Du vet de dagen, dem som vi helst lar være å snakke om i frykt for å bli omtalt som sure og negative? Det er en sånn dag jeg har i dag, og jeg merket med det samme boka i vinduskarmen på soverommet ramlet ned i hode på meg! (Jepp, senga står nesten helt under vinduet, og vinduskarmen brukes som oppbevaringsplass for alt som jeg ikke er helt ferdig med, men ikke har tid til!) Du kan vel trygt si at jeg våknet, og startet på kampen om å vri meg ut av sengen. Jeg er svak når det kommer til stykket, så når den varme sterke teppe tvinger meg ned mot den behagelige hodeputen bruker øynene å sige sammen. Etter noen minutter klarte jeg å komme meg ut av slangens kveletak, eller teppene som hadde surret seg rundt meg etter at boken traff hode. Og da startet jeg den intense leteaksjonen etter brillene mine, som åpenbart hadde flyttet seg siden sist jeg bruke dem. Når jeg endelig kom meg inn på badet gikk det opp for meg at det var iskaldt, eller normal romtemperatur som min bedre halvdel omtalte det som! Grusomt, så jeg kastet på meg de første og beste klærne som var der inne. Og det var heldigvis mine egne, så dagens antrekk ble gårsdagens genser og en rimelig behagelig treningsbukse! Det skulle tatt seg ut om jeg dukket opp på arbeid med klær som var mange nummer for små og bærer tydelig preg av biler og lek. 

Når jeg kom meg inn i stuen kastet jeg et blikk ut vinduet, men der så jeg ingen ting. Mørketiden er forsatt et faktum her nord, selv om det sies at vi går mot lysere tider. Men hørselen fanget opp vind og regn som pisket mot de svarte vinduene! Ohyes, ingen ting er så strålende morsomt som sørpevann som trenger seg inn i godt brukte vintersko der du stabler deg rundt på glattis og håper at du vil slippe isdans og sykehusbesøk! Jeg falt ikke, men hadde noen ganske spesielle triks å by på der jeg myste meg frem mot bilen. Alle himmelens sluser var åpene, og vannet angrep brillene. Men jeg kom meg på jobb i et stykke, og sendte en takk til min kjære BMW med piggfrie dekk som klarte det hele med glans! 

Etter jobben bar veien hjem, og siden jeg på det tidspunktet hadde oppdaget at det koselige vinterværet førte til en ganske irriterende overdrivelse av smertene jeg bestandig har i bena. De ville rett og slett ikke samarbeide, og jeg hadde på et par punkter lyst til å grine litt. Og når jeg må grine, så er det som regel noen hormoner som i tillegg spiller inn.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Siden vi måtte gjøre årets siste innkjøp, måtte en ikke helt fornøyd fireåring overtales til å være med ut av huset. Noe han overhode ikke har lyst til for tiden fordi han er redd for at det skal gjøre vondt. Noe som igjen gjør at vi som regel blir isolert hjemme, selv om vi gjerne skulle hatt et sosialt liv utenfor facebook! Men etter overtalelser o at vi skulle gå sakte og nøye informasjon om hvor langt han måtte gå gikk han motvillig med på forslaget!. Men vi foreldrene måtte bare være klare over at vi var to duster! Sjarmerende, og ikke elt det jeg trengte der jeg sto i gangen og lurte på hvordan sko som ville kjennes minst ut som torturinstrumenter! (Guttungen har et poeng, jeg er jo litt dum når jeg på død og liv skal ut av huset og vil forverre plagene!) Det ble støvlettene valget falt på, så jeg i det minste kunne føle meg litt bedre.

Handleturen gikk forsåvidt greit, og fremme med målet stupte jeg inn på dagligvarebutikken, som er den største av sin sort i landsdelen! Jeg sprang gjennom hyllene og glemte helt hva jeg prøver å lære ungene ikke er lov, og klarte akkurat stoppe meg selv før jeg rev opp en pose karameller! Så jeg røsket til meg et par poser, og tasset tilbake til min bedre halvdel og guttungen. Vi betalte, og jeg var særdeles nøye med å passe på at karamellene ble med i handleposen. Jeg innså at de hormonene jeg stort sett møter på en gang i måneden var på full innmarsj, og advarte min bedre halvdel! 

Karameller er den eneste medisinen for skitdager som denne! Og det er ganske sannsynlig at jeg vil gå gjennom både ild og vann for å få tak i dem. 

Etter at vi hadde kjørt et stykke klarte jeg ikke vente mer, og rev opp posen som jeg tviholdt på! Jeg fiklet av papiret og stappet den i munnen, og hva opplevde jeg? Jo den idiotiske, teite, dumme og slemme karamellen holdt ikke den standarden jeg er vant til! Så der satt jeg vil i masken med tårer i øynene og nest bønnfalt min bedre halvdel om å kjøre tilbake så jeg kunne bytte ut i nye poser! Men da ble sirenen satt på i baksete, for han ville hjem NÅ! Og når vi prøver å la han få positive opplevelser rundt handleturer og andre utflukter som går bra for hans del, var vi nødt til å forsette turen videre. Og med tanke på trafikken som hopet seg opp i Langnesområdet, så var det også den eneste fornuftige løsningen.  

Så i morgen skal jeg ta en tur innom Rema1000 på K1, trampe over flisene og spørre pent og høflig om jeg kan bytte de to posene med karameller til noen som ikker er vasene i smaken og gir meg tårer i øyekroken. Til den tid er jeg mest sannsynlig blitt i et mye bedre humør, og det er jo ikke de stakkars ansatte sin feil at smørbukken min var av det dårlige slaget! Tenker jeg gir skylda til karamellene, som ikke ville bli spist av en sur megge som egentlig burde holdt seg i sengen! Eller kanskje jeg må sende en mail til Nidar, og nevne at karamellene ikke holder helt til “best før” datoen. Jeg er jo etter hvert blitt ganske god til å bedømme kvaliteten må de nydelige små bitene som skal gi akkurat rett tyggemotstand i munnen, og fylle meg med den magiske lykkefølelsen som jeg egentlig bare innbiller meg! 

Og den egentlige grunnen til at humøret er bedre er at min bedre halvdel bestakk minstemann med et blad, så vi kunne stoppe på hjemveien slik at den furtende 28åringen ved siden av han fikk smørbukken hun sutret etter!

Facebooksiden min finner du HER! 

Skrevet i samarbeid med Netflix, som også står for gaven jeg gir bort!

Nå i disse juletider kreves det ganske mye av oss foreldre, og forventningene til hva vi supermennesker skal klare å rekke over er ganske urimelige. Vi glemmer nesten å kose oss, og er i alle fall ikke innstilt på avslapping i sofaen. Men jeg har funnet en løsning, som inkluderer minimalt med mas fra ungene, minst fem minutters sofasitting og fornøyde foreldre å barn!  

Nemlig hvordan arrangere kino uten at det koster en formue, krever mer energi en du kan gi og som helt fint kan gjennomføres etter en lang dag på jobb/barnehage eller skole som kamuflasje for en rolig time på sofaen! Ja og forresten i tillegg gi deg muligheten til å vinne 6 måneders gratis tilgang til Netflix, siden vi nå nærmer oss et nytt år! Men mer om det litt senere, først skal oppskriften på plass!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

“Lenge leve kong Julien” var valget denne gangen, og den har vi ventet en stund på!”

Oppskrift på hvordan arrangere en suksessfull kinokveld i eget hjem, slik at du kan nyte en liten flekk i sofaen helt for deg selv.

1. Finn frem en film som kan glede hele familien noen dager før du skal sette planen ut i livet, her bør du skape noen forventninger om hvordan film det er, og hvor gøy det blir å ha kino hjemme i stuen med med lysene av, film på tv og popkorn i fanget. 

Jeg har helt klart fått til biten med forventninger, så minstemann fulgte nøye med at jeg ikke jukset med fordelingen! 

2. Finn frem skåler, og kjøp gjerne om du har muligheten “ekte popkorn esker” slik at kinofølelsen blir komplett. Om du ikke vil gjøre det hele til en usunn affære kan du poppe popkorn selv. Jeg for min del valgte selvfølgelig mikro-popkorn, og tok som vanlig den usunne men fantastisk enkle løsningen. Tving gjerne noen andre til å lage en sunn og smakfull middag i forkant, slik at du kan droppe den dårlige samvittigheten for snacks midt i uken! Når popkornet er funnet frem finner du drikkeflasker til barna, de vil mest sannsynlig spare deg for søl når lyse slokkes! Fyll dem med ønsket innhold og ha dem klare! 

Popkorn eskene ble en stor hitt, så de vil jeg ta i hus ofte. (Eller, nesten ofte, kan jo ikke risikere å miste magien med kinokvelden!)

3. Om du virkelig vil gjøre stor stas og sikre deg noen ekstra minutter kan du lage billetter. Litt papir og en penn er det som skal til. Den biten tenkte jeg på, men glemte selvfølgelig å gjennomføre. Men neste gang….

4. Rydd frem TV, annonser at filmen starter om fem minutter så alle må finne sete sitt og finn frem popkornet. Om du er redd for krangel rundt plassene, kan du skrive inn setenummer på billetten og fordele barna med et relativt stort område til nestemann. De har jo merkelig lange armer og ben når de bare må dytte, pilke eller hoppe på sine søsken. 

5. Skru lyden litt over normalt nivå, ingen kino har inne stemme. For du vil jo fremkalle kinofølelsen som får barn til å sitte i ro og følge med så du kan nyte sofaputen og kanskje inspisere innsiden av øyelokkene noen sekunder. 

6. Til slutt slår du av lyset, legger deg til rette og venter på “mamma/pappa, jeg er tørst!”. Gi fra deg drikkeflaksen og slapp helt av, for nå har du kjøpt deg noen hærlige minutter med luksusen det er å sitte i ro med barn i hus. 

7. Ha fjernkontrollen på lur når en av familiens medlemmer må på do, sett på pause og klapp deg på skulderen for at du ikke må bølle deg gjennom en rad av mennesker som ikke klarere se gjennom deg, fordi arvingen bare måtte på do, og helst for fem minutter siden! Og som sikkert mange vet, er den følelsen du får da en smule ubehagelig! 

Til slutt vil jeg advare deg litt ekstra, for det finnes noen fallgroper du bør unngå, for eksempel må du ikke gjennomføre dette for ofte, da det vil ta bort magien som får de fleste barn til å sitte i ro noen minutter. Du må også late som at du ser på tv, da ungene automatisk vil slå inn på kanalen “mase på mamma/pappa” om du sover. Det er garantert en innebygget refleks, så her må du lure utviklingen som har foregått siden tidenes morgen. 

Husk å ha litt mellomrom i kinosalen, det vil spare deg for en del megling underveis i filmen! 

Om du nå har lest deg gjennom dette, og finner ut at du vil prøve selv, kan du nå få være med i trekningen av 6 måneders gratis Netflix for se tv-serier og filmer når som helst og hvor som helst! Og det må jo være en ganske så fin etterjulsgave, for der har du godt utvalg til filmkveld, ekstra tv-tid eller bare luksus tid for deg selv. 

Lik, del og kommenter innlegget, så blir du med i trekningen i midten av januar. Vinneren vil bli kontaktet på mail, så den bør du legge med. (Om du skriver epost adressen i felte som det står epost på, vil den ikke bli synlig for andre enn meg.) 

Lykke til med begge delene! 

Facebooksiden min finner du her! 

Kjære mamma og pappa. 

I dag tar debatten om utseende og bloggere internet med storm, og diskusjonene om det er lov å redigere bilder eller ikke er lange. Noen er kritiske, andre dømmende, noen bruker forsvar og andre humor. Og mens jeg leser alt dette, tenker jeg at dere fortjener en takk fra meg. 

Jeg er dypt takknemlig for at dere valgte å gi meg liv, for at dere ga av dere selv og skapte meg! Du kjære mamma valgte å bære meg rundt i ni måneder og gav av din kropp slik at jeg kunne bli skapt. Takk for alt du gikk igjennom for å sette meg til verden, og takk pappa for at du var der sammen med mamma. Uten dere hadde jeg ikke hatt noen kropp, jeg hadde ikke vært meg. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Dere gav meg en kropp jeg har valgt å være fornøyd med, som jeg har valgt å elske for det den er verd. Den bærer meg rundt, den holder meg i livet. Den har gitt meg to barn og den har holdt ut smerter for at jeg kunne føre genene våre videre. Kroppen dere sjenket meg er lang og tynn, ikke som idealtet i dagens samfunn, men heller som skyteskiven i en debatt om hva som er normalt eller ikke. Men jeg er forsatt takknemlig, for uten denne kroppen ville jeg ikke vært meg. 

Takk for at dere lærte meg å godta utseende mitt som det var, slik at jeg kunne være fornøyd med mine små bryster, den lille rumpen. Dere lærte meg at de indre verdiene er viktigere en fasaden på utsiden, og dere lærte meg at alt er vakkert bare du ser godt nok etter. 

Dere bygget opp selvbilde mitt bit for bit, der hjalp meg når noen sa vonde ting til meg. Dere sa at jeg var normal, selv når andre mente det motsatte. Og hver gang jeg sa til meg selv at jeg var stygg, ekkel, mindreverdig, alt for tynn og fæl, minnet dere meg på at det ikke var sant. 

Takk for at dere gang på gang bekreftet at jeg var fin, god og verdifull. 

Det tok tid før jeg lærte meg å stole på at jeg var god nok, og uten dere i ryggen ville jeg aldri vært der. 

For dere lærte meg med ord og handling at alle mennesker er like mye verd, og at det menneskeskapte idealet er en usunn holding som bryter ned istedenfor å bygge opp. Det er ikke bare en type kropp som er normal, men mangfoldet av alle kropper uavhengig av vekt, størrelse, fregner, hår og hudfarge. 

Så takk mamma og pappa for at dere har gitt meg mot og styrke til å vise meg frem både med og uten sminke. Det er dere som skal ta æren for at selvbildet mitt er så godt at selv på dårlige dager kan jeg vise meg frem for offentligheten. For visdommen om at jeg er like mye verd selv når håret står til alle kanter og beina stikker ut på ryggen som er det som er viktige. Selv om jeg ikke er perfekt til enhver tid, så betyr det ingen ting. Det viktige er at jeg kan fungere som en god mor, datter, kjærest og venn, og at jeg føler meg sikker på at selv om jeg trår feil og noen ganger gjør dumme ting, så er jeg like verdifull. 

Så takk mine kjære foreldre, for at dere har formet meg til den jeg er i dag! 

Facebooksiden min finner du her. 

Det store temaet i bloggverdenen er for tiden bilderedigering, og da spesielt med tanke om å pynte ørlite granne på seg selv. Ettersom de fleste rundt meg vet at jeg blogger, blir jeg stadig oppdatert på hva andre i samme sjangeren foretar seg. Nå er det ikke slik at jeg har så ekstremt stor interesse for hva andre bedriver tiden sin med, så jeg velger å la være å kommenter så mye rundt den som diskuteres i det store og brede i media nå om dagen. Andre får ta ansvar for sin blogg, jeg har mer en nok med min egen!

Men jeg regner med at det er særdeles store spekulasjoner rundt mine bilder, så isteden for å holde dere på pinebenken skal jeg avsløre alt. 

Så det store spørsmålet er “Redigert, eller ikke redigert?”. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Dette bildet er av den sannferdige typen, og de lange og spinkle bena er et resultat av genetikk, og selv om jeg gjerne skulle redigert på dem noen kilo, fant jeg ingen innstilling i regjeringsprogrammet for akkurat den typen behov. En litt fancy mirakel-BH var det som skulle til for at jentene holdt seg nærmere halsen enn navlen. Om du studerer bilde nøye, vil du se et bredt spekter av kviser i alle fargetonene av rød, spred utover som et lappeteppe. Og det er også grunnen til at nærbilde utgikk! Jakken har jeg forresten på meg for å skjule den mindre lekre trusekanten, men det må jo være lov.

På dette bildet har jeg jukset litt, men det var i forkant av fotograferingen. Som du ser har jeg på meg strømpebukse og leggvarmere, som skjuler de ekstremt hårete leggene og tilføyer noen millimeter på omkretsen rundt dem. Håret er også som normalt, og etterveksten er ikke lagt på i ettertid. 

Ja, her er da jeg og jentene på stranda, og selv om det helt sikkert kan se ut som at jeg har justert litt på jentene, så henger de faktisk nærmere navlen enn halsen. Så det var helt unødvendig å fikse på dem i ettertid. At den ene ser større ut enn den andre, stemmer også bra, men der må jeg kanskje gi sittestillingen litt av æren. For ettersom jeg delvis lener meg bakover, krangler jentene om hvordan side de skal legge seg på! 

Her har jeg ikke lagt til farge i ansiktet, men det kan være en smule sant at paraplyen er der for å gjøre min kritthvite hud litt mer attraktiv for et kamera. Solbrillene har jeg på meg for pyntens skyld, og ikke for å gjemme de dypblå ringene som henger under øynene! Det er jo helt normalt å ha på seg solbriller når det regner…

Her er enda et bilde som er helt uberørt av redigeringens kunst, så de knoklete fingrene er mine, og jeg har ikke luket bort en eneste millimeter fra dem.Rynkene forsvant også med grimasen, så der så jeg det ikke som nødvendig å redigere noe. Jeg kan jo legge til at brilleglassene forstørrer posene under øynene litt, men bør vel kanskje ikke si det for da må jeg også innrømme at øynene er mindre i virkeligheten. Vanskelig dilemma. 

Jeg har ikke bleket ansiktet mitt her for å gå i et med snøen, og det er helt sant! Jeg er naturlig kritthvit, og om jeg kler meg naken i snøen er det ingen som vil se meg. (Eller, de sorte hårene som litt for ofte gror til urskoger på leggene mine ville kanskje avslørt meg. Videre kan jeg informere om at bulkene i pannen er gigantiske monsterkviser som vil frem i lyset!

Siden jeg åpenbart ikke kan nok om redigering til å få noe bra resultat, har jeg tatt meg friheten til å jukse på forhånd. Så min store avsløring til dette bilde er at det ikke er min egentlige midje, men mammas forkle som hun fikk i julegave. Jeg må si at kjolen som var valgt på bildet er litt mer vågal en dem jeg vanligvis bruker, men forandring fryder. 

Men egentlig er alle bildene over bare tull, jeg er jo en perfekt husfrue som til enhver tid tar seg perfekt ut for sin man og rydder som om det skulle stå om livet samtidig som jeg lager de herligste retter og forbereder kveldens romanse med min utkårede! (Les mer om “Jeg har løyet, beklager!” her.)

Så nei, noen stor redigering bedriver jeg dessverre ikke. Og grunnen er vel mitt ikke fult så jålete vesen som helst liker å vise hverdagen slik den er, ikke slik jeg kanskje ønsker den skal være! 

Facebooksiden min finner du HER!

skrevet i samarbeid med brilleslangen.no

Nå snakker jeg ikke om merkelapp eller huskelapper, men om  lappebehandling i forbindelse med synsproblemer. Og derfor skal jeg i dag komme med noen tips til alle de som skulle komme i, eller er i vår situasjon der et av barna i huset skal dekke til det ene øyet sitt med en plaster bit. Som jeg skrev for en stund siden må minstemann bruke lapp minst fire timer om dagen, og dette medfører jo en aldri så liten utfordring. 

Godt utvalg gjør lappebruken litt lettere hos oss. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Lappebehandlingen går ut på at vi dekker til det friske øyet med en plasterlapp, denne skal minimum være på fire timer om dagen hos minstemann, og det hele høres jo ganske lett ut. Men det er det altså ikke. Ingen fireåring vil gå med en lapp over øyet det bruker til å se med, så en gradvis tilvenning ble nødvendig. Og regn med  at de første dagene kan bli både frustrerende og slitsomme, men det går seg som regel til med tiden. Jeg hadde helt klart dager der jeg ville rive meg litt i håret, så jeg har skrevet ned mine beste råd i forbindelse med lappebehandlingen! 

Hvordan bruke lapp uten at mor og far river av seg alt håret!

1. La barnet bli kjent med lappene, og la det klistre lapper på deg, på besteforeldre, kosedyr og vegger. Her i huset ble det lappebehandling på mor og samtlige bamser! Mye lettere å få et barn til å gjøre noe, når det ser at foreldrene også gjør det. Lek dere gjennom dette, og ta det gradvis. 

2. Fargerike lapper tilpasset barnets interesser, slik at du kan gjøre det hele litt mer spennende. Valgmuligheter er en bonus, særlig når barnet skal gjøre noe som det helst ikke vil. Kanskje en skattekiste kan brukes til oppbevaring av lappene, bruk fantasien og finn på noe som barnet kan like. 

3. Rett klokkeslett! For at dette skal gå så smertefritt som mulig, bør du tilpasse bruken i forholdt til barnets døgnrytme. Noen barn vil takle det best om morgenen, andre om kvelden. 

4. Avledning. Her er det bare å slippe til fantasien, hva liker barnet ditt å gjøre. Kan du friste med en spennende bok som kun finnes frem når lappen skal brukes, noen leker som er ekstra bonus, brettspill eller noe som fanger oppmerksomheten til barnet. Etter hvert når dette blir en rutine, kan det være veldig greit å ha den på i barnehagen, for lek med andre barn gjør det lett å glemme. 

5. Motivasjonskalender. For oss er dette punktet som hjelper mest, for vi teller dager med bruk, som utløser premie i form av opplevelser. Kinokveld med popkorn midt i uken, svømming, lekeland, ekstra spilletid etter ønske fra minstemann. Vi bruker en kalender vi har fått hos brilleslangen.no der vi klistrer på den brukte lappen hver dag. Husk at du må tilpasse opptjeningen utifra alder og barnets interesser. Noen kan vente ti dager, andre bare en!  Og ikke minst må du huske å rose, fortell den lille om hvor modig og tøff den er, hvor fantastisk godt jobbet det er når lappen får sitte på, snakk om hvor stor barnet er og hvor stolt du blir. Alt blir så mye bedre når du føler deg som verdens flinkeste!

” Mamma, om æ skal ha lapp på, så skal du også ha det!!”  (Jeg mistet ikke øyenbrynet av lappen, heldigvis. ) 

Til slutt kan jeg legge til at barn er noen smarte og til dels utspekulerte småtroll, så om de insisterer på at lappen skal være på det syke øyet skal du ikke bli overasket. (Så skriv ned hvordan øye som skal dekkes til, for du vil bli usikker når en sta fireåring insisterer på at du gjør feil!) Om barnet reagerer på limet kan du kjøpe noe på apoteket som kan brukes som barriere mot huden. For vår del gikk det heldigvis greit med lappene vi fikk tilsendt fra brilleslangen, så den hissige røde ringen rundt øye ble nesten helt borte.

Om du synes mine råd var ubrukelige, kan du melde deg inn i denne facebookgruppen: 

Lappebehandling og barn med briller- Motivasjonstips og erfaringer!

Gruppen er opprettet av folkene bak brilleslangen.no, men er ikke laget for å markedsføre dem så du vil finne alle typer tips fra de som er medlemmer! 

Ja, også synes jeg det er på sin plass å si at også foreldrene skal få belønning når lappen innføres i familien! For motiverte foreldre er det viktigste i behandlingen, det er jo vi som skal være kaptein på skuta! Så en romantisk date med sjokolade på vei til jobb er lov, eller kanskje litt ekstra datatid før du skal krype til køys er en fin ting. (Så lenge det ikke blir hver dag da!) 

Lykke til, del gjerne innlegget videre! Tips og råd er hjertelig velkomne i kommentarfeltet! 

Facebooksiden min finner du HER!

Som en ganske stor del av Norges befolkning har fått med seg møtte vi en superflink guttunge på vår handletur for noen dager siden, han kunne mer om lego en noen ansatte jeg har møtt i alminnelige lekebutikker. Noe som kanskje ikke er så rart, for vi voksene glemmer ofte at vi også kan leke oss. Nå sier jeg ikke at ingen voksen kan noe om lego, men jeg tror absolutt at mesteparten av befolkningen på over 18 har glemt magien med de gøyale små klossene! 

Innlegget som engasjerte stort: Til de foresatte som hadde sitt barn på BR-leker på jekta i Tromsø 21.12-14 klokken 1914! (Alvorsord!)

Innlegget engasjerte virkelig, og jeg hadde absolutt ikke forventet at lesertallene mine skulle skyte i været lillejulaften fordi jeg ønsket å rose noen foreldre for den flotte gutten de har! Som regel er det ikke de positive sakene som når toppen, og av tidligere erfaringer har negative innlegg blitt delt mye, mye er! Noe som er både trist, forståelig og heldigvis ikke en regel. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Men denne gangen ble altså mine ord delt igjen og igjen, og når lokalavisene ringte meg under juletrepyntingen innså jeg at det var på tide å sjekke hva som foregikk på bloggen min. Jeg hadde jo som vanlig vært ute i siste liten, og stresset for å få alt i orden til den store dagen. Som regel blir det jo julaften uansett, men jeg hadde en liten bekymring om at den ble avlyst hvis jeg ikke fikk unna alle selvpålagte oppgaver. 

Artikkelen i Nordlys: I kaoset på lekebutikken fikk Yvonne hjelp fra uventet hold. På et døgn er innlegget om den ukjente hjelperen lest av over 50.000!

Artikkelen i iTromsø: Slik reagerte hun etter besøket på kjøpesenteret.

Bilde er stjålet fra nordlys, i alle fall det av Jekta. Det andre er av meg og regnes vel i teorien som mitt siden det er en avansert selfie! 

Jeg fikk hundrevis av kommentarer, og de aller, aller fleste var positive og med skryt av de unge herremannen som hadde opptrådt på ridderlig vis med å redde noen forvirrede foreldre. Men selvfølgelig var det jo noen som hadde en helt annen mening en meg og en ganske stor andel av resten som leste mine ord, så noen kjipe setninger måtte jo til for å gjøre underholdningen i kommentarfeltet komplett. Nå krever jeg ikke at alle skal tenke det samme som meg, og om det er konstruktiv kritikk er det helt greit. Men usaklige kommentarer fra folk med en særdeles dårlig dag er i grunnen ganske unødvendig på et positivt blogginnlegg som kanskje fortjente den spalteplassen det fikk. Det er liksom ikke farlig å være litt glad og fornøyd, og det er høyst kledelig for det fleste å følge sitatet “Om du ikke har noe fint å si, så kan du la være!”.

Siden jeg har vært litt for opptatt med å prioritere å være julemamma, så har det ikke blitt tid å svare alle på meldinger/kommentarer. Så beklager det altså, men jeg lover bedring om ca 14år 😀 (Om ikke det kommer flere barn i familien i fremtiden da…)

Julaften fikk jeg en melding på facebook, og sannelig skulle det vise seg å være foreldrene til gutten som tok kontakt! Og jeg kjente meg litt ekstra glad over at mine ord nådde frem, for jeg ville blitt veldig fornøyd med egen innsats om det var et av mine barn som hadde fått så mye skryt i julestresset som stjeler litt for mye av vår tid. 

Så da kan jeg vel si at baktanken med skriveriene mine gikk i boks, og de rette foreldrene ble nådd! 

Men nå er det jo ikke min fortjeneste at mine ord ble spred, så der må jeg takke absolutt alle som engasjerte seg i historien min og delte det videre! 

Jeg håper dere alle har en god og positiv jul, selv når det stormer utenfor døren eller når julematen ble brent! 

Facebooksiden min finner du her! 

Endelig har roen lagt seg over hjemmet, og jeg kan la tankene vandre. Det har vært en lang dag som startet bra, og hverken småkrangling mellom brødre eller en grytidlig start på dagen kunne ta bort den gode lykkefølelsen du får når alt er godt rundt deg. Så det ble litt ekstra vondt å se at minstemann få mer vondt enn vanlig, for jeg skulle så inderlig gjerne sett at han fikk ha en god dag. Og med smertene synker humøret hans, og alt blir feil, men alt det er lett å takle, helt til han ikke vil at vi skal være nær han. Når han gråter og gråter og bare vil at vi skal forsvinne, da blør mammahjerte. Men jeg håper han vil huske de gode minnene fra denne dagen, og ikke de som er vonde. 

Mor i huset har rotet bort julestrømpene, så da er en skuffe full av gode og varme ullsokker god å ha! Guttene syntes det hele var svært festlig, og jeg mistenker at jeg blir å gjenta prosedyren neste år! 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

På formiddagen gikk vi ut for å se militærhelikoptrene som kom flygende i formasjon, og da var pappas rygg god å ha for den minste i huset. 

Eldstemann på sin side var langt oppe i busken før vi kom oss ut av døren, og han hadde helt klart den beste utsikten der han var langt over bakken og ga bestemoren magesår. Hun har vist glemt at jeg og søsknene våre var like høyt oppe i trærne, uten at hun var videre bekymret for oss den gangen. 

Helt skyfritt og nydelig lys da helikoptrene kom forbi, og gleden var stor både for barn og voksen. Dessverre hadde jeg et kamera med meg ut som nektet å samarbeide, så etter jul må det inn på sjekk. 

Hjemmelaget kakao med krem og skive med brunost er obligatorisk på kalde vinterdager som denne, og at det er julaften gjorde at den smakte litt ekstra godt! (Jepp, koppen er like stor som den ser ut!) 

Stuen og kjøkkenkroken så ryddig som den kan bli, så der må jeg bare klappe meg selv på skulderen! Julemiddagen var aldeles nydelig, og jeg ser helt klart frem til neste gang pinnekjøttet skal på ovnen. (Som heldigvis er nyttårsaften så jeg ikke må vente så alt for lenge!)

Dagens antrekk er en kjole jeg kjøpte for minst fire år siden, og ulltøflene valgte jeg ut for å matche duken som vanligvis ligger på bordet! Strikkingen er selvfølgelig bare rekvisitter, slik at det hele skal se ekstra hjemmekoselig ut. (Og for dem som lurer skal det bli nye votter til eldstemann.)

En bamseklem er godt å få under gaveåpningen når vi var en tur oppe hos mine foreldre. Vi går alltid innom dem for å se gaveåpningen på julaften, før vi selv åpner våre pakker nede. Og i år var søsteren min, guttungen hennes og søskenbarnet vårt der for å feire jul, og det var koselig å være sammen med dem alle. 

En av de fineste pakkene som lå under treet i år! Minstemann har laget den selv i barnehagen, og har virkelig gledet seg til vi skulle åpne den. 

Inne i pakken lå et nydelig julehjerte som han hadde laget, og han strålte når vi ga han ros for den vakre pynten han ordnet til oss.

Lillejulaften kom det en pakke i posten til meg, og jeg har faktisk ingen anelse om hvem det er som har tatt seg tid til å lage og sende meg en gave. Men hvem du nå en gang er Nissemor, så skal du vite at den varmer mer en føttene mine! Lesten fra sist år er enda i bruk, og er fremme når føttene kan pynte seg litt ekstra! Tusen, tusen takk, de var nydelige, og du trenger ikke være redd for at de blir liggende urørte i skuffen for ullsokker! Også korte var godt å lese, og det skal jeg ta vare og lese når de vanskelige dagene i hverdagen kommer! 

Tøflene ble byttet bort, og nylæstan måtte på, og det er de enda! Så igjen, tusen millioner takk for både gaven og omtanken som ligger bak! 

Julegaven fra minstemann har funnet plassen sin på treet, og jeg kjenner en tåre i øynekroken når jeg tenker på omtanken den lille tassen vår har for andre. For selv når han selv har vondt, ønsker han å være god mot de rundt seg. 

En annen pakke som lå under treet var fra eldstemann til lillebroren, og jeg kjenner at jeg blir så utrolig stolt og glad når guttene viser omsorg for hverandre. Bildet hadde han malt på skolen, og båret hjem før malingen var tørr i mage, mange minusgrader en av de siste dagene nå før jul. Du kunne se stoltheten lyse i øynene når han fortalte at dette bilde skulle han gi til lillebror som han kunne ha over sengen. Og på nytt kjente jeg tårene i øynene når jeg så de to guttene smile på gulvet når den minste åpnet sin presang, og utbrøt at det var den fineste julegaven! 

Siden ettermiddagen og kvelden var langt fra bra for lillemann ble det ikke tatt flere bilder, men kvelden brukte vi til trøsting, fangkos og litt legobygging innimellom. 

Men selv om dagen ble som den ble, har vi hatt mange fine stunder som vi kan glede oss over i dagene og månedene som kommer. 

Så nå kan bare natten komme, og vi krysser fingrene for at den er god. 

Facebooksiden min finner du her. 

I ni år har jeg gjort mitt beste for å føre mine barn bak lyset en dag i året, og jeg har lagt ned utallige timer for at min aldri så lille(store) løgn skulle være så troverdig som mulig. Jeg har sneket meg bak hushjørner, lusket meg rundt i butikkene, funnet de beste gjemmeplasser og virkelig fått bruke de små grå. 

De første årene gikk det veldig lett, og bestefar kunne godt brukes som rekvisitt for at skuespillet skulle bli så magisk som mulig. På den tiden avslørte ikke engang den hårete plastmasken min store hemmelighet. Og ikke var det så nøye med hvordan papiret så ut, eller hvordan merkelapp gaven var prydet med. 

Men så gikk årene, og jeg måtte bli mer og mer kreativ i mine metoder for å bedra de flotte trollungene mine, og de som kjenner meg vet hvor elendig jeg er på den slags. Mamma kan bare kastet et blikk på meg så forstår hun om jeg prøver meg på usannheter. Men jeg har virkelig gjort mitt beste, og brukt timesvis foran speilet der jeg har sakt høyt til meg selv: “Tenk det, julenissen har vært her i natt når vi sov, spring i vinduet å se om det er noen fotspor der!” Vi har til og med laget fotspor ute, men måtte legge det av oss når den førstefødte arvingen bemerket at nissen, han kommer gjennom pipa han! 

Nissemann som passer på og venter på besøk som kommer gjennom pipen!

Etter noen år måtte vi gi oss med at nissen kom på besøk etter middagen, og jeg la en plan om at nissen måtte komme innom her om natten siden han tross alt har veldig mange han skal besøke gjennom en eneste natt! Så hver lillejulaften før jeg la meg, fant jeg frem de superhemmelige pakkene og la utenfor soveromsdørene våre, og jeg har til og med kravlet ut av sengen og byttet om på pakker når vi har fått natte besøk av en liten tass. 

Jeg har jaktet på julegavepapir som om det skulle være gull, og har ved flere anledninger fått andre til å skrive på merkelappene. (Min håndskrift er lett gjenkjennelig, selv om den ikke er lettlest.) Papiret har vært gjemt i bagasjerom, klesskap, boder, under senger, oppå skap og under sofa, tullet inn i poser eller papir så ikke småtrollene skulle forstå sammenhengen. Gavene er kjøpt på topphemmelige tidspunkt, og jeg har passet på å legge merker til barnas ønsker som kom før julen startet. Slik at nissegaven virkelig var noe de ønsket seg, innen rimelighetens grenser! Gavene har vært gjemt på samme plasser som innpakningspapiret, og har til og med vært satt bort hos slektninger i dagene før den store dagen. 

Også i år så det ut til å gå etter planen, og både innpakningspapir var sneket inn i huset med samme presisjon som en tenåring med noen øl i lommen på vei ut av huset. Gavene var nøye valgt ut, merkelappene skrevet av noen utenfor husstanden og gjemmeplassen var gjennomtenkt. Trodde jeg i alle fall. Jeg hadde satt posen ved siden av garnet mitt og lagt rot oppå pakkene. Jeg hadde til og med gjort min flid å byttet ut tingene som opprinnelig sto i posen og samlet støv, så det ikke skulle være åpenbart at det var noe muffens på gang. 

Selvfølgelig, i dag av alle dagene i den eldste arvingens niårige liv, bestemte han seg for å snike i mammas rot! Han som vanligvis ikke finner garnet og rotet mitt spesielt underholdende, og tasse forbi det uten å ense dens eksistens. Og ut av rommet kommer han med store øyne, og før han fikk ut et ord oppfattet jeg situasjon og sa han skulle være muse stille! Jeg kastet ut antennene og fikk bekreftet at minstemann var på trygg avstand, opptatt av å legge julepakker under den nypyntede busken! Jeg geleidet den eldste inn på rommet, og sa at det var virkelig fryktelig dumt at han gikk å snek i mine ting. Etter en prat fikk han beskjed om å tenke seg om før han nevner dette, slik at ikke julehemmeligheten min blir avslørt for den minste arvingen som forsatt lever i troen om at julenissen stikker innom oss hver julaften.

Plassen ingen andre enn meg benytter, og som vanligvis aldri får oppmerksomhet av guttene i huset!

Det var en trist gutt som tasset i seng i kveld, med vissheten om at nissen er noe mamma har funnet på. Og jeg føler meg faktisk litt skuffet over at jeg ikke kan stille klokken tilbake og gjemme de dumme gavene en annen plass, slik at han enda et år innerst inne kunne tro at nissen forsatt finnes! 

Men jeg gir ikke opp, og skal vel klare å pønske ut noe slik at han får troen på nissen tilbake! 

Og til alle de som måtte mene at jeg er riv ruskende gal og en fryktelig mor som lyver for sine barn, ta deg en bolle! Mine beste minner fra juletiden da jeg var barn er at nissen alltid kom med pakke til oss, og selv om jeg mistenkte at det hele var juks, trodde jeg innerst inne at nissen hadde vært på besøk. Og med tankene om nissen fra barndommen, kjenner jeg at den gode og trygge julestemningen siger over meg. 

Jeg håper alle har en gledelig jul! 

Facebooksiden min finner du HER!

(Og kom gjerne med smarte tips for å lure frem nissen igjen!) 

I går, den 21. desember 2014 klokken 1914 for å være helt nøyaktig, på Jekta kjøpesenter i Tromsø, inne på BR-leker, opplevde jeg noe som satte meg ut! (Puh, det var en lag setning, beklager det! Skal prøve å holde meg i nakkeskinnet!)

Som vanlig er jeg i siste liten, men i går tenkte jeg og min bedre halvdel at vi skulle prøve å være litt i forkant med bursdagsgaven til minstemann. Ikke at planen var å kjøpe noe der og da, men vi skulle se om vi fant noe vi vet han ønsker, for så å sjekke tilbud rundt dette. 

Forsåvidt er det ikke så vanskelig å finne noe til arvingen, og antakeligvis ville han bli veldig fornøyd med et par sokker, så lenge de involverte kjøretøyer eller superhelter. Han er ikke vant til å få alt han peker på, så da er det litt ekstra stas å finne noe han virkelig vil like. (Utenom når han er på sykehuset, da blir vi merkelig svake og kan fort gi etter å kjøpe han en svær eske lego!)

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så turen gikk innom lekebutikken på det lokale kaoskjøpesenteret, her snakker vi om hundrevis av ville mennesker med panikk i øynene, nå i juletiden. Så på vår ferd til lekebutikken måtte vi både hoppe over hinder av handlende som har falt over ende som syke sauer og andre som plutselig tok en usving og tydelig mistet feste i virkeligheten. Men uten så alt for mye strev kom vi oss til målet, og stilte oss opp ved legoavdelingen, som også er det tryggeste alternativet for å få den minste i familien til å juble å gå rundt seg selv. 

Nå er hverken jeg eller min bedre halvdel av de smarteste på legomarkedet, så vi sto med andre ord å klødde oss i hodet. Hva skulle vi velge liksom, det var jo hundrevis av ulike esker av alle slag! Men kort oppsummert er brannmenn på førsteplass, superhelter på andreplass og resten av legoklossene på tredjeplass. Egentlig ønsker han seg en lego dyrehage, men dessverre ser det ikke ut som det finnes innen vårt territorium, og før sommerferien har vi jo ikke de helt største planene om å dra inn på ukjente jaktmarkeder! 

Plutselig kom den en guttunge ut av det blå, en av den høflige typen som åpenbart har fått en rimelig grei oppdragelse der han hører til, og han så tydeligvis vår nød, og tilbydde oss sin hjelpende hånd! Han var vel en plass mellom 8-12 vil jeg tro, men nå er jeg ingen ekspert på å finne rett alder på de jeg kommuniserer med!

” Hei, trenger dere hjelp, det ser litt ut som at dere ikke vet hva dere skal kjøpe. Er det en julegave eller?” Guttungen så spørrende på oss. 

“Ja det er mulig vi trenger litt hjelp, og det er faktisk en bursdagsgave vi ser etter!” Vi ble litt satt ut, men vi tar helt klart imot all den hjelp vi kan få!

” Men da var det bra dere møtte meg, for jeg kan faktisk ganske mye om lego! Hvor gammel er jenta/ gutten?” Han så spørrende på oss, og tenkte sikkert at vi så helt malplassert ut der mellom alle legoklossene med spørrende blikk!

” Det er en gutt, og han blir fem år!” Vi kunne jo ikke gjøre annet enn å svare, og håpe at den selverklærte eksperten kunne faget sitt godt. 

” Ja, men da har dere flere alternativer!” Jeg så tydelig iveren i øynene til gutten! 

Og vi fikk absolutt den beste veiledningen i gavehandling på lange tider, for han kunne absolutt det meste om alle eskene, og han var heller ikke av typen som på død og liv skulle selge oss det som kostet mest. Nei han fant frem både store og små esker, forklarte forskjellen med aldersgrupper og merking, viste oss hvordan pakker som hadde ekstra spesielle figurer, resonerte seg frem til at femårige gutter flest liker superhelter og biler, og anbefalte oss noen praktiske esker som en femåring klarer å bygge helt selv! 

Eller var det egentlig så illle?! 

Så jeg vil med dette si noen alvorlige ord til de foresatte, du/dere har gjort en fabelaktiv jobb med å oppdra en guttunge i dagens “mas og krav generasjon”! Her var det ikke mye snakk om å skulle ha mest og dyrest, nei han var rett og slett ute å fortelle de ulike kvalifikasjonene til lekene slik at en snart fem år gammel gutt virkelig skulle glede seg over bursdagsgaven sin! Han var høflig, han lyttet og om jeg var deg/dere ville jeg vært verdens stolteste forelder! Takk for at dere har vist meg at et faktisk finnes barn med god oppdragelse i et samfunn der det negative alt for ofte fremheves! Og ikke minst takk for at dere bekrefter mine tanker om at barn i dag ikke er så ille, heler tvert imot! 

Ha en strålende jul om du/dere foresatte leser dette! Her er tommelen opp, for den er dere absolutt fortjent! 

Facebooksiden min finner du HER! 

Til alle dere i Tromsø og omegn som leser alt tullet jeg skriver, del gjerne dette innlegget videre så jeg kanskje når de ansvarlige for guttens oppdragelse! 🙂 

Juletreet er i hus, og her kommer oppdateringen om hvordan! Om du leste listen min for hvor langt jeg var kommet i julemaset her om dagen, kunne du se at jeg hadde to alternativer for treet. Jeg regnet med at pessimisten ville vinne og innkjøp av et svinedyrt tre med manglende greiner og barnåler som drysser bare du ser på dem ville bli et faktum. Men heldigvis tok jeg feil!  

Som vanlig hadde jeg laget meg optimistiske planer om at treet skulle hugges i skogen rundt hytta til mine foreldre, der jeg valgte ut treet sammen med mine barn. Men de fleste år har denne planen forsvunnet ganske fort ut av tidsskjemaet.

Men i år var planen helt klar, vi skulle kjøre tidlig på morgenen slik at vi rakk å velge tre før mørket ble kastet over oss. (Bor nord i Norge, det er bare noen timer med lys nå om dagen…) Jeg hadde gitt beskjed til guttene at det eneste været som kunne stoppe oss var storm som nærmet seg orkan, resten kunne vi takle som de vikingene vi er.  Uteklær var lokalisert fra alle aktuelle gjemmesteder og vekkeklokken var stilt inn så vi ikke skulle forsove oss. Som om det liksom noen ganger kommer til å hende, men jeg ville ikke ta risikoen. Pappa var allerede på hytten, og jeg rinte og spurte pent om han kunne vente med å kjøre hjem, så han kunne ha treet på taket til byen. Det kunne han, og jeg kjente forventningene bygge seg opp. 

Før jeg la meg om kvelden oppdaget jeg en faretruende hoste på min eldste sønn, og det gikk opp for meg at jeg ikke hadde tatt sykdom med i beregningen. Noe som var dårlig jobbet av meg, for hvordan år har vi liksom klart å være friske gjennom julen? Jeg husker enda med skrekk den julen vi lå strødd rundt i leiligheten med tidenes kjipeste omgangssyke! Men jeg tok en telefon til min mor, og spurte pent om hun kunne se etter guttungen siden han hostet stygt. På dette tidspunktet var han i rimelig grei form, så jeg tenkte at det sikkert ville gå greit. 

Når alarmen ringte følte jeg meg langt fra utsovet, og kjente på smertene i bena at nå måtte det være veldig kaldt ute. Jeg går jo rundt med konstant tannpine der, selv om jeg bare har tenner i munnen. Humøret var heller ikke på topp, men det er det stort sett aldri når jeg våkner, og du skal lete lenge før du finner noen som er like gretten som meg. Eler, egentlig er jeg ikke så gretten, det er bare det at jeg enda sover, og gjør det minst til klokken ni hver morgen! Og gryntingen er ikke fordi jeg er sint, det er fordi jeg sliter litt med å snakke i søvne! 

Eldstemann hadde forsatt hostingen om natten, og vi tok avgjørelsen om at han måtte bli hjemme for å bli frisk. Det var han forsåvidt fornøyd med, og jeg mistenker at han så muligheten for at bestemor skulle skjemme han bort med ekstra spilletid og godteri. Så han var snar med å fine sin egeninnkjøpte datamaskin og ta skoene på. Han hadde ikke feber, og jeg følte ikke den helt store bekymringen med å dra bort noen timer. 

Resten av oss hoppet i klærne, eller nesten i alle fall og haltet ut i bilen. Som sagt, bena verket noe aldeles fryktelig, men det skulle ikke stoppe meg i å finne dette års perfekte juletre. Minstemann hadde like store forventninger som sin mor, og kunne heller ikke vente med å komme seg avgårde! 

Kjøreturen tok en plass mellom en og to timer, og det er mulig noen ekstra skruer ble ristet løs når vi humpet avgårde på vaskebrette som omtales som vei. Den var med andre ord ikke blitt noe bedre enn sist vi var der en gang i høst.

Vel fremme var det bare å få på seg vinterklær og ta fatt på den lange og bratte bakken opp til hytta. Jeg prøvde å ikke kjenne så godt etter, men det var sannelig ikke lett når den ene foten hadde dovnet bort under kjøringen og den andre bare nektet å samarbeide slik jeg ville. Heldigvis var minstemann i god form, og hadde sovet relativt godt om natten. Så han tok fatt på bakken med friskt mot, og var veldig klar for å overaske bestefaren med at nå var vi fremme. At det var så kaldt at kulden rev i halsen klarte heller ikke ta mote fra meg, selv om jeg pustet som en gammel dame som hadde sprunget maraton, og det før jeg i det hele tatt hadde satt meg i bevegelse. Og midt oppe i det hele kjente jeg at kaffen som ble kjøpt på veien ville ut, noe som ikke er en fornøyelse når du er kvinne og må tisse ute i minusgrader og vind…

Etter en kjapp gange opp monsterbakken brukte jeg mine siste krefter for å løpe om kapp med tiden, for å nå toalettet før det hele endte i en pinlig episode. 

Jeg rakk doen, og kan love at det var en fornøyelse. 

Etter do-besøk og en rask matbit gikk turen ut for å finne det aller beste juletreet, der jeg trasket i spissen, etterfulgt av en spent fireåring, far min med saga og min bedre halvdel som bakerste ledd. Jeg studerte buskene, og så at dette kom til å bli en utfordring, men som jeg skrev i går, er det umulig for meg å takle et stygt juletre. Jeg gikk fra busk til busk, snublet i tuer og einerbærbusker som var kamuflert med snø. Minstemann trasket etter, men syntes ikke helt om morens ubestemte framferd.

Han fant mange trær han syntes passet bra, blant annet en liten einerbærbusk, ei bjørk og et juletre uten barnåler. Jeg mistenker at han bare foreslo disse for å terge meg, og at han hadde gått i skole av faren og bestefaren. Typisk mannfolk! 

Etter en stund startet klagekoret bak meg, og beskjeden jeg fikk var at vi skulle tatt med niste så lang tid som jeg brukte. Jeg fant fram supersynet, og etter noen runder i ring ble jeg enig med meg selv om hvordan tre som var best. Pappaen min saget og min bedre halvdel hjalp til for at det ikke skulle ramle over en strømledning. (Som om jeg kan noe for at strømledningen måtte stå akkurat der mitt juletre var plantet?!) Jeg selv sto på avstand og tok bilder, med påskudd om at jeg passet på guttungen. Han igjen var mer opptatt av et musehull som gikk inn under noen småbusker, og kunne ikke brydd seg mindre om juletreet. 

Nøyere inspeksjon viste at det var et fint tre vi hadde felt, men jeg kan selvfølgelig ikke si det med sikkerhet før det står midt i stuen, klar til pynting! 

Når juletreet var fraktet til hytta, bestemte jeg meg for å traske en tur i skogen å plukke litt never. Det fungerer mye bedre en tennbriketter som stinker, og gir liksom vedfyringen litt ekstra sjarm. Men ettersom mørket kom sigende, var det bare å returnere. Jeg har åpenbart et særdeles dårlig mørkesyn, og snublet mer enn jeg gikk. Men det ble en liten pose som sikkert vil vare en stund. 

Bakken ser helt grei ut, men det er til du setter dine ben på den og innser at den på mystisk vis ble flere grader brattere enn hva det så ut til å være. 

Minstemann fant fort ut at det var bedre å gå etter bestefar, og ga bare beskjed til meg om at “Du går bare på umulige plasser, der selv ikke reven går!” 

Jeg tror faktisk de glemte oppgaven vi hadde foran oss, og kjeftet litt for å få dem på rett spor. Buskene som ble ryddet unna før snøen kom kan ligge der til våren melder sin ankomst! 

Årets juletre, som bare venter på å komme inn i varmen! (Jada, det var den høyeste busken i området, men det som ikke skal inn i hus går til vedfyringen neste vinter!) 

Siden min mor hadde gitt meg beskjed om at hun og min far skulle på handling var det bare å returnere til bilene, med juletreet på en hjemmesnekret slede. Meg og minstemann på rattkjelkene, som skulle få lov å bli med hjem til byen, siden alle våre forsøk på hyttetur som regel går dårlig i de ni månedene vinter vi sliter med. Skal si det var morsomt å suse ned bakken og kjenne frykten for å kræsje med bilen vokse! Jeg er åpenbart ikke blitt mer forsiktig når det kommer til akeferdigheter siden jeg var barn. Minstemann tok det litt mer med ro, og hadde vett til å bremse seg nedover. 

Etter at vi var kommet halvveis på hjemveien fikk jeg telefon fra min mor, storegullet var blitt dårligere og han hostet så mye at han kastet opp. Hjerte mitt bløde og jeg kjente sinnet mot idioten som lå 20km under anbefalt hastighet øke i takt med minuttene. Og med det samme jeg tenkte de tankene så bremset han enda litt mer. Jeg følte meg også litt som verdens slemmeste mor som hadde dratt bort når han kunne bli enda dårligere. Men mamma har heldigvis god erfaring som mamma, så han led ingen større nød, og lurte på hvorfor vi var så snare med å komme hjem. Han hadde helt sikkert sett for seg enda flere timene klistret i en plastskjerm! 

Juletreet løsnet vi fra taket, og låste inne i garasjen i påvente av at allergimedisin min skal fungere optimalt, slik at vi kan ta inn busken som garantert skjuler tusenvis av småkryp som vil levne til i varmen. 

Facebooksiden min finner du her!