Det øyeblikket jeg ble hekta!

Oppfordringen var å dele det øyeblikket jeg virkelig ble hekta på en serie, og den store hendelsen kom for noen dager siden. 

sponset innlegg

Jeg var grusomt trøtt, øynene var like tørre som en ørken, jeg sjanglet av søvnmangelen og mitt høyeste ønske var å bare hvile øyelokket noen få minutter. Om så bare bittelitt. Jeg ramlet ned på sofaen lang som jeg er, og svarte ja på alle spørsmål som blir stilt bare for å slippe å snakke.

Et av dem var om minstemann kunne ta spilletiden sin og i grunnen var det greit nok. Han trenger å hvile litt etter barnehagen og vanligvis sitter han på fanget til en av oss mens vi masserer små føtter og skravler om dagen som har vært, mens den andre lager middag og hjelper eldstemann med lekser. Men denne dagen var jeg altså så trøtt at jeg ikke orket tanke på annet en søvn, og det var akkurat da jeg ble hektet på en ny serie på Netflix, den minstemann så på. Den reddet helt klart dagen, og skal virkelig få lov å gjøre det igjen så jeg får noen etterlengta minutter med søvn når det er helt krise.

Mammas rygg kan være ganske god å sitte på, og når jeg først sover gjør det ingen ting om jeg har et par unger på ryggen. 

Facebooksiden min finner du her! 

#hooked og #netflixstreamteam

Egenkomponert kveldsmat.

Vi har noen merkelige vaner i familien når det kommer til mat, og det ser sannelig ut til at min yngste sønn bærer arven på strak arm. 

Det har ofte hendt at det blir satt spørsmålstegn ved kombinasjon av det jeg spiser, men jeg sliter litt med å huske hva det var. Om det var knekkebrød med yoghurt på, nudler med potetgull og røykelaks som tilbehør eller bacon på stort sett alt som er spiselig er uvisst, men det er mange som har informert om at det der skal dem aldri spise. Jeg for min del har alltid sett på maten min som den mest naturlige ting i verden, og spiser det jeg tenker er godt. 


“Mamma, det hær va nydelig!” 

Jeg har gått i god skole, og det er min far jeg slektes på. Hos han har jeg observert både nugatti og kaviar på samme skiven, og pepper passer til alt. (Og da mener jeg alt, som med bacon! Grøt er ingen hindring, selv om jeg mistenker at han en gang tok feil av pepper og kanel. Men bacon derimot passer fint til grøt i min øyne, og jeg kan faktisk ikke komme på en eneste ting som det ikke kan spises sammen med!) Mamma er ikke av den typen, og hun spiser det vi regner som normal mat. Så det er vist fra farssiden jeg har fått denne arven. 


Den egenkomponerte kveldsmaten! 

Men nå har altså min yngste sønn funnet sin egen vei, og han har oppdaget at salat, paprika  mais, agurk og tomat med jordbæryoghurt er snadder. Vi var litt skeptiske da han forlangte dette til kveldsmat, men siden han spiste dårlig hadde vi ingen intensjon om å krangle om matvalget så lenge han spiste. Men han jafset det i seg og var såre fornøyd med sin ny kombinerte matrett. Broren på andre siden av bordet himlet med øynene og kunne ikke forstå at noen takket nei til nugatti når dem fikk det. Han er mer kresen i matvanene og kan vel regnes som ganske normal på hva han liker å spise. Med unntak av at han spiser rå sjampinjong da. 

Og jeg er ganske stolt, det skal jeg innrømme 😉 

Facebooksiden min finner du her. 

Så dundret skatteinnkreveren på døren!

Når staten først skal dundre på døren og fremstille deg som en kriminell forventer jeg at dem i det minste har orden på sakene sine. I alle fall såpass mye orden at du får betalt inn pengene det er snakk om innen noen dager, og frigjøre deg fra følelsen av å være avskum fra underverdenen. 

For det var staten som dundret på døren for en uke siden i form av en medarbeider, som muligens kunne trenge et kurs i kundebehandling, eller i alle fall normal folkeskikk. Budskapet var at vi var feil lignet for noen år siden, og at vi hadde med å betale inn pengene ellers gikk det til trekk på lønning og det som verre var. Vi ble sittende igjen som spørsmålstegn, med en følelse av å ha gjort noe alvorlig galt. Man skulle nesten tro vi hadde skjelt pengene med viten og vilje under en storstilt operasjon. Men neida, det skulle etter hvert vise seg at vi uheldigvis hadde stolt på at skattevesenet viste hva de gjorde da et tap på en leilighet skulle regnes ut, over to år. Men så feil kan man ta. Hun ga min bedre halvdel en skjennepreken som ikke engang hans mor ville fått til da han skapte trøbbel i tenårene, og med tanke på at han overhode ikke har gjort noe galt, stiller jeg spørsmålstegn med nødvendigheten. Hun kunne ikke engang svare på hvorfor. Mulig dem ikke kan det når de drar ut på uhøflige hjemmebesøk, men da kan du i det minste la være å fremstille folk for kriminelle. 

Nå hadde vi ikke fått noe forvarsel om at denne bomben tett på 30tusen skulle avfyres i vårt eget inngangsparti, og vi ble helt paffe da vi fikk beskjed om at det var feil adresse som var registrert. Hvordan er det da mulig at denne uhøflige skatteinnkreveren kom på døren vår? Har vi liksom to ulike adresser og bør ikke dette gjøre at hun i det minste kan fremstille saken på en ordentlig måte, siden vi med andre ord ikke kan ha oppdaget dette selv og ignorert problemet. Alt så fint ut sist vi sjekket, og ikke finner vi noe på altinn.no nå heller! Hva med å løfte av røret og ta en telefon til oss? “Hei, du er dessverre lignet feil og har fått en real baksmell, hva er adressen din?” eller bare sjekke folkeregistrert adresse? 

Og saken blir ikke bedre av at hun gikk feil før hun kom til oss, og drev dørterror med de i overetasjen. Hvem er det som står å ringer på uten stopp til døren blir åpnet? “Ding, dong, ding, dong, ding, dong, ding, dong.”. Bor han her, ikke det nei. Tramp, tramp, tramp…

Så dagen etter møtte min bedre halvdel opp på skattekontoret, og der traff han heldigvis på mennesker med oppdragelse. Som både var forståelsesfulle og kunne gi god informasjon. “Ja så lenge du betaler inn er det ingen problemer, og det var rart du ikke ble kontaktet på telefon.” 

Men så var det den innbetalingen da, den som vi helst vil få ut av verden så fort som overhode mulig. Men som ikke kan gjennomføres før vi får papirene og blir kontaktet av, (trommevirvel) skatteinnkreveren vår. Som tydeligvis ikke bare er uhøflig, men også somler med arbeidet. For du må jo somle når du ikke prioriterer slike saker, hvor du egenhendig møter opp på døren med formaningstale og får folk til å føle seg som kriminelle og krever betalt omgående. Så jeg antar at vi atter en gang må sende forspørsel om når vi “vær så snill” kan få betale inn pengene vi har “stjålet” fra staten. 

Så får vi finne frem knekkebrød, vann og glemme planene om sommerferie neste år. Nok en sommer hvor vi ikke kan ta med minstemann til varmen så han får en pause fra smertene. Surt, bittert og overhode ikke det vi ønsket rett før jul. 

Og man kan jo stille seg spørsmål om hvorfor vår kjære stat kan ligne tilbake ti år, men ikke vi…

Facebooksiden min finner du her. 

3 timer søvn og en pakke lefse!

Jeg gråt nesten av lykke når jeg husket på lefsen som ligger i kjøleskapet, og det sier vel litt om denne dagen. Vanligvis griner jeg ikke for småting, og når jeg blir så rørt og lykkelig over en liten melklatt, ja da er det ikke dagen min.

Dagen startet egentlig før den andre var over, og med tre timer usammenhengene søvn hadde jeg håpet på noen timer på morgenkvisten. Men neida, kvart over seks, nye eller gammeltid fant eldstemann ut at han skulle spille musikk, HØYT! Hadde det bare vært en eller annen sang jeg kunne leve med når øynene går i kryss skulle jeg fint klart å sove over det. Men neida, Knutsen og Ludvigsen gnålte ut av de små høyttalerne på den eldgamle cd spilleren. Dessverre var jeg for trøtt til å gå å si ifra, og alle forsøk på å brøle “skru ned den satans lyden” var fånyttes. Jeg prøvde selvfølgelig å si ifra pent først, før jeg krydret språket med noen udannede gloser. I 10-tiden ca, var jeg lei av unger som kranglet, så jeg trampet ut av soverommet. 

For å få litt stillhet bestakk jeg eldstemann til å leke med broren mot litt ekstra spilletid senere. Jeg fikk 15minutter stillhet før de kom inn og krevde spilletiden. Men om ikke annet fikk jeg enda en stund helt i ro på sofaen. Dessverre har  jeg noen få husmor-gener og de irriterte seg gal over de støvete hyllene og gulvet fylt av ukjente gjenstander. Den siste uken har jeg brukt hvert ledige minutt til forberedelser av julemesse, og nå som det er over kan jeg igjen se til at hjemmet mitt ser nogenlunde godkjent ut. Merkelig nok samarbeidet  hele laget ganske bra, og til og med sofa og tvbenk kom ut fra veggen. Eldstemann imponerte med støvsugeren og minstemann tok oppgaven med støvkluten på beste måte. Selvfølgelig var det både huff, uff, æsj, blæ osv underveis, men ikke mer enn hva jeg kan leve med. 

Siden jeg var ekstremt trøtt når vi var ferdige, og alt for langt ut på dagen til å kunne sove startet jeg med en ganske ekstrem opprydding av skap og esker med rimelig ukjent innhold. Halvparten havnet i en søppelsekk. Mens jeg ryddet fordømte jeg alle som har harmoniske søndager hvor de står opp våken og opplagt med barn som ikke krangler, har bøttevis med energi til utflukter og andre morsomheter. Heldigvis er jeg ikke sjalu og bitter over lengre tid, og så det gikk over når mamma ringte å sa det var middag om en halvtime. 

Etter middagen var jeg i et litt bedre humør. Kanskje ikke så rart siden det var ribbe med perfekt svor vi fikk servert, men dessverre var jeg langt fra ferdig med oppryddingen min. Så mann og barn ble sendt ut og jeg fortsatte med dalende humør. Men jeg ble til slutt ferdig, og nå har jeg lokalisert både julepapir til gaver og merkelappene som alltid forsvinner. Når jeg skulle rydde eskene på plass var jeg veldig uheldig, og fikk en tommel i klem. Og jeg skal innrømme at jeg ble noe overrasket over det som ramlet ut av munnen min. Men på en annen side hjalp det mot den intense smerten som strålte ut av tommelen. 

Så kom guttene inn, og de var på krigsstien. Jeg vurderte på dette tidspunktet å krype under senga å gjemme meg, men fant ut at det i lengden ikke var noen god ide. For skal jeg først sove, så skal ungene mine gjøre det først. På dette tidspunktet hadde minstemann veldig vondt, noe som muligens var årsaken til at han ble ekstra sur på broren når han bare måtte tulle litt. Så jeg tenkte at massasje av små bein ville være til hjelp, men nå viste det seg at tommelen var helt ubrukelig og hadde hovnet opp til dobbel størrelse. 


Meg, en annen gang jeg var overtrøtt, sint og hadde en dårlig dag! 

Så jeg ga opp, ga beskjed til min bedre halvdel og tasset inn på rommet. Jeg lukket ørene for kranglingen under kveldsstellet og stirret hardt på telefon der jeg leste om den ene etter den andre perfekte søndag som alle tydeligvis har hatt. Og det var da jeg husket på lefsen i kjøleskapet. All bitterhet over dem som har hatt en bedre dag forsvant. 

Så nå skal jeg legge meg med et smil om munnen, om bare jeg klarer å glemme verkingen i tommelen. (Det er så ille at alle disse 750 ordene er skrevet med en hånd!) 

Velkommen til den nye uken! 

Facebooksiden min finner du her! 

Nytt kjæledyr, igjen!

I dag har vi atter en gang tatt en ny skapning inn i hus, og denne gangen er det en lang, feit og slimete sak som har fått flytte inn i varmen. Ikke favoritten min, men den springer i alle fall ikke avgårde og gjemmer seg under sofaen. Den er heller ikke fra varmere strøk, og jeg trenger ikke være redd for en flueinvasjon av ukjente flyvende udyr. (Les mer om det her…)

Denne gangen var det eldstemann som drasset med seg sin nye venn hjem og inn på kjøkkenbordet. Og som de fleste vet, så er gjerne lange, feite og slimete smådyr også ganske skittene. Så jeg fant jord flekker fra ytterdøren og frem til kjøkkenbordet. Heldigvis hadde jeg fått tilsend bilde noen timer tidligere, så jeg var forberedt på nykomlingen. Så jorden som lå strødd klarte jeg fint å overse. 


For å unngå mer søl sendte jeg han til vasken, og på dette stadiet hadde lillebroren fått med seg sensasjon. Han var overlykkelig, og skravlet uavbrutt om hva vi nå måtte gjøre. Og når han fikk nei på spørsmålet om vi hadde noen syltetøyglass sprang han ut ytterdøren og opp til besteforeldrene. Makken måtte jo få et egnet hjem! 

Eldstemann ble igjen og passet krypet, som jeg må innrømme har en imponerende størrelse! Han hadde funnet han på skolen, og tatt han med hjem i melkekartongen som var full av små hull. Sånn at han fikk friskluft. (Det lukter ikke spesielt godt av melkekartonger!) 

Siden det ikke var tid for å bytte nykomlingen over i glasset før middag ble han puttet tilbake i sin midlertidige hybel. Guttene fikk beskjed om å sette han utenfor døren så jeg kunne vaske av bordet. 
Det var de tydeligvis ikke helt enige i, for når jeg sto med ryggen til og vridde opp kopptua havnet han tilbake på kjøkkenbordet. Jeg sukket oppgitt, og trakk på skuldrene. Det kunne vært et fuglereir eller noe annet med lopper.

PS. Makken ble med opp til bestemor og bestefar på middag, og der sto han på stuebordet sammen med min mors fine stearinlys! Han er en heldig fyr, det skal han ha for nå bor han i et svært syltetøyglass med førsteklasses jord. Så får vi bare håpe han liker å bli pilket på og løftet litt rundt. 

Facebooksiden min finner du her! 

Så står helgen for tur.

Plutselig var det helg igjen, og siden vi har byttet om på avlastningen har vi barnefri. Og når sant skal sies er det nydelig å vite at jeg selv kan bestemme når jeg vil stå opp i morgen og på søndag. Dessverre mistenker jeg at øynene spretter opp før klokken åtte, og at jeg ikke blir å få sove noe nevneverdig etter det. 

I kveld skal jeg på besøk til en venninne som ikke blir fornærmet om jeg skulle sovne av i hennes selskap, noe jeg dessverre kan finne på å gjøre etter en lang uke med minimalt med søvn. Natt til i dag fikk jeg jo sove, men det er langt fra nok. Mørketiden er virkelig kommet over oss, og da er det umulig å sovne når jeg burde og helt umulig nesten å stå opp om morgenen. Jeg tasser rundt med svære svarte søppelsekker under øynene og bustete hår siden jeg ikke har energi til å stelle pent med det. Heldigvis skal venninna mi nappe øyenbrynene mine, så jeg trenger i det minste ikke å blir forvekslet med en varulv eller noe annet skrømt. Hun har lagt ned forbud så jeg får ikke nappe dem selv, og jeg lar fornærmelsen passere siden hun er så flink, og i tillegg farger bryn og vipper! 

Men før besøket må jeg potte om tre av plantene våre som har vokst seg ut av de opprinnelige pottene. De har overlevd merkelig lenge i min varetekt, og ifølge min bedre halvdel og lillesøstra mi er det fordi plantene tror jeg kose snakker med dem, selv om jeg egentlig går rundt å kjefter. (Jeg er ikke enig, for jeg går aldeles ikke rundt å kjefter med unntak av noen få dager i måneden…)


Den ene planten, som jeg for såvidt hadde forventet skulle vokse seg stor. 

Også skal jeg ta en runde med yoga slik at de siste dagene med stress kan legges bak meg og jeg kan gå en rolig og balansert helg i møte. I alle fall frem til morgen, siden det ryktes at jeg kanskje skal på byen igjen. Det er nesten så jeg skjemmes siden det bare er to uker siden sist. Men nå er jeg ikke den som deltar på den typen festligheter alt for ofte, så det er vel ingen vits å bli bekymret. 

Ha en strålende helg! 

Facebooksiden min finner du her. 

“Kjæm han Truls snart?!” (Jepp, Truls Svendsen faktisk.)

Sist tirsdag var vi litt akterutseilt med leggetiden, og det endte med at den ble forskjøvet så mor og far fikk se på tv. Vi tilbydde ungene at de kunne leke seg i mellomtiden, men det endte med at de satt sammen med oss og så Truls oppdrag Norge. (En gang iblant bør ikke trekke oss i foreldrepoeng!) 

Minstemann fulgte nøye med, og jeg overdriver faktisk ikke når jeg sier at han lo høyest av oss alle. Han syntes det var svært festlig, og vi lo godt av både han og Truls. 

Etter programmet var det bare å få guttene i seng, og når jeg satt på sengekanten lurte minstemann på neste gang programmet var. Jeg svarte som sant var klokken åtte neste tirsdag, susset han god natt og tasset ut av rommet. Jeg ofret ikke spørsmålet en eneste tanke, og fortsatte med livet fullt av hverdagens utfordringer. 

Morgenen etter var det fullt kaos, som vanlig. Vi virret rundt som hodeløse høns og prøvde vårt beste med å rekke ut døren i tide. Midt under diskusjon om uteklær utbrøt minstemann “Mamma, katti kan vi se han Truls igjen?” Jeg prøvde fortvilet å huske om det var noen i barnehagen som het Truls, eller om det kunne være feil navn og noen andre han tenkte på. Jeg svarte som sant var at jeg ikke viste, og fikk et stygt blikk til svar. 

En av de neste dagene kom reklamen for Oppdrag Norge på tv, og minstemann hoppet opp! “DER, DER E HAN TRULS! Mamma, mamma, se katti det e neste gang!” Det gikk et lys opp for meg hvem han der Truls var.  Før jeg fikk svart fikk jeg beskjed om at det var neste tirsdag klokken åtte, og at det skulle i alle fall ikke han glemme. (Det fortjente jeg, ettersom jeg aldri husker slike ting!) 

Og hver eneste dag siden har jeg fått høre når Truls starter, og at det SKAL vi se på. Alle diskusjoner om leggetid, repriser og den slags er jeg blitt overkjørt i. (Så der mista jeg mammapoeng!) 

I dag har det hele tilspisset seg, og ut over ettermiddagen har spørsmålet “mamma, e det længe til han Truls kjæm?” med jevnere og jevnere mellomrom kommet opp. Han kom til og med inn på do når jeg satt der å “studerte taket”. Det er nesten så vi skulle tro at Truls var en nær venn av familien, og ikke en person på TV. Greit nok at han er fra området, men byen er større en hva man skulle tro. 

Så noen unger blir opphengt i Spiderman, andre i Elsa og noen i Truls Svendsen, en kar med skjegg som bannes akkurat passe mye for det nord-norske barneøre. Og jeg mistenker at minstemann på 5 er hans minste, men største fan! 

Ganske imponerende! 

Og jeg trenger vel ikke legge til at jeg og tanta til min lille arving fikk gjentatte beskjeder om å være stille under programmet i kveld, og om jeg ikke misforsto helt fikk vi beskjed om å gå ut når vi lo for høyt.  

Facebooksiden min finner du her. 

#trulserkongen #truls #oppdragnorge 

 

Noen bilder fra en rimelig bra helg!

Helgen har stort sett vært harmonisk, og over all forventning i forhold til normalen! Siden det var meldt bra vært satte vi avgårde til campingvogna litt for sent på fredagskvelden, med fjordland grøt stappa i bagasjen og godt humør. Vi ville være fremme rundt leggetid, men kom frem til at ungan ville overleve det helt fint. Og vi voksene ville heller ikke ta skade av litt ekstra stress. Underveis husket jeg på å ringe mine foreldre å be dem om å slå på varmen. Minusgrader ute betyr alt annet en sommertemperatur inne. 


Vel fremme var det bare å innse at det ikke var blitt mer en noen få grader varmere, og under teppene ligger en unge. Han hadde heldigvis en usedvanlig bra ettermiddag, og jeg mistenker at det varme bassenget og treningen på dagen er årsaken. Eldstemann var mer opptatt med å springe rundt ute, for nordlyset hadde meldt sin ankomst en stund før vi kom frem. 

Når vi fikk litt mer varme i vogna var det klart for dagens middag, en gang mellom åtte og ni på kvelden. Og han Fjordland sviktet ikke, grøten smakte godt  og guttene kastet innpå så vi fortest mulig kunne slå av lysene og se på verdens beste tv. Den du finner utenfor vinduet en iskald høstnatt langt i nord. Smurfen skulle for første gang se nordlyset! 

Eldstemann syntes det var fin temp og minstemann var fortsatt godt pakket inn i to pledd og tykke ullklær. Jeg gjentok mantra “iskald vogn er sjarmen med høstkvelder” inne i hode mitt, men det hjalp ikke spesielt. Jeg hater å fryse, og så helst at det var 23 grader inne når vi kom frem. Heldigvis varmer gleden til ungene så mye når de blir ivrige at jeg innimellom glemte at tærne var iskalde. Og de var helt i himmelen når de så lyset danse over i himmelen i massevis av farger og fasonger. 

Aiaiai, tidenes dårligste bilde av tidenes beste nordlys. Så typisk at jeg manglet den viktigste delen til stativet, jeg som endelig skulle ta bilder av begivenheten. Og når jeg endelig hadde fått barna i seng og klart å feste kamera med hårstrikk i stativet var nordlyset lei av å vente på meg. Men en stund var det så mye nordlys at hele området rundt oss ble opplyst. Ord kan ikke beskrive det vi så. 

Lørdagen bestemte vi oss for å dra på utflukt i det fine høst landskapet, og vi tok søsteren mi med oss så mamma og pappa fikk litt ørefred. Hun kan skravle like mye som meg, og selv om hun er voksen og kan passe på seg selv liker jeg å tro at hun ikke er det. Er det ikke sånn storesøsken skal være?! 

“Mamma, æ e på toppen av fjellet! TA BILDE!”  

Vi fant også et hi, noe som ble ivrig diskutert av de to minste i følget. Eldstemann var ikke så sikker på at det var et revehi, og dessverre hadde vi ingen fasit med som kunne si hva som var rett. 

Nydelige Ullsfjorden badet i sollys! Det var litt kaldt siden vinden merkes godt, men vi hadde godt med klær på så alle var gode å varme. 

Eldstemann var for det meste 50meter foran oss, så det var ikke så lett å fange han i kamera. Og han syntes jeg var mest irriterende når jeg prøvede å nærme meg, så jeg må vel bare innse at jeg ikke er så populær som jeg var før. 

Meg og mine fine nye sko som var overraskende bra å gå med både i lyngen og fjæra! 

Han her møtte vi sist runde vi var i fjæra, og han dukket opp denne gangen også. Sjarmerende type, veldig fotogen vil jeg påstå!

Jeg og søsteren min hadde det veldig morsomt, og om noen så i kikkert fra andre siden av fjorden ville de helt sikkert tro det var rablet for oss eller at folkene fra steinaldertiden hadde kommet tilbake. De skal visstnok hatt tilholdssted her, og i område vi var på nå skal det være en gammel gravplass også. Minstemann var på leting etter dem, og syntes mora og tanta var fryktelig kjedelig. 

“Æ går, dåkker får komme etter når dåkker e ferdig å leke!”

I dag tok vi morgen alt for tidlig, og siden det var regn ute holdt vi oss inne! Mulig det bare regnet noen få dråper, men det høres mye voldsommere ut inne i campingvogna. Eldstemann gjorde sin plikt og leste for lillebroren, eller det var i alle fall det han sa selv. Jeg takket og bukket og passet på å skryte ekstra mye. 

Facebooksiden min finner du her. 

Noen mandager er bedre enn andre!

Så var mandagen her igjen, og jeg kan puste lettet ut etter en helg fylt med 10årsfeiring som inkluderte kakebaking sent på fredagskvelden, syk mann, en ørliten bytur på natterstid for min del og en hel haug med sure hormoner som har gjort meg noe lumsk i humøret. Heldigvis var formen over all forventning på søndag, til tross for væskeinntaket natten i forveien. 


Verktøy er helt nødvendig for å få et ønsket resultat av bakingen! Å mammas kjøkkenmaskin…

Kakebakingen gikk over all forventning, noe som kanskje er like greit for jeg hadde ingen kriseplan i tilfelle bursdagskaken ble mislykket. Men kaken ble ikke så verst, og bursdagsbarnet ga meg tommelen opp når han fikk smake på den dagen etter. Takk og pris at vi ikke har bursdag oftere, for noen baker blir jeg aldri. 

Lørdag var det selskap, og som med de fleste selskap var det høy lyd og høyt tempo. Også en grunn til å juble over bursdag kun en gang i året pr stykk. Min bedre halvdel klarte å snike seg unna siden han var sengeliggende, heldiggrisen! Han fikk heller kose seg med et besøk på legevakten mens vi andre måtte tvinge i oss kaker. 

Parfymen og hårvoksen ble en stor suksess, så der må jeg klappe meg selv på skuldra for orginalitet når det kommer til 10års gaver. Bare synd jeg må finne på noe annet til neste år, og at han enda er for liten til barbersaker. 

Lørdagskvelden var min bedre halvdel i bedre slag, så jeg kunne levne han alene hjemme uten dårlig samvittighet. Så jeg og minstesøster tok oss en bytur. Vi hadde en morsom kveld, selv om jeg hadde en følelse av å være fryktelig, fryktelig gammel. Men om ikke annet var det flere som ikke trodde meg når jeg sa jeg hadde to unger og nærmet meg 30 med stormskritt. (Om de bare prøvde å smigre og synes jeg egentlig ser gammel ut, er det også helt greit altså! Selvtilliten får en boost av det uansett.) Få ting er så underholdene som å studere alle de ulike og fantastiske menneskene som møtes på en uteplass. 


Prøvde meg på trutmunn, men resultatet ble ikke som forventet! 

Søndagen sto jeg opp med en forventning av dundrende hodepine og en form som får meg til å ligge i fosterstilling og fordømme meg selv og egne valg, men formen var uforskammet bra. Nesten som for 10-15år siden faktisk, og det er jo noe merkelig. Humøret var kanskje ikke på topp, men det hadde lite med alkoholinntaket å gjøre. Pms er ikke til å spøke med, og jeg fant det tryggest å holde sofaen med unntak av litt smårydding. 

Konklusjon av helgen er at jeg har fått påfyll på sosialt-liv barometeret, og kan takle de neste ukene med minimalt med voksenkontakt utenom mannen, familien og de på jobben! 

Facebooksiden min finner du her.