Du er heldig som har en syk pappa vennen min!

Du var heldig lille venn, som fikk sove på puppen når du ønsket. Du var heldig som fikk lære deg å spise helt i ditt eget tempo, uten stress. Du var heldig som fikk ha din trygge mamma der når du kom inn i den skumle tiden hvor du lærte at vi kan bli borte. Du som ikke fant trøst i hverken sutt eller bamse. Du var heldig som hadde en pappa som ikke kunne være hjemme med deg. Tenk det, at vi føler oss heldige for at helsen hans sier stopp og nei. For om mamma måtte dratt på jobb tidligere måtte vi presset deg til fast føde før du var klar. Ikke ville du ha morsmelkerstatning og heller ikke mammamelk på flaske. Og voksenmat var bare til for å smake på, ikke bli mett av. Du ville fått enda mere mageknipe og den viktige trøsten puppen er ville ikke vært der når du tengte den. Den skulle nemlig vært på jobb, selv om du trengte den mye mer en samfunnet!

Og vet du hva, selv om pappa ikke var hjemme på dagen det første året ditt, så er du nå like knyttet til han som til mor… Han var der resten av døgnet som hjelp, trygghet å støtte. Mamma og pappa er forskjellige og vi bidrar hver med vårt uten at det er feil. Gi alle familier mulighet til å velge det som er rett for dem, vi er alle ulike individer og fortjener valgfrihet!

Permisjonsordningen i norge er bra, men ikke for alle. Målet må være barnets beste, ikke feilslått likestilling. La oss få den beste ordningen som lar familien bestemme hva som er best for dem selv, så kan vi virkelig skryte av at vi har verdens beste ordning!

#valgfrihet #frifordeling #permisjonsopprøret2019

Nei, jeg har det ikke bra.

Advarsel! Dette innlegget inneholder ekstra mye klaging og sutring, men jeg har fått flere spørsmål om hvordan jeg egentlig har det nå. Siden jeg ikke er på jobb, og klager regelmessig over dårlig form på snapen min. Om du mener at man ikke skal skrive om hvordan livet faktisk er bør du holde deg unna denne bloggen, for jeg liker å dele av livet mitt selv på dårlige dager! Så les videre på eget ansvar! 

Nei, jeg har det ikke bra. 

Jeg levde i den troen at når jeg først kom meg gjennom de to første ukene med salmonella skulle alt gå seg til, men her sitter jeg altså 2måneder etterpå og lurer på hva som har angrepet innsiden min. Det kjennes i alle fall ut som at alt i magen blir rotert rundt daglig, ristet, vasket, kokt og slått. Jeg har faktisk ikke ord som beskriver det godt nok, for det stikker og verker. Og jeg pines langsomt. Så mine fiender kan godte seg nå…

Vel, ny prøver viser at den alvorlige infeksjon jeg har vært gjennom, eller går gjennom må jeg vel si, ikke er over. De små idiotiske husokkupantene av noen bakterier klorer seg fast. Og jeg lurer veldig på om immunforsvaret mitt har tatt lang ferie. Nå er det ærlig talt på tide at det tar fatt på jobben med å rydde opp, ellers sender jeg inn oppsigelsen! Tarmen er betent og som kjent kan betennelse gi store smerter.

Og det eneste jeg kan gjøre er å smøre meg med tålmodighet. Men det er ærlig talt ikke lett. For når du liker å være i bevegelse føles sofaen som et fengsel. Jeg føler at veggene krymper rundt meg og jeg føler meg håpløs som ikke klarer enkle oppgaver i hjemmet. 

Jeg eier ikke energi, og det er helt idiotisk hvor sliten jeg blir av å dra en tur på butikken. På formen min skulle man tro at jeg hadde løpt maraton etter en uke med søvnmangel, men jeg har altså gått innom tre butikker. 

Som mamma føles det ekstremt sårt å ikke kunne være så tilstede som jeg alltid har vært. Møkkabakterie! Så sammen med mageverk, bekymring for lav kroppsvekt og skrekk over hvor mye medisin jeg må ta har jeg en gnagende følelse av dårlig samvittighet. For den stakkars mannen jeg bor sammen med må kjøre skuta alene, og denne skuten drar rett til helvete for det meste. Så det er en absolutt fordel at vi holder roret sammen. Han er heldigvis en strek mann, men hvor lenge holder han?! For ikke bare har vi det alle andre normale familier har, men vi har også ekstra nattevåk og ekstra bekymringer for mellomste. Han har det vondt for tiden, og det er tøft å ikke kunne trylle bort smertene hans. Stakkars fine gutten vår, tøff som toget men så uendelig sårbar. 

Vi er vel på vei inn i den boblen vi var i når vi fikk mellomste. Vi går bort fra å leve, til å eksistere. Vi gjør det som er viktig og nødvendig, og alt annet må vente. Og det er trist, for vi har jo akkurat klart å jobbe oss ut av denne. Endelig hadde vi litt overskudd som kunne brukes på å være sosial, endelig klarte vi litt ekstra sprell og så får vi denne typen snublefot mot oss. 

Vel, det er bare å bite tennene sammen. Men jeg skal innrømme at jeg er drit lei og synes det er ganske så kjipt at vi ikke kan få litt pause. 

Så når jeg omsider blir frisk skal det feires. Jeg tror sannelig at vi skal skaffe oss barnevakt til lillemor for første gang og ta oss en tur bort! Bare jeg og mannen. SÅ kan vi sove lenge, sammen! Det skal bli fint. Og tar jeg helt av på den romantiske fronten kan vi jo slå til å gå ut å spise sammen. 

Om du vil følge vår kanskje ikke så veldig spennende hverdag finner du meg på snapp som Yvonne Jensen. Den prøver jeg å oppdatere hver dag. 

Endelig kan vi sende ungen i barnehagen!

Da er endelig hverdagen her, tenkte lillemor når hun klappet i hendene og danset rundt på gulvet onsdag morgen. Hun hadde akkurat fått nyheten om at det var tid for barnehage igjen, når hun omsider valgte å krype ut av senga klokken 07:56, uthvilt og i et strålende humør. Så bra at hun skravlet uten stopp når hun gjorde nr1 og nr2 på potten, som rutinen er hver dag hun vekker oss. Om ikke foreldrene var så late, hadde hun nok sluttet med bleier for lenge siden. Men hvem i alle dager er det som vil ha en liten 1åring bleiefri når det ikke finnes do over alt, og du bruker vinterklær 9mnd av året? Vel, vi ser i alle fall litt for mange utfordringer der, så det får vente til våren når hun nærmer seg 2år. Det får da være måte på hvor tidlig hun skal gjøre alt, noe får hun vente med. 

Men i alle fall, hun var i strålende slag denne dagen. Og hun formelig strålte der jeg vagget rundt etter henne  for å prøve å feste et strikk i løvemanken jeg omsider hadde klart å greie med hjelp av remedier man egentlig ikke trenger før man runder tenårene og blir over gjennomsnittet opptatt av hår og utseende. (Puh, DET var en lang setning!) Hun sprang rundt som den villkatten hun er, men vrælende av latter og glede. 

Og det var ikke før vi nevnte ordet barnehage at hun gikk med på klesbytte, for hun vil gjerne gå i nattklær hele dagen som brødrene. Og jeg har en anelse om at det kan være gener utdelt fra meg selv som er årsak, for jeg minnes varme sommerdager der jeg tasset rundt barfot i nattkjole hele døgnet. Mulig jeg var ute på natten for jeg husker sol, men mistenker at min mor ville satt en effektiv stopper for den slags utflukter.Og det er vel sjeldent så varmt her i nord at det er særlig behagelig å være lettkledd ute, til tross for midnattssolen.

Vel, tilbake til den lille dukka vår, som ble så ufattelig glad for beskjeden om hvor hun skulle at hun klappet i hendene. Hun ble faktisk like glad som hun ble for lekehunden som bjeffer på oss hørselproblemer, og går av seg selv. Og hun var snar å sprige i gangen for å finne frem klær. For tenk at den uansvarlige moren ikke hadde pakket noen ting, så hun dro frem både støvler, to lag ullklær, lue og 1vott. Hun liker ikke vottene, så det var nok tilfeldig at hun plukket den med seg. 

Men så var det storebror da, som hadde enda en dag med fri. Vi kunne jo ikke dra noen plass før han var stått opp. Og med det samme vi utrykte de ordene, fikk føttene fart. De gikk som trommestikker der hun stormet til romdøren, slengte den opp og brølte brorens navn. Ja jeg tror faktisk hun vekket resten av nabolaget også! Jeg fikk i alle fall pipelyd i ørene. Hun strålte av stolthet, tenk at hun fikk vekke storebror! Det er stas det, ingen ting er så gøy som det. Og selv om hun var litt skuffet over at aller største bror ikke var der, så gikk det greit. 

Så det var bare å raske sammen klærne, kaste på oss klær og få henne avgårde. For det er ingen tvil om at hun synes julen har vært litt for lang. Og det er en god følelse å vite at hun har det så godt i barnehagen at hun savner den mens hun er borte. Det er ingen tvil om at den viltre lille tulla vår har det bra på dagen når vi ikke er sammen med henne! 

Vi trives med hverdagen, selv om den kan inneholde mange strevsomme dager, lite søvn og kjedelige rutiner. Men for oss som har litt ekstra å pjuske med, så er rutiner det aller beste. 

Facebooksiden min finner du her, og om du vil følge litt ekstra med finner du meg på snap som Yvonne Jensen.