Riene er i gang!

Endelig fikk jeg rier, sånne gode og kraftige man forventer når barn skal ut, ikke bare sånne som lurer deg 2 måneder i forveien. Smertene var svært gjenkjennelig og jeg formelig jublet når jeg så at det var 5minutter mellom dem i går. Det måtte jo bety at fødselen var igang og at jeg snart skulle være befridd fra svangerskapet. For selv om jeg må gjennom en fødsel føles det garantert ut som å slippe ut av fengsel etter endt soning, med en bonus i jakkelomma. Eller på puppen i mitt tilfelle. 

Vel, riene fortsatte, og vi innså at det det bare var å få minstemann en etasje opp, og finne frem det som trengs til fødeturen. Telefon til føden ble unnagjort, og selv om en aldri så liten stemme murret i bakhode om at tredjemann er en luring bestemte jeg meg for å holde mote oppe. Riene var såpas kraftige at jeg var klar for å kvele noen når de sto på. Så da burde ting holde seg.


Fremme på sykehuset ble vi sluppet inn på en fødestue, og det var bare å vente. Det viste seg at kroppen min absolutt jobbet, og at utgangsdøren sto på gløtt! Men irriterende nok dabbet riene av unner veis, og selv om det var fremgang med neste sjekk var det bare å returnere hjem. Ikke snakk om at jeg vil være mer en høyst nødvendig på sykehuset. Vi ble ønsket velkommen tilbake til natten, for det var stor sannsynlighet for at vi kanskje måtte snu i døra hjemme. Og jeg fikk en liste over tegn jeg ikke burde overse, for mine tidligere fødsler har vært unnagjort rimelig kjapt når ungene først har bestemt seg for at de skal ut. 

Vel hjemme økte riene igjen, og jeg klasket meg i pannen. Så typisk liksom, men etter en times tid roet de seg atter en gang og jeg fant ut at jeg like greit kunne dusje og legge meg, luringen i magen var bare ute etter å lure meg. (Og faren som har bommet på datoen for når hun skulle bli født, han har alltid hatt rett på sånt før…) 


Kunne spart meg for å kjøpe den sommerplanten, den er nok dø i morgen uansett! 

Så i natt har jeg delvis sovet og delvis vært våken, for innimellom kommer riene tilbake og jeg blir nesten overbevist over at nå hender det noe. Men nei, hun holder seg i ro enda en stund. Å tro meg, jeg kan forstå det når jeg ser ut av vinduene. For det snør småfugler i Tromsø i dag, og det var med sorg jeg så at bakken var hvit. Med min flaks legger vel snøen seg, det blir nattefrost og fødselen starter til natta så vi må få sykebil, for nå har vi faktisk bytta til sommerdekk. Det er ikke rart at ungene våre sliter litt med å forstå hva innholdet i de ulike årstidene er, for vår betyr gjerne full vinter. 

Facebooksiden min finne du her!  Og jeg er fortsatt @steinihavet på insta og snap. 

Da er mammapermisjon min startet, jeg skal ha baby faktisk!

Da er mammapermisjon min startet, og jeg kan sette meg til rette å ruge med god samvittighet. Dessverre så merker jeg ingen forskjell for jeg er en av de som ikke kan være gravide, og har vært delvis sykemeldt hele veien. Det er godt å ha en jobb som kan tilrettelegge og som ikke gir meg mageknip fordi jeg la meg ned i fosterstilling. Den siste tiden har jeg vært helt ute av drift. Men jeg har trøstet meg med at svangerskapene mine bare er en liten brøkdel av det jeg skal jobbe i mitt liv, så at jeg ikke klarer å yte noe til samfunnet får være greit i disse periodene. Og dette er absolutt den siste gangen, ikke snakk om at jeg har tekt å pine meg gjennom flere svangerskap. Det er liksom helt greit å ha unger, problemet er å bære dem frem og ikke minst presse dem til verden. 

Nå har vi passert den magiske grensen, og om lillemor kommer til verden i morgen så er hun ikke å regne som prematur. Kroppen min er veldig klar for fødsel, og jeg kjenner igjen flere tegn på at jeg er på rett vei! Så det blir spennende å se hvor lenge jeg går før hun kommer, men jeg håper virkelig at alle rundt meg får rett og hun er rett rundt hjørnet. Kroppen min er et sant mareritt og jeg samler vann som en svamp, det verker i alt av ledd, jeg får rier innimellom som bare dabber av og lillemor ligger så langt nede i bekkenet at jeg har konstante nervesmerter nedover beina. Det er i alle fall ingen tvil om at nervene er i klem, og når jeg plutselig rykker til og vræler er det bare litt ekstra ille. Men jeg biter tennene sammen når jeg er ferdig og klage, og gjør unna alle forberedelser som må til før barselperioden. 

Så i dag har vi handlet inn det guttene mangler av uteklær, jeg har vasket opp enorme mengder klær og leiligheten er rimelig ryddet. Jeg har til og med sjekket at veska som skal være med til sykehuset er klar, med et greit innhold av ting jeg muligens vil få bruk for. I grunnen har jeg gjort mer i dag en jeg har gjort til sammen de siste ukene. Hærlig, bare synd at det ikke føles så ok akkurat nå. 

Jeg prøver å bruke minst mulig tid til å grue meg til selve fødselen, men dessverre husker jeg litt for godt hvordan det var sist gang så det er ikke like enkelt. Men som vi alle vet har man ikke noe valg, ungen skal ut uansett om moren vil eller ikke. Nå er jeg en av de værste å fortelle skrekkhistorier om hvordan det kan være, så heldigvis finner jeg andres skrekkeksempler av noen fødsler svært fascinerende.


Det gror i magen og i hagen! Vente arbeid med minstemann, jeg klarte å sitte slik to minutter før jeg fikk kramper over alt og angret på det hele. Men vi prøver oss på planting, til tross for sludd, sol, snø og regn om hverandre. Er vi heldig vil det i alle fall spire litt, og da skal vi være veldig fornøyde. 

Facebooksiden min finne du her! 

Slik er det å være høygravid! (Og nei, jeg overdriver selvfølgelig ikke…)

Jeg fikk spørsmål om hvordan det er å være høygravid, og det første ordet som falt meg inn var terrorisme. Kroppen formelig terroriserer meg, med både vanntortur og forstyrret søvn. Jeg føler meg stappet, jeg føler at hunden skal revne og jeg føler for å klore ut øynene på alle som er så teite å mumle “selvgjort er velgjort” i skjegget. Og ja, til nå har jeg bare hørt det fra menn og damer med skjegg som ikke har født selv. 

Vel, som du kanskje forstår vil dette bli en ærlig beretning om den siste delen av det “magiske” svangerskapet, så er du av den fintfølende typen stopper du å lese nå, finner frem en avis eller noe annet lett lesestoff som underholdning. Og på forhånd kan jeg bare informere om at denne teksten blir en hel avhandling!

La oss starte med hovedproblemet, håndballen som føles stappet opp i ræva og det evige trykket på nedre regioner. Det hovene underlivet og den sammenpressa blæra som får meg til å vagge rundt som en full pingvin. For det føles nemlig som at det er en ball som ligger feilplassert i bekkenet og gjør at alle bevegelser er særdeles ubehagelige. Jeg vil konstant tisse, og når jeg går på do kommer det ut toppen tre dråper. Så hver gang jeg prøver å hvile som det så varmt anbefales på slutten av et svangerskap, må jeg opp på do. Jeg går rundt med en konstant følelse av at et eller annet skal falle ut nedentil, men jeg er usikker på hvor følelsen kommer fra siden hovenheten har endret all anatomi til det ugjenkjennelige.  Noe som gjør det til rein flaks når jeg treffer koppen når jeg skal ta urinprøve på hver kontroll, som er ofte! Min sjenerte blære er absolutt blitt herdet, og jeg kan sikkert tisse hvor som helst, når som helst og med hvem som helst tilstede. Men der tissingen ikke er noe problem, har jeg utfordringer med resten av avfallet som skal ut! For de jævla jerntablettene gir meg konstant forstoppelse og får jeg ikke i meg nok vann stopper alt opp og jeg får kjipe magesmerter en eller annen plass inne i magen. Litt vanskelig å si nøyaktig hvor, for det er ganske mye baby og fostervann i veien. 

Så har vi mensensmertene, som man skulle tro holdt seg unna den tiden man er på kjukka! Men neida, de kommer for fullt på slutten og jeg bruker stort sett hver eneste natt til å pine meg gjennom dem. Jeg vet jo at det ikke er mensensmerter, men de kjennes helt like ut. De stjel virkelig den høyst nødvendige skjønnhetssøvn jeg prøver å skaffe meg før jeg har en baby som skal holde meg våken til alle døgnets tider. Og det værste er at smertestillende overhode ikke er smertestillende!

Nå har også kynnerne tatt helt av, og bare jeg ser for hardt på magen angriper de. De gjør vondt og ikke faen at de går over om jeg endrer sittestilling, som alle de teite nettsidene sier. Det må da holde snart med trening før fødselen. 

Jeg svetter konstant og den eneste grunnen til at jeg har klær på er redselen fra å bli sperret inne på lukket avdeling. Jeg som alltid bruker svære ullsokker sommer som vinter har tatt dem av, og går gjerne barbent hele dagen selv om vi fortsatt har snø utenfor døren. Ja det er faktisk så varmt at jeg ikke lar meg anfekte av de heller tåredryppende værmeldingene som kommer med beskjed om både regn og sludd i slutten av mai. Det går liksom helt fint, for da kan jeg gå på trappa å lufte meg når termostaten kortslutter helt, noe den gjør regelmessig hele dagen. Nakenhet er tingen, men dessverre bor jeg sammen med flere så jeg kan ikke være så naken som jeg vil. Det skulle tatt seg ut at jeg satt likbleik i undertøyet når ungene drar hjem venner på besøk. 

Føttene mine har hovnet opp til tømmerstokker, fingrene mine oppfører seg som kjukkpølser og jeg har sannelig fått vann i tryne også. Heldigvis verker det ikke på sistnevnte plass, men om jeg har holdt meg litt før lenge før jeg skal på toalettet gjør det så vondt i knær og ankler av stivhet at jeg vil grine. Det føles som at huden skal slites fra hverandre i de fuktige områdene og jeg har flere ganger måtte sjekke at det ikke er tilfelle. Det er nesten så jeg venter at vannet skal piple ut hvert øyeblikk.

Nesen min har blitt enda tettere, noe jeg ærlig talt ikke trodde var mulig. Det er nesten så noen har helt betong inni der og sperret av lufttilførselen, noe som gjør at kjeften er konstant åpen og jeg får ising i tennene, såre gommer og konstante småblødninger i tannkjøttet. Akkurat det jeg trenger når lungene mine presses oppover og har for liten plass i utgangspunktet.  Alle spør om jeg er forkjølet, men på mirakuløst vis er jeg frisk. Og selv om nesen min er potte tett så blør jeg konstant neseblod, og nå kan jeg love deg at krana har åpnet seg. Så det skal ikke mer en et litt uforsiktig nikk med hode og spruten står. I går skremte jeg nesten livskiten av meg selv når jeg dusjet, for plutselig var alt rundt meg farget rødt. Jeg måtte dobbeltsjekke at jeg ikke hadde kuttet over hovedpulsåren i halsen med de skarpe neglene mine som knekker bare jeg ser på dem, men det var altså bare neseblod. 

Trangen min til å sniffe kjeller eller andre farlige kjemikalier har tatt seg opp og jeg må virkelig jobbe med meg selv for å ikke lakke neglene en gang i timen. På butikken i dag fikk jeg lyst å springe inn på skobutikken og røske til meg sko så jeg kunne lukte på dem, men min bedre halvdel holdt meg fast og første meg trygt forbi. En tur på glattselle nå er nok ikke helt bra med tanke på tilstanden min.  Jeg føler meg gal, og mistenker at om ikke disse ekstreme gravidlystene gir seg snart vil jeg påføre meg selv skade i form av sniffing. Ikke fordi jeg vil ruse meg, men fordi alt farlig lukter som himmel og blomster og lykke. Lås meg inne i en kjeller, og jeg vil være lykkelig helt til jeg må tisse igjen. 

Jeg har dilla på sjokolade også, men om jeg er så idiot og spiser noe som er salt, fett eller god så får jeg sure oppstøt som svir i stykker tungen. Og selv ikke i sittende stilling ungår jeg faenskapet. Effektene av medisinene jeg tar for slapp dør mellom magesekk og spiserør er så og si ikke eksisterende nå, og den velkjente smerten en plass mellom bryster og mage kommer snikende tilbake. Ja for nå som jeg ikke spyr opp alt, må det jo komme automatisk uansett. 

De siste dagene har det gjort vondt på plasser jeg ikke viste eksisterte i kroppen, og hver gang håper jeg det er rier så jeg kan dra til sykehuset å bli ferdig med hele skiten. Fødselen er ikke noe å trakte etter, men om et par års tid vil jeg vel føle meg normal igjen. Lillemor er klar, jeg er klar og om jeg ikke føder snart vil jeg gå alle i mils omkrets på nervene med det frynsete humøret mitt som går fra hysterisk latter til tårer på få sekunder. Hormonene raser tulling i kroppen, og det er tett før jeg kaster meg selv ut av leiligheten. Jeg føler meg som en elefant uten de lange øyenvippene, og jeg skulle virkelig ønske det var lettere å bevege kroppen og late som at jeg fortsatt er et normalt menneske. 


Så nei, det er ingen dans på roser å være høygravid, og denne teksten skal jeg finne frem regelmessig som en sikker prevensjon. Jeg nekter å gjøre dette en gang til, og tunglært som jeg er har det tatt tre ganger for å lære. Selvfølgelig kan du møte på de damene som spretter rundt som små svaner i uke 37, men de fleste gravide er på dette tidspunktet gått inn i en slags “stappet-pølse-tilstand”, og i alle fall om de har født noen ganger fra før! 

Facebooksiden min finner du her!

Det er fortsatt en jente i magen!

Ikke overraskende ble 17mai noe helt annet en planen, og jeg kan ikke annet en å le av vår åpenbare uflaks når det kommer til høytider og spesielle anledninger. Formen min har ikke vært noe særlig i det siste, og 16mai var jeg såpass urven at et legebesøk ble obligatorisk. Jeg tenkte jo at det ville være en kort affære, men dessverre måtte turen gå videre til sykehuset for kontroll. Symptomene mine kan være nokså ufine, så det er greit å få dem sjekket ut. Det endte med innleggelse for observasjon, og jeg fikk hevn for at mannen ble innlagt i påsken! (Les med latter..) Så han skulle få slite med å få puslespillet til å gå opp med to fotballkamper, og alle forberedelser til 17mai som vi selvfølgelig hadde utsatt i det lengste siden jeg var dårlig. Ikke hadde vi handlet, ikke var klærne funnet frem og ikke hadde vi sjekket timeplan for tog. Alt som normalt her i huset med andre. 

Heldigvis ble jeg i bedre form utover kvelden, og jeg fikk derfor permisjon til å dra hjem på kvelden for å sove hjemme. Men med streng beskjed om å holde meg i ro og hvile. Mannen lovet legen og jordmora at han skulle passe på at jeg ikke rørte meg, og jeg regnet i grunnen med at jeg ville bli knyttet fast i senga når vi kom hjem. Ikke ville jeg røre noe særlig på meg heller, for jeg følte meg alt annet en i tipp topp form. Men det er lettere å hvile hjemme.

17mai ble det, uansett om jeg var forberedt eller ikke. Og på mystisk vis var det faktisk sol og varmt på formiddagen, så jeg kunne kle lette sommerklær på ungene! (Langbukser, tykk jakke og ingen ullundertøy, vi er da fortsatt i Nord-Norge.) Plan var å gå i skoletoget med 1.klassingen, og jeg skal innrømme at det gjorde litt vondt i mammahjerte når jeg ikke kunne være med å se han gå. Men jeg sendte dem avgårde med flagg, bråketing og stort sett ikke noen sure miner. Og så fikk jeg oppdateringer på telefon fra min bedre halvdel underveis. Uheldigvis var det ikke en av de beste dagene for minstemann, så han fikk fryktelig vondt etter å ha gått det meste av toget, men det gikk seg til når han kom hjem og fikk hvile. Til og med eldstemann bestemte seg for å være med i toget, men det var nok mest fordi jeg sa han ikke fikk sitte hjemme å spille uansett. 


Ute å lufter meg uten sko, så vi har det rimelig varmt nå! Prøvde å få inn en stykk unge som var misfornøyd med at broren brukte lommepengene sine i dag…

Men jeg innser jo nå at den fødebagen skal være ferdig pakket fremover, og at kamera skal være ladet til enhver tid. For nå jobber kroppen noe aldeles fryktelig, og om det ikke roer seg kommer vel lille prinsessen snart. Vi fikk foresten bekreftet igjen at det var ei lita jente, å jeg tviler på at tre stykk ser veil så nå er vi vel rimelig sikker. 

Så nå skal jeg bare sitte å ruge fremover, og vente på den magiske og slitsomme tiden vi har i møte. Jeg sliter sånn med pusten at all form for fysisk aktivitet er en lidelse, og da er sofaen best! Og så skal jeg grue meg til at jeg skal føde igjen, det er ikke noe  jeg har særlig høye tanker om! 

Facebooksiden min finner du her.  Og du finner meg som @steinihavet på instagram og snap! 

Brenn sykkelhjelmen!

Hva i guds navn er det egentlig som feiler deg, der du sykler med et tilfreds smil sammen med dine barn. Ser du ikke selv hvor latterlig du er som sykler uten hjelm, men påser at dine barn er godt beskyttet? Tvinger du dem til å bruke hjelmen, lyver du å sier at du er supermann og aldri kan tippe? Mest sannsynlig vil et barn tåle et kakk i hode bedre enn deg…

Du trenger ikke være noen rakettforsker for å skjønne at de voksenes handlinger bestemmer barnas oppførsel. Og om du driter i å bruke hjelm for å beholde den perfekte frisyren, ja da kan du ta deg faen på at ungene dine også gjør det. Tomme ord har ingen effekt, og skal du være et godt forbilde må du gå foran med et godt eksempel. 

Hva årsaken din egentlig er til å ikke bruker hjelmen driter jeg i, for det er en dårlig unnskylding uansett hva du serverer. Hjernen er viktigere enn frisyre og utseende, og om du har råd til sykkel kan du også bruke 200kroner på sykkelhjelm. 

Vær et forbilde for dine barn og for andres barn, bruk sykkelhjelm når du bruker sykkel!

Ellers kan du vel bare be ungene dine droppe hjelmen de også, for den trenger de vel ikke om du ikke gjør det…

bike helmet
Licensed from: gunnar3000 / yayimages.com

“Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør” er en særdeles dårlig filosofi du ikke kommer langt med i oppdragelsen. 

Facebooksiden min finner du her. 

#sykkel #hjelm #sykkelhjelm #brukhjelm

Forberedelser til fødsel.

Jeg holder på med den mentale forberedelsen som trengs før fødsel, for jeg har jo innsett at lillelarven på innsiden skal ut, snart! Jeg har formelig panikk, for jeg er ikke en av dem som glemte hvor jævlig vondt det var å presse ut 3,5kilo av hønsa! Jeg husker det klart som dagen, og med tanke på at sist runde var en heftig styrtfødsel med prolaps i ryggen, og det som ble et knekt halebein ser jeg ikke frem til begivenheten. 

Men nå har jeg jo ikke noe valg, for ut skal hun uansett om jeg er klar eller ikke. Jeg var i alle fall ikke klar i natt når jeg i et par timer holdt på å dø av kraftige kynnere som var særdeles smertefulle. (Mulig jeg er i en eller annen fase for fornektelse av at det var rier, men de var ikke regelmessige og gikk jo over etter hvert så beit tenna sammen. Ingen planer om å springe ned dørene hos legen eller i værste fall sykehuset mer en jeg må!)

Nå er jeg ikke av dem som bruker å skape meg forventinger til ting som skal hende, så et fødebrev er vel ganske uaktuelt. Om jeg skulle skrive noe i det ville de stå “GI MEG SMERTELINDRING, ALT DU HAR!” og fint lite annet. Her er det ikke noen heltemodige tanker om å føde så naturlig som mulig og la meg lede av smerten. Kan jeg slippe gjør jeg selvfølgelig det, for med de andre to var det ikke tid til noe smertestillende når jeg fikk behov for det. Og jeg kan uansett ikke kontrollere fødselen, så kroppen får jobbe som den selv ønsker. 

Men litt forberedt kan jeg jo være, så jeg må vel pakke en reisebag snart. Må bare prøve å huske hva jeg blir å trenge først, det eneste jeg har på listen er lipsyl og klær til lillemor. Store truser er et must og muligens en ammebh. Tannbørst kan være livreddende og hårstrikk vil jeg ikke klare meg uten. Et par sandaler er nok ikke dumt og ferdig ladet kamera må til! 

Vi må vel også finne en kriseløsning om det hele starter på natten, for vi har jo tross alt to søte små fra før hjemme. Eller muligens bare en om jeg føder til termin, for da er den andre på leirskole! Mamma og pappa er et godt alternativ, så lenge de er hjemme. Tror bare jeg bestemmer at jeg føder på dagtid, så slipper vi noe krøll om natta, det er så mye ekstra arbeid! 

Vel, jeg får starte med reisebaggen så den kan stå klar i gangen, så får resten bare bli som det blir. Forhåpentligvis holder hun seg inne enda en stund, for nå står 17mai for tur, en hel haug med fotballkamper, skoleavslutninger før sommeren og ikke minst alt som skal ordnes her hjemme før rede er ferdig bygget! 


Klærne er i alle fall vasket, så det trenger jeg ikke tenke på!

Facebooksiden min finner du her! 

Fotballmamma uten riktige egenskaper!

Da er sesongen for fotballkamper igang for i år, og jeg innser at guttene skal være svært fornøyde med min bedre halvdel som kan følge dem opp. For om du ser bort fra min særdeles synlige tilstand, ville jeg uansett ikke vært mye til hjelp. Fotball er liksom ikke min greie, og selv om jeg gjerne kan være med å se hva de holder på med har jeg ikke snøring på noen ting. Og jeg hadde antakeligvis avlyst kampen til eldstemann i dag fordi jeg hater skitvær og kulde. (Jada, jeg bor absolutt på feil plass!) Men mannen stiller opp med både godt humør og entusiasme, den raringen. Han synes tydeligvis det hele er morsomt å stå ute å fryse i snøvær med stiv kuling rundt ørene! 

Men det som er gøy er jo å høre om opplevelsene når de kommer hjem, for entusiasmen og gleden smitter av. Dessverre har vi litt utfordringer med at mine gener er gått i arv så en av to er en ekstremt dårlig taper. Å for alle del, han har min største forståelse, og jeg skulle gjerne lært han at det var lov å bannes og bli sint på motstanderne. Men det vil vel ikke ta seg helt bra ut, så jeg klistrer på meg et slags smil og sier at vi må huske at det viktigste er å delta. Jeg tror løgnen blir gjennomskuet hver gang, for jeg får bare rare blikk og beskjed om at jeg er teit. Den delen av oppdragelsen overlater jeg også til mannen! 

Guttene digger i alle fall fotball og så lenge de vil spille skal de få lov. Så får jeg stå på sidelinjen og smile pent selv om jeg ikke skjønner noen ting. Jeg får heller kopiere de andre foreldrene, og juble når de gjør det, og se furtende ut når ting ikke går rette veien med laget. Jeg må bare passe på å stirre på rett foreldregruppe, ville nok bli litt flaut om jeg heier på feil lag! 


 Så får vi bare håpe at ikke så alt for mange kamper havner på samme dag og tidspunkt, for i dag var det hardt program for å rekke kampene til begge guttene. Ikke så hardt program for meg altså, jeg lå hjemme på sofaen å hadde det godt å varmt og er i bedre form enn på lenge. 

Facebooksiden min finner du her! 

Du vet du er veldig gravid når….

 

… du vurderer å gå uten sokker, truse og bukse fordi det innebærer at du må bøye deg når de skal på! 

… du må knipe igjen det du makter før du nyser, for å unngå at du tisser deg ut som bleiebarnet du venter.

… du finner lukten av mørk og fuktig kjeller så fristene og delikat at skrekkhistoriene du til nå har hørt om mørke kjellere oppleves som koselige eventyr du gjerne vil delta i. 

… du gråter fordi reklamene på tv blir vist i feil rekkefølge og det ikke passer nesen din.

… du får trang til å kvele han i køen foran deg som ikke har opplevd hvor fantastisk det er å dusje regelmessig for å unngå at andre mennesker skal lukte sur svette og andre ymse eimer av skit. Og det eneste som stopper deg fra en voldsom affære er redselen for at lukten skal bli verre når du kommer nært innpå.

… du får dilla på en type sukkertøy, og må rive opp pakken og stappe i deg, før du får betalt for varen. 

… du gir mannen skriftlig oppsigelse på sms fordi han stikker av i ditt hode, men egentlig bare har kjørt for å fylle drivstoff uten å gi beskjed først. (DUST!!) 

… du ikke gleder deg over at puppene vokser 3-4størrelser over natten. De er så ømme at selv et vindpust får deg til å grine, ja om ikke puppene tar jobben og renner for deg!

… du ikke kan vaske kopper eller lage mat uten at skjorta blir dekket av vann og diverse matvarer der magen legger seg på kanten av kjøkkenbenken. 

… du kan bruke magen som bord til fat og kopper.

… du lar alt som faller på gulvet bli liggende, og anser det som tapt! 

… du vekker samboeren når du prøver å komme deg ut av sengen på natten uansett hvor stille du prøver å være, med å knø og bykse så mye at han tror det er et jordskjelv på gang.

… du blir så andpusten av å gå opp trapper at du kan forveksles med en strandet hval på toppen.

… du skuler med iltert blikk på andre mødre med små babyer, bare fordi du enda må vente en stund til på den sparkende lillelarven som du skal presse ut gjennom en minihull. (Grøss, og de andre mødrene er tross alt ferdige med den verste biten!) 


Tommelen opp, ingen sure miner her i gården. Så lenge skoene ikke må knytes på nytt!
 

Facebookside min finner du her! 

Skrytebilder av favoritthobbyen!

Det er vel på høy tid å skryte over det jeg har strikket det siste halvåret. Det har ikke blitt så mye som jeg hadde planlagt, men lillemor blir ikke å fryse i alle fall. (Og kaldt har vi det, så trenger ullklær selv om hun ankommer på sommeren.) Jeg har jo også strikket andre ting, men jeg er for det meste tullet inn i en slags graviditetståke som gjør at temaene jeg deler blir noe ensporet. 


Samme kjole, to ulike størrelser! Synes den var så søt så blir sikkert enda en til i andre farger etter hvert. 

Favoritten som jeg har heklet, skal si den tok mange timer å hekle. Ble noe lei mot slutten, men resultatet var verd tålmodighetsprøven den satt meg på! 

Men hun kan jo ikke bare ha kjoler på, så noen jakker må det også bli. Skulle strikke bukse til denne, men likte ikke oppskriften å la det på is inntil videre. 

Begge plaggene er laget av merinoull, så de er lette og myke. 

Buksedress ble det også, men denne er det en god stund til vil passe. Kan jo ikke bare strikke i knøttestørrelser. 

Jakke og bukse i rosa og brun. Synes det er så søtt med de fargene i lag!

Og enda et i litt tykkere garn. 

Dette settet er det minste jeg har strikket, så det blir vel det den lille prinsessen har på seg hjem. Om det ikke blir alt for stort. Mulig jeg må lage noen plagg i dukke-størrelse sånn i tilfelle.

Et skjørt har jeg også fått ferdig, etter mange måneder på pinnene. Ikke lett å holde strikkemotivasjon oppe når kvalmen herjer! 

Og til slutt en liten hals. 

Nå sitter jeg å venter på en aldri så “liten” pakke med garn jeg har bestilt, så neste prosjekt må blir ullgenser til guttene. De skal også får slippe å fryse til vinteren, og kjenner jeg barseltiden rett er det bare å beregne god tid for å få det ferdig. Det er også garn til en søt liten kåpe og litt til votter og luer som skal strikkes opp. Mulig mannen ikke blir så fornøyd med enda et lass med garn, men om ikke annet vet jeg det blir brukt før eller siden. 

Tips meg gjerne om strikke og hekle oppskrifter på fantastisk søte småkjoler! 

Facebooksiden min finner du her! Ser ut til at jeg får ny telefon så med tiden vil jeg være tilbake på snap og instagram som @steinihavet 🙂 
 

 

“Er lillesøster våken nå?”

Det er godt med liv i magen, og denne gangen er lillerampen på innsiden mest våken på dagtid. Ikke som brødrene som romsterte på innsiden hele natten og gjorde at jeg nesten ikke fikk sove. Men på en annen side tror jeg det er takket være brødrene at hun faktisk er våken på dagen, for hver gang de har vært borte/ute en stund våkner hun når de snakker rundt meg. Først trodde jeg det bare var tilfeldigheter, men etter å ha fulgt nøye med merket jeg at det er sånn hele tiden. Særlig om morgenen og når guttene kommer hjem fra skolen merkes det god for før den tid ligger hun lenge i ro. Hun reagerer ikke sånn på andre stemmer, så skrik og skrål fra storebrødrene er tingen. 

Og de synes det er veldig stas, og må snakke litt ekstra høyt når de kommer inn for å være sikker på at hun får det med seg. Hun har jo masse vann i ørene, og da hører man ikke like bra for det har han merket i badekaret! (Minstemanns teori når jeg spurte om han virkelig trengte å rope til oss.) 


Minstemann forteller “hemmeligheter” til lillelarven.

For min del er det veldig beroligende å kjenne spark og bevegelser på innsiden, det er så godt å kjenne at hun har det bra der inne. For det ligger alltid i bakhode at ting kan gå galt, og man har aldri noen garanti for at det går rette veien. Men det er tanker jeg velger å ikke tenke, for det blir for vondt. 

Vi ser fremover til en spennende tid, og det blir veldig gøy å se reaksjon til guttene når lillesøster endelig kommer til verden. Og ikke minst blir det gøy å se om lillemor reagerer på stemmene til brødrene når hun er kommet ut av hybelen sin. 

Facebooksiden min finner du her.