Når gutten min ikke sover.

Etter ei natt med nesten ingen søvn var det godt å synke ned på sofaen å få seg noen sårt trengte timer med hvile. Men desverre sitter jeg alltid med en enorm skyldfølelse når jeg leverer minstemann i barnehagen etter en slik natt, for jeg vet at han også er sliten. Det river i hjerte, og den dumme tanken om at jeg er en egoistisk mor lurer seg inn i hode mitt. Selv om jeg vet at han tåler søvnmangelen godt, så vet jeg at det blir en vanskelig ettermiddag for han. Han gråter og blir utilpass. Men han får uansett ikke sove noe mer på dagtid enn på natten, så om han var hjemme ville det ikke gjort den store forskjellen. 

I en god periode sover han ca 6timer sammenhengende om natten, ikke mye for en 3åring. Men det er mye i forhold til hvor mye han sov når han var mindre, er det veldig mye. Til å starte med prøvde vi alle de flotte og fine søvnrådene som finnes, uten noe som helst form for endring i lilleskattens sovemønster. Og i grunnen er det jo ikke rart, for smertene blir ikke mindre av at han legges tidligere, sover i egen seng på eget rom, ikke snakkes til om natten osv. 

For å overleve lar vi han komme å sove i vår seng om natten, mest fordi vi trenger de få timene med søvn vi kan få. Og selv om kvaliteten blir dårligere med en urolig liten gutt i sengen, er det bedre en ingen ting i det hele tatt. Og han våkner like ofte uansett hvor han sover, alt etter som hvor mye smerter han har. Men vi legger han alltid i sin egen seng om kvelden, og det er aldri noe problem å få han til å sove. Han er den typen unge som liker å sove, og sier “takk mamma” når vi sier det er leggetid. Men han får aldri fred til å sove i ro hele natten, og de få gangene dette har hendt har vi blitt bekymret og våknet av den grunnen. 

Han mer søvn etter at han startet på medisin, og det gjør at vi har en litt mer fornøyd og livsglad gutt sammen med oss. Så som regel sover han fra han legger seg til det er gått seks timer, for så å våkne opp flere ganger i løpet av resten av natten. Og som regel tar vi morgen veldig tidlig, for han orker ikke prøve å sove mer. Men det er mye bedre en de første to årene da han våknet en gang i timen, eller da han gikk våken i over et døgn, for så og sovne noen timer å våkne igjen. Gråten når han våknet var hjerteskjærende, og jeg gråt sammen med han mens han lå tett inntill meg og kastet på den lille kroppen.  Hvor mange ganger ønsket jeg ikke å overta hans plager, slik at han skulle få sove som et lite barn fortjener. Rolig og avslappet gjennom natten. 

Jeg er glad for at medisinene gjør dagene hans bedre, selv om jeg vet hva de kan gjøre med den lille kroppen i løpet av et langt liv. Men uten dem vil han ikke få nore ro, og det vil skade han like mye. Jeg håper vi en dag vil få et svar på hva som plager han, og ikke minst en behandling som kan hjelpe. 

Heldigvis går vi mot sommer, og varmere tempratur ute. Da vet vi at han får det bedre og at smertene blir mindre. Så vi håper at denne sommeren blir fylt med varme dager. 

Om vi hadde hatt muligheten skulle vi tatt han med til varmere strøk i løpet av vinteren, og gitt han en liten pause fra kulden og smertene som forterskes av den. For uansett hvor varmt vi har det inne og hvor mye ull han bruker blir han påvirket av kulden ute. 

Jeg er så stolt av den fantastiske lille gutten min med det gode smilet og all den kjærligheten han gir til oss rundt seg, til tross for alt det vonde som hele tiden henger over han. 

Det blir ikke mye plass i sengen til mamma og pappa, men hva gjør det om vi kan gi minstemann den omsorgen han trenger for å komme gjennom den tøffe natten? 

10 kommentarer

Siste innlegg