Dropp kalenderen, den skaper små(store) monstre!

Da er krangelen om adventskalenderne igang, og jeg storkoser meg når jeg konkluderer at du er en grusom forelder om du gir gavekalender, og du er en grusom forelder når du ikke gjør det. Argumentene er mange, men i hovedsak er samtlige kommentarfelt om temaet fylt av ufine kommentarer i begge retninger, og noen kommentarer med gode argumenter.

Noen synes det er direkte skadelig for barn å få kalender, noen mener at en sjokladekalender holder i massevis og noen sier at kalenderen fører til usunne vaner og miljøskader. Andre igjen sier at kalenderen er en fin og lærerik ting, at den skaper gleder og er en god erstatning for den usunne sjokoladekalenderen som er proppet full av sjokolade og fremmer fedme, samtidig som de informer om gjennbruk i form av brukte ting som selges, avispapir som gavepapir og opplevelse gjemt inne i en liten eske. 

Jeg på min side har selvfølgelig en utfordring med dette, for hvem vil vel påvirke andre til å bli noen materialistiske kryp uten evne til å vise takknemlighet. Jeg har jo ingen ønske om å skade andre med mine handlinger, og det er jo helt klart en utfordring at vi lever i et samfunn der “mye vil ha mer”. Men på en annen side, så er det kanskje slik at noen av de som får kalender ikke er vant til å få noe hele tiden, og at de kan bli svært glade over små pakker som inneholder alt fra sokker til fyrstikker. Og gleden jeg møter hos mottakeren av kalenderen er så unik at jeg virkelig kan leve på det i lange tider etterpå. (Mamma, det er ikke i dine pakker, helt sant!) 

Men igjen, jeg er jo oppriktig talt bekymret for det jeg gjør med mine foreldre. Kanskje kaldendrepresangene vil gjøre at de krever det samme fra alle mine søsken, kanskje de glemmer alt de har lært opp gjennom alle årene de har vandret rundt i to sko, og blir noen fryktelige drittunger som bare skal ha mer, hele tiden. Tenk om de vokser opp til å verdsette de materielle godene mer en det som faktisk bør bety noe?! Eller forresten, når jeg tenker meg om er mine foreldre godt voksene, og har for lengst sluttet å spise “vokse-frø”. Men for all del, jeg ser jo at dette kan skape noen uheldige situasjoner, for hva om pappa blir sjalu på boksen mamma kanskje får, eller mamma blir sjalu på den søte nissen pappa kanskje får? Vil de glemme helt å glede seg over andres lykke? Vil de slutte å gi oss gaver, fordi de ikke forstår hvor godt det føles å sette litt ekstra stas på andre en gang iblant?

Så er det helt feil av meg å glede mine foreldre med en liten mer eller mindre gjennomtenkt gave 24 dager iløpet av et år på 365 dager til sammen? Pluss de to gaver til, en på bursdagen og en på julaften. Ja og kanskje en liten ting når vi kommer tilbake fra sommerferien der vi virkelig har savnet dem. Lærer jeg dem dårlige grunnverdier når jeg velger å bruke min tid og mine ressurser på dem, helt uoppfordret og uten noe krav om å få noe tilbake. Eller kanskje jeg lærer dem verdien av å få noe hos en annen person og lærer dem hva takknemlighet er. Ikke vet jeg, så vi må nesten bare vente å se til etter jul, når 1.juledag kommer og det er slutt på gavene. Vil de da kreve å få flere så de ikke skal avskrive meg som datter, eller sitter de igjen med et smil om munnen fordi den smårare datteren laget dem julekalender. 

Og er det egentlig noen forskjell på å gi noe til et barn kontra en forelder? Er det ikke omtanken og omsorgen som ligger bak som er det viktige? Mulig jeg er veldig feilinformert, men en gave er jo stort sett akkurat det. Og er det ikke litt rart at jeg aldeles ikke krever en kalender fra mine foreldre, og heller velger å gi det til dem istedenfor. For tenkt det, hver eneste jul fikk jeg gavekalender, og jeg tror i det minste at jeg har vokst opp til å bli et sånn passe normalt menneske som ser verdien av å glede andre. (Mannen min derimot, kan slipper ikke unna å lage meg kalender!) 


De berømte / beryktede pakkene, som i dag fikk møte sine godt voksene eiere selv om giver er bekymret for konsekvensen!  

Nå vil det sikkert melde seg noen kommentarer om at jeg har alt for mye penger, og at jeg sløser. Men en kalender må aldeles ikke koste en formue med litt god planlegging, og hvem sier at hver eneste pakke har en verdi på mange mange penger? Jeg anser faktisk noen av de gavene som kostet minst til å ha en større verdi. Dessverre kan jeg ikke avsløre så alt for mye om hva jeg har pakket inn, siden jeg tross alt ønsker at det skal være en overraskelse mamma og pappa får når de finner fram dagens avis, sammen med en kaffekopp. Jeg får bare håpe at minstemann ikke avslører innholdet, for han har aktivt vært med på både utvelgelse av gaver og innpakking! Men jeg håper at de vil kose seg med pakkene, for de er absolutt fortjent! 

Facebooksiden min finner du her! 

Ps. Når jeg alt snakker om kalender, så avslørte min mor under søndagsmiddagen at hun har laget meg kalender! Tenk det, ædabæda og alt det der. Nå skulle jeg virkelig bli umulig å ha med å gjøre, smilende og takknemlig der jeg hoppet rundt med gavene. Og mamma, jeg har ikke ristet og klemt på dem, helst sant!  Og flaks for deg kjæresten, som ikke må stresse rundt å kjøpe meg gaver i morgen! 😀 

Lønnskrav, og mulighet for fast ansettelse.

I går da jeg kom hjem fra jobb oppdaget jeg en lapp på kjøleskapet, og la meg spesifisere ovenfor dere som faktisk har sett kjøleskapet vårt, det var en helt ny lapp mellom timeinnkallinger, tegninger x 100, skattekart, julekort fra i sist jul, diplomer, timeplan og andre ark som ikke har noen fast plass i leiligheten og ikke kan kastes. 

Denne lappen var skrevet for hånd, og jeg mistenker at det lå en god del spekulasjon og beregning i ordene og tallene som sto på denne. Jeg tror til og med at før arket ble skrevet hadde det vært en vurdering av verdi, og hva som var realistisk og forvente. Nesten som et lønnskrav, der du egentlig bare vil ha mer lønn, men må prøve å holde deg på matten og opptre som et voksent menneske. (Det skulle tatt seg ut at du skrev på kravet en sum med så mange nuller at du ikke kan uttale det.) 

Jeg gjennkjente min eldste sønns håndskrift, som faktisk nesten ser penere ut en min. Det sier mest om meg, han er tross alt ganske så flink om han legger godviljen til. Og budskapet var lett å oppfatte, da han faktisk hadde skrevet overskrift, noe jeg muligens må takke læreren for! (Det er i alle fall ikke jeg som har lært han det.) “UKELØNN” 

Min første tanke var at nå har vi det gående, ni år har vi klart å lure oss unna denne diskusjonen og heller stukket til han noen småpenger med behov, eller når vi har følt oss litt ekstra snille. Og han har i grunnen vært fornøyd med det, helt til i går altså. For nå skal han utfordre min mening om at alle i familien skal bidra ut i fra egne evner, og jeg får tross alt ikke penger for å vaske skittene sokker og truser. Jeg får heller ikke lønn for å plukke opp de sokkene fra kriker og kroker og legge dem i skittentøykurven. Og jeg betaler i alle fall ikke mannen for å lage middag, eller ta oppvasken! 

Så nå er spørsmålet, skal vi innføre ukepenger? 

Men først skal kravet vurderes, og innkreveren skal få argumentere hvorfor han fortjener lønn, samt om lønnen følger tariff. Vi må muligens vurdere arbeidstid, og hyppighet på utbetaling. En annen vurdering er om han skal lønnens pr oppdrag, eller om han skal ha faste oppdrag slik at lønn blir den samme hver uke. Så fremst han ikke får trekk på grunn av manglende dokumentering av fravær. 


Jeg må bare si at jeg blir ganske stolt når jeg ser min sønns skriveferdighet, for han er absolutt bedre i skriftspråket enn moren var på samme alder! Så igjen må jeg takke læreren, for eldstemann har sannelig teken på dobbeltkonsonanter! 

RYDDE 10kr Første oppgave han legger inn krav for er rydding, men her føler jeg at arbeidsbeskrivelse må vektlegges. Skal denne ryddingen gå på tid, eller er det for mengden har rydder. Gjelder dette også når han rydder etter seg selv? Kan jeg regne med at garnnøstene mine havner sammen med ullsokkene, eller vil han følge systemet som er i bruk. Vi kan muligens utarbeide en ny rutinebeskrivelse, men det er ikke prioritert. 

VASKE 10kr Også en oppgave som bør utdypes mer, og jeg er veldig spent på hva som ligger til grunn for denne. Er det snakk om kjøkkenbordet og benker, eller toalett og vask? Og må vi beregne at noen av oppgavene skal utløse smusstillegg. 

LAGE MAT 15kr Se der, nå øker han summen. Mistenker at han ikke synes det er så fryktelig stas å lage mat, men jeg tror han vil få avslag på denne siden han stort sett lager mat til seg selv. Og du skal vel ikke få lønn for det? Om ikke det menes som lønnet matpause. 

BÆRE SØPPEL 5kr Også en overkommelig sum, men her må vi passe på forbruket og forsikre oss om at det er per gang og ikke per pose. (Kildesortering = Mange poser.)

TA OPPVASK 10kr Denne skal jeg glatt betale han for, jeg skal til og med øke summen når han er ferdig med lærlingperioden og kan ta ansvar for dette selv! 

brette klær 10kr Mistenker at guttungen plutselig kom på at mamma alltid maser om at han skal bruke små bokstaver. På dette punktet er jeg spent på om han i tillegg skal legge klær på plass, eller om det vil medføre en ekstra utgift. 

TA PÅ SENGE TREKK 10kr Så lenge husket han mine ord ja? Litt usikker på om denne oppgaven er det smarteste, for jeg mistenker at den kan øke risiko for putekrig, hopping i mammas seng, sniking på julegaver som er godt gjemt og sengtrekk/putetrekk i hummer og kanari. (Mor i huset har muligens et snev av tvangstanker.) 

Listen er egentlig ganske grei, og med litt utdyping av oppgaver kan denne familien få en ny ansatt. Men først skal det finregnes litt på hva de faktiske utgiftene blir. Vi må også ta med i utregningen om det skal lønnes for kveld og helgearbeid i form av ekstra timelønn innen gitte klokkeslett. 

Facebooksiden min finner du HER om du vil følge meg, og få med deg svaret etter jobbintervjuet! 

” Har du det bra?”

“Har du det bra?” 

Spørsmålet som får alt for mange til å lyve, meg selv inkludert. Det er nesten som at ordene har mistet betydningen, og at man forventer “jo takk, bare bra til svar!” Men i dag har jeg det aldeles ikke bra, og siden jeg vil komme i fare for å hyle eller rope om noen spør, tar jeg tastaturet i bruk. 

Nei, jeg har det faktisk ikke bra, overhode ikke. Jeg føler at all tryggheten rundt meg er kastet ut av vinduet, stappet ned i søppeldunken! Jeg føler at jeg henger i løse luften etter en trådbit, med avgrunnen under meg. Jeg hater det, og jeg hater alle de negative tankene som kommer med det. 

Jeg vil gråte, hyle, rase! Jeg er sint, bitter, såret og skuffet, usikker, redd og frustrert. Er det for mye for langt å få litt ro og trygghet, en stabil hverdag uten de store utfordringene, en hverdag der utfordringene er melkepakken som renner ut eller oppvasken som står litt for lenge? Isteden for at jeg skjuler alle de store utfordringene bak ting jeg enkelt kan sette ord på. 

Vi går mot jul, en tid som bringer frem mange minner, følelser og tanker. En tid som har gitt meg mye godt, men også en tid som har vist meg hvor sårbar jeg kan være! Hvor blir det av gleden som alltid kommer sigende når jeg finner frem eskene med julepynt, hvor er motivasjonen til å skape fine gaver som skal passe akkurat til den jeg vil glede med gaven, hvor er kreativiteten som alltid blomstrer når høsten kommer og alle inntrykk fra sommeren er fordøyd. 

Jeg hater å gå fremtiden i møte med usikkerhet, hvorfor kan jeg ikke bare slippe bekymringene og la livets utfordringer komme uten at jeg skal kaste bort mine tanker på det jeg ikke kan rå over selv? Er det for mye å be om at ikke alle utfordringer skal komme på en gang? Hadde jeg ikke fortjent å få slippe? 

Så nei, jeg har det ikke bra, og smile du ser har en sur ettersmak. Så nei, jeg har ikke noe imot deg, jeg bare ikke orker å snakke med noen. Jeg er sliten, lei og bruker alle mine krefter på de vakre små guttene mine, de eneste som får frem smilet i hjerte mitt. De som gjør at hver eneste lille bekymring er nødvendig. 

Akkurat nå vil jeg bare være for meg selv, flykte, flyte, drømme og glemme alle de kjipe utfordringene. Alle mine krefter går til å holde mote oppe, alle mine tanker kretser om det som hender rundt meg, om fremtiden. Tanker om hvordan vi skal ha det, hvordan vi skal få det. 

Jeg har det vondt, og alle smilene koster så uendelig mye mer enn hva de burde. 

Og midt oppe i alle mine bekymringer skal jeg være en god mor, en kjærest, en søster, en datter, en tante, en venn, en kollega og meg selv. Jeg skal være meg. 

Så nei, det er ikke godt å være meg akkurat nå! Og takk for at du spør, men jeg håper at du var forbered på mitt svar. At ikke spørsmålet var uten mening, uten tanker for at svaret kan være noe helt annet en bra! 

Selv om jeg vet at ting som regel går seg til, så er det ikke mindre tøft å stå i en hverdag der du ser grunnmuren ramler rundt deg og setter deg tilbake. Men vi skal vel komme oss gjennom dette også. 

Facebooksiden min finner du her. 

Kranglefanter!

Klokken nærmer seg 21:00 og jeg sitter her å sliter meg i håret. Dagen har vært lang, og en av de dagene der ungene er uenige om ABSOLUTT alt, og da snakker vi både om pålegg, brødsmulen som falt på gulvet, hvem som skulle rydde opp, hvem som var tøffest, hvem som skal på do først, hvem som eide legoklossen under sofaen osv. Så jeg var med andre ord ganske munter når jeg så at klokken nærmet seg leggetid, og presset frem den siste rest av tålmodighet etter en svært mislykket filmkveld. Jeg så med andre ord lyset i tunnelen! (Å neida, jeg er ikke mindre glad i mine barn, selv om de av og til gjør meg litt småsprø!)

For det hadde seg slik at det var totalt umulig å bli enig om hvordan film som skulle velges på Netflix, så skulle det diskuteres hvem som skulle sitte hvor, så skulle det krangles om lørdagsgodt, å det selv om de kunne få hver sin skål med nøyaktig det samme i. Det endte selvfølgelig med 1 bolle som utartet seg som en krig om hvem som skulle ha hva, og det selv om de ikke liker de samme tingene. (Til vanlig altså, det var unntakstilstander i dag!) Når filmen endelig hadde startet var det igjen tid for krangling, og da skulle det diskuteres hvem som faktisk skulle slå av lysene. For når man er på kino å ser film, skal det være mørkt. Videre ble det igjen diskusjon når de skulle dele godteri med oss foreldre, for begge var ute etter å få bekreftelse på at de var flinkest. Midt inne i filmen bestemte den minste seg for at han skulle sette seg oppå broren, og før vi fikk hoppet opp av sofaen var de igjen på krangling, men denne gangen om hvor nært du faktisk hadde lov å sitte foran tven. 


Ahh, fem minutter med stillhet, trodde jeg i alle fall!

Det sier vel seg selv at uansett innfallsvinkel vi prøvde, var det totalt umulig å skille 2 kranglefanter av noen brødre. Dette har rett og slett vært en sånn lørdag vi helst bør hoppe over. Og jeg burde vel vist hva som ventet meg da jeg ble vekket alt for tidlig, og jeg ikke engang klare å lure meg til fem minutter ekstra på sofaen. Istedenfor måtte jeg opptre som fredsmegler. Og er det noe jeg ikke er flink til, så er det å fungere som et normalt menneske før klokken 6 om morgenen. Men etter noen timer kom vi oss igang, for håret til den eldste av trollungene var overmodent for en klipp. Så vi bestemte oss for at å skille lag var den beste strategien, så min bedre halvdel tok eldstemann med til frisøren, mens jeg og minstemann vandret på et av byens kjøpesenter. Den handleturen kan kort fortalt forklares med noen få ord, “jeg vil ha sushi, jeg vil ha sushi, jeg vil ha sushi, og du er dum mamma!” Jah, kjempekoselig, så jeg var henrykt når vi endelig vente nesen hjemover. 

Når jeg tenker meg om var det kun under middagen at guttene var helt enige! De syntes nemlig maten var superkjip, og vi var de verste foreldrene i verden! Jeg på min side synes maten var veldig god, å var i alle fall strålende fornøyd med at mannen laget den. 

Men de var ikke lenge enige, og når de endelig kom seg i seng fortsatte de som før middag!

“Ikke se på meg!”

“Maaaammmaaa, bror rører seg!”

“Nei, det gjorde jeg ikke!”

“Jeg vil ha lyset av!”

“Jeg vil ha lyset på!”

“Jeg skal sovne først!”

“Neeei, jeg sovner først!!”

Om du nå tenker at jeg bare kan be dem være stille, så har jeg altså prøvd. Men de har selektiv hørsel, og det betyr at de ikke hører mine mer eller mindre frustrerte utsagn. Jeg prøvde til og med å si at de måtte være stille for å sovne, og at jeg kunne følge med hvem av dem som sovnet først. Men nei, ikke snakk om at de var ferdige med dagens krangler så mor i huset kunne få synke ned i sofaen, finne frem strikkingen og bare nyte stillheten. Far i huset kastet seg over muligheten å kjøre til butikken for å kjøpe vaskemiddel så jeg får tryllet de svære fjellene i skittentøyvasken bort.

Så jeg ble sittende alene igjen å høre på de uenige trollungene mine. Men jeg kokluderte fort med at dette ville bli en nyttig erfaring for dem, og merkelig nok fikk jeg rett. For etter 38minutter og noen få sekunder hørte jeg fra romme: “Natta bror, gla i dæ!”. 

Her finner du meg på facebook! 

I dag så jeg mannen jeg skal gifte meg med, midt i en forblåst gate denne grå dag i november med regn i luften!

Det er ikke hver dag jeg ler 60 prosent av tiden på jobb, men i dag har det vært en aldeles strålende dag. Det er ikke det at jeg vanligvis mistrives, men det skulle tatt seg ut om jeg lo når noen sa det var feil på lønn, eller jeg oppdaget en eller annen idiotisk feil som resulterte i trøbbel. Ikke ville jeg vært spesielt sympatisk om jeg måtte beordre noen til merarbeid med et svært glis om kjeften. Så det er kanskje like greit at jeg forsetter å smile på rett plass. Og det er det dagen har handlet om, humor og glede på arbeidsplassen. 

Du trenger ikke være rakettforsker for å konkludere at mennesker som ler mye, har det morsommere enn de som har “surleppa” nede på knærne. Men det kan være greit å ha en filosof og en lege som forteller litt om temaet. De fikk i alle fall meg til å le hjertelig, og de skal ha skryt for at de klarte å holde oppmerksomheten til over 800personer om vi skal tro foredragsholderne, som absolutt virket svært troverdige. (Det var ikke ironi, jeg har forståelse for at det kan være vanskelig å forstå hva vi udannede nordlendinger babler ut. Tenkte først å bruke mumler, men nå er vi i tillegg kjent for være høylytte, så roper hadde kanskje passet bedre.) Jeg kan forsåvidt legge til at det kan være lurt å kjenne ditt publikum før du bruker ironi, galgenhumor eller svart humor som får bestemor til å grine, og det er heller ikke så bra å le av noen. Om ikke det er bestekompisen din som garanter ville le av deg i samme situasjon. 

Humor er vel det temaet jeg trives best med, siden jeg tross alt bruker det for å komme meg gjennom slitsomme dager der absolutt alt går galt, og da mener jeg alt! Og jeg ler ofte, og er muligens en smule fnisete når jeg tenker meg om. Om jeg ikke husker helt feil fikk jeg beskjed om å ta meg sammen en gang sist uke, men det kan også ha vært fordi jeg har en uvane med å bli tidenes pessimist og forvente total katastrofe når jeg skal gjøre noe utenom det vanlige. 

Men nå var det nå egentlig ikke dette jeg skulle skrive om i dag, selv om de to herremennene som hold foredrag absolutt kunne fortjene hvert sitt blogginnlegg fra meg. 

Under den 1 times lange lunsjen, fant jeg ut at min særdeles urolige kropp hadde godt av en liten joggetur til nærmeste strikkebutikk, slik at jeg kunne være direkte ufin når jeg satt i salen sammen med de andre deltakerne. (Neida, jeg skulle ikke stikke dem med strikkepinnene, men det er altså en del av befolkningen som mener at strikking når du lytter til andre er ufint. Og det må vi prøve å respektere. Problemet er at om jeg ikke holder på med noe, glemmer jeg til stadighet hva de snakker om fremfor meg, fordi jeg faller innom en tanke om hva jeg skal skrive, hvorfor den ene listen etter gulvet er rosa og resten svart, hvorfor damen til høyre hele tiden ser over skulderen og fniser. Du skjønner sikkert tegningen, og jeg tror ærlig talt at det faktisk er bedre at jeg beveger hendene uten lyd og følger med.)

Men i alle fall, etter å ha inntatt dagens andre måltid hadde jeg ledig tid før jeg måtte trekke inn i salen, og jeg satte avgårde mot strikkebutikken. Jeg gikk i hastig tempo, og la egentlig ikke så alt for mye merke til arbeiderne og kom ut av en bil med det som så ut som en svært tung maskin, slepte den over fortauet for å gjøre sitt arbeid, ikke så jeg så nøye på de to damene som kom ned av en trapp der den ene hadde jakken delvis åpen og den andre helt tilknappet som den mest jomfruelige nonne. Men jeg la altså merke til en høy kjekk mann som kom gående mot meg, bredskuldret og med et smil om munnen. Jeg tenkte at han der, han skal jeg kapre og gifte meg med, bokstavelig talt. For om forhåpentligvis ikke så alt for lenge skal jeg tasse opp kirkegulvet, eller et annet gulv for den saks skyld for å si mitt “Ja, det skal vel gå fint!”. 

Om du nå tenker at jamen, du har jo mann. Så må jeg bare bekrefte det, jeg har en mann som jeg ikke er gift med og vi holder stadig til under samme tak. Men nå har det seg sånn at jeg er totalt uten evne til kommunikasjon før klokken 0830 om morgenen, så min bedre halvdels babbel gikk vel muligens litt forbi de tunge øyelokkene og tette ørene i dag tidlig. 

Så da han kom gående mot meg midt i byen gjorde hjerte et lite hopp, og jeg kjente litt på de smågale småfuglene i magen som til tider har satt meg helt ut av funksjon og forvandlet meg til en fnisende ungjente i en tilstand av det som kalles forelskelse uten evne til å fungere som en normalt fungerende person. (Forstå meg rett, forelskelsen er fantastisk den, men jeg er tross alt ekstremt distre fra før, så når det blir enda værre, er jeg et sant mareritt for de rundt meg. Så etterforelskelsen, altså det som kommer etterpå er den beste tiden, og det er her jeg har planer om å forbli. Normalt fungerende med en ekstra tilknytning til et annet menneske i form av varme og kanskje litt småskittene tanker. 

Og ikke minst ga dette meg muligheten til å skrive en av mine bedre facebookstatuser! (Ohh, kanskje litt for mye avsløring om mitt ikke fult så sosiale liv der jeg benytter enhver mulighet å skrive en bra status!)


“Oisann, jeg la meg vist i bagasjerommet. Mulig det egentlig var sofaen som var målet!” 

Han var med andre ord også en tur innom byen, og tilfeldighetene gjorde at jeg akkurat da skulle pleie mitt behov for enda mer garn. Og det beste av alt, ja det er at jeg faktisk klarte å se han uten at jeg gikk rett forbi. Noe jeg er svært kjent for å gjøre, dessverre! Og det lille møte var så spesielt, for i den vanlige hverdagen der vi kriger sammen om å bekjempe hybelkaniner, ramler oss gjennom oppdragelsen av de små arvingene og samtaler om dagens nyheter, kan enda den lille følelsen av forelskelse dukke opp, midt i en forblåst gate en snøfri vinterdag i november med regn i luften. 

Facebooksiden min finner du HER!

(Jeg blir også veldig fornøyd når noen liker den, og teller likes som en guttunge teller antall julegaver og tror at jo flere du får jo bedre er livet! Mulig jeg bør bli voksen snart å innse at det kanskje fungerer ganske anderledes, men igjen er det jo så gøy å se at andre “liker” jeg jeg babler om!)

 

 

16 tips til foreldre om hvor du kan skjule deg med et nettbrett!

 Skriveriet er laget i samarbeid med Netflix! (Men absolutt verd å lese!)

Ser situasjonene under kjent ut? Har du kanskje blitt litt småsprø i et forsøk på egentid alene med et nettbrett for å se en etterlengtet serie på netflix, eller et annet medier? Har du kanskje irritert deg grønn over beskyldningen om at alle foreldre bruker alt for mye tid til internett og duppedingser i hverdagen, så barna settes på sidelinjen? Selv om det overhode ikke stemmer i ditt tilfelle fordi du ALDRI får sitte i fred mer enn tre minutter og 38 sekunder? 

Om du har det, så kan jeg glede deg med at jeg i dag skal vise frem gode gjemmeplasser som gjorde at jeg fikk se en hel episode av Orange is the new black. 

“Mamma, æ vil IKKE se den KJEDELIGE filmen der! Vi vil se på barneTV!!”

OBS! Det første du må gjøre er å passe på at en annen voksen er tilgjengelig for barna, slik at du ikke trenger å bekymre deg for den skumle stillheten som oppstår før de skal gjøre noe ulovlig.

Tips 1. Under kjøkkenbenken.

For at denne skal bli en suksess må du gjemme deg bak noe i tillegg til under benkplaten! En barnestol kan fungere, men du vil med stor sannsynlighet bli oppdaget rimelig fort. 

Tips 2. Bak kommoden i gangen. 

For at denne skal bli en suksess må du passe på at du ikke setter deg i nærheten av barnas hovedveier innendørs! (Som for eksempel inn til soverom, bad, godterilager ol.)

Tips 3. Oppå vaskemaskin. 

Dette er forsåvidt en sikker vinner, ettersom de fleste barn ikke vasker klærne sine selv. Ulempen er at sitteplassen kan bli litt ubehagelig om vaskemaskinen jobber med skittene bukser, sokker og andre mystiske objekter som bråker og dulter i maskinen. 

Tips 4. Fryseboksen. 

Om vaskemaskinen er i bruk, kan fryseboksen fungere utmerket! Der vil du også få muligheten til å strekke litt på deg, og om det er noe godt i fryseren får du snacks til filmen. Jeg har lånt mine foreldres fryseboks siden jeg ikke har en selv.

OBS! Om det er iskrem i fryseren kan du risikere å møte på barn som er på tyveritokt!  

Tips 5. I dusjen. 

Denne vil kun fungere om du har dører som ikke gir innsyn eller om det er et bad som er sjeldent i bruk. Pass opp for dryppende vann og glatt underflate! (Du vil IKKE havne på sykehus, selv om det vil gi deg litt ekstra nettbrett tid! 

Tips 6. Mellom dusjen og varmtvannsberederen! 

Utenfor dusjen om den har gjennomsiktige dører,på et bad som sjeldent er i bruk! Om du er redd for edderkopper eller andre småkryp er det ikke å anbefale å finne dette toalettet i en kjeller! 

Tips 7. Bak en gardin! 

Lange gardiner fungerer veldig fra, og finn gjerne et vindu med en solid vinduskarm du kan sitte på! Pass på at du ikke viser føttene under gardinen, og sitt musestille! 

Tips 8. Bak sofaen. 

En utmerket gjemmeplass om du ikke blir oppdaget på vei dit! Pass på at ikke hår tustene dine stikker frem, for da vil du ikke sitte lenge i fred! 

Tips 9. Oppå et høyt skap. 

Denne er en sikker vinner, da barna ikke klarer å se deg! Men vær obs på eventuell høydeskrekk og minimalt med plass! Det er en fordel om du har gode klatreegenskaper! 

Tips 10. Inni klesskapet. 

Genial plass, men pass nøye på at du ikke blir avslørt på vei inn i skapet. Det er også en fordel at du faktisk har litt plass der, så du faktisk kan puste mens du ser film! 

Tips 11. Under sengen. 

Om du er en av de heldige som ikke har seng som går helt ned til gulvet kan dette være en svært god plass å gjemme seg. Pass på at du i forkant har støvsuget alle hybelkaniner, og legg deg så langt inn som du klarer. Barna vil oppdage eventuelle føtter som stikker ut, og vil angripe dem ettersom kun mostre bor under sengen! 

Tips 12. Oppå et kort skap. 

Denne gjemmeplassen er letere å nå enn det høye skapet, men du risikerer å bli sett ganske fort. Men fordelen er at ungene ikke vil nå deg, og om du tåler litt mas kan du kose deg videre. Også her er det en fordel med klatreegenskaper. 

Tips 13. I vedboden. 

Dette gjemmestedet passer best på sommerstid når temperaturen ute er høy, og vedboden tom. Men i nødsfall kan den også brukes vinterstid, såfremt du kler deg godt! De med frykt for småkryp vil ikke trives, og du bør muligens ta en ekstra sjekk av klærne etterpå. 

Tips 14. I bagasjerommet på bilen. 

Dette tipse innebærer god planlegging, eller en bil der du kan åpne bagasjerommet med å trykke på en knapp på nøkkelen. Du vil ikke bli sperret inne uten mulighet til å slippe ut innen rimelighetens tid, så avtal med en voksen om at du slippes ut! Om du kjører BMW av samme typen som min, får du svært god plass å ligge på! Men hvis bagasjerommet er mindre er det en fordel at du ikke har klaustrofobi mot små rom! Husk at om du har trådløst internett i bruk, kan rekkevidden være begrenset om bilen står langt unna huset. Men mobilnett kan også fungere utmerket! 

15. I en putekasse! 

Om du ikke har problemer med trange rom, kan du fint få plass i en putekasse. Har du flaks ligger putene til hagestolen der, og du kan ligge svært behagelig. Det er en fordel at temperaturen viser pluss, såfremt du ikker er nordlending og har vokst opp med ni måneder vinter i året. 

16. På taket. 

Mitt siste forslaget er på taket, og denne skal kun i bruk i absolutte nødsfall. Risikoen er ikke så stor for at barna finner deg der, men naboen kan godt finne på å ringe politiet. (Såfremt det ikke er julaften, for da venter jo de fleste på nissen uansett, og du kan slippe unna med å kle deg i rød lue og rød jakke!) Og det vil vel ta seg dårlig ut at du blir førsteoppslag i avisen med overskriften: “Mamma krøp opp på taket, og ble forvekslet med en innbruddstyv!”

Jeg håper at et av mine tips vil kunne hjelpe deg i en litt hektisk hverdag, slik at du endelig kan tilbringe litt tid med noe du ønsker å se. Når det er sagt, kan jeg anbefale netflix! Men pass på så du ikke blir hektet og forsvinner i dagevis!

Ps. Om du ønsker noen tips om filmer og serier er det bare å legge igjen en kommentar, så skal jeg svare innen rimelighetens tid!

Facebooksiden min finner du her! 

En slitsom uke er endelig over.

Det var litt spesielt å se at min takk til alle de fantastisk dyktige nattevaktene ble delt så mye den siste uken, for samtidig var jeg og minstemann innlagt på sykehuset. Og som alltid er natten alltid vanskelig, for det er da tankene og følelsene som følger med får tid å komme frem. Bekymringer, håp, redsel, og frustrasjon.

Og også denne gangen møtte vi unike personer som passet oss når alle sover. Og innlegget til nattevakten kan du lese HER!

Den første natten vår var lang og vond, der lilleskatten gråt og gråt. Han hadde så fryktelig vondt, og hverken massasje eller varme var til hjelp. Men vi kom oss gjennom natten, og jeg skulle så gjerne ønsket jeg fikk sakt takk de som sto der sammen med oss. For der og da tenkte jeg ikke så langt, trøtt og bekymret som jeg var. 


Flinke lille gutten som holdt ut med alle ledningene han var påkoblet i nesten et helt døgn! Jeg hadde sikkert blitt sprø etter en time, men han var tålmodigheten selv og gjorde seg absolutt fortjent til en lego brannstasjon! 

Vi har tatt bort smertelindringen til minstemann, i et håp om at han vil klare seg helt uten denne. For det er ikke bra at en liten kropp skal stå på medisiner over lang tid, og det har vært en vanskelig bekymring for oss. 

Dette gikk heldigvis over all forventning, men vi vet at også de veldig vansklige dagene vil komme, spesielt nå som det er vinter og kaldt. Men det ser forsatt ut som at han har mindre vondt nå, enn hva han hadde for et år siden. For oss har det hele tiden vært viktig å ikke legge fokus på at han har smerter, og vi har heller ikke brukt å spørre om det gjør vondt eller gjort noe stor sak av det når han ikke har det godt. Vi tar han på fanget, holder rundt han og gjør det vi kan for at han skal ha det så bra som mulig, uten at han skal vokse opp med en følelse av å være syk. For selv om han har sine plager, er han en “frisk” unge. Han er ikke alvorlig syk, og om det hadde vært noe farlig som lå bak ville vi med all sannsynlighet oppdaget det før. 


Lykken var stor da han fant en traktor å kjøre, for hans egen er på hytta, og skal låses inn for vinteren når vi endelig kommer oss dit!

Vi vet at smertene til lilleskatten blir verre om han fryser, så vi har skrudd opp temperaturen litt ekstra i leiligheten, og er enda mer nøye å kle han i ull og passe på at han ikke får det for kaldt. Varmeteppe kommer også godt med, men det tør vi ikke bruke på natten når vi skal sove. Vi skal prøve å finne noen gode varmeflasker som holder godt på varmen, slik at de kan ligge i sengen hele natten. Hveteputen vi har brukt til nå er også fin å ha, men den blir fort kald, men er ok på dagen. Så lurte på om jeg skulle prøve å lage noen slike, etter de målene jeg ser på som praktiske! Vi må vel også vurdere å kjøpe en dusj med badekar i bunnen, om vi får plass. 

Natt til i dag var dårlig, og han hadde holdt bestemoren våken så jeg mistenker at det ble en lang middagslur på henne. Også ettermiddagen har vært vondt for han, og siden vi skal prøve i det lengste uten medisin ble det et langt varmt bad i den pittelille badebaljen de bruker, varme i ovnen så resten av familien måtte finne frem sommerklær og massasje før leggetid. Så m vi bare krysse fingrene for at han får en god natt og ikke minst en god uke, for han trenger all den hvilen han kan få. 

Men vi har fingrene krysset for at han, og for at han aldri vil få de så vanskelig som før han ble satt på medisin. 

Så er det bare å vente på innkalling til kontroll for å høre resultatene av testene som måtte analyseres og ikke var ferdig før vi dro hjem. Men det er heldigvis bare en liten time av en hel uke, så det skal gå helt fint. 


Togbane hadde de også, og det var bra ifølge lillerampen. For han savnet den han hadde hjemme, for det er jo der han helst vil være!

Etter en slitsom uke var det godt å komme hjem på fredag, og jeg håper virkelig at dette blir siste gangen vi må overnatte på sykehuset!  Vi er heldige som har avlastning, så i helgen fikk vi sove oss opp før vi tar fatt på en ny uke. 

Facebooksiden min finner du her. 

Livet handler om å konkurrere i hvem som betyr mest, barna VS samboeren!

Kjenner jeg har lyst å kjefte litt i dag, ikke fordi jeg har sovet alt for lite og står i en svært vanskelig situasjon, men fordi noen pussige skruer har bestemt at barna ikke skal prioriteres! (Jeg hadde egentlig lyst å skrive mindre smarte personer, men min mor har lært meg at det er ufint, så jeg lar være.) Artikkelen jeg sikter til dukket plutselig opp mellom alle reklamene om slankeprodukter på facebook, da jeg tok en pust i bakken etter den lange natten der jeg holdt, masserte og trøstet mitt gråtende barn. Overskriften burde vel strengt talt fått det til å blinke “Advarsel” i hode mitt, men fristelsen ble for stor. Jeg hadde jo et ørlite håp om at teksten vil si det motsatte av overskriften. Men der tok jeg feil, veldig feil. 

Saken jeg sikter til finner du her: “Barna dine er ikke det viktigste i livet.” (Snodig at noen andre kan si hvem som prioriteres først av meg!??)

Kort oppsummert av en overtrøtt mamma, handlet den om at ungene ikke skal stå som nummer en på prioriteringslisten i livet mitt, men at det var plassen til min partner. Teksten informerte også om at du selvfølgelig skulle redde barna først hvis du var i et brennende hus, og at barna ville for resten av livet bli noen egoistiske små troll som vil være uten evne til å ta vare på egne barn en gang i fremtiden, fordi du prioriterte dem først. Så det jeg leste var med andre ord at enten må du velge partner, eller så må du velge barna dine. (Okei, det sto ikke skrevet så direkte, men min oppfatning av teksten er nøyaktig de ordene.)

Så hvordan i alle dager har det gått seg til at jeg kan prioritere mine barn, for gudene skal vite at mine foreldre satte meg og mine søsken aller fremst i køen. Vi var absolutt øverst på rangstigen i familien, og det var aldri snakk om at de selv skulle komme før oss. Vi vokste faktisk opp i den troen om at barna skal komme først. En annen ting som slår meg er at mine foreldre må ha en eller annen magisk egenskap, for hold deg fast! DE viste oss tydelig at de elsket hverandre, selv om ikke de prioriterte hverandre først. Jeg husker faktisk godt den første gangen mine foreldre skulle dra noen plass uten oss barna, og det sier jo litt, for jeg må faktisk ha vært så gammel at jeg kunne passet min yngste søster som kom til verden ni år etter meg. Så min mamma og pappa må altså ha et fryktelig forhold, som de har skjult veldig godt bak en klem, kyss, blomster på en vanlig tirsdag, noen søte og litt klisjeaktige ord i ny og ned. Vi var med andre ord totalt uvitende om at de prioriterte feil.

Videre kan jeg jo se litt på min egen hverdag, som en del av dere vet er noe krevende. Vi sover ekstremt lite og kan nesten skryte av at vi kan telle hvor mange netter vi har sovet igjennom uten å ha blitt vekket, vi prioriterer sjeldent å forlate huset, tilpasser hverdagen etter barna og blir som regel alltid ringt opp når vi skal ta en tur på kino eller besøk, om at minstemann er dårlig. For å slippe det vi har holdt på med for å returnere hjem. Men det er jo åpenbart feil, vi skal vist bare avvise telefonsamtalen siden jeg tross alt må passe min bedre halvdel og påse at han får seg kjæreste tid. Stakkar, tenk at han ble lurt inn i et forhold der jeg setter mine barn høyest. Og det samme må jeg si om meg selv, for min bedre halvdel har nøyaktig de samme tankene! Først barna, så meg, så søvn og så resten av familien. Og hold deg fast igjen! Han prioriterer til og med sønnen min som jeg hadde fra et tidligere forhold før meg. 

Det merkelige med den artikkelen jeg leste, er at vi ikke kan prioritere begge delene. For slik jeg ser det, elsker vi hverandre like høyt, selv når jeg prioriterer den lille sønnen min som ligger i sykehussengen ved siden av meg. Vi kan til og med gi hverandre en suss når ungene er tilstede, uten at barna får muligheten til å kaste seg over nettbrett, tømme melk i blomsterpottene eller pille ut fyllet fra sofaputene. 

Eller så kan det jo også være slik at vi har superkrefter, at egentlig er vi så perfekte for hverandre at vi kan gjøre to ting på en gang. (Lite sannsynlig, med andre ord.)

Mine barn ba ikke om å komme til verden, det var faktisk et valg jeg som voksen tok. Et valg som innebar at jeg ville tre ut av mitt eget lille midtpunkt, for å plasere en liten tass der istedenfor. Og til syvende og sist blir de forhåpentligvis voksene, og da vil jeg vel åpenbart bruke mer tid på min livsledsager. Barna våre vil alltid komme i første rekke, og det kan selv ikke kongen endre på. (Lurer forsten på hva han tenker om saken, minnes han oftere sammen med sine barn i media, enn med sin fru dronning!) 

Så kan jeg jo til slutt si at det er fult mulig å finne tid til sin partner i hverdagen, men det handler ikke om å ta plassen fra noen andre.

Livet mitt er ikke en konkurranse om hvem som betyr mest, og det vil det heller aldri bli. Og jeg må nok skuffe deg og si at du aldri vil se meg skrive en overskrift som denne: “Konkurransen om hvem som står øverst i hierarkiet i hjemmet er ferdig, etter noen særdeles tøffe øvelser i sokkebretting, armkorkholding og klemmer. Vinneren er?”

(PS. Selv om minstemann ikke hadde vært syk, ville vi forsatt “prioritert” barna først!)

Facebooksiden min finner du HER. 

Innleggelse i morgen.

I dag har jeg brukt dagen til å pakke, og fundere over hvordan de neste dagene vil bli. Klumpen i magen vokser, og jeg kjenner det er vanskelig å motivere seg for det som kommer. Sykehusbesøk er vel ikke det som ligger høyest på ønskelisten, og minstemann har ytret at det er ok med fridag fra barnehagen, men ikke like ok å måtte bruke den på sykehuset. Ikke det vi helst vil bruke farsdagen til. 

Vi har snakket en del med han om hva vi skal der, og hvordan det vil bli. Han husker godt fra tidligere opphold, og sist vi var der fikk han mange vonde opplevelser som ikke gjør det så lett. Men forhåpentligvis slipper vi blodprøver iløpet av natten og det blir litt mer stabilt rundt oss. 

Sist hadde vi en ny person å forholde oss til for hvert vaktskifte, og selv om jeg har stor forståelse for hvor vanskelig det kan være å planlegge inn samme personer på vaktene de går, håper jeg i det blir færre å holde styr på denne gangen. 

Det er også rart å tenke på at vi skal dit, for vi er så vant til alle plagene å det er blitt en normal del av hverdagen vår. Vi tenker ikke på han som syk, selv om det er mye rundt han som ikke andre barn og foreldre må forholde seg til. Og sykehuset er jo for de som er syke. Jeg tror disse tankene preges mye av det faktum at det ikke er så lett å godta at han ikke er som andre, også fordi vi ikke vet hva vi faktisk står over. Hva er det som gjør at han har alle symptomene, er det tilfeldigheter, finnes det noen andre som opplever det samme? Vi er på mange måter så utrolig alene, for alt ser så normalt ut. I alle fall helt til du kommer nært inn på oss. Det er først da du oppdager at vi må avlyse avtaler, at vi plutselig må dra hjem når vi er på besøk, tårene til den lille gutten, medisinene som alltid er med oss, omtanken og planleggingen vi legger ned i hverdagen. Noen ganger er vi så trøtte og slitene, at vi rett og slett ikke orker å tilbringe tid med andre, og for at vi skal ha et sosialt liv må vi ha muligheten å komme når vi kan, ikke planlegge flere uker i forveien. Andre ganger må vi avlyse i siste liten, og sitter igjen med verdens dårligste samvittighet fordi vi nok en gang måtte bli hjemme. 

Jeg håper virkelig at vi vil få noen svar denne gangen, for det føles like vondt hver gang vi kommer hjem uten noen svar, og gjerne med flere spørsmål enn de som var fra før. 

Heldigvis holder minstemann stort sett humøret oppe, og jeg lo godt da minstemann informerte storebroren om hvordan det skulle være de neste dagene! “Bror, du må komme å besøke mæ på sykehuset, og for all del! Ikke glem å ta med blomster!” Søte lille rampen vår, tror han har blitt inspirert av barneTV. 

Og tanken om at han heldigvis ikke er alvorlig syk hjelper litt, selv om det ikke er godt uansett grunn til å gå gjennom alt dette. Men jeg kjenner virkelig på medfølelsen jeg har til alle andre foreldre som opplever det samme, og spesielt dem som har barn som har mye større utfordringer en vår lille skatt! Vi er heldigvis så heldige at vi ikke må være der måneder etter måneder, og vi trenger heller ikke kjenne på redselen av å kunne miste en av de mest dyrebare skattene vi har i våre liv. 

Facebooksiden min finner du her. 

Ps. Du finner meg som steinihavet på Instagram og twitter! 🙂

 

Offentlig urinering!

De siste dagene har denne mammaen husket at det finnes noe som heter lås på toalettdøren! Jeg har til og med gitt mine søte små beskjed om å gå på do før meg, så jeg faktisk har en ørliten sjanse for å sitte der fem minutter i fred. Men som regel svarer de alltid, nei vi må ikke på do, til tross for at jeg ber dem kjenne ekstra godt etter. 

Selv om jeg egentlig bør innse at det er deres jobb å alltid forstyrre meg når jeg ramler ned på ringen, har jeg bestandig et håp om at denne gangen skal jeg få sitte der alene. 

I går gikk vi gjennom den vanlige rutinen der jeg forsikret meg om at ingen måtte på do, før jeg forsvant inn på badet og vred om låsen. På side fem i mitt nyinnkjøpte blad hørte jeg dundring på døren, og innså at resten av bladet måtte vente til sengekanten. (Jada, bladet blir med meg ut av do, selv om noen kanskje synes det er ufattelig ekkelt! Men jeg bruker å unngå å putte det i do før jeg tar det med meg, og vi har som regel rikelig med toalettpapir. Og om noen virkelig skal være hysterisk, tenk på tannbørste som svært ofte holder til bare få meter unna toalettet… ) 

Det var minstemann som måtte på do, og jeg ropte at jeg skulle gjøre meg ferdig fort. Men det gikk åpenbart ikke fort nok, og jeg hørte ytterdøren slamres opp. Jeg tenkte som så at han sprang rundt huset og inn hos besteforeldrene, og konkluderte med at det var et smart tenkt. 

Siden han som regel glemmer å lukke ytterdøren når han suser forbi den, måtte jeg lukke den. Og syntes som møtte meg var ikke helt som ventet. For rett utenfor sto minstemann, og tisset i snøen! Han var åpenbart strålende fornøyd med egeninnsatsen. Og hadde overhode ingen forståelse for at mor i huset helst så at han ikke tisset rett utenfor ytterdøren! 

Men om ikke annet tisset han ikke i en støvel, kjøkkenvasken, under sengen eller i en av de fem blomsterpottene vi har! (Jepp, du leste rett! Jeg har hørt om de som har slått lens i de nevnte objektene!) 

Så om noen så han, så må jeg bare innrømme at det var mor i huset som brukte for lang tid på do, og vi prøver virkelig å lære guttene at vi ikke skal tisse offentlig. En lærdom de vil ha bruk for når de runder 18 og tar fatt på voksenlivet som ofte inkluderer mye drikke på kort tid! Jeg ser nemlig helst at de unngår anklager som å urinere på offentlig plass! Heldigvis har vi enda litt tid på oss før vi blir stoppet av lovens lange arm, når guttene bare må tisse en eller annen plass der det ikke finnes do innen rimelig avstand! 

Facebooksiden min finner du her.