Jeg gråt og gråt, og ga skylden til det stakkars juletreet!

Det skal mye til før jeg virkelig blir stresset og får problemer med å takle følelsene mine, men når det kommer til juletreet er jeg lettere hysterisk. Jeg blir gal om ikke treet er som jeg forventer, og vil mest sannsynlig avlyse julen om vi ikke får det rette treet i hus. 

Dette er ikke et nytt fenomen, og jeg kan fortsatt huske noen ganske opprivende situasjoner fra da jeg var barn. Nå som jeg er blitt voksen har jeg jo sett hvor urimelig jeg muligens var. Og at de stakkars foreldrene mine mest sannsynlig gikk med tanker om å låse meg inne i et skap til julen var over, ville være høyst forståelig. De har selvfølgelig forsikret meg om at det ikke er tilfellet…(Jeg er ikke helt sikker på om jeg tror dem altså!) 

Mitt første minne om juletreet er et stygt, ujevnt tre som ikke var i nærheten av det jeg hadde forestilt meg. Det hadde feil farge, fasong og jeg var dødelig fornærmet over at jeg ikke hadde fått delta i innhentningen. Det er mulig at det kan være ledetråden til mitt ekstreme og tildels irriterende behov for å finne det beste juletreet som kan bringe frem julefølelsen i meg. 

Et annet minne er om den lille busken jeg hadde sneket inn i bilen når vi kjørte fra hytta, og nesten vellykket smuglet inn på soverommet mitt, der jeg skulle ha det i en pennholder og pynte det med julepynt som jeg ville snike ut av mammas jule-esker. Det gikk selvfølgelig ikke etter planen, og mine foreldre satte foten ned. Det kom ikke på tale at jeg skulle ha noe tre inne på rommet mitt, og jeg hadde bare med å ta det ut igjen. Nå skal det sies at de mest sannsynlig nektet meg dette fordi jeg er allergisk, og blir forkjølet bare jeg nærmer meg juletrær og juleblomster, men det ville jeg selvfølgelig ikke innse den gangen. Og jeg gråt mine modige tårer, der jeg kjeftet på mine foreldre over hvor grusomt kjipe de var. Jeg husker også at jeg ropte at mine barn skulle få lov å ha tre på rommet, for jeg skulle bli mye snillere enn dem. (Mine barn har heldigvis ikke ønsket noe tre på rommet, så jeg slipper å ta stilling til saken enda. Men det er en stygg fare for at jeg ikke vil si nei…) 

Stort sett vært år var jeg et sant mareritt når det kom til juletreet, og det var mye viktigere en både adventskalender, gaver og god mat. Jeg var jo barn, så mine tanker streifet som regel ikke innom gleden av å være sammen med familien, for de kunne være ganske irriterende. Spesielt mine småsøstre der den ene vekket meg før småfuglene fordi hun var selskapssyk og den minste hele tiden var inne på rommet mitt å rotet rundt i mine skaker. Jeg hadde jo tross alt skrevet skilt om “inngang forbudt og forbannelser over alle som nærmet seg det hellige rommet”. 

Etter hvert som årene gikk ble jeg jo voksen, men viktigheten med juletreet gikk ikke over. Men jeg kunne selvfølgelig ikke reagere som en unge, for det ville jo ikke ta seg helt ut. Men om noen var så uheldig å skaffe et grusomt tre ja da var det ikke mye håp for dem. 

Så kom det året da jeg traff veggen hardt og brutalt, jeg var utslitt og hadde det ikke bra med meg selv. Jeg følte meg mislykket som mor, grusom som kjæreste og et fryktelig menneske. Mine tanker var vonde å bære, og slo meg ut. Så juletreet ble bragt i hus av min far. 

Men det var den styggeste busken jeg hadde sett, der det sto pjusket mot veggen. Jeg ble rasende, jeg følte at hele verden gikk meg i mot, og jeg avlyste julen. Så kom tårene, alle de idiotiske tårene som fikk meg til å føle meg enda mer mislykket. Jeg gråt og gråt, og ga skylden til det stakkars juletreet og min kjære tålmodige far. Og min bedre halvdel fikk også gjennomgå, der han sto som et spørsmålstegn og trodde jeg var blitt helt gal og sa at jeg måtte ta meg sammen. 

Det var jo ikke treet jeg gråt for, men alle de vonde følelsene som hadde bygd seg opp gjennom år med en svært krevende hverdag. Det var bare det at juletreet minnet meg om at jeg hadde mistet kontrollen, og at når alt annet hadde ramlet ned rundt meg skulle juletreet være den perfekte fasaden for en magisk jul. Jeg la håpet mitt i at det teite treet skulle finne frem de gode julefølelsene, slik at jeg kunne lære dem videre til mine barn. Men ikke det engang klarte jeg. 

Etter den gangen fikk jeg beskjed om at ingen, under noen omstendigheter vil komme med juletre til meg igjen. Og om jeg skal ha det, får jeg være med å velge det selv, noe som er helt greit altså. Så lenge jeg finner et tre som går gjennom de strenge kravene mine. 


Alle holder pusten når juletreet skal godkjennes, til og med jeg! 

Så med andre ord har jeg vært helt fanatisk med juletreet fra jeg var barn, og jeg vil med stor sannsynlighet ha dette som mitt svake punkt resten av livet! For selv om fornuften sier at det er idiotisk å drasse inn en frossen busk full av krypdyr som livner opp i varme, pynte den i timesvis, for så å kaste den ut en uke etterpå, kan jeg ikke la være å drasse inn den stikkende saken som gjør at jeg må finne frem allergimedisin og snørrpapir. For meg er juletreet symbolet på alt det gode med julen, og ikke minst forteller det meg at selv om jeg noen ganger har hatt det vondt, så kan alt bli bedre med tiden. 

I år felte vi treet selv i skogen der jeg lekte som barn, og i morgen skal jeg forteller deg om opplevelsen og legge med noen bilder av den store begivenheten! 

Facebooksiden min finner du her! 

Sjekkeliste for juleforberedelser!

Siden det meste nå om dagen handler om julen, har jeg laget meg en sjekkeliste for hvor jeg ligger i terrenget for å komme i mål med alle selvpåførte oppgaver og tradisjoner. 

 

 

1. Er julevasken i boks? 

 

 

Jada, det ser ut til at jeg ligger godt foran skjema, for her om dagen ble 30×30 cm vasket under kjøkkenbordet etter besøk av en skive med kaviar! Og jeg er jo ikke umenneskelig å kaster hybelkaninene ut før jul, det ville jo være direkte smakløst! Ja å siden det er mørkt store deler av dagen ser vi ikke noen fingermerker på vinduene, og da er de heller ikke der! 


Som alltid er jeg pent kledd! 

 

2. Er de syv slag på plass? 

 

 

Jes, her kan jeg skryte av grønne, gule, rosa, svarte, blå, rosa og hullete sokker! Det er jo ikke så nøye med hva det skal være syv av! (På en annen side har jeg sikkert spist syv ulike typer kaker de siste 14 dagene, og da har de teknisk sett vært i hus!) Og nå ringte telefon, og svigermor kunne informere at i morgen stikker hun innom med brød, lefser og kjeks! Kjekt å være litt bortskjemt når ikke mine evner på kjøkkenet er mye å skryte av, å det er vel det hun er redd for kanskje?! Men mest sannsynlig vil hun bare glede oss litt, og det er vi veldig, veldig, veldig glade for! Men pepperkakehuset er funnet frem fra sist jul, og har fått plass i en vinduskarm. 

 


Slik jeg skulle ønske det var!

 

3. Er julepynten på plass? 

 

 

Jepp, julepynten er nøye plassert rundt i leiligheten der det var plass, jeg brukte faktisk mange timer på å leite frem pynten på loftet, og noen flere i et forsøk på å bestemme plasseringen med to overivrige unger rundt meg! De ble utnevnt som vinnere av den konkurransen, alt står hulter til bulter og det er riktig så sjarmerende rundt oss! 

 

Lurer på hvor det ble av stearinlysene!?


4. Er julegavene laget, pakket inn og levert. 

 

 

Tja, i alle fall 2-3 gaver er laget, pakket inn og nesten levert! Og om jeg sjekker tidsskjemaet fra sist jul, så er jeg ganske godt i rute! (Jada, det blir villmanns shopping lillejulaften, den slipper jeg ikke unna!) Men jeg har klart å lage noen flere hjemmelagede gaver, og bare det er ganske godt jobbet så glad som jeg er å ligge på sofaen med macen i fanget når ungene er i seng!

 

Jepp, nøyaktig to-tre pakker er klare å nesten levert!

5. Er juletreet høgd, brakt til gårds og planlagt inn i tidsprogrammet? 

 

Njææ, jeg har tenkt på treet, og laget en ganske strategisk plan for hvordan det skal komme i hus på lørdag med to mulige løsninger. 

 

A, vi skal kjøre til hytten, gå i skogen, velge ut tre med fornøyde unger som synger julesanger i et lystig humør, hogge treet og frakte det til byen med et smil om munnen. 

 

B, vi kan kjøpe et svinedyrt tre som er felt for flere måneder siden transportert i varme/kulde/varme/kulde og garantert vil minste 90prosent av barnålene bare vi ser på det! Det blir gjerne å være uten greiner på en ene siden, og jeg vil konkludere med at jule er ødelagt, mens mannen ber meg bli voksen. (Med god grunn, ifølge mine foreldre som sier jeg er en umulig unge når det kommer til juletreet, plassering og pynt!)

 

 

Optimisten i meg sier A, pessimisten og fornuften sier B! (Og mannen sier at jeg er en stor unge, og han vurderer å nekte meg juletre om jeg ikke oppfører meg bedre!)

 


” Om vi kutter av toppen, så er det helt perfekt! “

6. Er hårklippen unnagjort slik at vi kanskje klarer å få til et fint familiebilde uten sovesveis? 

 

 

Joda, alle tre guttene har vært innom frisøren, og ser riktig så fine ut, og etter at mannen fikk i oppgave å ringe nesten samtlige frisører i byen for å finne meg en time, skal mitt hår fikses på selveste lillejulaften. Det betyr at jeg muligens må legge om på skjemaet for siste frist for innkjøp av gaver. Nå skal etterveksten til pers og håret skal kortes ned siden det har vokst som ugress siden sist! 

 


Typisk dårlig hårdag!

 

Så jeg kan med andre ord konkludere med at vi ligger godt foran skjema, og at det helt klart blir jul uansett om jeg er klar eller ikke! 

 

 

Facebooksiden min finner du her. 

I noen sekunder lurte jeg på hva i alle dager jeg tenkte når jeg satte barn til verden!

I dag var en sånn ettermiddag som vi helst kunne hoppet over, med sure unger og irriterte foreldre. 

Guttene var i det krigerske hjørnet, og om de ikke krangle om noe, så gikk praten i hvem som var tøffest. Det var de selvfølgelig ikke enige om, og når jeg hørte “slå hardere, så skal du få se at jeg er tøffest” ba jeg dem pent om å holde opp før det hele endte i tårer. Det hjalp selvfølgelig ikke, for begge har selektiv hørsel på disse dagene, og etter den niende gangen holdt jeg munn og tenkte at de får lære på den harde måten da. 

Når jeg hørte “smak” og så minstemann sprette bak en sofapute samtidig som eldstemann krøket seg sammen, innså jeg at min antagelse kom til virkelighet. Og som de fleste andre normale mennesker kjente jeg meg litt småsur over ungene som absolutt ikke ville høre etter, med en liten bekymring for hvor slaget traff.

Med nærmere inspeksjon oppdaget jeg at neseblodet flommet fra den eldste, og du trenger vel ikke være forsker for å skjønne at storebrors nese ble offer for en rimelig sterk knyttneve. Og jeg måtte virkelig bite meg i tungen for å ikke si “hva var det jeg sa!”, for det ville vel gjøre situasjonen noen hakk mer intens. Og dessuten hadde jeg evig nok med å redde sofaen og trøste den ikke fullt så uskyldige eldstemann, samt fortelle minstemann at det ikke er lov å slå andre. Sur-munnen ramlet ned til knærne og jeg så den lille vibreringen i kinnet som betyr gråt.

I noen sekunder lurte jeg på hva i alle dager jeg tenkte når jeg satte barn til verden, men det gikk heldigvis like fort over. Jeg vil ikke unnvære dem for noe i verden, selv ikke på slike dager. 


Et bilde av guttene når de er enige! 

Eldstemann fikk beskjed om å sitte i ro, klær ble vrengt av og lagt i kaldt vann og minstemann fikk beskjed om å si unnskyld, samt en liten preken for at når de leker på den måten er begge skyldige. Jeg informerte også om at de fikk være venner resten av kvelden så ikke julenissen trodde de er slemme gutter. Minstemann sa seg enig med moren om at han kunne vente med å bli bokser til han ble voksen, og eldstemann ga meg beskjed om at julenissen ikke finnes. Og da var vi igang igjen! Minstemann rasende fordi nissen finnes, og eldstemann som nektet! 

Så det var nesten litt godt da minstemann skulle til mine foreldre på avlastning og eldstemann ble hjemme når vi dro på handling. 

Vel inne på butikken observerte vi et foreldrepar, med to stykk gutter, i en ganske lik situasjon som vår! Den ene dultet den andre så han ble sint, og foreldrene prøvde etter beste evne å ro dem ned uten alt for mange blikk fra uvitende folk som aldri har opplevd ekte søskenkjærlighet. Og selv om jeg følte litt medfølelse med dem, kunne jeg ikke la være å glise når jeg tenkte hvor heldige vi var som kunne handle alene! 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Sjekk ut konkurransen om å vinne “Fride på skipet” HER!

 

Brilleslangen, lappebehandling og den spennende serien “Fride på skipet”! (Giwe away!)

Skrevet i samarbeid med brilleslagen.no

Det ble alt annet en jubel i huset når minstemann fikk beskjeden om at han skal dekke til det ene øye med plaster, minst fire timer om dagen. Sist kontroll på sykehuset avdekket at han stort sett bare bruker det ene øye sitt, noe som jo er veldig uheldig. Heldigvis og forhåpentligvis kan dette rettes opp i med lapp, motivasjon og uante mengder tålmodighet.

Minstemann var veldig tydelig på at dette var noen “mannskit”, og var ikke helt positiv til legens anbefaling! Så det var bare å finne frem alle former for lure metoder som kunne gjøre det hele litt lettere for oss alle. At lappen vi fikk med oss så ut som et plaster var litt uheldig, for den lille rampen kunne fortelle at han trengte aldeles ikke plaster på øyet, for det hadde han ikke slått! Men etter litt forklaring ble vi enige om at det friske øye trengte en pause, slik at det andre skulle få trene. 

Etter at lappen ble innført heter jeg ikke mamma mer, og min bedre halvdel er ikke pappa, vi er nemlig blitt Yvonne og Roy! Og jeg mistenker at navnebytte kan ha en sammenheng med vår nyinnførte rutine!


Kan ikke klage på utvalget! 

Selvfølgelig måtte minstemann være inne i en dårlig periode når lappen ble innført, så det var noen vanskelige ettermiddager før han ble vant med lappen, og godtok at denne skulle brukes på dagen i barnehagen. Og all ære til de fantastiske “voksingene” i barnehagen som følger opp dette hver dag, slik at vi kan slippe det om ettermiddagen. Og selv om mange tenker at dette bør være en selvfølge at de følger med på, så vet jeg av andre som ikke er like heldige som oss. Og uten trygghet ville ikke minstemann tatt lappen på, for vi reduserer jo synet hans ganske kraftig når det “friske” øyet hviler. 

På sykehuset fikk vi et tips om brilleslangen.no som er en nisjebutikk som spesialiserer seg på lappebehandling. Og her snakker vi om godt utvalg av lapper, og jeg tror faktisk at de klarer å dekke opp de fleste interesser som barn kan ha med fargerike lapper med mønster og figurer. Det beste med dette er jo at lappen går fra å være skummel fordi det ser ut som et plaster, til morsom og mer leken. Prisene på lappene er stort sett det samme som du får på ditt lokale apotek, og de jobber hardt for at alle varer skal sendes ut så fort som mulig. Og som jeg har skrevet før, jeg ser ikke på shoppingtur på apoteket etter jobb og barnehage som en koselig familieutflukt, så pakke i posten er en stor bonus i en hektisk hverdag. 


Litt usikker på hvordan som blir favoritten, men tror muligens bilene vil nå toppen.

Brilleslangen.no jobber for tiden med å lete etter nye, gode produkter for lappebehandling og til barn med briller. Så har du noen tips om noe de bør vite, kan du sende dem noen ord på [email protected]

Du finner dem også på på facebook. 

Siden jeg uansett hadde tenkt å bestille lapper fra dem, sende jeg en mail og hørte om de kunne tenke seg et samarbeid med en litt for ærlig mammablogger som ikke helt kan kunsten med å fremstille hverdagen som noe vakkert, men heller skriver om alt som er frustrerende og til dels kjedelig. Det gikk ikke lang tid før jeg fikk svar på mailen, og vips gikk jeg inn i et spennende samarbeid som jeg håper vil være til glede for flere en bare oss. Det har seg nemlig slik at brilleslangen.no støtter Mercy Ships! Veldedige skip som yter bistand til fattige uansett rase, religion eller kjønn. 

Som noen kanskje husker gikk den en serie på NRK om en syv år gammel jente som bodde på et slikt sykehusskip sammen med foreldre som var sykepleier og tannlege, og i 10 episoder fikk vi følge henne i det spennende hun opplevde og fortalte til bestemoren som bor i Norge ved hjelp av postkort. Begge mine gutter synes denne serien er fin, og jeg liker å tro at den gir et viktig budskap til barna mine om hvordan livet er andre plasser. Vi bor trygt og godt i lille Norge, og trenger heldigvis ikke dekke hele sykehusregningen vår selv. 

Så i dag skal jeg få lov å gi bort 9 DVDer av serien ” Fride på skipet”! Det du må gjøre er å legge igjen en kommentar med e-postadresse og like innlegget mitt. Alle kan delta!


Denne anbefales av begge småtrollene mine, og etter litt mas gikk minstemann med på at vi kunne gi bort ni stykk. Han ville helst ha alle sammen, og syntes aldeles ikke det holdt med en stykk! 

Jeg og minstemann trekke ut vinnerne en gang mellom julaften og nyttårsaften! (Tidsfrister går som regel dårlig her i huset, så da er det like greit å gi seg selv litt spillerom!) 

Skriv gjerne om du selv har barn som bruker lapp, slik at jeg kan sende med noen kule lapper om dere blir de heldige utvalgte! 

Del gjerne innlegget videre, slik at mange kan delta 🙂 

Facebooksiden min finner du her!

 

Har vi glemt hva gaver egentlig er?

Så var tiden inne for diskusjon rundt julegaver, og redselen for at barna skal bli skuffet. Det snakkes om skyhøye forventninger og gaver av verdier som bør brukes på langt viktigere ting en nips som skal slenges i en skuffe etter noen dagers bruk. Det kritiseres og roses, det hyles og skrikes. 

Men det jeg stusser på i denne debatten, er at barn forhåndsdømmes, at det bestemmes at de er utakknemlige uansett hva de får, og at de krever all verdens med ting. Jeg forundrer meg over om det virkelig er så få som tenker over hva gaver er, eller om vi blir lurt av et urealistisk bilde av enkeltstående saker. Er det virkelig slik at vi ikke lærer våre barn hva en gave faktisk er, at vi informerer dem om at det er en plikt og en konkurranse i å være best. 

Har vi glemt hvordan det var å være barn? Har vi glemt våre egne ønsker, urealistiske og uten forståelse for hva vi krevede? Og har vi glemt at vi forsatt ble glade når noe helt annet ble pakket ut, som foreldrene våre hadde valgt ut med omhu. Jeg husker forsatt drømmen om å få et stort rosa dukkehus i hagen, men jeg ble ikke mindre glad for esken med polly pocket som jeg fikk. Jeg husker ønskelister skrevet med skjeve bokstaver, på ark som ble tapet sammen. Jeg husker gleden av å ønske, og gleden av å dele ønskene. Men jeg husker ikke at jeg satt med ned på gulvet og gråt mine modige tårer når jeg ikke fikk et hus i hagen, en usynlig venn eller den dyreste dukken i verden. Og det er fordi jeg faktisk ikke satt meg ned til å gråte. For når julaften kom og jeg endelig fikk åpne pakkene, var jeg lykkelig uansett innhold. Julaften handlet om gleden av å være tilstede, om forventningene over alt de fine, over å få se ekstra på tv og spise julestrømpe til frokost sammen med søsken og foreldre. 

Jeg er ikke redd for å skuffe barna mine, og jeg er heller ikke redd for å kjøpe dem noe som passer lommeboken vår. I år har vi mindre å bruke enn tidligere, men hva har det å si så lenge vi har tak over hode og mat på bordet? Vi har hverandre, og til syvende og sist er det uansett tanken bak gaver som skal telle, ikke det som ligger gjemt inne i den. Og jeg er ganske sikker på at mine barn vil glede seg over innholdet i gavene sine, uansett om det har kostet 50 kroner eller 5000. Jeg velger å lære dem verdien av å gi gaver, og at de ikke nødvendigvis er det dyreste som er best. For de gavne som har gledet meg mest, er de som mine barn har laget, den lille gråsteinen som er en skatt, den fargerike trolldeigs biten eller de grå julebjellen som eldstemann tydelig har strevd med. Hvem sier at gaver skal koste all verden, hvem sier at du ikke kan gi en opplevelse, og hvem er det egentlig som skaper forventninger om at alt skal være dyrt og etter ønske?

Se for deg en 1åring som får en pakke, han eller hun vil mest sannsynlig blir storfornøyd med papiret og esken, og ikke ofre innholdet mer en noen sekunder. Så hvorfor kjøper vi da noe å legger inne i pakken, når gleden kanskje er større for innpakningspapiret. Det er vi foreldre som skaper forventninger om at alle ønsker skal innfris, og det er faktisk vi som bør tenke gjennom egne handlinger før vi skylder på at barna våre er utakknemlige og krevende. For når de kom til verden hadde de ingen formening om hva en gave er. 

Om jeg blir misfornøyd med en gave, og utrykket det til mine barn, så lærer jeg dem å bli det samme. Men om jeg gleder meg over tanken bak en gave og ikke hvor mange jeg fikk, så vil også mine barn lære det samme. 

I år har jeg brukt mye tid på gavene, av den enkle grunnen at jeg ikke kunne springe å kjøpe de første og beste jeg møtte på. Jeg har tenkt gjennom, laget selv og handlet fornuftig, og jeg håper og tror at gavene vi gir videre vil varme noen andre. For selv i en travel hverdag er det godt å kunne bruke litt av tiden min til å skape noe til alle de rundt oss, de som enda er igjen etter fire år med avbrutte avtaler og manglede sosialt liv. Og det er ikke antallet gaver jeg får igjen som er viktig, det er omtanken jeg får lov å gi noen andre. I flere dager har vi snakket om gavene vi skal gi, vi har snakket om hvordan vi ville tenke om vi fikk gaven, om hva de andre rundt oss liker, og ikke minst har vi lagt ned tid og omtanke i innpakningen hjemme på stuegulvet, istedenfor i et overfylt kjøpesenter tre dager før julaften. Og forstå meg rett, selv om vi ikke kan handle vilt og uhemmet, er vi ikke fattige. Vi har det godt, selv om vi ikke får dyre gaver under treet, og må prioritere hva pengene våre går til.

Jeg sier ikke at de som kan kjøpe gaver uten å tenke på prislappen gjør noe galt, for de kan absolutt legge omtanke i dem også. Men jeg vet av erfaring at jo mer jeg kan bruke, jo mindre tid trenger jeg bruke på å finne en fin gave som passer. Så kanskje det kan være litt godt å ha litt mindre, så du du får muligheten til å stoppe opp og vurdere hva du kan gi for å glede selv uten store summer i lommeboken. Mange føler nok sjalusi fordi de kan bort dyre ting, de må få lov å gi det de ønsker uten at jeg skal dømme dem. Jeg får heller fokusere på at jeg lærer mine barn at alle er forskjellige, og at det ikke er prisen som bestemmer hvem som vinner i gavekonkurransen. Og om jeg klarer å lære dem å glede seg over andres lykke, så vil de ikke bli sure og lei seg når de får noe helt annet. Jeg klarte fint å glede meg over dem som fikk mer enn meg som barn, fordi jeg lærte verdien som lå bak en gave. 


Når noen velger å gi meg en gave, er det omtanken bak den som betyr mest. 

Det virker som at vi helt glemmer hvorfor vi gir gaver, og for hver eneste nyhetssak om dyre eller mindre dyre gaver, er det ingen som nevner verdien i det å gi noe til et annet menneske. Den verdien som forteller at du ønsker noen vel, at du har tenkt på dem og ønsker å gi dem omtanke. 

Så i år er våre gaver laget for å glede andre, for å gi omtanke uten noe krav om å få tilbake. For meg handler det ikke om å bytte gaver fordi det er en plikt, for meg handler det om gleden av å glede andre! 

Facebooksiden min finner du HER!

Kollaps i familiereglene og oppdragelsen

Tja, et eller annet gikk litt feil her om dagen, og jeg sitter stadig å leter etter årsak til kollaps i familiereglene og oppdragelsen! For et eller annen må det ha vært, og jeg ser jo åpenbart hvordan regler som brytes, men er litt usikker på om svikt i kommunikasjon fra min side er utløsende årsak! 

Det har seg slik at eldstemann fikk beskjed om at søplet skulle fraktes til søppelboksen, og etter noen “humf”, “ufs” og meget tydelig kroppspsråk trasket han ut i yttergangen, og forkynte at etterpå skulle han gå på besøk. Jada, det var greit fikk han til svar, bare han kastet søppelen først. Under denne samtalen satt minstemann trygt plassert i sofaen med egen vunnet nettbrett i fanget, helt oppslukt i bil spillet som tydeligvis er “in”. 

Jeg på min side satt å studerte innsiden av øyelokkene, og bare svarte på spørsmål utifra tonefallet til den som ga fra seg lyd samtidig som jeg vurderte hvor slitsomt det ville være å tippe over på siden og løfte bena opp i sofaen. Altså en typisk ettermiddag etter arbeid når nattesøvnen har vært litt over vårt vanlige gjennomsnitt dårlig. (Og da snakker vi om særdeles mange oppvåkninger!) Mannen hadde æren av å lage middag, og det er jo ingen ting som er bedre enn å høre andre jobbe når du befinner deg en eller annen plass mellom søvn og våken tilstand. 

Etter en stund hørte jeg fnising fra yttergangen, men siden mannen var våken og ikke jeg, lot jeg lyden sive ut gjennom ørene like fort som den kom inn, og drømte videre om eget hus med badekar og et helt rom med garn. Så økte volumet og fnisingen gikk over i latter, og min noe søvnige hjerne registrerte at lyden kom fra begge mine sønner. 

Jeg tasset ut i gangen, og innså at en eller annen plass i oppdragelsen har vi glemt av å informere om bruk av yttergangen. For der lå guttene med nettbrettet som kun skal brukes i sofaen, delvis påkledd og med søppel som sendte en ganske ubehagelig eim fra seg etter matrestene fra fiskemiddagen dagen før fylte den opp. 

Siden jeg faktisk ser verdien i at mine barn er bestevenner noen minutter om dagen, valgte jeg å ikke bryte inn i samspillet. Og selv om det er mulighet for at de har funnet ut at mor i huset ikke vil forstyrre dem når de er enige, lot jeg tvilen komme dem til gode. Men det er mulig at vi bør se litt på hvor i oppdragelsen vi har glemt yttergangen og funksjon til denne. For det er vel ikke den vanligste plassen å ligge henslengt, delvis påkledd uteklær, med søppel som rekvisitt og søledammer rundt. Men om ikke annet hørte jeg ingen sure miner over lillebrødre som klenger eller storebrødre som ikke hører etter!


“Bror, du må klare den der, du e best i verden og da vinn æ den tøffe BMWen!” 

Så jeg tasset inn i stuen, sank ned i sofaen og hentet frem drømmen om hus og rom fult av garn. Yttergangen får vi snakke om ved en senere anledning, for det er mulig at jeg stiller litt dårlig som forbilde når jeg ser mine sko slengt rundt og null system. Sist vi fordelte oppgaver var det vel jeg som ble den heldige vinneren av den oppgaven, og det har jeg tydeligvis glemt! 

Facebooksiden min finner du HER! 

Ps. Her kan du se hvordan jeg liker å tro at yttergangen ser ut! (Og hvor mye som faktisk har fått plass i den lille passasjen som egentlig ikke kan omtales som rom!

 

Kjære julenissen, her er 2014 ønskelisten til deg, og listen til min bedre halvdel!

Kjære julenissen, siden du merkelig nok glemte med av sist jul, får du nå en redigert ønskeliste. Jeg ser at det kan bli litt forvirring med hvor du skal lande, og siden ringeklokken vår ikke fungerer kan jeg forstå at du valgte å gå forbi, slik at du ikke vekket guttene med banking på døren. Men i år skal du vite at når de først sover, så våkner de ikke av noen dunk på døren! Og jeg må jo innrømme at jeg er ganske snill som lar deg slippe pipen hos oss, så det bør gi meg noen ekstra poeng. 


Noen av smånissene dine, som ikker er av det snakkesalige slaget! Så regner ikke med de bringer beskjeden videre!

På et år har mye forandret seg, selv om essensen i ønskene mine forsatt er det samme, masse gaver og luksus. Men jeg er jo stort sett snill og grei, så det burde være en enkel sak å fikse for deg. 

1. Ubegrenset med søvn i minst 16 dager, jeg tipper at det vil holde for en stund, og at resten av året vil gå som en lek uten enorme ringer under øynene og et ganske stabilt surtryne hver gang jeg tvinger meg ut av sengen! 

2. Hushjelp hadde vært en fin ting, for selv om mannen har funnet sin rolle i huset og inntatt kjøkkenet, så skal resten av leiligheten holdes i orden. Klær skal vaskes, støv skal tørkes, unger skal legges på plass, blomster skal ut i søppelboksen og vedovnen skal varmes! Og som du jo vet, siden du er magisk å heter julenissen så er det vanskelig å holde orden i den lille leiligheten vår. Så det fører til neste punkt på listen! 

3. Vårt helt eget hus, med badekar og varmbåren luftvarme, slik at innetemperaturen blir stabil og at varme bad til minstemann blir litt lettere å utføre. Du vet jo den baljen vi bruker i dusjen, jeg har måtte innse at den er i minste laget. Minstemann klarer seg med den forsatt, men jeg sliter litt mer, ettersom jeg er stiv som en stokk og egentlig ganske lang. Jeg kunne også tenke meg et vaskerom i inngangspartiet slik at skittene klær kan tørkes der, istedenfor i dusjen. Ikke så morsomt med sand mellom tørne når du ikke engang er i nærheten av en strand. Men jeg skal selvfølgelig også takke pent om vaskerommet blir plassert en annen plass! Ja også hadde det vært en fordel at guttene fikk egne rom, for det er liksom ikke like morsomt når de krangler også etter leggetid. 

4. Krølltang! Selv om jeg muligens er ganske langt under gjennomsnittet når det kommer til jålesaker så hender det jo at jeg ønsker å pynte meg. Og når jeg først gjør det, hadde det vært fint om krølltangen ikke gikk i stykker når jeg var halvveis i det litt slitsomme håret mitt. For selv om jeg ikke er så nøye på det, så får det være måte på hva jeg skal utsette mannen for. Stakkars, han trodde helt sikkert art jeg var delt i to og hadde fått en ny halvdel! Ja og det er en fordel at den holder god varme, for ellers blir det uregjerlige håret mitt like bustete som det alltid er. Om den er lilla blir jeg heller ikke sur altså, men nå skal jeg ikke være for kravstor. 

5. En overfylt bankkonto som gjør at jeg kan kjøpe meg noen nye og fantastisk lekre sko, helst av den typen som får alle til å sperre opp øynene på en elegant/småsexy måte og si “WOW”. Litt usikker på hvor du kan finne noen slike, men du kan ta en tur innom lillesøsteren min, hun har mange av den typen. Om jeg får slike sko, må jeg også få et kurs i hvordan jeg går på stolper. I år må vi faktisk prioritere litt mindre av alt, og skobudsjettet var det første som røk, samt frisørtime, nye juleklær og andre ting som er (u)viktige! Nå har jeg ikke tenkt å slutte på jobben selv om jeg skulle få mindre penger, så det er altså ikke for at jeg skal bli lat pengene er ønsket! 

6. Frisør ønsker jeg meg også, men der bør du kanskje være litt kreativ med innpakningen! Husk at vi mennesker som ikke er så magiske trenger å puste frisk luft, ikke bare støvete pappeske luft. Ja også er det vel kanskje litt smart om du ikke setter den ute, og at du kommer med den på julaften. vi skal jo ikke være menneskeplagere heller! Men i alle fall, sjekk at frisøren er godt på både klipp og striping av hår, for jeg har en litt kjip ettervekst som dessverre ser ut til å måtte bli der en stund. (Se punkt.5, bankkontoen er ikke spesielt feit i år!)

7. Skulle til å skrive kokk, men mannen har virkelig tatt seg opp på den matlagingen så tenker at han kan bare forsette med dette. Men sleng gjerne over noe snadder julemat som han kan stelle i stand. Vi vil være tradisjon tro med pinnekjøtt, og har handlet det inn når vi så det på tilbud for en stund siden! Men et fenalår, litt seterrømme og flatbrød hadde smakt bra. Og nå som jeg har klart å legge litt på meg, må jeg jo bare fylle på så jeg ikke mister kiloene like fort. 

8. Ny mac, ettersom den stakkars lille maskinen jeg har i dag synger på siste vers! Den jobber saktere enn de kommunale maskinene jeg bruker på jobb, og det er virkelig på smertegrensen til hva jeg takler. For som du vet, er skrivingen like mye terapi for meg, og om jeg ikke får skravlet fra meg skriftlig vil jeg muligens bli sperret inne i et skap eller noe. Den bør være av typen dyr, som har stor skjerm og takler noen facebookspill som jeg er fullstendig avhengig av!

9. Noen nye og fine hverdags kjoler, gjerne av ull! Jeg har funnet ut at det kan være behagelig å gå i noe annet en treningsbukse, og jeg tror at mannen i huset synes det er ganske fint. I alle fall frem til jeg lærer meg etiketten for hvordan du beveger deg i lårkorte filler! Mulig at det kan være lurt for deg å sende nissemor på handling, for jeg er litt usikker på om rød og hvit kler meg. Og om det bare blir hvit kan jo noen tro at jeg skal gifte meg på vei til jobb, og det skulle tatt seg ut! 

10. Spa! Helst av typen som varer en hel uke, slik at jeg kan bli dullet med helt til posene under øynene forsvinner og kroppen maler av lykke. Jeg tar gjerne med mannen på dette, så mulig du bør sjekke opp om vi får barnefri i forkant! 

Det var vel det jeg husket for nå, det kan være at jeg legger ut en oppdatert liste etter hvert. Men du er jo magisk så det skal gå bra! Tid skal jeg la være å mase om, for den ser jeg er litt i overkant mye å be om! 


Dett gikk bra sist jul selv om du hadde glemt meg, for det hadde ikke nissemor! Og læstan va god, varm og ikke minst nydelig! 🙂

Og nå til deg kjæresten min, du skal også få mine ønsker. Jeg har selvfølgelig prøvd å moderere dem utifra det vi har å bruke denne måneden. 

1. Hyttertur bare jeg og du, der du har kjøpt inn det vi trenger og planlagt alt sammen. Jeg kan godt pakke klærne selv! Kakao, fyr i ovnen, fenalår og en koselig spasertur i vinternatten! Tenk hvor godt det hadde vært! 


Bilde fra sist vinter når vi var på hyttetur alene, med 17 minusgrader og stjerneklar himmel når lyset tok natt! 

2. Strikkepinnesett i bambus eller den duren. Slikt som gjør at jeg kan bytte om utifra størrelsen jeg trenger. 

3. Pysjamasbukse, samme som de jeg har kjøpt på sparkjøp. Helst i xs, men s går også fint. Der hadde de også noen mye ullsokker i lys rosa som kostet 25kroner. 

4. Ullvotter, læsta og ullundertøy! Gjerne i noen fine farger, men du vet nå hva jeg liker. 

5. En god fuktighetskrem til ansiktet mitt, husk på at jeg har sensitiv hud! 

6. Ny parfyme, gjerne en syrlig som jeg ikke har brukt før. Den jeg har brukt fra før er nesten helt tom. 

7. En piknik i fjæra med bål, kaka og gode brødskiver med brunost en fin vinterdag som vi har fri! Ta gjerne med pledd jeg kan ha rundt meg! 


En koselig frokost vi tok i fjæra! 

8. En god bok, som jeg kan drømme meg bort til, eller en strikkebok med fine oppskrifter til større barn. 

9. Om du skulle vinne mye i lotto før julaften ønsker jeg meg: mac, råbra krølltang, ny mus(TIL MACEN, IKKE MEG!), nye vintersko som tåler vann og kan legges inn i leggen, nye ullkjoler som jeg kan bruke til hverdags, hus, tøffere bil, ny tv som virker som den skal, gullsmykker og ørepynt, enda bedre kamera med flere objektiv enn de jeg har fra før, sydentur, egen hytte, sånn tykt garn jeg viste deg som føles som en sky og er av ull og så mye at jeg kan lage meg en jakke og en stilig kjole, og kanskje noen votter! 

Det var alt jeg kom på i farten, skal sende deg en epost om jeg kommer på noe mer! (Eller sms om jeg er i godlune når ideen treffer.)

Facebooksiden min finner du HER. 

(PS. Jeg har en liten mistanke om at ønskelisten ikke nådde frem til julenissen sist jul, så del gjerne innlegget videre, for han slipper ikke unna i år!) 

Hamster på julebord med antibiotika, smertestillende og stavmikser i vesken!

Ja, som vanlig går alt min vei, og på årets julebord vil jeg trappe opp med utseende til en litt deformert hamster! 

Nå snakke jeg ikke om at jeg vil være lodden, for leggene fikk seg en runde med høvelen etter en shoppingtur med eldstemann og min bedre halvdel på slep fredag kveld. Eldstemann er nemlig kommet i den alderen at vi faktisk kan slippe litt på stålregime der vi har nedsatt loven om at klokken syv er absolutt siste tidspunkt for å ankomme hjemmet med barn. Ganske deilig egentlig, for det åpner jo en hel verden av muligheter. Det skal sies at minstemann har avlastning denne helgen, så når jeg så muligheten for å dra på byens største kjøpesenter klokken 1800 en fredagskveld, kunne jeg ikke la den passere. Det har seg nemlig slik at alle andre lar denne muligheten gå fra seg, og det er minimalt med gamle damer som betaler med småpenger, stressede småbarnsforeldre med barn som gjør sitt ytterste for å trene foreldrenes tålmodighet og gir meg tidenes dårligste samvittighet for at jeg går der uten barn, mannfolk som sukker og klager bærende på hundrevis av poser med en energisk og tydelig lykkelig kvinne foran seg. Jeg har altså ikke noe imot noen av disse gruppene, men de bruker til tider å skape noen stressende elementer rundt meg som jeg for all del ikke må ha når jeg skal lete etter klær. For som jeg har skrevet før, er det svært få butikker som har klær som passer kroppen min, og det gjør at jeg fort blir rød i toppen og særdeles grinete. Men over til leggene mine, som jo var temaet for øyeblikket. Det har seg slik at når jeg sto å vurderte en “grå jakke” kontra en “grågrå jakke” murret min førstefødte rundt meg. Han var overhode ikke fornøyd med at moren tvingte han med på shopping, og bestemte seg for å furte, og ikke minst utforske hvor mye hans mor ville tåle når hun vandret rundt med glassaktige øyne og et fårete glis om munnen i en nærmest tom butikk som faktisk har klær som passer henne. “Du mamma, sjekk den her jakken, den kan du jo ha på dæ så den passe til leggan dine!” Ja, som sagt var butikken bare nesten tom, og ettersom den småfurtene gutten bestemte seg for å heve stemmen fikk de alle med seg at jeg har glemt hva høvel og barberskum er. Så vel hjemme ble høvelen rotet frem. Jeg tenkte selvfølgelig at jeg like greit kunne ta det samtidig som jeg dusjet, uten briller og med hastverk siden jeg egentlig var litt sulten. Resultatet var flekkete, men ikke pels! Så jeg sa meg fornøyd med det! Så det er ikke derfor jeg ligner på en hamster. 

Jeg har heller ikke fylt vesken med drikkeflasker, av typen med promille, på samme måten som hamstere fyller kinnene med nøtter. For jeg tipper at antibiotika, smertestillende og sprit er en særdeles dårlig kombinasjon, og når jeg i tillegg høres noe rar ut der jeg prøver å snakke uten at munnen beveger seg vil jeg bli tatt for å være overstadig beruset. Men det med hamstringen er ikke langt fra sannheten. Jeg har nemlig fylt vevet i mitt høyre kinn etter sist møte med tannlegen. Eller nest siste, for den siste var da jeg stakk innom etter to dager med uutholdelige smerter jeg var ganske sikker på å dø av, eller i det minste bli enda mer gal av. Men tannlegen kunne berolige meg med at jeg ikke var dødende, og heller ikke på vei å bli gal. Så jeg gikk ut med to tabletter i magen, og en eske med flere. Ingen betennelse skal med andre ord forsure hverdagen min noe mer. Ikke for det, hevelsen var forsatt der og munnen min føltes forsatt som et åpent sår. Takk og pris for vinter og skjerf! Eller forresten, det er faktisk sommertemperatur her nord, og snøen ligger langt oppe i fjellet. Så jeg må muligens prise meg med mørke, bare synd jeg er hvit som et nyinnkjøpt laken! Og det hjelper vel heller ikke at kinnet hadde fått en ganske gul farge. 

Om ikke annet hadde hevelsen gått ganske bra ned, og jeg kunne kjenne den utrolig spisse biten av sytråden som var brukt. Den hadde lagt seg perfekt til så den stikker meg i kinnet hver eneste gang jeg svelger, åpner munnen eller bare tenker på å gjøre en av delene. Og jeg mistenker at prosessen med at såret skal gro sammen er i gang, for det eneste jeg klarer å tenke på er hvor fantastisk godt det må være å klø der med tannbørsten. Takk og pris for at jeg fikk ondt lenge før jeg klarte å åpne munnen nok til å stappe inn tannbørsten! 

På kvelden etter en ganske intens økt med gjentatte ryddeprosesser bestemte jeg meg for at NÅ skulle sjokoladen finne fram, den typen med kjeks inni som får lykkefølelsen til å stige ti hakk, minst. Det var jo tross alt minst fire dager siden sist jeg puttet i meg en bit av himmelen. Jeg åpnet munnen, ignorerte kjeven og tygget i vei! Og det skulle jeg aldri gjort, for ubehaget klarte faktisk å overstyre den fantastiske gleden sjokolade normalt sett gir. Resten av kvelden holdt jeg munne lukket og jeg innså at jeg med stor sannsynlighet ville gå glipp av hovedgrunnen til julebordet, nemlig maten! Og er det noe som er verre enn å ikke kunne spise sjokolade, ja så er det å ikke kunne spise julemat når du lukter den og ser andre gomle i seg. På jobben fikk jeg tilbud om at de kunne mose maten til meg, og jeg vurderer faktisk å legge en stavmikser i vesken. Tro om det er for sent å melde i fra om spesielle behov i forhold til matvarene?! 

Siste natten før julebordet utartet seg på samme måte som de andre, men hyppige oppvåkninger jeg tok meg selv i plaging! For tenkt det, med en gang jeg sov måtte en av de teite armene mine dulte bort i kinnet, og om ikke de gjorde det, så la jeg meg på siden. Og selvfølgelig var det på favorittsiden jeg trekte den idiotiske tannen, så jeg våknet helt sikkert av at jeg lå feil også. Kjempegreier, lite søvn gjør virkelig noe med humøret. 

Som vanlig kan jeg gratulere meg selv med å trekke det lengste strået, og utnevnes som den uheldige vinneren av uflaks. Det er faktisk så ille at jeg vurderer å glemme loddpengene hjemme! 


Nesten klar, mangler bare stavmikser!


Så i dag skal jeg stille opp på årets eneste julebord, pyntet i noen gamle filler jeg fant i skapet , oversminket i forbindelse med det som skal bli prosjekt gjemme bort et gulblått bollekinn som skaper en ganske merkelig ansiktsform, la være å innta årets muligens eneste kopp med kaffe/bailys og kun lukte på maten. Ja også for å gjøre det hele enda litt mer morsomt for min del, skal jeg stå for underholdningen for min avdeling. Og det betyr mest sannsynlig at de fleste øynene vil være rettet på meg, der jeg står som en pjuskete hamster som har glemt å fylle opp begge kinnene! Jeg skal til og med lese høyt, noe som betyr at jeg må bruke munnen, å når jeg bruker munnen, ja da gjør det vondt! 

Ønsk meg lykke til, for det trenger jeg! 

Facebooksiden min finner du HER!

Innlegget fra den fatale tannlegetimen finner du HER, i tilfelle du ønsker utdyping til denne teksten. Der vil du kunne lese om tannen som virkelig hadde misforstått sin rolle! 

Helt greit at du har en annen mening, men vær snill å si det uten å mobbe!

Kjenner jeg blir sint og frustrert på voksene folk som mobber og forsvarer det med at de trøster jo bare noen andre, at det er jo bare noen ord, at det er jo fordi de er uenige. En eller annen plass i dagens samfunn ligger en enorm svikt, en svikt som fører til at normalt begavede mennesker bestemmer seg for å skrive stygge, meningsløse og nedsettende ting om andre, i full offentlighet. Det er rett og slett kvalmende å lese hvor fordømmende og noen ganger regelrett ondskapsfulle mennesker kan være. 

Det er helt greit at du er uenig, det er helt greit at du har en helt annen mening, men det gir deg ikke lov å rakke ned på andre mennesker. At du gjør det for å forsvare noen andre er ingen unnskyldning for at du skal gå til angrep. 

Tenker du ikke over hvordan du fremstiller deg selv, når du velger å bruk vonde ord mot andre. Ønsker du virkelig å såre andre? Ønsker du å få dem til å gråte? Og tror du virkelig at du får det så mye bedre med deg selv når du omtaler et medmenneske for negative og sårende ord? 

I dag har det vært flere saker i media som har fanget interessen til svært mange, og kommentarene lar ikke vente på seg. Men stor andel ytringer får meg til å fryse på ryggen, for de er kun ment for såre andre. De er mobbing i aller høyeste grad, og det gir jo et bestemt bilde av hvor dagens barn lærer å være stygg mot andre. 

“Ser jo ut som ett skjelett. Ingen normale mennesker ser sånn ut.”

“Fy faen jeg nekter å ta fri! Skjems over late kvinnfolk!!”

Endelig tok noen råtten på Drittsekken”

“Nei. Hun var en uansvarlig liten drittunge. Foreldrene hennes tok ansvar. Og stolt? Ingen bør være stolt av henne. Hun bør være ett eksempel på hva man ikke gjør.”

Ser ut som at du endelig har funnet deg en venn. En venn som er kliss lik deg selv. BILLIG,billig BILLIG!! Trailor trash all the way.”

“Idioten skulle vel ha en idiottime med guden sin? Idiot”

“Stygt… Når skal “mote-ekspertene” skjønne at slike modeller bare er stygt og forkastelig? Hva med å benytte modeller med normale størrelser? Modellene blir bare styggere og styggere, finnes ikke noe pent og sexy ved det der… Modellene nå til dags kan gjemme seg bak en lyktestolpe når de leker gjemsel, uten fare for å bli funnet! En hån mot etthvert normalt menneske og en forbannet ukultur!”

Herregud, hun er ikke syltynn , hun ser utsultet ut og ligner noe som kommer ut av en konsentrasjonsleir. Hilsen fra en med normalvekt”

“Herregud ! Du er en udugelig hore . Slutt og kle av deg for faen og få deg utdanning !”

Min mamma og pappa lærte meg at du ikke skal si stygge ting til andre, de lærte meg at istedenfor å lete etter feil, skulle jeg se etter positive sider. De lærte meg at det er helt greit å ha en annen mening, men at jeg skulle forsvare den på en saklig måte uten å trekke inn ting som var utenfor tema. Og ikke minst lærte de meg at slik jeg ønsker andre skal være mot meg, slik skal jeg være mot dem. 

Jeg sier ikke at jeg er perfekt, jeg innrømmer gladelig at jeg har vært både fordømmende og sårende, og jeg forteller gjerne om ord jeg aldri skulle sakt. Men jeg prøver i det minste å ikke snakke nedsettende om andre, og om jeg gjør det så skal jeg faktisk være så voksen at det er ord jeg kan stå for når jeg snakker direkte med et annet menneske. Jeg skal ikke sitte å gjemme meg bak en dataskjerm og taste ut forbannelser over andre. 

Mine verdier sier meg at slik jeg er, vil mine barn bli. Og er det noe jeg ikke ønsker, så er det at mine to barn skal si stygge ting til andre, at de skal bli mobbere som trakaserer og plager andre. Jeg ønsker ikke at hverken jeg eller mine barn skal føre til andres ulykke, andres tårer eller andres død. Så derfor snakker jeg heller ikke nedsettende om andre så de hører, jeg fremmer heller det positive med de rundt oss. 

Gang på gang når jeg leser på nett spør jeg meg om dette er ord menneskene ville si direkte til en person, ord som kaller andre for dødninger, beinrangel, surketryner, avvikere, idioter, hjerneskade, fleskbeger, mindreverdige. Jeg kan fortsette i det uendelige, og om jeg skulle bli fri for forslag kan jeg bare gå inn på en eller annen nettside med åpene kommentarfelt. 

Vi leser stadig om folk som velger å ta sine egne liv, vi snakker om dem med omsorg og sier det er trist. Men vi ser ikke at kanskje den ufine kommentaren vi slengte fra oss i et dårlig øyeblikk er medvirkende årsak til at et annet menneske valgte å forlate dette livet. Jeg sier ikke at kommentarene er den direkte årsaken, men de er helt klart en del av bildet. Og når du sitter som ung og usikker eller godt voksen og ensom, så hjelper det ikke å se at andre synes du er en taper, en sviker, en mindreverdig. 

Om vi noen gang skal klare å gjøre noe med mobbing, så må vi faktisk feie for egen dør! Vi må innrømme at kanskje ikke alt vi sier er så lurt og vi må ikke minst lære oss å si beklager! For det er ikke greit å være slem med andre, selv ikke i det offentlige rom der du sitter godt plassert i ditt perfekte hjem, skjult bak en skjerm. 


Selv om noen skiller seg ut fra mengden, gir det oss ikke lov til å dømme, kritisere og mobbe dem! 

Så vær så snill, tenk deg om før du skriver noe negativt neste gang. Tenk over hva du faktisk sier, og si det høyt til deg selv. 

Facebooksiden min finner du her. 

Dagens (fiske)tur innom tannlegen!

I dag har denne lille jenten vært innom tannlegen, på det jeg i utgangspunktet trodde bare skulle være en aldri så liten koselig sjekk av en ganske ufin og kranglete tann. Men som vanlig så skulle det vise seg at her var det noe muffens, for jeg er åpenbart full av mer eller mindre heldige produksjonsfeil. (Jeg klaget til mamma, men hun sa garantitiden er gått ut for lenge siden?)

Nå bør jeg kanskje advare om du skal til tannlegen i nærmeste tid, om du har problemer med å høre om hva en tannlege jobber med eller synes avsløringer om hvordan ting forsvinner ut av kroppen er unødvendige! Resten kan bare lese videre! 

Jeg var selvfølgelig sent ute til timen, og kom springene inn døren nøyaktig to minutter etter at jeg skulle vært der, svett og små stresset. Det passet selvfølgelig dårlig at jeg måtte forlate jobben tidligere enn det som er vanlig standard, og trafikken var en utfordring. Det kom snø i natt, og det resulterte i svært redusert hastighet på enkelte bilister. (Eller pyser, det var mer glatt for noen dager siden når vi kjørte rundt på glattis, og da var det ikke mer kø enn normalt?!) 

Men om ikke annet slapp jeg ventetid, og jeg fikk heller ikke bekymret meg over hva jeg gikk til. Jeg var jo på dette tidspunktet sikker på at det bare var en aldri så liten kontroll, der jeg antakeligvis ville få beskjed om at tannen kunne vokse ut og trekkes som normalt. Bare en litt uggen følelse sa meg at tannen overhode ikke satt i slik den skulle, for de siste årenes tannpine har liksom aldri blitt bedre. Heller motsatt og ganske intens til tider. 

Tannlegen var en eldre herremann, en av dem som sikkert kunne vært julenissen. Rolig utstråling og ingen tegn til sadistiske trekk, selv om jobben hans muligens består av å trekke veldig mange tenner. Damen som hentet meg var også en slik person, men kunne ikke vært julenissen siden han er en mann. Men du skjønner sikkert tegningen. 

Jeg ble henvist i den fryktede tannlegestolen, og kjente at dette var en av de bedre jeg har prøvd opp gjennom årene. (Det ble ganske mange i den to år lange perioden jeg gikk rundt med vaier i kjæften!) Alt føltes ganske greit, og selv ikke den slitsomme opplevelsen med å få stappet inn en plate større enn munnen for å ta røntgenbilde, fikk pulsen til å stige.

Men det var helt til jeg hørte omtalen til bildet, og når jeg tittet mot lysbilde innså jeg at her var det trøbbel på gang! Tro meg, når jeg klarer å se at en tannstilling er feil uten briller på, da er det ganske ille. Jeg er faktisk helt sikker på at jeg imponerte de andre i rommet med den tannen, for noe må jeg jo trøste meg med. Om jeg ikke kan glede meg over det, kan jeg i det minste skryte! Ikke alle kan komme å si det har en tann som har ramlet ned, inni tannkjøttet med røtter som fiskekroker. Jeg er med andre ord enda mer spesiell, det holdt ikke med vampyrtenner som ble trekt da jeg faktisk bare var en jentunge. Og min mistanke om at jeg fikk tennene kastet i munnen ved skapelses tidspunktet er herved bekreftet, for jeg hadde jo tvilt tidligere, selv om tennene sto litt hulter til bulter, foran og bak hverandre. 


Jepp, dette er altså et bilde fra munnen min, og du trenger ikke være ekspert for å si at den ene tannen har misforstått hvordan den skal oppføre seg!

Jeg fikk spørsmål om jeg hadde noen planer resten av denne dagen, og da gikk det et lys opp for meg. (Etter at jeg hadde tenkt at det var jo et hyggelig spørsmål!) Her skulle med andre ord den svære tangen til, og jeg ville bli redusert til en skrøpelig tannløs krøpling i ettertid. Tannen med røtter som fiskekroker skulle ut, og det ville bety et aldri så lite kirurgisk inngrep med badehette på hode, grønne tepper, bedøvelser og litt små paniske tanker om at kjevebeinet mitt ville få unngjelde. For jeg husker godt tennene som forsvant da jeg var yngre, og jeg minnes en ganske ubehagelig tid med blodsmak i munnen og vansker med tygging. 

Bedøvelsen virket heldigvis fort, men før den tid sto tårene i øynene når den kjipe enorme nålen sprøytet inn et eller annet som skulle fjerne muligheten for at hjernen min skulle kortslutte av smerte. Men det gjorde rimelig vondt, og tankene gikk til alle dem som lar seg stikke frivillig for å fylle opp krøller i huden og den slags kjærring greier. Jeg er ikke så mye kjærring at jeg vil la noen stikke meg uten at det er høyst nødvendig! (Minus akupunktur, men det ligger en plass mellom nødvendig og ikke fult så nødvendig!)

Jeg kjente kjeven, tungen og leppene bli bedøvet, og vurderte å bite meg selv litt bare for å sjekke at det virkelig ikke ville gjøre vondt. Men jeg stoppet meg selv, for det har jeg prøvd en annen gang, og det blir ganske så ubehagelig når bedøvelsen fordufter. Pluss at et kjøttstykke fra kinnet ikke er det samme som en bedre biff fra kjøtthandleren som kan serveres blodig. 

Etter mye romstering i munnen min løsnet den idiotiske tannen, og jeg velger å ikke informere så mye om hendelsesforløpet slik at jeg ikke skremmer vannet av en med frynsete nerver før samme typen inngrep. Men jeg kan si som så at det var særdeles ubehagelig, og nesten som å føde. Prinsippet er nesten det samme, en ting skal ut av meg, det er ubehagelig og ikke så alt for enkelt. Så får du en slags glede når objektet er løst, helt til du innser at fysj å fy hvor ondt du nå vil få det, før alt blir bare bra med tiden. 


Å her har du faenskapen som har plaget meg i noen år, og den var ikke direkte fornøyd med at det skulle kastes ut! Så den klorte seg fast med røttene. 

Videre kan jeg informere om at denne form for inngrep har vært brukt som torturmetoder, og det er ikke uten grunn. Og er du redd blod bør du helst ha noe foran øynene, og du bør absolutt mangle smakssans. 

Nåja, nok om det, jeg jobber med å fortrenge hele opplevelsen, men dessverre kjennes det ut som at jeg har kappet bort en stor del av kjeven, og det i kombinasjon av å være sulten gjør meg til en tikkende bombe. Selv ikke alle de pillerne jeg puttet i meg får opp humøret mitt, og jeg kjenner at suppe blir den eneste form for næring en stund fremover. Ja for ikke snakke om pudding, for mandelpudding og bringebærsaus er høyst nødvendig for å samle mot til å komme seg gjennom dagen og den fryktede natten der jeg plutselig glemmer meg av og klasker meg på kinnet i søvne! Ohh, smerte! 

Så nå sitter jeg her, med en kul på størrelse med et egg på kinnet, beinverk som gjør at jeg nesten ikke tør puste og en mage som knurrer faretruende! Og som om ikke det er nok, har jeg en mann som stryker meg over kinnet og må snu seg bort for å le så han griner. Jeg føler meg bare så vakker, og bare vent til han en dag havner i samme situasjon! Da skal han virkelig få medlidenhet mens jeg ler så jeg triller. 

Men om ikke annet er marerittet av en tann ute, og jeg vil forhåpentligvis slippe mystisk tannpine og jeg ble også omtalt som en jente, og det er lenge siden sist! Ikke som en mamma, en dame eller kjærring, men som en yngre utgave av det kvinnelige kjønn! Jeg liker i alle fall å tro at det var det som var tanken når jeg omtales som jenta! Og jeg ble faktisk behandlet på en god måte, og bare et par ganger fikk jeg lyst å bite tannlegen litt! 

Nå skal jeg krype sammen i fosterstilling og synes fryktelig synd i meg selv, samt la være å tenke på at det er stor sannsynlighet for at jeg er mer hoven i morgen, og at det da vil være et eple som stikker ut på kinnet! Og som med de fleste former for ubehag er alltid dag to den verste! Pessimisten i meg sier at i morgen går alt strake veien til faens, og optimisten sier at i morgen er alt jævlig normalt igjen! (Beklager språket, skylder på tannpinen, blodsmaken i munnen, knurringen i magen og pillene som ikke virker!)

Facebooksiden min finner du her!