Mine beste mamma egenskaper!

Når jeg tenker meg om har jeg faktisk lært meg ganske mange ferdigheter innen faget mamma, og i dag tenkte jeg å komme med noen ting jeg er spesielt stolt over! (Eller i alle fall ser på som svært praktiske, for min del!) 

1. Jeg er usedvanlig flink å finne noe interessant i hver eneste lille småstein som må ligge på veien mellom bilen og inngangsdøren! Og jeg har et svært godt utviklet ordforråd som kan beskrive alle småsteinene. Også når de nesten ser helt identiske ut!

2. Jeg kan tisse med lynets hastighet, samtidig som jeg avverger en verdenskrig i rommet ved siden av, helt uten å heve stemmen.

3. Jeg kan utføre husarbeid på få minutter og få leiligheten tryllet om til et eldorado for rote-lystene små troll og inspiserende voksene, spesielt når vi venter besøk av andre som kan tenkes og ikke kjenne til hvordan vi egentlig kan ha det.

4. Jeg har verdens beste syn, og har utviklet øyne i nakken. Jeg kan få med meg alle små detaljer som små fingermerker av sjokade under kjøkkenbenken eller sjokoladepapirbiter under sofaen.

5. Jeg er en mester på å snakke med rolig mamma stemme, selv når jeg har totalt panikk og helst vil gjemme meg under sengen og bli der resten av året!

6. Jeg har utviklet en helt eksemplarisk evne til å bevege meg i svært høy hastighet, for å unngå større katastrofer som knust tv på besøk hos andre.

7. Jeg er ekspert på å roe situasjonen, og kan trylle bort det meste med tryllestøv jeg har i lommen.

8. Jeg har utviklet en helt egen evne til å huske alt som daglig må gjøres, uten i det hele tatt å tenke over det, samtidig som jeg følger med hva arvingene holder på med og fører en voksen samtale med min bedre halvdel.

9. Jeg har oppdaget at svaret «jeg vet ikke» fungerer utmerket i pressede situasjoner, selv når jeg egentlig vet svaret men ikke vil si det i frykt for å rote til noen av punktene over, og da spesielt nummer 7. Ja og selvfølgelig for punkt nummer 10!

10.  Jeg har utviklet en særdeles praktisk evne til å åpne brus, potetgullposer og sjokolade uten at en eneste lyd kan avsløre meg, der jeg står gjemt bort bak en skapdør og later som at jeg finner frem noe jeg skal bruke til middagen.

Og til slutt får jeg bare prise meg lykkelig, for når jeg studerer utgangspunktet mitt, så var det aldeles ikke sikkert at jeg ville bli noe særlig til omsorgsgiver. Der jeg vandret rundt med kleshengeren over hode og stappet dukken med hode i potten. (Noe jeg for øvrig tror er arvelig, for det gjorde guttungen på 4årskontrollen, der han påsto at dukken skulle spise!) Men når det er blitt et relativt normalt menneske av meg, så bør han og boren også ha gode forutsetninger for å bli det samme!

 

Facebooksiden min finner du HER!

Så uendelig lei!

De siste dagene har jeg vært i et elendig humør, og når kveldene endelig har kommet har jeg ramlet i seng og sovnet før hode traff puten. Det er så mye og huske på, mye som må planlegges og ofte så alt for liten forståelse. Minstemann har det ikke så lett, han har mer smerter og vi merker godt at det krever mye. Men natt til i dag sov han lenge, og når han sto opp var han mye mer utvilt en hva han bruker.

Så etter hans ønske tok vi middagen vår på sushiplassen, som han så fint omtaler det som. Og det var fantastisk godt, en liten time som om alt var normalt, ingen taker på ting vi må gjøre og ting jeg må huske.

Etterpå gikk vi innom lekebutikken, og det var en strålende fornøyd gutt som gikk rundt og så på lekene. Og jeg kjente hvor sårt det er at han ikke kan ha det slik hele tiden, at han ikke kan få går rundt som andre barn uten å være plaget av smerter. Da var det vondt å være mamma, men også godt for jeg så den lykkelige gutten som fikk lov å være barn.

Heldigvis er det lett å finne små gleder i hverdagen, som muntrer meg opp når jeg er sliten og lei, små ting som kanskje ikke betyr noe for alle, men som er gull verd for meg. Den fine lille gutten som gir meg en klem, den vakre lille hestehoven som storebror kom inn med. De gode ordene fra en liten skatt som sier den er glad i meg. Gleden over barna mine, og hvor heldig jeg er som har dem. Og gleden over at vi snart går inn i en tid med mer varme, etter en lang vinter.

“Se mamma, snart er det sommer ute!”

Og heldigvis er det lov å være sliten, for til syvende og sist er det jo alle de dårlige dagene som får meg til å glede meg over de gode.


Facebook siden min finner du HER!

 

Dag Sørås! (Han sa DAG SØRÅS!)

 At min bedre halvdel er mye mer romantisk enn meg er kanskje ikke noe nytt, men det betyr ikke at jeg misliker at han tar vare på meg.

Så i kveld skal altså jeg og han på show med Dag Sørås, en ganske så ironisk nordlending med en aldeles fantastisk svart humor, som får enhver gammel bestemor til å grine sine modige tårer. (Om hun ikke er lokalkjent, for da vil hun le så hun griner!) Du kan gjerne si han setter ting på spissen, og om folk synes jeg til tider kan være litt krass i mine skriverier, så bør de ikke høre på han! Og jeg ble litt fjortis når mannen sa hva vi skulle, for han sa faktisk Dag Sørås! (Weeee!)

Humoren er rett frem, krass, en fare for statskirken, og jeg ser virkelig frem til kvelden! Og fyren er en «ikkevoksen» voksen som reiser rundt og prater skit til folk.

Når jeg fikk beskjed om hva vi skulle ble jeg også oppfordret til å dalle meg litt opp! OG da mente han ikke en ny treningsbukse, men heller litt mer normale klær som folk bruker når de beveger seg i det offentlige. Men jeg skal selvfølgelig ikke la dette ødelegge sjansen min til en morsom aften, så jeg jeg skal lete bakerst i skapet etter noen vanlige bukser som ikke faller inn under kategorien slum.

For å ta det helt ut planlegger vi også å spise litt sushi i forkant, på en av byens kjøpesenter! Det er viktig å pleie parforholdet, spesielt når man har små barn. Så romantikk skal tydeligvis stå som førsteprioritet, hvem bryr seg liksom om søvn og slike fysiske behov?!

Jeg bør kanskje nevne at guttene er borte denne helgen, så ikke noen tror at vi lar dem være hjemme alene. (Selv om jeg tror de ville klart seg bra når de plutselig fikk fri tilgang til godteskap, ikkelovårøreting, nettbrett og tv! De ville juble av tanken, jeg vil gråte!)


(Så i kveld vil jeg ikke sitte hjemme i sofaen å strikke!)

Ha en strålende dag og kveld!

 

Facebooksiden min finner du her!

 

Melding i søvne!

Som regel kan jeg skrive bokmål med bare noen få innslag av skrivefeil som nesten bestandig skyldes slurv, eller at jeg har skrevet for mye på telefon. (Der jeg gjerne kutter bort en del bokstaver og hovedsakelig bruker dialekt!)

Men det er våken tilstand! For jeg kan tydeligvis skrive melding når jeg sover, men den er alt annet en forståelig.

 I dag på jobben tikket det inn en melding på mobilen, og jeg stusset litt. Min første tanke var jo at meldingen ikke skulle til meg, for jeg hadde jo ikke sendt noe.

 «Kan du forresten oversette den meldinga fra i går kveld?:P»

«Den forsto jeg bare litt av :P»

 Så jeg gikk tilbake i loggen og så fort hva det var snakk om! Jeg kunne ikke annet enn å le høyt, der jeg satt over en bunke papirer som er alt annet en morsomt! Jeg hadde altså sendt melding, i søvnen, midt på natten! OG jeg hadde ikke telefon i sofaen lamme meg, der jeg hadde sovnet noen timer tidligere. Og jeg tror faktisk aldri jeg har hørt om andre heller som har klart dette kunststykket.

 Det skal sies at teksten var langt fra forståelig, og jeg vet ærlig talt ikke hva jeg snakket om!

 «Vekkerklokka at ille og det eneste f sfo før nu»

 Men det har åpenbart et eller annet med vekkeklokken å gjøre og skolefritidsordningen(sfo) å gjøre. Men hva min venninne skulle med disse opplysningene er et svært godt spørsmål.

 Men om ikke kan jeg prise meg lykkelig for at det var hun jeg sendte melding til, og ikke noen andre. For da hadde jeg mest sannsynlig stupt under sengen og blitt der. En slik melding ville garantert ha blitt tolket til at jeg var på en heftig aften på byen, midt i uken!

 De som kjenner meg igjen, de vet jeg er litt små spesiell og klarer de merkeligste ting! Så om du er lagret på telefonlisten min og får melding midt på natten, så har jeg altså fått en mulighet til litt søvn og bruker den til å sende ut mystiske beskjeder. Får du meldingen på dagtid er jeg mest sannsynlig lamme minstemann og han har endelig klart å snike seg unna med morens telefon!  


(Jeg må med andre ord innse at jeg ikke ser slik ut når jeg sover!)
 

(P.s. Flaks at jeg ikke fikk jobbtelefon før i dag, og at jeg vet at den skal legges på en hemmelig plass før jeg legger meg?)

Facebooksiden min finner du HER!

 

 

 #mammablogg #sms #melding #humor #hverdag #søvn 

Kjære ulltøysprodusent!

Nå har det seg slik at vi er storforbruker av deres produkter, og jeg må si at jeg er veldig takknemlig for at dere lager disse. For gudene skal vite at vi trenger dem her i nord.

Men kan dere være så snill å bruke litt mindre tid på design og utseende, og mer på hvordan dere skal forsterke utsatte områder som knærne. Det er ikke så nøye hvordan farge og mønster plaggene har, så lenge de overlever mer enn noen få uker i huset vårt. Det er ikke farger og motiver som får meg til å kjøpe produktet deres, men hvor lenge det holder i bruk. Og for å være helt ærlig så tror jeg ikke barna mine bryr seg nevneverdig om hvordan farge på tråden i sømmene, eller hvor mange prikker genseren har. Og som regel er jo gjerne undertøy uansett gjemt bak ett lag av andre klær.

For det har seg slik at mine gutter er aktive barn, som alltid er i bevegelser og som gjerne sliter ut et par ull-bukser i uken.

Nå er det ikke det at mine barn er mer aktive enn andre, for jeg har studert andre barn nøye både i barnehagen, på butikken og på skolen, og jeg ser at de barna springer like mye rundt. Og det er heller ikke jeg som vasker feil, for jeg følger faktisk vaskeanvisningen slavisk, jeg bruker nøye utvalgt vaskemiddel og jeg prøver så langt det lar seg gjøre å bruke klærne flere gang før de vaskes. Men nå har det seg også slik at guttene ikke bryr seg så mye om det dypper litt middag på skjorten. Og jeg vil nødig la dem går ut offentlig med de klærne og bli beskyldt for dårlig hygiene. 

I dag ble jeg sittende å nesten grine foran kleshaugen jeg hadde vasket, for åtte av ti underbukser var blitt hull i, og jeg er helt uten evner til å sy sammen de enorme hullene som på merkelig vis alltid vokser seg gedigne på et minimum av tid. Og for all del, jeg kan forstå at ungene piller på hullene, for det ville jeg også gjort om jeg var på deres alder.


“Ånei, ikke enda et hull!”

Så nå må jeg altså kjøpe inn åtte nye underbukser, eller egentlig ni nye. For en ble hullete sist uke, og måtte nappes ut av klesskapet. Og det koster penger, masse penger jeg helst ville brukt på noe koselig som litt ekstra ferie, sjokolade eller sparing til hus.

 Og ikke kan jeg glede meg til sommeren, for når den kommer har jeg fortsatt en gutt som må bruke ull undertøy. Han får vondt av å fryse, og det eneste som holder han varm er ull. God og varm og lite slitesterk. Så når andre går over på bomull, ja så fortsetter vi å bruke ull. Og jeg grøsser med tanken på hvor mye penger som har gått til innkjøp av undertøy.

 Så vær så snill å bruk litt tid på å forsterke klærne deres, på knærne, i stjerten og på albuene. For disse plassene blir som regel alltid hullete lenge før plagget er klart for utskiftning, og skaper en heller ufin økonomisk utgift. Det går helt fint om de ikke ser så bra ut, så lenge de faktisk kan brukes av normalt aktive barn i en lengre periode. 

(PS. Jeg velger forresten å la tvilen min komme dere til gode, for først tenkte jeg det var et komplott for å tjene mer penger, men jeg velger å tro dere ikke er bevist på problemet!)

 


“mamma, se en mus har spist hull i ull-buksen min!”

Vennlig hilsen en mamma som sitter her med tårer i øynene og innser at hun igjen må ta barna med på shopping, en prøvelse hun til nød ønsker å oppleve.

 

Facebooksiden min finner du her.

 

 

#mammablogg #ullklær #ull #tøy #hull #bakfasaden #mote #klær #samfunn #hverdag #klesvask #produsent #klesprodusent #barn #foreldre #mamma #gutt #gutter  

 

“Se den store gutten sitter i vogn! Det må være en dårlig mamma!”

Fantastisk, da vil vi få enda mer peking og stygge blikk når vi er på handletur med minstemann, som om ikke det vi ble utsatt for fra før holdt i massevis. 

Det har seg slik at han ser tilsynelatende frisk ut, noe som gjør at de fleste ganske normalt antar at han er det. Ikke kan du se at han har smerter og ikke kan du se hvor vanskelig det er for han å gå når han har det som verst. Men de kan se at den store fireåringen sitter i en vogn og sutter, og da tenker de fleste. «Hjelpe meg, hva feiler liksom de foreldrene som har en så stor unge i vogn? Som får sutre og klage som den vil? De kan umulig være skikket som foreldre!» Etterfulgt av himlende øyene og meget synlig peking. 

Jeg er overhode ikke dum, og jeg har utmerket hørsel, så det er ikke vanskelig å få meg kommentaren om at jeg er uskikket som mor fordi barnet mitt sitter i vogn når de passerer oss. 

Jeg er for så vidt vant til dette, og har for lengst innsett at folk kanskje bruker sine små grå litt lite når det kommer til å sette spørsmålstegn med egen oppsummeringer av situasjoner de ser.

Men at en barne-fysioterapeut fyrer opp under på dette gjør meg regelrett forbannet. Jeg nesten dirrer av sinne der jeg ser den enorme pekefingeren over meg! For jeg har faktisk ikke valgt selv å få et sykt barn, og det er vanskelig nok fra før, enn at vilt fremmede mennesker skal få offentlig støtte i hetsingen de driver med! Det er regelrett latterlig! 

Greit at det sikkert er mange barn som sitter for lenge i vogn uten at det er behov for det, men jeg er ganske sikker på at det ikke er slik over hele linjen. For da ville vi ikke bli utsatt for en stille mobbing hver gang vi beveger oss offentlig med guttungen i barnevogn. Og når jeg ser meg om i min ganske store omgangskrets, ja da kan jeg fortelle deg at de aller, aller fleste har byttet ut vognen med sko lenge før ungen runder tre år. 

Så vær så snill å husk på oss som daglig blir forhåndsdømt, hetset og behandlet som idioter. For det har seg slik at vi faktisk tar hensyn til barna våre, og ikke alle med gangproblemer sitter i rullestol.



(Er det ikke ganske ille at vi gleder oss til å få en rullestol?! For å slippe hva alle andre tenker om oss som foreldre!) 
 

Takk og pris for at vi er på vei å søke om en rullestol, så vi kanskje slikker denne problemstillingen hver gang vi er så uheldig å bevege oss lenger enn noen meter i slengen. Og da spesielt for min gutts skyld, for han forstår utmerket godt hvem alle peker på!

 

Facebook siden min finner du HER!

 

 

#mammavogn #rullestol #barnevogn #samfunn #fysioterapi #mammablogg #barn #smerter #foreldre #hverdag #mobbing

 

Påskekaos.

Jeg regner nesten med at de fleste er lei av fantastiske fremstillinger om perfekte familiepåsker der man går timevis på ski i solsteiken, barn som leker harmonisk sammen og strålende middager. Ingen husarbeid og lange dager i idyll.

Så jeg skal heller fortelle om vår påske, og jeg kan love deg at det ikke er mye idyll her. Kanskje toppen en time til sammen i alle disse fridagene som kommer med påsken. Ikke har vi prøvd skiene og heller ikke vært ute i solen. Regnet derimot, det har vi fått rikelig med.


Påskeværet! Meget sjarmerende…

Mandag. Jeg startet påskeferien min på mandagen med et besøk hos legen min, som resulterte i at jeg fikk noen nye piller. Disse pillene skal jeg ta på kvelden en god stund før jeg legger meg, noe som kanskje høres ganske greit ut. Men de resulterte i at jeg ble ekstremt trøtt, sovnet før klokken 18:00 og sov i 14timer. (Og nei, det er ikke snakk om sovemedisin, dessverre!) Ungene var heldigvis ikke hjemme, så det var mulig for meg å sove så mye. Og med tanke på resten av påsken, ja så var det kanskje like greit.

Påskebusken pyntet med min hjemlaga påskepynt!

 Tirsdag sov jeg enda mer, og var helt utslått. Jeg var konstant sulten, og tømte nesten lageret for sjokolade. Men om ikke annet var jeg smertefri, og jeg fikk presset meg til å pynte ferdig til påske. Og da mener jeg bokstavelig talt jeg, for ungene hadde jeg sendt ut med mannen, for jeg ville helst ikke krangle om hvor påskekyllingene skulle stå og hvem som hadde laget hva i sist år. Der tapte jeg garantert noen «mammapoeng» men det driter jeg i, pynten kom opp og ungene kunne glede seg når de kom inn, fulle av gjørme og sørpe. Og jeg kjente at dette ville bli en lang påske.

 

Barnearbeid!

Onsdag måtte vi bare innse at værgudene ikke var fornøyd med Nord-Norge, og de ga oss en kalddusj. Flaks for meg var jeg mindre trøtt denne dagen, og en liten shoppingtur ble gjort unna. Vi brukte alt for mye penger, og jeg er ganske sikker på at vi har usunn mat så det holder i minst et helt år. Men når medisin gjør at matlysten skyter til topp, så klarer jeg ikke styre meg.  Og jeg håper bare det resulterer i at jeg faktisk går opp i vekt, ikke ned! Denne dagen brukte jeg ellers foran datamaskinen, opptatt med å redde alle filene som den idiotiske harddisken prøvde å omgjøre til ubrukelige. Det resulterte vel i at jeg mistet enda flere «mammapoeng», for ungene fikk minimalt med oppmerksomhet. Men det ser heldigvis ikke ut som at de tok skade av det. (Rettelse, at minstemann tok skade av det, eldstemann var hos pappaen sin!)


Påskekylling etter inspirasjon fra Donald Duck!

Torsdag, nå var virkelig påsken kommet over oss, for minstemann var drit lei av å gå hjemme. Han ville i barnehagen, og han ville ikke være hjemme. Han regelrett surket hele dagen, og fikk utallige utbrudd. Stort sett alle setningene startet med «jeg vil IKKE» og økte i volum utover dagen. Mot kvelden slo de garantert ut på jordskjelvmålere rundt om i Norge. Jeg må si at jeg virkelig fikk bruk for tålmodigheten denne dagen, der jeg gjorde mitt beste med å snakke med behersket og rolig stemme, selv om jeg helst ville rope.


Se mamma, det regner enda mer!

Fredag. Vi dristet oss til å kjøre til hytten, og etter flere timer med pakking av klær, mat, medisiner og unødvendigheter kom vi oss avgårde. I løpet av disse timene eksploderte jeg minst 7 ganger når mannen og guttene i huset ikke klarte å høre etter. Jeg var potte sur og burde helt klart vært i sengen enda. Jeg kjeftet og smelte så høyt at det er ganske mulig at naboene ringte ordensmakten, men heldigvis kom vi oss på veien før de dukket opp. Noen minutter etter start hørte jeg fra baksete «åhå, som vi gleder oss til påskeegg i morgen!». Joda, for du kan tro at denne mammaen hadde husket de dumme eggene. Mannen så panikken i øynene mine, og satte kursen mot nærmeste åpne kiosk. Gode råd var dyre, og årets påskeegg kostet ganske mye mer enn hva de har gjort før. Men å se skuffelsen i øynene til mine barn er helt klart ikke et alternativ. Nesten fremme kom vi til en ulykke, og ble stående i kø. Og du kan jo tenke deg hvor morsomt det er med to barn i baksetet. «Mamma, er vi fremme snart?» «Mamma hvorfor kjører vi ikke?» Mamma, ditt og mamma datt! Og når jeg i tilegg observerte at voksene folk tok seg til rette og brukte situasjon som underholdning måtte jeg telle sakte til ti inne i meg! Når vi endelig kom oss til hytta var det bare å ta bena fatt å stavre seg opp tindenes verste bakke, med en unge som jeg delvis holdt og delvis dro etter meg. Han hadde ondt i bena og han ville ikke gå. Og selv om jeg var mentalt forbered, er jeg ikke i fysisk god nok form til å klare dette uten å puste og pese som en gammel dame på 80 år som har en eller annen luguber lungesykdom. Når vi var inne på hytten fikk i femten minutter med idyll, ungene lekte tilsynelatende i harmoni, og jeg tenkte at påsken tross alt ikke var så fryktelig. Eldstemann gjorde sin flid med å være ved, og jeg må virkelig beundre innsatsen. Dette skulle jo bli riktig koselig. Men det var helt til minstemann fikk et av sine smerteanfall, og han gråt og gråt. Og da står vi der, med en følelse av å ikke kunne hjelpe og det eneste vi kan er å bære og trøste. Når kvelden endelig kom og ungene sovnet, var jeg snar med å lukke øynene selv også. Men det skulle vise seg at jeg like greit kunne vært våken.


Guttene i et sekund av enighet.

 Lørdag, eller retter natt til lørdag. Værgudene fant igjen ut at de skulle plage oss litt ekstra, for vi sover jo ikke lite nok fra før! Så de prøvde bokstavelig talt å rive ned hytten med vindkastene. Og med en unge som sover ekstremt dårlig og som er livredd uvær, ja da blir det ikke mye søvn. Det hamret og banket og regnet slo mot blikktaket over oss. Og jeg gremtes over at jeg kunne finne på å tenke tanken på denne turen. Når det endelig ble morgen var jeg så trøtt at øynene gikk i kryss og min stakkars tålmodighet var tynnslitt. Ungene kranglet så hårtustene flagret, jeg var sur, mannen var sur og være var surt. Vi bestemte oss for å returnere tilbake, for til kvelden var det meldt enda dårligere vær og enda mer vind. Alt ble pakket i et hattefokk og vi la i vei ned til bilen, i sur vind og pøsende regn. Etter å ha stappet bilen med unger og bagasje ble det ble en lang kjøretur hjem. Og vel hjemme sendte jeg ungene inn på rommet sitt og fant fra støvsugeren som kunne overdøve kranglingen. Det var helt klart en nødvendighet, selv om vi hadde det nesten helt støvfritt. Jeg brukte ekstra lang tid på å støvsuge i alle kriker og kroker, og tenkte som så at nå klarte jeg i det minste å skaffe meg noen «husmorpoeng», der jeg på en flott måte kamuflerte mitt forsøk på å overdøve ungene!

 


Vi skulle i det minste ikke fryse på hytta, for eldstemann tok inn den største kubben han fant!

Søndag sto jeg opp med en følelse av at jeg hadde spist en kaktus i løpet av natten. Og når jeg prøvde å snakke kunne jeg konstatere at stemmen var borte vekk. Jeg tasset inn i stuen, og den første kommentaren jeg fikk var: «Du mamma, du må kjøpe deg jentebokser, så ikke den store ræva di heng ut!» Jeg var med andre ord like lekker som jeg følte meg, og hadde det ikke vært for sjokoladen som ble frokosten min, ja så hadde jeg lagt meg ned midt på golvet og grint mine modige tårer. Sener var det familiemiddag hos mamma, og den var aldeles nydelig! Hun kan virkelig lage mat, og lammelåret nesten smeltet i munnen. Etterpå sende jeg mannen og ungene ut og jeg satt helt i ro på sofaen, full av feber og faenskap.


Egentlig er det ikke sol på bildet, men jeg har jukset med lyset å later som!

Mandag, eller 2påskedag for de som lurer. I dag spiste vi en nydelig påskefrokost, eller egentlig påskelunsj med tanke på at den ikke ble ferdig før 11:30. Ikke at jeg laget noe komplisert, men fordi jeg også måtte være dommer for ungene. Og det var ikke reint få saker som skulle komme frem i lyset og avgjøres. Kakaoen ble kokt, ferdiglagde rundstykker fra butikken ble varmet opp og noen få sorter pålegg ble kastet på bordet. Etter mat fortsatte ungene som før, og jeg måtte igjen ta frem støvsugeren. Og takk høyere makter for at den bråker ekstremt mye! Etter hvert tok mannen ungene med seg ut, og jeg fikk sitte i fred inne og synes synd i meg selv. Feberen herjer og humøret er ikke på topp. Og selv om jeg hører dem hyle ute, så nyter jeg at ingen hopper på meg, kaster seg over meg, sier mamma eller kravler rundt meg. For å være syk med unger rundt seg, det er ikke så alt for godt.

Jeg er dritlei påsken og gleder meg til hverdagen i morgen og jeg skal med glede stå opp tidlig å levere ungene på skolen og i barnehagen, for nå er de klare for å leke med vennene sine, og slippe unna de slitsomme foreldrene en stund. Jeg liker ferie, men for å være helt ærlig så er jeg mer sliten nå, enn etter en hel uke med jobb. Jeg har verdens beste unger, men akkurat som meg har de også dårlige dager og blir sure når været er elendig.  

Så om du trodde du var alene om å ha en litt slitsom påske, tro om igjen. Du er heldigvis ikke den eneste mammaen som sliter seg i håret og undrer seg over hvorfor ungene alltid må krangle eller stå opp før småfuglene når dere endelig har noen fridager sammen. Det er helt normalt, og garantert mer vanlig enn idylliske feriedager der alle er venner og livet er en dans på roser.

 

Facebook siden min finner du her!

  

#mammablogg #påske #påskeferie #hverdag #bakfasaden #idyll #virkeligheten  

 

Skal virkelig en ulykke være underholdning?

På vei til hytta i påsken møtte vi på en ulykke, trafikken sto stille og noen gutter kom for å informere oss om hva som hadde hendt. Vi skjønte jo at det var en ulykke, for varseltrekanten sto synlig midt på veien og det sto flere biler foran oss.

 

Det var en gutt som hadde vært uheldig på ski, og veien var sperret for at helikopteret med hjelpen skulle kunne lande. Vi spurte om de trengte hjelp. Det var ikke nødvendig, for ambulansen var kommet. Vi ble inne i bilen for å vente, og tankene rundt hva som hadde hendt raste gjennom hode. Bekymring, spørsmål og nysgjerrighet på en gang.

 

Etter en stund kom en bil til, den kjørte forbi alle oss andre som sto i kø, og guttene som stoppet trafikken måtte springe til for å stoppe den. Og jeg stiller meg spørsmål om hva sjåføren tenkte når han valgte å kjøre forbi en kø av bilder, der du tydelig kunne se at det sto en varseltrekant midt på veien.

 

Etter å ha snakket med guttene som tydelig ble irritert, kjørte han inn i lommen foran oss og den neste bilen. Det sier seg selv at et felt av kjørebanen bør være åpen når det har hendt noe, i tilfelle ambulansen må forbi. Spesielt på svingete, smale og dårlige veier som denne distrikts veien er.

 

Det mannen i den andre bilen så fikk seg til å gjøre, gjorde meg kvalm og sint. Han gikk ut av bilen, og stilte seg opp for å se på de som arbeidet med den som var skadet. Som om det skulle være lørdagsunderholdning på TV og det manglet bare popkorn og cola i bilde som utspant seg foran meg. Noe så lite respektløst ovenfor den som var skadet, pårørende og redningsmannskapet.  Mannen valgte også å la et barn stå å se på det som foregikk foran oss på veien. 

 

Jeg tenker at dette ikke er en situasjon et barn bør se. For hvem vet hva som vil hende foran, hva om den som er skadet er dø? Skal et barn stå å se på dette som om det er en teaterforestilling og hva vil det gjøre med barnet? Jeg ville aldri gjort dette med mine gutter, de skal lære at ulykker kan hende, men også at de skal vise respekt og handle med sikkerhet. For når du kommer til et ulykkessted er det sannsynlig at flere ulykker kan hende i kaoset som gjerne oppstår, og så fremst du ikke er den første på stede så skal du vente og holde deg i ro i bilen din, til annen beskjed blir gitt. Du stiller deg ikke midt i veibanen og følger med på dramaet foran deg.

 

Jeg blir kvalm av slik oppførsel, for selv om du får lyst å se hva som hender, så må du faktisk bortprioritere ditt eget ego. Av respekt for de som er innblandet i ulykker bør man faktisk styre sitt eget behov for å være nysgjerrig.

 

Hva ville du følt om det var du som lå der, alvorlig skadet og redd for livet ditt, beglodd av en haug av tilskuere som bruker din uheldige situasjon som underholdning?


 

Så vær så snill, neste gang du kommer til en ulykke der det er mennesker nok til å hjelpe, både på veiene og ellers, tenk deg om! En ulykke er alvorlig nok for de som er innblandet, og alle mennesker har et ansvar for å vise respekt og omtanke. Still deg ikke opp og se på det som hender. Det er unødvendig og dirkete ufint.

 

Og jeg håper at det vil gå bra med gutten og familien som var innblandet i ulykken, de har min dypeste medlidenhet.

 

 

 

Facebook siden min finner du her.

 

 

 

Hvordan få knirkefri seng! (DIY)

Da vi kjøpte sengen til guttene tenkte vi at den var et genialt innkjøp som ville glede oss lenge. Den var laget av metall og ville ikke bli tygget i stykker med det første, i tilfelle vi skulle få husdyr. Den ville tåle en trøkk og kunne helt sikkert overleve at taket ramlet ned. Og vi var overbeviste om at de to meget aktive guttene våre ville like den veldig godt, selv om den minner litt om et fengsel. (Men det kan skjules med madrasser!)

 

Det vi ikke tenkte på var den inni hælvetes irriterende knirkingen som kan terrorisere selv den mest tålmodige sjel. Bare vi ser på sengen kommer den skjærende lyden av metall mot metall, nesten som en gammel dør som er uvenn med dørkarmen. Og du vil helst ikke tenke på hvor mye lyd det blir av den når to guttene bruker den som klatrestativ, sjørøverskip eller borg.

 

Siden det vi fortsatt ønsker å ha en seng som tåler litt hardhendt behandling, er det ikke et alternativ å bytte den ut. Men lyden måtte bort, før jeg fikk et sammenbrudd eller den ga seg i kast med å forstyrre guttene i nattesøvn.

 

Så en pakke vinduspakninger ble funnet frem, saksen ble lokalisert og sengen delvis demontert.

 

Vel vitende om arbeide som lå foran meg kastet jeg ungene og mannen ut av huset før jeg satte i gang. De skulle ikke bli utsatt for mitt ganske velutviklede språkbruk som jeg har fanget opp gjennom årene, og som ikke passer seg for andres ører.

 

Så her kommer oppskriften på hvordan du får en knirkefri seng!

 



Det du trenger for å få slutt på knirkingen er:

         Vinduspakninger, kan kjøpes på en bygg butikk.

         Saks.

         Ekstremt mye tålmodighet og litt muskler i armene.

         Ha gjerne en person tilgjengelig om du trenger løftehjelp, men utstyr denne med hørselvern i forkant!

 



Skru av delene som gnikker mot hverandre, klipp pakningene i passe lengde og lim dem fast på de utsatte punktene.



Husk å ikke lime rett over hull for skruer, for du vil nødig måtte tvinge umulige skruer gjennom listen også!

 



Der det er trangt om plassen deler du pakningen!

 


(Dobbel tape på de ekstra utsatte plassene!)



Husk at det er bedre med litt for mye, enn litt for lite!



Så kan du beundre dine ekstremt praktiske egenskaper og glede deg over en knirkefri seng!

 

Facebooksiden min finner du HER!

 

#mammablogg #køyeseng #bloggtips #tips #DIY #gjørdetselv #seng #knirkeseng #interiør #bakfasaden #råd #soverom #barneseng #hverdag #pakning #barnerom

 

Påsken kom som kastet over oss, helt normalt!

Beklager mitt fravær, men jeg har vært veldig opptatt med å sove de tre siste dagene. Og da snakker vi 14timer i døgnet, selv om jeg verken har tid eller mulighet til det. Men jeg hadde ikke noe valg, og ville sovnet stående om jeg hadde prøvd å holde meg våken.

 

Prøver ut en ny medisin som kanskje kan gjøre hverdagen min litt mindre smertefull, og den slår meg helt ut. Og da snakker vi ubeskrivelig trøtt, på grensen til hva jeg faktisk kan takle. Jeg har sovet og sovet, og kan bare prise meg lykkelig at jeg har fri og en mann som kan ta minstemann om natten. Men av en eller annen merkelig grunn har jeg vært våken tidlig om morgenen, stikk motsatt av hva jeg vanligvis bruker, så da fikk far i huset sove litt ekstra. 

 

Nå tror jeg ikke det er noen fare at jeg sover litt ekstra, for vi har jo flere år som skal soves opp. En annen bivirkning er at jeg blir ekstremt sulten, hele tiden. Litt sånn som jeg var før i tiden, i mine yngre dager som det så pent heter. Tipper at dette er grunnen til at en av bivirkningene i bruksanvisningen er «vektoppgang». Så jeg krysser fingrene for at medisin kan hjelpe meg med det også, når jeg først må ta den!

 

Så de siste dagene har jeg holdt meg i ro med hekletøy i handa og datamaskin i umiddelbar nærhet. Jeg jobber med å overføre alle bildene mine fra en gammel og lite samarbeidsvillig harddisk til en ny. En jobb som krever mye tid og enorme mengder tålmodighet, som jeg dessverre mangler når jeg mest av alt vil sove.

 

Men om ikke annet har jeg påskefri, ingen er syke og været kan jeg stenge ute med å dra gardinene foran vinduene. Jeg har heklet fire par baby tøfler som er ferdig tovet og en påskekylling, laget noen aldeles nydelige deigklatter med fyll inni og jeg har mye mindre vondt enn hva jeg vanligvis bruker å ha.

 


(Påskepynting på gang, må kanskje innrømme at det ble tatt i påsken sist år!)


 

Jeg minnes med gru sist påske, da vi dro til campingvogna, ble innesperret på grunn av rasfare og hadde en unge med skyhøy feber og vannkopper. En låne bil med bremser som sviktet og en meter med snø som lavet ned!  Ja og en mann med vannkopper, som er hakke verre en manneinfluensa!

 


(Måtte værgudene være snille i år og spare oss for anstrengelsene med mye snø i år!)


 

Så er det bare å krysse fingrene for at vi holder oss frisk resten av fridagene og at jeg kanskje klarer å være mer våken.

 

God påske og husk at det ikke er alle tingene andre gjør som setter standard for din påske. Det er ikke verdens undergang om du ikke lager hundre påskekyllinger lamme barna, ikke står flerfoldige timer på kjøkkenet samtidig som du er i skiløypen eller at barna dine ikke hører etter.

 

Facebooksiden min finner du HER! 

#mammablogg #påske #medisin #helse #søvn