Femåringen har lært seg å strikke.

Når minstemann spurte om jeg kunne lære han å strikke i var jeg snar å finne frem garn og pinner. Først la jeg opp masker på noen ganske tykke pinner, men de var så glatte at vi bestemte oss etter noen runder for å finne frem noen nye. Og da ble det fart i sakene, og etter noen runder med “Under, over, gjennom og dra” forsto han han hvordan det skulle gjøres og klarte det helt selv. Jeg hjalp bare litt med å holde når han skulle snu, siden de første maskene var litt vanskelige å få til. Og det var en veldig stolt gutt og en om mulig enda stoltere mor som la seg på fredagskvelden. På lørdag bestemte vi oss for handletur, og da spurte jeg forsiktig om vi kunne dra innom garnbutikken. Vanligvis sier han bestemt “Nei, aldri i livet”, men nå som han hadde lært seg å strikke var det en selvfølge at han skulle dit. Han informerte om at han skulle kjøpe noen knapper og kanskje et garnnøste. Mor selv var strålende fornøyd med at hun fikk selskap, uten å bestikke noen eller skynde seg mens guttene venter utenfor. Det er ikke alle mødre som kan skryte av at femåringen vil være med på garn-shopping.


Han er snar når han lærer noe nytt, og jeg ble veldig imponert. Ganske sikker på at jeg brukte mye lengre tid på å lære når jeg var på hans alder. 

Vi hadde planer om at i dag skulle vi strikke masse, men etter en slitsom natt hvor minstemann hadde høy feber har han for det meste bare ligget på sofaen å sett på tv. Men noen runder hadde vi i dag også. Han lurte veldig på om han kunne bli flinkere enn moren, og jeg sa at om han øver litt hver dag så vil han helt sikkert det. 


Litt vanskelig, men øvelse gjør mester. 

Jeg måtte også finne frem en egen strikkekurv til han med plass til knappeboksen og det nyinnkjøpte garnnøstet. 

Knappene kan fint brukes til å leke med, frem til de skal pynte et egenstrikket skjerf. 

Det varmer mammahjerte å se at guttungen vil lære seg den gamle strikkekunsten, og siden han har bøttevis med tålmodighet og konsentrasjon tror jeg at han vil forsette. Det blir spennende å se om interessen varer, eller om det bare er en periode. 

Det er veldig viktig å få med at hengeren tilhører en John Deer Traktor, for den er den tøffeste. Og siden vi ikke har en slik traktor, må vi på ny shoppingrunde snart for å se om noen av butikkene har det. 

Jeg har dilla på knapper og har etter hvert fått en ganske bra samling og når minstemann strikker må jo han også få seg en samling. Så han fikk velge noen hos meg som kunne holde de to han kjøpte på Bundingen med selskap i legoesken. 

En til mamman og en til minstemann. 

På mine pinner har jeg en ny ullbukse til minstemann, for selv om det er sommer kan vi ikke forvente bare varme dager her i nord. Ullklær slites fortere enn andre, og siden han får mer smerter om han fryser er det bare å strikke i vei. Jeg lager mønsteret selv, og skal denne gangen huske hvor jeg skriver det ned. Siden han trenger noen tynne ullsokker må jeg vel bite i det sure eplet å strikke noen par, selv om jeg ikke liker det.  Kan jeg unngå å strikke sokker så gjør jeg det, og spesielt når jeg skal strikke med tynt garn. Mye mer morsomt å strikke større prosjekter.

Facebooksiden min finner du her.  

Hæ, skal man ikke bestikke sine barn, gi etter når de gråter krokodilletårer eller la dem få bestemme?!

I dag har jeg vært en dårlig forelder pedagogisk sett, og jeg kan krysse av ganske mange punkter på listen over “Fy, det må du ikke gjøre”. 

Det hele startet en gang før klokken fem i dag tidlig, og om vi hadde fått en ok morgen ville jeg helt sikkert klar å holde meg på matten. Men når det er en overtrøtt femåring du har med å gjøre innser du ganske fort at kampen er tapt før du starter den. Det hele tegnet til å bli en særdeles slitsom dag hvor tålmodigheten skulle testet. Det hadde jeg ikke lyst til og vi gikk for det som omtales som dårlig oppdragelse. 

Frokosten ble ikke som forventet, og minstemann nektet å spise. Slår du sammen overtrøtt og sulten får du en katastrofe. Etter både lirking og luring fikk vi i han noen tygger av en sjokoladekjeks. Så første punkt på listen “Fy, det må du ikke gjøre” ble krysset av. 

Så skulle vi dra på handling, det ville overhode ikke den minste i familien og han satt seg ned med armene i kryss, skulte på oss og sa “NEI, aldri!”. Etter litt fram og tilbake sa han ja til å dra, om han fikk sushi. Jeg svarte ja med det samme, og punkt nummer 2 var krysset av. 

På butikken ville mor innom en klesbutikk, hun har lagt seg godt ut over hoftene og trenger en ny bukse. Det falt ikke i god jord hos dem minste, og istedenfor å diskutere ga vi etter og gikk til lekebutikken. Punkt tre var et faktum, men alle var mer eller mindre i godt humør. 

Til slutt skulle vi handle mat, noe som var helt uaktuelt. Vi prøvde oss først med at mat på vi ha, men det bryr ikke en sint femåring seg om. Han ville ikke på butikken, og vi var dumme. Løsningen ble bestikkelse, og han fikk seg et nytt blad. (Selv om han også fikk et i går, og egentlig ikke skulle ha noe i dag…) Med andre ord var punkt 4 på plass. 

Så skulle vi velge middag, og vi voksene vil helst han noe sunt og godt. Men den miste ville ha pannekaker, og istedenfor at han skulle hive seg ned på gulvet å hyle så høyt han klarte ga vi etter, og det ble pannekaker med sukker til middag. Punkt 5 er jo ikke så ille, egentlig. 

Punkt 6 ble til etter at vi bestemte oss for å ikke dra på bilrace siden været er ekstremt ustabilt og den minste ikke fult så lysten på å samarbeide med foreldrene. Det resulterte i snørr og tårer, og når ikke trøst hjalp bestakk jeg han med at vi kan dra på kino i morgen. 

Det siste punktet på listen ble krysset av når spilletiden var over. Minstemann får en time med nettbrettet på lørdager, og siden han var så fornøyd bestemte jeg meg for å glemme å se på klokken. Han fikk godt over to timer med nesen klistrer i skjermen. 

Sukk, det er virkelig ikke lett å være en pedagogisk riktig mor, men heldigvis har vi sjeldent to slike dårlige dager på rad, så i morgen er jeg tilbake der vi bør være. Med vanlige regler, ingen bestikkelser og immunitet mot krokodilletårer som krever blader, sushi eller godteri. Og det kommer nok til å gå helt fint, selv om den minste har fått viljen til det meste i dag. Og for å forsvare egen oppførsel kan jeg informere om at nå er både mor, far og barn i godt humør, noe vi ikke ville vært om vi hadde diskutert og satt tålmodigheten på prøve hele dagen. 

Facebooksiden min finner du her! 

 

Er det ikke urettferdig at noen foreldre må betale for briller til sine barn, og andre ikke i “verdens beste velferdsland”?

Er det ikke rart at i vårt rike land som skryter av god velferd er det noen barn som får dekket utgifter til briller, og andre som ikke gjør det, selv om begge deler har like stort behov for korrigering av synet. To barn med like stort behov for å ha et godt syn til læring, lek og alle mysteriene de oppdager hver eneste dag. To barn som begge trenger og må bruke briller, uansett hvor god råd foreldrene har, eller ikke. 

Vi er “heldige”, om du kan beskrive et svekket syn på den måten, for vi får dekket liten del av innfatningen og glass som fort kan komme opp i 4000-5000kroner.  Nav betaler, og vi betaler med innbetalte skatter og avgifter, og vi er evig takknemlige, for uten det ville vi hatt en ekstrautgift på 4000-5000 hver eneste gang brilleglassene er så slitte at du ser mer ut av bunnen på en colaflaske enn dem. For det sier seg selv at en fem år gammel gutt ikke sitter mer i ro en han må, og heller ikke en jente for den saks skyld. Barn skal leke uten begrensinger når de kan det, uten at voksene springer over dem og passer på at dyrebare briller holder stand enda en stund, for konsekvensen om de ryker er dyr. Og når de først blir ødelagt, hva gjør du da? For da står du uten noe alternativ, og må vente til nye briller er klare, så fremst du ikke har brukt enda mer penger på reserve briller. 


Nå skal jeg ikke lyve på meg at jeg er noen ekspert på regelverket til NAV og hva grunnlaget for vurderingene er, og jeg skal være så ærlig å si at jeg forstår fint lite av anisometropi, dioptrier, astigmatisme, stabisme, eller prismedioptrier, men en ting vet jeg sikkert og det er at om du har svekket syn trenger du briller, uansett årsaken og grad av problemet. Og er du en mamma og pappa gjør du alt du kan for å ha råd til briller, selv om du må betale mer enn du har råd til, for du vil det beste for barnet ditt.

Hentet fra NAV sine sider. 

Så er det ikke litt urettferdig at noen barn får dekket utgifter til briller, men ikke alle? Selv om begge deler har like stort behov for det? 

En annen ting som er merkelig er at vi overhode ikke fokuserer på forebygging og beskyttelse av øyne som allerede er svekket av ulike grunner, så det er ikke bare vanlige briller noen foreldre må kjøpe til sine barn, de må i tillegg bruke tusenvis på solbriller så små øynene beskyttes for UV-stråler. NAV dekker ikke utgifter til solbriller så om et barn skal ha dette må foreldrene betale selv. Jeg har forståelse for at innfatningen må vi betale selv på lik linje med alle andre foreldre som har barn som ikke bruker briller, men det er glassene som koster, og de burde dekkes på lik linje som med vanlige glass. Og slik bør det være til alle.


Hentet fra Nav sine sider.

Har du tenkt på hvor mange kroner dette kan koste en familie i løpet av barndommen til en liten gutt eller jente, fordi de uheldigvis har dårligere syn en andre barn. Synet er alltid i forandring, og om du må justere styrken ofte, ja så må du også kjøpe nye briller ofte. Og har du flere barn som trenger briller, øker summen betraktelig. 

Så hva vil jeg med dette blogginnlegget? Jeg vil at det skal deles, og jeg vil at det skal få deg til å tenke, for kanskje er akkurat du den som kan fremme et forslag for endring, for bør det ikke være slik i Norge at barn har rett til gratis helsehjelp, også når det kommer til syn og viktigheten med å bevare det så godt som mulig i form av gode hjelpemidler som foreldre i dag må betale selv?! 

Facebooksiden min finner du her. 

#briller #nav #stønad #velferdsnorge #barndom 

Ufin campingvogn, uoppdragen vaskemaskin og kaktus i halsen. (Advarsel, bare klaging!)

Akkurat når jeg trodde grensen for uflaks var passert med god margin biter livet meg i leggen på nytt. Og for øyeblikket synes jeg det er fryktelig urettferdig, selv om jeg ikke ønsker ulykken på noen andre altså. Dette er et realt klageinnlegg, så du er herved advart om sørgelig lesing og negativ energi. 

Jeg er atter en gang syk, og og kaktusen jeg hadde i halsen for en stund siden er på plass igjen. Den gjør livet mitt i overkant surt, sammen med antibiotikaen som skal fungere som politi. Det hjelper heller ikke på at dårlig nattesøvn er en del av hverdagen når kroppen sliter, og selv om vi bytter på å sove blir man ekstra sliten. Minstemann er inne i en dårlig periode, og det merkes god på antall timer han sover, uroen når han faktisk sover og det dårlige humøret på ettermiddagene og kveldene når han er sliten. Men det kan jeg for såvidt leve med, problemet er bare når alt annet svikter rundt oss. 

Først bestemte campingvogna seg for å gi husly til regent uten vår tillatelse. Ufint og unødvendig om du spør meg, men nå har den nå ikke spurt om lov heller. Siden det er under fem år siden vogna ble kjøpt bør dette være en ganske grei reklamasjonssak. Men ettersom de vi kjøpte vognen hos ikke eksisterer her i Tromsø, og nye eiere har flyttet inn i bygget mangler dokumentasjon på gjennomførte servicer og fukt-test er det trøbbel i vente. En eller annen i det gamle firmaet har med andre ord ikke registrert at denne feilen har vi vært inne med før og heller ikke fått med at vi faktisk har sjekket vognen fra før. Det gjør at det nye firmaet mener at vi ikke får det på garantien hos Adria, og mener det er en forsikringssak. Forsikring betyr egenandel, noe som ikke passer for øyeblikket og heller ikke er det som burde brukes på en feil som har vært meldt ifra om tidligere og som åpenbart er en feil på vognen. Men uansett hva resultatet blir så regner jeg med mye venting, som igjen gjør at vi blir sittende hjemme alle helgene med finvær vi hadde tenkt å tilbringe ute i Ullsfjorden. Vi har skrevt til forsikringsselskapet og håper de kan være til hjelp. (Krysser fingrene og velger å ikke tenke på alle negative omtaler av dem.) 

Om vogna ikke blir klar før sommeren blir vi sittende hjemme de fire ukene vi har fri, for i år har vi ikke råd til noen lang reise til varmere strøk der vi kan sitte på stranden i minimum 25 varmegrader og nyte livet uten verk i små og store føtter. Og av erfaring tar alltid slike saker lang, lang tid, og det er alt annet en lang tid til kalenderen sier sommer. 

Men det var selvfølgelig ikke nok med campingvogna som tar inn fremmede gjester, for sannelig har vi fått et problembarn til. Men han lar være å slippe ut vannet, og heter vaskemaskin. Den ufordragelige saken har bestemt seg for å slutte å virke, og ikke før neste tirsdag får vi en reparatør på besøk som kan se hva problemet er. Og med våres flaks kan du ta deg faen på at det må bestilles deler, som igjen tar minst 2 uker. Altså sikkert 21 dager uten vaskemaskin, en situasjon jeg ikke unner min værste fiende engang. En uke klarer vi oss uten at klær må vaskes, på vinteren når det ikke finnes sølekaker eller sandkasser som innbyder til fristende lek. Nå er det vår, og det betyr maks fire dager før klærne er på vei ut av skittentøyskurven. Og jeg har liten lyst å ta skittentøyvasken offentlig, men det ser ut for at jeg må gå på gårdene for å få vasket vårt skittene undertøy. Å gid hvilken lykke. Nå får vi bare håpe at dette går som en garantisak, for vi trenger ikke en ekstra utgift i tillegg til andre uforutsette utgifter som har kommet i vår vei den siste tiden. 

Måtte bedre dager være rundt svingen, for nå synes jeg vi fortjener det! 

Facebooksiden min finner du her.

I dag utløste vi nesten tredje verdenskrig.

“Mamma, kor e han herr Skilpadde?!!” Minstemann ser på meg med rynkede øyebryn, han har akkurat oppdaget at herr skilpadde er borte. 

Jeg kjenner stemningen i rommet bli trykket, og ser det lille rykket minstemann har rundt munnen i sekundene før alarmen går. Hjernen tar en pause fra sorteringen av truser og sokker og varsler om krisetilstander. Her kan ingen tid mistes om vi skal unngå tredje verdenskrig. Jeg formelig kaster meg inn på rommet for å lete, og spør min eldste sønn som rydder om han vet hvor herr skilpadde er blitt av. Han spretter opp og sjekker den faste plassen over tven, der herr skilpadde bor. Men der er han ikke, og jeg ser at minstemann rynker på nesen, og at tårene er sekunder unna. 

“Hvor hadde du han sist?” spør jeg med min mest beroligende stemme og ser på guttungen. Han slår ut med armene og peker mot gulvet, “Han var der for fem minutter og tusen sekunder siden! Å nå er han borte, og det er bror sin feil!!”. 

Jeg tømmer den ene lekekassen og leter kjapt gjennom tusenvis av små leker mens jeg funderer på når i alle dager ungene hadde fått disse, jeg sjekker oppå skap, jeg sjekker under sengen, i sengen og under gulvteppet. Men ingen herr Skilpadde noen plasser. Minstemann går i ring rundt seg selv, med hendene bak på ryggen og gjentar “Jeg er så bekymret for herr Skilpadde.” Han har gråten i halsen og mellom bekymringene slenger han ut sinte kommentarer til broren, men de treffer han heldigvis ikke. 

Blikke mitt glir mot den enorme legokassen, og jeg innser at det er den eneste plassen som ikke er endevendt. Og så trår jeg feil, som jegeren som trør i sin egen bjørnefelle dekket av kvister og løv. ” Vi får leite mer etter han i morgen, han er sikkert i legokassen!” 

I det samme ordene kommer ut av munnen min innser jeg at våpenhvilen er over, og minstemann kaster seg ned på gulvet å gråter sine modige tårer. Mellom hulkene bombarderer han meg med trusler om at han aldri vil få sove mer, at han vil gråte resten av livet og at herr skilpadde garantert blir å hate meg. 

Det er bare en ting å gjøre, nemlig å gå gjennom den enorme kassen med en milliard legodeler for å finne en liten plastdings på ca 2cm. 


Herr Skilpadde ble et tilskudd i familien etter et av mange legebesøk som inkluderte blodprøver. 

Jeg fant den til slutt, og gjensynsgleden var rørende. Minstemann omfavnet herr skilpadde, klemte han og lovet at storebroren aldri mer skulle få lov å kaste han i legoesken. Jeg på min side har lært at det første som skal ryddes er herr skilpadde, for jeg har ingen planer om å bruke enda en ettermiddag på å forhindre tredje verdenskrig. 

Facebooksiden min finner du her. 

Baker-minstemann og mamma på nye eventyr.

En eller annen gang i løpet av de siste syv dagene her jeg lovet å lage kake sammen med minstemann, jeg mistenker at det kan ha vært på tirsdag eller onsdag når jeg sov middagshvil på sofaen. Og siden jeg hadde veldig lyst på sjokoladekake i dag siden halsen er hundre ganger bedre enn i går, var det på tide å holde mitt løfte. (Jepp, kake to ganger på en uke, men tenker det jevner seg ut med alle de andre ukene i året jeg ikke vil være husmor.)

Minstemann er en veldig flink hjelper, og han imponerte med eggknuser ferdighetene sine. 

Han informerte om at han var supermann og siden han var så strek eksploderte det siste egget når han tok i det. 

Etter en liten brifing rundt sikkerhet fikk han lov å helle smøret i bakebollen, og det var stor stas. “Mamma, dette er første gangen jeg tømmer smør i bakebollen!”. 

Egg, sukker og smør, en smakfull blanding som vi selvfølgelig måtte smake litt på! 

Jeg fikk til og med smuglet inn noen regnestykker, sånn for å godgjøre den dårlige samvittigheten for at det har blitt litt for mye kake de siste dagene. 

Han fikk det ærefulle oppdraget med å telle t-skjene med bakepulver, og han utførte oppgaven perfekt. 

Melken må også i bollen, selv om minstemann ikke synes at den smaker godt. (Han tåler små mengder melk, men foretrekker den vi blander ut til han.) 

Sukk, tenk at den lille skatten min er blitt så stor! 

“Se mamma, nå blir det sjokoladekakedeig!” 

Smaksprøver er obligatoriske, og vi var veldig enige om at røren smakte veldig godt. 

Snart er kaken klar, og magene rumler.

Minstemann trengte en sittepause så jeg avsluttet prosjektet. 

Den siste og beste ingrediensen er på plass, og kaken kan ta turen i ovnen. 

Han var flink å passe på kaken, og informerte om hver eneste endring han så. 

Jeg klarer aldri å vente til kaken er avkjølt før jeg prøvesmaker, og det selv om sjokoladekremen på toppen smelter. Den fikk terningkast fem, og og det var sjokoladekremen som trakk den ned. Så jeg må med andre ord prøve en ny variant neste gang. 

Når kaken var ferdig overlot jeg oppvasken til min bedre halvdel, som den kjipe dama jeg er. Det er jo han som sier at jeg er allergisk mot oppvaskmaskin, så den tør jeg ikke røre. (Og han fikk nystekt sjokoladekake, så han skal ikke klage!) 

Facebooksiden min finner du her. 

1-0 til pøbelfrøet…

“Takk mamma for at æ fikk kake i mårest, det va veldig snilt!” Eldstemann gliser i det han kommer inn døren etter skolen. Han ser meget, meget tilfreds ut, og jeg står der som et spørsmålstegn og prøver å huske om jeg har gitt lov til dette. 

Det er fredag morgen, og jeg sover. Min bedre halvdel står opp med guttene og lar meg sove siden jeg atter en gang har fått halsbetennelse. Mannen kjører minstemann i barnehagen, og pøbelfrøet venter på at klokken skal gå så han kan dra til skolen. Som regel bruker han å la sin mor sove i fred når hun først gjør det, og han benytter muligheten til å se på tv. 

“Hæ? Ka du snakke om? Æ har nu vel ikke gitt dæ lov til å ta kaka” Jeg hveser ut ordene siden halsen fortsatt skaper trøbbel, å stirrer strengt på eldstemann.

“Ja, du sa jo ja når æ spurte om å få kake til frokost i mårrest”. Han gliser enda mer, og jeg mistenker at han føler seg svært fornøyd meg egne handlinger. 

Den eldste trollungen min har åpenbart funnet den godt gjemte hemmeligheten min. Som betyr at om han spør moren om noe når hun sover så får han ja til svar, uten at mor i det hele tatt vet hva hun svarer på. Han var tydeligvis smart nok til å spørre etter at min bedre halvdel hadde kjørt, så han ikke skulle bli stoppet i planene om å få sjokoladekake til frokost. Og han var også smart nok til å innse at dette ville hindre straffereaksjoner etter tyveri av kake.

Nå må jeg med andre ord slutte å sove lenge.


Tyven tatt på fersken i sine yngre dager. Hvordan han hadde fått opp låsen på kjøleskapet er fortsatt et mysterie, men hva gjør man ikke for en kakebit?! 

“Kan jeg få en ponni?”, “Kan jeg få ny sykkel?”, “Kan jeg gå i shorts selv om det er 5grader og regn?”, “Kan jeg skulke skolen og se på tv hele dagen?” og “Kan jeg få med sjokoladeplaten og potetgullet på skolen?” er spørsmål som jeg mistenker vil komme, og det i kombinasjon med at jeg har lært ungene å holde det de lover vil skape mer trøbbel en det jeg fortjener. Så alternativene er at jeg A, lærer meg å si nei istedenfor ja eller B, slutter å sove lenge eller C, får noen til å stå vakt i soveromdøren og stoppe alle som prøver å spørre meg om noe. Jeg tror alternativ C er den beste løsningen, og søker herved om dørvakt til soverommet. 

Faceboksiden min finner du her. 

PS. Om noen fra skolen leser dette så har vi ikke for vane å spise sjokoladekake til frokost, og jeg må bare beklage om min kjære trollunge var litt i overkant aktiv og muligens skrøt høyt over dagens første måltid. Jeg lover å låse inne sjokoladekakene heretter, selv om han har klart å åpne åpne låste dører før. 

“Hurra”, turnoppvisning.

En av plikter som forelder er å følge opp barnas fritidsaktiviteter, og i dag sto turnoppvisning på programmet. Jeg kan ikke si jeg har gledet meg spesielt mye, om du ser bort ifra de minuttene jeg skulle få se min eldste sønn utøve akrobatikk som tvinger frem den overveldende morsfølelsen av stolthet som nesten får meg til å rive tak i de uheldige tilskuerne som står nærmest meg, bare for å si “se der, se det naturtalentet, han må da være salens beste!”. Jeg klarer å styre meg, for jeg har en mistanke om at de hundrevis av foreldrene som jeg var i samme rom med tenkte nøyaktig den samme tanken om sin egen arving. 

Som flere sikkert har fått med seg er jeg ikke en overivrig fan av store folkemengder som presses sammen på alt for lite areal og fører et lydnivå du kun finner i et middels stort hønsehus, men gleden av å se pøbelfrøet mitt vise seg frem gjør at jeg deltar. 

Vi tenkte at vi skulle være tidlig ute i dag, slik at vi ville slippe unna parkerings trøbbelet vi opplevde sist vi skulle opptre som støttende omsorgspersoner. Dessverre var ikke vi de eneste som hadde tenkt denne tanken, og vi var helt klart ikke alene når vi kjørte rundt å vurderte hvordan grøft vi kunne bryte bilen nedi. Det ble visket i krokene om at det var en eller annen tilstelning på skolen ved siden av, noe som forklarer at det var adskillig mer biler enn sist. Men i alle fall, vi fant parkering til sutt, og på de 15 minuttene vi hadde kjørt i ring hadde humøret dalt fra nøytralt til irritabel. Vi kom oss ut av bilen og startet på en lang dagsmarsj til halen. 

Vell inne kjente jeg irritasjon vokse, og jeg klistret på meg et stramt smil og latet som om dette var fantastisk hyggelig. (Jeg vil jo ikke være dårligere enn noen av de andre.) Slik holdt jeg på en god stund, helt til jeg oppdaget stramme kjever og irriterte rynker på samtlige som sto rundt meg. Og da kom jeg på at det ikke bare er jeg som misliker støyende aktiviteter som tvinger deg til å stå rett opp og ned samtidig som du myser mot noen sterke lyskastere og nipper til sur halvlunken kaffe. Og som den kjipingen jeg er, ble humøret på topp, for jeg var jo absolutt ikke alene om mine tanker. For det er vel ingen som liker at folk stiller seg i veien som en saueflokk på riksveien, og det er garantert ingen som frivillig søler kaffe på seg selv fordi overivrige og oppstemte barn springer villmann rundt deg. 

Jeg kjente for såvidt et behov for å kjefte litt da 1/4 del av saueflokken fortsatte skvaldringen når turnmannen(?!) prøvde å rope ut informasjon i en mikrofon. Fy skamme seg, man skal være stille når noen skal formidle et budskap til en fullstappet sal. Men det gikk fort over når oppvisningen startet. 

Og denne gangen hadde vi flaks, for partiet til guttungen var nr 2 i rekken som skulle ut på gulvet, og når han var ferdig tok vi det voksene valget at vi skulle dra, og overlate den nøye bevoktete stolen jeg satt på til noen andre, som kanskje måtte vente 1,5 timer før deres barn skulle slippes fri på gulvet. (Noen synes sikkert vi er fryktelig uhøflige, men jeg insisterer på at vi bare var snille som ville gi den gode plassen vår fra oss. Og bestikkelsene av min sønn har ingen ting med at det eneste jeg lengtet etter var min egen sofa og stillhet rundt meg.) 


Det som kunne vært et bra bilde, om ikke kamera var ødelagt sist runde i halen. Og denne gangen var det en som stilte seg rett foran meg, akkurat da arvingen skulle vise seg frem. Så tror bare jeg skal droppe ideen om å ta bilder, for ellers må jeg bli en sånn irriterende forelder som kryper rundt og sperrer for utsikten så alle bak bare ser min slappe hestehale vaie, der jeg prøver å bevege kamera fort nok til å fange et blinkskudd. 

Oppvisninger av diverse slag skulle vært på lørdager, når du ikke er søkk sliten etter en lang arbeidsdag og trøtt etter en natt med alt for lite søvn. Men for all del, det kan til en viss grad være underholdende å kjenne på den irritable stemningen som lurer under overflaten, og se på alle de hjelpeløse ansiktene som ser seg rundt og leter etter en mulighet for å slippe unna. Og om ikke annet ser barna ut til å storkose seg, og stoltheten som lyser av dem etter vel utført oppdrag har en verdi som ikke kan måles i penger. 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Vi lærte på den harde måten sist runde, så denne gangen slapp minstemann å være med. Men neste gang skal vi ha kjøpt hørselvern og ha rullestolen med oss så han kan delta, for han er så stolt av storebroren sin som turner.  

Middagslur er ikke så lurt som det høres ut.

Auda, en aldri så liten “uskyldig” middagslur er ikke det smarteste jeg kan finne på, men det er jo så fantastisk godt å sovne med to viltre barn som hopper rundt deg, tven på full guffe og oppvaskmaskin som bakgrunnsstøy. Og hvem bryr seg liksom om konsekvens når du kjenner øynene sige sammen og omverden forsvinne rundt deg.

Jeg mener fortsatt at du ikke er ekte forelder før du klarer å sovne i en nesten umulig situasjon i form av beskrivelsen over, men når du først gjør det, ja da fortjener du premie. 

Så for å feire at jeg sovnet baker jeg meg en aldri så liten kake, av den typen som kun må blandes ut med et par enkle ingredienser og slenges inn i ovnen. (les: 1-2-3kake.) Premie for vel utført jobb er viktig, og jeg har jo så fryktelig lyst på sjokolade her jeg sitter å halvsover mens jeg venter på at klokken skal bli så mange at jeg kan gå å legge meg. Og siden ungene er i seng, så blir det ingen kjefting på meg om at kake er ulovlig i ukedagene, og at det er urettferdig at dem ikke får. (De skal få en bit i morgen, om jeg ikke har spist opp alt til da!) 

Hele dagen har jeg vandret rundt som en zombie, og da jeg under lunsjen satt å tenkte på hvor fantastisk herlig det ville være å legge seg på den myke hodeputen, lukke øynene og strekke på kroppen var løpet kjørt, og resten av dagen har jeg brukt til å drømme om søvn. Men jeg vet hva som hender med det samme jeg faktisk går å legger meg i sengen, for da vil jeg være lys våken og ikke få sove på flere timer. Og slik vil det være enda en stund, dessverre. Min indre klokke forstår ikke at det er natt selv om solen skinner og soverommet er fylt av dagslys. 


Jeg kan sove hvor som helst, når som helst, men ikke i min egen seng til anbefalt klokkeslett på kvelden…

Facebooksiden min finner du her. 

Vi feirer ikke 17mai på tradisjonelt vis, men på barnas vis!

Jeg hater store folkemengder som trenges sammen på små arealer, samtidig som nitti prosent av de fremmøtte hyler og skråler så det slår ut på richters skala. Jeg er heller ikke spesielt glad i å tvinge mine barn inn i penklær som er laget for porselensdukker, og jeg trives helt klart i løse og ledige klær selv. Jeg griner nesten av tanken om den hutrende kulden som trenger inn gjennom de alt for tynne penklærne når nordavinden river rundt hushjørnene, og jeg ramler nesten i staver når jeg innser at de eneste skoene beregnet til dette formålet ikke er regnet som “lovlig” i et pent pyntet 17maitog. Jeg blir sur med tanken på å lete etter en ledig stol på en overfylt barneskole, etter at jeg har brukt en halv time i kø for å kjøpe en lunken pølse uten ketsjup og en alt for dyr brus. Jeg takler ikke tanken på å beordre mine barn til å gå pent i toget, og jeg liker heller ikke maset om penger til overprisede heliumballonger og fiskekonkurranser som resulterer i overflod av nøkkelringer fra sparebanken. 

Så når vi fikk minstemann som ikke takler de store folkemengdene, og vil bort etter kun kort tid når lydnivået skremmer bort alt av dyreliv i mils omkrets var valget lett. Etter en 17mai som var til å grine av med en liten gutt med smerter som bare ville hjem, bestemte vi oss for å skaper vår egen tradisjon. For vi vil jo gjerne feire grunnloven og nasjonaldagen vår, men vi vil gjøre det på alles premisser. Og for å nå dette målet må vi eliminere store folkemengder, tidsfrister og iskaldt regnvær. Og det heter seg at det er barnas dag, så omprioriteringer måtte til.

Egentlig skulle vi prøve på dette sist år, men da var den minste i familien syk så vi holdt oss hjemme. Men i år var det andre boller, i alle fall helt til nå i kveld. Han er muligens blitt forkjølet, igjen. 

Første del av dagen brukte vi i sofakroken før vi flyttet oss ut i solveggen med is og kosestrikking. Hurra for et fantastisk vær, og ikke en regndråpe i mils omkrets. 

Minstemann syntes solen var alt for lys, og parasollen kom godt med. (Han tok stolen min, og jeg fikk beskjed om å leke meg…)

Jepp, den gutten kan virkelig rote om han legger godviljen til. Men han er også superflink å leke og ikke minst rydde opp etter seg, så han skal bare holde på. 

Så flyttet vi oss til fjæra, med parasoll og flagg. Minstemann hadde vondt på formiddagen, men det gikk seg til og han var i et supert humør når vi ankom dagens nøye utvalgte Resturant. 

Mens vi ventet på resten av selskapet satt jeg storfornøyd og nøyt solen, helt til jeg høre “Ånei!”. Minstemann hadde tasset litt for langt ut, og bommet på hvor vannet var. (Vi glemmer av og til at han ikke har det beste synet, og det er ikke like lett å beregne lender for han.) 

Siden minstemann aldri har vært av typen som springer på havet hadde jeg ikke med ekstra sko, men tøflene var med i tilfelle han fikk vondt igjen. Så våte klær ble fjernet og han ble plassert på trygg avstand fra vannet. Han var redd det skulle komme en krabbe å bite han å tåen, når han bare hadde tøfler på. Jeg klappet meg selv på skuldra over at jeg i det minste hadde et pledd med, selv om jeg burde tatt med sko og sokker. (Men det bruker jeg bare når eldstemann er hjemme, for han tar seg gjerne et bad med klærne på!) 

Vi er løsningsorienterte, så klærne hengte vi opp i påvente av bål, med et håp om at de tørket veldig fort. 

Utedressen fikk ligge å sole seg, og det så ut til at den hadde det veldig bra! 

Dagens tema var sjørøverfest siden vi holdt til å strandkanten, og på menyen sto selvfølgelig pølser med nøye utvalgt tilbehør. 

Skoene flyttet nærmere bålet, og maten fant veien ned i magen. 

Nydelige omgivelser og flaggene til ære for Norge.

Tøfler er ikke egnet som skotøy, så da fikk jeg være hest. Vi lette etter skatter mellom stenen og ventet på at skoene skulle tørke. 

Her fant vi en magisk skatt som måtte inspiseres nøye. 

Dagens antrekk var nøye utvalgt, og til ære for nasjonaldagen passet jeg på at buksen og genseren matchet.

Og til sist er det obligatoriske “outfit”bildet er på plass, genseren har jeg kjøpt for minst 10år siden, solbrillene har jeg kjøpt på en eller annen bensinstasjon for fem år siden, skoene er godt brukte og var en gang hvite, buksen har sett bedre dager men er ekstremt behagelig og håret brukte jeg nøyaktig to minutter på å style. De perfekte penklær med andre ord. 

Alt i alt har dagen vært superfin, men om vi hadde tviholdt på den vanlige feiringen ville jeg sittet her og skult på alle rundt meg utslitt og stresset med en dundrende hodepine og armer som en apekatt etter bæring av et misfornøyd barn. Det eneste skåret i gleden er at minstemann var veldig pjusk da vi la han, men vi får håpe det går over til i morgen. Eldstemann er hos pappaen sin i år, men jeg er ganske sikker på at han også har hatt en strålende dag utifra bildene jeg har fått av dem.  

Jeg håper du har hatt en fin dag, uansett hvordan du har valgt å feire den. 

Facebooksiden min finner du her. 

#17mai #nasjonaldagen #bakfasaden #grunnloven #fjærtur #familietid #tradisjoner #barnasdag