Dagens ros…

«Mamma, du e så fin og grå i håret!!» Min yngste sønn gliser mot meg, og min bedre halvdel knekker sammen i latter på trappen. Han som faktisk har noen grå hår…

Vel, det var ikke helt det jeg forventet å høre når vi kom i ytterdøren i ettermiddag, og jeg skal innrømme at jeg ble stående å se på den ungen som angivelig skal være en av arvingene mine. Hvor i himmelens navn har han sett de grå hårene?! Selv om jeg var trøtt når jeg sto opp i dag etter en natt med minimalt med søvn, så var jeg ikke så fjern at jeg glemte å se om noe hadde hendt med hårmanken på hode i løpet av natten. Jeg går jo stadig rundt og håper på at det skal være like fint som når jeg legger meg. Men som vanlig så det rimelig uryddig ut, og det skal mer en hårbørste til for å temme det. Jeg har tykt og umulig hår, og det slår seg virkelig løst i løpet av natten. Det jeg ikke så var grå hår i alle fall, og selv om det det har vært en hektisk dag på jobb så tviler jeg på at det er teknisk mulig å forandre farge uten å blande inn fiffige frisørprodukter. 

Selvfølgelig kunne jeg gjerne fått grå hår på leggene, det ville jo vært svært praktisk ettersom de er dekket med en svart urskog som vokser ut rimelig kjapt etter et forsøk på å kappe den ned. Men jeg synes det er litt tidlig å bli helt gråhåret før jeg er fylt 30. (De hårete leggene kan du lese om her.)

Så der sto altså min kjære trollunge og fornærmet moren, vel vitende om at moren ville sette opp en snurt mine og springe inn på bade for å sjekke bare for sikkerhets skyld. Han vet veldig godt at jeg er lyshåret, og at hårfargen min ikke heter grå. Men han har gått i skole hos de to andre av samme kjønn han deler hjem med, og det betyr at mor skal tynes der det lar seg gjøre. 


Ingen grå hår, bare går røyk fra bålet!

Og jeg som trodde han ville fortsette å skryte av moren resten av livet, og komme med nydelige komplimenter som varmer et mammahjerte. Men det ser ut til at også han er blitt eldre, og da blir det jo plutselig veldig festlig å heller terge den stakkars moren. (Okei, stakkars er vel ikke rett beskrivelse av meg, men det passet bedre en tøffeste eller søteste.)

Facebooksiden min finner du her.

Mitt hår, mine legger!

I mange, mange uker har jeg på trass latt håret på leggene vokse ekstra langt og jeg har med vilje spradet rundt uten ullsokkene jeg vanligvis bruker på hjemmebane. Jeg har passet på å fremheve de lekre, hårete leggene og det hele har jeg gjort med den største fornøyelse. 

«Å hærregud mamma, leggan dine e mer hårat en Roy sine! Wæææ?.» Eldstemann springer rundt seg selv og gjør seg til, og får massiv støtte fra min bedre halvdel. De har funnet ut at de skal danne en motstandsgruppe mot mine hårete legger, og som den rebellen jeg er så kjenner jeg trassen banke på døren. 

Jeg lekser dem opp med hvorfor kroppen har hår og informerer om at det de ser nå er en normal kvinnekropp slik den er skapt. Jeg dryler et par sofaputer etter dem, og poengterer at hårene blir, og alle forsøk på voksing når jeg sover vil bli straffet med inndragelse av datatid, ingen godteri resten av året og utkastelse av soverommet for han jeg deler det med. Her er ingen kjære mor. 

Ikke snakk om at jeg kommer til å fjerne det svarte teppe som pryder partier av leggene mine på oppfordring fra andre. Det kommer aldri til å hende. Selv om jeg ikke synes det er nevneverdig sexy med hår som nesten holder til en genser om jeg spinner meg garn, plager det meg ikke spesielt. Her er det jeg som bestemmer over kroppen min, og om jeg vil ha et ekstra lag med isolasjon på mine nederste kroppsdeler, ja så har jeg det. Vi har en lang vinter i nord, og det holder i massevis for meg å fjerne litt hår når anledningen byr seg de tre sommerdagene vi har. Så får jeg en jevn brunfarge ettersom hårene vokser i klynger og flekker på leggene. Det holder at jeg får noen hvite flekker på ryggen når jeg ikke får smurt meg ordentlig med solkrem. Men å skulle vokse eller barbere fordi guttene i huset har bestemt seg for at de kan snuble i håret er og blir uaktuelt. 

Dessverre for meg har jeg innsett at jeg må gi etter, for de siste dagene har jeg holdt på å bli sprø av luggingen som oppstår når jeg er påkledd med sokker og tights. Det tar seg ikke ut å gå i shorts på jobb eller butikken med minusgrader og stiv kuling ute. Luggingen er i grunnen kjipere en stoltheten jeg svelger når hårene fjernes. Hvorfor i himmelens navn må hårene lugge sånn, jeg hadde jo planer om å fortsette sparingen frem til sommeren. Jeg sparer jo penger på barberskum, barberblader og i værste fall voksing når jeg er for lat å gjøre noe med det selv. Men det får være måte på hvor mye lugging jeg skal takle for å understreke et poeng. Og ikke minst syne jeg eldstemann godt kunne leve med en mor med hårete legger så han får et litt mer realistisk syn på kvinnekroppen enn det som pryder forsiden på hovedsakelig kvinnebladene vi ser i butikken. (Merkelig egentlig, for de bør jo være de første til å vise litt hår og kviser, som vi alle har fra tid til annen. Selv dem som påstår noe annet.) 

Nå skal det sies at samtalene rundt leggene mine foregår i en svært humoristisk tone, så jeg tar meg ikke nær av klagingen deres. Jeg er på ingen måte traumatisert, og fordømmer dem bare i liten grad av “håpløse mannfolk”. Og jeg skal garantert finne noe å slå tilbake på før eller senere. Øye for øye, tann for tann. 

Facebooksiden min finner du her. 

#Verdensproblemer #Kvinneproblemer #Kvinnekamp #Latskap #Trass #Legg #Hår #Ogendaflereordsomjegikkegidderåskrive

Jeg skal ikke være den forelderen som lukker øynene.

Om mine gutter skriver noe nedsettende, svertende, diskriminerende eller ydmykende til andre på nett så håper jeg inderlig at jeg får beskjed om det. Jeg ber faktisk om at jeg informeres, slik at jeg kan gjøre noe med det. 

Stadig flere profilerte bloggere/offentlige personer velger å gi et hint, eller en direkte beskjed til foreldre når de opplever at deres søte små ikke er fullt så søte som utsiden viser, og jeg klapper i hendene for dem. Ikke for snørrungene altså, men for de offentlige personene som velger å sette foten ned for en oppførsel som er langt fra ok. 

Voksene kan vi ikke gjøre så mye med dessverre, men vi kan gjøre en jobb for at barna våre skal lære seg korrekt oppførsel. Og da er det en fin start å faktisk gi beskjed til foreldrene når vi opplever at barna deres oppfører seg dårlig. 

Jeg har ikke mulighet å henge over skuldrene til barna mine hele tiden når de sitter på nett, og jeg ser for meg at det blir en enda større utfordring etter hvert som de blir eldre og får tilgang til sosiale medier på andre forum en i hjemmet. For jeg kan ikke følge etter dem til venner, på skolen, til klubben eller byen. Jeg kan ikke fotfølge dem, og selv om vi legger mye vekt på god oppførsel kan jeg aldri være sikker på at de faktisk bruker det de har lært i kontakt med andre. For alt jeg vet kan de bli snørrunger. 

Det kan være lett å slenge fra seg frekke og stygge kommentarer på nett når du sitter gjemt bak en dataskjerm eller på en mobiltelefon som voksen. Og det er nok ikke vanskeligere når du er barn og ikke har like god kontroll på konsekvens av egen oppførsel.

Nå har ikke min eldste sønn tilgang til sosiale medier enda, men når den dagen kommer kan jeg love deg at om han vil skjule sine spor fra sin mor, så vil han klare det. Så å ha tilgang til passord og brukerkonto tviler jeg sterkt på vil virke, og da er det utvilsomt bra at den som opplever hatske meldinger og hets kontakter meg. 

Jeg skal i alle fall ikke være den moren som sitter med skylapper og later som at hennes barn er englebarn. Jeg vet at dem ikke er det, og jeg vet at oppgaven med å oppdra dem er blitt vanskeligere jo mer tilgjengelig omverdenen er. Jeg skal ikke være deres bestevenn, men jeg skal være moren. Så får det så være at de blir sure på meg, men for å være ærlig driter jeg i det. Venner kan de finne på sin egen alder, min oppgave er å losse dem gjennom både gode og vonde dager slik at de blir skikket til å være selvstendige voksene med omsorg og omtanke for andre. Om jeg vil mestre oppgaven vet jeg ikke, men jeg skal i alle fall ikke sette meg passiv tilrette og la de gjøre som de vil. 


Selvfølgelig håper jeg at det vi prøver å lære dem går inn, slik at jeg aldri vil sitte i en situasjon der jeg får meldinger om dårlig oppførsel. Men jeg vet ikke, for hvem barnet mitt er når ikke jeg befinner meg i samme område kan være en annen en den jeg ser her hjemme. Jeg husker fortsatt hvordan jeg selv var som tenåring, og jeg kan love deg at jeg ikke sprang hjem til mamma og fortalte om hvor mye jeg drakk i helgen og hvor mye trollskap vi fant på. Men det ble heldigvis folk av meg, fordi mamma av en eller annen grunn alltid fikk vite det om jeg gikk over grensene for det som kan regnes som akseptabel oppførsel fra en opprørsk tenåring. (Ja nesten alle gangene?) 

Hvorfor skal vi alltid gjøre alt alene og ikke ta imot den hjelpen vi kan få fra andre? Selv om hjelpen kanskje ikke kommer fra den kanten vi tenkte og bringer med seg gode nyheter. 

Så til Sophie Elise, takk for at du varsler. Det gjør utvilsomt jobben som forelder enklere. Jeg sier ikke at alle barn er like enkle å oppdra, men i det minste vil du ha et forsprang om du vet hva arvingen holder på med. 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Jeg vil ha meg frabedt idiotiske kommentarer som går på person jeg nevner, for de er og blir like dumme som trakasseringen enkelte tenåringer sender ut. Er du voksen finner du noe bedre å bruke tiden din på enn å kaste skit om andre på nett. Prøv å skrive noe fint om andre og forsett med det. Og ja, jeg er ikke perfekt jeg heller, men jeg prøver i det minste å gå foran som et god eksempel. 

 

Årets påskepynt.

Siden jeg av erfaring vet hva som venter oss når påskeferien starter laget jeg påskeverksted for noen uker siden. Jeg har en tanke om at påskepynten er mest koselig når den er hjemmelaget, så hvert år ordner jeg til så guttene kan lage nye, gule påskekreasjoner som kan pynte opp hjemmet vårt. Jeg har til og med tatt vare på ting jeg selv laget som lita jente. 

Prosessen med å lage pynten er preget av litt kos og mye stress, for ungene mine er ikke like tålmodige når vi setter i gang med liming og tegning. Men selv om det krever en god dose energi er det verd det, og jeg håper at ungene vil huske dette som gode minner. (Selv om mor sliter seg i håret noen ganger.) De er i alle fall veldig stolte av alt det fine de lager. 

Jeg kunne pyntet hjemmet vårt med ferdigkjøpt pynt, men det blir ikke så personlig og varmt som det vi har skapt selv. Kreativiteten trenger rom for å spire, og når jeg har muligheten å lage noe med barna griper jeg den. Forming var favoritten min på skolen, og det har jeg tatt med meg videre i livet. 

Her er noen bilder fra årets forberedelser til festen vi feirer over at solen er på vei tilbake og vi går mot lysere tider. Gult for solen, småfugler for livet og hybelkaniner under sofaen for et aktivt hjem med unger i. 


Eldstemann er skaperen av familien. 

Begge guttene har kommet hjem fra skolen/barnehagen med pynt i år. Ingen ting gleder mammahjerte mer.

Jeg har til og med kjøpt inn påskeblomster, for å få en følelse av vår. Ikke mye som minner om det ute i alle fall. 

Gult er rimelig kult, og vi håper at det kommer noe gult på himmelen også. 

Min og minstemanns familie, vi laget sammen så han bestemte hvordan de skulle være, og jeg adlød ordre.

Ikke alt er hjemmelaget, og de dansende kyllingene har garantert en av ungene maset seg til et år. 

Enda flere skatter fra barnehagen, pluss kyllingen jeg laget som barn.

Og når ungene var i seng måtte jeg lage meg litt på egenhånd. 

Også mitt verk, og den søtsete av dem alle. 

God Påske! 

Facebooksiden min finner du her. 
 

Sa du påskeharmoni?!

Gi meg styrke, ørepropper og en bøtte med tålmodighet. 

Klokken 5 var det morgen i dag, ikke helt som ønskelig når jeg har arbeidsfri og i det minste vil ligge i fred og ro i sengen og late som jeg sover til minst klokken 11. Minstemann var først oppe, og han vekket eldstemann, og de satte straks igang med en heftig diskusjon om hver som skulle bestemme hvordan radiokanal de skulle høre på. Det endte med at lyden kom opp i et ikke akseptabelt nivå og jeg ble bekymret for at politiet ville banke på døren for å roe ned festen. Det kunne foresten vært veldig fint når jeg tenker meg om, for jeg tror muligens ungene kunne lært noe av det. Men på en annen side hadde jeg sikkert besvimt av skrekk om de sto på døren, så bråket fra guttene er å foretrekke. 

Vel, jeg klarte å holde meg i sengen til klokken åtte, med noen små unntak når jeg måtte innom barnerommet for å mekle mellom de krigende partene. Jeg var ikke i spesielt godt humør når jeg trampet inn i stuen og slang meg ned på sofaen, men minstemann var strålende fornøyd med at han kunne legge istappene av noen tær på magen min. (Muligens årsaken til at han våknet så tidlig.) Eldstemann på sin side synes jeg er rimelig dum for tiden, så han hadde nok sett at jeg holdt sengen. Sjarmerende, det blir foresten veldig gøy den dagen jeg fysisk må dra han ut av sengen om morgenen for å få han avgårde til skolen, men for øyeblikket hopper han gjerne opp først av alle og lager så mye lyd at ingen andre klarer å sove til ringeklokken gir beskjed om at det er morgen. 

Siden guttene ikke har vært bestevenner tenkte vi at en tur i fjæra ville bli en fin avkobling, og etter litt klesvask på formiddagen ble sekken pakket med pølser, brus og lovnad om at vi skulle stoppe å kjøpe marshmallows. Minstemann er i et merkelig humør og ville faktisk ikke på tur. Det er veldig unormalt, for han elsker å være ute. Men vi kom oss avgårde og holdt ut 40minutter i bil på smale veier fulle av turister som burde fått et kjapt kurs i å kjøre på svingete landeveier med partier av is. Ja og ikke minst to stykk unger i baksete som fortsatte kranglingen. (Musikken var skrudd opp, men de klarte fortsatt å overdøve den.) 


Når vi kom frem til den perfekte plassen vår var det bare å laste ut av bilen og få ungene avgårde. Det gikk greit ca fem minutter, så ble hylingen og herjingen i snøen avbrutt av mas om sjokolade og brus. Jeg vurderte å brøle litt på det tidspunktet, men var egentlig ganske harmonisk siden jeg omsider hadde kommet meg på tur, så de fikk beskjed å pelle seg på oppdagelsesferd til bålet var klart og middagen kunne lages. 


Omsider kom dagens mest behagelige øyeblikk, når begge guttene var opptatt med å grille pølse på hver sin side av bålet. Og det er øyeblikket jeg velger å huske fra denne dagen. 


Nå sover begge, og jeg krysser fingrene for at morgendagen blir bedre. For det vil være veldig kjedelig å ha en slik dag når eldstemann drar til faren sin for å bruke resten av påsken sammen med han. Men på en annen side vil jeg garantert tenke at det blir en smule godt å skille de to kranglefantene som kjeder seg hjemme. 

Facebooksiden min finner du her! 

#påskeferie #påskekos #påskeværet  #søskenkjærlighet  #småbarnslivet #mammalivet #hverdagslykke #bakfasaden #søskenkjærlighet

 

Rent og ryddig, eller vent nå litt!?

Det er så typisk at når hele leiligheten er tømt for hybelkaniner, smuler og ymse organismer som virker skremmende så tar det nøyaktig ti minutter før alt er som før. Nesten som en magnet som drar ut innmaten av sofa og puter og strør det utover gulvet, samtidig som brødboksen kastes rundt så smulene spres til alle kriker og kroker i vårt lille hjem. 

Og her om dagen var ikke så ulikt de andre gangene, men vi var smarte nok å vente hel til slutten av dagen før vi vasket. Slik at virvelvindene kunne legge seg og vi kanskje fikk nyte noen timer med en ren og ryddig leilighet, noe vi ellers aldri får. Som regel kan jeg rydde noe og de to sekundene jeg snur meg bort har leker og andre ting på mystisk vis krøpet tilbake der de ikke skal ligge. Og det er ikke sånn at vi ikke har faste plasser til ting, for det er helt nødvendig når vi bor fire stykker i ei lita leilighet. Problemet er at det stort sett bare er jeg som husker at bøkene skal stå i bokhylla og at klærne skal i skittentøyskurven eller i klesskapet. Ja for ikke å glemme at jeg er den eneste som husker at legoklossene som ikke brukes skal i de svære eskene fulle av lego under sengen til ungene. 

Men i alle fall, kvelden kom og jeg tenkte at den skulle nytes med knekkebrød med et tonn av pålegg, riktig sløsing for at ikke tapet av kalorier etter dagens vasking skulle gå ut over vekten min. Sokkene var av så jeg kunne nyte å trø på gulvet uten å risikere at føttene ble fulle av smuler, eller at jeg tråkket på en av de grusomme torturinstrumentene lego egentlig er. Jeg var strålende fornøyd i grunnen, for ikke bare hadde jeg det rent og ryddig rundt meg, det vi trodde var omgangssyke var ikke det. (Usikker på hva det var, men ingen flere tegn til sykdom etter det fatale besøket på lekebutikken.) Jeg labbet i et bedagelig tempo og tenkte at livet er virkelig ikke verst. Jeg tråkket ned, og kjente noe mykt under foten. Noe som var klissete og hadde en ganske uformelig konsistens. Jeg grøsset og var helt sikker på at jeg hadde tråkket på en rotte. Jeg har jo lest at det bare blir mer og mer av dem i kloakken, kanskje dem omsider hadde funnet veien opp gjennom de hårete rørene våre. (Jeg røyter, så jeg har krysset fingrene for at håret fungerer som et nett som holder dem ute. Veldig realistisk, jeg vet.) Jeg moter meg opp, løfter foten og kaster et blikk den akkurat var plantet. Og hva ser jeg der, joda, en brødskive som tydeligvis har hoppet ut av matavfallsdunken og bestemt seg for å treffe gulvet med pålegget opp. Hva er oddsen for det? Det må jo være nøye planlagt  så jeg skulle få foten innsmurt i ketsjup. Jeg var tydeligvis litt for fornøyd med livet, så jeg måtte bare bli minnet på at jeg ikke vil få et rent og ryddig hjem med det første. Og den tanken om at vi ikke hadde fått spysjuke i hus kunne jeg glemme, for brødskiven tilhørte minstemann og han må være syk for at han ikke spiser opp ostesmørbrødet sitt. 


Facebooksiden min finner du her. 

PS. Ser ut som vi gikk fri for sykdom denne runden, minstemann er i grei form og ingen andre springer ned toalettet heller. Hurra, endelig litt flaks! (Bank i bordet og alt det der?)

Søndag med Netflix på tv, data og mac!

I dag har vi en sløvedag hjemme, ingen planer og ingen mål. Guttene ser på film på Netflix, jeg på macen og min bedre halvdel på sin data. Og vi bare koser oss.  

Vi har regler for bruk av tv, film, data og nettbrett, så når ungene får ekstra tid med det er gleden stor. Og jeg føler det er viktig at de skal få gleden med en filmdag på lik linje som jeg følte da jeg var ei lita jente. Ikke snakk om at vi fikk ligge inne hele dagen å se på TV hele dagen. (Jeg var lita før det fantes data og nettbrett i det norske hjem, og det nærmeste jeg kom spill var en ødelagt boks jeg kunne spille Tetris på om jeg klemte hardt nok rundt den.)

Jeg har til og med gitt guttene popkorn nå før middag, og det bør gjøre at jeg får minst en halvtime med serien min. For jeg har dilla på The Reign som handler om de kongelige for lenge siden. Det er en fin flukt fra virkeligheten tilbake til en annen tid og mennesker med luksus på alle kanter. Ja eller i alle fall luksus for årstallet de var i.


 

Jeg har også laget meg en liste over alternative filmer og serier jeg skal sjekke ut etter leggetid for guttene i kveld. 

PS. Om du ikke har sett Hundreåringen anbefaler jeg filmen på det varmeste. Jeg lo så tårene trillet første gangen jeg så den. 

 

Påskeferien startet som vanlig.

Jeg viste det var for godt til å være sant, men det tok altså 10 år fra jeg ble mamma til katastrofen inntraff. Noe som i grunnen er ren flaks. 

Dagen startet relativt bra med at minstemann vekket eldstemann før halv seks, men med det samme påskemorgen startet glemte de kranglingen og vi fikk sove litt ekstra. (Men de var innom soverommet med gjevne mellomrom å passet på at vi ikke sov for godt.) Alt som normalt og vi bestemte oss for bytur siden vi uansett måtte dit for å ordne med de nye brilleglassene til minstemann.  Han hadde klaget en del over vondt i bena på morgenen så vi tok med rullestolen, for vi ville ikke risikere å bære han gjennom hele byen om det skulle knipe om. (Dette er egentlig den andre lørdagen på rad at han er i dårlig slag fra morgenen av, så vi har en anelse om at det er en sammenheng mellom det og svømmetreningen på fredagen. Men vi er langt fra sikre.) Men tilbake til saken, for at byturen skulle bli så bra som mulig bestakk vi guttene med et besøk på lekebutikken etterpå, begge hadde spart opp en god slump penger og de brant i lommen. Underveis ble minstemann litt mer stille enn normalt, med unntak av noen sure utbrudd når vi ikke gjorde som han ville, men vi la skylden på at han hadde vondt. 

Vi gjorde oss ferdige i byen, fikk nye glass på brillene og tok kjøreturen til lekebutikken når vi ga opp å få parkeringsautomaten til å virke. Det ble en særdeles dyr parkering, irriterende nok siden det ikke funket å dra kortet for å avslutte betalingen. (Idiotisk system som krever at vi estimerer hvor lang tid vi skal bruke, som om det er mulig med to unger på slep.) Men vi lærte, så det blir en annen parkeringsplass neste gang, selv om det betyr at vi må stå ute og risikere at vi må koste bilen etter en time med ekte nord-norsk vintervær. 

Når vi omsider ankom lekebutikken var den eldste meget ivrig, mens den minste bare sånn passe entusiastisk. Og der burde det ringt en varselklokke, for han bruker vanligvis å juble høylytt. Vi gikk inn, og jeg hengte meg opp i noen tegnebøker jeg så nytten i til våren når vi kan dra til campingvogna uten å risikere at vi blir innesperret av ras. (For som vanlig starter påskeferien med stor skredfare i fjellet, og stengt vei.) Plutselig hører jeg min bedre halvdel rope, helt i andre enden av bygget. Og jeg får med meg kun et ord som er SPY! Jeg kaster meg rundt, og innser at dette blir stygt. Jeg har alltid fryktet dette øyeblikket og har tusen ganger tenkt gjennom hvordan jeg skal reagere. Så jeg springer til kassen, ber om MYE papir og springer i den retningen jeg hørte utropet fra. (Jeg glemte å si at ungen hadde kastet opp, og at vi trengte bøtte og vann?) 

Synet som møtte meg var akkurat som jeg hadde forestilt meg, men heldigvis var ikke lukten så ille som den kan være. (De som ikke har opplevd oppkast skal slippe forklaringen, og alle andre vet hva jeg snakker om så detaljene dropper jeg denne gangen.) Jeg tar et kjapt overblikk over skadeomfanget og ser at ingen av lekene i nærheten er truffet, og finner ut at det er best å starte øverst. Så jeg tørker i vei og forteller til den triste gutten at det går helt fint og at uhell hender alle. Jeg forteller om gangen storebror måtte spy i en rundkjøring og at vi alle før eller siden kaster opp på litt dumme plasser. Jeg passer på å understreke at det ikke er hans feil og sier at selvfølgelig skal han få kjøpe leken han så på. Videre roper jeg på eldstemann som har gjemt seg et godt stykke unna og krever at han ofrer genseren sin til broren. (Eller, ofre er vel ikke rett ord siden han var svært fornøyd med å gi den fra seg, for han var alt for varm.) Jeg innser at vi må gi beskjed til betjeningen og sender han avgårde som budbringer. Jeg lurer enda på hvordan han fremla budskapet, for han kan være noe dramatisk til tider. Når det var gjort gikk jeg over til å bekymre meg for andre i nærheten, enn om det er noen der som kan bli smittet om han faktisk er syk. Men det er vanskelig å beregne nøyaktig når vi skal bli syke, dessverre og jeg tipper at vi ikke er de enste med smittsomme bakterier ute i offentligheten i disse dager. Jeg får bare håpe at ikke noen med dårlig immunforsvar var en av dem som møtte oss i dag. 

Etter det gikk jeg over til å bekymre meg for hva alle andre tenkte om oss, for det kunne helt sikkert se ut som at vi var sånne dårlige foreldre som tar ungene med på handling selv om de er syke og burde holdt sengen. Men heldigvis forkastet jeg tanken ganske raskt, for jeg tenker aldri sånn om andre og jeg tror at de aller fleste med barn vet veldig godt at når ungene først kaster opp så har du ingen mulighet å vite det på forhånd. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bilde fra sist påske, og ganske lik det jeg kunne tatt i dag! 
 

Det skal ikke være lett å være forelder, og heller ikke butikkansatt så vi paset på å beklage oss veldig og hjalp til som best vi kunne før vi betalte leken og kom oss ut av butikken så fort som mulig med en neve poser i hånden i tilfelle mer oppkast på vei hjem. 

Når jeg tenker meg om er det ganske imponerende at vi har klart oss gjennom ti år uten å spy på butikken, for minstemann er plaget med gulping/oppkast. Og vi har heller ikke vært fritatt for omgangssyken, heller tvert om. 

Så nå venter vi i spenning på om det er omgangssyken eller bare «vanlig» oppkast på grunn av refluks. Som vanligvis bare kommer om natta, eller etter å ha stått på hode rett etter måltider. Men vi har aldri før klart en påske uten at en av oss er syke på en eller annen måte, så jeg mistenker at vi har noen runder med vaskebøtta og vaskemaskin foran oss. Flaks at vi ikke har reist i campingvogna, for det ville gjort ting litt mer kompliserte. (Vi har prøvd det før, og det er ikke å anbefale.)

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Jeg ryddet unna alt som kunne komme til skade rundt sengen til minstemann og har satt en bøtte inn til han sånn i tilfelle natten blir av det ubehagelige slaget.

Kvinnegrupper på facebook.

Jeg har så lite drama i livet mitt at jeg stadig tar meg i å lese kommentarer i diverse kvinnegrupper på facebook, for der er takhøyden så lav at du skaller panna bare du tenker på å stå oppreist. Det beste er nok å faktisk bli liggende når jeg tenker meg om. Mulig jeg egentlig leser det fordi jeg av og til virkelig føler for å ta andre i forsvar når de sparkes mens de ligger nede. For i mange tilfeller er det mengden mot den ene som tør å være ærlig. (Og ja, jeg er ganske sikker på at mange av dem som dømmer ikke har helt rent mel i posen selv?)


“La oss alle ha piggene ute, det blir riktig koselig jenter!”

Men i alle fall, det som forundrer meg er at det er så liten takhøyde for andres meninger, for svært ofte er det krasse personangrep som er svaret på spørsmål og utsagn. Og nå er jeg fra Nord-Norge så det skal litt til før jeg regner noe som et personangrep. 

Det må da være helt unødvendig å slenge drit til andre? Hva i alle dager oppnår hun med å utøve hersketeknikk og ungdomsskolementalitet i samme setningen? Føler hun seg bedre med seg selv eller klapper man seg selv på skulderen og sier god jobba? Jeg klarer liksom ikke helt å forstå hva som er gleden i å være slem med andre, for det er det man er når man ikke kan skriver et motsvar i en saklig tone uten å blande inn et frodig språk som får selv meg til å rødme, trusler om barnevern og sladring til arbeidsgivere. (Jepp, har sett alt det, uten at jeg og mange med fant saken graverende.)

Nå skal jeg være den første til å innrømme at jeg er langt fra perfekt, det er jeg virkelig ikke. Men jeg jobber i alle fall mot å være den beste utgaven av meg selv, for å kunne være et forbilde for barna mine. Og ikke bare når de er til stede, jeg er sånn også når de ikke ser. Som når jeg kommenterer på facebook eller når jeg snakker med andre. For det eneste jeg personlig oppnår med å slenge med leppa til andre er å en ekkel følelse i magen og et dårlig humør.

Og er jeg uenig i noe, så skriver jeg det på en konstruktiv og saklig måte. Om jeg synes noen har stygge gardiner, ja så blir den tanken inne i hode mitt med vissheten om at det garantert er noen andre som synes mine er det samme. Du må ikke på død og liv si alt du mener. Ikke alle tanker egner seg på trykk og særlig ikke dem som er til for å rakke ned på andre. 

Facebooksiden min finner du her. 

Ps. Om du går lei av drama i div grupper og forum anbefaler jeg serier som handler om dyreriket, der har du ekte drama som bør holde i massevis. (Selv om div aper kan være vel så ufine som oss mennesker?) 

Irettesatt og avslørt!

Den følelsen når sjefen din avslører at du spiser sjokolade på jobb og minstemann i familien får det med seg. Jeg kan love deg at det ble oppvaskmøte i bilen?

Det har seg sånn at jeg gjerne kan finne på å putte i meg uante mengder sjokolade, og at det dukker opp på jobb er heller ikke så unormalt. Så når jeg satt å koste meg med de beryktede påskeeggene i dag, ble jeg observert. Ikke så mye fordi det var sjokolade og torsdag, men fordi jeg spiste kun kremen inni dem. Den er absolutt best. (Og sjokoladen sparer jeg til min bedre halvdel, snill som jeg er.) 

Så når vi møtte på sjefen når jeg skulle fylle på lageret av påskeegg, måtte det jo nevnes. Og arvingen har jo superhørsel, og fikk med seg det hele. Jeg trodde først at han var for opptatt av sjokoladehyllen, og pustet lettet ut før vi fortsatte handleturen med godt humør. Kun ved bladhyllen dalte humøret litt siden minstemann insisterte på at han ville ha et blad, noe han ikke fikk. Jeg var dum og han ville aldeles ikke høre på at han kunne mase på besteforeldrene som skal ha han i helgen. (Avlastning og helt barnefri, kryss i taket!) 

Ute i bilen satte han blikket i meg, og forlangte å få vite om jeg spiser sjokolade på jobb! Han så meget streng ut, og jeg har jo en intensjon om å ikke lyve så jeg måtte innrømme at sjokoladen var ikke den jeg hadde fått i dag tidlig, men en jeg hadde kjøpt tidligere i uken når jeg skulle jobbe litt ut over ettermiddagen. Og han var ikke fornøyd med svaret, og jeg fikk passet påskrevet. Det er absolutt ikke greit å spise sjokolade på jobb midt i uken, og når ikke guttene får lov til det så får ikke jeg heller. Jeg prøvde meg på at jeg trodde det var lov å spise lørdagsgodtet på en tirsdag, men det falt heller ikke i god jord. Og det var under tvil at jeg skulle få spise sjokoladen jeg fikk i gave. (Også sånne beryktede påskeegg, i tilfelle du lurte.) Men han kunne se mellom fingrene på det hele om han fikk sjokolade i dag og på lørdag, for ellers ville det være urettferdig. Jeg kasta inn håndkleet og innså at kampen var tapt før den starta. 

Oss på tur hjem! 

Men dagen har ikke bare gått med til skjenneprekner i bilen, i dag da jeg trøtt og sur kom for sent på jobb etter en endeløs kø som sneglet seg frem fikk jeg en veldig positiv overraskelse. En av mine søte kollegaer innom med blomster og sjokolade til meg, helt uventet. Og jeg kan ikke beskrive på noen god måte hvor godt det er å bli verdsatt, og jeg er virkelig takknemlig. Jeg elsker gaver, og jeg blir helt rørt over omtanken. Tenk å så snilt, å komme med blomster på en helt vanlig torsdag uten at jeg har gjort noe mer en jobben min. Det er godt det, og gir absolutt ekstra motivasjon i arbeidsdagen. Og nå står blomstene i vinduskarmen, og jeg sitter her med en god følelse. Det har vært en fin dag! 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Det var ikke noe sjakktrekk å be trollungen min om å mase på besteforeldrene, for han sladret selvfølgelig til mamma i det samme vi satte våre ben der. Sukk, avslørt igjen?