Da er vi kommet oss hjem til kalde nord, og ser at værmeldingen har skiftet til perfekt påske! Og da snakker vi om hvite bakker, sol og knallblå himmel. Noe som er så sjeldent at jeg ikke kan huske sist vi hadde så gode prognoser. Ikke at det har så mye å si for min del da, for jeg er selvfølgelig blitt dårligere å må pent ta livet med ro. Bare det minste antydning til stress og jeg blir hardt straffet med svimmelhet, ekstrem hodepine og en trøtthet som ikke kan beskrives. Blodprosenten er blitt enda lavere, og jeg har fått sexy tømmerstokk-legger. Jeg føler meg absolutt ikke vakker, og hater som pesten å være gravid. Stakkars den jævelen som prøver å fortelle meg at dette skal være en magisk tid med lykke, håp og enhjørninger som fjerter rosa hjerter. 

Sjekket ut gammelbyen i Fredrikstad, og tok bilder som pappaen min skal få se fra området han var innom når han hadde militærtjeneste. (Altså masse bilder av byen, ikke av meg!) 

Vel, nok om formen, for jeg lot ikke den stoppe meg fra å ha noen fantastiske dager i sør. (Eller, jeg sov over gjennomsnittet mye, peste som en hval, slet med å gå lengre enn noen meter og måtte pent ta meg en pust i bakken hvert femte minutt. Men ser du bort ifra det hadde jeg det bra!) 

Første runden ute med bare armer for i år, og vi sendte selvfølgelig massevis av bilder hjem til dem som holdt på å snø bort. 

Vi fikk husrom hos familien min, og jeg og min bedre halvdel ble virkelig bortskjemt. Ikke nok med at vi hadde barnefri, men vi ble også vartet opp som kongelige! (Og jeg skal være så ærlig å si at det føltes rett og slett fantastisk ut.) Vi ble enda til kjørt rundt på omvisning som ekte turister og fikk lære mye om Sarpsborg og Fredrikstad som vi ikke viste fra før. 

Håpet å møte på en kjempe, men det kom ingen ut når jeg banket på døren. Kanskje de ikke ville møte en likbleik nordlending! 

Søndag var det dags for barnedåp, og vi gledet oss stort til å feire dagen sammen med gudsønn vår, foreldrene og resten av gjestene. Vi fikk til og med æren av å lese opp noen tekster i kirken, og jeg skrev selvfølgelig om min til en litt mer nord-norsk versjon og truet med å lese den siden vi ikke beskjed om høytlesningen  før lørdagskvelden. Takk for den liksom. 

Klar for kirka og dåp! Jeg presset skoene på meg, men innså ganske fort at væsken i bena ville komme seirende ut av kampen. Høye hæler er heller ikke å anbefale med tanke på tilstanden min, det blir så langt å falle om jeg svimer av!

Min versjon av dåpsteksten: 

” Dem bar små unga til han før å få han å pelle på dem, men følgeran jaga dem bort. Da Jesus så det, blei han drittforbanna og brølte: La snørkvalpan komme t mæ og nekt dæm for guds skyld ikke. Kåken til Gud høre til sånne skapninga som dæm. Sannelig sir æ dåkker: Den som ikke kræsje gudskåken som en snørvalp, har ikkje en skit dær å gjøre å læpp ikkje inn. Og så røkka han tell sæ ungan, klaska nævan på dem og velsigna småtrollan. “

Hardt med selskap, så da er det greit å finne en mage å sove på. Må innrømme at jeg gleder meg veldig til juni kommer og lillemor popper ut. Men helt greit å låne andre sine babyer i mellomtiden! 

Selv om det var koselig borte, var det fantastisk å komme hjem igjen på mandag. Savnet etter ungene var aldeles fryktelig og gravid-hormonene gjør ikke saken bedre! For som vanlig når vi skulle bort og ungene skulle bli igjen klarte begge å bli syke. Til og med han som aldri er syk… Dog var det bare en forkjølelse, men det er ille nok når du sitter hundrevis av fjell unna og har tidenes dårligste samvittighet. Og det selv om ungene hadde det helt fint hjemme uten den masete moren. Men vi hadde med oss gaver hjem, og begge ble strålende fornøyde. Så vi kan godt dra bort flere ganger… 

Nå skal jeg gjøre et forsøk på å nyte påsken, og krysse fingrene for at blodprosenten forbedrer seg betraktelig. For det er ikke så veldig gøy å vandre rundt som et spøkelse! 

Facebooksiden min finner du her.