De siste dagers økte lesertall er ikke gått ubemerket, og rett etter middagstid ringte en av lokalavisene våre. (Ikke det beste tidspunktet, så jeg er litt småbekymret for hva jeg tror jeg sa og hva som faktisk kom ut av munnen min.) Og selvfølgelig var dette en av de dagene jeg var alene med guttene, og minstemann er i dårlig form. 

Av erfaring bruker det å gå greit å gjøre flere ting på en gang, og ryddet opp etter “hurtigmaten” jeg klasket i hop til middag. (Ungene var i det minste fornøyd med den, om du ser bortifra grønnsaksblandingen…) Og samtidig skulle jeg passe på to gutter, der den ene har bestemt seg for at han ikke vil sammarbeide med mamma i dag. 

Og med det samme jeg avsluttet samtalen hørte jeg et brak i stuen…(Jeg burde oppfattet stilheten som var først!) 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Så nå må jeg rydde opp togbanen, enda en gang før jeg støvsuger….Sukk. Og så skal jeg mote meg opp til å sjekke nettavisen, men det jeg har sagt kan umulig være mer rotete enn dette! 

Tøft bilde?

 
Om du leser bloggen min kan du av sist innlegg se at jeg tok meg friheten til en aldri så “liten” fest i går. Og det førte jo igjen til tidenes dårligste form i dag. Så etter noen timer med nerver fant jeg frem kamera for å finne ut hva som faktisk hendte i går. (Jeg velger å ikke tro på de tingene hjernen min forteller meg i dag, så kun bildebevis kan overbevise meg…) 

Det var mange bilder, og de fleste var langt fra publikumsvenlige, så jeg velger å spare deg for dem.

Neste gang jeg skal til lilleøster skal jeg ta med det beste kamera mitt, og ta noen tøffe bilder med ulike bakgrunner. Hvem sier at leret og prosjektor ikke kan brukes til andre ting en å vise bilder?                (Hun vet ikke noe om det enda, så ikke sladre 😛 ) 

Det er ikke ofte jeg velger å skrive innlegg på dialekt, men i dag får det bli slik. Noen dager er det ikke mulig å tvinge hjernen til å bruke barnelærdommen jeg en gang fikk, den er sint på meg for min terorisering av den i går. Det er også mulig at jeg vil bruke noen sterke ord, så om du ikke liker det vil jeg anbefale deg å hoppe over dette innlegget. 

Fy hælvete, æ våkna med tidenes dunking i hode, og tenkte automatisk at ungan hadde fått tak i verktøyskista og hammer. Men så slo det mæ at ungan e trygt plasert hos bestemor, å æ e faen mæ aleina heime med min bedre halvdel. Så kjenne æ gjennom dunkinga at kjæften e like tørr som sahara, å æ kommer til å daue om æ ikke får tak i vann. Øyan holder æ godt lukka, så æ ikke skal sleppe inn lys, før æ e jævlig sikker på at da e alt håp ute. Æ e så tissatrengt at æ e sikker på at æ må ha tømt i mæ heile have, å nu skal det ut! 

Skankan treff golve, å æ tasse mæ inn på bade, eller sjangle e vel det rette ordet. (Fortsatt med øyan igjen…) Selvfølgelig må døra til vaskemaskin stå åpen, å kneet mitt treffer den satans jerndingsen som skal holde den igjen. Æ velge å ikke hyle av frustrasjon, ettersom dunkinga i hode har økt i styrke. (Men æ tenke nåen heilt førjævlige glosa.) 

Endelig treff æ ringen, å der sitt æ lenge. Hode mitt har bestemt sæ før at det ikke vil sammarbeide, så nu prøve det å snurre rundt hele rommet. Å trur du faen mæ ikke at det klare det? Eller har jorda tatt helt av å ehm.. trille rundt i verdensrommet?! (Au, alt for mye hjernekapasitet brukes til å tenke på den måten, æ må bare la være.) Det ene øye jekes opp, bokstavelig talt. Før æ har tydeligvis ikke gidda å vaske av mæ det teite spakle før æ ramla i senga. Det æ ser i speilet e skummelt, å selvfølgelig må det være mæ sjøl. Æ stappe hode ned i vasken å drikk, ikke faen at æ gidde å tenke på ting som bakteria og tannkremresta. Før her står det om livet, selv om æ ikke kan forstå koffer æ e så innihelvetes tørst, æ som drakk så mye i går. 

Om du på det her punkte tenke at æ må være faen så unasvarlig som velge å drikke når æ har unga, kan du stikke en finger opp i ræva! Fei før egen dør før du kommer å feie før mi. Såfremst du ikke e bokstavelig å faktisk tar kosten fatt utfør ytterdøra…

Hode mitt holder på å eksplodere, å æ gir mæ en god faen i at levra ikke har det så bra etter i går. Æ rote rundt i panikk før å finne paracet, før det e den eneste redninga. Æ trør i mæ en tabbis å legg mæ rett med på golve, å ligg der til virkninga slår inn. 

Etter en god 20minutter så e æ på vei å bli menneske igjen.

Æ tvinge hode til å fungere, ka faen va det æ egentlig gjor i går? Æ finn ut at det tryggeste e å la de tankan ligge ei stund til, sån i tilfelle æ aldri vil møte på folk igjen. Kamera får ligge trygt i veska å æ gir faen i å sjekke loggen på telefon. Den sku vært montert med alkohollås, ettersom æ av en eller anna grunn like å ringe når æ får promille i kroppen, aldri ellers. Å så mye mannskit æ lire ut av mæ til vanlig, kan du ta dæ faen på at folk får sæ noen slitsomme samtale når æ ringe. 

Og det beste med hele elendigheta e at æ faen mæ e skyld i den sjøl, før det va nesten ingen som tømte i mæ sterkere drikke i går, å æ kunne tenknisk sett sakt nei når æ sjenka mæ ny dram. Og som den tvilsomme nordlændingen æ e, så drikk æ stort sett mer sprit en vann. Så du kan jo tenke dæ virkninga. Blandevann e før pyse, å æ e nesten flau før at æ vanne ut spriten med isbita. 

Æ e faen mæ gla før at æ e mamma, og at det e ekstremt sjeldent æ havne på fylla. Så den hær uka kan æ love dæ at æ blir å være tidenes beste mamma, som prise sæ lykkelig over den litt slitsomme hverdagen som bare e barnemat i forhold til en tur på byen. 

Sia æ e blitt såpass gammel at æ har fått litt livserfaring velger æ å ikke bruke ordan “Aldri igjen!” før æ vet at om ei stund fortrenge æ dagen i dag…

Ahh, hva er vel bedre en å stikke av fra byen når vi har barnefri og muligheten? Så i gårkveld fant vi ut at vi skulle se til campingvogna siden vi dro fra den i panikk i påsken. (Rasfare, stengte veier og vannkopper var grunnen.)

Morgenmeg, godt plasert i en sofa. (Om du skulle lure på hvorfor putene er dekket med pledd, så er de letter å vaske en selve puten. Vanligvis har jeg jo med meg småguttene hit, og de sitter ikke mye i ro når de spiser…)

Og selvfølgelig må vi underholdes med dr. House. Så de neste timene skal vi se noen episoder til, for så å kjøre hjem. For i kveld skal bursdagen til min bedre halvdel feires med middag og vennekos.

Når jeg kom til verden fikk ikke mamma og pappa en bruksanvisning, noe som sikkert har gitt dem noen ekstra grå hår. For jeg er overhode ikke satt sammen på en enkel måte, og jeg har alltid vært mer sta en jeg burde. (Ifølge div lærere i ungdomsskoleårene.) Ifølge mine kjære foreldre var jeg en svært ønsket unge, i alle fall helt til de innså at de hadde fått verdens vakreste prinsesse. (Mye mulig at jeg fikk høre litt for ofte hvor fin jeg var, men det ser ikke ut til at det har medført noe stor skade i voksen alder.) På mange måter er jeg veldig glad for at jeg ble født som jente, ettersom min kjære storebror skulle bytte meg ut med sykkeldekk om jeg ble født som gutt. Og siden jeg var en liten prinsesse trodde jeg stort sett at verden bare dreide seg om meg, og mine behov. (Og slik tenker vel de fleste i alderen 0-5år.) Jeg hadde tydeligvis mye kløe i tennene mine, noe som førte til at pappa og storebror ofte fikk noen fine tannmerker på armer og ben. (Mamma sier at det var utelukket deres feil, ettersom de ikke stoppet meg.) Men det ble brått slutt på biting etter en liten episode der pappas nese fikk gjennomgå…Og jeg fant ut at det var tryggest å klipe  folk med tærne. (Noe jeg etter hvert ble ekspert på, og enda mestrer.) 

Når jeg ble rundt fem år endret hele min verden seg, og neste tilskudd i søskenflokken kom til verden. Dette var en veldig traumatisk opplevelse, ettersom hun fant ut at hun skulle melde sin ankomst tidlig på morgenen. Og hjemme var storebror som barnevakt. Men når jeg våknet og tasset inn til mamma og pappa, var det ingen der. Jeg tasset vidre inn i stuen og heller ikke der var det noen. Jeg sjekket alle rom, skap og skuffer og var sikker på at monstre under trappen hadde tatt dem. (Og selvfølgelig sjekket jeg ikke storebror sitt rom, for hvordan femåring tør å vekke en 10år eldre bror som sover?) Så der satt jeg i trappen og gråt mine modige tårer, mens min søster kom til verden. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg måtte etter hvert innse at jeg ikke var den eneste som trengte oppmerksomhet, og jeg inntok rollen som eiesyk storesøster. (Noe jeg egentlig enda holder på med!) Nå har jeg alltid vært den som elsker å sove, og selvfølgelig fikk jeg en søster som alltid sto opp før småfuglene. Og selskapssyk som hun var, ble jeg alltid vekket alt for tidlig. (Og om vi er i samme hus og sover i dag, gjør hun det samme!) 

Årene gikk, og plutselig vokste det frem en mage på mamma og 3 søsken skulle bli til 4. Det ble en jente denne gangen også, og pappa kunne være helt sikker på at han aldri mer vil få husfred. På denne tiden var jeg vel ca 9år, og ganske voksen etter min egen mening.   Jeg fikk det for meg at den minste søsteren min skulle være en prinsesse, og er vel kanskje medskyldig i at hun er over gjennomsnitte interesert i sminke og klær. (Ikke at jeg helt forstår hvordan det gikk seg til, for jeg er ikke spesielt opptatt av mote…) 

På denne tiden gikk jeg også inn i tennårene, og jeg vil tro at mamma og pappa fikk enda flere grå hår. Jeg sov enda mer og lenger, og det var så og si umulig å få meg ut av sengen såfremst jeg ikke skulle noe jeg ønsket. Staheten steg også noen hakk og med nærmere ettertanke gikk det vel aldri tilbake. Jeg oppdaget også at døren til soverommet mitt kunne låses, og jeg fikk endelig privatliv. (For alle som har søsken vet at de bare må inn på rommet ditt å rote, til tross for trusler og forbud!) 

I dag er jeg en såkaldt voksen, med egene barn og sikkert mange av de samme tankene som mamma og pappa hadde for mange,mange år siden. Om jeg ser godt etter har jeg fått noen grå hår, for begge barna mine har arvet staheten min. En egenskap jeg er svært glad for at vi har. 

Takk mamma og pappa for at dere holdt ut med oss, gjennom småbarnsår, tennårene og nå som vi er blitt voksene! 

Siden jeg liker å se bilder av de som skriver på bloggene jeg følger, velger jeg å legge ut noen av meg selv. Sån hvis noen skulle ha de samme tankene. 

Siden jeg ikke har noe annet på hjerte i kveld, legger jeg ut et bilde av meg selv. Det er vel ca4år gammelt, men jeg er ganske sikker på at jeg ser ca sån ut i dag. (Har ikke orket å finne frem et speil for å sjekke!) Det er også et veldig typisk bilde for meg, for av en eller annen grunn kan jeg ikke smile pent og sitte i ro. Jeg må lage en grimase, eller finne på noe annet tull. På den tiden hadde jeg heller ingen problemer med å spise når jeg ville og hva jeg ville, og det er slik jeg ønsker å være. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så etter å ha rotet gjennom tusenvis av bilder fant jeg endelig et hvor jeg ser på den som tar bilde, og egentlig burde jeg få en premie for det! Om jeg ikke husker helt feil er bilde fra bursdagen min i høst, så det burde stemme ganske bra over virkeligheten. Hvis du ser bortifra at jeg ikke sminker meg daglig og heller ikke krøller håret. 

Og så ble jeg lei av å se på bilder av meg selv, så disse får holde. 

Så dette er altså meg, og kjært barn har mange navn. Men i hovedsak lystrer jeg mamma for det meste, og de sjeldene gangene noen bruker mitt fornavn blir jeg så overasket at jeg glemmer å svare. 

Siden det er så populært velger jeg å legge ut et bilde av meg selv, tegnet av den eldste sønnen min for noen år siden. Så jeg har tydeligvis stort hode, øyne i ulik størrelse og fire armer. Og utifra bildet tolker jeg kroppsfasongen min til epleform med tannpirker armer og ben. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg er utdannet som omsorgsarbeider og har jobbet turnus siden jeg startet i arbeidslivet for mange,mange år siden. Men nå er det stopp, jeg må gå over i dagjobb og står med et skille i livet for hva jeg skal gjøre videre. Noe jeg synes er nesten umulig, for jeg hadde planer om å jobbe innen pleien frem til ungene var litt større, videreutdanne meg og fortsette i samme sporet. Men etter at minstemann kom til verden har jeg måtte legge mange planer på hyllen, og forstå meg rett, det er virkelig verd det. Han krever at foreldrene er hjemme på ettermiddagen og i helgene for han har et mye større omsorgsbehov en du forventer av en gutt på 3år, så vi må tilpasse oss. Etter hvert vil jeg sikkert skrive litt om hvordan det er å få et barn med spesielle behov og utfordringene jeg møter i arbeidslivet, for det er mange!

Jeg bor i den lille byen Tromsø, som for tiden er rimelig gjemt i et hav av snø. Nå bor vi i et kott av en leilighet og har en dag et ønske om å få større plass og hus, men markede er umulig for småbarnsfamilier. Og vi har ikke muligheten til å flytte en plass det koster mindre å bo, så vi får gjøre det beste ut av situasjon. Så etter hvert har jeg blitt ekspert på lagring og praktiske løsninger, for det er helt utrolig hvor mye plass utstyret til ungene tar. Og jeg burde vel kanskje nevne at jeg alltid har litt for mye garn og sko, så de krever også kreative og gode løsninger med tanke på plasering. 

Jeg liker å tro at jeg er unik, litt morsom og en god venn, men det får mine nærmeste bekrefte om du skulle møte på dem. For mine gode venner regnes også inn i kategorien “nærmeste”. Og av negative sider kan jeg liste opp mer, siden jeg legger bedre merke til dem en de positive. Jeg kan være veldig distre, er elendig når det gjelder å huske navn og kjenner aldri igjen de jeg møter på min vei. Jeg går rett og slett i min egen lille verden, og kan pasere mine foreldre uten å se dem. Men dette er medfødt, og ønsker du kontakt må du gjerne stoppe meg og si hei. 

Ellers er jeg veldig fasinert av mennesker, og det er svært sjeldent at jeg misliker noen. Jeg elsker å se alle de ulike personene som finnes der ute, og sammler på gode vennskap. 

Jeg har to barn, begge gutter og har funnet den store kjærligheten. (Og jada, jeg vet at det høres veldig rosa og klisjeaktig ut, men det er faktisk sant.) Vi har et solid og godt forhold, og om jeg må finne noe jeg kan være misfornøyd med må det være at han legger buksen i stuen, istedenfor å henge den opp på bade. Så jeg er veldig fornøyd i mitt valg, og liker å tro at han er like fornøyd med meg. Selv om jeg aldri putter koppene inn i vaskemaskinene når jeg er ferdig med dem. Og siden vi har vært gjennom veldig mange utfordringer de siste årene, vet vi at vi holder godt sammen i tykt og tynt, så etter hvert vil vi gjennomføre bryllupet vi har utsatt siden minstemann kom til verden. 

Jeg elsker cola og kan godt kose meg med sjokolade til frokost, og jeg sier aldri nei til et godt måltid laget av noen andre, selv om du kanskje ikke tror det når du ser meg. For til tross for at jeg blir tengnet som en ganske rund dame, er jeg veldig slank. Jeg ligger godt under gjennomsnittet og det er slik jeg er skapt. Jeg har langt hår, og har ingen planer om å endre frisyre før etter at jeg er blitt en kone. Jeg elsker klær, men desverre har jeg ikke tid til shopping som i gamledager, så jeg går stort sett i treningsbukser. De er praktiske i en hverdag med små barn, så det får være at andre ser på det som et teng på uflidhet. Sko har lenge vært en stor lidenskap, og desverre kjøper jeg ikke så mange par som jeg ønsker. Jeg får alltid en god følelse når jeg finner de perfekte skoene og endelig kan ta dem i bruk. Så på det punktet er jeg vel en smule matrealistisk og overfladisk, men jeg prøver heller ikke å være perfekt. 

Og sist vil jeg skrive mitt favorittmotto, som har reddet meg mange ganger når jeg har vært på grensen til å legge meg ned å dø av ulike grunner. Som når jeg sparker foten i bordkanten eller er så trøtt at jeg bare svimser rundt. Eller når jeg er flau av en eller annen grunn, eller når jeg ser hvor mye snø som er kommet iløpet av natten og vet at den må ryddes bort!

“Du kan ikke drepe deg selv ved å holde pusten!” 

Det var ikke helt lett å finne ut hva bloggen min skal handle om, for som det meste i livet så må jeg fundere og vurdere ting før jeg setter i gang. Noen ting vet jeg sikkert, og det er at dette blir ikke en blogg som omhandler det perfekte livet som småbarnsmor og alle tingene ungene mine gjør! (Såfremst du ikke ser på perfekt som totalt kaos.) Eller jo, jeg blir garantert å skrive om de litt pinlige situasjonene jeg havner i pga av guttene, som den gangen vi var på badeland og verdens største mann kom for å sette seg i boblebadet….”Mamma, hvordan skal ha mannen få plass her? Da renner jo alt vannet ut!” eller som da vi var i undertøysavdelingen på lindex, og han utbryter “Se, de har laget strømpebukser for damer med baby i magen og tykke mannfolk!” Og selvfølgelig må det være to personer der som inngår i denne kategorien. Bloggen blir heller ikke å handle om sminke, for det har jeg ærlig talt ikke tid til. (Men kanskje om smarte råd for hvordan du kan se delvis normal ut til tross for 3år uten søvn.) Jeg vil helt sikkert å skrive om et tema som tar opp mye av tiden min, barn med søvnproblemer og alle de “fantastiske” rådene du får. Det skal sies at den ene gutten min har “uheldig søvnmønster” pga medisinske årsaker, så vi har ikke en hverdag som regnes som normal.  Og med nærmer ettertanke vil jeg skrive VELDIG mye om norsk helsevesen og frustrasjon rundt et system som ikke fungerer helt som det skal. 

Så vil jeg bemerke at jeg tar overhode ikke ansvar for skrivefeil og dårlige formuleringer, de er medfødt og jeg gidder ikke kaste bort tid på det. (Kan du bokmål vil du for det meste forstå hva jeg skriver, for det er heldigvis ikke håndskriften min som skal tydes!) 

Det vil også bli lite av håndarbeidsbidrag, men kanskje noen få om jeg lager ting som jeg synes er helt genialt og jeg vil ha oppmerksomhet for! 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så om du vil følge en blogg som ikke er som alle andres, og som setter ord på ting vi tenker men ikke sier, er dette plassen for deg. Jeg er ikke her for å poste mest mulig innlegg for å få mange lesere. JEg er her for å tømme ut litt av de tankene som hele tiden svirer i hode mitt. (Og om du vet av andre blogger av samme typen, si ifra for de vil jeg lese! 😀 )