“Endelig” hjemme!

Det fine med å bo i campingvogn i tre uker er å komme hjem å oppdage at den vanligvis så lille leiligheten vår er blitt enormt stor. Det er nesten så jeg ikke forstår hvorfor vi sier den er liten, men jeg regner med at det ikke tar mange dagene før jeg oppdager at jeg har tilpasset meg omgivelsene igjen. Og siden jeg er rimelig klosset så er det lykken å kunne bevege seg rundt uten å duke eller dytte bort i skap, skuffer, bordkanter og vegger. Ja i alle fall for det meste, jeg klarer fortsatt å treffe veggen innimellom, men det blir færre treff nå som jeg har mer plass å bevege meg på. 

Det er også en lykke å komme hjem til vårt egent do, for de offentlige er ikke alltid like rene og mini-toalettet i vogna er ganske ubehagelig å gjøre sitt fornødne på. Så jeg hoppet litt av lykke når vi kom hjem klokken tre om natten og jeg kunne synke ned på toalettet tissetrengt som jeg var uten å sjekke det for spor av grisete mennesker som ikke er så nøye med hva de etterlater seg på både ringen og papirholderen. Og jeg måtte styre meg for å ikke hyle av lykke når jeg skulle dusje med visshet om at jeg vil kunne vaske håret uten å være redd for at vannet slår seg av når jeg står der med såpe i øynene. 

Nåja, mine toalettvaner er vel ikke det morsomste lesestoffet, men jeg mistenker at mange kjenner seg god igjen i mine beretninger. 

Det værste av ferien står for tur, for nå skal vogna tømmes og hundrevis av maskiner med klær skal vaskes. Alt skal ryddes på plass og midt oppe i det hele skal hverdagens rutiner sakte men sikkert på plass. Eller, det vil si at bare mine rutiner skal på plass, for denne uken har vi avlastning til minstemann og eldstemann skal til faren. Og vi har en uke full av planer. Men jeg vurderer faktisk å avlyse dem alle for å bare ligge på sofaen, strikke og lytte på gode lydbøker. 


Jeg savner allerede sola, varmen og trollunger som spruter meg søkk våt med vannpistoler som hevn for at de ikke kan spise godteri hele dagen!
 

Sommeren 2016 har i grunnen vært veldig fin, selv om vi har opplevd at eldstemann fikk frastjålet telefon sin og at campingen rotet det til med bookingen vår så vi måtte returnere før planlagt. Og på grunn av det skal jeg nå lage en vurdering av alle campingene vi besøker, slik at andre kan få svar på de spørsmål man har som ikke står på nettsidene. Ikke alle plasser gir like gode opplevelser, og det er gjerne de vi forventer minst av som overrasker mest! Så kom gjerne med spørsmål som du ikke får svar på når du besøker nettsidene til de ulike campingplassene. Og jeg sier heller ikke nei til tips om gode campingplasser fra nord til sør i Sverige. Vår ferd går dit hvert år i sommerferien, og ferden vår bestemmes av dagsformen til minstemann så vi kjører ofte i rykk og napp. En dag kjører vi langt, en annen kort. Så vi besøker ganske mange plasser på vår ferd. 

Facebooksiden min finner du her! 

Sunn Fornuft Plakaten, et skritt i riktig retning?

Så, hvordan skal jeg skrive uten å høres ut som en som skal belære andre, eller påtvinge den som leser mine tanker? Det er ikke en lett problemstilling, og vanligvis unngår jeg tekster i den retningen. Men denne gangen velger jeg å gjøre et unntak, for saken i seg selv er viktig, og kanskje den kan være med å forme den hverdagen mine barn skal vokse opp i. 

Det er stort mediefokus på kropp og det er mye snakk om det perfekte. Vi legger alt for store krav til oss selv hva det gjelder eget utseende. Vi glemmer helt at mangfold er vakkert, og at om alle skulle være identiske ville det bli like kjedelig som ensfargede byggeklosser stablet mot hverandre på gulvet. Fargeløst, og kjedelig ville det vært. Så hvorfor i alle dager legger vi så stor vekt på å oppnå noe annet en det vi er? Hvorfor kan vi ikke se på oss selv med mildere øyne, og åpne øynene for at vi alle heldigvis ikke er laget etter samme form. 

Vi vet at media påvirker, og mange av oss som blogger velger nå å støtte “Sunn Fornuft Plakaten”, som er gode råd og retningslinjer i hvordan du bør opptre på nett som et positivt forbilde. 

Jeg mener ikke at bloggere har skyld i at andre får dårlig selvbilde eller spiseforstyrrelser, for der må ALLE som skriver på nett ta ansvar. Både de som skriver lange tekster og de som legger igjen kommentarer. For det vi sier kan ha stor påvirkningskraft på andre. Men vi vet at bloggere gjerne er forbilder for unge mennesker, barn som er på vei å bli voksen. Og det er lett for dem å bli påvirket av det forbildet skriver. Så en vær varsom plakat er ønsket, ikke for å kreve at andre skal følge den til punkt å prikke, men for å gjøre alle som skriver oppmerksom på at deres ord kan påvirke andre.

Nå vil nok ikke en plakat løse det store problemet alene, men det er kanskje noen skritt i riktig retning. En pekepinne om hvor vi bør gå i fremtiden. 

Vi trenger ikke fortelle hvordan størrelse vi bruker, vi trenger ikke skryte av midjemål, vi trenger ikke fortelle i detalj hva vi spiser og vi treger absolutt ikke fokusere bare på kroppen vår. Snakk positivt om treningsglede, matlaging, sminke, og snakk om hvor fint det er med mangfold. 

Det er ikke speilbildet som skal avgjøre om du er vakker, det er ditt indre. 

Du kan lese mer om “Sunn fornuft” kampanjen her! Gode råd til gode tekster. Husk at du aldri vet hvem som leser det du skriver. 

Facebooksiden min finner du her! 

#sunnfornuft #kroppspress #ansvar #spiseforstyrrelser #kroppsbilde #selvbilde

Gullkorn fra familiemunn.

Ahh, hva er vel sommeren uten unger som brøler «Fy faen, æ daue!» så alle på campingplassen hører det i det han drefser opp døra på morgenen for å sjekke været, og varmen slår mot han. Han har glemt at vi bor i ei lita campingvogn, og at vi ikke trenger å rope til hverandre. 

Selvfølgelig følger han opp senere med å brøle «Hutt dæ vækk, før hælvette!» til faren, som står å snakker med noen søte eldre svensker. Beskjeden han fikk fra meg var å si pent til faren at nå var han klar å gå i dusjen. Jeg døde litt der, før jeg falt sammen i latter å håpet inderlig at ingen forsto hva pjokken sa. Men ettersom jeg hørte latterbrøl fra alle kanter tror jeg de fleste oppfattet betydningen av ordene. 

Nåja, språket retter seg etter hvert vil jeg tro, så lenge vi kan la være å kjefte eller le av han. I alle fall har eldstemann skjerpet seg, og bannes kun når han spenner i stolben. (Nesten?)


“Se der ligg du å han pappa!”

Ellers kom vi i dag til det punktet i ferien at vi voksene har fått nok av sure og utakknemlige unger som maser fra de slår opp øynene til de slokner, og muligens litt i søvne også. Så etter at mor trampende hadde tatt en timeout i dusjen, samlet vi sammen til familieråd i forteltet på campingvogna. Vel som de fleste vet er veggene tynne som tråder og samtlige i nærheten fikk høre mors småhissige beskjeder om hva som er akseptabel oppførsel og hvordan det føles for oss foreldrene å ha unger som glemmer at også vi skal nyte ferie. Vel, det endte med hyll som kunne tyde på at noen hold på å «daue», og det var merkelig mange som gikk forbi vogna et par ekstra runder i perioden vi hold råd. Vi ble venner etterpå, og nå er vi enige om at alle skal ha det fint. (Det gjenstår å se om det faktisk fungerer i praksis?)

Privatlivet er ikke så lett å holder for seg selv når man bor i en blikkboks med papirtynne vegger, og selv det minste nys merkes for alle på utsiden. Nå er jeg ikke den mest sjenerte, så det bryr meg ikke så alt for mye. Men jeg prøver i det minste å tilpasse meg omgivelsene.

Men i dag gikk det galt, og hele campingen fikk høre. Jeg var på do, og innså at her hadde noe gått galt. Mensen er kommet en uke for tidlig, og tampongene lå ikke innen umiddelbar rekkevidde. Jeg ropte et par ganger før jeg fikk kontakt på utsiden av pappen som forestiller toalettdøren, og prøvde å formidle med innestemme at jeg trengte tampongene som lå nederst i klesskapet. Jeg fikk «hæ?!» til svar to ganger, og da ble den røde rullegardinen sluppet. Og jeg brølte, kan du hente de svartens tampongene til meg! (Jepp, det er meg minstemann har lært å brøle av?) Dette kunne jo vært enden på historien, men tror du ikke at dem smarte personen på utsiden spurte om hvorfor?!! Han fikk svar på tiltale, og dessverre ble alle i en omkrets av hundre meter også informert. Selvfølgelig er det usannsynlig morsomt å terge meg i disse dager og enhver mulighet benyttes med det største glede. 

Takk og pris for at det var sol i dag, og at jeg kunne gjemme meg bak et par svære solbriller mens jeg snek meg rund vogna og latet som st det ikke var jeg som ropte å skrek hele dagen og er tidenes PMS-troll. 

Jeg prøver å ikke tenke på hva de andre rundt oss sier om den brautende, brølende nord-norske familien som ferier i nabolaget. 

Men utenom dette har vi det i grunnen ganske bra. 

Facebooksiden min finner du her! 

Sommer oppdatering!

Så kom det en gråværsdag, og det er jo i grunnen greit selv om vi er på ferie. Det gir oss tid til å rydde og vaske, ja i alle fall kattevask av vogna. Litt anstendig må vi jo være selv om det er ferie og vi nyter tiden uten noe hverdagslig mas. Det siste er for så vidt ikke helt sant, for noen ting kan vi ikke la være. Medisin skal følges opp og en liten gutt skal trøstes når han har vondt. De to siste nettene har ikke vært så bra, men det forventet vi når temperaturen endret seg. 

I går var det ekstra ille for minstemann, og vi er virkelig glad for at vi har rullestolen med oss så vi ikke blir låst inne i campingvogna. 

Guttene storkoser seg til tross for litt tilsnakk, for de er små engler med litt skit på vingene. Og de finner stadig på noe de ikke burde. Men ikke for mye heldigvis, så humøret er i grunnen på topp hos oss alle. 


Et sekund av ekte søskenkjærlighet, der de pønsker på sprell! 

De siste dagene har vi vekslet på å være på stranden, hvile i vogna eller dra på shopping til tross for store protester hos de to yngste i reisefølget. Men jeg har funnet både klær og sko til dem på salg, så jeg er fornøyd. 

Om jeg skal klage på noe må det være at jeg stadig får meldinger hjemmefra om at det kommer små pakker i posten jeg ikke kan vente med å åpne. Ebay er tingen, og jeg har bestilt masse små fiffige håndarbeids dingser. Ellers er tilbakemeldingen fra husokkupanten vår at plantene mine fortsatt lever og at skoene mine en så lenge får stå i fred. 

Nå håper vi bare på bedre vær så vi kan få sove hele natten igjen, og spesielt for minstemanns skyld. Vi ser hvor god fremgang språket har med det samme han sover og aktivitetsnivået hans øker betraktelig. Av og til svir det i hjerte å tenke på hva den lille pjokken går gjennom, for jeg kjenner virkelig hvor vondt det er å ha konstante smerter. Men vi må lære å leve med dem, for noe mirakel kommer neppe. 

Facebooksiden min finner du her!