Det store temaet i bloggverdenen er for tiden bilderedigering, og da spesielt med tanke om å pynte ørlite granne på seg selv. Ettersom de fleste rundt meg vet at jeg blogger, blir jeg stadig oppdatert på hva andre i samme sjangeren foretar seg. Nå er det ikke slik at jeg har så ekstremt stor interesse for hva andre bedriver tiden sin med, så jeg velger å la være å kommenter så mye rundt den som diskuteres i det store og brede i media nå om dagen. Andre får ta ansvar for sin blogg, jeg har mer en nok med min egen!
Men jeg regner med at det er særdeles store spekulasjoner rundt mine bilder, så isteden for å holde dere på pinebenken skal jeg avsløre alt.
Så det store spørsmålet er “Redigert, eller ikke redigert?”.
Dette bildet er av den sannferdige typen, og de lange og spinkle bena er et resultat av genetikk, og selv om jeg gjerne skulle redigert på dem noen kilo, fant jeg ingen innstilling i regjeringsprogrammet for akkurat den typen behov. En litt fancy mirakel-BH var det som skulle til for at jentene holdt seg nærmere halsen enn navlen. Om du studerer bilde nøye, vil du se et bredt spekter av kviser i alle fargetonene av rød, spred utover som et lappeteppe. Og det er også grunnen til at nærbilde utgikk! Jakken har jeg forresten på meg for å skjule den mindre lekre trusekanten, men det må jo være lov.
På dette bildet har jeg jukset litt, men det var i forkant av fotograferingen. Som du ser har jeg på meg strømpebukse og leggvarmere, som skjuler de ekstremt hårete leggene og tilføyer noen millimeter på omkretsen rundt dem. Håret er også som normalt, og etterveksten er ikke lagt på i ettertid.
Ja, her er da jeg og jentene på stranda, og selv om det helt sikkert kan se ut som at jeg har justert litt på jentene, så henger de faktisk nærmere navlen enn halsen. Så det var helt unødvendig å fikse på dem i ettertid. At den ene ser større ut enn den andre, stemmer også bra, men der må jeg kanskje gi sittestillingen litt av æren. For ettersom jeg delvis lener meg bakover, krangler jentene om hvordan side de skal legge seg på!
Her har jeg ikke lagt til farge i ansiktet, men det kan være en smule sant at paraplyen er der for å gjøre min kritthvite hud litt mer attraktiv for et kamera. Solbrillene har jeg på meg for pyntens skyld, og ikke for å gjemme de dypblå ringene som henger under øynene! Det er jo helt normalt å ha på seg solbriller når det regner…
Her er enda et bilde som er helt uberørt av redigeringens kunst, så de knoklete fingrene er mine, og jeg har ikke luket bort en eneste millimeter fra dem.Rynkene forsvant også med grimasen, så der så jeg det ikke som nødvendig å redigere noe. Jeg kan jo legge til at brilleglassene forstørrer posene under øynene litt, men bør vel kanskje ikke si det for da må jeg også innrømme at øynene er mindre i virkeligheten. Vanskelig dilemma.
Jeg har ikke bleket ansiktet mitt her for å gå i et med snøen, og det er helt sant! Jeg er naturlig kritthvit, og om jeg kler meg naken i snøen er det ingen som vil se meg. (Eller, de sorte hårene som litt for ofte gror til urskoger på leggene mine ville kanskje avslørt meg. Videre kan jeg informere om at bulkene i pannen er gigantiske monsterkviser som vil frem i lyset!
Siden jeg åpenbart ikke kan nok om redigering til å få noe bra resultat, har jeg tatt meg friheten til å jukse på forhånd. Så min store avsløring til dette bilde er at det ikke er min egentlige midje, men mammas forkle som hun fikk i julegave. Jeg må si at kjolen som var valgt på bildet er litt mer vågal en dem jeg vanligvis bruker, men forandring fryder.
Men egentlig er alle bildene over bare tull, jeg er jo en perfekt husfrue som til enhver tid tar seg perfekt ut for sin man og rydder som om det skulle stå om livet samtidig som jeg lager de herligste retter og forbereder kveldens romanse med min utkårede! (Les mer om “Jeg har løyet, beklager!” her.)
Så nei, noen stor redigering bedriver jeg dessverre ikke. Og grunnen er vel mitt ikke fult så jålete vesen som helst liker å vise hverdagen slik den er, ikke slik jeg kanskje ønsker den skal være!
Kjære julenissen, siden du merkelig nok glemte med av sist jul, får du nå en redigert ønskeliste. Jeg ser at det kan bli litt forvirring med hvor du skal lande, og siden ringeklokken vår ikke fungerer kan jeg forstå at du valgte å gå forbi, slik at du ikke vekket guttene med banking på døren. Men i år skal du vite at når de først sover, så våkner de ikke av noen dunk på døren! Og jeg må jo innrømme at jeg er ganske snill som lar deg slippe pipen hos oss, så det bør gi meg noen ekstra poeng.
Noen av smånissene dine, som ikker er av det snakkesalige slaget! Så regner ikke med de bringer beskjeden videre!
På et år har mye forandret seg, selv om essensen i ønskene mine forsatt er det samme, masse gaver og luksus. Men jeg er jo stort sett snill og grei, så det burde være en enkel sak å fikse for deg.
1. Ubegrenset med søvn i minst 16 dager, jeg tipper at det vil holde for en stund, og at resten av året vil gå som en lek uten enorme ringer under øynene og et ganske stabilt surtryne hver gang jeg tvinger meg ut av sengen!
2. Hushjelp hadde vært en fin ting, for selv om mannen har funnet sin rolle i huset og inntatt kjøkkenet, så skal resten av leiligheten holdes i orden. Klær skal vaskes, støv skal tørkes, unger skal legges på plass, blomster skal ut i søppelboksen og vedovnen skal varmes! Og som du jo vet, siden du er magisk å heter julenissen så er det vanskelig å holde orden i den lille leiligheten vår. Så det fører til neste punkt på listen!
3. Vårt helt eget hus, med badekar og varmbåren luftvarme, slik at innetemperaturen blir stabil og at varme bad til minstemann blir litt lettere å utføre. Du vet jo den baljen vi bruker i dusjen, jeg har måtte innse at den er i minste laget. Minstemann klarer seg med den forsatt, men jeg sliter litt mer, ettersom jeg er stiv som en stokk og egentlig ganske lang. Jeg kunne også tenke meg et vaskerom i inngangspartiet slik at skittene klær kan tørkes der, istedenfor i dusjen. Ikke så morsomt med sand mellom tørne når du ikke engang er i nærheten av en strand. Men jeg skal selvfølgelig også takke pent om vaskerommet blir plassert en annen plass! Ja også hadde det vært en fordel at guttene fikk egne rom, for det er liksom ikke like morsomt når de krangler også etter leggetid.
4. Krølltang! Selv om jeg muligens er ganske langt under gjennomsnittet når det kommer til jålesaker så hender det jo at jeg ønsker å pynte meg. Og når jeg først gjør det, hadde det vært fint om krølltangen ikke gikk i stykker når jeg var halvveis i det litt slitsomme håret mitt. For selv om jeg ikke er så nøye på det, så får det være måte på hva jeg skal utsette mannen for. Stakkars, han trodde helt sikkert art jeg var delt i to og hadde fått en ny halvdel! Ja og det er en fordel at den holder god varme, for ellers blir det uregjerlige håret mitt like bustete som det alltid er. Om den er lilla blir jeg heller ikke sur altså, men nå skal jeg ikke være for kravstor.
5. En overfylt bankkonto som gjør at jeg kan kjøpe meg noen nye og fantastisk lekre sko, helst av den typen som får alle til å sperre opp øynene på en elegant/småsexy måte og si “WOW”. Litt usikker på hvor du kan finne noen slike, men du kan ta en tur innom lillesøsteren min, hun har mange av den typen. Om jeg får slike sko, må jeg også få et kurs i hvordan jeg går på stolper. I år må vi faktisk prioritere litt mindre av alt, og skobudsjettet var det første som røk, samt frisørtime, nye juleklær og andre ting som er (u)viktige! Nå har jeg ikke tenkt å slutte på jobben selv om jeg skulle få mindre penger, så det er altså ikke for at jeg skal bli lat pengene er ønsket!
6. Frisør ønsker jeg meg også, men der bør du kanskje være litt kreativ med innpakningen! Husk at vi mennesker som ikke er så magiske trenger å puste frisk luft, ikke bare støvete pappeske luft. Ja også er det vel kanskje litt smart om du ikke setter den ute, og at du kommer med den på julaften. vi skal jo ikke være menneskeplagere heller! Men i alle fall, sjekk at frisøren er godt på både klipp og striping av hår, for jeg har en litt kjip ettervekst som dessverre ser ut til å måtte bli der en stund. (Se punkt.5, bankkontoen er ikke spesielt feit i år!)
7. Skulle til å skrive kokk, men mannen har virkelig tatt seg opp på den matlagingen så tenker at han kan bare forsette med dette. Men sleng gjerne over noe snadder julemat som han kan stelle i stand. Vi vil være tradisjon tro med pinnekjøtt, og har handlet det inn når vi så det på tilbud for en stund siden! Men et fenalår, litt seterrømme og flatbrød hadde smakt bra. Og nå som jeg har klart å legge litt på meg, må jeg jo bare fylle på så jeg ikke mister kiloene like fort.
8. Ny mac, ettersom den stakkars lille maskinen jeg har i dag synger på siste vers! Den jobber saktere enn de kommunale maskinene jeg bruker på jobb, og det er virkelig på smertegrensen til hva jeg takler. For som du vet, er skrivingen like mye terapi for meg, og om jeg ikke får skravlet fra meg skriftlig vil jeg muligens bli sperret inne i et skap eller noe. Den bør være av typen dyr, som har stor skjerm og takler noen facebookspill som jeg er fullstendig avhengig av!
9. Noen nye og fine hverdags kjoler, gjerne av ull! Jeg har funnet ut at det kan være behagelig å gå i noe annet en treningsbukse, og jeg tror at mannen i huset synes det er ganske fint. I alle fall frem til jeg lærer meg etiketten for hvordan du beveger deg i lårkorte filler! Mulig at det kan være lurt for deg å sende nissemor på handling, for jeg er litt usikker på om rød og hvit kler meg. Og om det bare blir hvit kan jo noen tro at jeg skal gifte meg på vei til jobb, og det skulle tatt seg ut!
10. Spa! Helst av typen som varer en hel uke, slik at jeg kan bli dullet med helt til posene under øynene forsvinner og kroppen maler av lykke. Jeg tar gjerne med mannen på dette, så mulig du bør sjekke opp om vi får barnefri i forkant!
Det var vel det jeg husket for nå, det kan være at jeg legger ut en oppdatert liste etter hvert. Men du er jo magisk så det skal gå bra! Tid skal jeg la være å mase om, for den ser jeg er litt i overkant mye å be om!
Dett gikk bra sist jul selv om du hadde glemt meg, for det hadde ikke nissemor! Og læstan va god, varm og ikke minst nydelig! 🙂
Og nå til deg kjæresten min, du skal også få mine ønsker. Jeg har selvfølgelig prøvd å moderere dem utifra det vi har å bruke denne måneden.
1. Hyttertur bare jeg og du, der du har kjøpt inn det vi trenger og planlagt alt sammen. Jeg kan godt pakke klærne selv! Kakao, fyr i ovnen, fenalår og en koselig spasertur i vinternatten! Tenk hvor godt det hadde vært!
Bilde fra sist vinter når vi var på hyttetur alene, med 17 minusgrader og stjerneklar himmel når lyset tok natt!
2. Strikkepinnesett i bambus eller den duren. Slikt som gjør at jeg kan bytte om utifra størrelsen jeg trenger.
3. Pysjamasbukse, samme som de jeg har kjøpt på sparkjøp. Helst i xs, men s går også fint. Der hadde de også noen mye ullsokker i lys rosa som kostet 25kroner.
4. Ullvotter, læsta og ullundertøy! Gjerne i noen fine farger, men du vet nå hva jeg liker.
5. En god fuktighetskrem til ansiktet mitt, husk på at jeg har sensitiv hud!
6. Ny parfyme, gjerne en syrlig som jeg ikke har brukt før. Den jeg har brukt fra før er nesten helt tom.
7. En piknik i fjæra med bål, kaka og gode brødskiver med brunost en fin vinterdag som vi har fri! Ta gjerne med pledd jeg kan ha rundt meg!
En koselig frokost vi tok i fjæra!
8. En god bok, som jeg kan drømme meg bort til, eller en strikkebok med fine oppskrifter til større barn.
9. Om du skulle vinne mye i lotto før julaften ønsker jeg meg: mac, råbra krølltang, ny mus(TIL MACEN, IKKE MEG!), nye vintersko som tåler vann og kan legges inn i leggen, nye ullkjoler som jeg kan bruke til hverdags, hus, tøffere bil, ny tv som virker som den skal, gullsmykker og ørepynt, enda bedre kamera med flere objektiv enn de jeg har fra før, sydentur, egen hytte, sånn tykt garn jeg viste deg som føles som en sky og er av ull og så mye at jeg kan lage meg en jakke og en stilig kjole, og kanskje noen votter!
Det var alt jeg kom på i farten, skal sende deg en epost om jeg kommer på noe mer! (Eller sms om jeg er i godlune når ideen treffer.)
(PS. Jeg har en liten mistanke om at ønskelisten ikke nådde frem til julenissen sist jul, så del gjerne innlegget videre, for han slipper ikke unna i år!)
Ja, som vanlig går alt min vei, og på årets julebord vil jeg trappe opp med utseende til en litt deformert hamster!
Nå snakke jeg ikke om at jeg vil være lodden, for leggene fikk seg en runde med høvelen etter en shoppingtur med eldstemann og min bedre halvdel på slep fredag kveld. Eldstemann er nemlig kommet i den alderen at vi faktisk kan slippe litt på stålregime der vi har nedsatt loven om at klokken syv er absolutt siste tidspunkt for å ankomme hjemmet med barn. Ganske deilig egentlig, for det åpner jo en hel verden av muligheter. Det skal sies at minstemann har avlastning denne helgen, så når jeg så muligheten for å dra på byens største kjøpesenter klokken 1800 en fredagskveld, kunne jeg ikke la den passere. Det har seg nemlig slik at alle andre lar denne muligheten gå fra seg, og det er minimalt med gamle damer som betaler med småpenger, stressede småbarnsforeldre med barn som gjør sitt ytterste for å trene foreldrenes tålmodighet og gir meg tidenes dårligste samvittighet for at jeg går der uten barn, mannfolk som sukker og klager bærende på hundrevis av poser med en energisk og tydelig lykkelig kvinne foran seg. Jeg har altså ikke noe imot noen av disse gruppene, men de bruker til tider å skape noen stressende elementer rundt meg som jeg for all del ikke må ha når jeg skal lete etter klær. For som jeg har skrevet før, er det svært få butikker som har klær som passer kroppen min, og det gjør at jeg fort blir rød i toppen og særdeles grinete. Men over til leggene mine, som jo var temaet for øyeblikket. Det har seg slik at når jeg sto å vurderte en “grå jakke” kontra en “grågrå jakke” murret min førstefødte rundt meg. Han var overhode ikke fornøyd med at moren tvingte han med på shopping, og bestemte seg for å furte, og ikke minst utforske hvor mye hans mor ville tåle når hun vandret rundt med glassaktige øyne og et fårete glis om munnen i en nærmest tom butikk som faktisk har klær som passer henne. “Du mamma, sjekk den her jakken, den kan du jo ha på dæ så den passe til leggan dine!” Ja, som sagt var butikken bare nesten tom, og ettersom den småfurtene gutten bestemte seg for å heve stemmen fikk de alle med seg at jeg har glemt hva høvel og barberskum er. Så vel hjemme ble høvelen rotet frem. Jeg tenkte selvfølgelig at jeg like greit kunne ta det samtidig som jeg dusjet, uten briller og med hastverk siden jeg egentlig var litt sulten. Resultatet var flekkete, men ikke pels! Så jeg sa meg fornøyd med det! Så det er ikke derfor jeg ligner på en hamster.
Jeg har heller ikke fylt vesken med drikkeflasker, av typen med promille, på samme måten som hamstere fyller kinnene med nøtter. For jeg tipper at antibiotika, smertestillende og sprit er en særdeles dårlig kombinasjon, og når jeg i tillegg høres noe rar ut der jeg prøver å snakke uten at munnen beveger seg vil jeg bli tatt for å være overstadig beruset. Men det med hamstringen er ikke langt fra sannheten. Jeg har nemlig fylt vevet i mitt høyre kinn etter sist møte med tannlegen. Eller nest siste, for den siste var da jeg stakk innom etter to dager med uutholdelige smerter jeg var ganske sikker på å dø av, eller i det minste bli enda mer gal av. Men tannlegen kunne berolige meg med at jeg ikke var dødende, og heller ikke på vei å bli gal. Så jeg gikk ut med to tabletter i magen, og en eske med flere. Ingen betennelse skal med andre ord forsure hverdagen min noe mer. Ikke for det, hevelsen var forsatt der og munnen min føltes forsatt som et åpent sår. Takk og pris for vinter og skjerf! Eller forresten, det er faktisk sommertemperatur her nord, og snøen ligger langt oppe i fjellet. Så jeg må muligens prise meg med mørke, bare synd jeg er hvit som et nyinnkjøpt laken! Og det hjelper vel heller ikke at kinnet hadde fått en ganske gul farge.
Om ikke annet hadde hevelsen gått ganske bra ned, og jeg kunne kjenne den utrolig spisse biten av sytråden som var brukt. Den hadde lagt seg perfekt til så den stikker meg i kinnet hver eneste gang jeg svelger, åpner munnen eller bare tenker på å gjøre en av delene. Og jeg mistenker at prosessen med at såret skal gro sammen er i gang, for det eneste jeg klarer å tenke på er hvor fantastisk godt det må være å klø der med tannbørsten. Takk og pris for at jeg fikk ondt lenge før jeg klarte å åpne munnen nok til å stappe inn tannbørsten!
På kvelden etter en ganske intens økt med gjentatte ryddeprosesser bestemte jeg meg for at NÅ skulle sjokoladen finne fram, den typen med kjeks inni som får lykkefølelsen til å stige ti hakk, minst. Det var jo tross alt minst fire dager siden sist jeg puttet i meg en bit av himmelen. Jeg åpnet munnen, ignorerte kjeven og tygget i vei! Og det skulle jeg aldri gjort, for ubehaget klarte faktisk å overstyre den fantastiske gleden sjokolade normalt sett gir. Resten av kvelden holdt jeg munne lukket og jeg innså at jeg med stor sannsynlighet ville gå glipp av hovedgrunnen til julebordet, nemlig maten! Og er det noe som er verre enn å ikke kunne spise sjokolade, ja så er det å ikke kunne spise julemat når du lukter den og ser andre gomle i seg. På jobben fikk jeg tilbud om at de kunne mose maten til meg, og jeg vurderer faktisk å legge en stavmikser i vesken. Tro om det er for sent å melde i fra om spesielle behov i forhold til matvarene?!
Siste natten før julebordet utartet seg på samme måte som de andre, men hyppige oppvåkninger jeg tok meg selv i plaging! For tenkt det, med en gang jeg sov måtte en av de teite armene mine dulte bort i kinnet, og om ikke de gjorde det, så la jeg meg på siden. Og selvfølgelig var det på favorittsiden jeg trekte den idiotiske tannen, så jeg våknet helt sikkert av at jeg lå feil også. Kjempegreier, lite søvn gjør virkelig noe med humøret.
Som vanlig kan jeg gratulere meg selv med å trekke det lengste strået, og utnevnes som den uheldige vinneren av uflaks. Det er faktisk så ille at jeg vurderer å glemme loddpengene hjemme!
Nesten klar, mangler bare stavmikser!
Så i dag skal jeg stille opp på årets eneste julebord, pyntet i noen gamle filler jeg fant i skapet , oversminket i forbindelse med det som skal bli prosjekt gjemme bort et gulblått bollekinn som skaper en ganske merkelig ansiktsform, la være å innta årets muligens eneste kopp med kaffe/bailys og kun lukte på maten. Ja også for å gjøre det hele enda litt mer morsomt for min del, skal jeg stå for underholdningen for min avdeling. Og det betyr mest sannsynlig at de fleste øynene vil være rettet på meg, der jeg står som en pjuskete hamster som har glemt å fylle opp begge kinnene! Jeg skal til og med lese høyt, noe som betyr at jeg må bruke munnen, å når jeg bruker munnen, ja da gjør det vondt!
I dag har denne lille jenten vært innom tannlegen, på det jeg i utgangspunktet trodde bare skulle være en aldri så liten koselig sjekk av en ganske ufin og kranglete tann. Men som vanlig så skulle det vise seg at her var det noe muffens, for jeg er åpenbart full av mer eller mindre heldige produksjonsfeil. (Jeg klaget til mamma, men hun sa garantitiden er gått ut for lenge siden?)
Nå bør jeg kanskje advare om du skal til tannlegen i nærmeste tid, om du har problemer med å høre om hva en tannlege jobber med eller synes avsløringer om hvordan ting forsvinner ut av kroppen er unødvendige! Resten kan bare lese videre!
Jeg var selvfølgelig sent ute til timen, og kom springene inn døren nøyaktig to minutter etter at jeg skulle vært der, svett og små stresset. Det passet selvfølgelig dårlig at jeg måtte forlate jobben tidligere enn det som er vanlig standard, og trafikken var en utfordring. Det kom snø i natt, og det resulterte i svært redusert hastighet på enkelte bilister. (Eller pyser, det var mer glatt for noen dager siden når vi kjørte rundt på glattis, og da var det ikke mer kø enn normalt?!)
Men om ikke annet slapp jeg ventetid, og jeg fikk heller ikke bekymret meg over hva jeg gikk til. Jeg var jo på dette tidspunktet sikker på at det bare var en aldri så liten kontroll, der jeg antakeligvis ville få beskjed om at tannen kunne vokse ut og trekkes som normalt. Bare en litt uggen følelse sa meg at tannen overhode ikke satt i slik den skulle, for de siste årenes tannpine har liksom aldri blitt bedre. Heller motsatt og ganske intens til tider.
Tannlegen var en eldre herremann, en av dem som sikkert kunne vært julenissen. Rolig utstråling og ingen tegn til sadistiske trekk, selv om jobben hans muligens består av å trekke veldig mange tenner. Damen som hentet meg var også en slik person, men kunne ikke vært julenissen siden han er en mann. Men du skjønner sikkert tegningen.
Jeg ble henvist i den fryktede tannlegestolen, og kjente at dette var en av de bedre jeg har prøvd opp gjennom årene. (Det ble ganske mange i den to år lange perioden jeg gikk rundt med vaier i kjæften!) Alt føltes ganske greit, og selv ikke den slitsomme opplevelsen med å få stappet inn en plate større enn munnen for å ta røntgenbilde, fikk pulsen til å stige.
Men det var helt til jeg hørte omtalen til bildet, og når jeg tittet mot lysbilde innså jeg at her var det trøbbel på gang! Tro meg, når jeg klarer å se at en tannstilling er feil uten briller på, da er det ganske ille. Jeg er faktisk helt sikker på at jeg imponerte de andre i rommet med den tannen, for noe må jeg jo trøste meg med. Om jeg ikke kan glede meg over det, kan jeg i det minste skryte! Ikke alle kan komme å si det har en tann som har ramlet ned, inni tannkjøttet med røtter som fiskekroker. Jeg er med andre ord enda mer spesiell, det holdt ikke med vampyrtenner som ble trekt da jeg faktisk bare var en jentunge. Og min mistanke om at jeg fikk tennene kastet i munnen ved skapelses tidspunktet er herved bekreftet, for jeg hadde jo tvilt tidligere, selv om tennene sto litt hulter til bulter, foran og bak hverandre.
Jepp, dette er altså et bilde fra munnen min, og du trenger ikke være ekspert for å si at den ene tannen har misforstått hvordan den skal oppføre seg!
Jeg fikk spørsmål om jeg hadde noen planer resten av denne dagen, og da gikk det et lys opp for meg. (Etter at jeg hadde tenkt at det var jo et hyggelig spørsmål!) Her skulle med andre ord den svære tangen til, og jeg ville bli redusert til en skrøpelig tannløs krøpling i ettertid. Tannen med røtter som fiskekroker skulle ut, og det ville bety et aldri så lite kirurgisk inngrep med badehette på hode, grønne tepper, bedøvelser og litt små paniske tanker om at kjevebeinet mitt ville få unngjelde. For jeg husker godt tennene som forsvant da jeg var yngre, og jeg minnes en ganske ubehagelig tid med blodsmak i munnen og vansker med tygging.
Bedøvelsen virket heldigvis fort, men før den tid sto tårene i øynene når den kjipe enorme nålen sprøytet inn et eller annet som skulle fjerne muligheten for at hjernen min skulle kortslutte av smerte. Men det gjorde rimelig vondt, og tankene gikk til alle dem som lar seg stikke frivillig for å fylle opp krøller i huden og den slags kjærring greier. Jeg er ikke så mye kjærring at jeg vil la noen stikke meg uten at det er høyst nødvendig! (Minus akupunktur, men det ligger en plass mellom nødvendig og ikke fult så nødvendig!)
Jeg kjente kjeven, tungen og leppene bli bedøvet, og vurderte å bite meg selv litt bare for å sjekke at det virkelig ikke ville gjøre vondt. Men jeg stoppet meg selv, for det har jeg prøvd en annen gang, og det blir ganske så ubehagelig når bedøvelsen fordufter. Pluss at et kjøttstykke fra kinnet ikke er det samme som en bedre biff fra kjøtthandleren som kan serveres blodig.
Etter mye romstering i munnen min løsnet den idiotiske tannen, og jeg velger å ikke informere så mye om hendelsesforløpet slik at jeg ikke skremmer vannet av en med frynsete nerver før samme typen inngrep. Men jeg kan si som så at det var særdeles ubehagelig, og nesten som å føde. Prinsippet er nesten det samme, en ting skal ut av meg, det er ubehagelig og ikke så alt for enkelt. Så får du en slags glede når objektet er løst, helt til du innser at fysj å fy hvor ondt du nå vil få det, før alt blir bare bra med tiden.
Å her har du faenskapen som har plaget meg i noen år, og den var ikke direkte fornøyd med at det skulle kastes ut! Så den klorte seg fast med røttene.
Videre kan jeg informere om at denne form for inngrep har vært brukt som torturmetoder, og det er ikke uten grunn. Og er du redd blod bør du helst ha noe foran øynene, og du bør absolutt mangle smakssans.
Nåja, nok om det, jeg jobber med å fortrenge hele opplevelsen, men dessverre kjennes det ut som at jeg har kappet bort en stor del av kjeven, og det i kombinasjon av å være sulten gjør meg til en tikkende bombe. Selv ikke alle de pillerne jeg puttet i meg får opp humøret mitt, og jeg kjenner at suppe blir den eneste form for næring en stund fremover. Ja for ikke snakke om pudding, for mandelpudding og bringebærsaus er høyst nødvendig for å samle mot til å komme seg gjennom dagen og den fryktede natten der jeg plutselig glemmer meg av og klasker meg på kinnet i søvne! Ohh, smerte!
Så nå sitter jeg her, med en kul på størrelse med et egg på kinnet, beinverk som gjør at jeg nesten ikke tør puste og en mage som knurrer faretruende! Og som om ikke det er nok, har jeg en mann som stryker meg over kinnet og må snu seg bort for å le så han griner. Jeg føler meg bare så vakker, og bare vent til han en dag havner i samme situasjon! Da skal han virkelig få medlidenhet mens jeg ler så jeg triller.
Men om ikke annet er marerittet av en tann ute, og jeg vil forhåpentligvis slippe mystisk tannpine og jeg ble også omtalt som en jente, og det er lenge siden sist! Ikke som en mamma, en dame eller kjærring, men som en yngre utgave av det kvinnelige kjønn! Jeg liker i alle fall å tro at det var det som var tanken når jeg omtales som jenta! Og jeg ble faktisk behandlet på en god måte, og bare et par ganger fikk jeg lyst å bite tannlegen litt!
Nå skal jeg krype sammen i fosterstilling og synes fryktelig synd i meg selv, samt la være å tenke på at det er stor sannsynlighet for at jeg er mer hoven i morgen, og at det da vil være et eple som stikker ut på kinnet! Og som med de fleste former for ubehag er alltid dag to den verste! Pessimisten i meg sier at i morgen går alt strake veien til faens, og optimisten sier at i morgen er alt jævlig normalt igjen! (Beklager språket, skylder på tannpinen, blodsmaken i munnen, knurringen i magen og pillene som ikke virker!)
Som du kanskje legger merke til har jeg flyttet bloggen min tilbake til blogg.no, eller nesten i alle fall. Jeg venter fortsatt på at arkivet skal overføres. Det er flere grunner for dette, men den viktigste er at jeg ønsker at dere som leser bloggen min får en ryddig og stabil blogg.
Selv om ikke alt er helt ferdig, velger jeg å skrive, for nå må jeg ærlig talt innrømme at jeg har latet meg alt for lenge.
Dagene går merkelig fort, og jeg skulle virkelig ønske jeg noen ganger kunne bremse tiden. Helt til de dagene kommer at jeg faktisk vil spole fremover.
Dessverre er ingen av delene mulig, å jeg må innfinne meg med å leve i nuet.
Heldigvis har jeg funnet ut at det er bortkastet å bekymre seg for noe jeg uansett ikke kan påvirke, så jeg bruker heller tiden til å klage på ullsokken som fikk hull på stortåen, eller et kjøkkenskap fritt for sjokolade. Ting som rett og slett kan ordnes av meg selv.
For tiden står jeg midt inne i en slags virvelvind, der nye hendelser raser forbi før jeg får tenkt meg om. Jeg snurrer og snurrer og undrer meg over når det vil stoppe.
Så får tiden vise hva som er rundt meg når alt roer seg.
Meg tegnet av fantastisk dyktige Rolf Klaudiussen. Føler bilde viser hvordan jeg føler meg, selv om jeg ikke er helt sikker selv hva det er.
I flere dager lå jeg lavt på facebook, og holdt meg godt unna alle innlegg og personer som kunne finne på å utfordre meg. Jeg er tidenes dårligste taper, og det sier seg selv at jeg ikke kan skade den stakkars stoltheten min! Her snakker vi om heder og nord-norsk ære, så til tross for 1 grader i lufta og sikkert det samme i sjøen har jeg selvfølgelig ikke noe valg.
Jeg tenkte lenge at jeg skulle være voksen og bare la være å bade, men så voksen er jeg altså ikke. Så når lillesøster Iselin først utfordret meg måtte jeg gå noen runder med meg selv, og kom frem til at det sikkert ikke var så lurt. (Kroniske smerter i beina som forverres med kulde er ikke helt forenelig med sjøbad i starten av mai, i Tromsø!) Men dessverre var det ikke bare hun som husket på meg! Min kjære Cecilie var også så omtenksom at hun husket at jeg var der, til tross for ekstremt lite aktivitet på sosiale medier de siste dagene! Og da gikk det selvfølgelig en faen i meg!
Så tusen takk til mamma og pappa som passet guttene så vi kunne dra ned i fjæra å ta et kveldsbad. Det var avsindig kaldt og ikke faen at jeg kommer til å gjøre det igjen de neste 10 årene! Og min teori om at vanne burde være litt varmt, så mange som har hoppet i det stemte dessverre ikke!
Jeg tenkte selvfølgelig sikkerhet og forfengelighet. Så jeg hadde redningsmann med meg og varme klær jeg kunne bytte til. Jeg holdt meg på grunt vann, og var passelig sint så jeg skulle holde temperaturen oppe i kroppen. Solbrillene hadde jeg bare på for syns skyld, sånn for å ha litt stil der jeg tasser rundt i ullundertøy, votter og enorme læsta!
Så til alle som vurderer å bade, det er ikke verd det!
Beklager språkbruken, vanligvis prøver jeg å snakke litt mer dannet. Jeg skal heller ikke lage noen vane med å legge ut video av meg selv, for jeg blir smårar hver gang jeg må se meg selv på film!
I dag hadde jeg store planer om å sove lenge, faktisk så store at jeg har tatt ut en feriedag for at jeg skal ligge å trille i sengen. Eldstemann er hos pappaen sin og vi har avlastning til minstemann.
Men i stede for å sove, så er jeg lys våken. Og til tross for alle mine forsøk på å knipe sammen øynene får jeg ikke sove.
Hver eneste dag sliter jeg aldeles fryktelig med å våkne, men med det samme jeg får muligheten til å sove, ja da er jeg tidenes morgenfugl. Det er nesten som at jeg mistenker at kroppen min prøver å plage meg med vilje!
De siste ukene har jeg vært veldig sliten, så jeg kjenner det er godt å kunne ta det med ro, selv om jeg ikke får sove. Så alt annet enn det viktigste har måtte stå på vent, og det er derfor jeg har skrevet så lite på bloggen.
Siden minstemann har det veldig vanskelig nå, har vi fått innvilget en ekstra dag avlastning i uken, noe jeg vet vil gjøre en enorm forskjell siden vi hadde det tidligere i vinter. For som regel trenger jeg to netter på å hente meg inn litt ekstra søvn, ikke bare den ene vi har i dag. Så får vi krysse fingrene for at det blir en lang og varm sommer her nord, for det bruker som regel å bety mindre smerter på minstemann og meg selv.
Sist helg gikk det opp for meg hvor lite vi faktisk sover, og hvor normalt det er blitt for oss. Vi var i bursdagsselskap og feiret utover de små nattetimene, og jeg tenkte at dagen etter ville bli helt fryktelig så lite jeg ville sove. Men dagen etter merket jeg ingen forskjell. Det var helt som en vanlig dag, selv om jeg bare sov 3-4 timer. Og det var da det gikk opp for meg at det er jo hverdagen vår. For selv og vi ligger i sengen hele natten, så er vi oppe mange, mange ganger. Så noe sammenhengende søvn blir det ikke, og det tar jo som regel en stund før man sovner etter hver gang man våkner.
(Bilde fra verdens fineste plass, lagt unna støy og mas i byen!)
Denne helgen skal vi bruke på å slappe og til å besøke den stakkars campingvognen min som har stått alene og forlatt helt siden sist høst. Vi har faktisk ikke fått mulighet å dra utover på grunn av sykdom på oss eller rasfare. Så jeg har mye som må ordnes i dag, for det er mye som må pakkes og ikke minst handles.
Som regel kan jeg skrive bokmål med bare noen få innslag av skrivefeil som nesten bestandig skyldes slurv, eller at jeg har skrevet for mye på telefon. (Der jeg gjerne kutter bort en del bokstaver og hovedsakelig bruker dialekt!)
Men det er våken tilstand! For jeg kan tydeligvis skrive melding når jeg sover, men den er alt annet en forståelig.
I dag på jobben tikket det inn en melding på mobilen, og jeg stusset litt. Min første tanke var jo at meldingen ikke skulle til meg, for jeg hadde jo ikke sendt noe.
«Kan du forresten oversette den meldinga fra i går kveld?:P»
«Den forsto jeg bare litt av :P»
Så jeg gikk tilbake i loggen og så fort hva det var snakk om! Jeg kunne ikke annet enn å le høyt, der jeg satt over en bunke papirer som er alt annet en morsomt! Jeg hadde altså sendt melding, i søvnen, midt på natten! OG jeg hadde ikke telefon i sofaen lamme meg, der jeg hadde sovnet noen timer tidligere. Og jeg tror faktisk aldri jeg har hørt om andre heller som har klart dette kunststykket.
Det skal sies at teksten var langt fra forståelig, og jeg vet ærlig talt ikke hva jeg snakket om!
«Vekkerklokka at ille og det eneste f sfo før nu»
Men det har åpenbart et eller annet med vekkeklokken å gjøre og skolefritidsordningen(sfo) å gjøre. Men hva min venninne skulle med disse opplysningene er et svært godt spørsmål.
Men om ikke kan jeg prise meg lykkelig for at det var hun jeg sendte melding til, og ikke noen andre. For da hadde jeg mest sannsynlig stupt under sengen og blitt der. En slik melding ville garantert ha blitt tolket til at jeg var på en heftig aften på byen, midt i uken!
De som kjenner meg igjen, de vet jeg er litt små spesiell og klarer de merkeligste ting! Så om du er lagret på telefonlisten min og får melding midt på natten, så har jeg altså fått en mulighet til litt søvn og bruker den til å sende ut mystiske beskjeder. Får du meldingen på dagtid er jeg mest sannsynlig lamme minstemann og han har endelig klart å snike seg unna med morens telefon!
(Jeg må med andre ord innse at jeg ikke ser slik ut når jeg sover!)
(P.s. Flaks at jeg ikke fikk jobbtelefon før i dag, og at jeg vet at den skal legges på en hemmelig plass før jeg legger meg?)
Advarsel, her kommer et ekstremt rosa og klissete blogginnlegg som er i overkant romantisk og som skal avsluttes med flere <3 (hjerter!)
I dag skal vi feire bursdagen til min bedre halvdel, til den mannen som kom og tok hjerte mitt med storm. Mannen som gjør livet mitt komplett og som får meg til å holde ut selv de mest utfordrende dagene. Mannen som får meg til å le, mannen som får meg til å grine av lykke, mannen som får meg til å føle meg vakker selv når jeg henger over dass og spyr, høygravid og med en kroppsfasong som en flodhest. Mannen som fikk meg til å ønske flere barn, og mannen som står sammen med meg i hverdagen. Så dette innlegget er til han, og derfor skriver jeg resten på dialekt! Personlig, sårbart og uforståelig for noen. (Okei, først skal vi sove noen tima, og så skal vi feire!)
(Nyforelsket og noen år yngre, nå er vi gammelforelsket og litt eldre!)
Til min kjære Roy.
Takk for at du e verdens beste kjærest, min bestevenn og min samtalepartner. Min støtte i hverdagen og min elsker. Du e så unik, så perfekt og så god som æ aldri trudde et menneske kunne være. Med ditt fine smil og dine gode ord kan du får mæ til å fly. Du e verdens beste pappa og stepappa, og guttan kunne virkelig ikke fått et bedre forbilde! Du e våres klippe i hverdagen, der du står stødig selv når det blåse som verst.
Æ elske dæ ufattelig mye, og æ hadde aldri trudd at æ kunne finne den kjærligheten æ føle for dæ. Du gjør livet mitt til en dans på rose, selv når stormen rase og æ føle verden går imot mæ. Om æ ikke hadde møtt dæ, ville æ enda vært sikker på at alle kjærlighetshistorier va oppspinn og fantasi, men du beviste at æ kunne bli helt lykkelig og trygg lamme et annet menneske!
Hverdagen ville vært uten lys om det ikke va før dæ, og æ håpe du tenke det samme om mæ.
Du e min store kjærlighet og det menneske æ ønske å dele resten av livet med. Du gir mæ lykke, latter og gode følelsa.
Mamma, her må du slutte å lese!
Du e den elskern æ alltid har lengta etter, den perfekte sengekamerat! Eller som sangen sir: «Æ syns at du e kul, æ lika dæ, du intelligent og alikavæl har du funne ut at du vil ligg med mæ! Det e det som e så digg med dæ! Hjem til mæ eller hjem til dæ det hakke nåkka å si!»
Takk for at du e min, og takk for at du valgte mæ! Æ håpe dagen din blir like fantastisk som dæ! Med kake og pakka som du egentlig ikke like, og den lille familien din <3<3
Stor suss og klem fra den lille halvfeite bondekjæringa di! <3<3<3 (Intern spøk, så ikke bli fornærmet! Jeg har ingen problemer med folk som er større enn meg eller bor på landet!)
(Romantikk i sommerferien, før han prøvde å kaste meg i vannet!)
Kurs er noe de fleste i arbeidslivet er innom, og som regel er de lærerike og gir faglig påfyll i form av et eller annet mer eller mindre viktig tema. Det blir ofte arrangert i ulike lokaler med stoler som kommer rett fra helvete, eller en verre plass for alt jeg vet. De gir deg en besk tresmak i rumpen og uansett hvor mange ulike sittemåter du prøver blir de ikke behagelige. Hver pause reiser du deg i lynets hastighet med påskudd om kaffepåfyll eller toalettpause. Og er det for ille simulerer du en viktig telefonsamtale du bare må gå ut for å ta, å istedenfor å snakke står du å maserer stjerten for å få følelsen tilbake i rumpeballene som åpenbart ikke gir god nok polstring. Det er stolen som gjør at du må opp å røre deg, og den kan være en ganske irriterende sabotør når det kommer til konsentrasjon på slutten av en lang sitteøkt. Men dette er helt klart ikke det kjipeste du kan oppleve på kurs, for det er en ting som virkelig kan ta mote fra selv den mest drevene kursgjenger.
«Er det noen spørsmål?»
Det er nå to mulige utfall av sitasjon, enten kan du snart forlate lokalet, eller så blir du sittende på den vonde stolen som gir deg tresmak i stjerten i mange, lange, pinefulle minutter, fordi en eller annen smarting finner ut at de har spørsmål, til tross for oppfordringer gjennom mange timer med lærdom i form av et menneske som står å snakker til mange. Og dette må selvfølgelig komme etter at det blir annonsert at nå er dagen over. Men nei, her skal det spørres i det siste sekundet, når alle andre har mest lyst å ta på jakken og forsvinne ut av rommet som ofte er fylt av dårlig inneluft, rare kroppslukter og overparfymere personer som åpenbart har en svikt i luktesansen. Og hadde bare spørsmålet vært av en slik karakter at det kunne fenge resten av forsamlingen skulle jeg virkelig ikke sakt noe, men i nøyaktig 98,7 prosent av tiden så er det et spørsmål som for det første er vanskelig for foreleser å forstå, for det andre er svart på flere ganger i løpet av dagen og for det tredje helst bør diskuteres opp, ned og i mente.
Og jeg lurere virkelig på om ikke disse menneskene oppfatter den ekstreme utålmodigheten som suser gjennom rommet i form av sukk og stønn, rasling i vesker og svært mange forsøk på å ta på jakker, stille. Og hvorfor i alle dager kan de ikke spørre når det aktuelle temaet er oppe til gjennomgang, når foreleser legger til rette for faglig diskusjon? Nei de bare må pine en mengde mennesker som mest av alt har lyst å rope, HOLD MUNN, vi vil ut! Og om du har virkelig uflaks møter du på to slike mennesker, i samme rom. Som gjerne bestemmer seg for å være uenig med hverandre. Så det som skulle være et enkelt spørsmål blir en diskusjon om noe du overhode ikke får med deg der du ser på klokken og oppdager at den avtalte kurstiden er over, samtidig som du kjenner irritasjon vokse.
Når det endelig blir stille og kursholder takker for i dag spretter folk opp og springer mot dører i et forsøk på å nå friheten først. Som om det skulle dreie seg om liv og død, og at ikke alle vil slippe ut. Nesten som å rømme fra et fengsel og frykte at du blir fanget for alltid i et nett av spørsmål som irriterer vette av deg og tvinger deg til å sitte på en grusom stol som er laget mer for tortur enn behag.
(Nesten slik satt jeg i dag, men på en grusom klappstol, i et annet bygg, en annen plass med andre klær på!)
PS. Jeg snakker selvfølgelig ikke om kurset jeg var på i dag, av fare for å fornærme noen. Og om jeg skulle treffe noen med mine ord, kan det muligens være en ide for denne person å tenke over egen kursoppførsel! For kursspørrere er noe av det mest slitsomme og irriterende du kan støte på, og det kommer faktisk før bæsjbleier, oppkast, sinkekjørere og folk med ekstremt dårlig personlig hygiene!
