“Hurra”, turnoppvisning.

En av plikter som forelder er å følge opp barnas fritidsaktiviteter, og i dag sto turnoppvisning på programmet. Jeg kan ikke si jeg har gledet meg spesielt mye, om du ser bort ifra de minuttene jeg skulle få se min eldste sønn utøve akrobatikk som tvinger frem den overveldende morsfølelsen av stolthet som nesten får meg til å rive tak i de uheldige tilskuerne som står nærmest meg, bare for å si “se der, se det naturtalentet, han må da være salens beste!”. Jeg klarer å styre meg, for jeg har en mistanke om at de hundrevis av foreldrene som jeg var i samme rom med tenkte nøyaktig den samme tanken om sin egen arving. 

Som flere sikkert har fått med seg er jeg ikke en overivrig fan av store folkemengder som presses sammen på alt for lite areal og fører et lydnivå du kun finner i et middels stort hønsehus, men gleden av å se pøbelfrøet mitt vise seg frem gjør at jeg deltar. 

Vi tenkte at vi skulle være tidlig ute i dag, slik at vi ville slippe unna parkerings trøbbelet vi opplevde sist vi skulle opptre som støttende omsorgspersoner. Dessverre var ikke vi de eneste som hadde tenkt denne tanken, og vi var helt klart ikke alene når vi kjørte rundt å vurderte hvordan grøft vi kunne bryte bilen nedi. Det ble visket i krokene om at det var en eller annen tilstelning på skolen ved siden av, noe som forklarer at det var adskillig mer biler enn sist. Men i alle fall, vi fant parkering til sutt, og på de 15 minuttene vi hadde kjørt i ring hadde humøret dalt fra nøytralt til irritabel. Vi kom oss ut av bilen og startet på en lang dagsmarsj til halen. 

Vell inne kjente jeg irritasjon vokse, og jeg klistret på meg et stramt smil og latet som om dette var fantastisk hyggelig. (Jeg vil jo ikke være dårligere enn noen av de andre.) Slik holdt jeg på en god stund, helt til jeg oppdaget stramme kjever og irriterte rynker på samtlige som sto rundt meg. Og da kom jeg på at det ikke bare er jeg som misliker støyende aktiviteter som tvinger deg til å stå rett opp og ned samtidig som du myser mot noen sterke lyskastere og nipper til sur halvlunken kaffe. Og som den kjipingen jeg er, ble humøret på topp, for jeg var jo absolutt ikke alene om mine tanker. For det er vel ingen som liker at folk stiller seg i veien som en saueflokk på riksveien, og det er garantert ingen som frivillig søler kaffe på seg selv fordi overivrige og oppstemte barn springer villmann rundt deg. 

Jeg kjente for såvidt et behov for å kjefte litt da 1/4 del av saueflokken fortsatte skvaldringen når turnmannen(?!) prøvde å rope ut informasjon i en mikrofon. Fy skamme seg, man skal være stille når noen skal formidle et budskap til en fullstappet sal. Men det gikk fort over når oppvisningen startet. 

Og denne gangen hadde vi flaks, for partiet til guttungen var nr 2 i rekken som skulle ut på gulvet, og når han var ferdig tok vi det voksene valget at vi skulle dra, og overlate den nøye bevoktete stolen jeg satt på til noen andre, som kanskje måtte vente 1,5 timer før deres barn skulle slippes fri på gulvet. (Noen synes sikkert vi er fryktelig uhøflige, men jeg insisterer på at vi bare var snille som ville gi den gode plassen vår fra oss. Og bestikkelsene av min sønn har ingen ting med at det eneste jeg lengtet etter var min egen sofa og stillhet rundt meg.) 


Det som kunne vært et bra bilde, om ikke kamera var ødelagt sist runde i halen. Og denne gangen var det en som stilte seg rett foran meg, akkurat da arvingen skulle vise seg frem. Så tror bare jeg skal droppe ideen om å ta bilder, for ellers må jeg bli en sånn irriterende forelder som kryper rundt og sperrer for utsikten så alle bak bare ser min slappe hestehale vaie, der jeg prøver å bevege kamera fort nok til å fange et blinkskudd. 

Oppvisninger av diverse slag skulle vært på lørdager, når du ikke er søkk sliten etter en lang arbeidsdag og trøtt etter en natt med alt for lite søvn. Men for all del, det kan til en viss grad være underholdende å kjenne på den irritable stemningen som lurer under overflaten, og se på alle de hjelpeløse ansiktene som ser seg rundt og leter etter en mulighet for å slippe unna. Og om ikke annet ser barna ut til å storkose seg, og stoltheten som lyser av dem etter vel utført oppdrag har en verdi som ikke kan måles i penger. 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Vi lærte på den harde måten sist runde, så denne gangen slapp minstemann å være med. Men neste gang skal vi ha kjøpt hørselvern og ha rullestolen med oss så han kan delta, for han er så stolt av storebroren sin som turner.  

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg