Den uendelige ventetiden.

Skal du være syk eller ha ansvar for noen andre som er det må du utvikle en enorm tålmodighet. Du må lære deg at venting er like vanlig som å puste. 

 

Skal du til legen må du vente på time, vente på prøver, vente på henvisning, vente på nye timer og nye prøver. Gang på gang må du gjøre dette, og ventetiden er lang. 

 

Skal du søke om noen form for støtte, må du vente. Du må vente på attester, papirer og behandlingstid.

 

På mange måter stopper livet opp. Du står på vent og vet ikke helt hvor veien går videre. Alt plages utifra ventingen, når det skal komme svar og når det skal gjøres nye undersøkelser. 

 

For vår del venter vi på svar og kunnskap, på en grunn til plagene til minstemann. Og vi vet at det ikke er sikkert at vi noen gang får svar, men vi velger å håpe. For selv om vi ikke får en grunn vil vi kanskje få en beskjed om at det ikke finnes noen, og kan da forholde oss etter det. Nå står stille og drømmer om at vi skal komme oss videre. Og vi ønsker at prøvene vi får svarpå om 2-3mnd vil gi oss en rettning å gå, for det er vondt å hele tiden gå rundt uten å vite, med tusen spørsmål. For uvissheten er like vanskelig som ventingen. 

 

Vi venter på NAV, på et svar om vi får økonomisk støtte for å dekke de utgiftene vi har ekstra og vi venter på dommen om hva de synes er en krevende hverdag. Jeg håper jeg har formulert meg riktig og at de ser hvor vanskelig vi har det. Hvor mye vi gjør ekstra i forhold til det andre «vanlige» familier gjør, og jeg ønsker at grunn og hjelpestønaden skal bedømmes ut fa de opplysningene jeg fikk når jeg søkte. Men jeg vet ikke hva utfallet blir og jeg vet ikke hvem som skal behandle søknaden, om dette er et menneske som er der for å gjøre en god jobb eller om det er et som bare vil få unna papirere. Og hele tiden venter jeg, og prøver å ha så lite forhåpninger som mulig. For vi har ikke søkt om dette fordi vi ønsker og synes det er gøy, vi har gjort det fordi vi trenger støtten og fordi det kan hjelpe oss å komme gjennom hverdagen på en litt bedre måte. 

 

Vi forbereder oss på at resten av livet også vil bestå av venting, uansett utfall og vei det tar.  Vi venter på å komme til verden, venter på å leve, venter på å få egen familie og vi venter til slutt på at vi skal gå bort. 

 

Og for å klare alt dette må jeg bare ønske at tålmodigheten skal bli større en ventingen, og at det blir like normalt som å puste. 

 

7 kommentarer
    1. Å vente når en ikke vet hvor lenge en må vente er det mest tålmodighetskrevende som finnes. Man tåler mye på vegne av seg selv, værre er det når det gjelder ungene. Stor klem!

    2. strikkepiken: Tenker som så at siden de ikke klarer å få behandlet søknadene før så har de for lite bemanning i forhold til arbeidsmengde, og det straffer seg for oss som har behov for hjelpen. Og det blir dårliger kvalitet på arbeide som gjøres, så er glad for at media legger fokus på dette. Selv om vi bor i et godt land med mye bra, kan vi strekke oss etter å bli bedre 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg