Hvem gir deg lov til å be meg spise mer?

Hva gir deg lov til å be meg spise mer? Jeg tror ikke du ville tatt det positivt om jeg ba deg slanke deg? Og hva gir deg retten til å dømme meg som forbilde fordi jeg har fått utdelt akkurat den kroppen jeg har? Hvem gir deg tillatelse til å bestemme at min kropp er feil og at ingen vil finne den attraktiv?

Når jeg ønsker å legge på meg er det ikke fordi jeg har problemer med kroppen min i sin nåværende form, men fordi jeg vet at den del onde tunger vil holde seg i ro. De vil slutte å slenge ut vonde og sårende kommentarer som bryter ned selvbildet mitt bit for bit. De vil kanskje slutte å peke, slutte å himle med øynene. 

Jeg har ikke valgt den kroppen jeg har, jeg er på ingen måte syk og jeg er heller ikke et dårlig forbilde fordi jeg har en BMI mye lavere enn normalen. Det er mine handlinger og min væremåte som skal gi meg dommen om jeg er egnet som forbilde, og ikke mitt utseende.

Når jeg gruer meg til å gå offentlig i badetøy er det ikke fordi jeg selv er ukomfortabel med kroppen min, men fordi den er et lovlig mål for hets og kritikk. Jeg er redd for angrep på selvbildet mitt, som gang på gang brytes ned av kommentarer ment for å såre eller lite gjennomtenkte kommentarer. 

Om jeg eller noen andre i min situasjon er så uheldig å eksponere et bilde på nett av seg selv som viser den minste antydning til bein og en lav prosent av fett, renner kommentarene inn om at bein er for hunder, at jeg er ekkel, at jeg er et levende skjelett, at jeg er en skam å se på, at jeg må være alvorlig syk, at jeg aldri vil finne en partner som finner meg attraktiv, at jeg må se til å spise mer. Og alle disse kommentarene er helt ok og lovlige, ikke for meg men for svært mange andre.

Mange ganger virker det som at det er en stilletiende enighet om at de som er under gjennomsnittet tynne skal tåle hver eneste sårende og nedverdigende kommentar, uten å ha rett til å si imot. For om vi gjør det, ja da kan du være sikker på at vi får høre det i negativt ordlag.

Det heter seg at alle vil være tynne, og at det må være lykken å gå ned i vekt. Men slik er det ikke for alle. Jeg hater det faktumet at jeg er tynn, ikke fordi jeg misliker kroppen min, men fordi jeg hele tiden utsettes for sårende kommentarer. Enten i form av dem som bevist vil såre, eller av dem som rett og slett ikke tenker over hvor vanskelig det kan være å høre at kroppen din er feil.

Jeg blir glad hver gang jeg ser at en kropp utenom normalen fremheves, men gleden er kortvarig. For hver gang en tykk person viser seg frem, renner kommentarene inn om at tynne jenter er ekle, uekte i samme ordlag som den andre gruppen fremheves. Og jeg velger bevist å bruke ordet tykk, for er det ikke nøyaktig det samme innholdet som når du sier noen er tynne? Men hva med å skryte av begge gruppene, hva med å fremheve at alle kropper og fasonger er like normale? Alle mennesker er ulike, og selv om ikke du finner en annen person attraktiv betyr det ikke at alle andre heller ikke gjør det.

Jeg sier ikke at alle dømmer og kaster vonde kommentarer, jeg sier ikke at tykke ikke opplever hets, men det jeg forteller er fakta jeg har erfart gjennom alle mine år. Erfaringer både jeg og andre rundt meg har sett og følt på. Tynne personer er på mange måter fritt vilt, en skyteskive som ikke skal få lov til å bli såret.

Men det er ikke greit, det skal ikke være slik at jeg skal ha et ønske om å endre min kropp, fordi noen andre sier den er feil. Og det samme gjelder for alle de ulike fasongene og fargene som finnes. Vi mennesker er alt for snare å kritisere andre, istedenfor å fremheve alle de positive sidene til de vi ser rundt oss.

Så vær så snill, neste gang du skal si noe negativt og dømmende, hold ordene inni deg og la være å peke. Si heller noe pent, og kanskje du blir overrasket over hvor fint det kan føles.

Ja takk til alle kroppsformer, og nei takk til stygge og sårende kommentarer uansett hvem det gjelder.

Facebooksiden min finner du her. 

 

Den ultimate lykkefølelse.

Den ultimate lykkefølelse kommer når du minst venter det, når du plutselig kaster et blikk på dine barn og kjenner det kile bittelitt nederst i ryggmargen, muskelaturen i kinnene spenner seg, hårene reiser seg på armene og tråene velter opp i øynene dine. Du kjenner en svulmende følelse av lykke, ømhet og glede på en gang, du kjenner en klump i halsen og du vil gi fra deg et gledeshyl. Det svir i nesen og du smiler automatisk med hele deg. 

Disse magiske øyeblikkene kommer når du minst venter det, når du kaster et blikk i baksete på bilen, når du stryker den lille over håret når den sover, når du ser det mest verdifulle i livet ditt fordypet i lek og du blir like lammet hver gang, like overveldet av det nydelige barnet som er ditt. Og det er disse små men verdifulle øyeblikkene som gjør hver eneste våkenatt, hver eneste tåre, hver eneste bekymring verd å slite seg gjennom. 

Det er dette som er mammalykke og pappalykke, det er dette som får oss gjennom slitsomme dager, for det er når vi venter det minst at denne varme, nærende og beskyttende følelsen kastes over oss, og gir oss styrke til å gå videre i motbakke. 

Facebooksiden min finner du her. 

#mammalykke #pappalykke #bakfasaden #hverdagsmagi #barndom 

Svar fra statsministerens kontor.

Det er ikke hver gang det dumper post fra statsministerens kontor i postkassen, men i går kom brevet guttene har ventet på. For en tid tilbake bestemte den minste seg for å sende brev til sjefen for Norge, og vi fant ut at det var vel statsministeren som passet best. Eldstemann var skribent og han informerte om at det var lite greit så umulig morens skrift er. Jeg skal innrømme at den til tider kan være litt uleselig, og at mine tidligere norsklærere mest sannsynlig ville felle noen tårer over kråketærne. 

Brevet guttene sendte finner du her. 

Minstemann ville klage på veistandarden i Ullsfjorden, for han synes det er fryktelig urettferdig at vi nesten aldri kan dra dit på vinteren, også har han et stort ønske om at regjeringen skal bygge en lekeplass ved siden av besteforeldrenes hytte. (Som sagt, det var guttene som sendte brev, og det hjalp ikke med innvendinger om at det var lite sannsynlig at vi fikk gjennomslag og økonomisk støtte til å lage oss en lekeplass.) 

Men i går kom altså svaret som rampen har ventet på og etterlyst flere ganger. Og det var to veldig spente gutter som fikk åpne posten sin, og med tanke på at det sjeldent kommer post til dem ble det litt ekstra stas. Eldstemann var snar å lese hva som sto på konvolutten, og hoppet noen runder rundt seg selv før han satte seg ned og leste opp for oss alle. Han er heldigvis en god leser, så teksten fikk vi perfekt fremført med innlevelse. (Du vet, noen setninger lysere og andre mørkere.) 

I brevet sto det: 

Takk for et fint brev til Statsministeren.

Regjeringen jobber hver dag med å bygge nye å bedre veier og broer slik at folk kan komme seg trygt frem til hytter, jobb, hjem og skole. Det er bra at dere sier ifra om at det trengs en bedre veiforbindelse mellom hytten og der dere bor. Jeg forstår at det er trasig når veien er stengt. Vi skal tenke på dere når Ullsfjordforbindelsen skal planlegges. 

Selv om det mangler lekeplass ved hytten håper jeg at dere har stor glede av å være der når dere får muligheten til å komme dit. Det er spennende å kunne utforske skogen og klatre i trærne på et slikt sted. 

Med hilsen fra statssekretæren. 

Eldstemann var i hundre, og storfornøyd med at de fikk svar. Han var litt skuffet over at det ikke var statsministeren selv som svarte, men han så den at hun Erna kanskje hadde litt for mye å gjøre til å svare på alle brevene hun får. 

Minstemann på sin side var ikke helt fornøyd, og svært fornærmet over at han ikke fikk seg lekeplass. Han informerte om at “det er statens plikt å bygge lekeplassa, å æ har ikke lekeplass på hytta!”. Det skal sies at før vi sendte brevet hadde vi en lengre prat om at regjeringen ikke bruker å bygge lekeplasser selv om man har veldig lyst på det, og at selv om vi sendte brev så var det ikke sikkert at veien kommer som han ønsker. Men den praten var vist glemt, og vi kan vel regne med litt furting i dagene fremover. (Men når han glemte av å furte var han veldig stolt over brevet fra statsministerens kontor, for der hadde moren aldri fått post ifra.) 

Jeg synes det er fantastisk fint at de tar seg tid til å svare på brevet fra guttene, for selv om det ikke har så mye å si i det store bildet betyr det mye for dem. Det er viktig å la barn få si ifra når de opplever noe som urettferdig, uansett om det er ujevn mengde godteri, en lekeplass eller en vei som er alt for ofte stengt. Og selv om det ikke var Erna Solberg selv som signerte, som vil dette være et fint mine å se tilbake på. Så brevet skal jeg ta vare på til guttene blir voksene. 

Facebooksiden min finner du her. 

Vi som blogger har følelser og er høyst levende mennesker!

Unnskyld meg, men vi som blogger er også mennesker med ekte følelser og det er ikke greit å rakke ned på oss hver eneste gang ordet blogg nevnes. 

Om du misliker at vi foreteller om våre liv, våre hobbyer, våre problemer, våre gleder så kan du faktisk bare la være å lese, for jeg har forsatt til gode å finne en blogg som krever at du leser hver eneste lille ord som er skrevet. Hva plager det deg at noen av oss velger å bruke litt eller mye av tiden vår på å underholde andre med våre ord eller bilder? Får du vondt i deg når du ser at andre liker og deler det vi skriver? Eller har du bare bestemt deg for at alle som bloggere er idioter? 

Jeg kan isåfall fortelle deg en ting og det er at det er like mange forskjellige blogger som det er forskjellige mennesker, og om du hadde fjernet skylappene skal du ikke se bort ifra at du finner en blogg som skriver om det tema som du faktisk kan gjenkjenne deg i, nemlig kritisering og nedrakking på andre mennesker du overhode ikke kjenner eller har kjennskap til.

Noen deler mye av seg selv, andre gjør det ikke. Og det betyr ikke at noen av disse gjør noe feil, for uansett hva du skriver om vil det alltid være noen som liker å lese det

Tror du virkelig at vi som blogger er noe følelsesløse naut som sitter foran en dataskjerm?! Vi har da ekte følelser som alle andre mennesker, vi kjenner frustrasjon, sinne, glede, sorg og irritasjon på lik linje med alle de som ikke velger og skrive. Og det er klart vi blir såret når noen går til direkte personangrep på oss, klart det svir å få høre at jeg er en elendig mor etter at noen bare har lest tre setninger om hvem jeg er og hvordan jeg behandler mine barn. Om du skal si noe negativt kan du i det minste komme med noe konstruktivt, og ikke bare glefse ut hvor idiotisk det er å blogge og hvor lite hjernekapasitet vi har. De fleste av oss er oppegående folk, selv om du åpenbart har bestemt deg for noe annet. Og de fleste av oss både godtar og noen gang foretrekker konstruktiv kritikk, for det er klart at vi ønsker å forbedre det vi bruker tiden vår til. Men at du uttaler deg usaklig og ikke minst usmakelig blir bare for dumt. 

Så neste gang du føler for å spytte ut stygge ord, bit dem i deg og husk at du faktisk sårer et annet menneske med dine giftige ord. Om du ikke kan stå å rope ordene på torget i sentrum til de som passerer, bør du heller ikke gjøre det i full offentlighet på nett. 

Facebooksiden min finner du her. 

De “grufulle” sjokoladeeggene.

De siste dagene har jeg opplevd et massivt press, det har faktisk vært så ille at jeg i perioder har vært helt handlingslammet der siklet dryppet ned fra munnviken. Og det fordi en annen blogger ikke synes noe om ingrediensene i freia sine påskeegg. Det har ført til at nyhetsstrømmen på facebooksiden min har inneholdt sjokoladeegg i annen hvert innlegg! Som igjen har ført til at jeg tenker på sjokolade hver gang jeg er så uheldig å la meg styre av sabotører som får meg til å taste litt på telefon min.

Nå er det ikke slik at jeg kaster meg over alt spisende som kommer i min vei, og til en viss grad kan jeg motstå både gruppepress og massiv markedsføring. Men også jeg har en grense, og når jeg blir minnet på nydelige, smakfulle sjokoladeegg over alt hvor jeg snur meg, måtte jeg til slutt gi etter. 

Jeg har overhode ingen meninger om hva som er rett eller galt i denne debatten, og har heller ingen planer om å komme med noen ytring om hva jeg synes er rett eller galt heller. Og til en forandring lar jeg impulsene styre, og jafser i meg de herlige lekkerbiskenen, for nå klarer jeg ikke motstå reklamen som flagrer rundt meg i alle mulige medier, i lunsjpausen på jobb og i nærheten av kassa på rema! 

Så i dag måtte jeg gi etter, og kjøpte en liten kartong som skulle fylle meg med lykke i det samme jeg satte tennerne i den harde sjokoladen som avdekket et mykt lag med hvit krem som bokstavelig talt smelter i munnen! Å for en lykke, der jeg sto bak en skapdør og smugspiste så jeg ikke måtte dele med min bedre halvdel eller mine to barn. Så der sto jeg, vill i øynene med adrenalin til tusen mens jeg prøvde å nyte en sjokolade i full fart før noen oppdaget meg. Åhh for en opplevelse, ord kan beskrive den frydefulle gleden amme med den overhengende faren for å bli avslørt. Det var som å oppleve mitt første møte med kakepynten som sto på en hylle over fryseboksen i min barndom. 

Og tenk det, sjokoladeeggene smakte nydelig og jeg har ikke det minste form for dårlig samvittighet hverken med tanke på produksjonsmetode, ernæring eller egoisme. Godt mulig jeg blir tykk på innsiden, eller blir omtalt som den kjipingen som spiser alle fire eggene selv, eller at noen dømmer meg nord og ned i for mitt valg å ikke engasjere meg større enn at jeg bruker en femtilapp på sjokolade hvor ingrediensene diskuteres opp og i mente! (Og om du dømmer meg nord og ned, kan jeg informere at jeg sitter i en kjeller i nord, så du kan bare la være…) 

Facebooksiden min finner du her. 

Ps. Mulig vi venter helligdager her i huset, siden jeg er mer engasjert i å spise sjokoladen enn å diskutere verdensproblemer av mer alvorlig grad. Freia vil tjene noen kroner på meg de neste dagene med andre ord, så helt krise kan jo ikke denne debatten være for dem. 

#freia #sjokoladeegg #bakfasaden #hverdagslykke 

En femårings syn på Ullsfjordforbindelsen.

Til politikerne, regjeringen og veivesenet! 

Dere må lage en bru over til hytta vår (på Olderbakken i Jøvik i Troms), kan dere være så snill? Ullsfjordforbindelsen må ordnes så vi kan dra til hytta uten at det går snøras. Vi treng ei bru. Dere må også lage en lekeplass til meg og lillebror ellers får dere kjeft. Dere må gjøre det bra, og ikke jukse!

Lekeplassen i skogen like ved hytta med sklie må ha en tog-bane og et ekte tog jeg  kan kjøre med og ei huske vi kan disse med. 

Det var alt! 

Hilsen Gabriell.

PS. Skrevet av Patrick (9år) storebror for lillebror Gabriell (5år)

Det var to veldig misfornøyde gutter som måtte innse at de nok en gang måtte bli hjemme i helgen, og minstemann syntes det var på høy tid at de som bestemmer over veien fikset rassikring i den beryktede holmboktura. Eldstemann var enig i dette, og foreslo at det måtte være politikerne, regjeringen og veivesenet som var ansvarlige. Og på grunn av dette endte de opp med å skrive brev. De krevde også å se på kartet, og minstemann kom med det han selv synes var en veldig logisk løsning, bru over det smaleste punktet. Eldstemann fungerte som sekretær, og når de var ferdige fikk jeg beskjed om å sende brevet til de ansvarlige. 

Og jeg må si meg enig med guttene, og synes det er på høy tid at det gjøres noe med ura som er en farlig og ustabil veistrekning. De som bor i på strekningen mot Jøvika etter den beryktede holmboktura fortjener en trygg vei til sine hjem. Alt for ofte blir veien stengt og alt for ofte går det ras før veien i det hele tatt blir stengt. Vi er heldige som ikke bor på “feil” side, men det er uansett sårt å ikke kunne benytte oss av den fine hjemplassen til min far. Så jeg håper at det snart blir fremgang i veiprosjektet Ullsfjordforbindelsen, før det går menneskeliv i snørasene som herjer hver eneste vinter. 


Nyhets-artiklene om skredfaren er mange, og viser hvor viktig denne veiforbindelsen blir, ikke bare for de som bor på strekningen etter holmbuktura og som har riksveien som sin arbeidsplass, men også for alle dem som skal kjøre fra sør til nord. Og selv om ikke mine barns brev når frem til de som bestemmer eller utgjør noe i det store bilde, så har de et viktig budskap. Og når selv barn ser at dette er en viktig og helt nødvendig sak, så bør vi kanskje ta dem på alvor?! (Altså den med rassikring, og ikke lekeplassen. Den kan vi selv fikse, men tog til nord hadde ikke vært så dumt.) 

Facebooksiden min finner du her. 

Men egentlig lille venn, så er det synd i deg.

Men kjære lille venn, hadde du trodd at hun skulle jatte med deg for resten av livet? La seg føye av alle dine idiotiske meninger og tanker? Varte deg opp som at du var den mest intelligente skapningen som finners i denne verden? 

Jeg har stått på sidelinjen, jeg har sett og hørt. Og jeg har gråt inni meg, hele mitt hjerte har blødd for henne! Og hele mitt hjerte har hatet den uslingen du er. Det svinet som snakker nedsettende om et annet menneske, så mye at det begynte å tvile på seg selv. 

Du trodde kanskje du var lur som prøvde å få henne til å vende ryggen til familien, du tror kanskje vi ikke forsto hvert lite blikk hun sendte oss, du trodde kanskje at vi ville forsvinne for bestandig. 

Du trodde kanskje det var rett å la henne være alenemor og skjule alt bak en fasade der du angivelig skulle være tilstede. Du tror kanskje det var greit at du lot henne være husmor, kokk, ryddehjelp, handlehjelp og slave. Som om en kvinnes jobb var å føye seg etter deg, stå på pinne når du roper og skreve når du knipser. Du gjør meg kvalm, ditt svin. 

Men du skal vite at vi var der hele tiden, vi bare ventet på at hun skulle få opp øynene for en lømmel du var! For selv om du var et svin, og du påvirket henne, vil hun alltid være en del av oss. En familie som har tolerert deg for hennes del, selv om vi helst ville stenge deg ute. 

Hadde det vært opp til meg, hadde vi hentet henne for lenge siden. For de årene hun har brukt sammen med deg vil for alltid være tapt, og de sårene hun har fått vil ta lang tid før de gror. Og jeg skulle så gjerne ønske at vi hadde kunne hjulpet henne unna deg for lenge siden. 

Men egentlig lille venn, så er det synd i deg. For din personlighet er så fordømmende at du får meg til å dømme deg. Du får frem alle de vonde følelsene i folk, og det eneste du trenger er hjelp. For du er ikke frisk, du kan umulig være det, når du utsetter et annet menneske for det du har gjort. 

Og det svir å tenke på det lille barnet, som skal ha deg som forbilde. Et forbilde som har et så nedverdigende syn på kvinner, at du hører hjemme i forhistorien. Du er en idiot og en tufs som har misbrukt den tålmodige som kom inn i ditt liv, og ønsket å hjelpe deg. Og istedenfor å berømme henne har du spytte på hennes hjelp. Du har gjort narr av hennes følelser og du har rakket ned på alt som er perfekt med henne. 

Ord kan slå hardere en slag, og du har brukt ordene til å psyke ned et annet menneske, fordi du ikke følte deg bra selv. Du har trykket de rundt deg ned i driten, for å fremheve deg selv. 

Unnskyldningene har vært mange, men absolutt ingen av dem forsvarer din oppførsel.

Den oppførselen du har vist er utilgivelig, og selv om jeg ønsker deg strake veien til helvete, så håper jeg at noen faktisk klarer å hjelpe deg. For det kan umulig være godt å leve i en verden der du ser på alle andre som idioter. Det kan ikke være godt å miste jobb etter jobb, menneske etter menneske, fordi din egen oppførsel er så usmakelig og kvalmende.

Verden dreier seg om mer enn deg, og det er på tide at du forstår at alle dine handlinger gjør deg til et usmakelig menneske. 

 

Måtte du få hjelp, slik at du kan møte mennesker med respekt istedenfor misnøye og hat! Og jeg håper for din del at du en dag kommer dit at du ser hvilken kronidiot du har vært, slik at du kan bli et bedre menneske for det lille barnet du er far til.

Og husk det, ensomheten er din egen feil så skyv ikke ansvaret over på de som krysser din vei. 

Facebooksiden min finner du her. 

Du sikrer barnet i bilen, men gir det ikke MMR-vaksinen?!

Vaksinering av barn er et omdiskutert tema om dagen, og jeg leser mange argumenter både for og imot. Og hva andre velger får være opp til dem, selv om jeg er bekymret for hva som vil hende om det blir helt slutt på MMR-vaksinen.

Når jeg ble gravid var det flere valg jeg måtte ta, det var mange tanker som skulle tenkes og vaksinasjon var en av disse. Skulle jeg gi barnet mitt vaksine, eller skulle jeg la være. 

Valget falt for vaksinen, for jeg vil ikke være den mammaen som sitter med et dødende barn i armene fordi hun trodde at naturen kunne ordne opp selv og alt ville ende med lykkelig slutt. Jeg vil ikke være den mammaen som oppdager at barnet er blitt alvorlig syk, har svekket immunforsvar og i tillegg er blir smittet av meslinger på butikken. Jeg vil ikke være den mammaen som sier at det er helt greit at naturen rydder ut de svakeste, som i noen tilfeller er helt friske barn i utgangspunktet. Jeg vil ikke være den mammaen som sitter med anger og tenker tilbake på hva jeg skulle gjort. Jeg ville aldri kunne tilgi meg selv om jeg viste at jeg kunne forhindret at mitt barn døde. Jeg vil ikke være den mammaen som opplever at barnet mitt mister hørselen og aldri vil høre natta-sangen min mer, fordi jeg valgte å tro at vi ville klare en runde kusma helt uten komplikasjoner, selv om bevisene er store for hva viruset kan gjøre med kroppen. Jeg vil ikke være den mammaen som sitter å ser på barnet sitt i sykehussengen der det kjemper for å beholde livet på grunn av en hjernehinnebetennelse som kunne vært unngått med et lite stikk. 

Jeg vil heller ikke være den bestemoren som ser mitt voksene barnet sitt blir smittet av røde hunder under sitt svangerskap, slik at fosteret blir døvblindfødt. Jeg vil ikke være den bestemoren som ser sorgen i mitt voksene barns øyne fordi jeg valgte å tro på naturens gang, uten innblanding av helseforebyggende tiltak. Jeg vil ikke være den bestemoren som ser barnebarnet mitt slite med alvorlige misdannelser på grunn av min redsel for senskader. Senskader som er dårlig dokumentert, og er informasjon fra usikre kilder som forteller at alle som vaksinerer barna sine er håpløse. Og jeg vil heller ikke være den bestemoren som ser sitt voksene barn aldri få barn, på grunn av kusma i puberteten. 

Jeg vil ikke være den kvinnen som har barn som smitter andre, smitter de som allerede har kjempet for livet sitt, de som er så syke at de ikke kan ta vaksinen. Jeg kan ikke stå rak i ryggen å si at de bare skal dø, for mine barn overlever helt sikkert siden de er friske. Jeg skal ikke være den personen som smitter de svakeste i samfunnet fordi jeg eller mine barn bærer på dødens våpen. 


Jeg gjør det jeg kan for å beskytte mine barn, og det ville føles feil å sikre dem i bilen, men ikke ta en vaksine jeg vet kan forhindre sykehusinnleggelse og alvorlig sykdom med fatale konsekvenser. 

Min samvittighet, kunnskap og omtanke for andre gjorde utslaget for valget om at mine barn skulle vaksineres, og jeg er glad for at mine foreldre vaksinerte meg. 

Facebooksiden min finner du her. 

Kjære Hjort!

Kjære ordfører Jens Johan Hjort. 

Nå skal jeg gå bort fra mine prinsipper om å ikke skrive om politikk og arbeid, for så å publisere det offentlig. Og det selv om jeg ikker er sikker på at du i det hele tatt googler deg selv og får opp mine ord! 

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er en av dem som kan Norges politikk ut og inn, og jeg kunne helt sikkert med fordel lest meg litt opp på både verdier og menneskesyn til alle de ulike partiene. Jeg er også en av dem som bare følger litt med når vi nærmer oss valg, og tar min avgjørelse på stemmeseddelen utifra nyhets artikler og partiprogram jeg enten får i hendene under en stressende shoppingtur eller finner på venterommet før legetimen. Dette leses når jeg tillater meg en lengre pause på toalettet. Jeg er nemlig småbarnsmor, så toalettpausene er det nærmeste jeg kommer kvalitetstid med lesestoff. Jeg har selvfølgelig mange tanker og meninger om hvordan vi bør ha det i Norge, noe som også partiene har. Så det er ikke alltid like enkelt å bestemme seg for hvem som treffer mitt verdisyn best. 

Når du inntok rollen som leder av Tromsø skal jeg innrømme at jeg var litt skeptisk, for du snakker jo som en søring. Ikke at det er noe galt med søringer, men for å lede en by som Tromsø er det en fordel at du kjenner kulturen godt og vet at når vi sier “slå deg ned” så betyr det bare at vi tilbyr deg å sitte ned. Heldigvis skulle det vise seg at til tross for ditt søring-fine språk forsto du at vi ikke var forbannet selv om vi kan høres litt krasse ut.

Vi fra nord er kjent for å ta utfordringer på strak arm, og sist vinter var en stor del av oss på badetur i minusgrader og stiv kuling. De fleste av oss kunne kjøpt oss ut av knipen med å gi noen øl til utfordrere, men det går jo ikke når det er stoltheten vår som står på spill. Og du har vist at du tar utfordringer på alvor selv om været er dårlig og badetemperaturen er lav. Det er en god egenskap for en som skal være vakre Tromsø sin stemme utad. 

Du har humor og glimt i øyet, og står for det du sier. Det er jo vanligvis ikke en politikergreie, om vi skal tro media. Men om deg har jeg enda til gode å lese en sak der du stikker nesen i sky og ignorerer vanlige masete borgere eller journalister. Jeg leser stadig nyhetssaker der du svarer med gode fraser til journalistene som er flinke til å lure ut setninger som kan bli brukt mot folk som sitter litt høyt på strå. (Ikke noe negativt mot journalister heller, jeg finner det svært underholdende å lese om mennesker som oppfører seg dårlig og forsterker det inntrykket via mindre gjennomtenkte kommentarer. Og det selv om jeg vet at den egenskapen er en av mine dårligste, og gjør meg til et litt mindre bedre menneske.) 

Nå tenker sikkert flere at jeg er en stor tilhenger av høyre, men jeg må ærlig innrømme at jeg mer eller mindre aldri tenker på hvor ordførere hører til i politikken. Jeg er mer opptatt av hvordan personligheter som skal avgjøre byens fremtid, borgernes hverdag og ikke minst tryggheten på arbeidsplassen min. For som en del av helsesektoren i Tromsø berøres jeg til stadighet av avgjørelser som tas lengre opp i styre og stell. Selv om et parti har et fint valgløfte, betyr det ikke at personene som er grunnlaget for partiet vil fungere i de rollene de stemmes inn i. Men du har vist deg å være en av disse personene som fungerer utmerket i rollen du stemmes frem til. Og det er helt sikkert ingen tilfeldighet at vi ikke har fått beskjed om å spare på kopipapiret de siste tre årene når vi nærmet oss november/desember. Så om det er fordi kommunens økonomi er på rett vei, eller fordi dere på rådhuset har innsett at det ikke er så veldig enkelt å lese et dokument som er printet over tre andre er jeg usikker på. 

Du gir Tromsø en fint ansikt utad, og for meg ser det ut som at du har båret byvåpenet med stolthet. Og mitt grunnlag for vurdering er jo kun det som spres i media, samt jobbrelaterte saker og avgjørelser jeg legger merke til. Men jeg har møtt på deg en gang, noe som var litt små-flaut for min del. For ikke bare gikk jeg deg nesten ned, jeg så heller ikke hvem du var før noen guttunger kom springende å spurte om du var “han der ordføreren”. Men når en småbarnsmor er på søndags handling etter potetgull og sjokolade er hun som regel i en helt annen verden en alle andre, så jeg unnskylder meg selv for dårlig oppførsel. Om det skulle være noen trøst er du ikke den første personen jeg ikke har sett rett foran meg, og du blir heller ikke den siste. Og jeg antar at siden du smilte når jeg kom med mitt “Oisan, beklager”, så er du ikke en person som blir snarsint over irriterende folk som ikke ser hvor de går. 


Det er ikke alle som ser så fresh ut med en rein om halsen! 

Så jeg må innrømme at jeg furter litt over ditt valg av å ikke stille til gjenvalg. Hva i himmelens navn skal det være vits med?! Om du hadde stilt til gjenvalg hadde vi i det minste vist hvordan en av kandidatene ville fungere i praksis, noe som ofte er mer viktig en hva de politiske partiene lirer av seg før valgrundene. Jeg liker å holde meg til det som fungerer, og det gjør du! Og se for deg hvordan det blir om en ukjent person fra sør skal fylle dine sko, for hva vil hende når politiet ringes ned av en ny ordfører som får høre at han skal slåes ned! Det blir slitsomt, for de har jo ikke så alt for mange resurser fra før. Det kan selvfølgelig være en innfødt som får rollen, men er vel langt fra sikkert.

Hvordan dette vil gå får tiden vise, men det er jævlig dumt at du ikke blir med på veien videre! Men du skal ha takk for jobben du har gjort, og ikke minst takk for den positive stemmen du har vist til omverdenen. 

Lykke til videre, og husk fjellvettregelen om at det aldri er for sent å snu! 

Facebooksiden min finner du her! 

Skriver du til deg selv? (Det gjør jeg!)

Jeg snakker stadig vekk med meg selv, og kan føre lange og spennende samtaler med meg selv når jeg holder på med husarbeidet hjemme. Ikke alltid fordi jeg faktisk vil snakke til veggen, for noen ganger er det rettet til mine barn som sprang og gjemte seg så de ikke skulle høre morens budskap. Da bruker snakket mitt å handle om rydding og slike kjedelige ting. Andre ganger er jeg frustrert og kan finnen på å fordømme den håpløse fjernkontrollen som ikke lystrer mine ordre, eller trøbbel med nett tilgangen. Da kan jeg bli ganske ufin i munnen, akkurat som når jeg bannes over skruen som ikke vil inn i veggen eller glidelåsen som kjørte seg fast i skjerfet. Det hender også at jeg slenger noen sjarmerende kommentarer i retning speilet når jeg passerer det, om gode hårdager eller fine hjemmelagede smykker. 

Det er heller ikke usannsynlig at du ser meg snakke om hvordan farge jeg vi ha på garnet og høre at jeg har ganske mange argumenter for de ulike typene. (Og der er også litt av årsaken til at min bedre halvdel tvinges med, så jeg ikke skal få så mange rare blikk.) 

Men som regel foretrekker jeg å kommuniserer med andre som ikke har samme tanker som meg selv, og vet hva mitt neste ord skal bli. Derfor har jeg heller ikke skrevet kommentarer til meg selv bak falsk navn! Jeg ville helt klart avslørt meg selv med det samme, og da ville vel vitsen vært borte? Og ikke er jeg smart nok til å føre meg selv bak lyset med sjarmerende kommentarer om hvor fantastisk lekker jeg tar meg ut. Jeg har jo speil i huset, og vet utmerket godt hvor trøtt og sliten jeg kan se ut etter minimalt med søvn, der jeg la meg med vått hår som nå er forvandlet til å passe et troll eller huldra. Og når jeg har en god dag, ja da er selvtilliten på topp og jeg kan si det direkte til meg selv. 

Om du har lest på diverse nettaviser i dag har du kanskje lagt merke til at en av mine medbloggere er i vinden, i så måte du kan omtale noen som skriver helt ulike ting for det. Saken omhandler beskyldninger om at person har skrevet kommentarer til seg selv under sine blogginnlegg, ved å kamuflere dem med et annet navn. Dette er snusket frem av noen som har godt med tid, og kanskje er en smule nysgjerrig på hvordan et annet menneske kan være så fantastisk perfekt til enhver tid. Om det er hold i beskyldningene kan jeg selvfølgelig ikke avgjøre, og ikke har jeg noe ønske om å dømme andre siden jeg er langt fra perfekt. Men spørsmålet om hvorfor gjøre noe slikt dukker selvfølgelig opp, og jeg kan ikke la være å fundere over saken og hva jeg ville gjort. 

Hva oppnår du med å skrive kommentarer til deg selv under det du har skrevet? Får du bedre selvfølelse av det, legger du vekt på antall kommentarer og øker antallet fordi du vil ha flest? Hvem vil du narre, deg selv eller dine lesere. Får du ikke litt dårlig samvittighet om du fører dine lesere bak lyset, som jo er årsaken til at du har en populær blogg. Føles det ikke litt tomt å vite at positive kommentarer er skrevet av deg selv, og på den måte er ord uten betydning. Hva føler du når dine egne narrestreker ble oppdaget, og ville de ikke vært bedre å bare skrive sitt eget navn?

Siden jeg ikke har prøv dette selv, har jeg heller ikke svar på spørsmålene. For min del er de aller fleste kommentarer jeg får en positiv oppmuntring som gjør at jeg ikke mister motivasjon min til å ville dele litt av livet mitt. Og selv kommentarer av negativ art kan få meg til å le som jeg griner. Men om det var jeg som hadde skrevet dem, ville den effekten vært helt borte. Og ikke har jeg noe ønske om å lure noen til å tro at jeg får mer ros en hva som er reelt.


“Jeg ligger bare her å skriver litt til meg selv, ikke forstyrr!”

Så med disse ordene kan jeg informere om at jeg ikke poster anonyme kommentarer til meg selv! Men jeg skriver gjerne en lapp som sier “Du er flink” og henger på pc-skjermen! Men der går også grensen min, som sier at du skal være den du er og ikke føre andre bak lyset med viten og vilje. Har du noe å si deg selv, stå for at det er dine ord! 

“Kjære Yvonne, du snakker bare tull, men i grunnen er det helt greit!” Hilsen Yvonne. 

Facebooksiden min finner du her!