De siste dagene har jeg gått noen runder med meg selv, og vurdert for og imot bloggingen min. Skal jeg forsette, eller la den gå inn i glemmeboken. Jeg har stadig temaer som dukker opp som jeg kan tenke meg å skrive om, men de kommer alltid på et like upassende tidspunkt, som når jeg står i dusjen alt for sent på kvelden eller når jeg stresser ut døra om morgenen. Og i begge situasjoner er det veldig sannsynlig at jeg glemmer det jeg har på hjerte, for jeg har liksom ikke mulighet å skrive det ned før andre tanker overtar plassen. Jeg har for lite tid om dagen, og om natten prøver jeg i det lengste å sove. Ikke for det, jeg har før klart å rydde timeplanen for skrivingen min, men nå er det bare lettere å dra frem garnnøstene og trylle frem et eller annet mens jeg nyter underholdningen andre lager når guttene sover. For ikke å glemme at jeg jobber 100%, det krever jo også ganske mange av døgnets våkene timer, og resterende skal brukes til det som så pent kalles «fritid». Misvisende ord, jeg føler meg ikke mye fri når jeg tømmer søppelposen som dryper ut av bøtten eller henger opp sokker. 

Så kommer det faktum at noen velger å stjele det jeg skriver, personlige ord som handler om meg og mine barn og den situasjon vi opplever. De lange timene når alt er vondt, og de tøffe følelsene jeg som mamma står med. Tvilen siger på, og hver eneste ord jeg skriver vurderes opp og i mente, er det for personlig, hva er sjansen for at det stjeles? Skal jeg la dette kvinnemenneske ødelegge det jeg har bygd opp, skal jeg legge terapien jeg får av å skrive på hyllen for henne? Det ligger på en offentlig nettside, alle kan lese det. 

Som igjen fører meg til spørsmålet om mine barns privatliv. Er det rett av meg å dele mine mammatanker? Det er jo ikke til å unngå at de dreier seg om barna mine, og for at jeg skal kunne beskrive og fargelegge det jeg vil frem til må jeg bruke små klipp av livet deres. Sier jeg for mye, eller er det helt ok mengde? Holder det for meg å tenke over om mine ord kan leses av mamma, naboen eller barn når de er 14år? Jeg deler langt fra alle situasjoner vi står i, og jeg håper egentlig at jeg har klart å skape en grei balanse som ikke vil gi mine barn en ubehagelig følelse når de blir eldre. Når det kommer til spørsmål om hvordan jeg er som person får de bare tåle det, for jeg regner med at de uansett kommer til å bruke mange år på å være flaue over foreldrenes umoderne oppførsel. De vet at jeg ikke er perfekt, og det er jeg i grunnen veldig glad for. 

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Så hva skal jeg gjøre? Skal jeg forsette eller skal jeg la bloggen sakte men sikkert skyves ut av bevisstheten til alle dere fantastiske mennesker som leser. Ja faktisk både dere som er enige og dere som er uenige. Jeg har ingen problemer med at andre har ulike meninger enn meg, det er et forfriskende pust som får meg til å tenke. For innerst inne vil jeg være et uperfekt harmonisk menneske med rom for de som er det motsatte. 

Jeg er nok ikke ferdig med valget mitt, og jeg vet ikke hva veien blir videre.

Facebooksiden min finner du her. 

Tirsdag betyr fotballtrening på minstemann og et par timer med en helt stille leilighet. Faktisk så stille at tven nesten må stå på. Jeg har nemlig inntil videre meldt meg ut av «fotballmamma klubben», og lar faren følge som er lidenskapelig opptatt av den typen sport. Jeg holder meg til å være super engasjert før de drar, og når de kommer tilbake. Og i mellomtiden ligger jeg på sofaen og stirrer i taket eller ser på tv og tenker på alt jeg skulle ha gjort. Jeg trenger vel ikke å nevne at tiåringen svært sjeldent gidder å sitte hjemme med moren på en helt vanlig tirsdag uten bestikkelser, så han fordufter rimelig fort. Og hvis ikke blir han med dem på trening.

Det er ikke det at jeg ikke vil støtte guttungen altså, jeg oppfordrer han mer en gjerne til å være aktiv, og jeg skal heller ikke skryte på meg at jeg viker til siden for at far skal få verdifull pappatid med guttungen. Jeg vil bare veldig gjerne ha noen timer i løpet av en uke der jeg er helt alene, for resten av tiden er jeg alltid sammen med noen. Jeg er aldri alene, og det er i grunnen en ganske stor forvandling fra da jeg en gang var ung. (Greit, jeg er ganske ung enda, men når jeg refererer til ung er det til tiden før jeg fikk barn og grå hår.) Jeg var den som gjerne kunne bruke mange timer i eget selskap. Og jeg kunne også bli ganske sur og grinete om det var litt for mange rundt meg, og jeg ikke fikk ro når jeg hadde behov for det.

I dag er det ikke så ille, men om det hender mye rundt meg og jeg har mange bekymringer kjenner jeg trangen til å være alene melde seg. Som regel setter jeg det behovet til siden, for det er ikke alltid like gjennomførbart i hverdagen med små barn, familieliv og arbeid på toppen. Så når jeg endelig ser muligheten til en pust for meg selv, griper jeg sjansen med åpne armer. Jeg blir mer harmonisk når jeg får litt egentid, og da blir jeg en bedre mamma. 

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

(Selfie, med god hjelp fra fjernutløser og kamerastativ.) 

Heldigvis har jeg ikke det minste dårlig samvittighet for det, så jeg nyter mine små timer mens jeg drømmer om hobby prosjektene jeg gjerne vil prøve. For det var ikke husarbeidet jeg nevnte når jeg sa jeg tenkte på alt jeg skulle ha gjort. Det kan jeg heller bry tankene med resten av uken, til lørdagen kommer og jeg må kaste den bort på rydding og vasking for at hjemmet vårt skal se sånn passe anstendig ut. 

Facebooksiden min finner du her. 

#egentid #familieliv #ensomhet #bakfasaden #fotballmamma

Vinneren av årets til nå minst gjennomtenkte kommentar er kåret: 

“Anorexia, skikkelig ille på det kjøret. Skaff profesjonell hjelp snarast! Her er det snakk om å velja livet eller dauden!”

Annonsørinnhold

Siste sjanse på januarsalget

Kan jeg være så snill å få være tynn i fred? Uten at noen skal tilegne meg sykdommer jeg ikke har, og aldri har hatt i ymse forum som overhode ikke er egnet til denslags diagnostisering? 

Dessverre eller heldigvis alt ettersom hvordan jeg ser det så skulle jeg ramle innom kommentarfeltet under blogginnlegget mitt som ble delt i går, og for det meste var det en fornøyelse å lese det som ble delt der. Men når det kommer til en kommentar føler jeg faktisk for å ta meg selv i forsvar, av den enkle grunn at jeg er dritt lei av at kroppsformen min skal diskuteres i det vide og brede, helt lovlig uten at noen så mye som leer på et øyelokk. 

Ja jeg er tynn, ja jeg har vært det hele livet, ja jeg spiser mer en nok og ja jeg har et sunt og variert kosthold uten at det har noe å si for kroppsvekten min. Jeg er og blir den jeg er, selv etter to barnefødsler og ganske mange år på baken. Det er ingen sykdom, men gener jeg dessverre var så uheldig å få utdelt uten at jeg fikk komme med noe ønske for kroppsform. 

Det nærmeste jeg har vært en spiseforstyrrelse er presset fra andre rundt meg som har diagnotisert meg og prøver å snik-mate meg uten at jeg skal forstå det. Jeg har faktisk vært så langt nede at jeg begynte å lure på om det var sant, at jeg bare ikke ville innse det selv. Men det skulle vise seg å være et helt annet problem som lå i grunnen, og det var holdningene andre har til meg om min kropp. For gudene skal vite at jeg til stadighet får høre hvor feil det er å være så tynn. Det var så ille at jeg var redd for å vise frem armene og bena mine, jeg var grusomt ukomfortabel i alle situasjoner der andre kunne finne på å kommentere dem og jeg var helt sikker på at jeg bare var stygg og ekkel. Det hjalp lite at mine nærmeste sa noe annet når det alltid var en eller annen vennlig sjel som bare skulle bekymre seg litt for meg. Ja det er fint at andre bryr seg, men om du ikke står meg nær kan du spare deg ordene. De gjør det bare vondt verre. For ordne svir ekstra mye når kroppen min er helt frisk, og at uansett hvor mye jeg spiser så legger jeg på meg minimalt, kilo som forsvinner like fort jeg går over til et normalt og sunt kosthold igjen. 

Jeg har egentlig vært usedvanlig flink å stenge ute kommentarer om vekten min, men da jeg smalt i veggen etter en ufattelig tøff periode i livet mitt for noen år siden gikk alt gjennom huden på meg. Synet på meg selv ble endret og mitt normalt så gode selvbilde ble knust. Og jeg har mange ganger lurt på om ting hadde vært lettere, om jeg ikke i tillegg skulle holde ut med det faktum at verden syntes jeg var ekkel. Som om ikke det holdt at jeg følte meg som verdens dårligste mamma, nå skulle jeg også være verdens dårligste forbilde i tillegg.

Og når jeg i dag leser slike kommentarer blir jeg ikke såret mer, men forbannet fordi noen andre som er i samme situasjon som meg kan lese dem, og miste troen på seg selv. Troen på at de er gode nok slik de er født. Og sist jeg sjekket er det jo en sterk oppfordring fra folk flest at vi skal være fornøyde med den vi er, uansett hvordan form og farge vi har. Ja spiseforstyrrelser er et viktig tema, men det må da gå an å snakke om det uten å beskylde absolutt alle under en en vis kilo for å ha det? For sist jeg sjekket var det ingen fasit på vekt i forhold til hvor syk du er av spiseforstyrrelser.

Så du som skrev dette til meg, tenkte du noen gang over at jeg faktisk kan være født slik, og at dette er kroppen min helt uretusjert og uforandret etter andres ønske? Det er fint at du er bekymret for min helse, men jeg tviler sterkt på at jeg tar døden av å gå rundt som mine foreldre skapte meg. Og til syvende og sist er ikke kommentarfeltet på nettavisen plassen å ytre slike bekymringer. 

Facebooksiden min finner du her. 

Bursdagen min nærmer seg med stormskritt, og min bedre halvdel har gitt meg beskjed at om jeg skal ha gave får jeg komme med en ønskeliste. Han påstår at jeg er vanskelig når jeg sier at jeg ønsker meg noe fint! Så jeg har gjort mitt beste og funnet frem noen ting vi trenger og noen ting jeg bare vil ha. Han er egentlig veldig flink til å kjøpe gaver, så han trenger ikke noen ønskeliste. Opp gjennom årene har han kjøpt meg mange gaver, og jeg har enda ikke blitt misfornøyd med noen av dem. Men snill kjærring som jeg er skal jeg lage en liste, for jeg vil jo ikke risikere å stå uten bursdagsgave! 

Så kjæresten min, her har du ønskelisten! 

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

De første tingene har jeg funnet på Kid, og det skader vel ikke med noen flere puter i sofaen! Vi har jo bare noen få fra før! 

Neste på listen er strikkepinnesettet som jeg har ønsket meg lenge, men det må du nesten innom garnbutikkene for å finne. Jeg vet at bundingen hadde det før, så kan godt være de har det enda. Men vet ikke hvem som har det inne, så mulig du må ta en runde innom alle. (Regner med du gjør det for min del, elsker deg!!)  Om du skulle slå på stortrommen ønsker jeg så mange nøster at jeg kan strikke meg en lang jakke, hør med dem i kassen om oppskrift/hvor mye garn jeg trenger! Huset på bildet er fra kremmerhuset og var veldig søtt! Om lampen kan henge i stuevinduene ønsker jeg tre stykk, men retro lyspærer!

Litt bling må jo også være på ønskelisten, men om du finner noen andre du synes passer til meg er det helt greit. Du er jo flink å finne den slags ting! Vi trenger blomsterpotter til 2 stykk planter, og om de er i svart passer de til resten. De bør være ganske store slik at plantene som prøver å dekke tvskjermen får plass! Ja og så ønsker jeg meg den boka, eller en annen bok. 

Og enda flere blomsterpotter. Den i sølv vil passe inn hos oss, og var veldig stilig. To store og to vanlige så kan vi bytte ut noen av de vi har. Ønsker meg også en plante eller to, om du orker å holde liv i dem for meg vel og merke. Alle sir aloe vera skal være bra, så den kan vi jo ønske velkommen i hjemmet! 

Only har noen klær jeg gjerne skulle hatt i klesskapet, husk at jeg bruker sx eller s, kommer an på størrelsen. Men kjolen må nok være xs uansett! 

Gina Tricot har også skapfyll som ikke er å forakte. Sokkene må være grå som på bildet, og om du finner en pakke med bare grå sokker blir jeg jublende gla! Du husker jo krisen som oppsto når den ene grå sokken min forsvant på hytta, og det vil vi vel nødig gjenta! 

Og til slutt har du jåleting som jeg trenger, eller i alle fall ønsker. Men om du nå finner noen andre ting du synes passer bedre blir jeg ikke sur. Men en god ansiktskrem er ikke å forakte, og den med gul skrift lukter himmelsk. Nye sminkekoster er på tide siden de jeg har er fra 2005 og røyter mer enn meg! Ønsker også rens til sminkekoster, men glemte å finne frem bilde! 

Håper listen min faller i smak, og lykke til med handlingen 🙂 

Facebooksiden min finner du her! 

Etter en hard kamp med meg selv la jeg bort saksen og bestilte meg time hos frisøren. Jeg var i krig med min uregjerlige hår som overhode ikke vil oppføre seg, til tross for stiv oppdragelse og trusler som hagler. Du kan trygt si at det er lenge siden sist, så jeg var redd for at det eneste som ville funke var en sauesaks. Jeg prøver jo å være optimist, og det ville det være kjipt med et langt, tykt hår som varmer bedre en skinnluen beregnet til 40minusgrader når solen titter innom. (Optimist når det kommer til at vi får noen sommerdager altså…) Så mitt eneste krav var at manken skal kunne samles i et hårstrikk. Jeg har ingen planer om å begynne med å stå opp tidligere etter 28år for å fikse håret før jeg skal ut døren. Etter de opplysningene stoler jeg på fagfolket, som tross alt har utdannet seg til å slite med umulige kunder som ikke vet sitt eget beste. 

Jeg må si meg svært fornøyd med resultatet, selv om jeg de neste dagene vil ha store tilpasningsproblemer. Nå må jeg halvere mengden sjampo, men de første rundene i dusjen vil jeg best sannsynlig skumme over og få såpe i øynene, skli og slå et enormt blåmerke på leggen. Så må jeg omjustere på jåletidene mine, for tørkingen av torven vil ta betraktelig mindre tid en før. Tipper jeg får pluss i boken for den hos min bedre halvdel. Og så må jeg venne meg til å sove uten å våkne av at jeg ligger på mitt egent hår og lugger meg så tårene står ut av øynene. 

Ikke spesielt behagelig med varmeteppe på hode når vi endelig har fått over ti garder ute. 

Trøtt og snufsen, men nekter å gå glipp av frisørbesøket. 

Synlig forskjell med andre ord og tydeligvis var det en hårklipp som skulle til før solen stakk innom. 

Det er lenge siden sist håret mitt har vært så kort, men til nå har jeg ikke følt det minste snev av anger.

Annonsørinnhold

Morsdag nærmer seg: Disse gavene vil hun elske

Ps. Legg merke til min aldeles nydelige outfit! Nattbukse, ullsokker, eldstemann sine solbriller og en skjorte som virkelig topper fargesammensetningen. 

Facebooksiden min finner du her. 

I det du våkner av at du tviholder deg fast i teppet som at du skulle dingle utenfor stupet til helvete vet du at dagen som småbarnsmor blir vanskelig. Veldig vanskelig. Du kjenner at alle musklene hyler, du kjenner tørsten i halsen og du innser at verden surrer rundt og rundt din egen akse i et forrykende tempo. Du er klam, og du svetter og du bruker noen minutter på å faktisk innse at du ligger i din egen seng. Munnen er knusktørr og du klarer å myse ut i rommet, du fomler etter telefon og innser at du ikke vil få sove til normal leggetid denne dagen. Du er bakfull, og med øynene mysende prøver du å saumfare telefon for bevis på utagerende oppførsel. Du vet at det du finner avgjør om angsten som ganger i magen vil forsterkes. Du sjangler ut av senge og inn på badet, der du dumper ned på ringen og lurer på hva i alle dager som egentlig hendte i går. Hvordan idiot var det som fikk deg til å nyte store mengder sterkere saker, helt ut av det blå. Men skylden kan ikke legges på noen andre enn deg selv. Du vurderer om du skal falle sammen på badegulvet i fosterstilling eller om tørsten skal styre dine handlinger så du klarer å komme deg inn på kjøkkenet. 

Når du endelig kommer deg til sofaen, etter noen minutters strev for å komme deg over gulvet i en rett linje, må du holde deg fast. Du tviholder i sofaputen og håper verden skal slutte å snurre så inni helvetes fort rundt. Fingrene prikker og tankene vandrer til natten. Helt om natten, vrak om dagen.

Så kommer alle glimtene fra kvelden før, væskeinntaket, omgivelsene og selskapet. Og her blir du enten sittende å le, eller i værste fall gråte med en følelse av at du har besteget byens største fjell i pensko, du kjenner muskler du ikke viste fantes og du fordømmer din egen trang til å ta dårlige avgjørelser som resulterer i en kroppsform verre en manneinfluensa. Du sjekker armene for stempel, og minnes at du ba om å bli stemplet inni hånden så ikke barna skulle se synlige bevis på sin mors dårlige dømmekraft, du innser at verden har gått fremover og at stemplet kun vil være synlig med spesial lys. Du husker latter, og en aldri så liten flau følelse i magen.

Annonsørinnhold

Siste sjanse på januarsalget

Hjernen starter sakte men sikkert å arbeide, og du hører det knaker når de små grå observerer klærne som ligger strødd fra inngangen og frem til soverommet, du kjenner den herlige lykkefølelsen av å befris fra de trange klærne som fikk kroppen til å skinne som på sin storhetstid for 10år siden. Du roser deg selv for å ha fått av den alt for trange buksen uten kul i hode og du innser at gangen da du kom hjem var alt annet en rett. Og trøster deg meg historien du hørte om han som våknet og husket lite, med klærne av og ytterdøren på vidt gap så alle som gikk forbi fikk full innsikt på det aller helligste. 

Minene om dansegolvet kommer frem, at den 28år gamle kvinnen bæres gjennom lokalet til dansegolvet, der rustene og dårlige danseferdigheter prøves til musikken som hadde storhetstid for 15år siden, minst. Jeg husker min egen latter, og en hæl som spidder en annens fot der jeg vagget rundt til den høye musikken. (Beklager til alle dem jeg tråkket på og dultet i, jeg er ingen ting annet enn klossmajor og jeg var ikke ute etter bråk!) Når jeg trodde at mine bevegelser ikke kunne bli mer urutinerte og stive tok jeg feil, for det jeg presterte i går kunne sammenlignes med en beruset pingvins dans etter at den hadde sittet i ro for lenge. Jeg fryder meg, for jeg hadde det gøy der jeg surret rundt sammen med alle de som prøvde å danse etter beste evne, helt til jeg ble lei å ble fraktet tilbake samme veien som jeg kom over hode på folk som slurpet i seg sine dyrkjøpte drammer. Til bordet vi i den eldre garden hadde okkupert ærlig og redelig. For gjengen vår var helt klart av de eldste der, og jeg innså at alle de små søte barna jeg en gang kjente var blitt voksene.

Jeg er tydeligvis blitt gammel, og forstår at de unge skygger banen når de ser en gjeng gamlinger som nyter alkoholholdige drikker og oppfører seg som fjortiser i sitt mest fjollete humør. For all del, jeg forstår at vi til dels fikk sitte i fred der, om du ser bort ifra den fulle guttvalpen som tok en pust i bakken ved siden av oss. Han var antakeligvis så bedøvet at han ikke la merke til aldersforskjellen, og det forklarer jo også den enorme summen han mistet når han gikk. Så det var bare å ta beina fatt å sjangle etter så han fikk dem tilbake. Så det alltid så framtredende mammainstinktet som noen av oss har i massevis overtok, og gutten fikk pengene tilbake med streng beskjed om at neste gang fikk han ta bedre vare på dem.

Så kom flomlysene på, og jeg innså at jeg hadde for første gang på årevis hadde vært ute til byen stengte, og at alle rundt meg så mye mindre polert ut når lyset slapp til. Å være på et utested ved stengetid er med andre ord ikke å anbefale for de som liker fasadebygging, flaks at jeg hadde latt det meste av sminken ligge urørt før vi dro ut, så min endring var minimal. Ingen svarte streker eller flekket ansiktsfarge, og null sikkelmerker nedover haken.

Men en fuktig kveld har sin pris, og i dag vil jeg svirre rundt som en forstyrret høns og bebreide meg selv for tørsten og den mørbankede kroppen. Og ikke minst klage til meg selv over hvor idiotisk det er å dra ut når jeg vet at smårampen kommer hjem ettermiddagen etter, full av energi og klare for å snakke høyt og gjøre masse galt. Rene skjære mammalykken. 

Medaljens bakside!

Facebooksiden min finner du her. 

Ps. Alle skrivefeil og dårlige formuleringer skyldes den fuktige natten, og jeg fraskriver meg alt ansvar for dette! 

Kjære mammaen min, gratulere så mye med morsdagen og takk for at jeg får feire min. For uten deg ville ikke jeg vært her, og ei heller mine barn. 

Jeg må takke deg for alle de dagene jeg har gitt deg grå hår, og for alle de gangene du har byttet illeluktende bleier på meg. Jeg var helt sikkert ikke den roligste ungen som fantes på den tiden, så det ga deg vel noen ekstra utfordringer når vaskeklut og bleier skulle treffe rett på en sprellende jente. 

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Ditt første møte med meg var da jeg brukte deg som hybel, og utifra bildene tok jeg stor plass! Takk for at du holdt ut med hovene ben og alle de andre mindre sjarmerende trekkene med svangerskapet. 

Takk for alle timene jeg fikk bruke deg som liggeunderlag, jeg sov garantert bedre på magen din enn i sengen. 

Takk for at du tørket bort sikkel og holdt meg ren! Det kan umulig ha vært en lett oppgave. 

Takk for at du lurte i meg mat, selv om jeg syntes den heller skulle brukes til frøsing. Du må virkelig ha vært oppgaven verdig, siden skjorten din er helt hvit! Godt jobbet.

Takk for at du tok meg med på ferie, enda det betydde merarbeid for deg. Jeg har full forståelse for at du satte meg i en henger, slik at du fikk se på forsiden til avisen i noen få sekunder. 

Takk for at du holdt ut alle mine mer eller mindre høylytte protester, selv om jeg nesten slo ut trommehinnene til alle i nærheten! 

Og jeg mener det virkelig, takk for at du holdt ut med alle mine raseriutbrudd, dem har det vært mange av!

Takk for at du lot mine søstre sminke seg, det lærte meg hvordan jeg ikke skal sminke meg. 

Kjære mamma, takk for at du er akkurat den du er! Takk for ditt smil, takk for din klem, takk for din tålmodighet og takk for den veiledningen du ga meg gjennom barndom og ungdom! 

Facebooksiden min finner du her! 

PS. Om dere ikke hører noe fra meg på en stund er jeg rømt til skogs, noe sier meg at noen i nærmeste familie vil være ute etter meg når jeg publiserer disse bildene! 

Noen ganger er det fryktelig kjedelig å være voksen! Så i dag sitter jeg her å surker for meg selv, mens jeg tenker på hvor fint jeg må ha hatt det som baby. Jeg kunne bare hyle litt og så fikk jeg full service. Jeg slapp garantert å være sulten, og om jeg hadde vondt i magen var det alltid noen som strøk meg på ryggen å bysset meg i søvn. Jeg kunne prompe og spy uten at noen så mye som leet på et øyelokk, og om jeg rapet fikk jeg skryt. Når jeg bæsjet slik at både body å strømpebukse ble tilgriset var det alltid noen som sto på pinne og vasket meg ren. (Det gjør jeg forresten ikke i dag, sånn om noen lurer.) Jeg fikk levende underholdning i hvert sekund av min våkene tid, og jeg fikk sove akkurat når det passet meg. Jeg var alltid god og varm, og trengte ikke ofre klærne mine en eneste tanke. Ikke måtte jeg tenke på penger og ikke trengte jeg å bekymre meg for fremtiden. Jeg var rett og slett en fornøyd baby som hadde det helt utmerket.

Meg en gang i mitt første halvår utenfor mammas mage! Jeg var vist fink å klore fra meg, så jeg var avvæpnet med votter! Det har jeg ikke tatt noen skade av og selv på sommeren nå som voksen har jeg alltid et par i vesken. De er alltids i ull og har tommel, men votter er votter. 

Jeg har vurdert å oppføre meg som baby nå også, men noe sier meg at mannen i huset ikke har så lyst å bære rundt på en gråtende 28åring. Han ville heller ikke like å bli vekket på natten av en lys våken og smilende meg som vil ha oppmerksomhet, samtidig som han må gå å varme en flaske med varm melk til meg. Som jeg igjen vil grise med så sengen blir våt. Han skulle få lov å pynte meg i søte rosa plagg og jeg skulle sprelle så mye på stellebordet at babypudder og alt i nærmeste omkrets fløy veggimellom. Jeg hadde sikkert holdt ut en times tid før jeg igjen lengtet til mitt liv som kjedelig voksen! 

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Facebooksiden min finner du her. 

Denne mammabloggeren ligger for tiden som en strek på sofaen, helt ubrukelig med tett nese, temperaturfeil og et bankende hode. Det gjør jo sitt til at skrivekløen ikke merkes, og at jeg kun klarer å skrive noen få setninger som hele tiden ender i hvor synd det er i meg. Jeg skulle sikkert vært mann, for jeg er overbevist om at det er manneinfluensa som angriper meg hver gang det passer dårligst. 

All energi er forduftet og søvnen jeg skulle ta igjen nå i helgen har forlatt området. Jeg har sikkert våknet hver time søkk svett av feber eller mareritt, og jeg har opp til flere ganger vurdert om livet mitt sto til å redde. 

Så er det bare å håpe på at det bare er mor som blir urven denne gangen, slik at guttene slipper å gå gjennom det samme. 

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Jeg kommer forhåpentligvis sterkere tilbake når den/de som tetter igjen nesen min og leker med termostaten stikker videre til nestemann. Og tror ikke verden tar skade av å ikke få daglige oppdateringer om alt vaset jeg finner på å skrive! 

Ca slik ligger jeg i dag, men strikkingen er lilla og det er en mac i fanget mitt. 

Facebooksiden min finner du her!  

Du vet de dagen, dem som vi helst lar være å snakke om i frykt for å bli omtalt som sure og negative? Det er en sånn dag jeg har i dag, og jeg merket med det samme boka i vinduskarmen på soverommet ramlet ned i hode på meg! (Jepp, senga står nesten helt under vinduet, og vinduskarmen brukes som oppbevaringsplass for alt som jeg ikke er helt ferdig med, men ikke har tid til!) Du kan vel trygt si at jeg våknet, og startet på kampen om å vri meg ut av sengen. Jeg er svak når det kommer til stykket, så når den varme sterke teppe tvinger meg ned mot den behagelige hodeputen bruker øynene å sige sammen. Etter noen minutter klarte jeg å komme meg ut av slangens kveletak, eller teppene som hadde surret seg rundt meg etter at boken traff hode. Og da startet jeg den intense leteaksjonen etter brillene mine, som åpenbart hadde flyttet seg siden sist jeg bruke dem. Når jeg endelig kom meg inn på badet gikk det opp for meg at det var iskaldt, eller normal romtemperatur som min bedre halvdel omtalte det som! Grusomt, så jeg kastet på meg de første og beste klærne som var der inne. Og det var heldigvis mine egne, så dagens antrekk ble gårsdagens genser og en rimelig behagelig treningsbukse! Det skulle tatt seg ut om jeg dukket opp på arbeid med klær som var mange nummer for små og bærer tydelig preg av biler og lek. 

Når jeg kom meg inn i stuen kastet jeg et blikk ut vinduet, men der så jeg ingen ting. Mørketiden er forsatt et faktum her nord, selv om det sies at vi går mot lysere tider. Men hørselen fanget opp vind og regn som pisket mot de svarte vinduene! Ohyes, ingen ting er så strålende morsomt som sørpevann som trenger seg inn i godt brukte vintersko der du stabler deg rundt på glattis og håper at du vil slippe isdans og sykehusbesøk! Jeg falt ikke, men hadde noen ganske spesielle triks å by på der jeg myste meg frem mot bilen. Alle himmelens sluser var åpene, og vannet angrep brillene. Men jeg kom meg på jobb i et stykke, og sendte en takk til min kjære BMW med piggfrie dekk som klarte det hele med glans! 

Etter jobben bar veien hjem, og siden jeg på det tidspunktet hadde oppdaget at det koselige vinterværet førte til en ganske irriterende overdrivelse av smertene jeg bestandig har i bena. De ville rett og slett ikke samarbeide, og jeg hadde på et par punkter lyst til å grine litt. Og når jeg må grine, så er det som regel noen hormoner som i tillegg spiller inn.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Siden vi måtte gjøre årets siste innkjøp, måtte en ikke helt fornøyd fireåring overtales til å være med ut av huset. Noe han overhode ikke har lyst til for tiden fordi han er redd for at det skal gjøre vondt. Noe som igjen gjør at vi som regel blir isolert hjemme, selv om vi gjerne skulle hatt et sosialt liv utenfor facebook! Men etter overtalelser o at vi skulle gå sakte og nøye informasjon om hvor langt han måtte gå gikk han motvillig med på forslaget!. Men vi foreldrene måtte bare være klare over at vi var to duster! Sjarmerende, og ikke elt det jeg trengte der jeg sto i gangen og lurte på hvordan sko som ville kjennes minst ut som torturinstrumenter! (Guttungen har et poeng, jeg er jo litt dum når jeg på død og liv skal ut av huset og vil forverre plagene!) Det ble støvlettene valget falt på, så jeg i det minste kunne føle meg litt bedre.

Handleturen gikk forsåvidt greit, og fremme med målet stupte jeg inn på dagligvarebutikken, som er den største av sin sort i landsdelen! Jeg sprang gjennom hyllene og glemte helt hva jeg prøver å lære ungene ikke er lov, og klarte akkurat stoppe meg selv før jeg rev opp en pose karameller! Så jeg røsket til meg et par poser, og tasset tilbake til min bedre halvdel og guttungen. Vi betalte, og jeg var særdeles nøye med å passe på at karamellene ble med i handleposen. Jeg innså at de hormonene jeg stort sett møter på en gang i måneden var på full innmarsj, og advarte min bedre halvdel! 

Karameller er den eneste medisinen for skitdager som denne! Og det er ganske sannsynlig at jeg vil gå gjennom både ild og vann for å få tak i dem. 

Etter at vi hadde kjørt et stykke klarte jeg ikke vente mer, og rev opp posen som jeg tviholdt på! Jeg fiklet av papiret og stappet den i munnen, og hva opplevde jeg? Jo den idiotiske, teite, dumme og slemme karamellen holdt ikke den standarden jeg er vant til! Så der satt jeg vil i masken med tårer i øynene og nest bønnfalt min bedre halvdel om å kjøre tilbake så jeg kunne bytte ut i nye poser! Men da ble sirenen satt på i baksete, for han ville hjem NÅ! Og når vi prøver å la han få positive opplevelser rundt handleturer og andre utflukter som går bra for hans del, var vi nødt til å forsette turen videre. Og med tanke på trafikken som hopet seg opp i Langnesområdet, så var det også den eneste fornuftige løsningen.  

Så i morgen skal jeg ta en tur innom Rema1000 på K1, trampe over flisene og spørre pent og høflig om jeg kan bytte de to posene med karameller til noen som ikker er vasene i smaken og gir meg tårer i øyekroken. Til den tid er jeg mest sannsynlig blitt i et mye bedre humør, og det er jo ikke de stakkars ansatte sin feil at smørbukken min var av det dårlige slaget! Tenker jeg gir skylda til karamellene, som ikke ville bli spist av en sur megge som egentlig burde holdt seg i sengen! Eller kanskje jeg må sende en mail til Nidar, og nevne at karamellene ikke holder helt til “best før” datoen. Jeg er jo etter hvert blitt ganske god til å bedømme kvaliteten må de nydelige små bitene som skal gi akkurat rett tyggemotstand i munnen, og fylle meg med den magiske lykkefølelsen som jeg egentlig bare innbiller meg! 

Og den egentlige grunnen til at humøret er bedre er at min bedre halvdel bestakk minstemann med et blad, så vi kunne stoppe på hjemveien slik at den furtende 28åringen ved siden av han fikk smørbukken hun sutret etter!

Facebooksiden min finner du HER!