En jul med blandede følelser.

Selvfølgelig fikk vi for lite søvn natt til julaften og selvfølgelig sto ungene opp før fem og selvfølgelig ble humøret deretter. Men om jeg ser bort ifra blikk som kan drepe og sure kommentarer hadde vi for det meste en fin dag. At jeg tilbrakte julekvelden alene var ikke annet enn hva jeg kunne forvente, for sånn er det å ha et barn som sover svært lite i perioder. Jeg stjal meg noen timers søvn på dagen når tre nøtter til askepott gikk, og dermed var jeg overhode ikke trøtt selv om jeg burde være det. (Jada, jeg skulle se askepott, men sovnet etter fem minutter…) Julefrokosten ble en hitt og jeg må bare anta at den smakte godt, for jeg smakte overhode ingen ting. Tett nese og en ekstremt slitsom hoste var ikke drømmeformen, men om ikke annet skulle jeg jo bare være hjemme. Ungene var strålende fornøyd og for et øyeblikk glemte jeg av at vi ikke hadde sovet noe særlig og at ungene hadde kranglet store deler av dagen. Begge var takknemlige og jeg kan heldigvis skryte av at det ikke er de dyreste gavene som verdsettes høyest. (Tror muligens de ville fått en preken om det var omvendt, og det vil man jo helst unngå på julekvelden.) Etter middag og gave-åpning dro eldstemann til pappaen sin for å feire resten av dagen der, og jeg må innrømme at det var ganske greit. En unge mindre å krangle med, for på det stadiet var jeg også i et relativt kjipt humør. Mannen og minstemann var tidlig i seng, men siden minstemann var urolig valgte jeg å være våken litt lenger. Innimellom syntes jeg fryktelig synd i meg selv, men skammet meg like fort siden det er nok av dem som sitter alene i julen uten å selv ønske det. Jeg hadde i det minste nye tusjer og en fargebok for voksene og kose meg med. Så hobbyen jeg la bort for 10år siden er med andre ord plukket opp igjen.  

De mest verdifulle julegavene under treet og de vi var mest spent på!

1. juledag våknet vi til triste nyheter, nær familie hadde mistet hjemmet sitt i brann, og det var kun grunnmuren igjen på huset de bodde i. Siden jeg har ok kamera dro vi for å ta bilder som de kan ha i tilfelle det skulle bli noe tull med forsikringen i ettertid, og det var vondt å stå der å ta bilder av det som var et hus. Jeg har ikke ord som beskriver følelsene jeg hadde da jeg sto der i mørket med regnet som silte over oss og tok bilder. Ingen ting var igjen, og vår dypeste medfølelse går til alle som bodde i huset. Heldigvis var det ingen hjemme da brannen brøt ut, og det er vi veldig takknemlige for. Men det ga oss en støkk, og selv om vi er nøye fra før å passe på det elektriske tenker vi oss om litt ekstra. Måtte vi aldri oppleve det samme. Husk å bytte batterier i røykvarslerne, dra ut  ladere og elektriske artikler som ikke må være plugget i veggen, og slå av alle lys når du legger deg. Det er bedre å være i forkant av uhell, og sjansen for brann minskes fort når du tar forhåndsregler. Ja det kan bli brann uansett, men det skader overhode ikke å være forsiktig. 

Resten av dagene har vi brukt på å slappe av og sove så mye som mulig, noe som har gjort at jeg sov lenge og gjerne en lur midt på dagen. Det igjen gjør jo at jeg sliter enda mer når jeg skal sove, som jeg gjerne gjør når mørketiden er over oss. Snart seks år med manglende nattesøvn har satt sine spor, og det blir hard å stå opp i morgen tidlig for å dra på jobb. Forhåpentligvis holder jeg ikke meg selv våken med hoste hele natten, for vi har avlastning å mulighet til å sove litt ekstra. 


Hva som hender når jeg snur ryggen til de tre jeg bor sammen med!

Jeg håper du har hatt en så bra jul som mulig, og at du har smakt alt du spiste og at ungene dine har oppført seg stort sett eksemplarisk om du har noen 🙂 

Facebooksiden min finner du her. 

Omsider senket juleferden seg, og jeg kan publisere et perfekt bilde av årets juletre!

 

Alt så ut til å være i orden, og det eneste som sto på planen før vi kunne starte julefeiringen var å handle inn matvarer for de neste fem dagene. Jeg hadde jublet høylytt over at jeg ikke skulle i nærheten av et kjøpesenter før neste år, og vi skulle få en koselig ettermiddag sammen. Vi skulle bare ta inn juletreet, det som vi kjøpte inn for en uke siden som stråler om kapp med solen og er så koselig at det like greit kunne stå der uten pynt. Ja det er nesten så jeg får tårer i øynene når jeg ser på det. Treet ble skrudd fast, og vi lente oss bakover for å nyte synet. 

Og her sier det seg selv at noe er feil, for jeg har ikke en perfekt blogg, og for at ting skal være uperfekt må noe gå rett til helvete. Og det gjorde det, for treet var like skjevt som et historisk tårn på en plass som heter noe som ligner på pizza. (Har snakket i koder noen dager, prøver fortvilet å skjule at det er jeg som er julenissen, så beklager den siste setningen.) Vi bestemte oss for å prøve på nytt, og jeg løsnet alle de seige, ufine drittskruene i juletrefoten som oppførte seg helt fint i fjor. Etter litt hepsing og bannskap ble på nytt treet festet, og vi gjorde andre forsøk på å senke skulderen, lene oss tilbake og nyte utsikten. Ja den ble faktisk så rettet at jeg hørte det knase fra nakken og helt ned i ræva. (Unnskyld språket, det heter “ned i halebenet”.) Men neida, buskjævelen sto fortsatt på skakke, og jeg mistenkte at skiten var sur fordi den var hugget ned og drasset helt til Nord-Norge. Jeg fyrte ut noen nye gloser og tok en ny titt under treet! Og hva var det jeg oppdaget? Joda, det var ikke den hærlige busken min som var problemet, men den sure juletrefoten som var lei av å bli tråkket på. Den hadde bøyd seg i trass. 

Så hva må vi gjøre? Jada, vi må atter en gang nærme oss det totale kaos som råder i byens butikker fordi alle andre er ekstremt treige med julegavehandlingen. (Med andre ord oss så langt tilbake i tid vi kan huske.) Men juletre skal jeg ha, om så jeg må ofre samtlige gaver og all maten utenom fenalåret. Så vi kjørte avgårde, og innså at det var en skrekkfilm vi nærmet oss, for hver eneste meter kjente jeg panikken stige og jeg ba en instendig bøn til samtlige guder jeg kan navnet på, og noen avguder om at vi skulle finne ledig parkering og en juletrefot før tålmdigheten min var over. Noe som ikke var så lenge, tatt i betrakning av at ungene har vært fryktelig spente hele dagen. Også oversatt til så umulige at jeg har truet med å avlyse julen gjentate ganger og lugget av meg halvparten av håret. 

Selvfølgelig var det ikke lett å få parkering og selvfølgelig møtte vi på (og her vil jeg skrive sauer, men lar være siden jeg er av samme rase som dem som vandret rundt…) en flokk med mennesker som så mer eller mindre ville ut i blikket. Du vet, sånn du ser ut når ulven kommer etter deg å du står som sild i tønne og ikke kan springe noen vei. Vi banet oss vei fremover og stupte inn på første og beste butikk. Vi stormet gjennom den for å komme fortset mulig til juletingene og kastet oss ut i en vil leteaksjon. Og der så jeg den, den eneste juletrefoten som var igjen av alle de som var der for bare noen dager siden! Jeg kastet meg gjennom luften og nappet tak i den så ingen andre skulle få den før meg. (Og nå ser jeg at det er her karmaen biter meg i ræva, men mer om det snart.) Den så noe pjusken ut, men vi var desperate på å slippe flere butikker og bestemte oss for å kjøpe den. 75kroner skal jeg klare å leve uten. 

Vi kom oss ut med å hoppe over, under og og springe slalåm mellom folk, og satte kursen hjemover. Nå skulle det ble andre boller! 

Men selvfølgelig ble det ikke det, for den spinkle juletrefoten klarte bare å holde treet rett. Men om du så mye som så på det, risikerte du at det tippet overende, og med tanke på de tre kulene i glass jeg har igjen så kommer det ikke på tale. Ungene skulle tross alt pynte hærligheten av et tre, og det går ikke om foten prøver å kaste det i gulvet. På dette tidspunktet hylte jeg, muligens bare i eget hode, men jeg er faktisk usikker. Jeg la meg ned på gulvet og skulle til å grine, før jeg kom på at vi kunne prøve å legge noe tungt på skiten. Men det er fantastisk hvor lite ting vi har som bare er noen cm og veier flere kilo. Og her slo den karmaen inn, ikke prøv å ta noe for å være sikker på at ingen andre får det før deg…

Vi valgte å ringe en venn, eller nærmere bestemt mine foreldre. De hadde en juletrefot som veide mer en meg, barna og bilen til sammen så den burde holde. Men selvfølgelig var det et stort MEN her. Vi hadde prøvd oss på den før, men hvorfor bestemte vi oss for å droppe det?! 

Jaja, vi ga faen i grublingen og mannen fikk hentet ned julenissen fra loftet til min foreldre. (En julenisse som ligger faktisk.) Med det samme han kom inn luktet jeg problemer, og det er ikke usannsynlig at synet mitt spilte litt inn også. Den var for smal til stammen, og jeg la meg igjen ned i fosterstilling klar for å tute. Men jeg var liksom ikke helt klar for det enda, for busken sto jo der å gråt siden den manglet sko. Helt hjerteløs kan jeg jo ikke være mot noe så vakkert som det fine treet som skal pynte stuen vår en ukes tid. Jeg bestemte meg for å operere, noe som kan funke bra, eller ikke i det hele tatt. Med tanke på tålmodigheten min på dette stadiet ville jeg veddet penger på at det ikke gikk. 

Men omsider snudde lykken, og mine små justeringer endte med at treet  sitter bom fast. Og med hjelp av juletrefoten som veier mer enn et par hjullastere så rikker det seg ikke av flekken. Men for sikkerhets skyld ba jeg mine to tornadoer springe en tur forbi det, og når det ikke engang veltet av dragsuget etter dem var det tommelen opp. Jeg tørket blod, snørr og svette, og annonserte at endelig kunne vi starte på pyntingen.

Det gikk som det måtte gå. Men av hensyn til kommentaren under bilde velger jeg å ikke fortelle det. 

Om du liker pyntingen av juletreet er det jeg som har pyntet, men hvis ikke er det ungene som har gjort det! 

God jul og lykke til i morgen. Måtte du i det minste få noen øyeblikk av lykke og kanskje en hel pose smågodt for deg selv! (Og det uansett om du feirer jul eller ikke!)

Facebooksiden min finner du her! 

Endelig i drift igjen.

For et par uker siden tenkte jeg at nå blir det rolige uker fremover, julegavene var stort sett handlet inn og ingen ting lå i veien for en rolig og fredelig førjulstid. Men selvfølgelig, som vanlig gikk det ikke sånn. Så det som skulle være harmonisk og fredelig har blitt ryddet av veien for en kjip influensa med ørebetennelse som bivirkning og ikke mindre en to eksterne harddisker som tok kveld. Og jeg har mange, mange bilder som betyr rimelig mye for meg. Og for de som har opplevd det samme så vet de at dette er fryktelig skummelt. Heldigvis var den ene med mest bilder såpass levende at jeg fikk hentet ut det meste, men å hente 20 og 20 bilder i slengen er ikke gøy. Så det jeg mangler er stort sett det siste året, og der har jeg jo en del bilder liggende på maskin. I løpet av julen får jeg skaffe meg full oversikt, og starte oppryddingen av de tusen mappene med bilder. 

Denne har jeg laget mens jeg lå på sofaen og plassert i hagen til det allergivennlige pepperkakehuset jeg heklet for noen år siden.

Utenom det har jeg laget oppskrift på en superenkel heklet viking-lue med refleks, som jeg før eller siden vil dele med dere. Den må bare finpusses og skrives forståelig for andre. Det siste blir en utfordring, for jeg er ekspert på merkelige forkortelser og kråketær. Men satser på at det blir forståelig når jeg slenger på noen bilder. 

Søndag hadde vi juleverksted, og da ble det produsert noen veldig sjarmerende dorullnisser, og julekuler som skal pynte treet. Og etterpå hadde jeg juleverksted å laget pyntevaser med medisinflaske og barnematglass. Resultatet ble bra, men skal si det gikk mye tid på å tvinne tråden rund glassene og unngå å brenne fingrene på limet! Også et par julekranser av kongler ble tryllet frem. Det blir ikke jul uten å ha laget juelpynt, så det er bra vi fikk tid til det. 

Minstemann sin tur i år, og det svarte rundt øynene er briller. Litt usikker på hva som har hendt med juletreet, for fikk ingen forklaring. 

Litt nytt interiør som ikke koster en formue, men pynter opp i stuen. 

I dag avspaserte jeg og har brukt dagen til å vaske og rydde, for jeg har jo et ønske om at minst en dag i året skal leiligheten skinne. Nå må jeg kanskje innrømme at innsatsen var noe lunken, men ingen skal være inne i skap og skuffer i julen så det går fint. Formen er enda redusert, og til tider føles det ut som at en av lungene skal hostes ut. (Jeg gråter litt når jeg tenker på at jeg har tatt fri for å vaske, for fridager bør brukes til morsommere ting som å se på tv eller sove…) Golvet får mannen vaske i morgen når vi har fått inn juletreet gjennom den ørlille yttergangen full av klær og sko. Det blir spennende å se hvor lenge vi finner barnåler frem mot sommeren, sist nål som er observert fra fjordårets jul var i oktober. 

Vi gleder oss stort til julaften, noe som minner meg om at det muligens er lurt å handle inn mat. Kanskje jeg må legge vekk dataen og skrive handleliste. Da kommer vi hjem med det som trengs i hus og ikke det jeg har lyst på når jeg er på butikken. 

Forhåpentligvis blir det mer lyd fra meg fremover. 

Facebooksiden min finner du her. 

Går du midt i juleshowet når favorittartisten din er ferdig å spille, og den neste står på scenen?

Se for deg at du har jobbet beinhardt i forkant av et foredrag om noe du virkelig brenner for, noe som gjør deg stolt og noe du vil vise frem. Tenk på sommerfuglene som svirrer rundt i magen og spenningen du føler der du står foran en stor folkemengde klar til å vise det du kan. Stolt,kry og veldig nervøs. 

Så ser du for deg at en etter en reiser seg og forlater lokalet. Du ser dem gå, og du lurer på hva du gjør feil. 

Det hendte i dag, med mange små ivrige barn som skulle vise seg frem til mor, far, bestefar eller noen andre de er glade i. Vise hva de har lært seg gjennom det siste halvåret med trening. En etter en reiste de voksene seg og gikk. Ikke fordi de ville skuffe barna, eller gjøre dem usikre. Jeg håper i alle fall at det ikke var årsaken. De reiste seg, tok jakken og gikk ut av salen, foran resten av publikum som spent fulgte med. Kanskje de passerte akkurat når en pappa skulle se sin sønn hoppe salto eller når en tante skulle se om treningen med spensthopp hadde hjulpet. Kanskje en mor eller bestefar måtte lyve å si at de så hva barnet hadde klart, fordi noen andre sto i veien. For det den voksene fikk se var en annen voksen, som kanskje ikke tenkte helt gjennom hva den gjorde. 

Tenk selv hva du ville følt om noen gikk når det var du som sto på scenen, og husk at barn tenker det samme. 

Ville du reist deg å gått når favorittartisten din var ferdig å spille i et juleshow? Ville du snakket så høyt at du til tider overdøvet den som sto med mikrofon i hånden? Eller er det bare på barns oppvisninger dette er lov? Mulig jeg er er for fersk i gamet med bare tre oppvisninger, men jeg får meg ikke til å forstå at det er greit å gå når noen står på scenen og viser seg frem. Skal vi ikke respektere barna på lik linje, og kanskje mer en voksene som skal fremvise noe for publikum. 

Om det hadde vært en eller to som gikk hadde det ikke gjort så mye, men når det er en jevn strøm ut av salen blir det så fryktelig feil for dem vi skal være der for, nemlig barna. Det skaper uro i salen, for når fem stykker reiser seg fem plasser i salen, fører det til at fem nye må reise seg for å slippe denne ut og at fem andre igjen blir forstyrret og plutselig er ikke fokuset på scenen mer. 

Ja jeg forstår godt at du kanskje er sliten etter en lang dag på jobb, er drittlei av mas fra søsken som ikke finner ettermiddagens opplevelse morsom eller at du holder på å bli sprø av det voldsomme lydnivået i salen, men du har et ansvar ovenfor både ditt å andres barn. Jeg var også det, og hadde mest lyst å putte papir i ørene. Men det stoppet meg ikke fra å vente, og fra å følge med alle de flinke barna som viste turn-kunster foran meg. 

Vær så snill å være et god forbilde. Vær stille når noen snakker i mikrofon, sitt i ro, følg med på dem som står i lyset fra lyskasterne, og om du må gå før så vent til pausen. Da kan du gå uten at du forstyrrer både de på og utenfor scenen. 

Så vær så snill, tenk deg om neste gang du er på et arrangement for barn! De har har også følelser, helt sant! 

Facebooksiden min finner du her. 

Pakke i posten.

Jeg har et samarbeid med Netflix, selvfølgelig bare for egen vinning. Noe som gjør at jeg har fri tilgang til nettopp Netflix og får mystiske pakker i posten. Som regel er pakkene rettet mot ungene, og jeg må innrømme at det er litt kjedelig. Men for all del, jeg klarer fortsatt å glede meg på vegne av ungene, og jeg kan jo kose meg med de nye tingene når de er i seng. (For det er jo sånn det funker?!) 

Og i dag kom det hentelapp i posten, og spenningen vokste. Det er rimelig kjedelig å være syk, og det selv om jeg får ligge å se film hele dagen. Pakken ble hentet og denne gangen var innholdet treffende! 

Te, kopp, snørrpapir eller servietter for dem som er litt dannet og en liste med filmer som kan være underholdende. Dessverre eller heldigvis, så er formen min så bra at i morgen skal jeg på jobb igjen. Men et kjapt blikk på listen viste at jeg hadde sett halvparten av filmene, så resten kan jeg sjekke ut på kveldstid. 

Så tusen takk for pakken, den falt i smak! Så krysser vi fingrene for at dette blir siste runden med basiller før jul. (Og der var jeg en smule optimistisk.) 

For perfekt sykdoms-tidsfordriv, sjekk ut Netflix her! 

PS! Dagens favorittfilm var Maleficent, filmen som ikke stemmer helt overens med barneboken om Tornerose. 

Facebooksiden min finner du her. 

#streamteam #netflix

Årets julebakst er i hus! (Og forhåpentligvis årets siste bakterier…)

Jeg for øyeblikket er ute av drift har jeg ikke så mye å meddele, men jeg kan i det minste skryte av at julebaksten kom i hus på lørdag. Å den var hjemmebakt, ja altså i et annet hjem en mitt da. Vi kan til og med skryte på oss to sorter, både kakemann og pepperkake har fått plass i de nyinnkjøpte kakeboksene. De gamle har på mystisk vis forsvunnet, og jeg mistenker at husnissene har vært på ferde. De som lurer bak ryggen din og gir deg en følelse av at noen ser på deg. Så fremst du ikke har en forfølger, men det slipper heldigvis de fleste av oss. Dem bruker også å nisse bort ting, og det heter seg fra gammelt av at de så ekstra godt etter dyrene i jula. Nå er det ikke så mange dyr her i huset, så det kan jeg ikke bekrefte. 

Hadde det ikke vært for at vi ble invitert på baking hadde det blitt dårlig med julebakst, for jeg er ikke et god husmoremne som trives på kjøkkenet. Det er ikke det at jeg misliker bakingen, men jeg misliker alt arbeide det fører med seg i form av planlegging og logistikk mellom bakeplate og steikeovn. Men nå var vi altså så heldige å få hjelp, og guttene fikk delta på de samme juletradisjonene som jeg fikk på samme alder. (Mamma er en dreven husmor, og hun fikset julebakst og urolige unger på beste måte. Hun var dagmamma å bakte med både oss som hører til i huset og de hun lånte. Jeg bøyer meg i støvet!) Vår kjære hjelper er også av denne typen dyrebare materiale, og vi sender henne en stor takk for en fantastisk dag. 


Utstikking, det som er mest gøy med bakingen! 

Litt høyt, men det går fint.

Perfekte småkaker, passe dynket i mel for sikkerhets skyld!

Eldstemann tok ansvaret for pepperkakehjertene, og de fleste av pepperkakene. Minstemann gikk lei halvveis i bakingen, slik det gjerne er når man baker med ungene.

Kakene ble strålende, og egentlig skulle vi pynte pepperkakehjerter på søndag. Men da la jeg meg ned syk, og har vært det siden. Jeg har store deler av dagen innbilt meg at jeg var på bedringens vei, men for et par timer siden ramlet jeg sammen igjen. Og for å toppe det hele måtte vi gjennom en ny runde neseblod med minstemann, som ikke er så lett når mor allerede sliter med å holde på maten. 

Men kakenehjertene skal pyntes, jeg må bare bli en form som er akseptabel i kombinasjon med matvarer. Og før den tid skal jeg ligge i fosterstilling og synes fryktelig synd på meg selv. Jeg er ikke så flink til å være syk ser det ut til…

Ja og til slutt får jeg bare beklage at jeg snakker om julekaker og sykdom i samme slengen, men etter 10år som mor og enda flere år i helsevesenet mangler jeg naturlige filtre for hva som hører sammen i en samtale. Men om ikke annet har jeg sensurert detaljer rundt egen form, for mamma blir så sur når jeg om slike ting under middagen. Og det kan jo være at hun spiser når hun leser dette. Hun er jo pliktet til å lese alt jeg skriver, for at jeg i det minste skal ha en leser om dagen! 

Facebooksiden min finner du her! 

Alle burde egentlig ha en nordlending!

Å le så jeg griner før klokken syv om morgenen hører sjeldenhetene til, men her om dagen brølte jeg altså av latter på et tidspunkt jeg bare grynter uforstående lyder. Oppmerksomheten min ble fanget av en reklamevideo, og kommentaren “Det er paringstid Nord-Norge” gjorde at dette måtte sees. Etter at jeg var ferdig å le fikk jeg øye på at videoen var blitt sensurert på barne og ungdomsfilmer, og da måtte jeg le enda mer! 

Selv om innholdet i videoen er særdeles fornøyelig måtte jeg i utgangspunktet le enda mer når jeg så hvorfor den fikk så mye publisitet! Den er nemlig blitt sensurert, og jeg lurer virkelig på hvorfor. 

1. Er det fordi den mangler innslag av vold i form av drap og masseslagsmål? Ikke engang en blødende nese var til stede! 

2. Er det fordi den hadde for liten andel av naken hud? Er det kanskje en prosent dette måles etter? 

3. Er det fordi vi er dyremishandlerer som bruker tørrfisk til både mat og redskap? 

4. Er det fordi videoen lærer barn å leke med maten? 

5. Eller er det fordi den viser et oppriktig og ærlig bilde av det rare folkeslaget som bor i de ugjestmilde omgivelsene som Nord-Norge kan skape? 

Ikke vet jeg, for jeg finner den bare underholdende.

Facebooksiden min finner du her!

PS. Jeg er fullstendig klar over at dette er en gammel sak, så hvorfor i alle dager jeg ikke har fått det med meg før er usikkert. Mulig jeg har vært inne i en “sover alt for lite og glemmer alt jeg ser” periode. 

En helt vanlig dag i en mammas liv!

Egentlig bør jeg gå å legge meg, men nå som jeg er overtrøtt etter litt for lite søvn det siste døgnet er det bare å glemme. Så da kan jeg like greit skrive noen små ord om denne vanlige, normale og trøtte hverdagen. 

Når jeg ble rykket ut av sengen alt for tidlig i dag av krangling, på grunn av en kalenderluke som var åpnet av feil unge, hadde jeg lyst å grine. Jeg kunne jo sovet to minutter til, men neida mor skal ikke få de to ekstra minuttene etter at de andre har stått opp i fred. Så jeg spratt opp, eller rettere sakt trillet ut av sengen og sjanglet i stuen. Etter mye om og men roet situasjon seg, og jeg innså at jeg sto i en hullete truse midt på gulvet i den fullt opplyste stuen, mens morgen bussene ute i mørket stadig vekk kjørte forbi, å ga passasjerene orkesterplass. Så beklager til dem som så inn i mine julepyntede vindu og observerte huldra stå å veive med armene. Men det var altså meg da som prøvde å få ungene til å bli venner igjen, med hår til alle kanter, puppene hengende som et smykke til almen beskuelse og tidenes sureste morgentryne. Det er nå en gang sånn virkeligheten ser ut i et familiehjem, til tross for hva enkelte røster påstår. 

Når jeg endelig kunne trampe inn på badet traff jeg for første gang i dag en dørkarm, og humøret ble om mulig enda dårligere. Som om ikke det holder med verkingen i beina som har økt den siste tiden til et nivå som er jævlig irriterende, og det i kombinasjon med mensensmerter tvinger meg nesten sammen i fosterstilling. (Og hadde det ikke vært for at jeg er mor ville jeg garantert ha ligget sammenrullet på badegulvet, men det er altså ikke et alternativ.) Jeg var helt overbevist om at noen hadde flyttet døren i løpet av de får timene jeg sov i natt. Men til tross for verkende skulder, føtter og mage sovnet jeg sittende på do, men ble heldigvis vekket av min kjære sønn som skulle hente sokker. De tynne ankelsokkene som kun skal brukes om sommeren når temperaturmåleren viser over 17grader! Som du sikkert skjønner ble det en ny diskusjon, men jeg våknet i alle fall. Når pøbelfrøet var kastet ut av badet var det på tide å finne klær for dagen. Nattbuksen som hang på knaggen var fristende, og jeg sto sikkert i fem minutter å vurderte om jeg kunne slippe unna med å bruke den på jobb. Men kom frem til at det muligens ikke ville ta seg så bra ut, og fant fram en kjip strømpebukse. Mulig at det var redselen for eldstemanns smarte hode som gjorde at jeg droppet nattbuksen, for jeg kan love deg at han ikke ville brukt ullsokkene om moren fikk gå i nattbukse. OG den kampen skulle jeg ikke tape. 


Spørsmål: Kan jeg gå slik på jobb neste gang?! Bare sånn i tilfelle spørsmålet kommer opp igjen…

Etter mye om og men kom vi oss ut døren, og det første jeg gjorde da jeg satt meg inn i den iskalde bilen var å sovne. Og det sier jo litt om nivået av trøtthet, for det er som regel ikke så lett å sove når man fryser så tenne smeller rytmisk sammen og man nesten ikke klarer å puste av kuldesjokk. (Har feil på motorvarmeren, så venter på at bilen skal inn på sjekk. Blæ er alt jeg har å si om den saken for øyeblikket!) Heldigvis er det min bedre halvdel som kjører, ellers ville vi vel stått i oppkjørselen enda. 

Resten av dagen har jeg brukt på å unngå drømmer om sengen. Til og med en buke papirer har minnet om en hodepute i et svakt øyeblikk, og H så mistenksomt ut som en seng hver gang bokstaven dukket opp på skjermen foran meg. Jeg har flere ganger tatt meg i å dagdrømme om hvor myk madrassen min er, før oppmerksomheten kom tilbake til virkeligheten. 

Men jeg kunne jo ikke sove etter jobb, for da var det på tide å dra innom skolen for å få en oppdatering om eldstemanns prestasjoner. Å nå må jeg advare, for om noen få ord vil jeg skryte høyt og uhemmet av han! Han skårer øverst på de nasjonale prøvene, og så mye tid han bruker på å unngå skolebøkene hadde jeg ikke regnet med det. Vi er vel der mange andre familier er, med barn som ikke synes skolen er den morsomste plassen i verden.

Jeg vet altså godt at han er smart og det fikk jeg spesielt erfare for en stund siden når jeg skulle ta han på å ikke øve på engelsk glosene. Så jeg fant dem frem og ba han fortelle. Men tror du ikke rampen kunne ordene? Joda, og for å sette moren enda litt mer på plass stavet han dem feilfritt for å understreke poenget som fikk moren til å se ut som en dust. Kjære vene, han slår meg ned i støvlene der. Men i alle fall, jeg er så stolt at jeg har lyst å rope litt, for hvem vil ikke ha en smart unge når man kanskje har fått høre mer om negativ en positiv adferd opp gjennom årene? Han kan om han vil, og det var en fryd å se stoltheten hans. Og tro meg, jeg bare elsker å høre hvor fantastisk barna mine er, for de er jo to englebarn sånn helt egentlig. Eller en blanding mellom englebarn og trollunger, for mora kan være et godt troll innimellom. 

Etterpå var det kjøring av eldstemann som sto på planen, han har turn på andre kanten av byen og på grunn av en stengt tunell må vi kjøre LENGE i kø for å komme frem. Men det viste vi jo ikke når han startet der altså, jeg så bare at det sto lite dugnadsarbeid på nettsidene og jublet uten å ense statens veivesen med en tanke. Når han var sluppet av dro jeg innom en venninne for å ligge litt på sofaen, for det sosiale livet må jo også pleies selv om dagen ikke er av de beste. Heldigvis har hun ingen problemer med at jeg slenger meg ned som om jeg skulle være hjemme og pakker meg under et pledd. Hun holdt på med sånn baking, husmoremne som hun er, og det fikk frem en herlig julefølelse. Jeg fikk smake, og de som skal få nyte godsakene er heldige. 

Neste uke er det juleoppvisning, så når vi var ferdige måtte vi på jakt etter en sort singlet , og med tanke på at vi er midtvinters så er det litt vanskelig. De hadde til jenter, og til slutt gikk han med på å å prøve en. Jeg er helt sikker på at ingen ser forskjell om det er til jente eller gutt, men alle grimasene hans var ikke enige i den tanken. Men han gikk til slutt med på å bruke den, med lovnad om at han så veldig kjekk ut. 

Vel hjemme måtte jeg innom mamma med kalenderpakken til minstemann, for jeg tror ikke det hadde vært så populært om jeg glemte det. Vi har avlastning i natt, så selv om jeg er overtrøtt nå og ikke får sove den nærmeste timen vil jeg få hentet meg inn litt. Og det bør jeg for i morgen er det først jobb, så terapisvømming med minstemann utpå dagen, så ortopedisk verksted for å tilpasse inneskoene til barnehagen, så hjem for å spise middag og slappe litt av på sofaen før sparkel og maling finnes frem. Jeg skal på stand-up show med lillesøstra på kvelden, og tenker at jeg til en forandring kan se litt ok ut. 

Facebooksiden min finner du her.