Da er mammapermisjon min startet, jeg skal ha baby faktisk!

Da er mammapermisjon min startet, og jeg kan sette meg til rette å ruge med god samvittighet. Dessverre så merker jeg ingen forskjell for jeg er en av de som ikke kan være gravide, og har vært delvis sykemeldt hele veien. Det er godt å ha en jobb som kan tilrettelegge og som ikke gir meg mageknip fordi jeg la meg ned i fosterstilling. Den siste tiden har jeg vært helt ute av drift. Men jeg har trøstet meg med at svangerskapene mine bare er en liten brøkdel av det jeg skal jobbe i mitt liv, så at jeg ikke klarer å yte noe til samfunnet får være greit i disse periodene. Og dette er absolutt den siste gangen, ikke snakk om at jeg har tekt å pine meg gjennom flere svangerskap. Det er liksom helt greit å ha unger, problemet er å bære dem frem og ikke minst presse dem til verden. 

Nå har vi passert den magiske grensen, og om lillemor kommer til verden i morgen så er hun ikke å regne som prematur. Kroppen min er veldig klar for fødsel, og jeg kjenner igjen flere tegn på at jeg er på rett vei! Så det blir spennende å se hvor lenge jeg går før hun kommer, men jeg håper virkelig at alle rundt meg får rett og hun er rett rundt hjørnet. Kroppen min er et sant mareritt og jeg samler vann som en svamp, det verker i alt av ledd, jeg får rier innimellom som bare dabber av og lillemor ligger så langt nede i bekkenet at jeg har konstante nervesmerter nedover beina. Det er i alle fall ingen tvil om at nervene er i klem, og når jeg plutselig rykker til og vræler er det bare litt ekstra ille. Men jeg biter tennene sammen når jeg er ferdig og klage, og gjør unna alle forberedelser som må til før barselperioden. 

Så i dag har vi handlet inn det guttene mangler av uteklær, jeg har vasket opp enorme mengder klær og leiligheten er rimelig ryddet. Jeg har til og med sjekket at veska som skal være med til sykehuset er klar, med et greit innhold av ting jeg muligens vil få bruk for. I grunnen har jeg gjort mer i dag en jeg har gjort til sammen de siste ukene. Hærlig, bare synd at det ikke føles så ok akkurat nå. 

Jeg prøver å bruke minst mulig tid til å grue meg til selve fødselen, men dessverre husker jeg litt for godt hvordan det var sist gang så det er ikke like enkelt. Men som vi alle vet har man ikke noe valg, ungen skal ut uansett om moren vil eller ikke. Nå er jeg en av de værste å fortelle skrekkhistorier om hvordan det kan være, så heldigvis finner jeg andres skrekkeksempler av noen fødsler svært fascinerende.


Det gror i magen og i hagen! Vente arbeid med minstemann, jeg klarte å sitte slik to minutter før jeg fikk kramper over alt og angret på det hele. Men vi prøver oss på planting, til tross for sludd, sol, snø og regn om hverandre. Er vi heldig vil det i alle fall spire litt, og da skal vi være veldig fornøyde. 

Facebooksiden min finne du her! 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg