdom etter en runde trollfyll på 17dager, minst. Og hele tiden var det en eller annen idiot som sa at jeg måtte slappe av, som om det går ant å slappe av når du skal presse ut en enorm treningsball av hønsa? Unnskyld språket, men jeg har blitt litt mindre beskjeden etter at en rekke fremmede har hatt innsyn i understellet mitt i et godt opplyst rom, samtidig som jeg stønnet og pustet på en måte som ville gjøre enhver pornostjerne både sjalu og stolt, uten at jeg i det hele tatt tenkte på sex. Og jeg kan love deg at jeg kjente jeg levde, det var faktisk totalt umulig å ikke kjenne det.
Så skulle kroppen tilbake til normal standard, eller så normal standard den kan bli etter 9mnd med mishandling av en annen verden. På noen få uker skulle den trekke seg sammen og kvitte seg med gugge som selv ikke den tøffeste person kan se på uten å få nervøst sammenbrudd. Og oppi alt dette skal de normale og høyst nødvendige funksjonene fungere som de har gjort hele livet frem til nå. Som jeg nettopp hadde lært skal alt ut igjen, noe som resulterte i flere toalett opplevelse der jeg trodde jeg krestet ut bæsj på størrelse med kampsteiner, som skulle vise seg å være små erter som kom ut av et system som hadde fått regelrett juling, og av og til var jeg usikker på om jeg i det hele tatt skulle overleve. I panikken som oppsto var jeg uheldig å ta en titt i speilet og ramlet sammen i psykisk sammenbrudd fordi jeg var helt sikker på at legene hadde gått glipp av at hele underetasjen var om møblert og at de hadde glemt å fortelle meg at jeg var skadet for livet. Jeg hylte og skreik at jeg aldri skulle la noen djevel få befrukte meg flere gang, da skulle jeg heller ramle om død på flekken. Og oppi alt dette måtte jeg klargjøre de hovene og røde jurene som lignet mest på dårlige tomater som var på god vei til å forsvinne i den naturlige prosessen som foregår når de er kommet over spisbar tilstand, for i løpet av fødselen hadde de tatt plassen til brystene mine under noen minutters bevisstløshet, og selv ikke brilleglass på tykkelse med colaflaskebunner og den beste godvilje kan se noen likhet mellom pupper og jurene. Og nå skulle jeg pine meg gjennom en kosestund som matfat samtidig som tårene sto ut av hode på meg av ubehag og smerter. Men herregud, jeg kan i alle fall si at jeg aldri hadde følt meg mer levende.
Så kjære deg, neste gang du skal finne en god grunn til å slippe unna mishandlingen av deg selv må du velge noen andre ord.
PS. Jeg har tydeligvis dårlig hukommelse for til tross for skrekken har jeg valgt å produsere to barn. Og bare for å understreke poenget kan jeg love deg at jeg føler jeg lever livet når jeg står i kassen på Rema med en hylende treåring under armen som nekter å høre etter og prøver å bite og slå alle som kommer innen rekkevidde, samtidig som jeg skal være konsekvent å si nei til en åtteåring som skal ha elle de fristende tingene som står nøye plassert rundt kassen for at småbarnsforeldre skal få en ekstra utfordring, Og oppi alt dette må jeg legge opp varer til en verdi som vil tømme den stakkars kontoen min som allerede har fått unngjelde når jeg for 7gang denne vinteren måtte kjøpe nye vinterklær, og vente på at damen foran meg som har handlet en måneds forsyning skal betale alt med 1-kroninger. Og som om ikke det holder skal jeg beholde roen og snakke til mine barn med en behersket stemme til tross for at jeg bare har sovet 2-3 timer det siste døgnet og kjenner en ekte manneinfluensa klø i halsen ,og være klar for å sette meg ut av spill. 
(“Stå ikke der å ta bilde av meg når jeg har armene fulle, hjelp til!” )
Så nei, du slutter ikke å leve når du får barn, det er heller tvert om.
Facebooksiden min finner du HER!
#mammablogg #foreldre #barn #livet #følelser #humor #fødsel #oppdragelse #bakfasaden #samfunn #hverdag
Æ FLIRE MÆ IHJÆL!!!!! HAHAHAHA..Åsså SÅ på kornet! Hadde æ hadd din fantasi, så e det akkurat det her æ hadde skrevet! Nydelig! 😀 Du e dyktig!
halelujah!
Hva med å endre overskrift til : “Ønsker ikke barn, skal leve livet” . Dette endte opp som et svært uheldig innlegg for de som ikke kan få barn. I tillegg starter du innlegget med: “det er ikke er før du får barn at du merker at du lever”. Synd for de som aldri får oppleve følelsen av å leve, i løpet av et forhåpentligvis langt liv.
Anonym: Takk for tilbakemeldingen, skal gjøre noen endringer. Men må også legge til at innlegget er laget av egene erfaringer, derfor blir mye av fokuset på hvordan jeg personlig opplevde dette. Men ønsker selvføleglig ikke å såre noen, uansett grunn.
Danijela Lane: 😉
Linn: Hehe, takk for det 😉
Takk for den siste kommentaren, d va akkorat sånn æ følte d når æ las d hær..e ikkje alle som e så heldi å få leve livet
Hahahah drit bra skrevet yvonne! 😀
Navn: Helt sant, og derfor endre jeg teksten til at den omhandler meg og ikke alle. 🙂
maria: Takk du 😉
Til den som skrev 13.11.2013 kl.23:20 her. Æ e sjøl en som ikkje kan få barn og det du skriver der e jo bare toill, om man ikkje kan lage selv kan man adoptere! Vesst folk e så fint følenes må dem hente seg spring fart og reise lang straks tel helvete med sutringa si… Og man leser jo i hele innlegget at det gjelder henne og ikkje andre…
Har lest mange blogger men man kan ikkje føle seg støtt tel enn hver tid.
En blogg er jo egne erfaringer ikkje andre sine…. At det går ann…
Steinihavet du har ett igjen skrevet innlegg som e topp stå på du e flink! 🙂
Vanvittig bra skrevven:D
Hehehe, helt fantastisk skrevet! 😀
Hahaha, så fantastisk!
Sååå tatt på kornet! Haha, ler meg ihjel! 😀
lol, Godt skrevet 🙂
DER FIKK DU SAGT DET!!! haha. Som jeg gleder meg til fødsel om mindre enn 5 uker nå! 🙂 Må si du vet hvordan du skal få satt riktig ord på ting iallefall. Du er sikkert en awesome mor! 🙂
Herlig! Du har virkelig satt ordet på det, og med bilde bunn, så tok alt kaka! Ler meg skakk! 🙂
Herregud. Visste fra før at jeg ikke ville ha barn. Nå vet jeg det bedre.
Hehehehehe….. Jeg har 4 barn på 18, 14, 8 og 6,5 år og hver gang jeg fødte sa jeg “Nå husker jeg hvorfor jeg ikke skulle ha flere unger”. Lærte etter fjerde gangen da hihihihi…. Råbra skrevet, kjenner meg 100% igjen 😀
Dette er vel inviduellt, innlegget var triste greier.
hahahaha… for en fantastisk beskrivelse 🙂
Jeg for min del stod godt plassert oppe ved hodet og holdt den berømmelige “kluten” som skulle hjelpe veeeldig…
Ei venninne la ut link til denne på facebook. Etter å ha lest dette innlegget ble jeg igjen minnet på hvorfor jeg ikke skal lese disse håpløse greiene. Måten du fremstiller dette med “å leve livet” er bare forferdelig provoserende, uansett om man har eller ikke har barn
Ha ha, nå lo jeg godt! Du er morsom:) Kan ikke forstå at noen blir støtt av dette? Humørløse stakkarer… Dette er jo din opplevelse, og jeg vil tro at alle som har født kan kjenne seg igjen i en eller annen variant. Den som prøver å fremstille fødsler som noe vakkert og romantisk, for ikke å snakke om de som mener det er orgasminsk, de juger. Det er jo faktisk både grisete og grisevondt. Vi elsker ikke ungene noe mindre av den grunn. Det er jo ikke deres feil. Mannen derimot, han er der lov å hate litt der og da:)
Utrolig skrevet ! Både gjenkjennelig og morsomt ! Flott med også sånne blogg innlegg 🙂
Syns det var et bra innlegg i debatten – angående hva som kan kalles “å leve livet”
Yvonne, det va ett artig og godt skreve innlegg, æ fikk mæ en god latter 😉 men så va det kommentaran som fikk mæ te å flire høyest.
Før æ syns det e like komisk kværgang æ ser nåen bæs og begynne å diskutere om saka dem ikke har lest. (beklage vist dåkker blir støta av mæ, men æ trur nemlig dåkker ikke kan lese)
For da æ starta å lese det innlegge her så klarte æ å les at ho Yvonne hadde skreve at det va første da HO (ingen andre, ho skreiv bare sæ sjøl) blei mamma ho følte ho levde. Kordan blir det støtanes? Æ trudde virkelig man hadde lov å fortelle om sitt liv på sin blogg uten at folk skal tru det e dem ho skriv om. Å værtfall når det første som står e at det e ho sjøl ho prate om. Glemte dåkker det?
Så det e ikke uten grunn æ trur dåkker ikke kan lese, for det e tydelig dåkker ikke har gjort det. Æ skal sette å flire enda litt mer, ta mæ ett glass vin og være glad for at æ kan lese 🙂
Raj: Takk, må faktisk bare si meg enig. Jeg sutrer ikke over alle som har friske barn, men gleder meg heller på deres vegne når de skriver om det! Så samme prinsippet i denne saken. Tusen takk for en veldig oppmuntrende kommentar 😀
Jane: Tuuuusen takk 😀
Caroline: Hehe, husk å puste, vil ikke ha noe liv på samviktigheten også 😉
Julie Sofi: Hehe, du skal se det går helt fint når den lille bestemmer seg for å ta veien ut av magen:) Tror ikke jeg er bedre enn noen andre egentlig, har mine dårlige dager der jeg ikke er spesielt morsom og bare går inn i skapet for å få litt fred og ro:P (Klesskapet altså, ungene vet ikke om den gjemmeplassen enda!)
mia: Håh, om du klarte å ta det her seriøst må jeg bare beklage! (Og livet med barn er vel stort sett mer en det jeg klarte å lire av meg på noen få setninger!)
Siv: Hehe, håper jeg har klart å lære etter 2ganger, men det kan se mørkt ut om noen år 😉 Men skal helt klart klare det en gang til, om vi skulle være så heldige å bli gravid igjen,en gang i fremtiden 😀
Pelle: Oisan, enda en av dem som ikke forstår humor og ironi. Det må være litt vanskelig for deg stakkars, men om du ønsker kan jeg godt skrive en forklaring slik at du kan forstå hva alle de andre ler av! (Og neida, det er ikke deg jeg sikter til, det ville vært særdeles ufint!) 😀
Geriatriks: Hehe, ja skulle gjort mye for å være klutbæreren 😉 (Og det var god hjelp å ha en kjent i rommet, til tross for alle mindre hyggelige utsagn i hetens øyeblikk! Men enig i at jeg ikke helt ser greia med kluten, kan ha vært for at dere skal ha noe å holde fast i!) ;D
Navn: Stakkars, skjønte du ikke at det jeg skrev var tull? Må bare beklage, ettersom jeg kanskje var litt vag i bruken av ironi. Sånt hender til tider, og jeg glemmer stadig at mange ikke helt forstår humor og ironi. (Og så kan jeg nevne at jeg har skrevet om egen erfaring med å leve livet, så om det plager deg kan du jo bare droppe å lese hva som står der?!)
mandagsmamma: Haha, du kan tro jeg har hatt det morsomt når jeg har lest gjennom alle kommentarene. Får meg liksom ikke til å forstå at det er teknisk mulig å være en sån grinebiter at de ikke forstår at det er humor 😛 Ja, den romantikken kan de stikke opp i stjerten, jeg så ingen ting som var spesielt rosenrødt under fødselen. (Eller, når jeg tenker meg om var det noen ting der i den fargen, men tror jeg skal la være å utdype det med tanke på de som kan føle seg støtet av litt gugge!) Og hvor glad jeg er i ungene har fint lite med hvordan de kom ut å gjøre! 😀
Navn: Takk for det, kanskje på tide at den debatten kommer opp, når jeg ser enkelte av svarene jeg får 😉 Å leve livet kan ha mange betydninger, alt etter som hvem du snakker med 🙂
Iselin: Ja du har et poeng der! 😀 Men må jo si at det e litt morsomt at æ klare å støte noen med å leve livet 😛
Selvsagt forstår man ironi. Men forskjell på god og mindre god ironi. Hva betyr egentlig å leve livet?
Navn: Og hvem skal bestemme om det er god eller dårlig ironi? Og som jeg har skrevet før og gjerne gjør igjen, å leve livet er individuelt for hvert enkelt menneske som sier de ordene.
Likevel sier du at man ikke har levd før man har født et barn
Nei, jeg sier at jeg ikke kjente at jeg levde før jeg fikk barn, noe som er en vesentlig forskjell. Og om du faktisk leser teksten vil du få med deg at du ikke slutter å leve når du får barn, noe som faktisk betyr at du måtte ha gjorte før dem kom…Men for all del, om du har bestemt deg for å misforstå så skal ikke jeg sette en stopper for det.
Her er d noen innlegg jg har skrevet som ikke har kommet med, mn mn… jg skriver uansett at jg forstår, og at om du skriver sånt må du tåle kritikk å. Pappaen min er større enn din og alt sånn… god helg! 🙂
Navn: Har ikke sletta noen innlegg om det e det du menè, så har ikke fått noe om at du forstår, og må bare gi samme svar i retur, svare du så må du tåle og få motsvar også. (Mamman min e finere en din, ædabæda!:D ) Og god helg til dæ å 🙂
Bra skreve! 🙂
Når du skriver at mange bruker “jeg vil leve livet” som et argument for å ikke få barn, får jeg nærmest den følelsen av at du ikke godtar at mange faktisk ikkje ØNSKER barn, uansett grunner. Men jeg er ganske sikker på at det ikke er det du vil fram til 🙂 kan vell kjenne at man lever både med og uten barn 🙂 Men det var morsomt å lese!
Sa ikke at noe var sletta, ustabilt nettverk. Bare for å forsvare deg som blogger.
Ble provosert av overskrifta egentlig. Det er det jeg prøver å bruke som unnskyldning til folk som maser meg ihjæl om hvorfor jeg ikke har barn enda. De klarer ikke å tenke seg om to ganger, kanskje jeg ikke kan få barn? Det er ingen selvfølge for alle, men man må prøve å snu det om til det positive likevel.
Ha ha så bra skrevet og med så mange ord uten pusterom og samtidig henger alt på greip liksom…tro meg, har født tre stk og syns beskrivelsen din er veeeeldig virkelighetsnær. Jeg opplevde heller ikke noe rosenrød romantikk rundt fødslene, men nå med den siste presterte jeg å bli rørt midt i ei skikkelig pyton rie. Der stod barnepleieren og ordna til seng til den lille som skulle komme og hun bretta et lite laken så fint på den lille madrassen så da begynte jeg å hulke for jeg syns hun var så snill…ha ha, fødsler altså…bra skrevet!
Maria: Takk 🙂
Navn: Men hvorfor ikke si det som det er, istedenfor å unnskylde deg. Det er da ingen andre som skal bestemme hva du gjør! 🙂
Hege: Ja, det ramlet bare ut en sen kveld når jeg ventet på at vaskemaskin skulle bli ferdig 😉 Har vage minner om barseltårer, spesielt da jeg satt midt på badegulvet og gråt mine modige tårer fordi sokkene til minstemann var så søte..Sukk, det var tider altså 😉