Svangerskapsuke 33

  • Graviduke:  33 og noen dager. Eller som jeg helst liker å omtale det så er jeg ferdig med 83prosent av svangerskapet! 
  • Termin: 16.juni fortsatt!
  • Trinnmester: 3 (Snart ferdig, snart ferdig…)
  • Dager igjen til termin: 48 dager igjen! Kjenner panikken tar meg, leiligheten er ikke klar å ikke jeg heller! 
  • Neste kontroll: Må innom legen en tur neste uke, så da må vel kroppen sjekkes igjen siden den ikke klarer å oppføre seg som den burde. 
  • Kjønn: Lita prinsesse.
  • Innkjøp: Nå er det meste på plass, i alle fall liker jeg å tro det. Vi har seng, vogn og klær så da er vi vel greit i mål. Etter hvert skal vi også anskaffe en bæresele, brystpumpe, rosa sengklær(de vi har er veldig blå, og det hadde jo vært litt søtt med rosa.). Av småting må ammeinnlegg, bind, bleier, regntrekk til vogna og sutt handles, men jeg stresser ikke. Vi skal også få kjøpt en babygym og en uro å ha over senga. Kjøpte det nytt til guttene, så kan ikke bryte tradisjon nå!
  • Mammaklær: Uten ville jeg gått rundt med t-skjorta over magen fordi den ikke går over og konstant rørlegger-sprekk. Kroppsfasongen min har definitivt endret seg, og det merkes på alle klærne. Kun sokkene funker som de skal, på dager jeg ikke er for hoven i beina. 
  • Humør: Svært svingende, jeg er rett og slett humørsyk og blir grinete for ingen ting. Dårlig musikk på radioen får meg til å eksplodere og jeg kan finne på å grine over tv-reklamer. Fryktelig slitsomt for alle! 
  • Søvn: Nei, nå er det totalt umulig å finne en komfortabel stilling å ligge i, å når jeg først har sovnet må jeg uansett opp for å tisse. 
  • Strekkmerker: Nei, det eneste jeg er heldig med under svangerskapet er vist at hunden kan tøyes i det uendelige uten problem! 
  • Gravidmage: Jepp, stor, rund og brei. Tung å bære er den også, og jeg har vurdert å bruke trillebår for å bære den rundt! 
  • Vektøkning: Tvilsom, trodde jeg gikk bra opp, men innså fort at det var væske i beina når det på mystisk vis forsvant et par kilo på noen par dager. Ser ikke ut til at jeg skal være så heldig at jeg går opp noe ekstra denne gangen. 
  • Aktivitet: Lillemor spreller hele dagen og jeg sliter som faen med å bevege meg rundt. Jeg føler meg som en elefant med leddplager og det knirker når jeg rører på meg. En kort gåtur er nok til å fremkalle kynnere som er på grensen til vonde og hvis jeg ikke passer på føles det som at bekkenet skal deles i to. 
  • Carvings/må ha: Samme som sist, men det værste er sniffingen på alt som ikke er bra å lukte på! (Kan leses mer om her!) Må fortsatt drikke store mengder kaffe latte med vaniljesmak og rettferdiggjør summen jeg bruker på at jeg hverken drikker eller røyker! Det er bedre at jeg får den kaffen enn at jeg er sur hele dagen…
  • Plager: Ja jeg startet jo på klagingen under aktivitet, men jeg kan like greit forsette. Jeg har sure oppstøt av en annen verden, kvalmen gjør at jeg nesten dør når jeg putter tannbørsten i munnen, nesen er potte tett og jeg har konstant hodepine. Jerntablettene er harde for magen og nå svir det som faen i spiserøret og jeg tror jeg har en gasslekasje! Beina verker som faen, bekkene føles knyttet sammen med et fliset tau og prolapsen i ryggen har bestemt seg for å fortelle at den er der. Å komme seg ut av senga om morgenen er et strev og når jeg ligger er det som at en person på 300kilo sitter på brystkassen min og jeg får nesten ikke puste. Huden min er knusk tørr og jeg har atter en gang blitt plaget av eksem. Kvisene som dukker opp er fortsatt på størrelse meg fjell og både fingre og ben er hovene. Så ja, du kan trygt si at jeg har en del plager… Men jeg får fort farge i ansiktet av solen, så den bleke hudfargen er nesten kamuflert! 

De obligatoriske bildene: 


Kjøretur til stranda i går, og siden jeg så ei som bada naken fant jeg ut at tempen var ok så magen kunne vises frem ute! (Jeg ville altså ikke badet i havet nå, så varmt har vi det ikke!)


Jeg har større mage denne gangen når jeg studerer bilder fra sist svangerskap, men om jeg skal følge målingen på helseskjema skal den være mindre. Så det er vel noe i at man bærer jenter og gutter ulikt. (Om de ikke så feil to ganger og det er en gutt, man vet jo aldri!) 

Facebooksiden min finner du her! 

Må jeg gå truseløs nå?

Det ville vel ikke ta seg så bra ut å publisere på facebook om noen kan kjøpe truser til meg i Sverige, jeg prøver da i det minste å oppføre meg noe sivilisert så en sånn status ville nok bety sosialt selvmord eller noe i den duren. Og noe sier meg at truseshopping på vegne av andre ikke hører inn under de siviliserte kategoriene. Mulig at mine bekjente som jobber i helsesektoren ville sett på spørsmålet som en selvfølge, men vi er da ganske miljøskadet gjennom årevis av nakenhet i alle mulige former og fasonger. Så undertøy er liksom det minste problem. Men det er vel mest sannsynlig at de som kjører langtransport suser forbi i vårt naboland, dessverre er noen av dem er kanskje ikke de rette personene å sende på delikat undertøys shopping. (Oh yes, her lever fordommer i fleng og prototypen på en tatovert gammel fyr med olje på nevene kommer automatisk opp når jeg hører vogntog. Og det selv om jeg ikke har noen sånne på vennelisten når jeg tenker meg om!) Og dessverre sender ikke butikken til Norge…

Vel, problemet er at de eneste trusene jeg liker er å oppdrive i vårt naboland, så hver eneste sommer kjøper jeg inn en god dose tøyfiller som skal holde frem til neste ferie. Men denne gangen glemte jeg å ta med i beregningen at en liten bonus skulle klore seg fast i livmoren og forandre hele kroppsfasongen min. Så alle utenom to truser er for små! Og jeg er kommet til den nådeløse grensen for hva som er behagelig å gå med! Å nå må jeg kjøpe meg nye truser og det helst med det samme! De slappe utvaska fillene jeg bruker er blitt alt for trange, og jeg får total angst om jeg må gå enda en dag med noe som strammer så mye at kroppen deles i to. Det er bare de to av de nåværende plaggene som passer, og jeg har overhode ikke noen planer om å vaske klær hver dag så jeg kan bytte på dem, for ikke snakke om katastrofen som vil oppstå om jeg er så uheldig å nyse med full blære… 

Jeg kunne selvfølgelig gått truseløs, men da hadde jeg bare forskjøvet problemet for jeg har faktisk ikke så mange bukser og tightser som går gjennom nåløyet heller. Når jeg tenker meg om har jeg faktisk bare 2 tightser, 1 vanlig bukse som er på grensen til for stram og 3 stykk treningsbukser som kan brukes uten å fremkalle angst og panikk hos meg. 

Dagens trusefangst!

Så jeg måtte handle truser i dag, noe som er en av de aller verste tingene jeg kan foreta meg så kresen jeg er. De må være store nok, helst så store at de dekker hele ræva, jeg hater å fryse å vi bor tross alt i nord. De må være i bomull og de må være passe tynn i stoffet. Tykke truser blir bare klamt og alt for tett! (Beklager opplysningen, men som sakt har jeg jobbet i helsesektoren hele mitt yrkesaktive liv, og noen filter er forsvunnet på veien.) De kan ikke ha strikk som strammer og om det er blonder på dem må den absolutt ikke klø! Fordelen er jo at det ikke er så nøye med farge, for de blir å se utvasket ut etter første runde i maskin med sokker, håndduker og andre plagg som kokes på 95grader… Det er lenge siden jeg har prøvd å se sexy ut, og så lenge det vil innebære ekstra husarbeid vil jeg ikke prøve på det heller! 

Jeg fant noen i dag, men det gjenstår å se om de går gjennom nåløyet og vil funke til sitt bruk. Hvis ikke får jeg bruke dem som noen dyre vaskefiller! De vil uansett ikke funke så bra som de nydelige, herlige, deilige trusene jeg bruker å kjøpe på ferie i Sverige! Jeg får bare holde ut frem til neste sommer og det jeg håper blir en sommerferie med vogn over grensen!

Facebooksiden min finner du her! Og jeg er @steinihavet på snap og instagram! (I alle fall når telefon min kommer tilbake fra verkstedet, den dinosauren jeg bruker nå gir meg gnagsår på tommelen og tårer av frustrasjon.)

Tentamen for foreldre!

I går hadde vi sånn foreldre tentamen, du vet de halvårs samtalene på skolen hvor du får høre om oppdragelsen din er helt ute å kjøre, eller om du bare ligger å loffer etter grøften. Det er alltid like skummelt med denne vurderingen for det kan jo hende at alt har gått riktig så galt siden sist. Ja faktisk kan vi ha kjørt oss fast en eller annen plass på veien. Så jeg skjelver alltid like mye i knærne og biter negler så bare halve fingeren står igjen før slike begivenheter, for man vet jo aldri! 

Heldigvis ser det ut til at vi klarer å holde jevn kurs fremover i grøfta, så det var bare godord å høre om arvingen. Kartleggingsprøven i norsk og matte ga en god pekepinne på hva han må jobbe mer med, så jeg synes i grunnen bra at de har prøvene. Hele livet settes vi på prøve, og disse testene er et godt hjelpemiddel spør du meg. Hvorfor ikke bli vant til dem med det samme, istedenfor å vente for lenge og øke presset og skummelheten rundt dem. Jeg skulle i alle fall ønske at vi hadde slikt da jeg startet på skolen. Det som er litt synd er at de ikke sier noe om hvor godt an de ligger når de er så små, så det blir ikke like lett å tilpasse læringen etter hvor langt de faktisk er kommet i læreprosessen i de enkelte fag. Med storebror vet vi hvordan han ligger an begge veier. 

Vel, vi besto tentamen og jeg er stolt og kry over guttungen, noe jeg ville vært uansett innsats på han. Men jeg må innrømme at hjertet hoppet over noen slag når jeg så matteprøven og innså at han er så glad og flink med tall. 

Stor i munnen som vi har vært, lovet vi for lenge siden at når han knekte lesekoden skulle han få telefon og ikke minst et spill på den. Og i går var det bare å innse tabben når vi fikk bekreftet det vi allerede har sett, han kan lese! Så vi må skaffe en telefon som kan brukes til å spille Pokemon på! Den vi hadde var selvfølgelig for gammel. Og før vi har ordnet det blir det neppe ørefred et sekund i huset! 


En ukeplan er alltid sirlig puttet ned i mappen sin, og den andre er vi heldige om den dukker opp i et stykke! Om den i det hele tatt blir med hjem… Men jeg har vel ikke noe jeg skulle sakt om jeg spør min egen mamma om hvordan jeg gjorde det… 

Nå er det bare å vente på neste tentamen som skal være i omløp, og den kan bli riktig så underholdene. Siste mål var å øve på å skrive med små bokstaver og ikke krote i alle bøker, og jeg har ikke klart å følge det opp. Jeg kludrer over alt og mistenker at min sønn gjør det samme! Så det blir nok stryk å få der ja. 

Heldigvis er dette bare forberedelsene til høstens eksamener når vi skal inn på teppe til helsesøsteren igjen, og det er virkelig nervepirrende opplevelser. Jeg glemmer aldri den gangen en av mine søte små stappet hode til dukka i potten når han fikk beskjed om å mat den. Han kom med tidenes sleskeste blikk i min retning og sa NAM høyt og tydelig mens han smilte søtt til helsesøsteren.  Hadde det funnes et svart hull i umiddelbar nærhet hadde jeg forsvunnet i det! 

Facebooksiden min finner du her og om du vil ha enda mere spam er jeg å finne som @steinihavet på både insta og snap!

Endelig går det fremover!

Fredag kom min bedre halvdel hjem, og jeg må si meg svært fornøyd med det. Han på sin side er muligens litt lei av beordringen og den overdrevene omsorgen min, men det får han bare finne seg i når han er så dramatisk å havner på sykehus når jeg er på kjukka. Han er ikke i toppform, så jeg holder han lenket på sofaen med bare ørsmå gåturer innimellom. Så denne uken får han pent ta det med ro selv om han skuler og surmuler når jeg beordrer han til det. Denne gangen er det i alle fall jeg som vet best. De siste to dagene har han fått lov å være med når jeg har levert unger her og der, og siden jeg ikke er i en tilstand som sier det er aktuelt at jeg skal føre bilen har vi vært et utmerket team. Her snakker vi om å fylle ut hverandre så mye at vi i det minste fungerer som en person til sammen! Ikke dårlig bare det. 

Jeg har selvfølgelig snufset inn en aldri så liten forkjølelse og halsen verker som faen, nesen renner konstant og jeg føler meg i grunnen en mellomting mellom småfull og bakfull, for svimmelheten er like tilstede enda jeg knasker jern og vitaminer til den store gullmedaljen for å få opp blodprosenten. Heldigvis er det sol ute, for ellers ville jeg vært sur også. Så en god halvtime før lunsj satt jeg i solveggen og nøt følelsen av å puste som en hvalross med astma. Jeg er ute av stand til å jobbe, og kjenner at jeg er litt småsur for det! Fortsatt ikke godtatt at jeg er en av de gravide som ikke er så flink til oppgaven. 

Men nå er det ikke lenge igjen, og jeg tipper at når forkjølelsen slipper, mannen er helt på beina igjen og jeg har fått slappet av litt, vil jeg få totalt panikk over alt som ikke er klart. (Og det er jo en del, når jeg tenker over det.) 


Mageboeren synes ikke noe om å bli brukt som bord, så hun sparket ned koppen! 

Vel, jeg innser at om jeg skal få tatt noen gravidbilder bør jeg få ut fingeren nå, men det er ikke noe som blir prioritert siden vi valgte å kjøpe ny barnevogn for å være sikker på at det blir plass til både vogn og rullestol i bilen. Om jeg kommer over en hobbyfotograf holder det sikkert i massevis , jeg må bare gidde å lete etter en! For det hadde jo vært kult med noen bilder som kan brukes som prevensjon ved en senere anledning. 

Kaos-tilværelsen fortsetter og jeg priser meg lykkelig for all hjelp vi har fått den siste uken. Nå skal vi klare oss ganske greit vil jeg tro. 

Facebooksiden min finner du her og jeg er @steinihavet på insta og snap! 

Når alt går galt på en gang.

Hva gjør du når hele hverdagen kollapser, og det eneste du vil er å krølle deg sammen i en ball å holde deg for ørene. Jeg ville bare gjemme meg under sengen, og ikke komme frem før alt var i orden igjen. Men det gikk jo ikke, for jeg er jo mamma. Så jeg innså fort at å få panikk ikke ville føre til noe konstruktivt, og prøvde fortvilet å få de små grå til å samarbeide. Dessverre har jeg en ikke eksisterende hukommelse om dagen, og glemmer det meste jeg må huske. Så den tankeprosessen ble ikke så lett, i tillegg til at jeg bekymret meg gal for han som var innlagt på sykehuset. Han som jeg aldri har trengt så mye som de siste månedene. 

Jeg forbannet stort sett alt i universet, rasende på den ubrukelige kroppen min som ikke fungerer som den skal, sint på de dumme bakteriene som har angrepet min bedre halvdel og frustrert på vegne av barna mine. For ikke bare min verden raste sammen, deres trygge hverdag med faste rammer og rutiner ble med et helt andeledes. En pappa og stefar på sykehuset, en syk mamma hjemme. En mamma som prøvde etter beste evne å trøste og ikke knekke samme selv. 

Det var ganske alvorlig en stund, og selv i normal tilstand ville jeg blitt stresset. Men alt blir så mye verre når kroppen raseres av svangerskaps hormoner, og stresset det fører med seg har ikke vært helt bra for kroppen min. Heldigvis er han endelig på bedringens vei, og i dag var formen mye, mye bedre enn hva den har vært. Så vi krysser fingrene for at han kommer hjem snart. Ikke at det betyr at hverdagen er tilbake, for vi må nok regne med en sykeperiode hjemme også der han ligger i ro. Men da slipper jeg i alle fall å føle på den totale ensomheten når ungene er i seng og jeg endelig kan puste. 

Men jeg må fortsatt be om hjelp for å komme meg gjennom hverdagen, og det er få ting som er så vanskelig som å innrømme at nå må noen andre stille opp. For der det er lett å hjelpe andre, er det like vanskelig å be om hjelpen selv.  Men for alle sin del kan jeg ikke bare bite tennene sammen, og spesielt ikke for det lille livet som ligger inne i magen. Og det er tøft nok å klare nattevåkingen alene nå, i tillegg til alle andre rutiner som vi vanligvis er to om. Så uten dem rundt meg ville jeg vel ha havnet på sykehuset selv. For selv om jeg føler meg relativt rolig, er kroppen min stresset nå. Men jeg er uendelig sliten. 

Vi lever i en slags krisetilstand der alle primærbehov blir dekket, og alle handlinger prioriteres etter viktighetsgrad. Det er bare å ta en dag av gangen, og håpe på det beste. Om ikke annet var det en ørliten forbedring i blodprosenten min, så da hjelper i alle fall jerntablettene jeg putter i meg. Og på magisk vis har et par kilo med væske forsvunnet ut av kroppen min, så jeg klarer å stå mer en fem minutter av gangen! 

Facebooksiden min finner du her. 

Skitur er byttet ut med sykehusinnleggelse!

Da er tredjemann nede for telling, og da snakker vi helt ute å kjøre. Faktisk så nede for telling at han ble innlagt på sykehuset! Veldig typisk påskeferie med andre ord, for vår del altså. Hvert eneste år er det et eller annet som hender i påsken, og jeg skal være ærlig og trodde at det hold med blodprosenten min som er alt for lav  og at minstemann er forkjølet og har feber som kommer og går. Men min bedre halvdel går av med seieren, og det til gangs. En rolig hverdag er åpenbart ikke noe vi fortjener…

Etter en lang natt med feber og smerter var det bare å hive seg rundt å dra på legevakten med han i formiddag. Der var veien kort opp til akutten og videre til avdelingen. Han er rimelig syk, men er forhåpentligvis godt tatt vare på der han ligger. Og det har vel aldri passet dårligere med sykehusinnleggelse for han enn nå. 


Vel, hvordan jeg skal klare det her har jeg enda ikke funnet ut av, for det er rimelig heftig å skulle ivareta to stykk unger når det svimler for øynene og jeg ikke klarer bevege meg fortere enn sneglefart. De er heldigvis greie gutter, så de klarer å gjøre det meste selv. Heldigvis har jeg god hjelp i min mamma å pappa. 

Så får vi bare håpe at medisin hjelper fort, slik at jeg snart får han hjem. Både for min del og for guttenes del, for selv om han bare vil bli liggende på sofaen så vil det hjelpe på humøret til alle mann. 

Nå skal jeg prøve å finn ut hvor jeg kan hente noen ekstra krefter, tømme en flaske solo og stappe i meg uante mengder kvikk-lunsj, muligens gråte litt og synes aldeles fryktelig synd i mannen, ungene og ikke minst meg selv. 

Måtte vi snart få litt medgang!

Facebooksiden min finner du her. 

Er det lov å kaste ungene ut i nærmeste snøskavel?

Det er påske, det er sol (merkelig nok), klokken er 7 om morgenen og jeg vurderer å kaste ut ungene i nærmeste snøskavel. Påskeharmonien er med andre ord på plass, og jeg skulle ønske det var tirsdag og vanlig hverdag igjen. Ja jeg skulle faktisk ønske jeg kunne sende dem på skolen, å det uten det minste dårlig samvittighet. Og jeg er neppe den eneste som kjenner på de følelsene en eller annen gang i løpet av påskeferien. 

Unger som krangler så busta fyker i det ene sekundert og herjer i det neste, lenge før småfuglene er stått opp er ikke oppskriften på en velykket påske, og i dag gikk det så langt at absolutt alt godteri er inndratt for dagen. Jeg forventer faktisk mer fra en 7 og 11åring før klokken seks om morgenen. Så i år slipper ikke påskeharen inn, og kommer han på døra blir jeg å denge løs på han med alle kreftene jeg har igjen. Og morgendagens avisoverskrift vil være ” Kvinne 30 gikk løs på påskeharen, måtte stoppes av politiet og kjøres til legevakt for sjekk.”

De fikk sjokolade, kakao og brus i går, så de lider overhode ingen nød, og særlig ikke når de fikk muligheten til å forbedre sin oppførsel flere ganger før klokken slo seks i dag tidlig. Jeg vil påstå at de fikk i overkant mange sjangser, så når tålmodigheten min tok slutt har de seg selv og takke. Og tro meg, du trenger ikke å synes synd i dem, for det er det altså ikke. 


Ikke la deg lure, vi har det ikke så harmonisk som bildet prøver å lyve om!

Nå kan heldigvis ikke dagen bli noe verre, så jeg satser på at vi i ettermiddag kan lage litt påskepynt sammen og kose oss med noen gulrøtter og epler. For jeg har ingen planer om å oppheve forbudet mitt, selv ikke med eksemplarisk oppførsel de neste timene på arvingene. 

God påske. 

Facebooksiden min finner du her. Og om du vil følge meg på insta finner du meg som @steinihavet

PS. Vi klarte ikke denne påsken uten basiller heller, så minstemann er potte tett og hoster som en gammel gubbe. Jeg er konstant svimmel og får hodepine om jeg ser litt for hard på tv, så vi overlater finværet til alle dem som er ute og er ikke sjalu i det hele tatt. 

Vel hjemme etter besøket i hovedstaden!

Da er vi kommet oss hjem til kalde nord, og ser at værmeldingen har skiftet til perfekt påske! Og da snakker vi om hvite bakker, sol og knallblå himmel. Noe som er så sjeldent at jeg ikke kan huske sist vi hadde så gode prognoser. Ikke at det har så mye å si for min del da, for jeg er selvfølgelig blitt dårligere å må pent ta livet med ro. Bare det minste antydning til stress og jeg blir hardt straffet med svimmelhet, ekstrem hodepine og en trøtthet som ikke kan beskrives. Blodprosenten er blitt enda lavere, og jeg har fått sexy tømmerstokk-legger. Jeg føler meg absolutt ikke vakker, og hater som pesten å være gravid. Stakkars den jævelen som prøver å fortelle meg at dette skal være en magisk tid med lykke, håp og enhjørninger som fjerter rosa hjerter. 


Sjekket ut gammelbyen i Fredrikstad, og tok bilder som pappaen min skal få se fra området han var innom når han hadde militærtjeneste. (Altså masse bilder av byen, ikke av meg!) 

Vel, nok om formen, for jeg lot ikke den stoppe meg fra å ha noen fantastiske dager i sør. (Eller, jeg sov over gjennomsnittet mye, peste som en hval, slet med å gå lengre enn noen meter og måtte pent ta meg en pust i bakken hvert femte minutt. Men ser du bort ifra det hadde jeg det bra!) 


Første runden ute med bare armer for i år, og vi sendte selvfølgelig massevis av bilder hjem til dem som holdt på å snø bort. 

Vi fikk husrom hos familien min, og jeg og min bedre halvdel ble virkelig bortskjemt. Ikke nok med at vi hadde barnefri, men vi ble også vartet opp som kongelige! (Og jeg skal være så ærlig å si at det føltes rett og slett fantastisk ut.) Vi ble enda til kjørt rundt på omvisning som ekte turister og fikk lære mye om Sarpsborg og Fredrikstad som vi ikke viste fra før. 


Håpet å møte på en kjempe, men det kom ingen ut når jeg banket på døren. Kanskje de ikke ville møte en likbleik nordlending! 

Søndag var det dags for barnedåp, og vi gledet oss stort til å feire dagen sammen med gudsønn vår, foreldrene og resten av gjestene. Vi fikk til og med æren av å lese opp noen tekster i kirken, og jeg skrev selvfølgelig om min til en litt mer nord-norsk versjon og truet med å lese den siden vi ikke beskjed om høytlesningen  før lørdagskvelden. Takk for den liksom. 


Klar for kirka og dåp! Jeg presset skoene på meg, men innså ganske fort at væsken i bena ville komme seirende ut av kampen. Høye hæler er heller ikke å anbefale med tanke på tilstanden min, det blir så langt å falle om jeg svimer av!

Min versjon av dåpsteksten: 

” Dem bar små unga til han før å få han å pelle på dem, men følgeran jaga dem bort. Da Jesus så det, blei han drittforbanna og brølte: La snørkvalpan komme t mæ og nekt dæm for guds skyld ikke. Kåken til Gud høre til sånne skapninga som dæm. Sannelig sir æ dåkker: Den som ikke kræsje gudskåken som en snørvalp, har ikkje en skit dær å gjøre å læpp ikkje inn. Og så røkka han tell sæ ungan, klaska nævan på dem og velsigna småtrollan. “


Hardt med selskap, så da er det greit å finne en mage å sove på. Må innrømme at jeg gleder meg veldig til juni kommer og lillemor popper ut. Men helt greit å låne andre sine babyer i mellomtiden! 

Selv om det var koselig borte, var det fantastisk å komme hjem igjen på mandag. Savnet etter ungene var aldeles fryktelig og gravid-hormonene gjør ikke saken bedre! For som vanlig når vi skulle bort og ungene skulle bli igjen klarte begge å bli syke. Til og med han som aldri er syk… Dog var det bare en forkjølelse, men det er ille nok når du sitter hundrevis av fjell unna og har tidenes dårligste samvittighet. Og det selv om ungene hadde det helt fint hjemme uten den masete moren. Men vi hadde med oss gaver hjem, og begge ble strålende fornøyde. Så vi kan godt dra bort flere ganger… 

Nå skal jeg gjøre et forsøk på å nyte påsken, og krysse fingrene for at blodprosenten forbedrer seg betraktelig. For det er ikke så veldig gøy å vandre rundt som et spøkelse! 

Facebooksiden min finner du her. 

Svangerskapsuke 30

  • Graviduke: 30 
  • Termin: 16.juni og det glemmer jeg ikke med det første! 
  • Trinnmester: Da er jeg ankommet nummer 3 ifølge gravid-appen jeg lastet ned, for å ha kontroll med ukene å kunne svare når noen spør meg om sånt!
  • Dager igjen til termin: 72!!! (HJELP, jeg er jo ikke klar enda!) 
  • Neste kontroll: Ja det var et god spørsmål, husker faktisk ikke. Men det står i kalenderen så får opp varsel litt i forkant. OG bra er det ellers ville jeg gått glipp av veldig mange timer! 
  • Kjønn: Fortsatt en jente, måtte spørre på nytt da vi var en ekstra kontroll på grunn av min ikke alt så samarbeidsvillige form! 
  • Innkjøp: Ja, og jeg griner når jeg ser hvor mye alt koster. Jeg føler meg ranet, naken og fattig! (Men lillemor vil være godt kledd altså!) Nå er seng, stelleplass og vogn i rute, og planen er klar for bilstol. Så det er stort sett småting og melkemaskin, stellematte, babygym og kanskje en vippestol som står på planen. Samt en god pute til amming, hundrevis av bind og ammeinnlegg og muligens noen tisselaken til senga som redder den fra dryppende melkekraner. 
  • Mammaklær: Ja, stilen er blitt litt mer sånn kjerringaktig! Nesten på grensen til bestemor inspirert med svære uformelige klær, det mangler bare print av svære fargerike blomstre som gir deg psykisk sammenbrudd. Ja også har jeg funnet frem den kjære treningsbukse stilen, så svære bukser som ikke strammer og lange skjorter fra cubus redder de værste dagene. 
  • Humør: Ja det kan du trygt si er svingende, men er noe hissig og blir irritert over det meste. Jeg har meldt meg ut av nyhetsverdenen og vil trolig ikke få med meg en eneste nyhet før etter fødselen av hensyn til de jeg bor sammen med. Utbruddene nyhetene kan fremprovosere egner seg ikke engang for en hardbarket fisker! Men jeg ler mye også, for humor finnes det mye av i hverdagen. 
  • Søvn: Nei den er som før, særdeles ustabil! Men jeg som gravid sover i grunnen ganske godt, så lenge jeg har et svært teppe jeg bygger opp beina med, to hodeputer og nesespray. Ja og teppe til mannen så han må ligge å fryse hele natta. (Er det rart han får hår på ryggen?!)
  • Strekkmerker: Niks, og jeg tror ærlig talt ikke jeg får noen heller. Da ville jeg vel fått det når jeg gikk gravid første gang for 11år siden. Men skal aldri si aldri, det kan jo hende jeg får det denne gangen. De tre på låret og hundre på puppene oppsto lenge før jeg ble gravid første gang, så de telles ikke mer. 
  • Gravidmage: Oh yes. Jeg føler meg som en hvalross på land. Å sitte rett i ryggen er nesten umulig og det beste er å ha en passe bakoverlent stilling! Du skulle sett hvor vakkert jeg satt når vi var i kirken, på de alt for smale kirkebenkene. Satser på at det ble sett mellom fingrene på med tanke på kulen jeg bærer. 
  • Vektøkning: Omsider ser det ut til å gå rette veien, og jeg jubler. Men jeg håper faktisk jeg klarer å legge på meg minst ti kilo til før jeg er ferdig. Nå holder maten seg for det meste inne, selv om jeg er ekstremt kvalm til tider. 
  • Aktivitet: Jo mer aktiv lillemor er i magen, jo slapper blir jeg. Hver gang jeg prøver å gå meg tur i sunt tempo får jeg enormt med kynnere, og de gjør så vondt at jeg holder meg til sneglefart. Heretter vil jeg regne samtlige handleturer som trening! 
  • Carvings/må ha: Samme som sist, men det værste er sniffingen på alt som ikke er bra å lukte på! (Kan leses mer om her!)
  • Plager: Ja dessverre. Om du ikke vil høre klaging må du stoppe lesingen nå. Jeg har alt for lav blodprosent, sliter med kvalme, ramler sammen i fosterstilling av sure oppstøt, får låsninger i bekkenet, kronisk tett nese med unntak av periodene jeg blør neseblod, intens hodepine og så er jeg ekstremt sliten. 

De obligatoriske bildene: 


Trøtt, men fattet! Jukset litt, så bilde er noen dager gammelt og fra uke 29.  


“Hva holder du på med?! Lyset er noe som heter sol, og jeg kan forstå trangen til å sprelle som en orm!”

Det går over, i juni…

Facebooksiden min finner du her! 

Hukommelsessvikt!

“Er du helt sikker på at du skal hente ut enda en eske av medisin din? Den skal vare i hundre dager!” Jeg fikk et spørrende blikk og innså fort at nå hadde jeg glemt noe igjen. Men at et besøk på apoteket skal være totalt slettet fra hukommelsen er ganske forunderlig. 

Hukommelsen har sviktet meg helt, og når jeg ikke engang klarer å huske at jeg har hentet medisiner noen dager i forveien er det ikke så mye annet å gjøre enn å le høyt, og bli passelig småflau over egen oppførsel. Takk og pris for at det ikke var en medisin som kan tenkes å misbrukes, det ville føltes veldig ille! Jeg dør nesten litt av tanken… 

Jeg glemmer stort sett alt som jeg ikke skriver ned eller putter inn i kalenderen min, og det er nok mest flaks at jeg husker meg selv når jeg skal noen vei. Og nå har jeg heldigvis noe å skylde på. (Det er ikke ukjent at jeg kan være passelig distre til vanlig.)  

Forklaringen ligger vel i graviditeten og den ufint lave blodprosenten jeg har. Som dessverre ikke har forbedret seg av biff, piller og brokkoli! Men magen vokser som den skal, lillelarven spreller aktivt og så lenge jeg ikke får noen andre ufyselige symptomer må jeg bare holde ut. Selvfølgelig hadde det vært fint å unngå hodepine og den ekstreme trøttheten, men det går i alle fall over i juni! 


Hva var det nå jeg hadde glemt igjen?!

Siden formen er stabil blir det Oslotur og barnedåp til helgen, og vi gleder oss masse. For nå skal vi på kjærestetur uten ungene! (Ja om du ser bort fra ungen i magen!) 

Så er det bare å håpe at jeg klarer å huske alt som skal pakkes til oss og ungene. 

Facebooksiden min finner du her!