I dag har denne lille jenten vært innom tannlegen, på det jeg i utgangspunktet trodde bare skulle være en aldri så liten koselig sjekk av en ganske ufin og kranglete tann. Men som vanlig så skulle det vise seg at her var det noe muffens, for jeg er åpenbart full av mer eller mindre heldige produksjonsfeil. (Jeg klaget til mamma, men hun sa garantitiden er gått ut for lenge siden?)
Nå bør jeg kanskje advare om du skal til tannlegen i nærmeste tid, om du har problemer med å høre om hva en tannlege jobber med eller synes avsløringer om hvordan ting forsvinner ut av kroppen er unødvendige! Resten kan bare lese videre!
Jeg var selvfølgelig sent ute til timen, og kom springene inn døren nøyaktig to minutter etter at jeg skulle vært der, svett og små stresset. Det passet selvfølgelig dårlig at jeg måtte forlate jobben tidligere enn det som er vanlig standard, og trafikken var en utfordring. Det kom snø i natt, og det resulterte i svært redusert hastighet på enkelte bilister. (Eller pyser, det var mer glatt for noen dager siden når vi kjørte rundt på glattis, og da var det ikke mer kø enn normalt?!)
Men om ikke annet slapp jeg ventetid, og jeg fikk heller ikke bekymret meg over hva jeg gikk til. Jeg var jo på dette tidspunktet sikker på at det bare var en aldri så liten kontroll, der jeg antakeligvis ville få beskjed om at tannen kunne vokse ut og trekkes som normalt. Bare en litt uggen følelse sa meg at tannen overhode ikke satt i slik den skulle, for de siste årenes tannpine har liksom aldri blitt bedre. Heller motsatt og ganske intens til tider.
Tannlegen var en eldre herremann, en av dem som sikkert kunne vært julenissen. Rolig utstråling og ingen tegn til sadistiske trekk, selv om jobben hans muligens består av å trekke veldig mange tenner. Damen som hentet meg var også en slik person, men kunne ikke vært julenissen siden han er en mann. Men du skjønner sikkert tegningen.
Jeg ble henvist i den fryktede tannlegestolen, og kjente at dette var en av de bedre jeg har prøvd opp gjennom årene. (Det ble ganske mange i den to år lange perioden jeg gikk rundt med vaier i kjæften!) Alt føltes ganske greit, og selv ikke den slitsomme opplevelsen med å få stappet inn en plate større enn munnen for å ta røntgenbilde, fikk pulsen til å stige.
Men det var helt til jeg hørte omtalen til bildet, og når jeg tittet mot lysbilde innså jeg at her var det trøbbel på gang! Tro meg, når jeg klarer å se at en tannstilling er feil uten briller på, da er det ganske ille. Jeg er faktisk helt sikker på at jeg imponerte de andre i rommet med den tannen, for noe må jeg jo trøste meg med. Om jeg ikke kan glede meg over det, kan jeg i det minste skryte! Ikke alle kan komme å si det har en tann som har ramlet ned, inni tannkjøttet med røtter som fiskekroker. Jeg er med andre ord enda mer spesiell, det holdt ikke med vampyrtenner som ble trekt da jeg faktisk bare var en jentunge. Og min mistanke om at jeg fikk tennene kastet i munnen ved skapelses tidspunktet er herved bekreftet, for jeg hadde jo tvilt tidligere, selv om tennene sto litt hulter til bulter, foran og bak hverandre.
Jepp, dette er altså et bilde fra munnen min, og du trenger ikke være ekspert for å si at den ene tannen har misforstått hvordan den skal oppføre seg!
Jeg fikk spørsmål om jeg hadde noen planer resten av denne dagen, og da gikk det et lys opp for meg. (Etter at jeg hadde tenkt at det var jo et hyggelig spørsmål!) Her skulle med andre ord den svære tangen til, og jeg ville bli redusert til en skrøpelig tannløs krøpling i ettertid. Tannen med røtter som fiskekroker skulle ut, og det ville bety et aldri så lite kirurgisk inngrep med badehette på hode, grønne tepper, bedøvelser og litt små paniske tanker om at kjevebeinet mitt ville få unngjelde. For jeg husker godt tennene som forsvant da jeg var yngre, og jeg minnes en ganske ubehagelig tid med blodsmak i munnen og vansker med tygging.
Bedøvelsen virket heldigvis fort, men før den tid sto tårene i øynene når den kjipe enorme nålen sprøytet inn et eller annet som skulle fjerne muligheten for at hjernen min skulle kortslutte av smerte. Men det gjorde rimelig vondt, og tankene gikk til alle dem som lar seg stikke frivillig for å fylle opp krøller i huden og den slags kjærring greier. Jeg er ikke så mye kjærring at jeg vil la noen stikke meg uten at det er høyst nødvendig! (Minus akupunktur, men det ligger en plass mellom nødvendig og ikke fult så nødvendig!)
Jeg kjente kjeven, tungen og leppene bli bedøvet, og vurderte å bite meg selv litt bare for å sjekke at det virkelig ikke ville gjøre vondt. Men jeg stoppet meg selv, for det har jeg prøvd en annen gang, og det blir ganske så ubehagelig når bedøvelsen fordufter. Pluss at et kjøttstykke fra kinnet ikke er det samme som en bedre biff fra kjøtthandleren som kan serveres blodig.
Etter mye romstering i munnen min løsnet den idiotiske tannen, og jeg velger å ikke informere så mye om hendelsesforløpet slik at jeg ikke skremmer vannet av en med frynsete nerver før samme typen inngrep. Men jeg kan si som så at det var særdeles ubehagelig, og nesten som å føde. Prinsippet er nesten det samme, en ting skal ut av meg, det er ubehagelig og ikke så alt for enkelt. Så får du en slags glede når objektet er løst, helt til du innser at fysj å fy hvor ondt du nå vil få det, før alt blir bare bra med tiden.
Å her har du faenskapen som har plaget meg i noen år, og den var ikke direkte fornøyd med at det skulle kastes ut! Så den klorte seg fast med røttene.
Videre kan jeg informere om at denne form for inngrep har vært brukt som torturmetoder, og det er ikke uten grunn. Og er du redd blod bør du helst ha noe foran øynene, og du bør absolutt mangle smakssans.
Nåja, nok om det, jeg jobber med å fortrenge hele opplevelsen, men dessverre kjennes det ut som at jeg har kappet bort en stor del av kjeven, og det i kombinasjon av å være sulten gjør meg til en tikkende bombe. Selv ikke alle de pillerne jeg puttet i meg får opp humøret mitt, og jeg kjenner at suppe blir den eneste form for næring en stund fremover. Ja for ikke snakke om pudding, for mandelpudding og bringebærsaus er høyst nødvendig for å samle mot til å komme seg gjennom dagen og den fryktede natten der jeg plutselig glemmer meg av og klasker meg på kinnet i søvne! Ohh, smerte!
Så nå sitter jeg her, med en kul på størrelse med et egg på kinnet, beinverk som gjør at jeg nesten ikke tør puste og en mage som knurrer faretruende! Og som om ikke det er nok, har jeg en mann som stryker meg over kinnet og må snu seg bort for å le så han griner. Jeg føler meg bare så vakker, og bare vent til han en dag havner i samme situasjon! Da skal han virkelig få medlidenhet mens jeg ler så jeg triller.
Men om ikke annet er marerittet av en tann ute, og jeg vil forhåpentligvis slippe mystisk tannpine og jeg ble også omtalt som en jente, og det er lenge siden sist! Ikke som en mamma, en dame eller kjærring, men som en yngre utgave av det kvinnelige kjønn! Jeg liker i alle fall å tro at det var det som var tanken når jeg omtales som jenta! Og jeg ble faktisk behandlet på en god måte, og bare et par ganger fikk jeg lyst å bite tannlegen litt!
Nå skal jeg krype sammen i fosterstilling og synes fryktelig synd i meg selv, samt la være å tenke på at det er stor sannsynlighet for at jeg er mer hoven i morgen, og at det da vil være et eple som stikker ut på kinnet! Og som med de fleste former for ubehag er alltid dag to den verste! Pessimisten i meg sier at i morgen går alt strake veien til faens, og optimisten sier at i morgen er alt jævlig normalt igjen! (Beklager språket, skylder på tannpinen, blodsmaken i munnen, knurringen i magen og pillene som ikke virker!)
Facebooksiden min finner du her!
