Folkehelse handler om å gi barn og unge en god start i livet!

I dag skal jeg gjøre et avvik på regelen om at jeg ikke skriver om politikk, og jeg vil skrive litt om mine tanker før vi står ovenfor et nytt valg i landet vårt. Og jeg håper at du respekterer mine ord, dette er ikke et innlegg som skal hetse noen, men et innlegg som forteller hvordan jeg opplever disse vakre løftene vi har fått! 

 

Mobilisering for folkehelse og forebygging

Vi må gjøre det vi kan for å forebygge sykdom. Langsiktig folkehelsearbeid er derfor nødvendig. Folkehelse handler om å gi barn og unge en god start i livet, fordi en god barndom varer hele livet. Lokalsamfunnet spiller en viktig rolle. Samtidig må alle deler av samfunnet ta i et tak. Vi må tenke helse i alt vi gjør, og legge til rette for at folk kan gjøre sunne valg.  Frivillige organisasjoner, idretten, skole og barnehage, helsestasjoner og frisklivssentraler er viktige samarbeidspartnere.

Dette er ord jeg har hentet fra arbeiderpartiets sider, og jeg skal nå dele noen av mine erfaringer rundt dette. 

For tre år siden fikk jeg et perfekt lite barn, som hadde med seg litt flere utfordringer en noen kunne forestille seg. Vi ba om hjelp, vi var sliten, bekymret og utmatet. 

Vi fikk ikke hjelp, vi ble sendt rundt som en ball på en fotballbane, vi ble sparket fra den ene til den andre, men vi kom aldri i mål. 

Gutten vår fikk ikke en god start på livet, overhode ikke. Hvor er den gode barndom som skal vare hele livet, den gode starten?

Vi måtte kjempe, lenge! Så lenge at vi nesten gav opp, vi fikk beskjed gang på gang, det er ikke noe som feiler barnet deres! Det er ingen ting galt med han. 

Styrket samhandling

Pasienten skal oppleve en god og koordinert behandling. Det krever at alle deler av helsetjenesten samhandler best mulig. Samhandlingsreformen er kommet godt i gang, og legger til rette for at flere og flere får en mer koordinert og god behandling. Avtaler har styrket samarbeidet mellom kommuner og helseforetak. Kommunene tar i mot utskrivningsklare pasienter og har høy aktivitet for å etablere lokale tilbud, som korttids døgnplasser, rehabilitering og styrking av hjemmebaserte tjenester. Det er stor oppslutning om at det er nødvendig å satse mer på forebygging og styrke kompetansen i kommunene.

Jeg har per dags dato ikke opplevd en god og koordinert behandling, og samhandling er fraværende. Jeg ser svært liten samhandling mellom kommuner og helseforetak for vår del, for barn og unges del som skal få en god barndom. Den eneste grunnen til at vi i det hele tatt har kommet dit vi er i dag er utelukket vår fortjeneste, vårt mas og vår kamp for å bli hørt og for å hente inn opplysninger fra en kant til en annen

Selv ikke innen de ulike helseforetakene er det samhandling! 

 

Psykisk helse

Mange mennesker sliter. Vi vil gi folk med psykiske lidelser bedre, raskere og lettere tilgjengelig tjenester. Det betyr lavterskeltilbud, kortere ventetid og tettere oppfølging av pasientene over tid. Får man god hjelp tidlig, kan mange lidelser være spart. Vi vil øke folks kunnskaper om psykiske lidelser og sikre at helsepersonell har god kunnskap om psykiske lidelser. Helsestasjoner og skolehelsetjenesten skal bli enda bedre på å gi tidlig hjelp til ungdom og barn med psykiske lidelser. 

Tre år uten søvn, med bekymringer og en jobb innen norsk helsevesn ble for mye. Det sa stopp, jeg orket ikke mer. Jeg ville bare sove og så selv at nå jeg ha hjelp. Og den eneste grunnen til at jeg fikk denne hjelpen «rimelig» fort var at jeg ønsket meg tilbake i jobb, en jobb jeg ikke kan mestre pga av min hjemmesituasjon, en jobb som gjorde meg syk fordi jeg ikke kunne gi barn og unge det de fortjente. En jobb som krevde at jeg var der på hver eneste vakt, en jobb som krevde at jeg ikke hadde et sykt barn. 

Jeg ga ikke opp, jeg kjempet videre, for barna mine, for meg selv og for muligheten å leve så normalt liv vi kan ha! 

Og det er ikke den sittende regjering jeg kan takke for at jeg har kommet meg opp igjen, overhode ikke! 

Hadde jeg ikke jobbet, ville jeg enda stått på venteliste. 

 

Kortere ventetid 

Blir du alvorlig syk, skal du være trygg på at behandlingen kommer raskt i gang. Du skal ikke vente for lenge. Åpenhet om resultater i sykehusene er nødvendig for å heve kvaliteten ytterligere ved norske sykehus, og redusere antall feil og pasientskader. Vi skal bruke teknologien på en klok måte, vi må ha nye IKT-løsninger, vi må ha gode helseregistre som gjør det mulig å måle kvalitet på behandlingen. Vårt mål er at alle deler av helsetjenesten samhandler godt og at hver innbygger har kun én journal.


Jeg må bare spørre, hva menes med kortere ventetid? For meg er ventetid synonymt med norsk helsevesen. Skal det virkelig være slik at barn som ikke er i livstruende fare må vente på en utredning som kan gi dem et verdifult liv og en god barndom uten smerte? Skal det virkelig være slik at når vi ber om hjelp fordi vi holder på å ramle sammen, må vi regelrett rope for å bli hørt? At det er vi som må formidle all informasjon mellom de ulike tjenestene, vi som må lete oss frem til hjelpen vi har rett på? Er det vi som skal minne på det offentlige gang på gang at vi finnes, fordi de roter bort papirer og legger bort søknader? Skal vi virkelig kjempe for dette samtidig som vi står i en serdeles krevende hverdag, der vi ser barnet vårt ha det vondt, der hjerte brister hver eneste gang vi ikke kan trøste, der vi gråter av frustrasjon fordi vi ikke blir hørt.  

Jeg jobber med syke barn og unge, de svakeste som er i samfunnet. Og det eneste jeg kan si er at det svir når jeg ser hvordan de har det, og jeg er desverre redd for at uansett hvordan parti som sitter med makten vil de forsatt være de som nedprioriteres mest. For de syke barna er usynlige, de er tall på et papir. Røde tall som viser at de krever mer en de gir! De får aldeles ikke den gode barndommen arbeiderpartiet så pent snakker om, det gode grunnlaget for livskvalitet. Takk og pris for foreldre som har kapasitet til å kjempe for sine barn, for unike personer som jobber på de ulike foretakene som gjør en stor innsats for at vi som pårørende skal bli tatt vare på, som stopper opp og sier at de synes det de ser er urettferdig. 

Men en ting er sikkert, jeg vil ikke stemme på dagens statsminister, jeg får lyst å gråte hver eneste gang jeg hører han lyver om det gode tilbudet de skal gi oss. Jeg har ikke sett en eneste forbedring siden de kom til makten, og for vår del er alt blitt mye vanskligere. 

Jeg håper at vi en dag kan få et helsenorge som vi kan være stolt over, som kan fungere som verdens beste. Et helsevesen som tar hensyn til alle, som ikke bare tenker tall, og et system som faktisk fungerer! 

Og jeg håper at mine ord kan deles og nå ut til de rette menneskene, kanskje de kan endre litt tankemønster. Kanskje de kan vurdere å faktisk høre på oss som ligger nederst, som har erfaringer og tanker som kan hjelpe dem å skape noe som fungerer for alle. Kanskje vi kan hjelpe dem å holde alle disse løftene. 


Interiør i et familiehjem!

Satans jævla mannskitfaenskap som på død og live måtte klappe sammen nu. Ikke faen at det finnes en ny å oppdrive som kan tåle å stå på et vått og fuktig bad, og som har plass til alt æ faktisk må putte oppi! 

 

Æ snakke om den idiotiske komoden på bade, den æ har prøvd å reparere med både lim, skrua og til slutt «gaffatape». 

 

Men nu har den altså valgt å gi faen i arbeide sitt, og gjøre mæ sur og grinat. Faktisk så surkat at æ skriv på dialekt, som æ vanligvis unngår av hensyn til andre som ikke like å lese det! Og når æ tenke mæ om ramla det ut noen ord som på andre plassa regnes som ufin…

 

Æ skal gjøre et forsøk på å snu det hele til nåkka positivt, men det e jævla vanskelig. Før æ har mest løst å drefse faenskapen ut vindue. (Vi har heldigvis ikke vindu på bade, så det va vel grunnen til at æ ikke gjor det!) 

 

Nåvel, her skal du få noen bilda av skiten, som æ skal prøve å beskrive på en rolig og behersket måte. 

 

Som du ser er bunnen ramlet ut, noe som fører til at jeg må ta ibruk mine kreative evner, og skape en ny. Det er jo veldig populært med gjenbruk i dag, og jeg følger helt klart siste mote innen intreriør.

 


Bunnen i alle skuffene har ramlet ut, men hva gjør vel det? Jeg kan jo heller skape komoden til en helt ny og unik, som ingen andre har maken til! Og det er jo bare helt fantastisk, snakk om flaks at den ikke orket mer. 

 


 

Løsningen ble å ta ut skuffene, og la den nydlige innsiden komme frem. De ubehandlede kantene gir det hele et litt røft preg, som også er veldig populært nå om dagen. Og de fine merkene etter skuffefestene gjorde bare det hele mer unikt.

 


 

Legg merke til de tøffe detaljene på den nederste skuffen som fikk være igjen. Veldig spsielt mønster, som endrer seg jo mer fukt det utsettes for! 

 


 

For å gjøre det hele litt mer spennede festet jeg en aldri så liten tapebit på siden, og passet på at kanten ble litt ujevn. Alt kan ikke være perfekt, den skal jo ikke se ut som noe jeg har kjøpt på butikken i går!

 


 

Det ferdige resultatet, veldig sjarmerende innslagg i et nydelig familiehjem om jeg må få lov å si det selv. 

Og det hele blir bare mer hjemmekoselig med hånduker og vaskekluter i alle mulige farger og fasonger. Alt er nøye brettet sammen så det skal se ut som det blir en litt rotete sammensetning, for å gå sammen med skittentøyskurvene og alle klærne som skal vaskes! 

 

 

Jeg er bare sååå fornøyd med badet vårt, det er ikke det minste trangt og upraktisk. Og de overfylte kurvene gir et nytt inntrykk hver eneste gang vi ser på dem! 

 


Den perfekte supermammaen!

I dag har jeg vært den perfekte supermamma, og det er nesten så jeg mistenker at allergimedisin jeg puttet i meg, før jeg sprang ut døren i syvtiden var noe helt annet en antihistaminer…

 

Dagen startet i femtiden, eldstemann er ikke helt enig i at det er natt når det er lyst, og lillebror hadde allerede stått opp flere ganger før dette i løpet av natten. Men ut av sengen kom vi oss, jeg fikk til og med innvilget fem lange minutter alene på do! (Kan nesten ikke beskrive gleden, ingen barn som prøvde å operere av meg foten og ingen som ropte mamma!) Eldstemann hadde overgått seg selv og fått på seg klærne uten et eneste ord fra oss, og bare det er fantastisk! Vi om oss ut døren 5min før vi trengte, noe som er stort siden vi stort sett bestandig er 15min på etterskudd. Jeg hadde til og med på meg normale dameklær; ikke bare en gammel joggebukse!

 

Leveringen i barnehagen og på skolen gikk som smurt, minstemann var storfornøyd med at de skulle på gårdsbesøk og overgangen gikk rett og slett supert. Bare det gjør dagen superbra, for det er alltid like vondt å dra fra en liten gutt som helst vil være lamme mamma og pappa. Storebror var også snar ut av bilen, og veldig fornøyd med at han skulle være hele morgenen på sfo. 

 

På jobb fikk jeg gjort unna en god del arbeid, og jeg kjenner det er helt fantastisk å være tilbake. Endelig skal jeg gjøre noe «nyttig» igjen, og konsentrasjon var på topp. Litt ut på dagen hadde jeg to møter jeg måtte rekke, så selve arbeidsdagen ble ikke så lang. Selvfølgelig ble det en liten løpetur mellom de ulike avtalene, men det takler en supermamma uten problem til tross for styltesko som egentlig passer best til pynt! (Det er sommer i nordnorge, og jeg tør ikke gamble på at jeg får brukt dem flere ganger i år!) Og på veien fikk jeg kjøpt med meg en latte, som desverre ikke var så god som den jeg vanligvis bruker å kjøpe! Men ikke snakk om at jeg skulle bli skuffet av den grunn!

 

Etter dette fikk jeg pappa å hente meg, vi er uten bil og min kjære måtte jobbe overtid. På vei hjem plukket vi opp minstemann, og til tross for mine hvite klær hadde jeg INGEN flekker når jeg kom hjem. (Lurer veldig på hvordan det er teknisk mulig, siden minstemann så ut som en sandloppe når jeg hentet han!) En kjapp telefon sfo og eldstemann fikk gå alene hjem fra sfo. (Han bruker ca 30min på samme strekningen som andre bruker 5. Så jeg lurer veldig på hva han holder på med på veien hjem, men det kan jeg ikke bekymre meg for i dag. Det er tross alt en superperfektrosa dag!) 

 

Vel hjemme ble en god hjemmelaget middag tryllet fram. Ovnsbakt laks og hærlig hjemmelaget potetmos som tilbehør! Og dette klarte jeg samtidig som jeg holdt en sliten treåring på armen og gjorde leseleksene med eldstemann, med et smil om munnen! Og dette til tross for en halvtimes «do-pause» med minstemann som har funnet ut at nå er han klar for å gå på do selv, hurra skal vi endelig bli ferdig med bleieperioden?! Det var gode resultater etter at jeg hadde lest tre bøker, fem ganger!

 

Så når min kjære kom hjem ble middagen servert, begge ungene spiste og jeg hørte ikke et ord om at det var æsj eller usj. Vi spiste i fred og harmoni! Noe som er en helt ny og spennende opplevelse for oss! 

 


(Og slik var det i stort sett hele leiligheten!) 

Etter middag var det på tide å vaske klær, brette klær, rydde klær, finne frem klær til i morgen, støvsuge, rydde yttergangen, demontere den jævla komoden som tok kveld på bade, dosere medisiner og planlegge plassen til det nye kleskapet vi må kjøpe en av de nærmsete dagene.

 


(Yttergangen før vi ryddet, kan ikke helt forstå hva som hendte etter at vi gikk ut døren i dag! Eller så har jeg faktisk bare fortrengt synet de siste dagene og håpet at det skulle ordne seg selv. Vi har tross alt en av verdens minste ytterganger, som skal ha plass til uteklær, sko og div vi sikkert ikke trenger!)


(Resultatet etter at ungene!!? ryddet yttergangen! Og selv om jeg ikke er helt fan av sko midt foran døråpningen klager jeg ikke, for de har virkelig gjort en god jobb!)

Og selv etter alt dette var det et smil om munnen. Ungene ble stelt, lagt og lest til og så sa det BAAANG. Den perfekte moren ramlet sammen på sofaen og følte seg skutt, så jeg er mer en sikker på at det ikke var zyrtec jeg fikk i meg før jeg gikk ut døren i dag! Resten av kvelden skal tilbringes på sofaen, etter at jeg har pakket sekkene til i morgen, hengt opp klær, betalt regninger og delt opp en hel melon til morgendagen!

(Om jeg ikke sovner før den tid!) 

 

 

“Brunt vann i doen!”

Enkelte ting er det sikkert noen som helst ser at jeg ikke skriver, men for deres del advarer jeg før dere leser. Dette innlegget vil innholde bæsj! Og siden jeg tross alt er mamma og skriver mye om mine tanker rundt dette, måtte det jo komme en dag for det også. 

 

Det siste du vil høre når du står å velger pålegg på en rimelig stor butikk er dette: 

 

« Æ bæsja på skolen i dag! Å det liksom eksploderte ut av rumpa mi, æ tissa bæsj! Det er helt sant, å æ så at det va bare brunt vann i doen! Bare noen få klumpa! Det var vist litt sånn gumbamage!» 

 

Spesielt når du står på en helt annen kant en der ungen og stefaren er med handlevognen, faktisk nesten på andre siden av butikken. Til en forandring snakket han veldig høyt og veldig detaljert, og det på eget iniativ! (Ikke noe «husker ikke» denne dagen nei!

 

Jeg kunne ikke annet en å le høyt, og mye. Og jeg ler enda når jeg tenker på den veldig alvorlige gutten som fant ut at han skulle informere om hvordan dagen hadde vært på skolen, i den minste detalj. Og som unger flest i 7årsalderen er det jo veldig fasinerende alt som kommer ut av kroppen, så det er jo en selvfølge at det må snakkes om når noe avviker fra normalen. 

 

Den litt eldre damen som sto i nærheten av meg flirte også, så det var tydelig at hun hadde opplevd barn før. Men det var værre med den litt yngre mannen som sto å valgte ut kjøttkaker, han bråstoppet, så på maten og la den fra seg. Jeg vil tro at om han en dag får barn, vil han få seg flere litt ubehaglige overaskelser…

 

 

Etter at jeg var ferdig og le ble jeg litt småflau, det var tross alt ganske mange mennesker i samme område som oss. (Men heldigvis sto jeg på en annen kant av butikken, så ingen kunne se at jeg var moren. Jeg ser jo tross alt ut som en 15åring, og ikke en dag eldre!

 

Jeg brukte lang tid på å velge ut hvordan pålegg vi skulle ha resten av uken, så lang tid at de fleste hadde kommet seg langt forbi oss og helt til kassen. Så fortsatte jeg handleturen som om ingen ting hadde hendt. 

 

Tenk hvor kjedelig livet mitt hadde vært uten alle disse morsome og småpinlige øyeblikkene! 

 

 

Å hjelpe meg, er det mulig?

Hvordan kan det ha seg at sanden som brukes i barnehagen er tusen ganger mer innpåsliten en den vanlige vi har i sandkassen? Den klistrer seg fast over alt, og er så og si umulig å vaske bort. 

 

Når minstemann skal hentes i barnehagen hender det at jeg har litt vanskeligheter å se han i mylderet av små barn. Alle ser nemlig ut som små sandlopper, og det er kun bevegelsene og noen glimt av fargerike klær som skimtes igjennom et fint lag med sand, og som gjør at jeg kan se at det er noen barn der. For å si det slik, jeg beundrer virkelig de ansatte i barnehagen som har supersyn og klarer å holde oversikten over småtassene. For de virvler rundt i en rasende fart. 

 

Heldigvis bruker ungene å bli veldig glade når de ser foreldrene, og dette er grunen til at vi finner dem så fort. De roper gjerne mamma og kommer springende og kaster seg opp i armene våre. (Noe som også fører til at vi blir fulle av pittesmå sandkorn, så om du ser meg skitten når jeg handler en ettermiddag er det fordi jeg har vært å hentet minstemann i barnehagen!) 

 

Sanden er nesten umulig og vaske bort, og uansett hvor mye såpe og vann som skal til ser det t som den har trukket inn i huden. Det kan være en mulighet for at hendene er blitt solbrune, men er ikke helt sikker siden sanden er brun. Når det kommer til klær ser det ikke ut som at vaskemaskin gjør en god jobb, for uansett hvor mange ganger jeg vasker er det forsatt samlet sand i klærne. Til og med i undertøyet, som har vært godt beskyttet av uteklær. 

 

Pusse brillene til guttungen er en risikosport, og jeg er veldig redd for at glassene etter hvert vil være like effektive som å se gjennom en brusflaske. Papir+sand=sandpapir…Flaks at han trenger noen nye ganske snart, for neste gang de kastet ned en trapp eller hoppes på vil de pensjonere seg. (Og at vi har reservebriller i mellomtiden, vi har til og med to par solbriller!) 

 

Men hvordan kan det ha seg at sanden i barnehagen er så umulig, de kan vel ikke bruke EU-godkjent sand som det var så mye snakk om på 90tallet? Da en eller annen skrue kom frem til at vanlig sand var skadelig og at alle lekeplasser skulle «sikres» med den nye sanden som oppfører seg som sement når det regner. (Noe det gjør store deler av året!) Hvor mange millioner ble ikke brukt på å bytte ut dette, istedenfor på noe som faktisk var viktig? 

 

Sukk, jeg må vel bare gå å sette på neste maskin med klær, støvsuge, vaske den nå brune badebaljen og håpe at jeg får klærne någenlunde rene. Slik at jeg ikke blir beskyldt for å ikke være så nøye på det når det gjelder hygiene på barna og meg. 

 


(Heldigvis er sanden der vi egentlig skal ha en vakker sommerplen ganske så bra å leke i, og den kan vaskes bort uten problem!)

 

Noen flere som sliter med mye sand i disse fine vårdagene? (Eller sommer for oss som holder til i nord i alle fall!) 

 

«Røre alt som ikke er lov» perioden!

Det gikk plutselig opp for meg at vi er ferdig med «røre alt som ikke er lov» perioden. Og jeg kan ikke annet enn å juble av glede, endelig! Tre år med null mulighet til å synke ned i sofaen uten å måtte sprette opp med det samme igjen. Jeg kan ha pynt på stuebordet uten å være redd for at det skal bli babymat, TVen får stå i fred og potteplantene til bestemor er trygge. (Det har de egentlig alltid vært, for vi har passet på som hauker!) 

 

 

Minstemann fant tidlig ut at det var gøy å trykke på alle knappene for å få frem bilde på tven. 

 

 

Om vi var så uheldig å ha døren til oppvaskmaskin litt åpen klarte han å få den opp, muligens med magi. Og da gikk det ikke lang tid før alle koppene var slengt utover gulvet. (Jeg hadde ikke oppvaskmaskin når eldstemann kom til verden, så var ikke helt forberedt på dette.) 

 

 

I en alder av seks mnd kunne han stå, og like lite forberedt som jeg var med eldstemann hadde jeg ikke sikret noen av skapdørene. Det tok ca 3minutter og tømme hele skapet! Legg merke til den usannsynlig ryddige stuen, har litt vanskelig for å tro at dette er hjemme hos oss! (Men så hadde jeg ryddet bort alt som små fingre ikke fikk lov å røre!)

 

 

Av erfaring hadde jeg byttet ut alle ting som kunne knuses i guttenes høyde når de var små, desverre knakk de koden for å klatre veldig fort. Men for all del, jeg er veldig glad for at de faktisk kan bevege seg rundt. For det er ingen selvfølge, men det må uansett være litt lov å klage, for når du har hoppet opp av sofaen minst 20ganger de siste fem minuttene er du litt småfrustrert, og vurderer muligheten for at de faktisk skal få lov å knuse noe. 

 

 

Fant ut ganske fort at brusflasker var mer morsomt en søppelskapet, så hadde alltid noen flasker litt gjemt rundt omkring i kjøkkenkroken. Kom meg aldri så langt at jeg skrudde opp skaplås, men regner med at den ikke hadde fungert mer en noen dager uansett. OG når jeg tenker meg om er det ekstremt irriterende med dører som ikke går opp når jeg skal bruke dem…

 

Men nå er altså denne tiden over, nesten litt vedmodig. Det var jo tross alt svært god trening når vi måtte hoppe opp hele tiden! 

 

Men skal ikke lyve, jeg synes det er fantastisk godt å kunne sitte i ro i sofaen mer en 2minutter av gangen, og jeg blir stadig like begeistret når minstemann hører etter når jeg sier “Nei, den skal du ikke leke med!”. 

 

Så om du enda er inne i dette, hold ut, det går over om en stund 😀 

 

“Hei, jeg vil ha en friskmelding!”

Tenk, i dag kunne jeg ringe til legekontoret for å be om å bli friskmeldt, endelig skal jeg tilbake i arbeidslivet etter å ha vært hjemme siden før jul. Og ikke snakk om at jeg vil vente helt til neste uke før jeg starter, så da får heller sykemeldingen endres. Jeg er så heldig og få komme tilbake til min gamle jobb, men bare for å jobbe dagtid. Nøyaktig det jeg trenger, for etter at minstemann kom til verden har det ikke vært mulig å jobbe turnus. 

 

Det føles litt rart å skulle bli «kontordame» og ikke jobbe aktivt i pleien. Men jeg liker også denne typen arbeid, så vil tro at det går helt fint. Vil savne å jobbe tett på barna, men i det minste vil jeg være tilstede i boligen. 

 

Etter så lenge borte er det mye å sette seg inn i, masse informasjon som skal på plass. For ikke snakke om at rutinene hjemme skal endres, det siste halvåret har vi kunne ta det litt med ro om morgenen, men nå må vi avgårde mye tidligere. Og for minstemann er det ikke så lett å «stresse» når han er sliten etter en lang natt, men jeg vil tro at det går bra etter hvert! Storegullet var veldig fornøyd med at han kunne være på sfo om morgenen, og jeg håper at han fortsetter med de tankene en stund til. Det blir også litt sjonglering for å få alle lege/behandling/div timer til å gå opp, men vi skal prøve å samle flere ting på en dag når det er noe. 

 

Det er rett og slett helt fantastisk godt å kunne føle seg «frisk» igjen, for selv om jeg virkelig hadde behov for sykemeldingen min er det vanskelig å ikke kunne gå på jobb. For hvem vil vel ikke føle seg nyttig? Og selv om jeg enda har noen små plager, er de ikke så store at jeg må sitte hjemme hele dagen. 

 

Og det beste av alt er alle de gode menneskene jeg har jobbet sammen med, som ønsker meg velkommen tilbake og er glad for at jeg er der! Det føles virkelig godt, og jeg må si at jeg har savnet dem alle den tiden jeg har vært borte. 

 

 

(Bilde fant jeg på facebook og synes teksten er genial! Helt klart et motto jeg lever etter!) 

Den såkladte trassalderen.

«Wrææææl» en illsint liten tass kaster seg ned på gulvet, rasende og overhode ikke motakelig for tilsnakk eller kontakt i det hele tatt. 

 

Han er fornærmet, og han vil ha viljen sin, og det bryr han ikke at det er masse fremmede folk rundt når vi står i kassen for og betale en ukes forsyninger. Du prøver fortvilet å få han opp, og håper at ingen beskylder deg for barnemishandling når du prøver å være konsekvent fordi han ikke kan få alle de bladene han ønsker. Og ikke kan du gå rett ut heller, for mat MÅ dere ha. 

 

Så slår tanken meg, det heter seg jo at barn skal gjenspeile foreldrenes oppførsel, og jeg blir alvorlig bekymret for at jeg har store hukommelsestap. For kan det ha seg slik at jeg gjør det samme når jeg ikke får lov å kjøpe den dyre buksen jeg ønsker meg eller alle de fem par skoene jeg ville ha! At jeg ligger der midt på gulvet og hyler for å få viljen min?Kan det være slik at om noen sier et feilt ord til meg så hyler jeg det lille jeg klarer og kaller alle rundt meg dum? For ikke snakke om presser ut en hel rekke krokkodilletårer, som kan få hvem som helst som ikke kjenner meg å smelte og gi meg hele verden. 

 

Jeg får trøste meg med at dette hender ikke så alt for ofte, men så har jeg jo alerede konstantert hukomelsestap, så da går det sikkert fint uansett. 

(Dette må jo være grunnen til at barna oppfører seg litt merkelig i den såkaldte trassalderen, det er egentlig vi voksene som kommer i den! ) 

 

 

Så om du er blitt utsatt for min dårlige oppførsel vil jeg bare unnskylde!

 

 

 

Det du bør tenke over når barn skal rydde!

Å be barna om å rydde er like effektivt som å spørre kleshaugen som samler seg iløpet av dagen å vaske seg selv! 

 

 

Det første du får høre er at de skal bare, så skal de bare litt til og enda litt mer. 

(Altså ungene, ikke klærne.) 

 

Når du etter hvert blir smålei og truer med å fjerne leker og det som alvorligere er, hender det at de tar i et tak, men du kan selvfølgelig ikke forvente at de rydder slik du tenker. 

 

For barn rydder ikke slik vi gjør det, de er laget for å rydde på sin egen måte. Noe som ofte kan være til stor frustasjon for småfrustrerte foreldre som sliter seg i håret og skulle ønske at jul og bursdag var uten gaver. For ikke snakke om besteforeldre som ofte får lyst å kjøpe bare liten ting, eller du selv som lider av dårlig samviktighet når du er på en etterlengtet handletur, og har overgitt ansvaret for dine søte små rotekopper til din bedre halvdel. (Eller til en annen frivillig som gjerne passer smårampen en liten stund og sikkert skjemmer dem bort etter noter!) 

 

Når barn rydder leker de, de flytter bare på tingene og det er derfor de aldri ender opp der de skal være. Skal boken i hyllen kan du være sikker på at underveis er den et romskip som skal til mars eller en flåte nedover en elv i en jungel, som strander på en øde øy. Og det er derfor boken havner i sengen og ikke i hyllen. Og med seg på veien har som regel boken selskap av en hel rekke andre leker som var folk på flåten. 

 

 

Ber du dem legge de nyvaskede klærne i skapet ser de en mulighet til å bruke traktor og henger, og de springer rundt og roter ut enda mer mens de leter. Så blir klærne lastet opp og alt annet som er i nærhet, og underveis glemmer de at skapet er målet.

 

 

Når du sier at småbilene skal legges i kassen sin, må du nesten bare regne med at de må kjøre dit. Å på veien kan du være sikker på at det blir en ulykke og de må tilkalle forsterkninger i form av ambulanse og brannbil. Så må alle sykehusremedier finnes frem, for bilen må garantert opereres, og sykehuset er ikke i lekekassen, det er under stuebordet. 

 

Når dukken skal legges bort ser de bare rart på deg, for i deres verden er den levende og du ville da aldri legge dem i en skuff uten bleiebytte/mat og stell. Og hvem kan vel stelle en dukke uten ekstra klær, bleier og en kopp med vann som de listig har smuglet inn i sofaen, som fungerer som stellebord. Og så blir dukken lei seg og vil ikke sove, og de må bare trøste den for det gjør jo alltid du når de gråter. 

 

Men det er en ting du kan gjøre som får dem til å rydde som deg, bestikkelser. 

(Men for all del, hold deg unna mer leker!) 

 

Så de magiske ordene er «Om dere rydder opp alle lekene slik mamma vil, så skal dere få en hel rute med sjokolade etterpå! Og om barnet er i rett alder kan du også friste med penger, og jeg kan garantere at rote blir borte mye fortere en du hadde klart! 

 

Men dette forutsetter at du ønsker å gjøre deg selv en «bjørnetjeneste» som kan straffe seg i lengden, hvis ikke må du desverre gå den vanskelige veien med å lære dem å rydde med å delta selv!

Den uendelige ventetiden.

Skal du være syk eller ha ansvar for noen andre som er det må du utvikle en enorm tålmodighet. Du må lære deg at venting er like vanlig som å puste. 

 

Skal du til legen må du vente på time, vente på prøver, vente på henvisning, vente på nye timer og nye prøver. Gang på gang må du gjøre dette, og ventetiden er lang. 

 

Skal du søke om noen form for støtte, må du vente. Du må vente på attester, papirer og behandlingstid.

 

På mange måter stopper livet opp. Du står på vent og vet ikke helt hvor veien går videre. Alt plages utifra ventingen, når det skal komme svar og når det skal gjøres nye undersøkelser. 

 

For vår del venter vi på svar og kunnskap, på en grunn til plagene til minstemann. Og vi vet at det ikke er sikkert at vi noen gang får svar, men vi velger å håpe. For selv om vi ikke får en grunn vil vi kanskje få en beskjed om at det ikke finnes noen, og kan da forholde oss etter det. Nå står stille og drømmer om at vi skal komme oss videre. Og vi ønsker at prøvene vi får svarpå om 2-3mnd vil gi oss en rettning å gå, for det er vondt å hele tiden gå rundt uten å vite, med tusen spørsmål. For uvissheten er like vanskelig som ventingen. 

 

Vi venter på NAV, på et svar om vi får økonomisk støtte for å dekke de utgiftene vi har ekstra og vi venter på dommen om hva de synes er en krevende hverdag. Jeg håper jeg har formulert meg riktig og at de ser hvor vanskelig vi har det. Hvor mye vi gjør ekstra i forhold til det andre «vanlige» familier gjør, og jeg ønsker at grunn og hjelpestønaden skal bedømmes ut fa de opplysningene jeg fikk når jeg søkte. Men jeg vet ikke hva utfallet blir og jeg vet ikke hvem som skal behandle søknaden, om dette er et menneske som er der for å gjøre en god jobb eller om det er et som bare vil få unna papirere. Og hele tiden venter jeg, og prøver å ha så lite forhåpninger som mulig. For vi har ikke søkt om dette fordi vi ønsker og synes det er gøy, vi har gjort det fordi vi trenger støtten og fordi det kan hjelpe oss å komme gjennom hverdagen på en litt bedre måte. 

 

Vi forbereder oss på at resten av livet også vil bestå av venting, uansett utfall og vei det tar.  Vi venter på å komme til verden, venter på å leve, venter på å få egen familie og vi venter til slutt på at vi skal gå bort. 

 

Og for å klare alt dette må jeg bare ønske at tålmodigheten skal bli større en ventingen, og at det blir like normalt som å puste.