Lys i tunnelen, og feber i bagasjen!

Er det mulig? Hva er det som er galt med oss?! Hvordan makter er det som er imot oss. 

Vel, som jeg skrev i går måtte vi avlyse ferien på grunn av økonomi. Litt for mange feil har tømt sparekontoen vår på alt for kort tid, og det gikk ut over ferien. Vi bruker ikke penger vi ikke har på sånt. 

Men så ble en hånd strekt ut til oss, med kun et ønske om å hjelpe oss. Et enkelt menneske ville hjelpe, så vi kunne ta med barna på tur. Barna som selvfølgelig klarer seg fint uten ferie, men fortjener det inderlig. Vi trenger å komme oss bort. Mellomste trenger varme, og den kan vi ikke gi han i Tromsø. Vi fikk penger, så vi kommer et lite stykke på veien. Penger som kommer uendelig godt med. Vi er så inderlig takknemlig for dette, for den hjelpen vi ikke forventet. For at noen bare ønsker å gi oss dette uten forbehold. Det varmer så enormt, og jeg går rundt med tårer i øynene av glede. Jeg har nesten ikke ord for hvor godt det føles, selv om det er tøft å ta imot hjelp! Men hvorfor skal det være så vanskelig å få hjelp, når jeg gjerne gir den selv?

Det blir ferie, vi vet bare ikke hvordan. Eneste målet vi har er at det bør være varmt. Utgiftene får vi fordele utover høsten, for vogna må fikses. Dessverre er kjøleskapet fortsatt like ute av drift, og en del andre slitedeler må kjøpes inn. Men med at vi fikk litt hjelp gjør at vi ikke må bortprioritere den gaven vi faktisk hadde lovet barna. For å ta fra dem en ferie er som å ta tilbake en gave, og da er det lov å være lei seg og skuffet. 

Vel, humøret kom på topp igjen og vi gikk igang med nye plager. Men, og det er jo alltid et men med oss, så tok feberen til lillemor seg opp igjen, og du kan trygt si at hun har vært dårlig i natt. Det som var litt uro på natta siden lørdag har vært gråt og null nattesøvn. Så det ble legebesøk, og hun har ørebetennelse. Så nå får hun medisin, og vi håper hun bedrer seg snart. 

Men jeg skal innrømme at det føles fryktelig urettferdig! Og jeg håper virkelig at reiseforsikringen vår dekker noe av det vi taper på plassen vi har booket og betalt i Sverige. For nå blir det for sent å kjøre uansett, for lillemor må få tid å komme seg! 

Takk og pris for alle dem rundt oss som støtter oss, de som orker å høre på sutringen min og de som stiller opp! 

Nå får vi bare ta en dag av gangen, og så finne ut hvor vi drar. Men shorts, is og brus skal vi få til! Mulig det blir flybilletter sørover som blir løsningen, sas kjører vel enda tilbud på barnebillettene!

Facebooksiden min finner du her! 

Og du kan følge oss på snap som yvonne jensen (steinihavet)

Hjemtur.

Da går veien hjemover og jeg skal innrømme at det blir godt å komme hjem. Selv om vi har klart oss overraskende bra med en 6-7uker gammel baby i vogna. Hun sover heldigvis bra om natten og gråter lite. Storebroren har hatt litt varierende netter, men han har heldigvis en god periode så det blir ikke alt for mye nattevåk. Eldstemann på sin side har arvet morens sovehjerte og sover gjennom alt av bråk, og jeg blir ikke overrasket om han sover seg gjennom både brannalarm og storm.  Nå er han den som sover lengst, omsider. Som liten kunne han gjerne stå opp i 4-5tiden å forvente at vi var like våkene.

Et par dager regn har det vært, men ellers har sola og skyene slåst om plassen. På grunn av den iskalde vinden har ikke tempen vært så bra som vi håpet. Men det ble bading på guttene i basseng, å da er ferien deres komplett! Til og med lillemor fikk putte føttene i bassenget. Med tanke på alle rundene guttene tigget til seg tråbilkjøring fra onkelen har de hatt en perfekt ferie.

Siden det har vært småkaldt har det blitt noen runder med shopping, og det er vel ikke noe sjokk at jeg fant både en og to garnbutikker. Så jeg har flere nøster med meg hjem enn det jeg hadde når vi dro! Blir spennende å lage noe fint med de nydelige fargene.

Vi har også trimmet litt, og jeg nyter virkelig å kunne bevege meg rundt. Lillemor koser seg i bæresellen og sover mer en gjerne hengende på magen min. Genialt når jeg trenger armene fri for å hjelpe de andre to ungene. Barnevogna blir stort sett brukt som en ekstremt dyr handlevogn!

Guttene var kanskje ikke helt fornøyde med alle butikkene, så de fant “manneparkeringen” på IKEA. De ville ikke høre snakk om at det bare var utstilling…

Lillemors første møte med gårdsdyr ble også i Umeå, og det var tydeligvis så kjedelig at vi sovnet før vi nådde frem til grisene. Jeg hadde glemt hvordan de luktet, men hukommelsen ble oppgradert rimelig kjapt!

Det er så fint å ha så mye selvtillit at ammingen uten blandt folk går greit, for det gjør alt så mye lettere. Mulighetene til å oppleve mer blir større og alle i familien kan delta når vi skal noe. Jeg husker godt hvor tøft det var som førstegangsmamma å skulle lure puppen frem når lillegutt ville ha mat. Hurra for det naturlige og hurra for at babyer skal få mat når de trenger, uansett måte.

Du finner meg som @steinihavet på insta, snap og facebook 😊

Sa jeg idyll?!

Vel, skrytet mitt fra i går om hvor fantastisk idyllisk vi hadde det på tur var ikke så smart. Det gikk troll i ord, og familielivet kom til det nivået jeg kjenner igjen! Med andre ord kaos..

Når vi ankom campingen i Umeå pustet jeg lettet ut, for kjøringen hadde gått over all forventning med tre stykk trollunger i baksetet.  Dessverre hadde jeg fortrengt hvor mye arbeid som skal til for å rigge alt på plass i vogna og utenfor vogna, og at alt tar dobbelt så lang tid med en baby. Men det var bare å brette opp armene i det samme vi så guttene hoppe avgårde på sparkesykkel. Lillemoe fant ut at det var på tide å være våken, noe som virkelig begrenset hvor mye jeg fikk gjort.

Noen timer etter ankomsten kom en fortvilet gutt tilbake, med brillene i to deler… Jeg fikk lyst å gråte litt, men innså at det ville gjøre situasjon enda verre. Hva i himmelens navn skulle vi gjøre nå? Han ser jo fint lite uten briller. Nå tenker du kanskje at vi er noen urutinerte foreldre som ikke har ekstra briller med, men dette var altså reservebrillene. De vanlige gikk til faens for en god del uker siden, og vi har ventet på de nye med håp om at de skulle komme før vi dro. Som ikke gjorde det med andre ord, men som vi fikk beskjed om var ferdige et par timer etter at vi var kjørt. Vi fant ut at problemet måtte løses dagen etter, for på kvelden var det lite å gjøre med saken.

I dag sto vi opp til lyn og torden, og det bøttet ned over oss. Ja det var faktisk så mye regn at vi i perioder hadde problemer med å høre hva vi sa til hverandre når regnet pisket ned på taket. Det var lyn og torden og et aldeles forferdelig lurveleven rundt oss. Men prinsessa vi har med oss lar seg ikke plage av den slags, så hun lå fornøyd på bordet og spiste på favorittbamsen. For hun har faktisk funnet den hun liker best. Vel, regn betyr flom rundt oss, og du kan trygt si at elver rant gjennom teltet vårt. Jeg fikk dessverre ikke reddet håndklærne før de ble våte, men om ikke annet ble bena mine vasket i skittent regnvann. Riktig sjarmerende, for det er meldt bra vær resten av uka!

På grunn av brillene til pøbelfrøet måtte vi på handletur, og vi dro avgårde med et ørlite håp om å få fikset brillene og i beste fall finne tak i samme typen innfatning som han har. Egentlig hadde vi ikke håpe on det og neste løsning ville være lim.

Og hos optikeren hadde vi flaks, for sannelig hadde de inne en annen innfatning som passet glassene! Hva er oddsene for det liksom?! Jeg feiret med å gi guttene beskjed om at de resten av ferien får ta det med ro! (Den beskjeden overhøres foresten glatt, og det går nok ikke lang tid før neste krise!)

Dagen har gått med til shopping, rydding og amming.  Så nå gledet jeg meg til morgendagen når jeg og lillemor skal prøve den nye bæresellen vi har investert i!

Du finner meg som @steinihavet på insta og snap om du vil ha flere små glimt i hverdagen vår 😊

Galskap eller genialt?!

Vel, det kan vel diskuteres om det er så lurt å kaste seg ut på campingtur med en 6uker gammel baby, men vi tok sjangsen. Vi er på dag to med kjøring og det går over all forventning. Jeg venter selvfølgelig på at alt skal gå galt, men til nå er det minimalt med krangling i baksetet der guttene plutselig sitter klint opp i hverandre. Merkelig i grunnen, for store deler av turen må de sitte uten underholdning i form av mobiltelefon.  Lillemor er stort sett fornøyd og våkner uregelmessig for å ha seg en matbit og et bleieskift bak i vogna, men hun har sovehjerte til mora så for det meste snorker hun der bak. Det er nesten litt klissete harmonisk bak ryggen min!

Været er i grunnen bra, det er godt over 15grader så da regner jeg det som sommerdag! I går regnet det litt når vi ankom første stopp i Pajala, og i natt slo regnet ned på vogna. Og da sovnet jeg fort og slet når jeg skulle være våken å amme, for det er noe beroligende med dråpene som treffer vogna. (Og nå kommer jo ikke regent inn gjennom fronten, så da er det ekstra kos!) I dag har det vært lettskyet å sol stort sett hele veien, og sommerklærne er i bruk. Lillemor er ikke helt komfortabel hvis det blir for varmt, men med luftig kjole går det bra.

Varmen gjør at jeg føler for å kjøpe en bæreselle til, en som ikke har nyfødt innlegg og er like varm som den jeg bærer med i dag! Vi får se hva som dukker opp i Umeå! For jeg innser at barnevogna sikkert kunne blitt hjemme, lillemor har det best på magen min ser det ut til.

Vi koser oss med andre ord på tur, og det er litt lettere enn hva jeg hadde forestilt meg før vi dro! Det blir spennende å se hvordan resten av turen blir!

Du finner meg som @steinihavet på insta og snap, hvor jeg oppdaterer regelmessig! 😁

Ferie sa du?!

For øyeblikket klamrer jeg meg fast i det lille hårstrået som heter sommerferie, og kniper øynene sammen samtidig som jeg hyler “snart ferie” inne i hode mitt. Det skulle tatt seg ut om jeg satt å hylte det høyt på jobb, eller når jeg subbet gjennom reolene på rema på jakt etter tomater på boks og fiskepudding med en unge som sutrer i armene og en annen som maser om absolutt alt jeg sa nei til før vi gikk ut av bilen. Jeg mistenker at inntrykket ukjente får av at jeg er en håpløs forelder som bærer en seksåring ville blitt kraftig forsterket, men det er ikke min feil at han har vondt og at jeg har glemt å handle inn middag dagen før når vi hadde avlastning. (Den tiden brukte jeg på sofaen med en passe voldelig serie på tv uten noe fot i virkeligheten, med minst mulig behov for hjernekapasitet. Utløp for frustrasjon og avkobling i et, og mye bedre en den håpløse pustingen som må til for å gjennomføre en passe god meditasjon på en dårlig dag.) 

 

Vel, det hårstrået blir mer og mer oppfliset for hver eneste dag, og med tanke på at jeg nesten kan lukte sol, sommer og varme gjør det meg panikkslagen. Jeg svetter og jeg knurrer. (Kan være jeg skal ha mensen også, når jeg tenker meg om.) Men i alle fall, det eneste som står i hode mitt er tanken om at snart kan vi ta guttene med på ferie, vi skal sette oss inn i bilen og legge byen bak oss. Vi skal tasse avgårde i 80kilometer i timen med campingvogn på kroken, og være den harmoniske familien jeg ser for meg på en solskinnsdag. Realiteten er at før vi kommer i bilen har det vært x-antall diskusjoner om hvem som har gjort hva, vi har maset så mye at kjevene verker på overivrige unger som ikke enser foreldrenes småhissige tone og for å gjøre det hele komplett kommer det til å hølje ned, og muligens snø med vår flaks. Men i alle fall er vi på vei til det vi håper blir et par uker med sol, varme og nattesøvn. Sistenevnte er vel egentlig det eneste jeg ønsker når jeg kjenner riktig godt etter, men også sol og varme er et pluss. 

Jeg vet jo at når vi har kjørt et stykke vil blodtrykket senket seg såpass at jeg kan titte bak og se mine søte små i skjønn harmoni i baksete der de nistirrer på hver sin skjerm ikledd hodetelefoner. Og da kommer jeg til å si, endelig ferie. 

Men så er problemet at det gjenstår to hele uker før vi når målet, og selvfølgelig går ikke ting vår vei. Selvfølgelig ikke, det ville jo være usedvanlig unormalt, for vi er ikke overbevist at noen har kastet gan over oss for ingenting. (Vår uflaks kvote er oppbrukt for lenge, lenge siden.) 


Sånn jeg føler meg, bare i en litt eldre kropp…

SÅ i helgen når vi omsider skulle ta vogna helt hjem oppdaget vi noe besynderlig, de stygge flekkene etter sist sommers vannlekkasje var tilbake. Og det var jo rart, tatt i betraktning at den ble reparert før vi avsluttet campingsesongen 2015. Ja det var faktisk så rart at det måtte insiseres nøye. Og sannelig, det humørsyke beiste av ei campingvogna har igjen bestemt seg for å invitere vannet inn, som vi fortvilet prøver å holde ute. Minstemann lærte ganske mange nye gloser den dagen, og jeg måtte bruke flere timer på å overbevise han om at vi skal på ferie uansett hva. (Motgang + lite søvn = dårlig humør…) 

Mandagen kom, og min bedre halvdel fikk i oppdrag å ordne opp, eller i alle fall sjekke med verkstedet om de hadde tenkt å gjøre det. Så rundt lunsjtider var vogna tømt i fronten og vi var nesten helt klare til å kjøre avgårde med henne. Den eneste lille tingen som gjensto var å ta opp det lille søte hjulet i fronten… 

Men det var ikke noe søtt hjul, for i det min bedre halvdel tok i håndtaket sa det knekk, og der sto han med det i hånden. En ekstrautgift, akkurat det vi trengte nå.

Så vi måtte snegle oss gjennom byen med vogna, og irritere alle dem som lå bak oss. Og som de fleste vet har ikke campingfolket det beste rykte etter veien, og vi gjorde det absolutt ikke bedre etter dagens ferd. Men til vårt forsvar er det ikke vår feil at veiene er formet som skilte for fartshumper. 

Jeg bare venter på neste hinder, og er redd at drømmen min om søvn muligens kan gå i tusen knas ganske snart, med målet rett foran nesen vår. For det hårstrået jeg klamrer meg til skulle vært stelt bedre med, det skulle fått både klipp og hårkur for lenge siden. 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Beklager for at jeg ikke svarer på kommentarer, men jeg bruker merkelig lite tid på nett om dagen, og når jeg gjør det er det for å betale regninger, skrive kjipe søknader eller andre ufattelig kjedelige voksengreier. Men jeg leser alle, og veldig mange av dem får meg til å smile. Så takk! 

Det finnes fordeler med barn som sover lite!

Jepp, det finnes en fordel med barn som sover lite, og det er at de som regel takler søvnmangel bedre enn de fleste andre på samme alder. Og det passet bra i dag, siden vi måtte ta den lange turen til hytta for å hente hjem den hullete campingvogna. 


Lilleprinsen i full lek med togbanen, og det selv etter alt for lite søvn og en veldig vond natt. 
Egentlig skulle hentingen taes unna nå på torsdag, men siden vi bor i nord ble planene lagt om når avisene meldte om vinterens tilbakekomst. Vi har ikke spesielt lyst til å legge ut på langtur med sommerdekk når det meldes om snø, og enda mindre lyst å i tillegg skulle dra på en campingvogn. Grunnen til at vogna måtte hjem er det utette vinduet som har bestemt seg for å gi regnet tilflukt inne, og etter mine beregninger ville ikke hånddukene som stoppet regnet fra å ødelegge sofaputene og hele fronten holde lenger en noen millimeter til med nedbør. Så valget var å hente den i dag, etter jobb. Eldstemann har tatt turen til pappaen sin, så det var bare minstemann som skulle være med. 

Dessverre for oss har vi funnet vårt paradis langt ute på landet, hvor veien fungerer mer som en berg og dalbane med relativt store feil og mangler, så kjøreturen er en prøvelse for tålmodigheten når skiltene med anbefalt fartsgrense hånler når vi siger forbi. 


Den kjipeste vegstrekningen i Ullsfjorden sist vår, dessverre er den reparerte veien på god vei ut i havet igjen så det kan være en ide å finne en bedre løsning neste gang den raser ut. 

Så vi hente forsterkninger i form av gatekjøkkenmat og pakket medisiner og mat til minstemann med en ide om at han sikkert ville sove i bilen. Han hadde tross alt ikke sovet spesielt bra natt til i dag, og tok morgen en gang før klokken 0600. (Var så trøtt på det tidspunktet at jeg ikke klarte å se på klokken, men rampen kunne informere om at barne-tv ikke var startet og at det enda var en stund til klokken var seks.) 

Svigerbrodern ble med i tilfelle vi skulle få noe trøbbel når vogna skulle løsrives fra vinterplassen. Heldigvis gikk det lekende lett, og mens mannfolkene arbeidet tok jeg og minstemann turen inn på hytta for å spise kveldsmat og ta medisiner. Han snakket som en foss og kunne fortelle at han aldri før hadde kjørt til hytta bare for å spise kveldsmat. Og det var jo ganske fint, selv om hytta var litt skummel når den var helt kald og stille. Når vi var ferdige inne var campingvogna kommet på kroken, og vi var klare til å ta jomfruturen ned den bratte hyttebakken med nybilen. Den imponerte stort, og det var en strålende fornøyd femåring som gikk ned bakken hånd i hånd med onkelen og fulgte med at alt gikk bra. Til spørsmålet fra onkelen om han noen ganger hadde vært så lenge våken svarte han “Ja, i dag har jeg jo det!”. 


Campingvogna på vei opp til hytta hengende på en traktor. Ned kjører min bedre halvdel selv, men opp blir litt for risikabelt ifølge meg, selv om bilen sikkert hadde klart det. 

Veien mot byen tok sin tid, og vi hadde flere runder der vi måtte stoppe for å sjekke at alt var ok med vogna, det var et par humper som var i overkant uopsjonerte og som klarte å slå opp skuffene til bestikket. Men vi slapp heldigvis noen større ryddeaksjoner. Merkelig nok sovnet ikke den minste som var med, og han skravlet og skravlet i baksete. Du skulle ikke tro at den lille solstrålen hadde vært våken i nesten 16 timer, men igjen så er det jo ikke så alt for unormalt for han. Så selv om han har vært lenge våken i dag får det ingen innvirkning på nattesøvn hans, og det ville det heller ikke gjort om han sov i bilen på vei utover og så hjemover igjen. 

Men om ikke annet står campingvogna trygt plassert utenfor hjemmet, så i morgen er det bare å ta fatt på den kjedelige oppgaven med å tømme den før den skal på verksted. (Som forhåpentligvis blir en garantisak, og firmaet som solgte oss vognen klarer å rote frem papirene våre som er “forsvunnet”.) 

Og til slutt må jeg skryte litt av BMWen, for den imponerte stort, ikke sinket den i bakkene og den taklet oppgaven med å rygge vogna i oppkjørselen til huset uten antydning til bråk. Så det er nesten litt trist at det blir hjemmeferie i år, og ikke langtur til Sverige. 

Facebooksiden min finner du her! 

Barna mine får ikke lov å se på TV.

Unnskyld, men mine barn får faktisk  ikke se på TV når vi er på ferie. De må dessverre klare seg uten, alle de ukene vi er borte!

Tenk så grusomt at de må leke seg ute, uten noe form for stimulans i form av programmer som skal være så fullproppen av pedagogisk riktig innhold at de garantert må bli noen aldeles perfekte voksne. Jeg tar heller sjansen på at min oppdragelse vil gi dem en real fordel til å bli ok voksne! Det er bra fryktelig at jeg lar dem kjede seg, i form av at de må finne på ting selv! Tenk at de må bruke fantasien sin!

Jeg må virkelig være tidenes dårligste mamma, som prioriterer turer på stranden der de kan bade i timevis, istedenfor at de sitter inne firkantet i øynene og følger med på figurer som springer frem og tilbake med fordreid stemme. Og når været blir dårlig finner vi frem de gode og gamle brettspillene, og koser oss sammen.

 

Det blir kylling til middag i dag, med stekt mais!

At jeg kan være så uansvarlig å la dem springe til lekeplassen barbente og fornøyde. Tenk at de får lov å få blåmerker og skrubbsår og flis i fingeren. Jeg lar dem stolt få vise frem sine sommerpregede føtter, fulle av merker som forteller om aktiv lek.

 

Bryggen er en perfekt lekeplass når voksne følger med.

Istedenfor å la dem oppleve andres lek på en skjerm, tilrettelegger jeg så de kan ordne sin egen. Vi er ute, vi drar på traktor race, vi lager esker til små skatter, vi tegner og vi er lykkelige, helt uten påvirkning fra andre enn oss selv.

 

Den nye skattekisten som skal romme alt det magiske vi finner i sommer!

Og jeg har ikke hørt dem klage, for de er opptatte med å utforske sommeren og omgivelsene rundt oss. En liten flue blir fort en drage og en pinnsvin som forsvinner inn i buskene blir et lite troll. Ikke har de spurt om å se på tv, og ikke savner de den.

 

Sommerfuglen måtte få seg mat, og det tror vi den var veldig glad for!

Vi nyter det, vi nyter å ikke være slaver av en TV som stjeler av tiden vår og gir barna retningslinjer for hvordan de skal leke. Og jeg er fornøyd med valget vi tok om at campingvogna skal være en TV-fri sone!

 Facebook siden min finner du HER! 

Da sjarmen ble brutt på campingplassen av nye naboer! (Høylytt klaging med en snert av humor!)

Ja, selvfølgelig kunne vi ikke få ligge i fred og ro på en stille og idyllisk camping langt unna byens støy! Nei vi måtte jo få en hel jævla omreisende landsby rundt oss, som ikke har lært at innestemme eksisterer og enda mindre funnet ut av campingreglene som folk flest klarer å følge med gode margin.

Og her snakker vi om en svær familie, med 20 stykk campingvogner og likeså mange arbeidsbiler som blir strødd rundt som det måtte passe dem!

Gud forby å respektere andres ting og plass, nei her tar vi oss til rette som den stolte eier av et nytt palass, eller utedass. Har lite med saken å gjøre, de tar seg til rette!

For å gjøre det hele litt mer koselig er flatfyll en obligatorisk del av nattelivet deres, inkludert en aldeles dramatisk såpeopera som du garantert aldri vil se sidestykket til! Det er alt fra lugging til drapstrusler og særdeles upassende ord som selv jeg som nordlending nekter å ta i min munn. Takk gud for at de ikke snakker norsk så mine barn får påfyll til sitt allerede fargerike språk.

Og det er heller ikke spesielt morsomt å skulle ta turen innom fellesdusjen, etter at disse usedvanlig oppdallede naboene våre har vært der. For det ligger strødd av div rekvisitter som jeg antar tilhører sparkel av et eller annet slag! Men jeg skal ikke klage, for kvinnene hadde ikke slengt rundt seg med undertøy iført seriøse bremsespor! Men herredusjen, den var åpenbart blitt omgjort til et slags ungdoms rom der alt slenges rundt og forventes opp plukket av mødre!

Ja så har vi den evigvarende traskingen gjennom vår oppmålte og betalte plass, som allerede er overfylt av to biler, en campingvogn, drøssevis av leker, utestoler og to telt. Nei her vandrer de sikksakk rundt og snubler over barna mine som uheldigvis hadde et øyeblikk av den skjønneste lek der de satt i ro. Den vakre symfonien av barn som lekte stille og fornøyde ble brått avbrutt av en bannende ire som jeg vurderte å klore ut øynene på med mine nylakkerte negler! Og jeg ble ikke spesielt fornøyd da jeg sto i en ørliten tøysak som skal forestille truse og byttet klær, og et fremmed hode sto var klistret inn i vinduet vårt. Direkte uhøflig, og sikkert særdeles ubehagelig for dem da min lekre kropp bærer tydelig preg etter div graviditeter og andre alders skavanker!

Men selvfølgelig, jeg skal ikke klage over gleden da politiet var å inspirerte campingen, for mine barn syntes det var dagens absolutte høydepunkt! De jublet vilt og var helt sikre på at de ville komme tilbake etter hvert. At jeg også var sikker på det, bekymret meg litt.

Ja og at de ikke gidder å gå de fem meterne over plassen til neste vogn er litt fascinerende, for de bruker garantert mer tid på å finne frem bilnøkler barna har sprunget rundt med og kastet i gresset, sette seg i bilen, kjøre gjennom de små og kronglete veiene rundt campingvognene for så å parkere ved målet! Og for å varsle de som var igjen på deres plass, sender de lydsignaler i form av bilens horn. (Som for øvrig kun skal brukes i nødssituasjoner, og dette karakteriseres ikke som en nødssituasjon!) Og for å være helt sikre på at alle fikk med seg at de flyttet på seg, fløyter de litt ekstra! Og gjerne etter leggetid, så jeg får to stykk unger som våkner og lurer på om det er morgen!

Og så har vi nattesøvnen, eller mangelen av sådan. For ikke faen at de klarer å holde kjeft mer enn tre minutter, før en eller annen tulling må rope noe over til den andre siden av campingen til en person som uansett ikke hører hva de sier, så de må ringe dit etterpå! Rett og slett fantastisk at det er mulig, og jeg håper at de alle som en får en ganske kjip halsbetennelse slik at de kan holde kjeft en stakkars stund så jeg og mine barn får sove! De har det sikkert veldig festlig, men jeg blir en sur megge når jeg får sove enda mindre enn vanlig. Å nå er vi ikke akkurat bortskjemte på søvn her i gården. Så i natt lå jeg å holdt pusten i redsel for at guttene skulle våkne.

Så nå er spørsmålet, vil de etterkomme personalets krav om at de skal følge reglene, vil jeg eksplodere i et meget fargerikt fyrverkeri, eller vil de bli kastet ut i morgen tidlig?

Uansett, har vi gardert oss med å finne en bedre plass, med både plass til biler, vogn, telt, leker og annet rask vi garantert har bruk for de dagene vi feriere.

Takk og pris for et aldeles fantastisk personal på campingplassen som faktisk gidder å lytte til min ganske frustrerte klagesang. De skal ha skryt for hvordan de ivaretar oss og hvordan de håndterer situasjonen. Så den strålende lille gamle campingen er virkelig å anbefale, i alle fall når du ikke har ekstremt høylytte naboer! Tommelen opp for Bredsand Camping & Stugby! 

Facebook siden til denne frustrerte bloggdamen finner du HER! 

Sa du veibane, det må være feil!

Jeg ser med skrekk og gru på den dagen vi skal prøve å lure campingvogna hjem fra hytta, eller Ullsfjorden som kanskje blir en litt mer riktig beskrivelse. Veiene utover har virkelig overgått seg selv i år, og du kan trygt si at det er en fordel med nyrebelte og særdeles god helse, ja og ikke minst et kjøretøy som er beregnet for kjøring utenfor veibanen! Her snakker vi ikke om små humper, men om enorme fjell og daler over det hele, og jeg er helt sikker på at ikke en eneste millimeter av veibanen er på samme nivå. Ja for ikke glemme at veien fra før var et lappeteppe, bare ikke så fint som et teppe faktisk kan være. Du kan tydelig se forskjellen på hver eneste årgang av lapper, og du vil garantert slite om du prøver å telle dem. Det blir faktisk enklere å si hvor mange cm av veien som ikke er lappet, og her snakker vi om ganske mange kilometer med asfaltert veibane. Men dette er altså ikke det mest utfordrende problemet på vår ferd. 


Her kan du vel trygt si at det er veiarbeid hvert eneste år, etter at veien raser ut på nøyaktig den samme plassen, av samme årsak som alle de andre årene. Kanskje vi bør lære litt om dette? Som for eksempel hvordan vi skal forebygge?!

Flere plasser finner du enorme hull, av typen du oppdager etter enorme meteoritter som smeller ned fra verdensrommet og lager enorme merker i landskapet. Veien har rett og slett bestemt seg for å stikke av, og etterlate en hinderløype som ikke er forenelig med campingvognfrakting. At den ene plassen med krater er en strekning der veien forsvinner nesten hvert år, er direkte irriterende. Jeg tipper at strekningen egentlig bør kartlegges, ombygges og at veibanen bør forsterkes. Og gjennom alle de årene som er gått, bør veivesenet ha ganske god kunnskap på hva som fungerer eller ikke, men hva vet vel jeg, en helt vanlig sutrete bilist som har fløte i handleposene som er krem når vi kommer frem.


Trappetrinn er en fin ting, når de er i trappen! Veibanen og kjørefeltet ditt bør helst holde samme nivå, og i alle fall merkes grundig i forkant!

 

På en måte kan du jo beskrive veien som en berg og dalbane, og det er helt klart en fordel å ikke ha magen full av sukkerspinn og annet snacks. 

Så nå får jeg bare håpe at de største kratrene blir fikset, så vi kan få campingvogna hjem på en forsvarlig måte, uten at alt innholdet blir ristet i stykker og at vi må gå over hver eneste minste lille skrue for å være sikker på at den ikke ramler sammen etter at vi har slept den over et enormt ujevnt vaskebrett! Og den bør helst bli fikset før juni, noe som ser heller dårlig ut med tidligere erfaringer i forbindelese med andre år. Og jeg er ganske sikker på at veien er litt ekstra ille i år, noe som betyr at det vil ta litt ekstra tid å reparere den. 


Se der ja, enda en utfordring i veien! Heldigvis er den litt bedre oppmerket, så jeg mistenker nesten at det faktisk har ramlet noe ned fra himmelen her!

Jeg er bare en stakkars liten helge turist som kan la være å ta turen utover, så jeg tør ikke tenke på de som faktisk bor der og holder liv i bygda! Og da spesielt de som jobber etter veiene og blir ristet rundt som en småstein i en blikkboks hver gang de tar turen frem og tilbake. Se for deg bonden som skal sende egg fra veis ende til mer sivilisert vei, som skal få dem trygt losset gjennom en jungel av fjell og daler! Se for deg posten som skal leveres, der brev og pakker flagrer rundt i en symfoni av kaos. Se for deg hjemmetjeneste som skal ut til brukere, som må bruke enda mer tid på kjøring og mindre på de som trenger hjelpen. Hvem trenger liksom morgenmedisin når det faktisk er morgen?! Nei sånt er vel ikke det miste viktig, la heller alle flytte på sykehjem i byen. (Vi kan jo bare stable i høyden på de allerede overfylte sykehjemmene vi har, hvem bryr seg vel om at de som blir flyttet rundt som sjakkbrikker, er de som har bygd opp landet og den såkalte velferdsstaten som vi skryter av skal gange alle?!) Se for deg alle som må ferdes på veiene. For det er dem det er synd på, ikke oss som faktisk har et valg. For det er ikke slik at alle kan bo i byene, og jeg tipper at det ville være lite populært med en gjeng med geiter i sentrum av de største byene, som spiser alt de kommer over og driter på trappa til eksklusive butikker. Eller en flokk høns som virrer rundt i rådhusene rundt omkring i skjønn symfoni med politikerne og resten av staben.


Her kan du tydelig telle alle lagene med asfalt som er lagt, samt studere grunnarbeidet i forkant nøye. Litt sånn oppdagelsesferd i tilfelle noen skulle ramle ned, og ikke komme seg opp!

Så det er kanskje like greit å bruke litt penger på veiene, ellers vil landbruket dø ut og byene fylles med enda mer folk som sliter med å finne tak over hode. Og selv om jeg nå har beskrevet strekningen mellom Laksvatn og Jøvik i Ullsfjord i Troms, så er jeg nesten hundre prosent sikker på at den også vil passe inn med tusenvis av andre strekninger i distriktene som blir nedprioritert når den feite pengesekken skal fordeles. Hvem bryr seg vel om disse veiene, som er levebrødet til en relativt stor gruppe mennesker, som faktisk ikke ville få plass i byene om de skulle bli møkk lei av krem i kaffen.


Og et til bilde i tilfelle du ikke fikk med deg hvor stort hull dette faktisk er, på en fra før av smal vei!

Så vær så snill, prøv å legg opp til at reparasjonene av veiene faktisk skal fungere over lengre tid, ikke bare kamufler skadene med små asfaltflekker som forsvinner bare man ser litt hard på dem! 

Facebooksiden min finner du her. 

Dette har vi holdt på med de siste dagene!

Tenkte jeg skulle dele noen bilder fra helgen vår i campingvogna, som står i Ullsfjorden. Ingen plass gir meg mer ro enn der ute, og selv om det ble veldig lite søvn så har vi hatt det fint.

Denne gangen var det bare minstemann som var med oss, og det er kanskje like greit siden jeg skulle gjøre klar vogna etter en lang vinter. Egentlig bruker vi å ta ei opprydding på høsten, men dessverre ble minstemann så mye syk at vi ikke kom oss utover.


Minstemann får haik med bestefar opp bakken! Mulig vi bør montere hjul på kjelken! 

Det er ikke spesielt stor plass i vogna, så jeg kastet ut mannen og minstemann når vi kom frem og fikk ryddet alt på plass i skap og skuffer. Jeg fant fort ut at det meste av maten var gått ut på dato, at det samles enorme mengder støv i et ubrukt rom og at det ikke er så lurt å sette seg på huk mellom en seng og et skap. Jeg er tydeligvis større over rumpen en jeg trodde!

Fredagen gikk fort unna, og det var en veldig fornøyd liten gutt som endelig skulle få sove i vogna. Han sovnet fort, men det gikk ikke lenge før han våknet å hadde veldig vondt. Så den natten ble det ikke mye nattesøvn på noen av oss.


Endelig er våren kommet, selv om det snør konstant og er varmere i kjøleskapet enn ute! 

Når vi sto opp på lørdagen å så ut, kunne vi konstatere at det var blitt full vinter i løpet av natten. Men det skremte ikke oss fra å være ute, og heller ikke min bedre halvdel fra å ta et bad.


Bare litt vind!

Han var rimelig tøff, for det blåste småjævler ute. (Beklager språkbruken, fant ikke noe bedre ord som kunne beskrive den sure og iskalde nordavinden!)


Jeg fryser med tanken, å det med tykke vinterklær på!

Pappa badet også, ikke fordi han var blitt utfordret, men fordi det bare er sånn vi gjør i vår familie. (Minus meg, jeg holder meg unna kulde stort sett!)


“Mamma, kan du løfte ned den her?! Æ vil ha den i havet! Mulig han synes jeg er supermamma, men så sterk er jeg ikke!”

Minstemann storkosa seg, og var i himmelen da han kunne kaste stein i havet. Han var kanskje litt i overkant ivrig, og vasset ut i havet.


“Neeeei, STOPP!” 

Heldigvis holdt klærne han tørr. Han sliter jo med smerter i bena og varmetap, så iskald sjøvann kan være ganske alvorlig i hans tilfelle.


Vi hang litt etter, siden jeg måtte ta bilde av alt i grøftekantene…

Etter en stund fant vi ut at vi skulle gå opp igjen, for det var langt fra varmt selv om solen skinte. Og minstemann gikk hele veien selv! Og skal si det gledet mammahjerte, for i det siste har han ikke orket å gå så langt.


Gøy å klatre på steinene, spesielt når en hysterisk mamma står å roper med et kamera i hendene!

Når lørdagskvelden kom var det en sliten gutt som skulle legge seg, og all aktiviteten på dagen gjorde at det ble en veldig dårlig natt.

Søndagen gikk jeg gjennom alt i vogna og skrev ned alt vi må huske å ta med oss utover neste gang. Og da skal storebror får være med, for det blir ikke helt det samme uten han. Det var nesten så jeg savnet alt tulle guttene finner på når de skal legge seg, for da ligger de å tuller å holder hverandre våkene, mens de lytter til alt vi voksne snakker om noen få meter ifra dem. 

Vel hjemme ryddet jeg på plass alt rote vi hadde med oss, vasket noen maskiner med klær og innså at jeg var nødt å hoppe i havet! Men det fortjener et helt eget innlegg når jeg finner ut hvordan jeg laster opp film på bloggen! 

Facebooksiden min finner du HER!