Så var termin her!

16 juni, termin og lillemor klorer seg fast i eggstokkene. Nå som hun bare kan komme, vil hun ikke og jeg kan trygt si at jeg er typisk tredjegangsfødende. Hun tar livet med ro, og jeg mistenker hun kan bli en liten kopi av meg…

Med tanke på all rieaktiviteten jeg har om natten de siste ukene, mistenker jeg hun blir å ramle ut av seg selv når vi er ute å kjører på de flotte og hullete byveiene våre. Men hver gang jeg er sikker på at nå er fødselen ordentlig i gang, stopper alt opp. Irriterende, slitsomt og demotiverende.

For noen dager siden ble vi passelig bekymret, for den lille turboen på innsiden var usannsynlig rolig, og når hun ikke brukte blæren som hoppeslott på sine vanlige tidsrom måtte vi ta turen innom føden. Hun livnet selvfølgelig til da, og jeg følte meg som en passe overhysterisk mor. (Noe jeg fikk bekreftet at jeg ikke var, selv om lillefrøken har det fin i magen.) Vel, det ble ny ultralyd som viste at hun ikke er noen tungvekter i alle fall, selv om vi er med termin. Men alt så fint ut og det er fortsatt min form som er problemet. Blodtrykket har hoppet litt opp og urinprøven var ikke så strålende som den bruker å være. Ufint rett og slett, men ikke kritisk på noen måte. Og ny sjekk et par dager etter viste at det ikke var blitt verre.  

Det er i grunnen på tide at vi får egen parkeringsplass på sykehuset og utenfor legekontoret. 

Humøret mitt er absolutt ikke på topp, og siden blodprosenten min har krøpet nedover er jeg sur og trøtt store deler av dagen. Ikke snakk om at jernpiller og stygge brødskiver med leverpostei har hjulpet. For ikke snakke om alle kiloene med gress jeg har jafset i meg i kombinasjon med appelsinjuice. Det eneste som vil hjelpe er vel å føde. Og hvordan jeg skal klare å samle krefter til det må fuglene vite, jeg blir utslitt av å kle på meg sokker! 

Kroppen føles feil porsjonert, jeg har stadig overlast fremover og alle forsøk på å nå tærne presser frem tårer. Jeg vagger i kjent høygravid stil og er i grunnen klar til å bite hode av alle som irriterer meg. Jeg er egentlig forvandlet til en tikkende usikret bombe som kan gå av bare en liten småstein kommer i veien. 

Jeg føler meg fæl, klumpet og ser kun et troll i speilet, og drømmer om både frisørtime, nye klær og spa for å friske opp på den litt slitene loken jeg har nå om dagen! 


Sjekk det fornøyde utrykket, sånn ser jeg ut 90%av tiden. Resten sover jeg…

Så nå er jeg absolutt fødeklar, dritlei og savner å ha innsiden av kroppen min for meg selv. Jeg vet jo at utsiden skal bli okkupert en stund, men om ikke annet kan alle rundt meg hjelpe litt til med bæringen når det værste er overstått. Og nå er jeg kommet dit at jeg driter i hvor vondt det gjør å føde, jeg gleder meg rett og slett som en unge til den hendelsen trer i kraft. Men først skal jeg vel gå 14dager på overtid å sutre! 

Facebooksiden min finner du her. Jeg oppdaterer snap og instagram oftere enn bloggen, og du finner meg som @steinihavet der også.

Førstemann på leirskole!

I dag nådde vi en ny milepæl i vår tilværelse som foreldre, en påminnelse om at i år er det 12år siden jeg for første gang ble mamma. Ulært og ung var jeg, og forskjellen er vel ikke så stor annet enn at jeg er eldre i dag. Men på den tiden var ikke leirskole i mine tanker, og nå plutselig står jeg her å innser at årene virkelig har jogget avgårde. Den lille gutten min er plutselig blitt stor og mye mer selvstendig enn jeg innbiller meg. 

Vel, jeg klarte å sende han avgårde uten hysteriske mamma tårer (og det til tross for min høygravide og hormonelle tilstand!) og jeg vet at han vil stortrives denne uken lamme klassen sin. Jeg krysser fingrene for at det som er pakket vil komme hjem i samme bag og at han husker alle elementære ting som å vaske hender, spise og smøre seg med solkrem regelmessig.

Solen skal være frem enda noen dager, men så meldes det regn og de dagene vil jeg mest sannsynlig bekymre meg smårar for at han husker å tørke klærne og at han kler på seg ordentlig. Typisk bortkastede bekymringer som mødre har en tendens å bære med seg. 

Vi har mulighet å nå ungene på telefon til læreren, men jeg skal ikke være den som ringer hvert femte minutt for å spørre hvordan det går. Jeg har i grunnen ganske god magefølelse og tror han vil klare seg bra uten maset mitt. Det er nesten som at jeg føler meg litt i overkant lite “masete”, men jeg satser på at han ringer hjem sjøl om det skulle være nødvendig. Jeg er jo ikke mindre gla i han selv om vi ikke snakkes hver dag, og jeg er heller ikke typen som ringer i tide og utide. Men jeg har da lovet at om lillesøsteren ankommer verden mens han er borte, så skal jeg sette himmel og jord i bevegelse så han får beskjed. (Vi håper egentlig hun venter, for hans del, selv om jeg er fødeklar og mer enn det!) 


“Nei mamma, æ trening ikke hjelp! Slutt å mas!” 

For å krydre opp spenningen endte vi også på legevakten med eldstemann i går kveld, etter at lillebroren var uheldig og stakk en finger med grus, moll, rust og oppfliset negl i øyet hans. Uheldigvis var det et skrubbsår på øyet og heldigvis var det ikke i synsfeltet. Men jeg skal innrømme at jeg hylte litt inni meg når vi ventet, for det er bare så typisk oss å havne i slike situasjoner. Og nå har jeg lært, neglene skal heretter være korte!

Facebooksiden min finner du her!

PS. Jeg valgte å ikke fortelle han om alt vi fant på når vi var på leirskolen, så jeg er spent å høre hva han selv har funnet på når han kommer tilbake. For han hadde bestemt seg på forhånd at litt sprell måtte til, og det ville ikke gå for meg å nekte han det…

Svangerskapsuke 39

  • Graviduke:  39 
  • Termin: 16.juni fortsatt!
  • Trinnmester: 3 
  • Dager igjen til termin: 6, men går sikkert 14dager på overtid nå som lillemor bare skal komme. 
  • Neste kontroll: Neste fredag må jeg vel pent bestille meg en time om hun ikke har ankommet! 
  • Kjønn: Lita prinsesse. 
  • Innkjøp: Vel, nå burde vi ha det meste i hus. Men jeg innser at vi mangler en liten badebalje som er mer praktisk en håndvasken, og jeg tror jeg blir  å savne en babygym etter hvert.
  • Mammaklær: Jeg vurderer på det sterkeste å gå naken, det er så varmt nå om dagen at jeg renner bort. Og absolutt alle sommerklærne jeg prøver  blir enten for trange, eller så er passformen som en potetsekk rundt kroppen. Jeg trenger  føle meg vel, og det er ikke like lett med klær som er for små! 
  • Humør: Jeg formelig stråler over av utålmodighet, og må virkelig jobbe for at ikke hvert eneste ord som renner ut skal være negativt. 
  • Søvn:  Av og til, og alt for lite! Har heldigvis fått ekstra avlastning til mellomste, så vi får hentet oss litt inn før den store begivenheten.
  • Strekkmerker: Nei ikke andre enn de som var der fra den gangen jeg ble tenåring og brystene poppet ut. 
  • Gravidmage: Oh yes, på bildene ser den merkelig liten ut, men sånn føles det ikke! Det er som å ha en treåring klengende fast rundt magen til enhver tid. Og nå er det så trangt om plassen at jeg nesten ikke klarer å bøye meg fremover. Ribbeina verker som besatt og blæren min eksisterer ikke mer. 
  • Vektøkning: Ja omsider har vekten gått rett vei, men har en mistanke om at mye av den skyldes vannet som har inntatt beina og armene mine. 
  • Aktivitet: Magen er en gymsal og det er en liten jente som liker å bevege seg der. Så jeg har ikke vansker med å følge med på at hun har det bra. Min aktivitet på dette stadiet er heller tvilsom, selv om jeg har prøvd meg på både blomsterbed og hyttebygging i skogen. Kroppen begrenser meg rimelig kjapt og jeg puster og peser som en overopphetet hund med alt for liten nese. 
  • Carvings/må ha: Samme som sist, men det værste er sniffingen på alt som ikke er bra å lukte på! (Kan leses mer om her!) Må fortsatt drikke store mengder kaffe latte med vaniljesmak og rettferdiggjør summen jeg bruker på at jeg hverken drikker eller røyker! Det er bedre at jeg får den kaffen enn at jeg er sur hele dagen. Og jeg drikker den kaffen selv når det er 24 grader og steiksol! 
  • Plager: Her har du favoritt temaet mitt om dagen, for er det noe jeg har mye å fortelle om er det formen min. Jeg går rundt med en konstant følelse av å tisse meg ut, blæren er så sammenpresset at jeg toppen har plass til 2-3dråper. Jeg har noen nerver i klem som gjør at det går ekstreme “strømstøt” nedover beina og når det er ekstra ille ramler jeg nesten sammen. Alt vannet jeg drikker har misforstått at det skal ut gjennom den ikkeeksisterende blæren, og renner ned i beina. Så lenge jeg ikke sitter, da går det i armene. Så ikke overraskende verker det som besatt og det føles som at huden skal revne. Jeg har konstant sure oppstøt, både sånne fra magesekken og kjefting på det som hender rundt meg. Så jeg har fått forbud mot samtlige nettaviser. Masseriene har en tendens å komme hver gang jeg skal gjøre noe, og jeg blir like skuffet hver gang det er falsk alarm. Kan jeg ikke bare føde og være ferdig med det. Vi var jo så godt igang sist uke. Ellers er det konstant en kynner som gjør det vanskelig å puste og pulsen min svirrer fortsatt høyt. Å der pulsen er høy er blodprosenten lav, en perfekt kombinasjon når du skal i fødsel. Å hvilken lykke, jeg har ikke glemt hvordan det var å føde de andre og jeg anser ikke en fødsel som en koselig og underholdene aktivitet. Så jeg vil bare ha dte overstått, helst i kveld så jeg får jordmora jeg har gått til gjennom svangerskapet. 

 

Så var det de obligatoriske bildene, og romantisk som jeg og mannen var i går kjørte vi oss tur på kvelden. Så da har jeg noen tykkasbilder til senere, siden formen min ble dårlig og jeg droppet profesjonelle bilder. 


Nydelige Grøtfjorden viste seg fra sin beste side! Og18grader på kvelden er langt fra normalen her i nord. 


Var en tur i fjæra på dagen også for å nyte godværet, ikke like lett å vagge rundt på steinene, men det gikk. Og det var godt å stikke beina i vannet, selv om havet ikke er særlig oppvarmet. 


Sånn jeg egentlig føler meg! 

Facebooksiden min finner du her. Og du finne meg som @steinihavet på insta og snap!
 

Noe varmt og gult kommer å tar oss!

Først når den store gule kulen viste seg på himmelen fikk vi lettere panikk og trodde verdens ende var kommet. Men etter hvert opplyste avisene oss om at det var snakk om sol, og at det var langt fra noe farlig fenomen. Det skulle faktisk bli ganske behagelig, og merkelig nok skulle det vare i mange dager. I alle fall fem! Og ikke bare skulle vi få ubegrenset med lys både dag og natt, det skulle til og med bli temperaturer som gjør at vi kan bremse litt på vedfyringen. 

Selvfølgelig var det ikke så lett å tro på alt dette, for det fremstår jo som en sommerdrøm, men denne gangen stemte faktisk ryktene! Å kunne sitte i skyggen i bikini i nordnorge er og blir luksus. 

Vel, når sjokket over været ga seg måtte vi omstille hjernen og innse at de stakkars ungene våre kunne få lov å kle av seg ullklærne, både det innerste og ytterste laget. Og inne mellom møllkuler og hybelkaniner innerst i klesskapet fant vi frem shorts og t-sjorter som selvfølgelig er alt for små. Men vi er ikke så kresen, og ungene var godt fornøyde selv om de ser ut som stappa pølser. Sandaler kan vi bare glemme, så for å kamuflere at vi mangler sommersko ga vi dem lov å springe barfota selv om det er noen snøflekker her og der. (Det er da bare noen dager siden vi hadde minusgrader og 10cm snø…) Ikke ulikt det vi selv opplevde som barn med andre ord…

Vi har også måtte innse at vi må ta opp kampen om å smøre med solkrem om morgenen før ungene sendes ut døra, og jeg tror faktisk ikke jeg synes noe om den rutinen. Ingen ting er så kjipt som å klærsje utover solfaktor 50 på en unge som vrir seg alle veier og spretter unna hver gang du tror du får en fulltreffer med krem så hele badet blir forvandlet til noe ekkelt. Tørket solkrem ser noe suspekt ut. Stakkars søringer som må holde på med dette hele sommeren, det må være kjipt!  


“Slipp ungene fri!”

Som gravid har jeg det det ekstra varmt, og i går hovnet faktisk føttene mine opp til dobbel størrelse. Og selv om det gjør vondt som faen i alt av ledd, nyter jeg synet av litt tykkere legger. Hadde de vært sånn til vanlig kunne jeg kjøpt meg støvletter og tights uten sig i leggen! Men for all del, jeg skal heller vandre rundt med mine i overkant tynne legger en å ha vann i dem. Det ser liksom ikke så lekkert ut hver gang jeg sitter litt for lenge mot en hard overflate og får ymse mønster i skanken. For eksempel ser det ganske rart ut med en legokloss trykket inn i ankelen. 

Men for all del, jeg klager ikke selv om jeg holder på å renne bort og må holde meg i skyggen så lettkledd som det er sømmelig. For det er nok lenge til neste gang vi blir overrasket av sommer. (Reger med vi bruker den opp nå, så de neste to månedene vil inneholde regn og vind!) 

Facebooksiden min finner du her!  Du finner meg også som @steinihavet på insta og snap, hvor jeg oppdaterer oftere enn her! 

PS. Har gitt beskjed at lillemor får vente til helgen før hun kommer, så jeg får nyte litt sommer før jeg inntar de grufulle barsel ukene hvor jeg blir helt på tuppa følelsesmessig og murer meg fast i sofaen. Greit nok at jeg er er lei av å vente, men fødselen får bare vente når vi først har sol! 

Vi venter og venter og venter!

Fortsatt ingen baby utenfor magen, hun klorer seg fast på innsiden og venter på sommeren. Vi har jo hele tiden sakt at det var en sommerbaby, så det er klart hun ikke vil komme når det snør smådjevler og kattunger. 

Men for å være helt ærlig er jeg i grunnen møkk lei, for jeg har ikke tall på alle gangene jeg har våknet med “falske” rier. Og hver gang tenker jeg endelig, for det er ikke så alt for lett å holde mote oppe når jeg husker veldig godt hor vondt det er å føde. Og hver eneste smertefulle sammentrekning er en påminnelse om at det skal bli værre. Kunne jeg ikke fått litt dårligere hukommelse på akkurat det punktet? 

Brødrene er også ganske lei av ventingen, og krysser fingrene hver kveld for at denne natten kommer søsteren. De bryr seg ikke så hardt om at moren ikke vil føde når hun skal få skjønnhetssøvnen sin, og at en fødsel sikkert oppleves mye bedre når man ikke er så trøtt at øynene går i kryss og kroppen hyler etter hvile. For deres del vil det være et fint eventyr å måtte flyttes til bestemor og bestefar natterstid, særlig siden eldstemann sov seg gjennom det når lillebroren skulle komme for 7år siden. 

Vel, i dag sto jeg opp å var til en forandring i strålende form. For første gang på lenge følte jeg meg temmelig uthvilt, og kroppen samarbeidet så godt den kan til tross for den høygravide tilstanden. Så da var det bare å hive seg rundt å forsette arbeidet med blomsterbedene.

Så i morgen vil det gjøre vondt i hvert eneste fiber i kroppen, for jeg er absolutt ikke vant til fysisk arbeid etter de siste 8 månedene med ubrukelig kropp. Men nå er kantene på plass, et par sommerblomster plantet og vi kan vente på snøen som meldes til uken igjen. Oh yes, vi er ikke ferdige med vinteren enda, selv om vi er i juni. Og så lenge det er vinter har jeg en mistanke om at lillemor vil klore seg fast på innsiden av magen. 

Facebooksiden min finner du her!