Tenk, mannen tok toppløsbilder av meg!

Oh yes, klart jeg bytter teppe toppløs og klart mannen i huset sniker seg innpå meg å tar bilde. Det er da vel helt normalt ja, for alle vi jo risikere å gnikke puppene inn med støv, skit og i værste fall skru dem fast i veggen der de henger og dingler. Og det hender også at jeg spiser toppløs, eller rett og slett bare lufter jentene etter en dusj på kvelden. Men der stopper likheten min med en annen kjent blogger, for der hun legger ut bildet på nett, klapser jeg til mannen og ber han oppføre seg. Ikke faen at mine unger skal trenge å være flau over mora, uansett hvor lekker hun selv synes hun er der hun sprader rundt naken på hjemmebane. Det holder i massevis at jeg vifter med puppene hjemme i naturlige situasjoner, som etter en dusj, eller når jeg skal pumpe meg på grunn av melkespreng. Men jeg legger altså ikke ut bilde av det på nett, åpent så alle vennene deres får se det. For det må da finnes grenser for hva vi skal gjøre for noen usle likerklikk. 

(Den aktuelle bloggeren går under tittelen Mamman til Michelle…) 

Ikke vil jeg ha de klikkene heller, jeg vil heller ha dem fra de som følger bloggen min selv om jeg ikke publiserer hårreisende blogginnlegg som både provoserer og fenger. Nei jeg er en sånn hverdagsblogger som skriver om livet, men jeg prøver i det minste å skjerme barna mine. Selv om jeg er så egoistisk at jeg velger å dele om livet vårt. Men poenget er vel det at jeg ikke skriver om alt. 

Ja klart hun har lekker kropp til å ha født tre barn, men da kan hun vel skrive det da. Istedenfor å pakke det inn i en dårlig unnskyldning om at et mannebein tok bilde av henne, sånn helt plutselig, fordi hun gjør snekkerarbeid naken. Så lettlurt er vel ingen at de tror på det? 

Sorry folkens, ingen puppebilder av meg i dag. Selv om jeg er veldig stolt over dem og jobben de gjør som melkemaskiner. 

Facebooksiden min finner du her om u vil følge en lite avdekkende hverdagsblogg som handler om en lite perfekt mor.

Eller så finner du meg som @steinihavet på instagram. 

Ja og når jeg tenker meg om er jeg steinihavet på snap også!

En livsfarlig skolevei er blitt enda farligere.

En allerede livsfarlig skolevei er blitt betraktelig farligere, og vi foreldre blir bedt om å stille opp for at barna våre skal komme seg trygt til skolen. Skal det virkelig være slik at vi i dagens Tromsø ikke kan sikre skoleveien til barna, og heller pålegger foreldrene et ansvar som burde være kommunalt? 

Det er ikke lenge siden riksdekkende media gikk ut med at alle barn i Norge har rett til en trygg skolevei og som vanlig er det bare tomt prat. For vi lærer ikke av ulykker, og jeg har en stygg mistanke om at økonomien er hovedproblemet som vanlig. 

Saken er den at mine barn går etter en sterkt trafikkert bussvei til skolen, en vei som har en grøftekant på en drøy meter sommerstid som brukes som gangvei. En vei som ikke blir brøytet før barna går til og fra skolen på vinteren, og en vei hvor bussene kjøres langt over lovlig hastighet. En vei som for en kort stund siden ble ekstra belastet med busser som overhode ikke må kjøre der. Busser som fint kunne kjørt etter hovedveien. Et forslag som blir glatt oversett når forslaget kom fra foreldregruppen.

Er det rart jeg er redd og velger å kjøre 1.klassingen til og fra, han som egentlig er moden nok til å gå både til og fra skolen selv, om han bare hadde hatt en skolevei som var trygg. Så langt det lar seg gjøre prøver vi å gå med han, men i en hektisk hverdag med jobb og andre plikter lar det seg ikke gjøre hver dag. Og selv om vi går sammen med han, så er det med hjerte i halsen. 

Jeg skulle ønske jeg kunne avslutte dette blogginnlegget nå, men dessverre har situasjon gått fra dårlig til elendig. For nå skal skolen bygges ut fordi kommunen har har godkjent bygging av flere boliger i området, som igjen fører til at skolen i nærområdet ikke har plass til alle elevene i nåværende form og ikke minst økt biltrafikk. Derav ekstra busser i boligfeltetet, ikke for at de skal plukke opp passasjerer etter ruten, men for at de skal unngå køen som er etter bilveien i rushet om morgenen og ettermiddagen når barna går til og fra skolen. Busser som aldri var ment å gå i byggefeltet vi tilhører. Det er nemlig viktigere at bussene kommer fort frem, enn å forebygge ihjelkjørte barn. Og til tross for søkelys fra foreldre-siden gjøres det selvfølgelig ingen ting med situasjon, vi klasker på oss skylapper å håper på det beste. Hva hjelper det med møter mellom skole, FAU og kommuneledelse når barna like fullt går på en livsfarlig vei?!

Nå skal altså skolen vår bygges ut, noe som er fantastisk i utgangs punket. Og det betyr ingen ting annet en kaos rundt skolen. For nå skal ikke bare busser, barn og foreldre passe i lag, nå skal skytteltrafikk med anleggskjøretøy inn og ut av området. Og selv om vi ble lovet at de ikke skal kjøre i tiden barna går til og fra skolen, ser vi allerede nå at det var tomme løfter. For det hjelper ikke å stoppe trafikken fra klokken 08:15 til 08:30 som om barna våre er noen roboter som går i samme tempo til skolen hver dag. Og det hjelper heller ikke de barna som går til og fra SFO i tidsrommet før dette og når skolen er slutt på ettermiddagen. Det ser ut til at møte med foreldregruppen i forkant var bortkastet tid, for situasjon er alt annet en så trygg som den ble lovet at den skulle være. 

Og i denne forbindelse blir vi oppfordret av FAU etter møter med dem og skoleledelsen om at vi foreldre skal stille opp som vakter hver morgen i tiden ungene ankommer skolen, for å påse at situasjon er trygg. Der barna skal passere parkeringsplassen som er overfylt av bygge gjerder, fungerer som snuplass for større maxi-taxier til en barnebolig, som er av og påstignings plass hvor foreldrene parkerer og ikke minst møteplass for rutebussene som ikke kan passere på den allerede utrygge strekningen før skolen. Og jeg gremmes over spørsmålet, for det må da faen meg være et kommunalt ansvar å sikre skoleveien når det er kommunen som må bygge ut sin skole fordi de har vedtatt utbygging i området. For jeg regner med at dette skal regnes som frivillig innsats fra oss foreldre hvor vi gjerne får tapt arbeidsfortjeneste fordi vi må ta fri fra jobb for å trygge barna som skal til og fra skolen.


Her skal altså biler, rullestol-taxier, rutebusser, distriktsbusser, anleggskjøretøy og hundrevis av skolebarn bevege seg i samme tidsrom. Og for å lette situasjon er det satt av 15minutter der det ikke der utbygger ikke får kjøre. Hvor er sikkerheten? 

Ja vi skal stille opp som vakt, men tro meg det blir ikke gjort av glede. Men mine barns liv står faktisk over alt, og når det er det som står på spill har vi faktisk ikke noe valg. Slik jeg ser dette er det ansvarsfraskrivelse fra skolen, kommunen og ikke minst utbygger! Ja det er bra at skolen bygges ut, men det må da gå an å faktisk prioritere utgiftene som kommer med sikkerhet. For det blir alt for sent å angre når et barn ligger påkjørt under en bil, buss eller lastebil. 

Kanskje det er en idé å leie inn vektere som faktisk skal kunne gjøre en slik jobb og sette en stopper for alle unødvendige busser som passerer området mens det bygges. Eller er problemet atter en gang at det koster for mye for kommunekassen som for øyeblikket er opptatt av å dele ut solide lønninger til ansatte i høyere lederstillinger. Er ikke våre barns liv viktigst? Bør ikke de prioriteres først! Skal vi virkelig bassere oss på dugnad for å få barna våre trygt til skolen, og hva i alle dager er det da vi betaler skattepenger for? For ikke snakke om bompengene som kommer til byen, og stort sett skal gå til kollektivtransport og  grøntområder.

For første gang er jeg faktisk flau over å si i hvordan kommune vi bor i, og jeg håper ikke at dette er et problem på andre skoler i området vårt. 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Jeg håper at alle i nærområdet deler dette for å sette fokus på et stort problem for oss med barn på Selnes Skole. Dette er en situasjon som vi alt for lenge har ignorert. 

Vær så snill, tenk deg om før du hyler neste gang!

Klokken er 01:43, og jeg blir brått revet ut av søvn. Jeg gnir meg i øynene og prøver å lokalisere årsaken til at jeg våknet. Var det barna, eller noe i leiligheten? Nei, her er alt stille og rolig, men det var et hyl jeg hørte. Jeg kaster teppe om meg og går til vinduet, det var noen ute som ropte. Er det noen som trenger hjelp? 

Det jeg ser er en gjeng som har det hysterisk morsomt, og at det er et kvinnemenneske som åpenbart hyler av fryd. Og det er helt greit, dere skal bare ha det morsomt. Le, lev og nyt ungdomstiden sammen med venner, men vær så snill å tenk litt over hva stemmen din kan brukes til. 

Jeg ble ikke sint for at du vekket meg ut av den gode søvnen og fikk meg til å forlate den gode sengen. Jeg ble heller ikke redd for at du skulle vekke mine søte små som sover søtt i sine senger, de tåler litt lyd i omgivelsene rundt seg også om natten. Men jeg ble bekymret for deg, og fikk en ekkel liten følelse av frykt som la seg i magen min. 

For vanligvis forbinder jeg slike hyl og rop med fare og redsel, og da vil jeg selvfølgelig være til hjelp selv om det er midt på natten og selv om jeg får for lite søvn. Jeg vil ikke våkne av overskriften “Voldtatt i bussgate, ingen vitner til tross for rop om hjelp!” morgenen etter.

Men når jeg gang på gang hører hyl og rop utenfor vinduene om natten og ser at det er falsk alarm vil jeg til slutt ignorere ropene og til slutt sove meg gjennom dem. Og det kan godt bety at den gangen du eller noen andre trenger hjelp, så sover jeg trygt i den gode sengen uten en tanke om å sjekke hva som hender utenfor vinduene mine. Og uten rekkevidde for å hjelpe den som er i nød. 

city at night
Licensed from: carloscastilla / yayimages.com

Så vær så snill, ikke rop etter hjelp når du ikke trenger det, både for din egen del og for alle andres del som beveger seg ute i natten. Jeg forstår at du har det fryktelig gøy, men det kan du ha uten å rope “Ulv,ulv” også! 

Vi lever i en verden som ikke er trygg om vi er alene, og for å at den skal bli litt tryggere må vi alle hjelpe hverandre i å reagere når noe hender. Og om du gjentatte ganger blir vekket av “falsk alarm” vil du til slutt la være å bry deg. Det er synd, men sånn er det bare. 

Facebooksiden min finner du her. 

Nei, dere får ikke synge Luciasangen! (Slutt å grin!)

“Hæ!!! Ka i helvete, får ikke guttan lov å synge Lucia? Ærlig talt, det va teit, ordentlig teit. Æ trur dem må arresteres!” 6 åringen fikk med seg nyhetene i dag, og han oppsummerte en liten del av dem stort sett med de samme tankene jeg hadde. (Det hender for tiden at jeg tenker på samme nivå som en 6åring, særlig når det er noe som føles urettferdig.)  Hva er greia med å ha en Luciafeiring hvor guttene ikke får være med, for så å avlyse hele greia når noen sier ifra at dette virker noe suspekt og få 200 jenter til å grine? Her er det et eller annet som ikke stemmer. 

Saken jeg snakker om er et hett tema i dag, og omhandler en skole som har bestemt seg for at kun jentene fra 2-7klasse skal få delta i koret som synger Lucia sangen i skolegården, til tross for at det betyr at samtlige gutter som ønsker å delta ikke får være med. (Det var visstnok snakk om 3-4stykker, så det er ikke akkurat sånn at det må rydde et enormt område for å få plass til alle.) I alle fall var det foreldre som klaget på dette, gikk i media og i siste sekund valgte rektor å avlyse konserten. Det endte i 400 rennende øyne og 200 såre neser, pluss øyne og nese til de få guttene som garantert gråt når de fikk beskjed om at de ikke fikk delta i forveien. Rektor hadde FAU i ryggen og de synets tydeligvis at dette var en god ide. 

Nå kan jeg ikke skryte på meg at jeg kjenner alle sidene i saken, og mine synspunkter kommer selvfølgelig ut ifra det jeg har fått servert av informasjon gjennom media. Men det vet jeg sikkert, å det er at om vår skole plutselig nektet guttene å delta på en felles Lucia-oppvisning ville jeg laget rabalder, for så lenge jeg kan huske har begge kjønn vært med på feiringen, og så lenge jeg kan huske har vi jobbet for likestilling for alle barn uavhengig av kjønn, legning og religion. Jeg hadde blitt den sure, bittre og vanskelige moren som ødela for den som kom opp med at det var en “smart” ide å la bare jentene synge. Er vi liksom på vei tilbake dit at jenter skal gå i skjørt med musefletter og skaut på hode og dukka i dukkevognen, og guttene skal ha kortbukser og kjøre olabiler uten jentenes involvering som standard-bås? Skal ikke gutter som elsker å synge få gjøre det, og jenter som digger å herje i gjørma få lov? Å skille gutter og jenter er noe jeg faktisk hadde håpet vi var ferdige med for mange, mange år siden i norsk skolevesen. Greit at det er private ordninger for kun et kjønn, men det er frivillig og delta. Og det samme kan du ikke si om grunnskolen i Norge. 

Jeg er i alle fall veldig interessert i hva begrunnelsen for dette er, for jeg klarer ikke finne en eneste logisk årsak så fremst det ikke er snakk om et jentekor, med bare jenter, utenfor skoletid. (Og det er det ikke ifølge avisene som skriver om saken!) At det er et “hyggelig avbrekk” fra den vanlige tradisjon regnes i alle fall ikke som et god argument i mine øyne. Jeg har selvfølgelig flere ideer selv om hva begrunnelsen er som jeg kunne skrevet side opp og ned om, men jeg skal ikke påtvinge andre mine fantasier for øyeblikket. Det holder at vi feirer jul med kristne tradisjoner i bunnen, og tror mer på en fantasifigur med torner rundt hodet enn en rød gammel gubbe med en sekk full av gaver. 

Saffron buns in a basket
Licensed from: kavring / yayimages.com

Vel, jeg vet i alle fall med sikkerhet at jeg vil få høre min sønn synge sammen med resten av klassen sin i morgen, og det gleder jeg meg stort til. For vi går heldigvis på en skole som ikke forskjellsbehandler gutter og jenter på denne måten. Her synger de ustemt sammen, og selv om vi vil gråte mens vi holder oss for ørene elsker vi å se våre søte små rope frem teksten de har pugget i ukevis. Ingen ting er mer sjarmerende, og stakkars den som prøver å frarøve meg den opplevelsen. (Selvpining kombinert med ekstrem stolthet er en ganske ok følelse!) 

Facebooksiden min finner du her. 

Og når det er sakt kan jeg jo bare legge til at jeg synes like synd i guttene som ikke fikk delta, som jentene som ble nektet å delta. Gutten er barna mine og jenta er meg, så jeg kan levende forestille meg frustrasjon til begge! 

Bloggen min blir kopiert, igjen!

Atter en gang har damen bak bloggen gladehjem stjålet min tekst, og publisert den som sin egen både på bloggen og Instagram. Og det irriterer meg at jeg ikke kan anmelde henne, og se på saken som ute av verden. Men politiet har viktigere ting å gjøre, så jeg akter ikke å gå til det skritt at jeg skal bruke deres tid på å putte noen papirer i en skuff. Saken vil bli henlagt som de fleste av denne typen karakter. Det er ikke en alvorlig forbrytelse, men den er ille nok når du tenker over hva hun faktisk stjeler. 

Hadde hun bare valgt en av de mer humoristiske tekstene ville jeg ikke leet et øyelokk, men når hun velger å bruke mine ord om den påkjenningen det er å ha et sykt barn blir jeg kvalm og dårlig. Hvordan forbilde er du som mor når du velger å gjøre slikt, hva lærer du videre til dine egne barn? At de kan ta det de selv liker og lyve å si at det er deres? Vel, det forbilde ville ikke jeg selv hatt til mine barn. Når du har syke barn selv bør du vite hvordan det føles, og ikke hente teksten fra noen andre. For ikke har du spurt om lov, og ikke har du skrevet at du har lånt teksten hos meg. Og selv om jeg har publisert det offentlig, betyr det ikke at du kan gjøre som du vil med teksten. 


Teksten hun har lagt ut på sin blogg!


Teksten som er kopiert.

Nå tenker du kanskje som leser at mennesket kan være i psykisk ubalanse, men jeg antar at så lenge hun har omsorgen for barn så må hun være såpas tilregnelig at hun kan vurdere hva som er greit eller ikke på nett, og at hun kan ta følgene av egne handlinger. Jeg kan selvfølgelig ta feil på det punktet, men om så er bør noen passe på henne og rydde opp i hennes feil så det tviler jeg på. 

Og så over til hvorfor jeg velger skrive dette her, hvorfor jeg avslører henne på en offentlig nettside. Når absolutt alle andre forsøk på å kontakte henne blir avvist med blokkering eller taushet står jeg ikke igjen med så mange andre valg. Det er ikke greit at hun stjeler det jeg skriver, og når hun etter gjentatte beskjeder velger å fortsette må jeg prøve en annen løsning for å få stopp på plagiatet hun driver med. Jeg ser jo tydelig at hun leser bloggen min, ettersom hun så flittig kopierer den. 

Dette er kanskje ikke den beste måten å gjøre det på, og det er sikkert ikke den som er mest skånsom. Men når hun ikke vil høre eller handle når jeg tar kontakt får jeg bare stille meg selv i et dårligere lys. Jeg er ikke perfekt, og har heller ikke noe ønske om å være det.

Og nei jeg kan ikke «bare overse» det, for jeg synes ikke det er greit å la slikt passere uten konsekvens for henne som krenker det arbeidet jeg legger ned i min blogg. 

Hele teksten som er kopiert fra meg finner du her! 

Kvinnegrupper på facebook.

Jeg har så lite drama i livet mitt at jeg stadig tar meg i å lese kommentarer i diverse kvinnegrupper på facebook, for der er takhøyden så lav at du skaller panna bare du tenker på å stå oppreist. Det beste er nok å faktisk bli liggende når jeg tenker meg om. Mulig jeg egentlig leser det fordi jeg av og til virkelig føler for å ta andre i forsvar når de sparkes mens de ligger nede. For i mange tilfeller er det mengden mot den ene som tør å være ærlig. (Og ja, jeg er ganske sikker på at mange av dem som dømmer ikke har helt rent mel i posen selv?)


“La oss alle ha piggene ute, det blir riktig koselig jenter!”

Men i alle fall, det som forundrer meg er at det er så liten takhøyde for andres meninger, for svært ofte er det krasse personangrep som er svaret på spørsmål og utsagn. Og nå er jeg fra Nord-Norge så det skal litt til før jeg regner noe som et personangrep. 

Det må da være helt unødvendig å slenge drit til andre? Hva i alle dager oppnår hun med å utøve hersketeknikk og ungdomsskolementalitet i samme setningen? Føler hun seg bedre med seg selv eller klapper man seg selv på skulderen og sier god jobba? Jeg klarer liksom ikke helt å forstå hva som er gleden i å være slem med andre, for det er det man er når man ikke kan skriver et motsvar i en saklig tone uten å blande inn et frodig språk som får selv meg til å rødme, trusler om barnevern og sladring til arbeidsgivere. (Jepp, har sett alt det, uten at jeg og mange med fant saken graverende.)

Nå skal jeg være den første til å innrømme at jeg er langt fra perfekt, det er jeg virkelig ikke. Men jeg jobber i alle fall mot å være den beste utgaven av meg selv, for å kunne være et forbilde for barna mine. Og ikke bare når de er til stede, jeg er sånn også når de ikke ser. Som når jeg kommenterer på facebook eller når jeg snakker med andre. For det eneste jeg personlig oppnår med å slenge med leppa til andre er å en ekkel følelse i magen og et dårlig humør.

Og er jeg uenig i noe, så skriver jeg det på en konstruktiv og saklig måte. Om jeg synes noen har stygge gardiner, ja så blir den tanken inne i hode mitt med vissheten om at det garantert er noen andre som synes mine er det samme. Du må ikke på død og liv si alt du mener. Ikke alle tanker egner seg på trykk og særlig ikke dem som er til for å rakke ned på andre. 

Facebooksiden min finner du her. 

Ps. Om du går lei av drama i div grupper og forum anbefaler jeg serier som handler om dyreriket, der har du ekte drama som bør holde i massevis. (Selv om div aper kan være vel så ufine som oss mennesker?) 

Bombetrussel! (Ulv,Ulv…)

Jeg håper det usle krapylet av et menneske som har sendt bombetrussel til et par skoler i dag får straffen den fortjener, for det er ikke rent lite folk han berører av det egoistiske, ondskapsfulle tullet. Mennesker som er uskyldige og ikke skal trenge å utsettes for dette. 

Så om intensjonen med trusselen var å berøre flest mulig må jeg si godt jobbet(dryppet med sarkasme). Du har virkelig klart det store.

Skolene ble stengt, noe som selvfølgelig har mye å si både for elever og de som er ansatt ved skolen. Redselen og bekymring var garantert til å ta og føle på, for selv om det stadig vekk ropes om bombetrusler må man ta det alvorlig. Man vet jo aldri om akkurat denne gangen er da det smeller. 

Videre ble politi, ambulansetjenesten og brannvernet berørt, for politiet skal etterforske, brannvesenet skal være bredt om det smeller, klare til å slokke brann. Og ikke minst skal helsetjenesten forberede seg på det som kan skje. Det blir unntakstilstander, og det andre arbeidet stopper opp. De sakene som ikke er akutte der og da legges bort, saker kanskje er mindre viktige i det store bildet, men enormt viktig for enkeltpersoner. Kanskje det må kalles inn flere på jobb, folk som har en etterlengtet fridag. Arbeid legges bort, og bunken på skrivebordet vokser. 

Se på omgivelsene rundt, på naboer som blir bekymret, redde og skrekkslagne. Kanskje de må beordres til å forlate hjemmet sitt. Se damen som har hjemmekontor og jobber med en viktig oppgave, som må utsettes slik at flere andre arbeidstakere må vente på det de trenger for å jobbe videre. Eller se på mannen som har en ekstra fridag som er lovet bort til kakebaking sammen med barnehageungen sin.  En pappa som jobber turnus og ser sine barn mindre enn andre på grunn av kveldsjobb. En pappa som må skuffe barnet sitt på grunn av andres egoistiske og slemme handlinger. 

Se på aktivitetene som foregår på en skole, kveldskurs og treningshall. Se på alle dem som ikke kan delta på aktiviteten de bruker denne kvelden. Barn som har gledet seg til trening, være seg fotball eller turn. Se redselen hos mange av barna, som blir usikre og utrygge.

Og alt dette har mest sannsynlig et enkelt menneske klart å stelle i stand. 

Det er så fryktelig unødvendig å gjøre dette mot andre, og jeg håper at den eller de ansvarlige får dårlig samvittighet og den straffen de fortjener. For det er overhode ikke greit å true på denne måten. Det er dårlig gjort, umodent, lite gjennomtenkt og ekstremt ufint. 

Selv om dette berører oss litt ekstra i dag, har jeg samme tanker om alle andre tilfeller hvor noen velger å true offentligheten. Det er så feil, og det gjør vondt å vite at vi mennesker kan være så dumme og tankeløse. For selv om ingen bombe går av, er konsekvensene store. 

Og om det advares mange nok ganger uten en reel fare, så vil vi til slutt ikke reagere. Å den dagen det faktisk er en bombe der, vil skadene bli større enn dem skulle vært. 

Facebooksiden min finner du her. 

#bombetrussel #terror #ulvulv #trussel #terrorisme #terror #skole 

Så dundret skatteinnkreveren på døren!

Når staten først skal dundre på døren og fremstille deg som en kriminell forventer jeg at dem i det minste har orden på sakene sine. I alle fall såpass mye orden at du får betalt inn pengene det er snakk om innen noen dager, og frigjøre deg fra følelsen av å være avskum fra underverdenen. 

For det var staten som dundret på døren for en uke siden i form av en medarbeider, som muligens kunne trenge et kurs i kundebehandling, eller i alle fall normal folkeskikk. Budskapet var at vi var feil lignet for noen år siden, og at vi hadde med å betale inn pengene ellers gikk det til trekk på lønning og det som verre var. Vi ble sittende igjen som spørsmålstegn, med en følelse av å ha gjort noe alvorlig galt. Man skulle nesten tro vi hadde skjelt pengene med viten og vilje under en storstilt operasjon. Men neida, det skulle etter hvert vise seg at vi uheldigvis hadde stolt på at skattevesenet viste hva de gjorde da et tap på en leilighet skulle regnes ut, over to år. Men så feil kan man ta. Hun ga min bedre halvdel en skjennepreken som ikke engang hans mor ville fått til da han skapte trøbbel i tenårene, og med tanke på at han overhode ikke har gjort noe galt, stiller jeg spørsmålstegn med nødvendigheten. Hun kunne ikke engang svare på hvorfor. Mulig dem ikke kan det når de drar ut på uhøflige hjemmebesøk, men da kan du i det minste la være å fremstille folk for kriminelle. 

Nå hadde vi ikke fått noe forvarsel om at denne bomben tett på 30tusen skulle avfyres i vårt eget inngangsparti, og vi ble helt paffe da vi fikk beskjed om at det var feil adresse som var registrert. Hvordan er det da mulig at denne uhøflige skatteinnkreveren kom på døren vår? Har vi liksom to ulike adresser og bør ikke dette gjøre at hun i det minste kan fremstille saken på en ordentlig måte, siden vi med andre ord ikke kan ha oppdaget dette selv og ignorert problemet. Alt så fint ut sist vi sjekket, og ikke finner vi noe på altinn.no nå heller! Hva med å løfte av røret og ta en telefon til oss? “Hei, du er dessverre lignet feil og har fått en real baksmell, hva er adressen din?” eller bare sjekke folkeregistrert adresse? 

Og saken blir ikke bedre av at hun gikk feil før hun kom til oss, og drev dørterror med de i overetasjen. Hvem er det som står å ringer på uten stopp til døren blir åpnet? “Ding, dong, ding, dong, ding, dong, ding, dong.”. Bor han her, ikke det nei. Tramp, tramp, tramp…

Så dagen etter møtte min bedre halvdel opp på skattekontoret, og der traff han heldigvis på mennesker med oppdragelse. Som både var forståelsesfulle og kunne gi god informasjon. “Ja så lenge du betaler inn er det ingen problemer, og det var rart du ikke ble kontaktet på telefon.” 

Men så var det den innbetalingen da, den som vi helst vil få ut av verden så fort som overhode mulig. Men som ikke kan gjennomføres før vi får papirene og blir kontaktet av, (trommevirvel) skatteinnkreveren vår. Som tydeligvis ikke bare er uhøflig, men også somler med arbeidet. For du må jo somle når du ikke prioriterer slike saker, hvor du egenhendig møter opp på døren med formaningstale og får folk til å føle seg som kriminelle og krever betalt omgående. Så jeg antar at vi atter en gang må sende forspørsel om når vi “vær så snill” kan få betale inn pengene vi har “stjålet” fra staten. 

Så får vi finne frem knekkebrød, vann og glemme planene om sommerferie neste år. Nok en sommer hvor vi ikke kan ta med minstemann til varmen så han får en pause fra smertene. Surt, bittert og overhode ikke det vi ønsket rett før jul. 

Og man kan jo stille seg spørsmål om hvorfor vår kjære stat kan ligne tilbake ti år, men ikke vi…

Facebooksiden min finner du her. 

Elendige barnehagebilder!

Sukk, at det er mulig å bli så skuffet over noen bilder som ikke var som ønsket? Som om ikke jeg har andre utfordringer som bør stjele mer av følelsesregisteret mitt, enn barnehagebildene? Mulig jeg hadde litt for høye forventninger om at sist års klage hadde noe for seg, og et enormt håp om at denne gangen skulle bildene bli av slaget som kan henge på veggen til alles fornøyelse. Men nei, det var vist bare å glemme. Den herlige optimismen falt rett ned i kjelleren med det samme jeg logget meg inn på nettsiden til fotografen for å se resultatet, og jeg skal innrømme at jeg hadde mest lyst til å grine. 

Også i år har fotografen helt glemt å se i kamera å legge merke til at minstemanns brilleinnfatning gikk over øynene, eller for å være helt korrekt det ene øyet. Jeg vet ikke om det er samme fyren, men jeg forventer jo at når jeg skal bruke mye penger på bilder så skal firmaet som jeg kjøper dem hos være såpas profesjonelle at de kan ta bilder av barn med briller. Og ikke bare barn uten briller. Mulig jeg overreagerer, men det er ganske surt å oppleve dette gang på gang, og jeg skal gjerne innrømme at jeg i utgangspunktet synes det er stor stas med disse bildene, selv om de koster mer en de smaker. I alle fall når jeg ser resultatet for andre året på rad. Gi meg noen bilder som ikke får meg til å grine så betaler jeg gladelig. 

På et hverdagsbilde med barn i lek gjør det ingen ting at brillene kommer litt over øynene, men når bildet skal opp på veggen blir det helt feil! Feil, feil, feil, feil og det gjør at jeg blir å sitte å surke resten av kvelden. Og når jeg er mindre sur skal jeg skriven en ordentlig klage og ta de jævla bildene selv. (Beklager, men jævla er obligatorisk når jeg er sur, sliten og en aldri så liten smule forbannet på omverdenen.) Så kjære mammaen min, beklager ventetiden på bilde av barnebarnet ditt, det blir ikke noe barnehagebilde i år heller..

Facebooksiden min finner du her. 

Til deg som jogger!

 

Til deg som er på joggetur etter mørkets frambrudd, uten refleks, som leker katt og mus med trafikken der det ikke dingler svære falske lyskilder over oss, vær så vennlig å ta på deg refleks. Jeg har liten lyst til å leke katt, å særlig ikke om jeg treffer deg i det du kaster deg til høyre ut i veien i lynets hastighet, mer ukontrollert enn en tre år gammel rømling med en pose godter i hånden! 

Det er for såvidt vel og bra at du mest sannsynlig sparer oss massevis av penger siden du ikke har klippekort på legekontoret, men et saftig møte i mørke vil mest sannsynlig forandre den saken for resten av livet ditt, og muligens mitt også. Skal jeg bli stemplet som morder blir jeg å trenge massevis av psykologtimer. Og da er det jo gjerne noen andre som må vike som kanskje bare har en “mild depresjon” eller er på felgen etter å han fått et sykt barn, eller andre “mindre viktige” årsaker som nedprioriteres i dagens nydelige helsenorge. Men jeg skal spare deg mine tanker om den saken, du får sikkert de samme når du sitter der låst i en rullestol lam fra halsen og ned uten noen som i det hele tatt tenker over at du er deprimert og trenger hjelp for tankene dine.

Selv om du har på deg klær som har navn som “knærs” eller “selvlysende”, så ser man dem altså ikke i mørke. De er verken selvlysende eller reflekser. Du skal ganske nært før du ser noen, og spesielt om du etter veien står med ryggen til eller har vært litt for mange timer ute i sola i løpet av sommeren. (Heldigvis ikke et problem her i nord, her er det aller fleste likbleike…) Og selv om buksen har noen grå partier, så betyr det ikke at dem synes i mørket. (Refleksen kan til og med bli utvasket, og nesten usynlig når lys treffer.)

Nå skal jeg ikke ha det på meg at jeg kjøre som et svin, og til tross for en ganske stor mengde joggere etter veien har jeg klart å bremse i tide. Men den dagen det er is etter veien, mørkt som kjelleren og jeg trør inn bremsen alt jeg makter, men bilen sklir, da klarer jeg ikke stoppe fordi du akkurat bestemte deg for å krysse veien uten noen forvarsel, uten refleks og uten å se deg for, med musikken dundrende i ørene. Den dagen vil jeg måtte lære meg å leve med skyldfølelse resten av livet, kanskje som morder. Å det vil jeg helst unngå, og om du har livet ditt kjært jogger du innom rema på dagtid, røsker med deg noen reflekser, betale noen usle krone i forhold til hva et par joggesko koster, og tar dem på deg når du jogge hjem i mørke.

Og når dagens alvorsord er over kan jeg komme med noen ord til deg som faktisk bruke den refleksen jeg gnåler om! Takk for at du lar meg se deg, takk for at du er et forbilde for barna mine, takk for at du minimerer sjansen for ulykke etter veien som skal deles mellom både dem til fots og dem på hjul.

Facebooksiden min finner du her!