Om mine gutter skriver noe nedsettende, svertende, diskriminerende eller ydmykende til andre på nett så håper jeg inderlig at jeg får beskjed om det. Jeg ber faktisk om at jeg informeres, slik at jeg kan gjøre noe med det. 

Stadig flere profilerte bloggere/offentlige personer velger å gi et hint, eller en direkte beskjed til foreldre når de opplever at deres søte små ikke er fullt så søte som utsiden viser, og jeg klapper i hendene for dem. Ikke for snørrungene altså, men for de offentlige personene som velger å sette foten ned for en oppførsel som er langt fra ok. 

Voksene kan vi ikke gjøre så mye med dessverre, men vi kan gjøre en jobb for at barna våre skal lære seg korrekt oppførsel. Og da er det en fin start å faktisk gi beskjed til foreldrene når vi opplever at barna deres oppfører seg dårlig. 

Jeg har ikke mulighet å henge over skuldrene til barna mine hele tiden når de sitter på nett, og jeg ser for meg at det blir en enda større utfordring etter hvert som de blir eldre og får tilgang til sosiale medier på andre forum en i hjemmet. For jeg kan ikke følge etter dem til venner, på skolen, til klubben eller byen. Jeg kan ikke fotfølge dem, og selv om vi legger mye vekt på god oppførsel kan jeg aldri være sikker på at de faktisk bruker det de har lært i kontakt med andre. For alt jeg vet kan de bli snørrunger. 

Det kan være lett å slenge fra seg frekke og stygge kommentarer på nett når du sitter gjemt bak en dataskjerm eller på en mobiltelefon som voksen. Og det er nok ikke vanskeligere når du er barn og ikke har like god kontroll på konsekvens av egen oppførsel.

Nå har ikke min eldste sønn tilgang til sosiale medier enda, men når den dagen kommer kan jeg love deg at om han vil skjule sine spor fra sin mor, så vil han klare det. Så å ha tilgang til passord og brukerkonto tviler jeg sterkt på vil virke, og da er det utvilsomt bra at den som opplever hatske meldinger og hets kontakter meg. 

Jeg skal i alle fall ikke være den moren som sitter med skylapper og later som at hennes barn er englebarn. Jeg vet at dem ikke er det, og jeg vet at oppgaven med å oppdra dem er blitt vanskeligere jo mer tilgjengelig omverdenen er. Jeg skal ikke være deres bestevenn, men jeg skal være moren. Så får det så være at de blir sure på meg, men for å være ærlig driter jeg i det. Venner kan de finne på sin egen alder, min oppgave er å losse dem gjennom både gode og vonde dager slik at de blir skikket til å være selvstendige voksene med omsorg og omtanke for andre. Om jeg vil mestre oppgaven vet jeg ikke, men jeg skal i alle fall ikke sette meg passiv tilrette og la de gjøre som de vil. 

Selvfølgelig håper jeg at det vi prøver å lære dem går inn, slik at jeg aldri vil sitte i en situasjon der jeg får meldinger om dårlig oppførsel. Men jeg vet ikke, for hvem barnet mitt er når ikke jeg befinner meg i samme område kan være en annen en den jeg ser her hjemme. Jeg husker fortsatt hvordan jeg selv var som tenåring, og jeg kan love deg at jeg ikke sprang hjem til mamma og fortalte om hvor mye jeg drakk i helgen og hvor mye trollskap vi fant på. Men det ble heldigvis folk av meg, fordi mamma av en eller annen grunn alltid fikk vite det om jeg gikk over grensene for det som kan regnes som akseptabel oppførsel fra en opprørsk tenåring. (Ja nesten alle gangene?) 

Hvorfor skal vi alltid gjøre alt alene og ikke ta imot den hjelpen vi kan få fra andre? Selv om hjelpen kanskje ikke kommer fra den kanten vi tenkte og bringer med seg gode nyheter. 

Så til Sophie Elise, takk for at du varsler. Det gjør utvilsomt jobben som forelder enklere. Jeg sier ikke at alle barn er like enkle å oppdra, men i det minste vil du ha et forsprang om du vet hva arvingen holder på med. 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Jeg vil ha meg frabedt idiotiske kommentarer som går på person jeg nevner, for de er og blir like dumme som trakasseringen enkelte tenåringer sender ut. Er du voksen finner du noe bedre å bruke tiden din på enn å kaste skit om andre på nett. Prøv å skrive noe fint om andre og forsett med det. Og ja, jeg er ikke perfekt jeg heller, men jeg prøver i det minste å gå foran som et god eksempel.