Lakrispiper, et hån mot barnesoldater.

Lekebutikkene er fulle av leker som er utformet som våpen, våpen som er laget for å drepe! Våpen som barn andre plasser i verden en trygge lille trygge Norge lever med daglig, i frykt.

Disse lekene er så virkelighetsnære at om du tar dem med deg på et offentlig sted vil alarmen gå av, og det vil bli slått full katastrofealarm. Det vil bli store overskrifter i media om forsøk på attentat, og hele nasjonen vil bli skremt.

Om du googler lekevåpen og konsekvens, vil du få opp hundrevis av artikler som omhandler situasjoner der lekevåpen er blitt forvekslet med virkelige våpen. Der situasjon er blitt kritisk, fordi en eller annen har funnet ut at de skulle true noen andre på livet for å få noe de ønsket. Og det er vel strengt tatt ikke rart at dette hender heller, for de har da vitterlige vokst opp med at å true sine venner på livet, ikke får konsekvenser. Og at alle som ble skutt kunne reise seg opp å vandre sin vei etterpå, eller skyte tilbake.

For om vi sier at våre barn ikke forstår forskjellen på en lakrispipe vi spiser, kontra den ekte som brukes til å røyke med, så kan de i alle fall ikke forstå at et lekevåpen ikke er det samme som et ekte. De to delene er jo faktisk i mange tilfeller helt identiske, og det kan du ikke si om en lakrispipe med noen søte små rosa kuler på tuppen, kontra en pipe laget i tre fylt av svart grums som lukter vondt.

Og dette skal våre barn leke med, dette skal kjøpes inn og forsvares med at barna en dag vil lære hva det er uansett.

Vi lar barna våre leke krig, vil lar dem sikte på andre med disse grufulle lekevåpnene. Vi lar dem leke massakre, leke at de dreper.

Men lakrispiper, gud forby! Disse skal vi ikke vise våre barn i Norge. De kan jo bli utsatt for røykepress, og i verste fall bli avhengige av denne formen for tobakk senere i livet. Vi gjemmer dem under disken, og har opprettet lov om at dette skal være skjult!

Er det bare jeg som ser galskapen i dette? Er det bare jeg som tenker at våpen burde vært ulovlig i lek, våpen som er så virkelighetsnære at de vil skremme alle dem som ikke vet at de er kjøpt på en lekebutikk? Hva er moralen i dette?

Loven som gjorde at lakrispiper ble ulovlige i godterihyllen kom som en konsekvens i jakten på å redusere antallet røykere, og den skulle minimere lysten til en feilt rullings eller en elegant sigarett, ved at du tok bort den synlige fristelsen. Det skulle blant annet være et forebyggende tiltak for våre barn. For hvem vil vel se sine søte små vandrede rundt med sneipen i munnviken som en imitasjon av voksene.  Så også alle imitasjonsprodukter ble fjernet fra første hylle, og gjemt inni et mørkt skap.

For all del, jeg mener ikke vi skal bli helt hysteriske, og jeg mener heller ikke at vi skal se mellom fingrene på hva tobakk kan føre til, men er det virkelig nødvendig at en fireåring eier en identisk kopi av en AK47 eller en kalasjnikov, innkjøpt i nærbutikkens lekeavdeling. Ingen skal komme og fortelle meg at fireåringen forstår forskjellen på et ekte våpen, kontra et lekevåpen, når ikke engang erfarende politifolk ser om det er ekte eller ei.

I verden i dag kan du finne rundt 250 000 barnesoldater, som lever i en hverdag som selv ikke vi voksene kan forestille oss. En hverdag der trusler, psykisk stress, våpen og overlevelse har tatt plassen for fri lek. En verden svært få av dem kommer overlevende ut av. Og om de er så heldige at de får flytte til et trygt land som Norge, skal de da bli minnet på hvordan livet deres var hver eneste gang de åpner øynene? Skal vi bare drite i traumene svært mange av disse er påført og angsten som er banket inn i dem fra de var spedbarn.

Jeg sier ikke at vi skal undertrykke barns trang til å utforske grenser, eller omgjøre gutter til små smilende nikkedukker som leker med rosa biler som maks kan kjøre i 50km/h. Det jeg sier er at vi kan begrense hva de leker med, og tenke litt på andre barn, og ikke bare de vi selv har satt til verden.

Barn skal ikke trenge å leke realistisk krig når de bor i et land der vi har det svært godt og trygt, de skal slippe å lære om hvor grufulle mennesker kan være mot hverandre i virkeligheten, for de blir voksne fort nok og ser all ondskapen. Er det ikke et hån mot barn som lever som soldater, små gutter og jenter som går rund i frykt for livet sitt, at vi lar våre barn leke med virkelighetsnære torturinstrumenter, samtidig som vi er hysteriske for at de skal bli utsatt for godteri formet som tobakk.

Facebooksiden min finner du HER!

 

Harry handel!

Du vet den følelsen, den du kjenner når du våkner opp med en fot i ansiktet og noen som prøver å nappe hårene på leggene dine, bare for å se om du blir sur eller våkner? Den følelsen når du har sovet alt for lite siden du hele natten har blitt klasket til med armer og ben, dyttet ut av sengen og ikke minst pustet i ansiktet av en liten tass som ikke fikk sove. Den følelsen hadde jeg i dag, da jeg våknet med en unge som prøvde å putte en tå i nesen min og den andre som terroriserte leggen min bare for å se om jeg reagerte.

Humøret var med andre ord ikke på topp i dag, og ungene ble raskt kastet ut av rommet så de kunne springe å plage min bedre halvdel som trakk det lengste strået i går, og fikk sofaplass!

Siden vertskapet var ute en tur i går kveld/natt, hadde vi tenkt å prøve å begrense støynivået til barna i dag. I alle fall tidlig på morgenen, så vi ikke mister mulighet å ta dem med på besøk hit mer. Det sier vel seg selv at det er ganske umulig, og vi innså ganske fort at jo mer vi hysjet på dem, jo mer økte lydnivået. Så vi bestemte oss for å dra på ekte harry handel. (Slikt vi ikke har i Tromsø, for om vi skal over grensen der regnes det som en reise, ettersom vi blir borte hele dagen å vel så det!) Og selv om jeg egentlig bare ville sove, fikk vi samlet sammen de viltre guttene og puttet dem i bilen.

Turen gikk greit, om du ser bort ifra den idiotiske GPSen som overhode ikke kunne veien, og sendte oss på en ganske unødvendig rundtur. Det var minimalt med diskusjon fra baksetet, i alle fall de første 30 minuttene.

Jeg har selvfølgelig sett på tv hva harryhandel dreier seg om, men vi skulle altså verken kjøpe alkohol eller kjøtt. Og vi trasket for det meste rundt og så hva de hadde på butikkene. Men etter en stund kjente jeg at søvnmangelen førte til lav toleranse for sauene som sto i veien. Og her snakker vi om flokker av tobeinte som sperret absolutt hele muligheten til å gå forbi dem, og ikke reagerte før jeg nærmest glefset “Fløtt på ræva!”. Jeg hadde da opp til flere ganger prøvd å spørre høflig om de kunne flytte seg, så andre fikk passere. Men nei, ingen reaksjon. Så da måtte den ganske uhøflige nord-norske delen av meg komme til syne. Men om ikke annet flyttet de seg, og vi fikk gå videre. Men jeg innså fort at humøret mitt sank drastisk, og vi avsluttet handlerunden etter å ha spist litt fantastisk god og usunn hamburger mat!

I morgen går turen hjem igjen, og selv om vi virkelig har hatt det fint de siste dagene ser jeg frem til å komme hjem. Det merkes at vi ikke er alene når vi reiser, og det blir mer mas når vi ikke er i kjente omgivelser.

Facebooksiden min finner du HER!

Jeg bare MÅ fortelle om i går!

Så sitter jeg her og holder pusten, i redsel for at jeg skal vekke ungene som endelig sovnet! Det skal neimen ikke være lett å få de til å falle til ro i samme seng, og jeg har helt klart fått prøvd mine ferdigheter som mamma den siste timen! Men etter noen runder med alt fra godsnakk til trusler valgte jeg å legge den ene i fotenden, og den andre i hode-enden, samtidig som jeg bygget en mur mellom dem med puter og tepper! Det funket fint, i alle fall frem til en av byggets naboer fant ut at de skulle holde på med snekkerarbeid på en fredagskveld! Virkelig sjarmerende, for når de borrer eller sager høres det ut som de prøver å komme ned gjennom taket til oss. (Mulig det er det de driver på med altså, men jeg har ikke orket å gå å spørre.)

I dag flyttet vi oss fra vakre Brønnøya til en kompis og dama. De skal være så (u)heldige at vi skal bo hos dem frem til søndag, når flyet går hjem. Du tenker at jeg kanskje bør være sosial istedenfor å sitte klistret inn i PC-en, men ta det bare helt med ro. Jeg har sendt avgårde min bedre halvdel sammen med vertskapet på fest, så jeg kan tilbringe kvelden i sofakroken med selskap av to rotter.

Gårsdagen gikk over all forventning, i alle fall når det kom til reisen. Vi fikk reist med fly, tog, taxi og kabelferge, og guttene har garantert fått noen fine minner å ta med seg på veien videre. Flyturen gikk så utrolig lett, og hvem hadde vel tenkt at en rullestol kunne gjøre så mye. Stolen fikk være med oss helt inn til flyet, og vi fikk fantastisk god behandling av alle personene vi møtte underveis. Nesten, om du ser bort fra den ene flyvertinnen som bokstavelig talt glefset nei til oss, da vi spurte om dem hadde et pledd eller noe vi kunne låne å ha over beina på minstemann. Hva har hendt med «nei, dessverre?!», det var jo ikke som at vi ba hende om å lande flyet eller trylle frem et slott. Ungene satt til og med helt i ro, og lagde så lite lyd at jeg ble bekymret. Hun hadde tydeligvis en særdeles dårlig dag på jobben.

Minstemann følger nøye med på hva som hender utenfor, og forteller med stor iver om hver minste lille bevegelse til mannen som fyller drivstoff på flyet.

Men på toget møtte vi hennes absolutte motstykke, for der kom konduktøren og spurte flere ganger om vi var helt sikre på at han ikke skulle hjelpe oss av toget når vi skulle av. Vi forsikret han om at det gikk fint, og at det sikkert var noen som trengte mer hjelp enn oss. Men kjenner at han helt klart var dagens helt.

Så var det tid for tog, og litt venting ble det.

Åhh så godt det var med den kaffen! (Eller, melken med kaffe og sirup!)

Når vi kom oss av toget gikk vi å fant en taxi som kjørte oss til parkeringen ved kabelfergen som skulle føre oss over til øya der det ventet et innleid hus for oss bloggere som er med i netflix streamteam!

Kaker var det også, og selv om kremen var veldig mektig klarte jeg å spise både en og to og tre og muligens fire!

De dyktige damene som organiserte det hele kom oss i møte, og hjalp oss litt med all bagasjen vi må ha med på reisen. (Og det er ikke reint lite altså, selv om jeg hadde pakket minimalt! Og faktisk litt for lite …)

Flinke gutten som trillet kofferten nesten hele veien, og man skulle nesten tro den var tom så lett han håndterte den. (Men det var den altså ikke, den var rimelig stappet!)

Kanskje ikke mest praktisk med koffert her, men alt vi måtte ha med ville ikke fått plass i ryggsekkene som vi har hjemme.

Eldstemann tok rollen som fergefører, og imponerte de andre på fergen stort da han sveivet med stor iver hele veien!

Siste stykke måtte vi gå, for øyen er helt bilfri. Men det ble en fin treningstur der vi slepte på kofferter og minstemann i stolen sin. For på dette tidspunktet hadde han fått veldig vondt i beina, og ville helst bare hjem. Og det siste stykke ende med at jeg bar han.

Veien ned til kabelfergen! Ikke bare, bare med to kofferter og en rullestol. Men eldstemann tok den ene og var veldig flink.

På veien til huset møtte vi en sjarmerende liten frosk, men den stakk fort av da kamera kom frem!

Vi kom frem til det flotte huset de hadde leid, og ble tatt varmt imot. Her var det bare å føle seg som hjemme! (Okay, hjemme ville jeg stått for matlaging og husarbeid! Men det slapp jeg nå, så dette ble faktisk en ferie for mor også! Og du aner ikke hvor takknemlig jeg er for det!) Guttene fikk små vesker med noen lekesaker i, men for minstemann som var dårlig var det bare å finne frem en seng. Heldigvis hadde de nettbrett som han kunne låne, og da gikk det litt bedre.

Det var rett og slett nydelig på den fine lille plassen. Ingen støy fra biler, og stede bar preg av at det ønsket å frembringe ro hos de som besøkte det.

Spennende med overraskelser.

Etter hvert fikk vi selskap av flere andre bloggere i teamet og en representant fra Netflix og sønnen hennes. Og da måtte det snakkes engelsk, moe jeg virkelig er dårlig til. Jeg forstår godt alt som blir snakket om, men får liksom ikke ordene ut når jeg skal si dem selv. Veldig upraktisk, for jeg liker å snakke.  Lunsj fikk vi også servert, og når vi skulle snakke om bloggene ville ikke minstemann være inne alene lengre. Så da fikk blogg være blogg, og mamma være mamma. Så jeg aner ikke hva de snakket om, og var litt trist for at jeg ikke fikk snakket om min blogg, selv om jeg sikkert ikke hadde klart å formidle alt jeg ønsket. Men for all del, minstemann er selvfølgelig mer viktig enn alt annet. Det endte med at han måtte få ekstra smertestillende, og etter hvert fikk vi han med ned til de andre. Så han holdt seg for det meste i ro.

Bildebevis på at mannen også var med.

Ekte bordpynt, mye finere enn designervaser og annet som gir en mamma små-angst på nye steder.

Men litt bloggprat ble det, og det var fint å bli kjent med personene bak noen av bloggene jeg av og til leser. Og en ting må jeg bare si, jeg beundrer virkelig damen bak denne bloggen:

Absolutt hjemme! 

Det hadde ikke vært jeg som hadde dratt på utflukt med så mange barn, i alle fall ikke når det nærmet seg kveld og tidspunktet der barna gjerne går over i overtrøttstadiet! Mulig jeg er litt pysete, men det holder liksom med de to jeg har! (Og til dels mannen, for han må også passet på. For eksempel når vi satt i flyet, og han spurte «Jeg glemte vel brillene ja?! Og det ville han også gjort, om ikke jeg hadde passet på å pakke dem!)

Godt å ha vann og saft tilgjengelig når det er varmt i luften.

Eldstemann som gjerne er høyt og lavt var merkelig rolig, og det er nesten så jeg mistenker at han er blitt ekte storgutt, og du kan tro jeg var fornøyd med det altså. For vanligvis hører du mine barn godt, og de sitter svært sjeldent i ro. At nettbrett og ubegrenset med filmer på netflix spilte litt inn, er ikke usannsynlig, og spesielt ikke når de fikk mulighet til å bruke det hele dagen.

Eldstemann oppdaget fort at det var nettbrett tilgjengelig, og tok livet veldig med ro.

Ikke alltid så lett å være liten, og kontrasten blir stor mellom den eldste som har det varmt i varmen, og den minste som fryser å har store ullsokker på.

Ved middagstider var det klart for tegnekonkurranse, og jeg kjente panikken komme! For jeg kjenner godt min yngste sønn, som hater å tegne når han blir bedt om det, og hater enda mer å tape. Så etter veldig mye motivering fra en mor som hørtes mer ut som en fotballkommentator tok han opp fargestiftene. Men jeg holdt fortsatt pusten, for jeg vet at ofte blir det en strek på arket så legger han det fra seg. Og når han da skal tegne en favorittfigur han har sett på Netflix, er det nesten å gi opp med det samme. (På dette tidspunktet hadde ham det mye bedre siden medisin virket, så derfor var det i det hele tatt mulig for han å delta.) Så han tegnet en snegle, og det så faktisk ut som den lille sneglen Turbo! I alle fall om du legger godviljen til. Han tegnet også en mini snegle, for han likte ikke at Turbo var ensom.

Premien var iPod, noe som minstemann har ønsket seg i lange, lange tider og det skulle trekkes to vinnere. Jeg kjente det knøt seg i magen, for jeg vet at om han taper står ikke verden til i morgen, og absolutt alle blir «dumminger».

Men tenk, minstemanns tegning ble valgt ut! Og du skulle sett reaksjonen på den lille gutten da han forsto at han hadde vunnet en iPod! Han jublet så gla han ble, og hele ansiktet lyste opp i et eneste stort smil. Han klemte iPoden inntil seg, og sa «Mamma, tenk at en sånn har jeg ønsket meg så lenge, takk!». Og denne mammaen fikk tårer i øynene. Men det var ikke bare reaksjonen til minstemann som gjorde meg utrolig stolt, det var faktisk at eldstemann smilte og gledet seg over brorens lykke! For det hadde jeg virkelig ikke forventet meg av en snart ni år gammel gutt! Ikke et eneste vondt ord kom, og han sa enda til «Så bra at lille bror vant den, det var kjempefint! Tenk så flink han var!».

Mulig jeg har brukt nydelig litt for mange ganger, men jeg sliter med å beskrive plassen. Hele opplevelsen var et friskt pust i hverdagen som vi vil leve lenge på.

Dagen var nydelig, og jeg må virkelig skryte av jentene som ordnet til dette for oss. De passet på at vi hadde det bra, disket opp med mat og hadde virkelig en jobb med å rydde opp. De ville ikke engang ha hjelp, så der gikk jeg rundt og vimset og visste ikke helt hva jeg skulle ta meg til.

Når kvelden kom gikk det merkelig lett å få ungene i seng, og jeg tror grunnen var alt det spennende som hadde hendt denne dagen. Og det var en sliten mamma som etter en stund sovnet da hun bare skulle massere bena til den minste i familien så han fikk sove videre.

Mor i huset klør seg i hode og lurer på hvem sine unger hun har tatt med på tur.

I dag tidlig sto vi opp til dekket bord med masse frukt, bær og pannekaker! Tenk for en luksus, det er virkelig ikke noe som gjør meg i bedre humør enn å få lov til å gjøre minimalt. Ikke det at jeg er lat altså, men til vanlig må jeg alltid gjøre hundrevis av ting.

Etter frokost måtte vi ta farvel med vertinnene våre, og jeg må virkelig rose dem for den gode behandlingen vi har fått! Og jeg håper vi vil møte på dem igjen!

Så gikk turen videre med taxi, for så å stoppe ved Ahus for å bytte til bil. For der jobber minstemanns gudfar som er så snill å låne oss den når han er på jobb! Så vi fikk kjørt til leiligheten å lagt fra oss all bagasjen vår. Så resten av helgen skal vi bruke her, før vi setter kursen hjem til Tromsø og hverdagen.

Facebook siden min finner du her!

Ps. Håper ikke jeg har kjedet deg med all skrivingen min, og om du faktisk har lest alt må jeg bare si takk. Jeg hadde virkelig mange ord på hjerte, for dette har vært en fantastisk fin tur som jeg bare må fortelle om!

Miniferie, her kommer vi!

Da er det under 12 timer til vi skal sitte på flyet til Oslo, og jeg må innrømme at jeg faktisk er på god vei å bli ferdig med pakkingen. Jeg har funnet frem det meste, spredd det rundt i hele leiligheten og fundert på om jeg klarer å stappe det i en koffert, for så å legge den inn i den andre! Mulig at det er ganske stor risiko for at den blir å veie for mye, men tenk så enkelt det vil være å bare måtte tenke på å drasse med en enorm klumpete sak, når vi skal passe på to gutter, et par ryggsekker og en rullestol!

Jeg har funnet ut at om jeg stapper klær i praktiske lukkeposer fra Ikea, kan jeg sitte dem flate og får plutselig mye mer plass. Mulig det vil se litt suspekt ut i sikkerhetskontrollen, men pytt sann! Den risken kan jeg ta om vi ikke må bære begge kofferten! Og vi blir som regel tatt ut til grundig sjekk hver gang vi er å flyr, og jeg mistenker at vi ser ut som en eller annen form for terrorister, ville i blikket for å følge med på hva de to ungene våre driver med, samtidig som pc og div andre apparater skal passes der de ligger helt åpenlyst, med hundrevis av andre mennesker rundt oss. At vi i tillegg har en sekk med ganske mye medisin i gjør liksom ikke saken bedre, og det blir garantert noen blikk og spørsmål hva vi skal med alt. Jeg kan for så vidt informere om at du kan ha mer en 100ml med inn på flyplassen, såfremt det er medisin. (En hysterisk mamma ringte flyplassen i panikk i dag, i tilfelle vi plutselig ikke skulle få medisin med oss, og måtte oppsøke et apotek med det samme vi ankom hovedstaden så minstemann får medisin til rett tid.)

Jeg har også husket alt som trengs til nødhjelp, som plaster, rosiner og den slags greier. Og jeg har planlagt tid nok til et besøk innom en kiosk og kjøpe et blad til hver av ungene som holder dem opptatt i minst 20 minutter, og etter det har jeg tatt med små Nintendo greier, så de kan spille resten av tiden. Jeg har også funnet en bok til meg selv, og en skrivebok. Så vurderer jeg om strikkingen bør finne plass i kofferten, eller om jeg klarer meg fire dager uten den.

Jeg har også funnet frem klær som skal dekke alle årstider, for selv om det kanskje er sol i Oslo, må vi finne veien til flyplassen. Og det er dessverre ikke et tosifret tall på temperaturmåleren vår. Og med vår flaks slår sikkert været om, og det blir snø når vi lander i hovedstaden. (Men for sikkerhets skyld har jeg funnet frem solkrem og t-skjorter.)

Ca den veien skal vi ta i morgen!

Så er det bare å håpe at jeg har husket alt som bør være med!

Facebook siden min finner du HER!

 

Oslotur med familien på torsdag!

Noe sier meg at jeg har litt dårlig tid, for i dag er det mandag og på torsdag reiser vi til Oslo. Jeg har selvfølgelig ikke pakket noe, og er ikke i nærheten av å fantasere ferdig om alt som kan gå galt før, under og etter reisen. Det trenger jeg minst tre uker på, og denne ganger har jeg bare en.

Koffertene er for så vidt funnet frem under støv og spindelvev! Men de er fortsatt like tomme, og en del av klærne som bør ligge inni dem, ligger fortsatt i skittentøyskurven og koser seg.

Ellers kom vi på at vi må søke om skolefri til eldstemann, noe jeg faktisk ikke har hatt behov for før. Så etter litt forskning fikk jeg vite at vi måtte søke på nett. Så nå blir det spennende å se om svaret kommer før torsdag. (Har snakket med læreren, så det skulle ikke være noe problem at vi drar bort to dager.) Men hva hender om vi får avslag? Blir jeg hentet av politiet og puttet i fengsel da? Hvordan vurderer de slike søknader? Hva gjør at man ikke får dem? Jeg har ca. hundre spørsmål av denne typen, og må vel bare innse at jeg muligens er en av de hysteriske mødrene som på død og liv skal gjøre alt rett og får panikk bare vi mister oversikten noen få sekunder.

Slik vil mest sannsynlig stuen min se ut på onsdag når alt må pakkes!

Medisin har vi også fått hentet, og siden jeg ikke vil risikere noen større opptøyer på flyplassen må jeg vel ha med originalpakningene. Og det blir noen esker som skal drasses med i håndbagasjen. (Livredd for at kofferten skal bli borte, og det er ikke langt fra unormalt at den blir det…) Og da kom selvfølgelig spørsmålet opp hvordan skal vi gjøre det med medisinflasken på 500ml som vi må ha med? Får vi den med oss inn på flyet?

Videre må jeg finne ut hvordan klær vi skal ta med, for ifølge værmeldingen er det meldt sommer i Oslo, og vi har jo etter hvert innsett at sommeren er over i nord.

Så de neste dagene blir veldig hektiske, med full jobb, bursdag, pakking og alle de andre faste tingene vi alltid holder på med i hverdagen.

Så nå gjenstår det å se om vi faktisk klarere å stå ferdig påkledd uten å mangle plagg, bagasje eller pengebok på flyplassen, torsdag morgen alt for tidlig!

Men vi ser absolutt frem til å møte de andre i Netflix teamet!

Facebook siden min finner du HER!

PS! Dere i familien som tenker på å gi meg gaver i morgen, jeg ønsker meg verktøy av god kvalitet! (Og jeg snakker om skrujern av ulike størrelser, ei god tang og annet småsnaks som er praktisk når jeg skal henge opp hyller, montere skap eller reparere et eller annet prosjekt jeg har funnet smart!

“Ikke skyld på meg!”

Jeg lurer virkelig på hvem som har et horn i siden på meg, for etter i natt er jeg overbevist om at jeg ikke bare kan ha uflaks!

Minstemann hadde en utmerket natt, han var faktisk bare våken en gang iløpet av natten, og lå roligere enn på lenge.

Men eldstemann, han var så uheldig å våkne med vondt i magen rett etter at de voksne i huset hadde slept seg i seng. Og jeg kunne se langt etter nattesøvn. Heldigvis ble han bedre utpå morgenkvisten, og vi fikk endelig litt søvn. For selv om det var han som hadde ondt i magen, blir jeg en håpløs hønemor når ungene er syke. Jeg får ikke sove, og ser for meg alle mulige farlige situasjoner. Håpløst, unødvendig og helt uunngåelig.

Så mellom alle rundene med trøsting iløpet av natten konkluderte jeg med at jeg åpenbart aldri skal få sove en hel natt med unger i hus.

Forstå meg rett, jeg er meget fornøyd med ungene mine altså, men jeg skulle virkelig ønske at de fikk sove godt hver eneste natt! Og ikke minst at jeg skulle få sove, i den varme gode sengen vår, alene med min bedre halvdel, tre tepper og to hodeputer. Og sikkert noen milliarder småkryp jeg egentlig ikke bør tenke på finnes!

Så det sier vel seg selv at jeg så ut som et troll da jeg endelig klarte å stå opp en time etter at vekkerklokken på fire år ringt, og en halv time etter at den klokken vi helst vil følge hadde informert om at det var morgen. Jeg klaget ganske høylytt over at jeg var trøtt, og da kom det fra minstemann “Ikke skyld på meg!”. Og jeg måtte le litt, og si meg helt enig!

“Ikke skyld på meg, bøkene gikk dit av seg selv, helt sant!”

Ps. “Ikke skyld på meg” er blitt standardkommentaren, så da det var kommet noen lekre grønne tusjmerker på et av skapene i går, var minstemann snar å rope dette ut før han sprang å gjemte seg på rommet…

Facebook siden min finner du HER!

 

Avtale med Netflix! (Sponset innlegg!)

Jeg lurer på om jeg har gjort noe veldig dumt, når jeg inngikk samarbeid med Netflix! For det jeg har oppdaget de siste dagene er at mye av tiden min på kveldene går til film, og ikke til klesvask og andre ufattelig kjedelige sysler. Det er heldigvis ikke blitt så ille enda at vi lever i et grisehus, men jeg mistenker at vi må sette opp noen nye husregler!

 

Lego i litt større format en hva den bruker å være!

  1. Det er ikke lov å se på tv før leiligheten er ryddet for kvelden, alle blader skal legges på plass, kjøkkenbordet skal ryddes og vaskes, klærne skal fjernes fra gulvet og legges i rett skittentøykurven.
  2. Det er kun lov å se på tv mellom klokken 2130 og 2230. I helgene er det lov å se film helt til klokken 2300.
  3. Det er ikke lov å se filmer som kan gi mareritt, ikke engang på dagtid!
  4. Alle skal få lov å bestemme hvordan film som skal vises, og ved diskusjon får den ene velge først, så får den andre velge neste gang.
  5. Ungene skal også få lov å se film, og de har bestemmelsesrett mellom klokken 1800 til 1900.
  6. Innbydelser til sosiale aktiviteter skal ikke avslås til fordel for sofa og film. Selv ikke når du holder din bedre halvdel i hånden.
  7. Pakker i posten som inneholder ting som skal være til barna skal ikke inndras fordi foreldrene vil leke med dem selv! Ikke engang når de lyser, og ser ekstra tøffe ut i mørket!

 

Et par ekstra øyne!

Det skal sies at jeg har sett like mange filmer den siste uka, som jeg har gjort det siste året til sammen. Så jeg håper jeg klarer å følge mine egne regler, for jeg vil helst ikke gi meg selv noen konsekvenser som inndragelse av tv-tid eller i verste fall totalnekt.

 

To veldig, veldig fornøyde gutter som fikk bruke nettbrettet.

 Netflix er en leverandør der du kan se filmer og tv-serier på nett for en veldig ok sum i måneden. Du finner det meste der, både til barn og voksne. Men husk, sett opp regler før innkjøp!

 

Yvonne gjør ting hun ikke kan.

Okei, det er lov å låne lekene til ungene etter leggetid! Men pass på at de ikke får det med seg, for da vil du mest sannsynlig får høre det i lange tider, og måtte låne bort mobiltelefon, hårstrikk og andre ting du helst ser langt unna barnehender. 

Facebooksiden min finner du HER!

En av de vanskelige dagene.

Noen dager gjør alt vondt. Det er vondt å røre seg, det gjør vondt i magen og det gjør vondt i hjerte.

Hele kroppen roper stopp, den vil bare sove. Alle vonde muskler og ledd vil hvile og alle de vanskelige tankene vil vike for gode drømmer.

Jeg vandrer rundt og føler at jeg ikke kommer noen vei. Konsentrasjonen viker for tankene som vandrer, og frustrasjon over egen håpløshet gjør det hele mer komplisert enn det er.

Men man kan ikke bare legge seg ned, du må stå opp og fungere. Du må bare være mamma, du må bare være kollega å du må bare være kjærest. Men det blir så halvhjertet, så vagt.

Disse dagene krever så enormt mye energi, de krever at du skal smile selv om du vil gråte. Du skal delta, være sosial og fungerer i rollene du har, selv om du bare vil være lille deg, helt alene.

I dag er en slik dag, en dag der jeg føler at jeg vil gi opp. Ikke fordi det har hendt noe spesielt, ikke fordi jeg burde være mer sliten eller har mer smerter enn normalt. Men det bare er slik.

Det eneste som gjør at jeg holder ut disse dagene er de små klemmene fra de fine guttene mine, den gode armkroken til min kjære og tanken om at neste dag er alt bedre. Disse dagene vil alltid være her, og så lenge de ikke kommer for ofte er det greit. For det kan være godt å kjenne på også de vonde følelsene, for å huske alt det gode jeg har rundt meg.

Facebooksiden min finner du HER. 

 

Arctic Race suste forbi i dag!

Siden det ikke holdt med sjakk OL  i Tromsø, slo vi like greit til med avslutningen på Arctic race med det samme.

Nå skal jeg ikke lyve på meg at jeg er den som bryr meg mest om denne typen arrangement, for om det var opp til meg hadde jeg rømt byen. For meg ser det mest ut som kaos og stress, og ingen av delene er det jeg liker å bruke fritiden min til. Men nå er det nå en gang slik at jeg blir nedstemt av de tre andre i familien, og jeg måtte pent stille opp etter veien for å se på syklistene suse forbi.

I dag har Kvaløya vært isolert halve dagen, og om du skulle over mot Tromsø måtte du ta buss før veiene ble stengt, sykle eller rett og slett gå. Ingen av delene er noe alternativ for oss, så vi holdt oss like greit hjemme.

Jeg ser for meg at det var mange frustrerte folk som ikke kom seg fra jobb under vaktskiftet midt på dagen, og jeg lurer på om det ikke kunne vært en ide å hatt veiene åpene i tidsrommet der folk skulle til og fra jobb, slik at folk fikk komme seg hjem. Syklistene dekket jo ikke hele strekningen, og når ikke de var der så kunne de vist litt medfølelse for alle de som har familier hjemme. Det gikk buss, men dessverre er det ikke alle som kommer seg dit de skal med den.  De har i alle fall min fulle medfølelse.

Ettersom mannen og guttene var fult oppdatert om hvor sykkelfolkene var i felte, gikk vi ned før de skulle passere, og jeg drasset selvfølgelig kamera med meg. En perfekt mulighet å prøve det nye kamerastativet mitt!

Første pulje, om jeg ikke husker feil. Ingen anelse om hvem dem er! (Kan ikke skryte av å være ivrig sykkelsupporter!)

Hadde ca tre sekunder på å ta bilder før de var borte.

Så kom resten av gjengen, og jeg må bare understreke at bilde er i vater. Problemet er veien som jeg ikke kan si det samme om!

En stor veltrent saueflokk! Mulig jeg må sove på sofaen for den kommentaren, men sauer går også midt på veien i flokk!

Tro om de fikk fartsbot, mistenker at de hadde høyere fart enn lovlig!

Etter sykkelfolkene kom tjenerne, eller teamene som det så fint heter.

Medisinsk personale var også med i toget, men minstemann var en smule misfornøyd for de hadde jo glemt vennene sine! (Les: brannbil!)

“MAMMA, TA BILDE!!” Minstemann var strålende fornøyd med politibilene, og glemte nesten at brannbilen ikke fikk være med å kjøre.

Innslag etter veien. Mannen kunne fortelle at Thor ikke var Tor med hammeren, men en av de som syklet. Han skal vi pensjonere seg eller noe sånt.

Det var stengte veier over alt, og jeg følte meg nesten litt kriminell når jeg gikk under sperringen.

“MAMMA, SE! TA BILDE FORT!”

En av bilene, litt usikker på hvorfor jeg tok bilde av den. Mulig det var den som snakket til oss!

Facebook siden min finner du HER!

Når mor skal ut og spise…(Typisk uflaks!)

Det er ikke så ofte jeg planlegger et besøk utenfor hjemme på ettermiddagstid i ukedagene, og i alle fall ikke uten å ha mann og barn med meg. Men i dag skulle jeg altså ut å spise med jobben, og jeg gledet meg stort. Mat laget av andre og servert rett foran deg er virkelig luksus for en sliten mamma.

Men som vanlig når jeg skal utenfor husets fire vegger må det komme noen småsteiner i veien…

Da eldstemann kom hjem fra skolen observerte jeg en enorm kul i pannen hans, og jeg fikk forklaringen om at en stein hadde truffet han der. Jeg syntes det var litt merkelig at vi ikke hadde fått telefon fra sfo, og omtrent med det samme jeg tenkte tanken tikket det inn melding på telefon om ubesvarte anrop. TYPISK! Her har vi telefoner i alle retninger, men når noen virkelig må ha tak i meg så er nette nede. Men jeg fikk ringt sfo, og fikk bekreftet at en stein hadde truffet han i hode. Men de kunne tilføye at en annen unge hadde plukket den opp samtidig som rampen min hadde bøyd seg ned. Heldigvis var ikke sammentreffet for galt, og det ser ut til at han kommer seg fint. Kulen minsker og ingen tegn til større skade.

Men det holdt liksom ikke, mor i huset skal ikke slippe så lett ut av døren!

Mannen nemlig var i kamp med det som mest sannsynlig var en veps i helgen, noe han tydeligvis ikke har vært før om vi skal tro på legen. Så en liten stund før han skulle kjøre meg avgårde oppdaget han at leggen var blitt dobbel størrelse, og det lille svakt røde stikket ikke var lite mer. Det var blitt stort, med en hissig rød farge som betyr bare en ting. Infeksjon. Siden det kan bli ganske alvorlig, var det på tide å benytte seg av legevakten i byen, og av erfaring bruker det å ta lang, lang tid! Gjerne hele kvelden.

Min første tanke var å ofre en hyggelig kveld med god mat og voksent selskap, for eldstemann kunne jo ikke være alene hjemme etter å ha slått seg i hode.

Men mamma reddet dagen, og over tok den minste pasienten så den andre fikk dra på legevakten, og jeg fikk ta turen til byen for å nyte en biff i fantastisk selskap. Og jeg kunne ikke hatt en bedre kveld, jeg storkoste meg virkelig.

Etter en halvtime tikket meldingen fra mannen inn, han var ferdig hos legen!? og jeg ramlet nesten av stolen, for det har vel aldri hendt oss før. Ikke at vi har brukt legevakten mer en høyst nødvendig, og som regel med veldig god grunn. Men jeg minnes timesvis med venting og et system som sviktet. Men i dag skal dem absolutt ha skryt, for ifølge min informant var systemet mye bedre enn sist vi satte våre ben inn der!

Det legen kunne fortelle var at han er ekstremt allergisk mot vepsestikk, og en av de få som faktisk kan bli veldig syk av det. Så nå blir det en aldri så liten pillekur på min bedre halvdel, med beskjed om å heve beinet og holde seg i ro.

Flaks for han at jeg fikk min nye sponsorpakke i dag, men den skal jeg fortelle mer om i et annet innlegg.

 

Tenkte at et familiebilde var passende i dag, ettersom det er den minste pasienten som har tegnet det!

 

Nå er det leggetid, for når vi har avlastning benytter jeg muligheten til å sove så mye som mulig! Må bare opp noen få ganger iløpet av natten å sjekke at eldstemann har det bra, for litt hønemor må jeg jo være.

Facebook siden min finner du HER!