Skal du være syk eller ha ansvar for noen andre som er det må du utvikle en enorm tålmodighet. Du må lære deg at venting er like vanlig som å puste.
Skal du til legen må du vente på time, vente på prøver, vente på henvisning, vente på nye timer og nye prøver. Gang på gang må du gjøre dette, og ventetiden er lang.
Skal du søke om noen form for støtte, må du vente. Du må vente på attester, papirer og behandlingstid.
På mange måter stopper livet opp. Du står på vent og vet ikke helt hvor veien går videre. Alt plages utifra ventingen, når det skal komme svar og når det skal gjøres nye undersøkelser.
For vår del venter vi på svar og kunnskap, på en grunn til plagene til minstemann. Og vi vet at det ikke er sikkert at vi noen gang får svar, men vi velger å håpe. For selv om vi ikke får en grunn vil vi kanskje få en beskjed om at det ikke finnes noen, og kan da forholde oss etter det. Nå står stille og drømmer om at vi skal komme oss videre. Og vi ønsker at prøvene vi får svarpå om 2-3mnd vil gi oss en rettning å gå, for det er vondt å hele tiden gå rundt uten å vite, med tusen spørsmål. For uvissheten er like vanskelig som ventingen.
Vi venter på NAV, på et svar om vi får økonomisk støtte for å dekke de utgiftene vi har ekstra og vi venter på dommen om hva de synes er en krevende hverdag. Jeg håper jeg har formulert meg riktig og at de ser hvor vanskelig vi har det. Hvor mye vi gjør ekstra i forhold til det andre «vanlige» familier gjør, og jeg ønsker at grunn og hjelpestønaden skal bedømmes ut fa de opplysningene jeg fikk når jeg søkte. Men jeg vet ikke hva utfallet blir og jeg vet ikke hvem som skal behandle søknaden, om dette er et menneske som er der for å gjøre en god jobb eller om det er et som bare vil få unna papirere. Og hele tiden venter jeg, og prøver å ha så lite forhåpninger som mulig. For vi har ikke søkt om dette fordi vi ønsker og synes det er gøy, vi har gjort det fordi vi trenger støtten og fordi det kan hjelpe oss å komme gjennom hverdagen på en litt bedre måte.
Vi forbereder oss på at resten av livet også vil bestå av venting, uansett utfall og vei det tar. Vi venter på å komme til verden, venter på å leve, venter på å få egen familie og vi venter til slutt på at vi skal gå bort.
Og for å klare alt dette må jeg bare ønske at tålmodigheten skal bli større en ventingen, og at det blir like normalt som å puste.
Dette er et aldri så lite skryteinnlegg, så om du ikke liker å lese om andre som er fornøyd med seg selv kan du bare gå videre.
For en uke siden fikk jeg tilbud om å gjesteblogge på babyverden.no med innlegget kjennetegn på en uflidd mamma. Noe jeg også gjorde, og i dag fikk jeg spørsmål om den finske «søstersiden» til babyverden kunne oversette dette og bruke hos dem. Synes det er utrolig morsomt at den ble så godt motatt, så sa selvfølgelig ja 🙂 Veldig godt å se at det jeg skriver faller i smak, kjenner det er godt for selvbilde mitt å få slike tilbakemeldinger. Så kommer helt klart til å forsette med bloggingen 🙂
Jeg har også fått hjelp til å endre bloggen min av marenbj.blogg.no og håper dere liker den 🙂 Synes den ble bedre i alle fall, og er superglad for at noen hjelpet meg, jeg er rett og slett håpløs på slike ting!
I morgen trekker jeg 2 vinnere av konkurransen som du finner her, så dette blir siste sjangse til å melde seg på 🙂
17mai og helgen ble i helt som jeg hadde tenkt, alt er med andre ord normalt. Men noen bilder har jeg tatt, og jeg tenkte jeg skulle dele dem med dere. Må desverre bruke mobilen, og alle skrivefeil skyldes ikke slurv men ordboken som ikke vil skrive det samme som meg. Skal aldri mer klage over den slitene gamle macen min…
Vi startet med 17mai. Det var strålende sol og veldig mange varmegrader, og vi var inne. Hurra for spysjuka…
Slik ser en ekte middag ut. (Husket ikke å ta bilde før jeg spiste, så maten er desverre halvspist! Men det var nydelig og jeg kunne ikke vente med å spise.) Reinettellerannet å grønnsaker.
Fikk kjæresten på kroken, igjen. Eller du kan si at jeg fikk "klypa" i han.
Det ble en tur på bakeri, og sannelig ble det en kake med hjem. (Perfekt til kveldsmat og frokost!)
Er ikke optimist når det gjelder sommer og nordnorge…Så for å være på den sikre siden er det like greit å strikke noen ekstra votter.
En sykebil, heldigvis i lekeformat. Ellers ville det være svært ubehagelig når jeg ble påkjørt, men desverre var sirenen like høy. Og gikk fra minstemanb sto opp til han la seg igjen. (Og siden han ikke liner høye lyder holdt han seg for ørene store deler av dagen, noe jeg også skal vurdere neste gang han er ambulansesjåfør!)
Det var sol, så kom skyene og etter hvert litt sol igjen. Og alt på samme dag…
Fine blomsten jeg fikk hos mamma. ( Kan ha noe med at jeg ikke hadde penger på meg og at jeg lovet å betale tilbake. ) Snille mammaen min <3
Enda mer mat, men denne gangen nydelig grillmat og salat. Legg merke til det råstilige fatet, i ekte papp. Gleder meg alerede til neste gang.
En sliten liten gutt som tar en pause foran tven. Ikke like lett å være liten og i dårlig form. Men han kunne fortelle at det var viktig og roe ned og slappe av. Skal helt klart følge dette rådet fremover.
Enda mer strikking, denne gangen en genser. Ser for meg at det blir en kald sommer, og ungene skal slippe å fryse i alle fall.
Fikk til og med tid til litt film. Tenkte at dr. house var på sin plass, til tross for litt mye sykdom i de siste årene. (Litt er vel kanskje en underdrivelse, men pyttsan. Det er god underholdning.)
Sist men ikke minst, favoritten i helgene. Massr hærlig smågodt som gir meg hår på tennene og en litt småkvalm følelse etter litt for store inntak.
Så alt i alt har det vært noen fine dager med mat og rimelig greit med søvn og underholdning.
Det er ikke hver dag jeg får høre jeg er den fineste. (Om du ser bortifra min bedre veldig romantiske halvdel!) Tenk at colaflasken også forteller det til meg, ikke snakk om at jeg nå kan slutte med den irriterende uvanen å drikke alt for mye brus. Så min plan om å trappe ned fra mandag må forskyves noen uker.
Jeg skjønner veldig godt hvorfor coca cola gjør dette reklame trikset, men velger å se bort fra faktumet at de vil selge mer. Jeg skal rett og slett tro at de gjør dette for å styrke mitt litt småslitene selvbilde. Så væresegod cola, fortell meg gjerne at jeg er den fineste! Jeg lover å tro på dere, og skal helt klart nyte brusen med verdens beste samviktighet, helt til neste tannlegetime..
Etter en lang dag er det ingen ting som er så godt som en godt og varm dusj i det litt slitene dusjkabinette vårt. Jeg kaster av meg klærne og forter meg inn under vannet. Og til min store irritasjon oppdager jeg at brillene fortsatt sitter fast på nesen min. At jeg aldri kan lære å ta dem av, det sier seg selv at det er svært upraktisk å vaske håret og ansikte med dem på.
Til tross for svært mange år som «brilleslange» har jeg enda ikke lært meg hva det vil si å bruke briller, og siden jeg ikke fungerer så bra uten dem skulle man tro at det mest naturlige i verden var å huske at de var der.
Jeg bruker også å glemme at jeg bruker dem når jeg endelig skal få litt søvn, og det er alltid like stor nedtur når jeg våkner med noen briller klistret fast i hode mitt. For det føles nemlig som at de har smeltet fast i løpet av natten, og det er allt annet en behagelig. Det kan nesten sammenlignes med følelsene du får av å trø på en legokloss! Ofte kommer brillene litt ut av stilling, for jeg er ganske «tykk i hode» og som hos de fleste av oss veier det så mye at det lett kan bøye noen briller iløpet av noen timer med feilbruk.
Og hvor mange ganger har jeg ikke opplevd at jeg har kræsjet brillene i vindusruten når jeg prøvde å snike på noen utenfor vinduet?! Au sier jeg bare, det gjør vondt! (Mulig det også er straffen for å være nysjerrigper, ikke vet jeg…)
De er også ganske dumme når klær skal av og på, som regel går det svært fint å ta på seg truse og bukse, sokker og bh, men når det kommer til overkroppen blir utfordringen større. Så fort jeg må trø noe over hode for å få det på meg, er brillene flagret langt bort. (Har vurdert å bare bruke jakker, ettersom jeg tydeligvis er seinlært på noen punkter. Men jeg liker ikke glidelås og knapper som kan finne på å gå opp, og noe sier meg at bårrelås ikke er det smarteste heller…)
Til tross for dette har jeg bare ei fire stykk «vanlige» briller iløpet av mitt liv, noe som nesten er litt merkelig med tanke på hvor lenge synet mitt har krevd spesialbehandling. (Solbriller har jeg ikke tall på, så de velger jeg å ikke snakke om. Ville ikke bli beskyldt for å sløse med penger og skade miljøet med mitt overforbruk. Trøster meg med at jeg «bare» har kjøpt to nye de siste årene. )
Mitt første par briller fikk jeg en gang på barneskolen, og jeg var ikke spesielt begeistret for dem. I dag synes jeg de er ganske søte, men husker med skrekk hvor forferdelig de var da jeg fikk dem.
Neste par valgte jeg helt selv, en eller annen gang etter barneskolen og de hadde jeg i veldig mange år. Ikke de styggeste brillene som fantes, men de var heller ikke spesielt pene. Men jeg likte dem og de var veldig robuste.
Neste par kjøpte jeg for 4år siden ca, og det var de tøffeste brillene som var på markede den gang.
Jeg måtte også innse at smaken min var ganske dyr, og at jeg var usedvanlig kresen når det kom til hva jeg ville ha på nesen. Jeg digger fortsatt disse brillene og vurderer å sette inn nye glass med rett styrke i dem.
Brillene jeg bruker i dag ble naturligvis lilla, jeg har hatt dilla på fargen i mange år og ble veldig begeistret når jeg fant noen jeg var fornøyd med. Men i det siste har jeg innsett at jeg faktisk kjenner trangen til noen nye igjen, men blir heldigvis stoppet på den økonomiske siden. (Blæææ, jeg prøver i det minste å være positiv!)
Jeg har lenge fundert over hvordan alle rundt meg har fått råd til kosmetisk kirurgi, og har innerst inne vært en smule sjalu. Det har seg nemlig slik at svært mange jeg ser har fått enorme pupper eller bryster for de som er litt finere på det. Og som de fleste kvinner er jeg selvfølgelig ikke fornøyd med de jeg har blitt skapt med, og drømmer stadig om at de skulle øke en størrelse over natten. Jeg er ikke den typen som er imot kosmetisk kirurgi, og tenker som så at folk må få lov å bestemme over egen kropp, uten at alle skal ha en mening om den. Men ikke snakk om at jeg skal gjøre det med meg selv, for jeg vil ikke påføre meg mer smerte en det som er overhode nødvendig. Det får holde med de to ungene jeg har presset ut av mitt private område og hullene jeg tok i ørene i mine yngre dager. (Og her snakker vi om en uskarp sikkerhetsnål som var svid med lighter, siden min kjære passer hadde mistet spissen sin.) Så det blir ingen operasjon for å pynte på meg selv med andre ord.
Jeg hadde sikkert tenkt på en annen måte om jeg faktisk hadde store problemer med noe som teknisk sett kan endres på, men sist jeg viste finnes det ingen mulighet for å fylle kroppen med ekstra kroppsfett, så da får det heller være.
Men tilbake til de store puppene!
Det har seg slik at jeg fikk en stor “aha” opplevelse under et sjeldent besøk på undertøysavdelingen. Det var på tide å bytte ut noen slitene brystholdere eller BH om du vil, og jeg gjorde store øyne da jeg oppdaget det som kalles wonderbra, om jeg ikke tar helt feil. (Igjen…) Det var innebygget puter som hadde samme størrelse som puppen min er i dag, og det er jo GENIALT! Så for et par hundre kroner var denne fantastiske saken min, og jeg var snar med å komme meg hjem å bytte ut den gamle. Og uten smerter og en formue i penger gikk jeg opp flere puppestørelser, og jeg skal si deg jeg er fornøyd! (Den eneste gangen brystene mine har vært på denne størrelsen er etter to stykk barnefødsler, med melkespreng og andre ubehagligheter.
Men desverre var lykken kortvarig, for til slutt må den av igjen. Og da henger de samme små plommene der, fornærmet over en kjip BH som gjemte dem helt bort.
Heldigvis sier min bedre halvdel at det ikke har noe å si hvor store de er, og selv om jeg mistenker han for å ikke ha kjent så nøye på dem. MEN så har det vel heller aldri vært mannfolket som har sakt at pupper skal være store, det er vel strengt tatt vi kvinner som har disse tankene….
Kjære leser, hold deg fast, for i dag poster jeg et meget imponerende innlegg. (Ehm…) Etter mange spørsmål om jeg kunne legge ut “dagens antrekk” har jeg gjort en stor innsats med å overale min bedre halvdel til en aldri så liten fotografering. (Når jeg lovet at jeg ikke skulle mase om husarbeid resten av dagen, gikk han til slutt med på det!) Legg foresten merke til mengden snø som enda er igjen, så om jeg skulle få lyst til å bruke skiene, kan jeg går rundt i egen hage! Jeg kan vel egentlig ikke skryte av de helt store forberedelsene, men jeg har fått forståelse av at disse bildene skal være av dagens bekledning, å da er det jo ikke så farlig?!! (Tror kanskje jeg hadde hatt godt av en tur på solarium og en makeover, men det ser dårlig ut!)
Dagens bekledning består av en godt brukt joggebukse som er utrolig behagelig, og nøye plukket ut av klesskapet. (Den lå med andre ord øverst!) Genseren er 2dags bruk, og utrolig nok overlevde den dagen i går uten å få noen form for flekker! (Veldig godt gjort når jeg omgåes barn.) Sjalet jeg har surret rundt halsen var stort sett bare tilfeldig, og lå på ganggulvet når jeg tasset ut døren.
Siden det ikke er direkte sommer i Tromsø, må de tykke og varme ullsokkan være på plass, og de er så store at de enste skoene som passer er “balsfjordbotsan” mine. Men så har jeg jo hørt at høye hæler er et must, så da må jo disse falle i smak…(Ifølge min bedre halvdel så er dette typisk sko som brukes i balsfjorden, og det burde han vite litt om siden han tross alt har sine røtter derfra, blandt annet.) Når du bruker denne typen sko er det ekstremt viktig at du har sokkene/lestene godt trekt over buksen din, evt en bukse som er alt for kort!
Håret er nøye ordnet, og vasket til ære for bildene. (Dere kan i alle fall tro dette, selv om jeg vasket det fordi noen hadde gitt meg en klem med syltetøy på kjøpet og jeg ikke orket bruke hårføner. Jeg har ikke tålmodighet til å stå foran speilet over lenger tid, og siden jeg har fått utdelt hår for to stykker så tar det usannsynlig lang tid å tørke det.)
Så dette er altså meg på en helt vanlig dag, og mest sannsynlig slik du vil møte meg på min vei.
(Utenom skoene, de er livsfarlige om jeg skal bevege meg over større områder, så har vanligvis på meg joggesko…)
Det hele starte en mørk og vindfull vinterkveld for noen år siden. Det skulle bli det første møte mellom meg og min fremtidige ektemann og livet mitt skulle ta en helt ny vei.
Men slik ble det altså ikke, for den utålmodige mannen kjørte fra meg. Han syntes ikke det var greit å stå å vente på to småtrege jenter som ikke klarte komme seg ut til avtalt tid. Så det jeg så av han den dagen var bare bakparten på bilen. Det skal sies at feilen i det hele var en kommunikasjonssvikt mellom mitt kjære søskenbarn og mannen.
Tiden gikk, og vi nærmet oss vår. Jeg og mitt kjære søskenbarn fant ut at det var på tide at jeg fikk oppleve Ikea, problemet var at ingen av oss kunne kjøre og ikea ligger 8timers kjøring ifra oss.
Tydeligvis hadde mannen litt dårlig samviktighet etter vinterkvelden, og sa ja til å kjøre. (Han hadde ikke opplevd oss sammen enda, og viste med andre ord ingenting om hvor hysterisk morsome vi er…) Han fikk en liten forsmak under bursdagsselskapet til mitt kjære søskenbarn, men nå var det for sent å trekke seg. Og han var egentlig bare veldig heldig som skulle få lov til å sitte 16timer i bil sammen med oss!
Vi avtalte at turen skulle bli en helg på våren, og vi skulle kjøre midt på natten så vi var framme ved åpningstid. Jeg og mitt kjære søskenbarn fant ut at vi måtte møte opp hos han en halv time etter stengetid på byen, og vi fant ut at den beste løsningen var en real fest før vi dro. Du kan tro at det ikke var mange som trodde oss når vi nektet å bli med på etterpåfest, og publiserte «vi ska kjøre til Ikea nu, så det kan vi ikke!».
Vi kom oss til leiligheten hans etter en litt svingete tur som inkl. nattmatt, blotting og folk som glemte å finne seg et rom. (Burde kanskje si at det IKKE var vi som viste hud…)
Etter et raskt klesbytte kom vi oss i bilen, og jeg tror at mannen egentlig angret seg. (Kan ha noe med finsingen vår å gjøre.) Men flaks for han så sovnet vi ganske umidelbart vi hadde pasert bygrensen, og sov store deler av veien. Men ettersom jeg var veldig tørst på kvelden, var formen redusert. Og mine taleevner var forsvunnet. Jeg kom med flere gullkorn i løpet av kjøreturen, og hørtes ikke ut som den skarpeste kniven i skuffen. Og hadde jeg vist at dette skulle bli min framtidige ektemann skulle jeg hørt etter mitt kjære søsken barn når hun sa «Nå skal du være stille!» (Og det skal mye til, for hun snakker like mye som meg…)
Inne på Ikea skulle man tro at jeg var opptatt av alle de fantastiske tingene, men jeg tok meg selv i å gå å sikle etter mannen. Jeg tok det som et tegn på at det var svært lenge siden sist jeg hadde sett en kjekk mann naken, og at jeg enda var småfull. For inne i hode mitt gikk han rundt uten klær, noe vanligvis folk ikke bruker gjøre.
Det første bilde tatt av oss sammen, rett etter at han med et “uhell” prøvde å varme “brystkassen” min på en iskald myrslette i et av våre naboland.
På tur hjem oppdaget vi at vi har holdt til i samme omgangskrets, uten å møtt på hverandre før. Vi snakket lenge, men av en eller annen grunn husker jeg bare hvor fantastisk sexy det var når han satt der foran meg med de brede og maskuline skuldrene. Så for å være helt ærlig har jeg ingen anelse om hva som ramlet ut av meg.
Etter dette fikk vi god kontakt på nett, og han var min faste nettkompis når jeg satt på nattevakt. (Mistenker at han hadde noen trøtte dager siden han jobbet dagtid.) Han hadde lovet meg middag, og denne fant jeg til slutt ut at det var på tide vi fikk til. For nå var jeg klar for en aldri så liten helgeromanse.
Bilde fra vår første sommer sammen, og som vanlig slo min meget fotogene side til.
En helg ble til mange, og en dag oppdaget jeg at vi lå å la planer for mange uker fremover. Og fra dag en hadde vi oppført oss som et gammelt ektepar, selv om begge var fast bestemt på at vi ikke skulle ha noe seriøst forhold. Så annen hver uke var jeg usedvanlig usosial, og påsto jeg bare lå hjemme og leste. (Egentlig trodde ingen meg, men jeg ønsket ikke å publisere for hele verden at jeg hadde meg en helgevenn…)
Tiden gikk, og vi måtte innse at begge var ute å kjørte, for her var det mye følelser i bilde. Vi hadde ramlet over den «store kjærligheten» uten at vi i det hele tatt var på leting.
Et av mine favorittbilder, og jeg liker å tro at vi ser på hverandre på samme måten som da vi fant sammen.
Siden da har vi holdt i lag i tykt og tynt, storm og sol og alle de andre klisjeutrykkene.Vi krangler aldri og det eneste vi har å diskutere over er om han tar buksen inn på bade eller om jeg setter oppvasken i maskin. Han var den mest fantastiske gutten jeg noen gang hadde møtt og han valgte meg for den jeg var, med hud og hår og eldstegutten. (Og det beste av alt er at han elsker meg, til tross for alle mine feil og mangler.)
Like forelsket og denne gangen med en liten tass i magen min. (OG til alle dem jeg kjenner som vil flire høyt, jeg snakker om en baby 😛 )
Dette er da historien om hvordan vi ble til oss. Jeg vil også takke mitt kjære søskenbarn som hele tiden dyttet oss sammen, og som lekte kirsten giftekniv.
Meg og kjæresten på en brygge i sverige, på klining…(Det har vi imidelrtidig sluttet med, ettersom småguttene som regel overfaller oss hvis vi prøver!)
(Siden jeg mistenker at mannen er litt uenig i noen punkter på listen, og han regelmessig tar en titt innom bloggen, kan det hende jeg blir nødt til å publisere hans verson av saken om noen dager…)
Til slutt vil jeg kaste på noen <3 <3 <3 for å romantisere?!! (er ikke helt sikker på om det er et ord) innlegget litt, bare sån for syns skyld.
Da jeg våknet i dag oppdaget jeg at i løpet av natten hadde jeg prøvd å spise kaktusen min og økt varmen i leiligheten med litt for mange grader. Og for å gjøre det hele enda bedre hadde stemmen min gjemt seg, og nektet å komme frem igjen.
Jeg rullet ut av sengen og kravlet inn på bade. Og av alle ting hadde jeg slått av varmekablene der, for nå var det kaldt. Jeg klarte med litt flaks å lure på meg klærne, før jeg ramlet i gulvet av utmatelse.
Så oppdaget jeg til min forundring at ungene var ferdig påkledd og klare til å gå ut døren. Jeg viste ikke at de kunne være så stille at jeg klarte å sove etter at de tok morgen, det må være noe nytt de har lært seg. (Sikkert like greit siden stemmen min er borte.)
Jeg sa til mannen at jeg snart var klar for å være med å levere dem, han spurte om det var så lurt, jeg så ikke helt bra ut. (Noe jeg ignorerte selvfølgelig, tenk at han kan være så slem å si at jeg ikke ser bra ut.)
Ungene ble levert, og jeg kjente en lett banking i hode. Og skyldte på at jeg sikkert hadde slått meg på vei inn i stuen når jeg skulle spise kaktusen.
Når jeg sjanglet inn hjemme igjen skyldte jeg på at jeg sikkert hadde tømt baylisflasken, etter at kaktusen var spist, for så ustødig har jeg ikke vært siden sist kaffekveld lamme mitt kjære søskenbarn.
Jeg nøys, og kom frem til at nå er pollensesongen igang. (Selv om det ikke er antydning til grønt på trærne og enda godt med snø ute.) Jeg fant frem allergimedisinen fra skapet, og børstet bort støvet av den. Og med det samme fant jeg frem paracet og ibux og håpet på at kroppen tilgir meg for å stappe den full av medisiner.
Måtte dagen gå fort, så jeg snart kan legge meg å sove. Da skal jeg drømme om sol,varme og campingferie.
Jeg nekter og være syk, og er sikker på at så lenge jeg ikke innser at det er virus eller bakterier som roter til kroppen min så er jeg frisk!
Kjære julenisse, jeg vet at du finnes og at det kanskje er litt tidlig å sende inn mine ønsker. Men siden jeg ikke har adressen din, velger jeg å publisere det her på bloggen min i håp om at du snubler over den når du er på sommerferie de 364 dagene i året du ikke jobber som julenisse.
Jeg ønsker meg en hushjelp, som er like nøye som meg når hun vasker, bretter klær og rydder. Hun bør også tenke ganske likt som meg, så jeg vet hvor jeg finner tingene mine når de er ryddet bort. Om hun har magiske egenskaper gjør det ingen ting, det kan jeg leve med.
Jeg ønsker meg en kokk, helst en person som elsker å lage mat og som er ekstremt dyktig. Denne person bør kunne jobbe på et ekstremt lite kjøkken, og tåle litt rot rundt seg. Såfremst jeg ikke får hushjelpen først.
Jeg ønsker meg en uke på luksusspa, der jeg får søvn, nydlige behandlinger og ro. Om det ikke er i norge gjør det ingen ting, jeg se mellom fingrene på litt lenger reisevei.
Jeg ønsker meg en helt ny garderobe, med klær tilpasset min figur og minst 30par nye sko til alle anledninger. Og jeg er ikke kresen, så om det ikke bare er merkeklær gjør det ingen ting.
Jeg ønsker meg hus, helst et helt nytt et med god plass. Om det ikke er svømmebaseng ute gjør det ingen ting, det er stort sett for kaldt i nord-norge til at vi kan bade ute. Et inne holder i massevis.
Jeg ønsker meg fast frisørtime minst fire ganger i året, slik at jeg får en mulighet til å se bra ut på håret. Og fri tilgang til div hårprodukter jeg bruker. Jeg skal ikek være vanskelig, så du kan selv velge hvordan salong du ordner dette på.
Jeg ønsker meg mye møbler, spesielt seg og sofa siden de jeg har er på grensen til å falle sammen. Sengen er spesilet viktig siden vi får så lite søvn, og da burde vi ligge godt de få timene vi får. Sofaen før helst være barnevennlig, men ellers har jeg ikke store krav til den.
Jeg tror dette var alt, men om jeg skulle komme på noen flere ønsker publiserer jeg dem her, så du bør helt sikkert sjekke bloggen min regelmessig, spesielt i ukene før julaften.
Ha en super dag julenissen, jeg gleder meg til jul! (Selv om vi bare er i april…)
