Jeg viste det var for godt til å være sant, men det tok altså 10 år fra jeg ble mamma til katastrofen inntraff. Noe som i grunnen er ren flaks. 

Dagen startet relativt bra med at minstemann vekket eldstemann før halv seks, men med det samme påskemorgen startet glemte de kranglingen og vi fikk sove litt ekstra. (Men de var innom soverommet med gjevne mellomrom å passet på at vi ikke sov for godt.) Alt som normalt og vi bestemte oss for bytur siden vi uansett måtte dit for å ordne med de nye brilleglassene til minstemann.  Han hadde klaget en del over vondt i bena på morgenen så vi tok med rullestolen, for vi ville ikke risikere å bære han gjennom hele byen om det skulle knipe om. (Dette er egentlig den andre lørdagen på rad at han er i dårlig slag fra morgenen av, så vi har en anelse om at det er en sammenheng mellom det og svømmetreningen på fredagen. Men vi er langt fra sikre.) Men tilbake til saken, for at byturen skulle bli så bra som mulig bestakk vi guttene med et besøk på lekebutikken etterpå, begge hadde spart opp en god slump penger og de brant i lommen. Underveis ble minstemann litt mer stille enn normalt, med unntak av noen sure utbrudd når vi ikke gjorde som han ville, men vi la skylden på at han hadde vondt. 

Vi gjorde oss ferdige i byen, fikk nye glass på brillene og tok kjøreturen til lekebutikken når vi ga opp å få parkeringsautomaten til å virke. Det ble en særdeles dyr parkering, irriterende nok siden det ikke funket å dra kortet for å avslutte betalingen. (Idiotisk system som krever at vi estimerer hvor lang tid vi skal bruke, som om det er mulig med to unger på slep.) Men vi lærte, så det blir en annen parkeringsplass neste gang, selv om det betyr at vi må stå ute og risikere at vi må koste bilen etter en time med ekte nord-norsk vintervær. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Når vi omsider ankom lekebutikken var den eldste meget ivrig, mens den minste bare sånn passe entusiastisk. Og der burde det ringt en varselklokke, for han bruker vanligvis å juble høylytt. Vi gikk inn, og jeg hengte meg opp i noen tegnebøker jeg så nytten i til våren når vi kan dra til campingvogna uten å risikere at vi blir innesperret av ras. (For som vanlig starter påskeferien med stor skredfare i fjellet, og stengt vei.) Plutselig hører jeg min bedre halvdel rope, helt i andre enden av bygget. Og jeg får med meg kun et ord som er SPY! Jeg kaster meg rundt, og innser at dette blir stygt. Jeg har alltid fryktet dette øyeblikket og har tusen ganger tenkt gjennom hvordan jeg skal reagere. Så jeg springer til kassen, ber om MYE papir og springer i den retningen jeg hørte utropet fra. (Jeg glemte å si at ungen hadde kastet opp, og at vi trengte bøtte og vann?) 

Synet som møtte meg var akkurat som jeg hadde forestilt meg, men heldigvis var ikke lukten så ille som den kan være. (De som ikke har opplevd oppkast skal slippe forklaringen, og alle andre vet hva jeg snakker om så detaljene dropper jeg denne gangen.) Jeg tar et kjapt overblikk over skadeomfanget og ser at ingen av lekene i nærheten er truffet, og finner ut at det er best å starte øverst. Så jeg tørker i vei og forteller til den triste gutten at det går helt fint og at uhell hender alle. Jeg forteller om gangen storebror måtte spy i en rundkjøring og at vi alle før eller siden kaster opp på litt dumme plasser. Jeg passer på å understreke at det ikke er hans feil og sier at selvfølgelig skal han få kjøpe leken han så på. Videre roper jeg på eldstemann som har gjemt seg et godt stykke unna og krever at han ofrer genseren sin til broren. (Eller, ofre er vel ikke rett ord siden han var svært fornøyd med å gi den fra seg, for han var alt for varm.) Jeg innser at vi må gi beskjed til betjeningen og sender han avgårde som budbringer. Jeg lurer enda på hvordan han fremla budskapet, for han kan være noe dramatisk til tider. Når det var gjort gikk jeg over til å bekymre meg for andre i nærheten, enn om det er noen der som kan bli smittet om han faktisk er syk. Men det er vanskelig å beregne nøyaktig når vi skal bli syke, dessverre og jeg tipper at vi ikke er de enste med smittsomme bakterier ute i offentligheten i disse dager. Jeg får bare håpe at ikke noen med dårlig immunforsvar var en av dem som møtte oss i dag. 

Etter det gikk jeg over til å bekymre meg for hva alle andre tenkte om oss, for det kunne helt sikkert se ut som at vi var sånne dårlige foreldre som tar ungene med på handling selv om de er syke og burde holdt sengen. Men heldigvis forkastet jeg tanken ganske raskt, for jeg tenker aldri sånn om andre og jeg tror at de aller fleste med barn vet veldig godt at når ungene først kaster opp så har du ingen mulighet å vite det på forhånd. 

Bilde fra sist påske, og ganske lik det jeg kunne tatt i dag! 
 

Det skal ikke være lett å være forelder, og heller ikke butikkansatt så vi paset på å beklage oss veldig og hjalp til som best vi kunne før vi betalte leken og kom oss ut av butikken så fort som mulig med en neve poser i hånden i tilfelle mer oppkast på vei hjem. 

Når jeg tenker meg om er det ganske imponerende at vi har klart oss gjennom ti år uten å spy på butikken, for minstemann er plaget med gulping/oppkast. Og vi har heller ikke vært fritatt for omgangssyken, heller tvert om. 

Så nå venter vi i spenning på om det er omgangssyken eller bare «vanlig» oppkast på grunn av refluks. Som vanligvis bare kommer om natta, eller etter å ha stått på hode rett etter måltider. Men vi har aldri før klart en påske uten at en av oss er syke på en eller annen måte, så jeg mistenker at vi har noen runder med vaskebøtta og vaskemaskin foran oss. Flaks at vi ikke har reist i campingvogna, for det ville gjort ting litt mer kompliserte. (Vi har prøvd det før, og det er ikke å anbefale.)

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Jeg ryddet unna alt som kunne komme til skade rundt sengen til minstemann og har satt en bøtte inn til han sånn i tilfelle natten blir av det ubehagelige slaget.