Snufs, host og hark.

Vi var absolutt ikke ferdige med årets kvote av sykdom, for de siste ukene har vi vært syke alle mann. Hver sin tur selvfølgelig, og til og med eldstemann som vanligvis har et immunforsvar ut over normalen har hostet så innvollene var på vei ut. Og på symptomene ser det ut til å ha vært ulike virus som har vært innom. Denne helgen gikk turen tilbake til meg, og jeg har vært sengeliggende. Men nå er formen min bedre, og jeg krysser fingre og tær for at vi er ferdige for denne gang med papirlommetørkle, nesespray, febernedsettende og halspastiller. 

Sykdom krever jo sitt fra oss alle, og du kan trygt si at vi kun gjør det aller viktigste og sparer kreftene til når de er helt nødvendige. Lite nattesøvn i kombinasjon av ulike kjipe og aggressive virus gjør sitt til at humøret faller og formen blir urven. Og når det blir slik drømmer jeg virkelig om at minstemann skal bli smertefri slik at han kan sove hele natten. (For da vil jo også vi sove.) 

Heldigvis har vi fått ekstra avlastning, og jeg satser på at vi klarer å hente oss inn snart. Det er godt å se at tildelingskontoret behandlet forespørselen vår raskt og innvilget ekstra tid til oss. Takk og pris for at mamma ikke jobber fast så hun faktisk kan jobbe mer når vi trenger det. For kommunen betaler henne når hun har minstemann. 

Så fort alle mann er friske skal vi omsider komme oss ut på tur. Skiene roper i boden, og det er faktisk litt unormalt for jeg trives best utendørs på sommeren. Snø og meg er liksom ikke de beste vennene. Men nå har jeg lyst å gå på ski, spise kvikklunsj og lage bål. Jeg må faktisk smile litt når jeg tenker hvor koselig det skal bli. (Om vi kommer oss så langt, vel og merke.) 

Ekstra krevende hverdag betyr ekstra lite tid til å pleie kjærligheten, og jeg krysser fingrene for at alle holder seg frisk og at jeg og min bedre halvdel kan tilbringe en helg helt alene om et par uker. Selv om vi ikke kan ta oss råd til noen lengre tur bort, så satser vi på stabilt vær så vi kan dra å se hvordan campingvogna har det. Til nå i vinter har vi ikke kommet oss utover, og pappaen min har hatt oppdraget med å sjekke den når han er der ute. Siden vi må passere en veldig rasfarlig strekning er det risikosport å dra dit. Værmeldingen sjekkes nøye før avgang og det ville være kjipt å måtte ringe jobb å si at jeg ikke kommer på grunn av stengt vei. Vi må også klargjøre vogna og sjekke hva vi må ha med om vi skal dit i påsken. I år har jeg fri hele påskeuken og så lenge været er stabilt tar vi turen utover. Og det skal bli godt, jeg savner skogen, fjellene og havet. Naturen der ute gir meg energi og ro. 

Jeg må også ta fatt på ny stønad om grunn og hjelpestønad, og jeg kjenner faktisk jeg gruer meg litt til prosessen. For det blir så fryktelig tydelig hvor mye ekstra belastning vi har når jeg skriver detaljert om hverdagen vår. For til vanlig ønsker jeg ikke at fokuset skal ligge på utfordringene. Men det er bare å hoppe i det, og få den klar. Regner med jeg kan beregne en del måneder behandlingstid, og jeg vil helst unngå at vi får avslag rett før sommerferien igjen. (Sist runde var et kapittel for seg selv, og jeg satser på bedre lykke denne gangen.) 


Så dagene humper og går her hos oss, selv om jeg ikke har orket å skrive om det. 

Facebooksiden min finner du her. 

Ung kjærlighet.

“Om du skal ha morsdagskort må du lage valentinsgaven for meg!” Eldstemann ser på meg med et lurt blikk, vel vitende om at jeg er fryktelig gla i gaver. (Og at jeg ikke sier nei til å lage ting til han.)

Min sønn er tydeligvis av det romantiske slaget, noe som gjør at jeg blir fryktelig stolt. Da må vi jo ha gjort noe som er bra med tanke på oppdragelsen vi gir. Han skal nemlig ordne gave til sin utkårede til selveste Valentines, og jeg velger å ignorere det faktum at han kjøpslår med meg for å få meg til å ordne gaven.

(Han har jo sine meninger om shopping, så jeg er vel det beste alternativet.)

Han har jo funnet seg “dame”, noe som ikke er så unormalt når dem kommer i 10årsalderen. Jeg liker å tro at det hele begrenser seg til å holde i hånden, men jeg synes å minnes at mitt første kyss var i den alderen. (Eller 6år senere, om du leser dette mamma!) Det får det til å knyte seg i magen, for jeg husker hvor nervøs jeg var. Hvor spennende det opplevdes og hvor kry jeg var etterpå. Ikke at jeg gikk rundt å skrøyt av det altså, for det var vår lille hemmelighet. Så for alt jeg vet kan det hende eldstemann og kjæresten gjøre det samme. Men jeg velger å ikke tro det, for det er alt for skummelt for en nybakt storebarnsmamma å fordøye.

Så i går kveld satt jeg å heklet så jeg fikk blemmer på fingrene og tryllet frem hjerte han ville ha. Det skulle være rosa og måtte ha fyll. Han ville det skulle ha øyne og munn og det måtte være ferdig til søndagen så han kunne gi det til frøkna si. Og helst burde den ha et skilt hvor det står “be my valentine” på. 

Hjerte ble godkjent av rampen min som plutselig er blitt veldig stor, og jeg håper det faller i smak når han gir det videre  For tenk det, dette er hans første kjærestegave av det jeg håper blir mange opp gjennom årene. 

Facebooksiden min finner du her.

Snufs, snufs!

Jess, nede for telling med en heftig forkjølelse inkludert en ekstremt kjip hodepine. Å jeg som trodde kviten min var brukt opp etter den tanntrekkings episoden for noen uker siden. Heldigvis ser det ut til at jeg er på bedringens vei, og jeg kan faktisk se på tv og være i godt opplyste rom uten å grine. (Greit det var ikke så ille, men ikke langt unna.) 

At jeg er dårlig til å være syk har jeg skrevet om flere ganger tidligere, så jeg skal spare dere den kjipe lesningen om grønne buser.

Humøret er i grunnen på topp, for snille mammaen min kjøpte meg skolebolle og en boks cola på dagen. Hun er og blir verdens bestem mamma. <3 (Hun fortjener det hjerte, selv om jeg hater å bruke dem!) Etter et besøk hos dem kom mannen hjem men nydelige roser til meg. (Han ble lei surkingen min tror jeg og stakk ut en times tid…) Han kan virkelig være romantisk om han bare vil, og han var vist blitt inspirert av lillesøstra mi som hadde kjøpt blomster til mamma. Jeg ble i alle fall superglad og smiler hver gang jeg ser på dem.

Nå har det seg slik at morsdagen og allehjertersdag faller på søndag, så min bedre halvdel tenkte det var greit å spre gavene utover. Så jeg krysser fingrene for en morsdagsgave, selv om jeg overhode ikke krever det. Men jeg digger gaver, og spesielt når dem er fra guttene mine. 


Bilde illustrerer de siste dagene veldig bra! 

Eldstemann på sin side skulle være gavmild, men ikke helt uten å få noe i gjengjeld. Men det fortjener et eget blogginnlegg senere. (Beklager til deg som hater å vente og kommer til å bli småsur på meg, men jeg kan liksom ikke skrive ferdig innlegget før søndag!) 

Det eneste positive med å ha hold sofaen i dag også er at jeg har klart å hekle litt, og det føles i det minste litt givende å positivt når jeg føler meg overkjørt av en buss, et tog og hurtigruta. Du finner meg som @steinihavet på Instagram, og der legger jeg hovedsakelig ut bilder av det jeg lager.

Nå ser jeg at det meste jeg skriver dreier seg om hvor synd det er i meg, så jeg gir meg for i dag. 

Facebooksiden min finner du her. 

Eldstemann på shopping.

“Roy, æ forstår mæ ikke på jente!!” 10åringen slår ut med armene og ser helt oppgitt ut, man skulle nesten tro at verden var på vei å gå under. Han var akkurat kommet hjem fra handletur sammen med venninna si. 

“Oi, ka har hendt? Har du fått oppsigelsen fra dama?” Min bedre halvdel svarer, og selv min oppmerksomhet rettes fra innsiden av øyelokkene mot den oppgitte gutten i sofaen. Han har kjæreste, og selv om det er langt til et seriøst forhold kan det jo være trøbbel på tråden.

“Hæregud, dæm blir jo aldri lei av å gå i butikka!” Han ser på stefaren med et oppgitt blikk, og er tydeligvis ute etter en god dose sympati. Dagens shoppingrunde har vært hard, og han har kommet til den samme konklusjon som veldig, veldig mange andre mannfolk. Shopping er kjedelig, spesielt når du tasser etter en dame i endeløse butikker med markedsføring rettet mot kvinner. 

På dette tidspunktet lå jeg på sofaen med tårer som trillet av latteren, for dette hadde jeg ikke forventet, enda. Og jeg ser dem for meg der hun går først i godt humør, og han slepende etter med det litt forvirrede blikket menn ofte har i den situasjon. 

Og det er vel ingen overraskelse at det ble sendt noen sure blikk i min retning. For jeg er åpenbart en av de jentene som aldri blir lei av å gå i butikker ifølge han. (Vet ikke om jeg er helt enig altså.)

“Ikke være med på shopping nei, tenkte mæ det…”

Eldstemann er på god vei mot tenårene, og lærer seg stadig mer om livet som som venter. Og heldigvis er noen av problemstillingene enklere og mer humoristiske enn andre. 

Facebooksiden min finner du her. 

(Og eldstemann selv har godkjent at jeg skriver dette og publiserer i offentligheten, sånn hvis du lurer.)

Oppdatering om minstemann.

Jeg fikk spørsmål om hvordan det går med minstemann og ser at det er en god stund siden jeg har skrevet noe om plagene hans. Hverdagen vår er liksom det vi kjenner til, så selv om vi har litt ekstra utfordringer glemmer jeg det litt. Og jeg er redd for å bli stemplet som en sutrekjærring som baserer bloggen sin på å få medlidenhet fra andre og for at den skal bli kjedelig fordi jeg skriver om de samme tingene. Men på en annen side er dette en del av hverdagen vår, og da bør jeg jo kunne skrive om det uten å bekymre meg for hva andre tenker om saken. 

For oss er det viktig å ha minst mulig fokus på minstemanns plager og smerter, for han skal får muligheten på lik linje som alle andre barn å faktisk være et barn. Men selvfølgelig tenker vi gjennom enkelte ting flere ganger før vi bestemmer oss. Og det er ikke til å legge under en stol at alt for lite nattesøvn kjennes veldig godt på kroppen både for liten og stor. Heldigvis takler minstemann dette veldig bra, men han vet jo ikke noe annet heller. 

Nyttårsaften fikk guttene være våkne til klokken 12 for å se på fyrverkeriet, og det ble sent før minstemann var i seng. Den natta var han våken en halvtimes-times tid før han sov videre og tok morgen klokken 6. Uhyre tidlig, spesielt etter så lite søvn. Han vekket broren, og ut over morgenen var det ikke vanskelig å se at den eldste hadde sovet alt for lite. Mens minstemann på sin side var i helt normalt humør, helt uanfektet av at han bare hadde sovet rundt 5 timer den natta. Og da gikk det virkelig opp for meg at det er jo slik det kan være for han. I en dårlig periode er han våken mange ganger i løpet av natten, og om vi slår sammen timene er summen den samme eller mindre. Hadde det bare vært sånn at han våknet av at han var uthvilt og ikke fordi det verker i bena. Han vil så gjerne sove mer, men våkner gang på gang av at det gjør vondt. Og når han våker må vi våkne, og trøste, masere eller i værste fall fylle badebaljen med varmt vann så han kan få lindring på den måten.

Vi har også varmeteppe som er flittig i bruk, men ikke om natten. Og varme-sokkene vi har fra hjelpemiddelsentralen har begrenset batterikapasitet.  Vi må også passe på dem når de er i bruk, så de får også hvile om natten. Men ullkær innerst, ulldress over og tykke hjemmestrikka ulltøfler er gull verd. (Bokstavelig talt, det koster en formue for hvert plagg og siden de slites mye forene enn andre klær går det med enorme mengder i løpet av et år.) Han holder seg i alle fall varm med ull på, og vi vet godt at om han fryser blir smerten verre. Mange ganger skulle jeg ønske jeg kunne spinne, veve og strikke med lynets hastighet så jeg kunne laget klærne selv, for å spare litt utgifter. Heldigvis har de jevn temperatur på rommet etter at vi pusset det opp i sommer.

Den siste tiden har været skiftet fra time til time, og det går fra mange pluss til mange minus og det gir utslag på smertene. Så det blir lite søvn og mye frustrasjon. Det er i slike perioder jeg sender noen sure tanker til helsevesenet om at de trenger mer kunnskap så de kan finne ut årsaken. Men jeg vet jo godt at selv om vi får en årsak, vil det jo ikke trylle smertene bort. Kanskje det kan finnes en behandling, men jeg tviler. Vi prøver i det lengste å unngå smertestillende, men er det for ille får han selvfølgelig det. Vi får bare håpe at sommeren kommer tidlig i år og med mye varme, for da får han det litt bedre.

Han er en ivrig liten tass, og har lenge hatt lyst å starte på fotballtrening. Det sa vi selvfølgelig ja til og det går over all forventning, han stortrives og springer rundt som en helt ifølge faren som har æren med å følge han dit. (Jeg har lovet å stille opp når det blir turneringer, men tenker at det holder at en av oss følger til trening.) Han får så mye positiv energi og glede av det, at den ekstra vanskelige natten etterpå er verd det. For vi vet jo at jo mer aktiv han er, jo mer intense blir smertene om natten. Og når han er sliten og har vært veldig aktiv, ser vi at han halter og han vil helst ikke vil gå. Men han har godt av trening, og siden han er hypermobil er det bare postivt å styrke muskelaturen rundt leddene. Han har også bassengtrening i gruppe med fysioterapeut hver fredag i et godt og vamt basseng, og etter den aktiviteten har han som regel en usedvanlig god ettermiddag. Så det varme vannet lindrer godt. 

Den siste tiden har han klaget veldig mye over smerter i det ene kneet og påpekt flere ganger at det er ekstra ille der. Men vi må bare vente å se hvordan det går. Vi skal også prøve et annet behandlingsopplegg som går på hypnose og avspenning på sykehuset, men det får jeg skrive mer om etter hvert.

Ellers jobber vi fortsatt med språket, men det er litt vanskelig å motivere når han sover lite. Jo mindre søvn jo mer uklar blir ordene som kommer ut. Det er kun uttalen som er problemet, for han har et godt ordforråd og skravler fra han står opp til han legger seg. Han har alltid noe på hjerte, og kommer stadig med gullkorn som virkelig beriker hverdagen vår. 

Vi voksene er slitene etter en lang vinter med lite søvn, for vi takler det ikke like bra som han. Og selv om vi prioriterer søvn og deler på “nattevaktene”, er det langt fra så mye som vi burde få. Så selv om vi skulle ønske vi kunne være mer sosial blir gjerne søvn og rolige kvelder foran tv prioritert når vi har avlastning samtidig som eldstemann er hos pappaen sin. Heldigvis har vi en dag/natt i uken med avlastning, ellers tror jeg at det kunne vært veldig vanskelig å klart å stå i full jobb. For jeg skal innrømme at noen dager er det ufattelig tungt å skulle komme seg ut av sengen og avgårde når hvert eneste lille fiber roper etter søvn. Jeg er også selv veldig plaget  med verking i bena og hoftene, så jeg håper bare at det ikke utvikler seg feil vei. 

Så kort fortalt er ting som før, like frustrerende men like fullt normale. Hverdagen humper og går og jeg drømmer stadig om bedre tider, lottopremie eller sydentur til varme strøk. 

Facebooksiden min finner du her. 

(PS. Om du har noen spørsmål er det bare å skrive dem her, så skal jeg prøve å svare innen rimelighetens tid. Jeg vet jeg burde prioritere å svare oftere, men hater å gjøre det på telefon og orker ikke dra frem dataen hver gang jeg skal svare. Der er jeg en smule lat dessverre.)

Bombetrussel! (Ulv,Ulv…)

Jeg håper det usle krapylet av et menneske som har sendt bombetrussel til et par skoler i dag får straffen den fortjener, for det er ikke rent lite folk han berører av det egoistiske, ondskapsfulle tullet. Mennesker som er uskyldige og ikke skal trenge å utsettes for dette. 

Så om intensjonen med trusselen var å berøre flest mulig må jeg si godt jobbet(dryppet med sarkasme). Du har virkelig klart det store.

Skolene ble stengt, noe som selvfølgelig har mye å si både for elever og de som er ansatt ved skolen. Redselen og bekymring var garantert til å ta og føle på, for selv om det stadig vekk ropes om bombetrusler må man ta det alvorlig. Man vet jo aldri om akkurat denne gangen er da det smeller. 

Videre ble politi, ambulansetjenesten og brannvernet berørt, for politiet skal etterforske, brannvesenet skal være bredt om det smeller, klare til å slokke brann. Og ikke minst skal helsetjenesten forberede seg på det som kan skje. Det blir unntakstilstander, og det andre arbeidet stopper opp. De sakene som ikke er akutte der og da legges bort, saker kanskje er mindre viktige i det store bildet, men enormt viktig for enkeltpersoner. Kanskje det må kalles inn flere på jobb, folk som har en etterlengtet fridag. Arbeid legges bort, og bunken på skrivebordet vokser. 

Se på omgivelsene rundt, på naboer som blir bekymret, redde og skrekkslagne. Kanskje de må beordres til å forlate hjemmet sitt. Se damen som har hjemmekontor og jobber med en viktig oppgave, som må utsettes slik at flere andre arbeidstakere må vente på det de trenger for å jobbe videre. Eller se på mannen som har en ekstra fridag som er lovet bort til kakebaking sammen med barnehageungen sin.  En pappa som jobber turnus og ser sine barn mindre enn andre på grunn av kveldsjobb. En pappa som må skuffe barnet sitt på grunn av andres egoistiske og slemme handlinger. 

Se på aktivitetene som foregår på en skole, kveldskurs og treningshall. Se på alle dem som ikke kan delta på aktiviteten de bruker denne kvelden. Barn som har gledet seg til trening, være seg fotball eller turn. Se redselen hos mange av barna, som blir usikre og utrygge.

Og alt dette har mest sannsynlig et enkelt menneske klart å stelle i stand. 

Det er så fryktelig unødvendig å gjøre dette mot andre, og jeg håper at den eller de ansvarlige får dårlig samvittighet og den straffen de fortjener. For det er overhode ikke greit å true på denne måten. Det er dårlig gjort, umodent, lite gjennomtenkt og ekstremt ufint. 

Selv om dette berører oss litt ekstra i dag, har jeg samme tanker om alle andre tilfeller hvor noen velger å true offentligheten. Det er så feil, og det gjør vondt å vite at vi mennesker kan være så dumme og tankeløse. For selv om ingen bombe går av, er konsekvensene store. 

Og om det advares mange nok ganger uten en reel fare, så vil vi til slutt ikke reagere. Å den dagen det faktisk er en bombe der, vil skadene bli større enn dem skulle vært. 

Facebooksiden min finner du her. 

#bombetrussel #terror #ulvulv #trussel #terrorisme #terror #skole