I dag var en sånn ettermiddag som vi helst kunne hoppet over, med sure unger og irriterte foreldre. 

Guttene var i det krigerske hjørnet, og om de ikke krangle om noe, så gikk praten i hvem som var tøffest. Det var de selvfølgelig ikke enige om, og når jeg hørte “slå hardere, så skal du få se at jeg er tøffest” ba jeg dem pent om å holde opp før det hele endte i tårer. Det hjalp selvfølgelig ikke, for begge har selektiv hørsel på disse dagene, og etter den niende gangen holdt jeg munn og tenkte at de får lære på den harde måten da. 

Når jeg hørte “smak” og så minstemann sprette bak en sofapute samtidig som eldstemann krøket seg sammen, innså jeg at min antagelse kom til virkelighet. Og som de fleste andre normale mennesker kjente jeg meg litt småsur over ungene som absolutt ikke ville høre etter, med en liten bekymring for hvor slaget traff.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Med nærmere inspeksjon oppdaget jeg at neseblodet flommet fra den eldste, og du trenger vel ikke være forsker for å skjønne at storebrors nese ble offer for en rimelig sterk knyttneve. Og jeg måtte virkelig bite meg i tungen for å ikke si “hva var det jeg sa!”, for det ville vel gjøre situasjonen noen hakk mer intens. Og dessuten hadde jeg evig nok med å redde sofaen og trøste den ikke fullt så uskyldige eldstemann, samt fortelle minstemann at det ikke er lov å slå andre. Sur-munnen ramlet ned til knærne og jeg så den lille vibreringen i kinnet som betyr gråt.

I noen sekunder lurte jeg på hva i alle dager jeg tenkte når jeg satte barn til verden, men det gikk heldigvis like fort over. Jeg vil ikke unnvære dem for noe i verden, selv ikke på slike dager. 

Et bilde av guttene når de er enige! 

Eldstemann fikk beskjed om å sitte i ro, klær ble vrengt av og lagt i kaldt vann og minstemann fikk beskjed om å si unnskyld, samt en liten preken for at når de leker på den måten er begge skyldige. Jeg informerte også om at de fikk være venner resten av kvelden så ikke julenissen trodde de er slemme gutter. Minstemann sa seg enig med moren om at han kunne vente med å bli bokser til han ble voksen, og eldstemann ga meg beskjed om at julenissen ikke finnes. Og da var vi igang igjen! Minstemann rasende fordi nissen finnes, og eldstemann som nektet! 

Så det var nesten litt godt da minstemann skulle til mine foreldre på avlastning og eldstemann ble hjemme når vi dro på handling. 

Vel inne på butikken observerte vi et foreldrepar, med to stykk gutter, i en ganske lik situasjon som vår! Den ene dultet den andre så han ble sint, og foreldrene prøvde etter beste evne å ro dem ned uten alt for mange blikk fra uvitende folk som aldri har opplevd ekte søskenkjærlighet. Og selv om jeg følte litt medfølelse med dem, kunne jeg ikke la være å glise når jeg tenkte hvor heldige vi var som kunne handle alene! 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Sjekk ut konkurransen om å vinne “Fride på skipet” HER!