Når jeg kom til verden fikk ikke mamma og pappa en bruksanvisning, noe som sikkert har gitt dem noen ekstra grå hår. For jeg er overhode ikke satt sammen på en enkel måte, og jeg har alltid vært mer sta en jeg burde. (Ifølge div lærere i ungdomsskoleårene.) Ifølge mine kjære foreldre var jeg en svært ønsket unge, i alle fall helt til de innså at de hadde fått verdens vakreste prinsesse. (Mye mulig at jeg fikk høre litt for ofte hvor fin jeg var, men det ser ikke ut til at det har medført noe stor skade i voksen alder.) På mange måter er jeg veldig glad for at jeg ble født som jente, ettersom min kjære storebror skulle bytte meg ut med sykkeldekk om jeg ble født som gutt. Og siden jeg var en liten prinsesse trodde jeg stort sett at verden bare dreide seg om meg, og mine behov. (Og slik tenker vel de fleste i alderen 0-5år.) Jeg hadde tydeligvis mye kløe i tennene mine, noe som førte til at pappa og storebror ofte fikk noen fine tannmerker på armer og ben. (Mamma sier at det var utelukket deres feil, ettersom de ikke stoppet meg.) Men det ble brått slutt på biting etter en liten episode der pappas nese fikk gjennomgå…Og jeg fant ut at det var tryggest å klipe  folk med tærne. (Noe jeg etter hvert ble ekspert på, og enda mestrer.) 

Når jeg ble rundt fem år endret hele min verden seg, og neste tilskudd i søskenflokken kom til verden. Dette var en veldig traumatisk opplevelse, ettersom hun fant ut at hun skulle melde sin ankomst tidlig på morgenen. Og hjemme var storebror som barnevakt. Men når jeg våknet og tasset inn til mamma og pappa, var det ingen der. Jeg tasset vidre inn i stuen og heller ikke der var det noen. Jeg sjekket alle rom, skap og skuffer og var sikker på at monstre under trappen hadde tatt dem. (Og selvfølgelig sjekket jeg ikke storebror sitt rom, for hvordan femåring tør å vekke en 10år eldre bror som sover?) Så der satt jeg i trappen og gråt mine modige tårer, mens min søster kom til verden. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg måtte etter hvert innse at jeg ikke var den eneste som trengte oppmerksomhet, og jeg inntok rollen som eiesyk storesøster. (Noe jeg egentlig enda holder på med!) Nå har jeg alltid vært den som elsker å sove, og selvfølgelig fikk jeg en søster som alltid sto opp før småfuglene. Og selskapssyk som hun var, ble jeg alltid vekket alt for tidlig. (Og om vi er i samme hus og sover i dag, gjør hun det samme!) 

Årene gikk, og plutselig vokste det frem en mage på mamma og 3 søsken skulle bli til 4. Det ble en jente denne gangen også, og pappa kunne være helt sikker på at han aldri mer vil få husfred. På denne tiden var jeg vel ca 9år, og ganske voksen etter min egen mening.   Jeg fikk det for meg at den minste søsteren min skulle være en prinsesse, og er vel kanskje medskyldig i at hun er over gjennomsnitte interesert i sminke og klær. (Ikke at jeg helt forstår hvordan det gikk seg til, for jeg er ikke spesielt opptatt av mote…) 

På denne tiden gikk jeg også inn i tennårene, og jeg vil tro at mamma og pappa fikk enda flere grå hår. Jeg sov enda mer og lenger, og det var så og si umulig å få meg ut av sengen såfremst jeg ikke skulle noe jeg ønsket. Staheten steg også noen hakk og med nærmere ettertanke gikk det vel aldri tilbake. Jeg oppdaget også at døren til soverommet mitt kunne låses, og jeg fikk endelig privatliv. (For alle som har søsken vet at de bare må inn på rommet ditt å rote, til tross for trusler og forbud!) 

I dag er jeg en såkaldt voksen, med egene barn og sikkert mange av de samme tankene som mamma og pappa hadde for mange,mange år siden. Om jeg ser godt etter har jeg fått noen grå hår, for begge barna mine har arvet staheten min. En egenskap jeg er svært glad for at vi har. 

Takk mamma og pappa for at dere holdt ut med oss, gjennom småbarnsår, tennårene og nå som vi er blitt voksene!