For en god stund siden søkte vi om grunn og hjelpestønad til minstemann, og fikk et flott brev der det sto at det kunne ta opp til 4måneder å behandle denne…Og om de manglet opplysninger ville det ta enda lenger tid, men da ville vi få brev om det. 

Jeg lurer litt på hva som foregår når jeg har levert søknaden inn, legger de den bare bort helt til datoen for svar kommer og de må behandle den i siste liten? Det vil isåfall forklare en del av de merklige avslagene folk får på søknader som sendes inn. Og det vil også forklare hvorfor de ikke sender ut brev om manglende opplysninger for helt på slutten av ventetiden. Det kan være mulig de ikke gjør det på denne måten, men det er ingen som bekrefter/avbekrefter mine mistanker, og da må jeg jo få lov til å ha dem…

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg tror egentlig de burde gå en runde med seg selv, for vi vet alle at det smarteste vi kan gjøre er å først rydde, så sette oss ned å se på TV, ellers blir det gjort dårlig hastearbeid før vi skal legge oss…. 

Min tidligere erfaring er at du har 6ukers klagetid etter svaret på søknaden kommer, snakk om forskjelsbehandling! (Og teknisk sett så er det vel strengt tatt den som søker som har behov for lengst tid når vi skal sende en søknad, for det er jo vi som må samle sammen tusenvis av attester og skrive en «hyggelig, formell klage» selv om vi har mest lyst til å skrive ned en rekke påstander som er serdeles uhøflig mot et system som skal hjelpe. (Gjerne med ord som inneholder, helvetes, jævla, rævluktera, inkompetentejævla, osv) Så du trenger med andre ord noen måneder før du sender inn klagen. 

Jeg sendte inn søknaden i april og da burde den være ferdig i juli….MEN etter en samtale i dag med NAV ser det ut for at de har sommerferie i juli, ergo må jeg vente helt til i august! ER det mulig? Det er jo en grunn til at vi søkte nå, vi har liksom behov for de ekstra kronene til å dekke ekstra utgifter i forbindelse med barns sykdom. Vi søker ikke fordi vi synes det er morsomt, overhode ikke. 

Etter telefonsamtalen i dag fikk jeg melding bra nav, som tydeligvis har funnet ut at de skal «forbedre» seg. 

Vi ønsker å forbedre oss.

 Tenk på dagens hendvendelse til NAV. I hvilken grad ble samtalen avsluttet på en hyggelig og positiv måte. Svar på denne meldingen med et tall fre 1 til 6, hvor 1 er i svært liten grad, og 6 er i svært stor grad. 

Hilsen NAV

HALLO, selv om dere avslutter samtalen med ha en fin dag videre, så betyr det ikke at jeg er fornøyd med innholdet i samtalen eller informasjonen jeg fikk. (Som forøvrig forsterket inntrykket mitt av at søknaden ligger å venter helt til siste mulighet for å behandle den.) Dere kunne i det minste ha unnskyldt dere for den lange ventetiden og håpet at det ikke medførte for store problemer for min del. Heldigvis er ikke alle jeg har snakket med like ille, å henne jeg snakket med sist var et medmenneske, virkelig fortjener en stor medalje med tanke på den kjipe jobbe hun har. (Hvem vil vel sitte å snakke med misfornøyd, redde og bekymra folk på telefon hele dagen…) Men når jeg er hyggelig så forventer jeg at den jeg snakker med også er det. Desverre ble jeg smittet av den negative tonen og sa som sant var før jeg avsluttet samtalen «jeg hadde ikke forventet at det skulle vært noe…Hadebra!»

(Bilde fant jeg på google og det første jeg tenkte var nav….) 

«Wrææælll» både jeg og pappaen står i sengen, minstemann hyler det lille han klarer. Han er nemlig dødsfornærmet over at han ikke får dytte mamma ut av sengen, og at han ikke får ha hele puten til mamma i fred. Kjempestart på dagen, hvem har ikke lyst å sove noen timer på gulvet liksom? Nåja, sove blir vel ikke mulig ettersom han er rasende fordi jeg tok meg frihet til å dytte han lenger inn i sengen…Her skal det hyles en time ekstra, og hverken trøst eller trussel har noe effekt. (Vær så snill å sov, ellers blir vi å legge deg i din egen seng….) Ikke den beste måten å snakke med en treåring, men prøv å tenke pedagogisk riktig når du er så trøtt at hode nekter å samarbeide. 

Vi tar morgen og ordner klart det vi ikke hadde husket i gårkveld, og minstemann furter. Vanligvis er han en fornøyd liten type om morgenen, uansett om han har sovet bra eller ikke. Og vi kommer til det stadie der vi skal ut døren. Han nekter å kle på seg, han skal ikke i barnehagen. Kommer ikke på tale! Han skal nemlig bygge hus i dag, et stort hus vi kan bo i. Etter noen runder med verdens hyggligste stemme og overtaling går han med på at vi må spare mer penger før han kan bygge et hus, og klærne kommer sakte men sikkert på. MEN i dag skal ha ha skinnhuen på, den største og varmeste luen som finnes i huset, og til en forandring har vi det varmt ute. Hele seks grader faktisk. Rene sommertempratueren! Jeg lar han bruke den, for noen kamper er det ingen vits å ta. Ide vi paserer ytterdøra bråstopper han, han har ombestemt seg. Luen skal byttes ut, og han skal ha den luen som ligger nederst i kurven, og han kan ikke dra noen plasser før dette er gjort. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Etter en litt småslitsom morgen kommer vi oss til barnehagen, med en misfornøyd 3åring som ikke vil snakke med noen. Vi leverer han, og håper humøret kommer seg iløpet av dagen. Både på han og på oss. Mandag er helt klart ikke vår dag. 

Nå skal denne mammen sove noen timer, for så å starte uken på nytt. 

I dag skal jeg skrive litt om hva det vil si å ha avlastning til minstemann. (Har skrevet litt om det før, å det kan du lese her.) Som de som leser bloggen min fast vet, så er han syk og sliter med store smerter, noe som resulterer i veldig lite søvn og en veldig sliten gutt. For ca 1år siden fikk vi gjennomslag hos kommunen, og tildeligskontoret gav oss vedtak på avlastning. Til å bynne med hver tredje helg. Altså fredag klokken 1500 til søndag klokken 1500. Siden vi er så heldige at mamma og pappa kan gjøre dette, startet vi med det så fort som vedtaket var på plass. De får betalt gjennom kommunen for å passe han, slik at vi skal få muligheten til å “puste” og samle krefter for å stå i en serdeles krevende hverdag. Om du ikke har noen som kan avlaste dere, må du beregne å stå lenge på venteliste for ledige avlastningsforeldre. Det er desverre mangel på frivillige som tar disse oppgavene på seg, så svært mange har rett på avlastning men ingen mulighet til å få dette. 

På mange måter er det best for oss at mamma og pappa avlaster, for lilleskatten har ikke så lett for å tilpasse seg i overganger mellom de ulike tingene han skal. Han bruker også lang tid på å bli trygg på folk han ikke kjenner, og jeg ser for meg at det kunne blitt veldig vanskelig for han å skulle gi slipp på oss. Og det ville vært veldig vanskelig for oss også, for det føles ikke godt å skulle gi noen andre ansvaret for det mest dyrebare vi har. Så jeg håper at vi får fortsette med denne ordningen, og at vi ikke må bytte til noen som er ansatt gjennom kommunen. (Men jeg ser for meg at det ikke er så lett å finne noen som er villig til å ofre nattesøvnen sin og tilpasse seg våre rutiner.)  

Måten vi gikk frem på når vi søkte var at vi snakket med vår helsesøster og samlet sammen attester fra alle de ulike instansene vi hele tiden har kontakt med, dette la vi med i en søknad som ble sendt inn. Vi var uheldige og det tok veldig lang tid fra vi søkte til vi faktisk fikk hjelp, og på meg virket det som at søknaden bare ble liggende, og jeg ringte flere ganger for å etterlys svar. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I vinter har minstemann være mye dårlig, og vi kom frem til at vi trengte mer avlastning, og denne gangen gikk det veldig fort å få det. (Og det var ikke lett å ringe å be om mer hjelp, for man vil jo helst klare alt selv.) Vi fikk 4 ekstra dager i måneden som vi kan fordele som vi selv ønsker, men vi har kommet frem til at det mest praktiske er å ha fast torsdag til fredag hver uke. Da blir det lettere for oss å forberede minstemann, og vi unngår at han ikke klarer omstille seg. Så det er på mange måter blitt en fast rutine. 

Siden eldstegutten min er hos pappaen sin annen hver helg, har vi valgt å tilpasse avlastningshelgene slik at han også er borte. Men siden vi bare har avlastning hver tredje helg, blir det en del romstering på helgene. Men vi har kommet inn i en god rutine, og minstemann takler det godt. 

Når minstemann skal ha avlastning, pakker jeg klær og doserer opp medisiner som han får med seg. Jeg skriver også liste for hvordan medisin skal taes, selv om jeg vet at mamma har god kontroll på dette. Vi har også valgt at vi kjører han i barnehagen på ukedagene, slik at det ikke skal bli vanskelig for han med overgangen der. En del av fredagene velger mamma å ha han hjemme, noe som er godt for han siden han ofte er veldig sliten etter en lang uke. 

Er de hjemme bruker vi alltid å komme innom en tur på lørdagen på dagen, men til å bynne med kunne vi ikke dette. Det ble for vanskelig for minstemann å se oss gå, men nå er han blitt vant til å være der, og ofte ber han oss om å gå hjem. Og selv om jeg ikke ønsker å bli nedprioritert, så er det fint å vite at han ønker å være alene med besteforeldrene, og at han ikke gråter når vi skal gå. 

Det er ikke like lett å skulle gi fra seg ansvaret for barnet sitt en liten stund, og jeg går ofte rundt med dårlig samviktighet. Men innerst inne vet jeg at om vi ikke hadde fått hjelp, ville vi blitt helt utslitt. Så de små pustepausene innimellom gjør også at vi setter mer pris på den tiden vi er sammen med ungene. Så nå klarer jeg å nyte helgene vi har for oss selv, og sover ganske godt om natten. 

(Bilde er tatt av ungene under et opphold på sykehuset.) 

Om du lurer på noe i forbindelse med det jeg har skrevet skal du bare spørre 🙂 Enten her eller i melding. 

Jeg har lenge fundert over hvordan alle rundt meg har fått råd til kosmetisk kirurgi, og har innerst inne vært en smule sjalu. Det har seg nemlig slik at svært mange jeg ser har fått enorme pupper eller bryster for de som er litt finere på det. Og som de fleste kvinner er jeg selvfølgelig ikke fornøyd med de jeg har blitt skapt med, og drømmer stadig om at de skulle øke en størrelse over natten. Jeg er ikke den typen som er imot kosmetisk kirurgi, og tenker som så at folk må få lov å bestemme over egen kropp, uten at alle skal ha en mening om den. Men ikke snakk om at jeg skal gjøre det med meg selv, for jeg vil ikke påføre meg mer smerte en det som er overhode nødvendig. Det får holde med de to ungene jeg har presset ut av mitt private område og hullene jeg tok i ørene i mine yngre dager. (Og her snakker vi om en uskarp sikkerhetsnål som var svid med lighter, siden min kjære passer hadde mistet spissen sin.) Så det blir ingen operasjon for å pynte på meg selv med andre ord. 

Jeg hadde sikkert tenkt på en annen måte om jeg faktisk hadde store problemer med noe som teknisk sett kan endres på, men sist jeg viste finnes det ingen mulighet for å fylle kroppen med ekstra kroppsfett, så da får det heller være. 

Men tilbake til de store puppene!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det har seg slik at jeg fikk en stor “aha” opplevelse under et sjeldent besøk på undertøysavdelingen. Det var på tide å bytte ut noen slitene brystholdere eller BH om du vil, og jeg gjorde store øyne da jeg oppdaget det som kalles wonderbra, om jeg ikke tar helt feil. (Igjen…) Det var innebygget puter som hadde samme størrelse som puppen min er i dag, og det er jo GENIALT!  Så for et par hundre kroner var denne fantastiske saken min, og jeg var snar med å komme meg hjem å bytte ut den gamle. Og uten smerter og en formue i penger gikk jeg opp flere puppestørelser, og jeg skal si deg jeg er fornøyd! (Den eneste gangen brystene mine har vært på denne størrelsen er etter to stykk barnefødsler, med melkespreng og andre ubehagligheter. 

Men desverre var lykken kortvarig, for til slutt må den av igjen. Og da henger de samme små plommene der, fornærmet over en kjip BH som gjemte dem helt bort. 

Heldigvis sier min bedre halvdel at det ikke har noe å si hvor store de er, og selv om jeg mistenker han for å ikke ha kjent så nøye på dem. MEN så har det vel heller aldri vært mannfolket som har sakt at pupper skal være store, det er vel strengt tatt vi kvinner som har disse tankene….

Kjære leser, hold deg fast, for i dag poster jeg et meget imponerende innlegg. (Ehm…) Etter mange spørsmål om jeg kunne legge ut “dagens antrekk” har jeg gjort en stor innsats med å overale min bedre halvdel til en aldri så liten fotografering. (Når jeg lovet at jeg ikke skulle mase om husarbeid resten av dagen, gikk han til slutt med på det!) Legg foresten merke til mengden snø som enda er igjen, så om jeg skulle få lyst til å bruke skiene, kan jeg går rundt i egen hage! Jeg kan vel egentlig ikke skryte av de helt store forberedelsene, men jeg har fått forståelse av at disse bildene skal være av dagens bekledning, å da er det jo ikke så farlig?!! (Tror kanskje jeg hadde hatt godt av en tur på solarium og en makeover, men det ser dårlig ut!) 

Dagens bekledning består av en godt brukt joggebukse som er utrolig behagelig, og nøye plukket ut av klesskapet. (Den lå med andre ord øverst!) Genseren er 2dags bruk, og utrolig nok overlevde den dagen i går uten å få noen form for flekker! (Veldig godt gjort når jeg omgåes barn.) Sjalet jeg har surret rundt halsen var stort sett bare tilfeldig, og lå på ganggulvet når jeg tasset ut døren. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Siden det ikke er direkte sommer i Tromsø, må de tykke og varme ullsokkan være på plass, og de er så store at de enste skoene som passer er “balsfjordbotsan” mine. Men så har jeg jo hørt at høye hæler er et must, så da må jo disse falle i smak…(Ifølge min bedre halvdel så er dette typisk sko som brukes i balsfjorden, og det burde han vite litt om siden han tross alt har sine røtter derfra, blandt annet.) Når du bruker denne typen sko er det ekstremt viktig at du har sokkene/lestene godt trekt over buksen din, evt en bukse som er alt for kort!

Håret er nøye ordnet, og vasket til ære for bildene. (Dere kan i alle fall tro dette, selv om jeg vasket det fordi noen hadde gitt meg en klem med syltetøy på kjøpet og jeg ikke orket bruke hårføner. Jeg har ikke tålmodighet til å stå foran speilet over lenger tid, og siden jeg har fått utdelt hår for to stykker så tar det usannsynlig lang tid å tørke det.)

 Så dette er altså meg på en helt vanlig dag, og mest sannsynlig slik du vil møte meg på min vei.

(Utenom skoene, de er livsfarlige om jeg skal bevege meg over større områder, så har vanligvis på meg joggesko…) 

Siden jeg føler at jeg faktisk må sjekke opp «fakta» før jeg utaler meg om en ting, satt jeg og så på programmet som omhandler små jenter som dalles opp for å være med i konkurranse om hvem som er finest og flinkest. Og jeg må si at jeg var kvalm etter de første fem minuttene, hadde mest lyst til å slå av TVen. 

Hva er det som feiler et menneske som kun ønsker seg en jente, og sier i full offentlighet at om hun ikke fikk det, ville hun blitt psykisk syk? OG at hun ønsket seg denne jenten så hun kunne melde henne på disse konkurransene. Hva vil de resterende guttene hun har fra før føle når de hører mammaen si slikt? Det kan umulig være et sunt miljø å vokse opp i. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så kommer de innom forberedelsene, og jeg sitter her med åpen munn. I mine øyne er det barnemishandling å VOKSE hårene av et barn, og når du ser den stakkars jenta som hyler av skrekk får jeg ondt i meg. Skal dette være underholdning? For meg ser det mer ut som barnemishandling, og jeg synes overhode ikke dette er noe som burde sendes på TV. Mødre som gjør dette mot barna sine burde heller få seg en real omgang juling. (Og det er ikke ofte jeg føler for å yte vold mot andre…)

(Bildet er hentet fra google)

Små babyer farges med brunfarge så de skal se «best mulig» ut foran disse konkurransene, og jeg lurer veldig på hvem det er som bestemmer at barna er fine når de ser ut som de er smurt inn i skokrem og så overspaklet at de ikke kan bevege ansiktet? For meg er barn fine når de er naturlige, med håret til alle kanter og en tann som mangler i munnen. Ikke når de har en enorm parykk som gjør at hode ser ut som det er tre ganger større en resten av kroppen og løstenner som stikker ut av munnen. Stakkars barn som vokser opp med dette presset over seg, de kommer aldri til å få noe normalt forhold til hva ekte skjønnhet er. Barn skal ikke se ut som dukker, de skal se levende ut. 

Og det skal lite hjernekapasitet til for å forstå at de fleste mødrene gjør dette for egene del, og ikke for barna sin. Hvordan 6månder gammel baby ønsker selv å være med i en missekonkurranse? De stresser rundt og flere bruker beroligende medisiner før konkuransene, og jeg stiller et stort spørsmålsteng med miljøet disse barna vokser opp i. Mødrene glemmer helt barna, og tvinger dem til å være en kunstig framstilling av hva som er vakkert i et samfunn. (Og jeg er veldig glad for at vi ikke er like hysteriske her i nroge, men jeg er redd for at utviklingen går den veien uansett!) Og når jeg ser de sier disse tingene så alle kan høre, hva gjør de når kamera er pakket ned og de fremmede folkene er ute av huset? Som regel prøver vi alltid å gjøre vårt beste, og framstiller oss så ordentlig som mulig når vi skal sees av andre. 

Og istendenfor å trøste barna når de gjør feil, kjefter mødrene og bryter ned det lille selvbilde disse jentene har. De blir sure og oppfører seg som trassige treåringer når barna ikke vinner, istedenfor å lære dem at det viktigste er å delta og gjøre sitt beste. Eller å faktisk ta barnet på fanget og gi det omsorg når det er lei seg og skuffet over at det ikke nådde til toppen.

(Bildet er hentet fra google.) 

Disse konkuransene skulle vært ulovlige, for ingen barn fortjener stresset og presset som oppstår i forbindelse med dem. Hvor er det blitt av verdiene om at barn skal være barn, og ikke utstillingsdukker? At barn skal gå i klær som gir dem muligheten til å utfolde seg selv, og ikke minst leve. At de skal kunne ha en flekk her og der uten at det har noe å si i forhold til om de er fine eller ikke. Og hvorfor skal vi gjøre veldig små barn til voksene? Det er så utrolig feil, og jeg kan ikke forstå hvorfor norske TVkanaler sender dette? Vi burde holde oss for gode til å underholde oss med denne typen programmer, og jeg kan love deg at jeg ikke kommer til å se flere episoder. 

Etter ei natt med nesten ingen søvn var det godt å synke ned på sofaen å få seg noen sårt trengte timer med hvile. Men desverre sitter jeg alltid med en enorm skyldfølelse når jeg leverer minstemann i barnehagen etter en slik natt, for jeg vet at han også er sliten. Det river i hjerte, og den dumme tanken om at jeg er en egoistisk mor lurer seg inn i hode mitt. Selv om jeg vet at han tåler søvnmangelen godt, så vet jeg at det blir en vanskelig ettermiddag for han. Han gråter og blir utilpass. Men han får uansett ikke sove noe mer på dagtid enn på natten, så om han var hjemme ville det ikke gjort den store forskjellen. 

I en god periode sover han ca 6timer sammenhengende om natten, ikke mye for en 3åring. Men det er mye i forhold til hvor mye han sov når han var mindre, er det veldig mye. Til å starte med prøvde vi alle de flotte og fine søvnrådene som finnes, uten noe som helst form for endring i lilleskattens sovemønster. Og i grunnen er det jo ikke rart, for smertene blir ikke mindre av at han legges tidligere, sover i egen seng på eget rom, ikke snakkes til om natten osv. 

For å overleve lar vi han komme å sove i vår seng om natten, mest fordi vi trenger de få timene med søvn vi kan få. Og selv om kvaliteten blir dårligere med en urolig liten gutt i sengen, er det bedre en ingen ting i det hele tatt. Og han våkner like ofte uansett hvor han sover, alt etter som hvor mye smerter han har. Men vi legger han alltid i sin egen seng om kvelden, og det er aldri noe problem å få han til å sove. Han er den typen unge som liker å sove, og sier “takk mamma” når vi sier det er leggetid. Men han får aldri fred til å sove i ro hele natten, og de få gangene dette har hendt har vi blitt bekymret og våknet av den grunnen. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Han mer søvn etter at han startet på medisin, og det gjør at vi har en litt mer fornøyd og livsglad gutt sammen med oss. Så som regel sover han fra han legger seg til det er gått seks timer, for så å våkne opp flere ganger i løpet av resten av natten. Og som regel tar vi morgen veldig tidlig, for han orker ikke prøve å sove mer. Men det er mye bedre en de første to årene da han våknet en gang i timen, eller da han gikk våken i over et døgn, for så og sovne noen timer å våkne igjen. Gråten når han våknet var hjerteskjærende, og jeg gråt sammen med han mens han lå tett inntill meg og kastet på den lille kroppen.  Hvor mange ganger ønsket jeg ikke å overta hans plager, slik at han skulle få sove som et lite barn fortjener. Rolig og avslappet gjennom natten. 

Jeg er glad for at medisinene gjør dagene hans bedre, selv om jeg vet hva de kan gjøre med den lille kroppen i løpet av et langt liv. Men uten dem vil han ikke få nore ro, og det vil skade han like mye. Jeg håper vi en dag vil få et svar på hva som plager han, og ikke minst en behandling som kan hjelpe. 

Heldigvis går vi mot sommer, og varmere tempratur ute. Da vet vi at han får det bedre og at smertene blir mindre. Så vi håper at denne sommeren blir fylt med varme dager. 

Om vi hadde hatt muligheten skulle vi tatt han med til varmere strøk i løpet av vinteren, og gitt han en liten pause fra kulden og smertene som forterskes av den. For uansett hvor varmt vi har det inne og hvor mye ull han bruker blir han påvirket av kulden ute. 

Jeg er så stolt av den fantastiske lille gutten min med det gode smilet og all den kjærligheten han gir til oss rundt seg, til tross for alt det vonde som hele tiden henger over han. 

Det blir ikke mye plass i sengen til mamma og pappa, men hva gjør det om vi kan gi minstemann den omsorgen han trenger for å komme gjennom den tøffe natten? 

Minner alle på Gi bort saken jeg har her på bloggen min 😀 

(Og mamma det funke ikke å bestikke mæ med middag samt like alle innleggan mine, du må være med i trekninga på lik linje med alle de andre!) 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det du må gjøre er å trykke liker på facebooksiden min og kommentere under dette innlegget

Når jeg når 300 trekker jeg den heldige vinneren av smykket, så om du deler facebooksiden min med andre vil det ikke ta så lang tid 🙂

(Satser på at ingen forstår at jeg bare gjør dette for å få flere lesere, og for at jeg skal finne nye blogger  jeg kan lese! 😀 )

Når jeg ser disse bildene blir jeg automatisk irritert, for hvorfor skal vi alltid skille mellom tynn og tykk? Jenten i seg selv har jeg ikke noe imot, alle er fine. Uavhengi av hvordan bmi de har og begge kampanjene kunne været gode, hadde det ikke vært for det enorme kroppsfokuset de legger på oss.

Men når vi kommer til teksten er det noe som skurrer, “real beauty campaign”, hvordan i helvete kan det være ekte skjønnhet når det kun involverer en gruppe jenter? Hva med oss andre, vi som er veldig tynne, eller dem som er større? Er ikke vi gode nok til å være med på bilde? 

Og det andre bilde er  ikke bedre, for om du skal ha noen til å elske kroppen sin så må du også inkludere alle de ulike formene og fasongene som er der ute. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg er lei av at vi alltid skal fremheve en gruppe, hvorfor ikke ta alle med det samme? For uansett hvordan størrelse du har, vil det alltid være noen som synes din kropp er den beste i verden. Kan ikke samfunnet ta ansvar og vise at alle må få være den de er? 

Og til alle dem som sier at jamen det finnes jo tusenvis av slike bilder av tynne jenter, så hva er problemet om det kommer et av tykker jenter? 

Problemet er at vi bare endrer fokus, og skaper et urealistisk bilde som jenter skal leve etter. 

Den dagen jeg ser et bilde der det er jenter i alle fasonger og høyder vil jeg være fornøyd, da har vi grunn til å feire. Men frem til da må vi desverre leve i en verden som ikke godtar et menneske for den personen de er, og dømmer det etter utseende. 

Det hele starte en mørk og vindfull vinterkveld for noen år siden. Det skulle bli det første møte mellom meg og min fremtidige ektemann og livet mitt skulle ta en helt ny vei. 

Men slik ble det altså ikke, for den utålmodige mannen kjørte fra meg. Han syntes ikke det var greit å stå å vente på to småtrege jenter som ikke klarte komme seg ut til avtalt tid. Så det jeg så av han den dagen var bare bakparten på bilen. Det skal sies at feilen i det hele var en kommunikasjonssvikt mellom mitt kjære søskenbarn og mannen. 

Tiden gikk, og vi nærmet oss vår. Jeg og mitt kjære søskenbarn fant ut at det var på tide at jeg fikk oppleve Ikea, problemet var at ingen av oss kunne kjøre og ikea ligger 8timers kjøring ifra oss. 

Tydeligvis hadde mannen litt dårlig samviktighet etter vinterkvelden, og sa ja til å kjøre. (Han hadde ikke opplevd oss sammen enda, og viste med andre ord ingenting om hvor hysterisk morsome vi er…) Han fikk en liten forsmak under bursdagsselskapet til mitt kjære søskenbarn, men nå var det for sent å trekke seg. Og han var egentlig bare veldig heldig som skulle få lov til å sitte 16timer i bil sammen med oss! 

Vi avtalte at turen skulle bli en helg på våren, og vi skulle kjøre midt på natten så vi var framme ved åpningstid. Jeg og mitt kjære søskenbarn fant ut at vi måtte møte opp hos han  en halv time etter stengetid på byen, og vi fant ut at den beste løsningen var en real fest før vi dro. Du kan tro at det ikke var mange som trodde oss når vi nektet å bli med på etterpåfest, og publiserte «vi ska kjøre til Ikea nu, så det kan vi ikke!». 

Vi kom oss til leiligheten hans etter en litt svingete tur som inkl. nattmatt, blotting og folk som glemte å finne seg et rom. (Burde kanskje si at det IKKE var vi som viste hud…)

Etter et raskt klesbytte kom vi oss i bilen, og jeg tror at mannen egentlig angret seg. (Kan ha noe med finsingen vår å gjøre.) Men flaks for han så sovnet vi ganske umidelbart vi hadde pasert bygrensen, og sov store deler av veien. Men ettersom jeg var veldig tørst på kvelden, var formen redusert. Og mine taleevner var forsvunnet. Jeg kom med flere gullkorn i løpet av kjøreturen, og hørtes ikke ut som den skarpeste kniven i skuffen. Og hadde jeg vist at dette skulle bli min framtidige ektemann skulle jeg hørt etter mitt kjære søsken barn når hun sa «Nå skal du være stille!» (Og det skal mye til, for hun snakker like mye som meg…) 

Inne på Ikea skulle man tro at jeg var opptatt av alle de fantastiske tingene, men jeg tok meg selv i å gå å sikle etter mannen. Jeg tok det som et tegn på at det var svært lenge siden sist jeg hadde sett en kjekk mann naken, og at jeg enda var småfull. For inne i hode mitt gikk han rundt uten klær, noe vanligvis folk ikke bruker gjøre.

Det første bilde tatt av oss sammen, rett etter at han med et “uhell” prøvde å varme “brystkassen” min på en iskald myrslette i et av våre naboland. 

På tur hjem oppdaget vi at vi har holdt til i samme omgangskrets, uten å møtt på hverandre før. Vi snakket lenge, men av en eller annen grunn husker jeg bare hvor fantastisk sexy det var når han satt der foran meg med de brede og maskuline skuldrene. Så for å være helt ærlig har jeg ingen anelse om hva som ramlet ut av meg. 

Etter dette fikk vi god kontakt på nett, og han var min faste nettkompis når jeg satt på nattevakt. (Mistenker at han hadde noen trøtte dager siden han jobbet dagtid.) Han hadde lovet meg middag, og denne fant jeg til slutt ut at det var på tide vi fikk til. For nå var jeg klar for en aldri så liten helgeromanse. 

Bilde fra vår første sommer sammen, og som vanlig slo min meget fotogene side til. 

En helg ble til mange, og en dag oppdaget jeg at vi lå å la planer for mange uker fremover.  Og fra dag en hadde vi oppført oss som et gammelt ektepar, selv om begge var fast bestemt på at vi ikke skulle ha noe seriøst forhold.  Så annen hver uke var jeg usedvanlig usosial, og påsto jeg bare lå hjemme og leste. (Egentlig trodde ingen meg, men jeg ønsket ikke å publisere for hele verden at jeg hadde meg en helgevenn…) 

Tiden gikk, og vi måtte innse at begge var ute å kjørte, for her var det mye følelser i bilde. Vi hadde ramlet over den «store kjærligheten» uten at vi i det hele tatt var på leting. 

Et av mine favorittbilder, og jeg liker å tro at vi ser på hverandre på samme måten som da vi fant sammen. 

Siden da har vi holdt i lag i tykt og tynt, storm og sol og alle de andre klisjeutrykkene.Vi krangler aldri og det eneste vi har å diskutere over er om han tar buksen inn på bade eller om jeg setter oppvasken i maskin. Han var den mest fantastiske gutten jeg noen gang hadde møtt og han valgte meg for den jeg var, med hud og hår og eldstegutten. (Og det beste av alt er at han elsker meg, til tross for alle mine feil og mangler.) 

Like forelsket og denne gangen med en liten tass i magen min. (OG til alle dem jeg kjenner som vil flire høyt, jeg snakker om en baby 😛 ) 

Dette er da historien om hvordan vi ble til oss. Jeg vil også takke mitt kjære søskenbarn som hele tiden dyttet oss sammen, og som lekte kirsten giftekniv.

Meg og kjæresten på en brygge i sverige, på klining…(Det har vi imidelrtidig sluttet med, ettersom småguttene som regel overfaller oss hvis vi prøver!) 

(Siden jeg mistenker at mannen er litt uenig i noen punkter på listen, og han regelmessig tar en titt innom bloggen, kan det hende jeg blir nødt til å publisere hans verson av saken om noen dager…) 

Til slutt vil jeg kaste på noen <3 <3 <3 for å romantisere?!! (er ikke helt sikker på om det er et ord) innlegget litt, bare sån for syns skyld.